LA-2001-1812

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-11-22
Publisert:	LA-2001-01812
Stikkord:	Saksomkostningsavgjørelse
Sammendrag:
Saksgang:	Kragerø herredsrett Nr.: 01-00146 A - Agder lagmannsrett LA-2001-01812 K.
Parter:	Kjærende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Siri K. Kristiansen). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd J. Klomsæt).
Forfatter:	Lagdommer Erik Holth. Lagdommer Dag Bugge Nordén. Lagdommer Åse Berg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §180, §345, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §3-5, §3-6, Arbeidsmiljøloven (1977), Foreldelsesloven (1979) §9

Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse etter tvistemålsloven §181 annet ledd.

A, som siden 1985 har vært tilsatt som politibetjent ved Kragerø politidistrikt, gikk ved stevning av 1. mars 1999 til søksmål mot Staten v/Justisdepartementet, med slik påstand:

«1. A gis tittel og lønn som politiførstebetjent, med ansiennitet i stillingen fra 01.07.92.

2. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale A differansen mellom utbetalt lønn og den lønn han ville fått som politiførstebetjent fra 01.07.92 og til domsslutning innen 14 -fjorten- dager etter dommens forkynnelse med tillegg av 12 -tolv- % rente pa fra forfall og til betaling skjer.

3. Tilsettingsrådets konklusjon om at A «ikke er tilstrekkelig lojal og etterrettelig til å komme i betraktning til stilling som politiførstebetjent» trekkes tilbake og erklæres for grunnløs.

4. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale A erstatning for ikke-økonomisk skade, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 400.000,- -kronerfirehundretusen- innen 14 -fjorten- dager etter dommens forkynnelse med tillegg av 12 -tolv- % rente pa fra forfall og til betaling skjer.

5. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å erstatte A sakens omkostninger innen 14 -fjorten- dager etter dommens forkynnelse med tillegg av 12 -tolv- % rente pa fra forfall og til betaling skjer.»

Staten tok til motmæle og påstod seg frifunnet med saksomkostninger.

Påstanden i stevningen punkt 3 ble avvist ved egen kjennelse datert 4. mai 2001 under saksforberedelsen, under henvisning til at dette var et mortifikasjonskrav som måtte behandles i straffeprosessens former og derfor ikke kunne forenes med de øvrige krav som ble behandlet etter tvistemålslovens regler.

Kragerø herredsrett, med settedommer sorenskriver Håvard Skjeldås og med meddommere fra rettskretsens alminnelige utvalg, avsa 17. september 2001 dom med slik domsslutning:

«1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

2. Partene bærer sine egne saksomkostninger.»

Saksomkostningsavgjørelsen ble avsagt under dissens. Formannen ville i tråd med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd tilkjenne staten saksomkostninger. Meddommerne fant imidlertid under henvisning til unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd at hver av partene skulle bære egne omkostninger.

Regjeringdadvokaten v/advokat Siri K. Kristiansen har på vegne av Staten v/Justisdepartementet påkjært herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. I kjæremålet heter det:

«I dommen tar retten utgangspunkt i kravene i saksøkers påstand og drøfter disse i den rekkefølge de er angitt i påstanden. En enstemmig rett forkaster alle kravene som grunnløse. Staten frifinnes fullt og helt, og saksøker har dermed tapt saken fullstendig, jf tvistemålsloven §172.

Saksomkostningsavgjørelsen er avsagt under dissens. Administrator ville i tråd med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd tilkjenne staten saksomkostninger. Meddommerne fant imidlertid under henvisning til unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd at hver av partene skulle bære egne omkostninger. Som begrunnelse for å anvende unntaksregelen viser meddommerne til at de på grunn av tvil om organansvarets rekkevidde, har vært i tvil om resultatet.

Spørsmålet om organansvarets rekkevidde kom opp i tilknytning til kravet om erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning), jf kravet i stevningens påstand pkt 4. Den samlede rett fant at det av samtlige anførte grunnlag, bare var ansettelsesrådets uttalelse fra 1992 om at A på det aktuelle tidspukt ikke var tilstrekkelig lojal og etterrettelig til å komme i betraktning til stilling som politiførstebetjent, som eventuelt kunne danne grunnlag for oppreisningskravet. Bare hva gjaldt dette grunnlag forelå det årsakssammenheng i forhold til As psykiske plager.

