Rt-1972-208

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-03-03
Publisert:	Rt-1972-208
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 31B/1972
Parter:	Mads K. Strand (høyesterettsadvokat T. Bentzen) mot Jorunn Marie Strand (høyesterettsadvokat Ernst W. Hilditch).
Forfatter:	Heiberg, Blom, Gundersen, Bahr, Mindretall: Tønseth
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §12, §13, §9, Skifteloven (1930) §62, §10, §11, §14, Odelsloven (1821), Arveloven (1854) §33, §83

Dommer Heiberg: Ingeniør Knut M. Strand døde 14. juni 1949. Hans enke og hans tre barn av første ekteskap, Mads, Rachel og Jorunn Marie, inngikk 19. august 1949 en «skifteavtale». Etter denne skulle Mads overta eiendommen Kolsrud i Sigdal, Rachel eiendommen Evje i Sigdal og Jorunn Marie eiendommen Flågan i Sigdal for nærmere angitte beløp. Rachel, som fikk den minste eiendom, skulle dessuten overta boets ideelle halvparter i skogeiendommene Glupetangen og Raaen seter («Råenset») i Sigdal. Resten av de skogeiendommer og ideelle anparter i skogeiendommer boet eide i forskjellige bygder på Østlandet skulle overtas av alle 3 barn i sameie med like store ideelle anparter.

Rachel Strand døde ugift og barnløs 19. mai 1968. Mads K. Strand har under henvisning til skiftelovens §62 begjært utlagt på sin lodd alle de eiendommer søsteren Rachel overtok etter faren i 1949. Hans søster og medarving Jorunn Marie har motsatt seg kravet, unntatt for eiendommen Evje.

De nærmere detaljer fremgår ellers av skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner i saken.

Oslo skifterett avsa 10. mars 1970 dom med domsslutning:

«1. Mads K. Strand kjennes berettiget til i medhold av skiftelovens §62 å få utlagt på skifte etter sin avdøde søster Rachel Racine Bergesen Strand følgende eiendommer:

I. Gnr. 93, bnr. 1, Blegeberg Vestre m/Evje og Hov. «93, » 2, Albjørk Nordre «90, » 3, Hagen «94, » 4, Listigstykke

Side:209

Gnr. 94, bnr. 7, Hovtunvolden «141, »70 og 71, Djupsjøknausen, alle i Sigdal. Samt boets ideelle halvparter i:

II. Gnr. 107, bnr. 4, Myrene og Glupetangen « 141, » 1, Raaen seter « 143, »19, Djupsjøen, alle i Sigdal. Boets ideelle tredjeparter i:

III. Gnr. 106, bnr. 3, Støpulen « 106, » 9, Støpulen Søndre « 107, » 6, Gravermoen m/Ødevassbråten « 107, » 8, Gravermoen « 108, » 1, Øderud. Alle i Modum. Boets ideelle to niendedeler (2/9) i:

IV. Gnr. 112, bnr. 3, Ulberg Lille « 120, » 1, Aalien « 121, » 1, Halsteinsrud Øvre « 122, » 1 og 2, Nedalen « 125, » 5, Øen Langmarkskog. Alle i Sigdal Boets ideelle niendeparter (1/9) i:

V. Gnr. 146, bnr. 1, Korsbøen « 146, » 7, Hallerdalen « 141, » 2, Torud. Alle i Modum. Boets ideelle niendeparter (1/9) i:

VI. Gnr. 45, bnr. 1, Leikebakke i Sør-Aurdal.

VII. Do i:

Gnr. 123, bnr. 4, Bjørndalen « 126, »12, Stutli « 145, » 1, Markestad. Alle i Etnedal.

VIII. Do i:

Gnr. 1, bnr. 4, Thomlelien «21, » 1, Nørstebøen «21, » 7, Nørstebøen Hjemskog «22, » 3, Skog av Kapperud «22, » 5, Kapperud husmandsplads «22, » 8, Øvre Kapperud skog «24, » 3, Skog av Midtbøen «25, » 8, Skog av Stuve «26, » 2, Skog av Lier «26, » 3, Lier Søndre «26, » 9, Tubbemyrstøkke «27, » 1, Ødemoen skog «31, » 3, Bronseter «31, »12, Bjørtjernsmyren «34, » 5, Øvre Tøndrum seterskog. Alle i Nordre

Land. Boets ideelle 2/27 deler av:

IX. Gnr. 31, bnr. 13, Seterskogens Fiskevann i Nordre Land.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter anke fra Jorunn Marie Strand avsa Eidsivating lagannsrett 3. desember 1970 dom med domsslutning:

Side:210

210

«1. a. Skifterettens dom oppheves for så vidt angår følgende av de i skifterettens domsslutning punkt l, I omhandlede eiendommer:

Gnr. 93, bnr. 1 Blegeberg Vestre m/Evje og Hov, « 93, » 2 Albjørk Nordre, « 90, » 3 Hagen « 94, » 4 Listigstykke « 94, » 7 Hovtunvolden, alle i Sigdal.

b. Mads K. Strand kjennes berettiget til i medhold av skiftelovens §62 å få utlagt På skifte etter sin. avdøde søster Rachel R. B. Strand boets ideelle halvparter i:

Gnr. 107, bnr. 4 Myrene og Glupetangen, i Sigdal « 141, » 1 Raaen seter, i Sigdal, « 143, »19 Djupsjøen,i Sigdal, samt boets eiendom.