Fagdommeren fant at uttalelsen ikke kunne gi grunnlag for oppreisning, allerede fordi den ikke kunne anses som grovt uaktsom, jf. skl §3-5. Meddommerne kom imidlertid til at uttalelsen var grovt uaktsom. De mente også at kravet om at årsakssammenhengen må være adekvat var oppfylt (påregnelighetskravet). Meddommerne forkastet imidlertid oppreisningskravet under henvisning til at oppreisningsansvaret er et personlig skyldansvar og at organansvaret for staten ikke omfatter ansettelsesrådets handlinger, jf dommen på s.13, hvor statens anførsler på dette punkt tiltredes.

Som det framgår av referatet av partens anførsler i dommen, hadde staten i tillegg anført at oppreisningsansvar måtte være utelukket selv om det skulle foreligge ansvarsgrunnlag etter Skl §2-1 eller etter reglene om organansvar, idet et eventuelt krav uansett ville være foreldet, jf dommen på s 7. Foreldelsesinnsigelsen behandles ikke av retten - heller ikke i tilknytning til saksomkostningsavgjørelsen.

At retten ikke behandler foreldelsesinnsiglsen i tilknytning til saksomkostningsavgjørelsen synes påfallende. Det kan for å gi et helhetlig bilde i denne sammenheng opplyses at motparten for oppreisningskravets vedkommende ikke engang uttrykkelig bestred at kravet var foreldet, jf. også rettens gjengivelse av motpartens anførsler i dommen på s. 2-4. På direkte spørsmål fra administrator under prosedyren om hvordan saksøker stillet seg til statens foreldelsesinnsigelse svarte prosessfullmektigen videre endog: «det erkjennes at vi her har betydelige juridiske problemer» (sitat fra undertegnedes notater fra hovedforhandlingen). Utover dette ble foreldelsesspørsmålet overhodet ikke berørt av motparten. Motparten framkom ikke med et eneste argument mot at kravet skulle være foreldet. Dette er i stor grad symptomatisk også for saksforberedelsen.

Denne side gjorde tidlig oppmerksom både på at kravet formulert i stevningens påstand punkt 1 manglet hjemmel og på at eventuelle erstatnings- og oppreisningskrav under enhver omstendighet ville være foreldet, jf til dels tilsvar av 10.05.99 (Oslo byretts dok 6) og særlig prosesskriv av 19.07.99 (Oslo byretts dok 9) s. 2 og 4. Motparten svarte bare nonchalant at dette ikke var problematisk. Det ble vist til at denne ikke behøvde å påberope seg slike innsigelser. Staten ble av motparten også uttrykkelig anmodet om å frafalle foreldelsesinnsigelsen, jr prosesskrift av 27.01.00 (Oslo byretts dok 12) s. 3. Staten opplyste da straks at man fastholdt sine innsigelser herunder foreldelsesinnsigelsen, jf prosessskrift av 15.03.00 (Oslo byretts dok 13) s. 2. Etter dette har motparten i liten til ingen grad kommentert foreldelsesspørsmålet. Det har vært og er et sentralt poeng for staten hva gjelder statens saksomkostningspåstand og nærværende kjæremål at motparten her har gått til sak/fortsatt saken nærmest mot bedre vitende, idet man hele tiden har vært fullt klar over og langt på vei erkjent at de krav man har fremmet enten manglet hjemmel eller var foreldet.

III Kjæremålssakens rettslige side:

Det gjøres gjeldende at saksomkostningsavgjørelsen er avsagt i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.

En saksomkostningsavgjørelse vil være avsagt i strid med loven når lovanvendelsen er feil. Videre omfattes saksbehandlingsfeil - typisk tilfeller hvor omkostningsavgjørelsen er så mangelfullt begrunnet at kjæremålsinstansen ikke har mulighet for å se om avgjørelsen er i strid med loven, jf tvistemålsloven §345 annet ledd nr 5, jr f.eks. Rt-1996-599. I nærværende sak foreligger det etter denne sides syn både lovanvendelsesfeil og saksbehandlingsfeil i form av mangelfull begrunnelse som medfører at saksomkostningsavgjørelsen må oppheves.

Nærmere om lovanvendelsesfeil:

Hva gjelder overprøvingen av lovanvendelsen, kan lagmannsretten etter tvistemålsloven §181 annet ledd i utgangspunktet bare prøve herredsrettens lovanvendlse for omkostningsavgjørelsen - ikke for tvistegjenstanden. Det gjøres likevel unntak hva gjelder den rettsanvendelse herredsretten har foretatt for tvistegjenstanden med henblikk nettopp på dens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet, jf Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I, 2 utg, Oslo 1998 s. 612, jf Rt-1993-638, jf Rt-1987-113 og Rt-1981-1195.

Slik denne side ser det, har herredsrettens flertall her gjort seg skyldig i uriktig rettsanvendelse både hva gjelder rettsanvendelsen for omkostningsavgjørelsen og rettsanvendelsen for tvistegjenstanden med henblikk på omkostningsavgjørelsen.

Etter denne sides syn gjør herredsrettens flertall seg skyldig i uriktig rettsanvendelse allerede når det finner det tvilsomt om organansvaret omfatter ansettelsesrådets handlinger. Organansvaret omfatter bare de øverste statsorganer som Kongen i Statsråd, Stortinget, Høyesterett og Riksretten. Muligens omfattes også statsråder, men handlinger fra personer eller organer lavere ned i statshierarkiet enn dette omfattes ikke. Ovennevnte framgår av forarbeidene til skadeserstatningsloven, jf Ot.prp.nr.48 (1965-1966) s 64 høyre spalte. Forarbeidenes autoritet er styrket gjennom rettspraksis og teori. Selv om det skulle være tvil om de finere detaljer hva gjelder avgrensning av organansvarets rekkevidde, må det ut fra de foreliggende rettskilder i alle fall være klart at et organ så langt ned i hierarkiet som et lokalt ansettelsesråd, ikke omfattes av statens organansvar.

Det er imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om det her er uriktig rettsanvendelse å anse det tvilsomt om organansvaret omfatter ansettelsesrådets handlinger, idet det under enhver omstendighet er uriktig rettsanvendelse å anse resultatet tvilsomt på grunnlag av tvil om organansvarets rekkevidde. Et eventuelt oppreisningskrav var slik saken sto, under enhver omstendighet åpenbart foreldet, slik at staten uansett måtte frifinnes også på dette punkt.

Retten må ved overprøvingen av saksomkostningsavgjørelsen legge herredsrettens bevisvurdering til grunn. Herredsretten har som nevnt ovenfor vurdert bevisene slik at A må anses å ha en psykisk lidelse som må karakteriseres som personskade i skl §3-5 sin forstand, men at det ikke er årsakssammenheng mellom noen av de påstått skadevoldende handlinger og As psykiske lidelse, foruten hva gjelder ansettelsesrådets uttalelse fra 1992.

Ansettelsesrådets uttalelse ble framsatt allerede i brev til Ombudsmannen av 13.11.92. A opplyste videre under sin partsforklaring at de aktuelle helsemessige konsekvenser for ham (skaden) inntrådte allerede i 1992 - kort tid etter ansettelsesrådets uttalelse.

Foreldelsen av oppreisningskrav er regulert i fl §9. Det fremgår av denne bestemmelsen at det gjelder en foreldelsesfrist på 3 år, og at foreldelsesfristen begynner å løpe allerede fra «den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige». Ettersom det for oppreisningskrav ikke er et krav om økonomisk tap, vil foreldelsesfristen i forhold til kravet om kunnskap om skaden utløses allerede idet den skadelidte blir kjent med at den ansvarsbetingende handling medfører helsemessige konsekvenser, jf Anne-Chatrine Røed, Foreldelse av fordringer, Oslo 1997 s 190 og s 196. Foreldelsesfristen begynte slik her å løpe allerede i 1992 - kort tid etter ansettelsesrådets uttalelse. Et eventuelt oppreisningskrav var dermed foreldet allerede i slutten av 1995.

Det tilligger kjæremålsretten selvstendig å prøve den skjønnsmessige vurdering av tvilsomheten med den begrensning som følger av tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremålsretten kan slik overprøve herredsrettens vurdering av om saken rettslig sett bød på tvil, men ikke herredsrettens vurdering av om det ved bevisvurderingen var grunnlag for tvil/synspunkter om tvil i faktisk henseende, jf Hov, Rettergang i sivile saker, 2. utg., Oslo 1994 s 647 (i petit), jf Rt-1981-688, Rt-1961-760 og Rt-1952-757. Den rettslige tvil flertallet i vår sak har gitt uttrykk for, kan dermed overprøves fullt ut.