Gnr. 141, bnr. 70 og 71 Djupsjøknausen, i Sigdal.

c. Mads K. Strands krav om i medhold av skiftelovens §62 å få utlagt ytterligere av boets eiendommer tas ikke til følge.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke - hverken for skifteretten eller for lagmannsretten.» Mads K. Strand har erklært anke til Høyesterett for så vidt angår punkt 1 c i lagmannsrettens dom. Han har nedlagt slik endelig påstand:

«1. Mads K. Strand kjennes berettiget til i medhold av skiftelovens §62 å få utlagt på skifte etter avdød søster Rachel R. B. Strand boets hele eiendom:

Gnr. 141, bnr. 70 og 71, Djupsjøknausen i Sigdal.

Boets ideelle halvpart i:

Gnr. 107, bnr. 4, Myrene og Glupetangen « 141, » 1, Raaenseter « 143, »19, Djupsjøen, alle i Sigdal.

Boets ideelle tredjeparter i:

Gnr. 106, bnr. 3, Støpulen « 106, » 9, Støpulen Søndre « 107, » 6, Gravermoen m/Ødevassbråten « 107, » 8, Gravermoen « 108, » 1, Øderud, alle i Modum.

Boets ideelle to niendedeler (2/9) i:

Gnr. 112, bnr. 3, Ulberg Lille « 120, » 1, Ålien « 121, » 1, Halsteinsrud Øvre « 122, » 1 og 2, Nedalen « 125, » 5, Øen Langmarkskog, alle i Sigdal.

Boets ideelle niendepart (1/9) i:

Gnr. 146, bnr. 1, Korsbøen « 146, » 7, Hallerdalen « 141, » 2, Torud, alle i Modum.

Boets ideelle niendepart (1/9) i:

Side:211

Gnr. 45, bnr. 1, Leikebakke i Sør-Aurdal.

Do i:

Gnr. 123, bnr. 4, Bjørndalen « 126, »12, Stutli « 145, » 1, Markestad, alle i Etnedal.

Do i:

Gnr. 1, bnr. 4, Thomlelien «21, » 1, Nørstebøen «21, » 7, Nørstebøen Hjemskog «22, » 3, Skog av Kapperud «22, » 5, Kapperud Husmandsplads «22, » 8, Øvre Kapperud skog «24, » 3, Skog av Midtbøen «25, » 8, Skog av Stuve «26, » 2, Skog av Lier «26, » 3, Lier Søndre «26, » 9, Tubbemyrstøkke «27, » 1, Ødemoen skog «31, » 3,Bronseter «31, » 12, Bjørtjernsmyren «34, » 5, Øvre Tøndrum seterskog, alle i Nordre Land.

Boets ideelle 2/27 deler av:

Gnr. 31, bnr. 13, Seterskogens Fiskevann i Nordre Land.

2. Mads K. Strand tilkjennes saksomkostninger hos Jorunn Marie Strand for alle retter.»

Jorunn Marie Strand har erklært motanke for så vidt Mads K. Strand ved lagmannsrettens dom er gitt rett til å overta gnr. 141 bnr. 1, Raaen seter, og gnr. 143 bnr. 19, Djupsjøen. Derimot har hun ikke motanket over avgjørelsen vedkommende gnr. 107, bnr. 4, Myrene og Glupetangen i Sigdal.

Hun har nedlagt påstand:

«I hovedanken: Lagmannsrettens dom stadfestes.

I motanken: Mads K. Strands krav om å få utlagt på skiftet gnr. 141, bnr. 1 (Raaen seter) og gnr. 143, bnr. 19, (Djupsjøen) i Sigdal tas ikke til følge.

I begge ankesaker: Mads K. Strand betaler saksomkostninger til Jorunn M. Strand for Skifteretten, Lagmannsretten og Høyesterett.»

I ankeerklæringen anfører Mads K. Strand at de eiendommer som han ikke ble tilkjent rett til å få utlagt på skiftet, var ideelle anparter av forskjellige eiendommer i Sigdal, Modum, Nordre Land, Sør-Aurdal og Etnedal. Han hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at de tre barns overtakelse i fellesskap av disse eiendommer og eiendomsparter i 1949 faller utenfor fordelingsregelen i odelslovens §12, jfr. §13. Det bestrides at prinsippet i disse bestemmelser fører til at når hvert barn har fått tildelt én gård, kan den nærmest odelsberettigede kreve utlagt resten av eiendomskomplekset.