Nærmere om saksbehandlingsfeil i form av mangelfull begrunnelse:

Flertallets henvisning til at man har vært i tvil om organansvarets rekkevidde er ikke tilstrekkelig som begrunnelse for å gjøre unntak fra hovedregelen. Staten hadde jo som det framgår ovenfor, fremmet foreldelsesinnsigelse som et selvstendig grunnlag for å forkaste oppreisningskravet. Det er ut fra flertallets begrunnelse ikke mulig å se hvilken oppfatning flertallet hadde om foreldelsspørsmålet. At flertallet i sin begrunnelse for saksomkostningsavgjørelsen ikke drøfter foreldelsesspørsmålet, er slik en saksbehandlingsfeil som i seg selv må medføre at omkostningsavgjørelsen må oppheves.»

Det er lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom pkt 2 oppheves og saken hjemvises til ny behandling for herredsretten.

2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.»

Advokat Sigurd J. Klomsæt har på vegne av A i tilsvar til lagmannsretten gjort gjeldende:

«Fra denne side gjøres det gjeldende at Kragerø herredsretts flertall har lagt en riktig forståelse av tvistemålsloven

§172 annet ledd til grunn ved å la hver av partene bære sine egne saksomkostninger.

Rettens flertall har begrunnet sitt standpunkt vedrørende omkostningsspørsmålet med at A hadde fyldestgjørende grunn å la saken komme for retten, og det er vist til at rettens flertall var i «sterk tvil» vedrørende det såkalte organansvarets rekkevidde.

Det er på det at rettens flertall kom frem til at det var grovt uaktsomt av tilsettingsrådet ved Kragerø politikammer å ordlegge seg slik tilsettingsrådet gjorde ved å skriftlig, gjentatte ganger, hevde at A ikke var tilstrekkelig lojal og etterrettelig til å komme i betraktning til stilling som politiførstebetjent, jf. dommen side 13.

Spørsmålet som oppstod etter dette var om staten hefter for oppreisningsansvar medlemmer av et statlig tilsettingsråd, hvor også politimesteren også var medlem, pådrar seg. Her kom altså retten, under sterk tvil, til at organansvaret ikke kunne anvendes ovenfor et statlig tilsettingsråd.

Det vil hevdes at rettens tvil har vært av kvalifisert karakter, og at det derfor var rimelig grunn for A til å reise sak. Med unntak for enkle antydninger i forarbeidene fra 1965-1966 til foreldelsesloven foreligger det ingen sikker rett hva angår organansvarets rekkevidde.

Det følger for så vidt også av Nygaard, Skade og ansvar 2000, side 224-225 at det er tvilsomt hvor langt ned i styringshierarkiet organansvaret kan trekkes. Han viser blant annet til Rt-1997-58 hvor det ikke var omtvistet at et aksjeselskap hadde organansvar etter skadeerstatningsloven §3-6 for handlinger som var foretatt av styret, styreformannen og administrerende direktør.

Det ble også fra denne side under hovedforhandlingen dokumentert at organansvaret også er blitt anvendt ovenfor en kommune som følge av at en sosialsjef og et klientutvalg hadde opptrådt erstatningsbetinget, jf. Rt-1995-209.

Overført til nærværende sak har et statlig tilsettingsråd, hvor også politimesteren er medlem, i praksis avgjørende innflytelse når det gjelder spørsmålet om tilsettinger. Tilsettingsrådet står med andre ord øverst i styringen, i dette tilfellet ved ansettelser i Kragerø politidistrikt. Dette må også bety at den juridiske personen (staten) må kunne identifiseres med grovt uaktsomme handlinger som er foretatt av medlemmer av tilsettingsrådet.

Om rettens flertall i nærværende sak hadde kommet frem til at organansvaret fikk anvendelse for tilsettingsrådet ville resultatet av dette etter denne sides syn blitt at A ville blitt tilkjent oppreisningserstatning.

Det er overhodet ikke holdepunkter for, slik regjeringsadvokaten hevder, at oppreisningskravet uansett var foreldet. A er blitt påført en personskade, såkalt posttraumatisk stresslidelse, som følge av tilsettingsrådets uttalelser. A ble imidlertid ikke kjent med diagnosen før kort tid før saken ble behandlet i Kragerø herredsrett i august d.å. Dette ble også bekreftet av det sakkyndige vitnet, psykiater Steinar Hauge, som hadde undersøkt A.

Under hovedforhandlingen forklarte A riktignok at han fikk helsemessige problemer en tid etter 1992, men han gjorde det også uttrykkelig klart at helseproblemene tiltok i årene fremover mot 1997, og det var først i senere tid, og innenfor foreldelsesfristen, han forsto at problemene var varige og hadde sammenheng med uttalelsen fra tilsettingsrådet.

Dernest bemerket jeg at A heller ikke har vært sikker på hvem som ville være ansvarlig for skaden han ble påført. Var det politimesteren personlig, tilsettingsrådets medlemmer eller staten.

Denne faktiske uvissheten ble for ham ikke klarlagt før langt senere, og det kan hevdes at uvissheten fortsatt er tilstede. Som følge av det betydelig økonomiske tap A har lidt i forbindelse med saken, og faren for å bli tillagt ytterligre saksomkostninger ved en eventuell anke, har A ikke tatt sjansen på å gjøre bruk av rettsmidler mot dommen, slik at spørsmålet om organansvar kunne avgjøres av en høyere rettsinstans.

Jeg bemerker dessuten at regjeringsadvokaten uttalte under hovedforhandlingen at saken A anla mot staten «vil» få konsekvenser for A i form av betydelige saksomkostninger fra statens side. Regjeringsadvokatens kjæremål viser at hun ikke har tenkt å vike fra denne beslutningen - en beslutning som kan medføre at A må gå fra gård og grunn for å kunne betale saksomkostningene på i alt ca kr 410.000,00 til staten.

Det rettslige utgangspunkt er imidlertid slik at det selvsagt ikke løper noen foreldelsesfrist så lenge A ikke hadde kunnskap om skaden og hvem kravet skulle rettes mot, jf. kravet i foreldelsesl. §9.

Endelig påpeker jeg at det ved personskader på arbeidsplassen vil den skadegjørende handling anses som opphørt når den skadelidte slutter, ikke først når «bedriften slutter med det skadegjørende forhold», jf. Anne C. Røed, Foreldelsesloven 1997 s. 208.

Herredsretten har ikke vurdert spørsmålet om foreldelse knyttet til kravet om erstatning for ikke-økonomisk skade. Dette som følge av at retten fant å kunne avgjøre spørsmålet på annet grunnlag. Det hevdes imidlertid at om herredsretten hadde vurdert spørsmålet om foreldelse, ville konklusjonen utvilsomt ha vært at kravet ikke var foreldet.

Jeg bemerker ellers at staten allerede under hele saken har avvist at A var utsatt for noen erstatningsbetinget skade. Det ble også avvist at han - eller andre polititjenestemenn - var utsatt for et dårlig eller kritikkverdig arbeidsmiljø. Staten gikk også så langt som å antyde at A og en mindre gruppe andre tjenestemenn hadde seg selv å holde ansvarlig i tilfelle arbeidsmiljøet var dårlig.

Under hovedforhandlingen ble det dokumentert og lagt til grunn av en samlet rett at A var blitt påført en skade, og at det var årsakssammenheng mellom skaden og konklusjonen fra tilsettingsrådet (s. 12). I dommen opplyser også retten samlet at man hadde et inntrykk av at det var fremsatt en rekke svært negative uttalelser mot A (s. 15).

Enn videre ble det avdekket at Kragerø politidistrikt gjennom mange år ikke hadde gjort bruk av det verktøy som arbeidsmiljøloven og internkontrollforskriften krever, herunder medarbeidersamtaler, vernerunder, miljøundersøkelser og risikoanalyser.

Det ble også påpekt at flere ansatte ikke opplevde noen reell medvirkning og at arbeidsmiljøet på politikammeret var preget av dårlig kommunikasjon (s. 15 og 16). At politimesteren blandet rolle og person, både når det gjaldt tillitsverv og arbeidsgiverrollen, ble også lagt til grunn.

Alt i alt har A gjennom hovedforhandlingen ført tilstrekkelig dokumentasjon for både personskade mot seg selv, samt en rekke uheldige sider ved arbeidsmiljøet. Dette var forhold som ble benektet av staten, eller i alle fall møtt med argumentasjon om at han måtte føre dokumentasjon for sine påstander.