Alle arvingene var, med odelsrettens regler som bakgrunn, enige om fordelingen i skifteavtalen. At man av praktiske grunner

Side:212

utla de resterende eiendommer og eiendomsparter i sameie, er etter hans oppfatning ikke i strid med §12. Det vises særlig til dom i Rt-1946-405, mens dommen i Rt-1918-69 ikke antas avgjørende i dette tilfelle.

Mads K. Strand viser for øvrig til skifterettens begrunnelse.

Jorunn Marie Strand har for Høyesterett godtatt at eiendomsfordelingen i 1949 skal anses for å være skjedd som ledd i skifte etter faren. For øvrig henholder hun seg til lagmannsrettens begrunnelse når det gjelder hovedanken. Motanken vedkommende Raaen seter (Råenset) er grunngitt med at denne eiendom ikke har hatt noen sammenheng med eiendommen Evje, og derfor ikke kan ses under ett med denne eiendom.

Begge parter har for øvrig i det vesentlige gjort gjeldende det samme for Høyesterett som for de tidligere instanser.

Partene og deres stemor, fru Dagny Strand, er avhørt ved Drammen byrett ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Nye dokumenter er ikke fremlagt.

I hovedanicen er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten. Derimot finner jeg at motanken vedkommende Raaen seter må tas til følge.

Spørsmålet om hvordan det skal forholdes i relasjon til odelslovens §12, jfr. §13 når det er flere gårder enn åsetesberettigede arvinger, er ikke direkte løst i rettspraksis. I Høyesteretts dom i Rt-1919-835 er uttalt at «delingsregelen i §12... utvilsomt er saa at forstaa, at hvis der ved delingen blir gaarder til overs, naar alle linjer har faat en hver, kan de overskytende, for saavidt de er odelsgods, kræves utlagt til den nærmest odelsberettigedes linje». Uttalelsen var imidlertid ikke nødvendig for å begrunne resultatet i saken som gjaldt et annet spørsmål, og danner ikke prejudikat.

I litteraturen finnes uttalelser i samme retning i Brandt: Tingsretten, 2. utgave side 276, og så vidt forstås også i Motzfeldt: Odelsretten side 49. Uttalelser i motsatt retning finnes i Voss: Odelsretten, 8. utgave side 76 og Arnholm: Privatrett V, Arveretten side 115, mens Knoph: Arverett, 3. utgave side 342 uttrykker seg mer forsiktig. Ingen av de nevnte forfattere begrunner sitt standpunkt nærmere.

Jeg finner i likhet med lagmannsretten at de beste grunner taler for at den eller de overskytende eiendommer i den situasjon som forelå under skiftet, kan forlanges utlagt til den best odelsberettigede. Lovens tekst løser ikke direkte spørsmålet, men trekker dog nærmest i den retning at bestemmelsen er uttømt når alle så vidt mulig har fått én gård hver. Jeg ser videre regelen i odelslovens §12 som en modifikasjon av odelslovens vanlige prinsipper for å gjøre det mulig også for yngre søsken å bevare sin tilknytning til jordbruket når en avdød etterlater seg flere gårder. Men dette hensyn er etter min mening tilgodesett når hver for seg og sin linje har fått én gård av tilstrekkelig størrelse. Er dette skjedd, vil de vanlige odelsregler gjelde ved den videre fordeling.

Side:213

Jeg erkjenner at spørsmålet kan være tvilsomt, og uttalelsen i dommen fra 1919 er som nevnt ikke noe prejudikat. Men den oppfatning som der er kommet til uttrykk, er etter min mening den som bør foretrekkes.

Etter dette finner jeg ikke grunn til å uttale meg om i hvilken utstrekning det er adgang til med virkning for odelsretten å etablere et sameie i de enkelte eiendommer eller eiendomsparter, og heller ikke om disse hver for seg eller samlet ville kunne ses som én gård eller eventuelt flere gårder eller bruk i relasjon til odelslovens §12.

Mads K. Strands løsningsrett er etter dette preskribert etter odelslovens §9. Den omstendighet at alle parter var enig om den fordeling av gårdene som ble foretatt, og om at de gjenværende skogkomplekser eller ideelle andeler av disse ikke skulle fordeles fysisk, kan jeg ikke tillegge avgjørende betydning. Hvis løsningsadgang først følger av loven, må den berettigede benytte seg av den innen preskripsjonsfristens utløp. Utgangspunktet for denne frist kan partene ikke utskyte ved avtale. Jeg nevner for øvrig at lagmannsretten har lagt til grunn at Jorunn ikke var klar over noen forutsetning hos Mads om at avtalen om sameie «la hans odelsrett på is» og derfor heller ikke kan ha godtatt en slik forutsetning. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering på dette punkt.

Om Raaen seter er opplyst at dette er en skogeiendom som ligger i Sigdal, ca. 3 mil nord for Evje. Knut M. Strand hadde kjøpt en halvpart i eiendommen, men den var ikke økonomisk eller driftsmessig noen del av Evje. Den omstendighet at arvingene i 1949 ble enige om å la Rachel få den som ledd i en utjevning, kan ikke medføre at den kan ses som en del av Evje i relasjon til odelslovens §12. Det dreier seg her om et forhold som ble etablert ved skiftet etter farens død, og ikke om et «uundværligt Underbrug», jfr. odelslovens §12 siste ledd. «Djupsjøen» står så vidt jeg har forstått i samme stilling.

Jeg finner ikke at det er grunn til å endre omkostningsavgjørelsen for de tidligere instanser. Mads K. Strands anke har ikke ført frem, og han har tapt i motankesaken. Han bør derfor pålegges å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Hovedanken: Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Motanken: Mads K. Strands krav om å få utlagt på skiftet gnr. 141, bnr. 1 (Raaen seter) og gnr. 143, bnr. 19 (Djupsjøen) i Sigdal tas ikke til følge.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Mads K. Strand til Jorunn Marie Strand 10.000 - ti tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Side:214

Dommer Tønseth: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Jeg er som utgangspunkt enig med førstvoterende i at Mads K. Strand på skiftet, etter at hans to søstre hadde fått hver sin gård, i kraft av sin odelsrett hadde rett til å kreve seg utlagt alle tiloversblevne eiendommer og eiendomsdeler. Så langt den best odelsberettigede unnlater å gjøre dette, vil vanligvis preskripsjonen av hans odelsrett straks begynne. Jeg finner imidlertid at den ordning som ble etablert mellom de tre søsken ved skifteavtalen etter deres fars død og de skjøter som ble utferdiget til dem i tilslutning til skifteavtalen, hindret Mads Strand i å løse de eiendomsandeler som ble tilskjøtet hans to søstre. Dermed ble - slik jeg ser det - odelspreskripsjonen for hans vedkommende utskutt i tid.

Nå er det uten videre klart at man ikke med virkning for utenforstående odelsberettigede ved avtale kan forskyve det utgangspunkt for odelspreskripsjon som følger av lovens regler. Men internt - i vår sak i forholdet mellom de tre søsken - måtte det være anledning til å etablere en ordning som hadde til følge at utgangspunktet ble forskjøvet. Jeg kan ikke se at det ut fra odelsloven eller av andre grunner skulle være noen avgjørende innvendinger mot dette, i hvert fall når det kan Påvises reale grunner for den ordning som er etablert. Når dette synspunkt legges til grunn, blir spørsmålet i denne sak om det ved skifteavtalen og de tilknyttede skjøter ble istandbragt en ordning som utskjøt preskripsjonen av Mads K. Strands odelsrett til de eiendomsandeler som ble tilskjøtet hans to søstre. Jeg har funnet at så er tilfellet.

Situasjonen da Knut M. Strand døde var at hans tre barn ønsket at hans faste eiendommer - som var deres odelsjord - skulle bli bevart for slekten, og av praktiske grunner som jeg kommer tilbake til, som en enhet. Jeg ser her og i det følgende bort fra de tre gårder Kolsrud, Evje og Flågan som står i en stilling for seg. Nå hadde verken den best odelsberettigede Mads K. Strand eller hans to søstre økonomisk evne til alene å overta hele eiendomskomplekset. Slik det lå an - det er erkjent fra begge sider - måtte alle tre søskens arvelodder settes inn for at farens eiendommer skulle kunne erverves på skiftet. Imidlertid var de to søstre ikke villige til å skyte til sine arvelodder uten at de ble medeiere i eiendommene. Å dele fysisk var, hensett til de oppdelte eierforhold som det er gjort rede for i de tidligere retters domsgrunner, nærmest en praktisk umulighet og ytterst uhensiktsmessig. Den praktiske løsning måtte da være at de tre søsken overtok eiendomskomplekset i sameie. Men når de to søstre gikk inn med sine penger, under den betingelse at de ble sameiere med Mads K. Strand, måtte det være under den - riktignok ikke uttalte - forutsetning at han ikke straks skulle ha anledning til å trenge dem ut ved å anvende sin odelsløsningsrett. Hele ordningen - slik jeg ser det - måtte være basert på at han gav avkall på å bruke sin odelsrett så lenge det etablerte

Side:215

sameie bestod. Men er det så, kunne ikke preskripsjonen av hans odelsrett begynne å løpe. Hans odelsrett til Rachels andeler var derfor i behold da hun døde.

Om Jorunn Strand, som hun hevder, ikke var oppmerksom på de virkninger ordningen kunne ha for preskripsjonsspørsmålet, kan jeg ikke tillegge særlig vekt. Hun ville jo bare tjene på det ved at hun var beskyttet mot løsning fra Mads's side.

Man kunne tenke seg den innvending at den likestilling som var forutsetningen for ordningen i 1949, vil bli kastet om kull dersom Mads ved Rachels død krever og får hele hennes 1/3. Hertil er å si at den etter min oppfatning naturlige forståelse av ordningen i 1949 må være at Jorunn skulle være beskyttet mot løsning av den 1/3 som hun overtok, og at - fra den annen side sett - det bare var så langt Mads fraskrev seg retten til å løse. Når Rachels del ble ledig, måtte derfor Mads's løsningsrett våkne.

Jeg legger til at saksforholdet her ligger annerledes an enn i den såkalte Schee-sak, Rt-1948-69. Der dreiet det seg om et sameie mellom odelsarvinger pålagt utenfra - ved testament - men som de bedre odelsberettigede sameiere ikke var forpliktet til å opprettholde.

Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg.

Dommerne Gundersen og Bahr: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterende,s konklusjon.

Av skifterettens dom (skifteforvalter Nils B. Hohle): - - -

Ved intern avtale mellom barna, basert på forutgående drøftelser ble en fordeling foretatt - visstnok nogenlunde likelig hva angår verdi og areal. Hvert av barna fikk en jordbrukseiendom i Sigdal med tilhørende gårdsskog. Sønnen, cand. jur. Mads K. Strand valgte som best odels- og åsetesberettiget hovedbølet Kolsrud. Eldste datter, daværende stud. jur. Rachel R. B. Strand valgte gnr. 93, bnr. 1, Blegeberg Vestre m/Evje og Hov, samt 4 særskilt matrikulerte eiendommer som samtlige betegnes som Evje. I tillegg overtok hun idelle andeler i diverse skogeiendommer i Sigdal, Modum, Etnedal og Nordre Land, ialt 39 bruksnumre. Medeiere er dels hennes søsken Mads K. Strand og Jorunn M. Strand. Dette gjelder eksempelvis gnr. 107, bnr. 6, Gravermoen i Modum. For eks. gnr. 1, bnr. 4, Thomlelien m.fl. i N. Land dreier det seg imidlertid om et eldre sameie med en rekke sameiere hvoriblant også inngår Mads K. Strand og Jorunn M. Strand. - - -

Rettens bemerkninger:

I HRD. Rt-1946-405 ff., har førstvoterende, daværende høyesterettsdommer, senere høyesterettsjustitiarius Emil Stang i 10 punkter summert opp de spørsmål som i angjeldende sak forelå til besvarelse.

Side:216

Spørsmålene er tildels av generell interesse, bl.a. nr. 1 som gjelder hvorvidt reglene i odelslovens §12 finner anvendelse på annet enn dødsboskifter. Førstvoterende kommer frem til at §12, for å nå sitt mål må antas å ha et videre anvendelsesområde enn det rene dødsboskifte hvor den opprinnelige eier av jordegodset (det behøver ikke dreie seg om odelsgods) er avgått ved døden. Reglene må derfor også kunne brukes i tilfeller hvor en far eller mor i levende live gir fra seg «jord på landet», ved et såkalt oppgivelsesskifte. Det er videre i samme votum uttalt at §12 også finner anvendelse på skogteiger som er uten forbindelse med gårdsbruk med innmark og utmark.

Endelig gis det av førstvoterende uttrykk for at §12 i odelsloven jfr. §10 ikke stiller seg hindrende i veien for at to eller flere arvinger i fellesskap overlates en eiendom i fellesskap.

Det som her er referert i utdrag hva skifteformen angår, støttes av eldre avgjørelser f.eks. HRD i 1835 og do. i Rt-1915-331. Skifteretten finner på grunnlag av det som her er gjengitt å kunne fastslå at det er grunn til å tolke §12 utvidende, og at det er de rene kontraktsmessige inter vivosdisposisjoner som faller utenfor lovens ramme.

Overført på det foreliggende tilfelle synes det lite tvilsomt at odelslovens §12 med de tilknyttede bestemmelser, herunder §13 må finne anvendelse når det gjelder bedømmelsen av det skifteoppgjør som ble foretatt etter Knut M. Strands død. - - -

Det neste spørsmål som skal løses er om man ved den valgte fremgangsmåte har fraveket de regler som er typiske for et slikt skifte. Det er på det rene at man ved den første fordeling av eiendommer har fulgt direktivene i odelslovens §12. Eldstemann, Mads K. Strand valgte hovedbølet og deretter hans to søstre de to nest største eiendommer som også var regulære jordbrukseiendommer.

Etter rettens syn fortsatte arvingene fordelingen videre, stadig under iakttagelse av prinsippet om at den eldre og bedre odelsberettigede valgte først, også i de etterfølgende omganger. Retten kan ikke innse at dette er i strid med lovens forutsetning. Muligens er det riktig som av saksøkte anført, at man egentlig ikke er forpliktet til å la de dårligere odels- og åsetesberettigede velge mer en en gang. Når den eldste likevel lar så skje, må heri ligge at man lar reglene i §12 og dermed konservering av odelsretten etter §13 fortsatt komme til anvendelse.

Det som i saken fremstiller seg som adskillig tvilsomt er om arvingene har brutt med prinsippet i odelslovens §12 ved å la den gjenværende del av Knut M. Strands eiendommer, visstnok i første rekke skogeiendommer inngå i sameie. Når man ikke valgte å ta flere omganger med separate fordelinger, skyldes vel dette rent praktiske hensyn. Dels dreide det seg om ideelle andeler i skogen med tildels mange andre sameiere. Dels skyldtes det vel driftsmessige - såvel forstlige som økonomiske problemer at man ble enige om å stoppe ytterligere separasjon av enheter. Retten vil her henvise til forannevnte HRD i Rt-1946-405, spesielt 408 og 409 hvorfra hitsettes:

«Odelsloven inneholder intet forbud mot å fordele arvelaterens eiendommer slik at to eller flere arvinger får en eiendom i fellesskap. Dette kan ofte være praktisk. En bror og en søster som begge er ugifte,

Side:217

kan ønske å overta en gård sammen for å drive den i fellesskap. To eller flere brødre kan ønske å drive en skog i fellesskap...»

Det uttales intet i relasjon til det her siterte om hvorvidt odelsretten tapes for den best odelsberettigede ved å innlate seg i et sameie som nevnt.

Det siste som da foreligger til avgjørelse er om den av saksøkte påberopte «Schee-dom», Rt-1948-69 ff. løser de problemer som «Strandsameiet» viser.

Saksøkeren har gjort oppmerksom på at dommer Stang også deltok under votering i «Schee-dommen», og ga førstvoterende sin tilslutning. Flertallet 3 dommere, hvoriblandt dommer Stang, kom til at den eldres odelsrett var gått tapt ved at hun hadde sittet i sameie med sine 2 yngre søstre.

Skifteretten tolker dommer Stangs tilslutning til dette standpunkt dithen at tvisten i Rt-1948-69 var vesensforskjellig fra tvisten i Rt-1946-405 og at det følgelig ikke forelå noen grunn til nærmere å understreke forskjellen.

Skifteretten vil fremheve de momenter som etter rettens mening skiller «Schee-dommen» fra den foreliggende. I «Schee-dommen» hadde man den situasjon at den best odelsberettigede sønnen Ole fikk hovedbølet. Moren bestemte ved testament at det skogsareal hun forøvrig eide skulle overlates hennes øvrige barn, tre ugifte døtre. Den eldste undlot innen preskripsjonsfristen å løse de to yngre søstre ut, og hennes odelsrett ble derfor under dissens 3 mot 2 i Høyesterett ansett som forspilt.

I nærværende sak dreier det seg ikke om noe diktat fra arvelateren, men om en avtale mellom arvingene om en hensiktsmessig, praktisk og rasjonell ordning av et eiendomskompleks som var uegnet til ytterligere oppdeling etter §12.

Av de deltagende tre arvinger var to jurister. Disse hadde dessuten bistand av 2 advokater som må antas å ha hatt kjennskap til en såvidt fersk og forøvrig odelsrettslig meget interessant dom som nettopp den i Rt-1948-69.

Foruten arvingenes aktive etablering av ordningen som da i første rekke adskiller seg fra «Scheedommen» hvor den hele ordning var et resultat av et diktat kan nevnes følgende:

I «Scheedommen» synes ikke odelslovens §14 å ha vært benyttet. Det dreier seg ikke om en tildeling av bruk i den rekkefølge som følger av §11 i odelsloven. Moren har påbudt sameie uten iakttagelse av den eldres bedre rett i forhold til de yngres. Derved har man undlatt å gjøre bruk av den fordelingsmetode som er forutsetningen for konservering av odelsretten etter §13 i odelsloven.

I skifteoppgjøret etter Knut M. Strand fulgte man fordelingsbestemmelsene i odelslovens §12 sålangt disse var praktisk anvendelige. Da ytterligere oppdeling fremstillet seg som ulønnsomt, upraktisk og ugjennomførlig (vis à vis utenforstående sameiere), valgte man å beholde de resterende eiendommer samlet. Da det her dreier seg om en avtale basert på hensiktsmessighetsbetraktninger synes det lite rimelig å se dette som noe brudd på prinsippet i odelslovens §12.

Etter det syn retten har, må saksøkerens påstand bli å ta tilfølge. - - -

Side:218

Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Sverdrup-Thygeson og lagdommerne Hans Østgaard og Anton Hiorth): - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

I likhet med skifteretten finner lagmannsretten at avtalen av 19. august 1949 mellom samtlige arvinger i boet etter Knut M. Strand, nemlig hans tre barn av første ekteskap, Mads, Rachel og Jorunn Strand og hans gjenlevende hustru av annet ekteskap, Dagny Strand, f. Gevelt, er en klar avtale om fordelingen av en vesentlig del av bomassen At hver av barnas krav på pliktdelsarv var begrenset til en verdi av kr. 200.000.- i medhold av bestemmelsen i arvelovens §33, annet ledd, synes i denne sammenheng å være uten betydning. Lagmannsretten er enig med skifteretten i at anvendelsen av bestemmelsene i nevnte lov ikke kan berøve barna deres rett til å overta på et skifte slik jord på landet som de har odelsrett til. Dette har også vært Dagny Strands oppfatning, idet hun i påtegning på skifteavtalen har sagt at « det er med hjemmel i odelsrett at de 3 barn av første ekteskap overtar de faste eiendommer.» Som vitne under ankeforhandlingen har Dagny Strand bekreftet at hun visste at alle barna hadde odelsrett, og mente at denne gikk foran. Hun har videre forklart at hun for sin egen del aldri har hatt noen interesse av å overta jord- eller skogeiendommene, som hun mente seg uskikket til å stelle med. Det går klart frem av selve den nevnte avtale - som selv betegner seg som en skifteavtale - at ingen av barna har ansett seg som «legatarer» i henhold til Knut M. Strands testament av 2. september 1948. De har tvert i mot i skifteavtalen overtatt arv og gjeld i boet under henvisning til skiftelovens §83, 1. At avtalen også bestemmer at all annen gjeld enn pantegjeld på de overtatte eiendommer og pantegjeld til Dagny Strand, er barna uvedkommende, er bare et indre forhold mellom loddeierne og berører ikke barnas stilling som gjeldsovertagende arvinger i boet.

Lagmannsretten antar således at de tre barn av første ekteskap i kraft av odelsrett uttok landeiendommene i farens bo etter den i skifteavtalen oppsatte fordeling, dog med den endring med hensyn til fordelingen av Gravermoen som fremgår av de skjøter som 1. oktober 1949 ble utferdiget av boet til barna.

Det er enighet mellom partene i saken om at denne fordeling foregikk slik at hvert av barna først ble tildelt en av de tre jordbrukseiendommer som tilhørte boet. Mads K. Strand fikk eiendommen Kolsrud som faren hadde bodd på. Rachel Strand fikk eiendommen Evje. Jorunn Strand fikk eiendommen Flågan.

Det er også (riktignok subsidiært) enighet mellom partene om at dette var en fordeling i samsvar med odelslovens §12, og at Mads K. Strand således i medhold av §13 - etter at Rachel døde barnløs - må anses best odelsberettiget til Evje. Han hadde således kunnet utta denne eiendom på skiftet etter Rachel i medhold av skiftelovens §62 uansett om medarvingen Jorunn Strand frivillig hadde samtykket.

Når det gjelder eiendommen Glupetangen, som er opplyst å ha felles grense med Evje, bemerkes at denne eiendom i skifteavtalen inngår under betegnelsen «Evje m.m. takst kr. 103.000.-». Det er på det rene at Knut M. Strands ideelle halvpart av Glupetangen inngikk i taksten. Lagmannsretten legger til grunn at Glupetangen har vært brukt sammen

Side:219

med Evje og ble overtatt av Rachel i 1949 som en del av Evjekomplekset, og således inngår i den «Gaard» som hun overtok i henhold til odelslovens §12. Når det gjelder Glupetangen må således Mads nå ifølge §13 ha sin odelsrett i behold og ha rett til å utta eiendommen på skiftet etter Rachel i medhold av skiftelovens §62.

Det er videre hevdet av Mads K. Strand at søsteren Rachel i 1949 ble tillagt farens sameiehalvpart i skogeiendommen Råenset, og dette som tillegg til utleggingen av Evje og Glupetangen da Evje ikke var av samme størrelsesorden som Kolsrud og Flågan. Råenset er som nevnt foran på 4000 dekar tildels fjellskog, og den ideelle halvpart av eiendommen ses i skifteavtalen å være taksert til kr. 19.750.-. Det synes for lagmannsretten naturlig at søsknene ved fordelingen av farens tre gårder har foretatt en slik utjevning ved å tillegge Evje en nærliggende skogeiendom. Hver av gårdene fikk derved en samlet størrelse som etter forholdene var rimelig. Rachel ble tildelt Råenset i sin helhet så langt som faren hadde eiet denne skog, nemlig for en ideell halvpart. Det synes vanskelig å forstå at oppdelingen i selvstendige «gaarde» som kan overtas i tur og orden av barna etter odelslovens §12, ikke skulle kunne skje på den måte at en relativt sett mindre skogpart, når barna er enige om dette, skulle kunne legges til en annen jordeiendom. Dette må iallfall gjelde når skogparten som her ligger i samme dalføret og ikke urimelig langt borte fra gårdsbruket, og når dette med hensyn til størrelse og beskaffenhet gir en langt bedre balansert fordeling av arvelaterens eiendommer på barna.

Lagmannsretten legger etter det anførte til grunn at farens ideelle halvpart av Råenset som ble tildelt Rachel i 1949 må anses som en del av den «Gaard» hun overtok etter fordelingsreglen i odelslovens §12. Mads K. Strand har da etter §13 heller ikke tapt sin odelsrett til den ideelle halpart av Råenset og har krav på å få utlagt denne på skiftet etter Rachel.

Når det gjelder Knut M. Strands skogeiendom Gravermoen og hans ideelle anpart i skogsameiene Nerdalen og Strand/Haugan, overtok barna Mads, Rachel og Jorunn disse eiendommer i sameie med en ideell tredjepart av det faren hadde eiet på hver. Det dreier seg her om eiendommer som ikke har noen spesiell tilknytning til de tre hovedeiendommer barna fordelte mellom seg i samsvar med odelslovens §12. Det er ingen driftsmessig eller annen sammenheng enn at de hadde hatt samme eier og at han selvsagt drev alle sine eiendommer.

Lagmannsretten finner at barnas overtagelse i fellesskap av disse eiendommer faller utenfor den fordelingsregel som omhandles i odelslovens §12, jfr. §13. Det prinsipp som ligger i disse bestemmelser er, at hvert barn såvidt mulig bør få seg tildelt en gård, og at den nærmest odelsberettigede bare kan gjøre odelsrett gjeldende til det som deretter blir tilbake. Hvis ikke alle barn har fått jord på denne måte, er prinsippet utstrakt til å gjelde også for gårder som senere måtte bli ledige ved at en linje dør ut, idet den ledige gård da først skal gå til det barn (eller den linje) som ikke fikk jord ved den opprinnelige tildeling. Men hvis alle barn (eller linjer) har fått en gård før, går eiendommen til den etter alminnelige regler nærmest odelsberettigedes linje.

Etter dette oppfatter lagmannsretten delingsreglene i §12 §13 slik, at hvis det etter at alle barn har fått en gård hver, blir odelseiendommer

Side:220

tilovers, kan den best odelsberettigede kreve disse eiendommer utlagt til seg. Denne forståelse harmonerer med lovgrunnen bak §12 §13 og med ordlyden i disse paragrafer. Videre har førstvoterende i den sak som omhandles i Rt-1919-835 flg. uttalt at delingsregelen «utvilsomt» er å forstå på denne måte når det gjelder «overskytende» odelseiendommer.

De tre søsken Strand overtok i 1949 de nevnte eiendommer i sameie etter avtale seg imellom. Spørsmålet blir da videre om dette sameierforholdet i seg selv - eller sett i sammenheng med avtalen - kan bevirke at preskripsjonsfristen likevel ikke løper for så vidt angår Mads' odelsrett til de ideelle to tredjeparter som han lot sine dårligere odelsberettigede søstre overta. I Schee-dommen, Rt-1948-69, fant Høyesterett at preskripsjonsfristen løp fra opprettelsen av sameiet, og at odelsretten gikk tapt for den best odelsberettigede ved ikke å løse de andres andeler på odel innen fristens utløp. Førstvoterende, som Høyesteretts flertall sluttet seg til, tok avstand fra dette at sam-besittelsen ikke går inn under ordene i odelslovens §9: «lade noen fjernere i ætten besidde godset», og uttalte at når reglene i §9 skal anvendes på en ideell andel i fast eiendom, blir det avgjørende om den odelsberettigede lar fjernere odelsberettiget sitte med denne andel upåtalt etter at det er oppstått adgang til løsning. Om den odelsberettigede selv har en ideell andel i eiendommen er i denne forbindelse uten betydning.

Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn denne rettsoppfatning som det også er vist til i senere høyesterettsavgjørelse. Mads Strands odelsrett til de idelle eiendomsandeler som Rachel overtok i sameie med sine søsken i 1949, må da anses for preskribert. Lagmannsretten finner at det etter farens død ikke forelå noen særegne omstendigheter som hindret Mads i å utøve sin odelsrett fullt ut i forhold til søstrene, bortsett fra det som fulgte av fordelingsregelen i §12 og som er behandlet foran. Selv om Mads - slik han nå hevder - forutsatte at avtalen om sameie med søstrene «la hans odelsrett på is» så lenge sameiet varte, legger lagmannsretten til grunn at Jorunn ikke var klar over noen slik forutsetning og ikke kan anses for å ha godtatt den ved å underskrive skifteavtalen og de skjøter som ble utstedt.

Lagmannsretten vil forøvrig bemerke at selv om en slik avtale som Mads påberoper som konservering av hans odelsrett i forhold til sambesitterne hadde foreligget, savnes hjemmel i odelsloven for å anta at en slik avtale mellom odelsberettigede kan utskyte utgangspunktet for den preskripsjon som ellers følger av odelslovens bestemmelse i §9.

Etter det anførte blir skifterettens dom å stadfeste for så vidt angår Mads K. Strands rett til i medhold av skiftelovens §62 å utta Rachel Strands ideelle halvparter av eiendommene Glupetangen og Råenset på skiftet. For de øvrige eiendommers vedkommende blir Jorunn M. Strands påstand å ta til følge.

Lagmannsretten er enig med partene i at eiendomskomplekset Evje ikke burde vært tatt med i domsslutningens pkt. 1, I, da Evje ikke var omhandlet i partenes påstander. Under ankeforhandlingen er det forøvrig opplyst at Evje ved foreløpig utlodning i boet allerede er utlagt på Mads K. Strands arvelodd. - - -

Side:221