I vurderingen av om A hadde fyldestgjørende grunn for å la saken komme for retten bør også slike forhold vektlegges. Videre må vektlegges det forhold, som påpekt, at staten nå krever at A skal måtte betale et salærkrav til staten på i alt kr 410.551,50, noe som vil medføre at han måtte selge sitt hjem. Sterke rimelighetsvurderinger taler også for at staten ikke gis medhold i sitt saksomkostningskrav.

Jeg vil også peke på at spørsmålet hvorvidt A hadde fyldestgjørende grunn til å gå til sak må vurderes ut fra hans ståsted før hovedforhandlingen. Det er dessuten tale om en helt spesiell sak som, så vidt vites, ikke tidligere har vært prøvd for en norsk domstol. Også Kragerø herredsrett har gitt bemerkninger om sakens «spesielle karakter» (s. 14).

Det er ikke grunnlag for å hevde at herredsretten har begått en saksbehandlingsfeil ved mangelfull begrunnelse av omkostningsspørsmålet.

Retten har oppfylt minstekravet ved å henvise til gjeldende bestemmelse. Retten har videre gitt en orientering om de hensyn som ligger bak bruken av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Retten har her som nevnt vist til den sterke tvil rettens flertall fant i forbindelse med spørsmålet om oppreisningserstatning, og således funnet at A hadde fyldestgjørende grunn å la saken komme for retten.»

Det er lagt ned slik påstand:

«1. Kjæremålet forkastes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 8 000 med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsrettens kompetanse til å overprøve herredsrettens omkostningsavgjørelse er begrenset. Etter tvistemålsloven §181 annet ledd kan kjæremål bare erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Etter praksis kan lagmannsretten også prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil, herunder mangler ved herredsrettens begrunnelse. Ved overprøvingen må lagmannsretten legge herredsrettens bevisvurdering til grunn.

Herredsretten har følgende bemerkninger om saksomkostningsspørsmålet:

«Staten har vunnet saken fullstendig, og det følger da av hovedregelen i tvistemålsloven §172, første ledd at A skal erstatte statens saksomkostninger. Rettens formann har heller ikke vært i tvil om avgjørelsen og stemmer for at dette blir resultatet. Meddommerne har imidlertid på grunn av tvil om organansvarets rekkevidde vært i så sterk tvil om resultatet, når det gjelder oppreisningskravet, at de mener A hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten slik at de stemmer for at hver part bærer sine egne saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §172, annet ledd.»

Herredsrettens flertall gir her uttrykk for tvil om resultatet når det gjelder oppreisningskravet fordi man har vært i tvil om organansvarets rekkevidde. Staten har anført at dette er uriktig rettsanvendelse, fordi oppreisningskravet under enhver omstendighet åpenbart var foreldet, og staten måtte derfor frifinnes selv om man hadde lagt til grunn organansvar. Herredsretten har ikke vurdert foreldelsesinnsigelsen, noe som ikke var nødvendig med det resultat de kom frem til, men flertallet har heller ikke vurdert foreldelsesspørsmålet i forhold til saksomkostningsspørsmålet.

Når herredsrettens flertall som her vurderer saken slik at den hadde frembudt slik tvil at det hadde vært rimelig grunn for saksøker å få den prøvet for retten, og deretter benyttet seg av unntaksregelen i §172 annet ledd første alternativ, er dette i utgangspunktet i samsvar med loven. Imidlertid er det ikke nok at saken har inneholdt tvilsmomenter. Dersom det ikke var tvilsomt at oppreisningskravet var foreldet, må det være klart at unntaksbestemmelsen i annet ledd om at «der var fyldestgjørende grund for den tapende part at la den komme for retten» ikke kan anvendes.

Hvorvidt det er uriktig lovanvendelse å gi uttrykk for tvil om hvorvidt organansvaret omfatter ansettelsesrådets handlinger, tar ikke lagmannsretten standpunkt til. Imidlertid er det her feil saksbehandling når flertallet bruker unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd med den begrunnelse at organansvarets rekkevidde er usikker, så lenge oppreisningskravets eksistens uansett er avhengig av at foreldelsesinnsigelsen ikke kan føre frem. Flertallet har unnlatt å vurdere foreldelsesinnnsigelsen. Hvorvidt kravet er foreldet eller ikke tar ikke lagmannsretten standpunkt til, da den finner at det på grunn av flertallets mangelfulle begrunnelse på dette punkt foreligger en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Lagmannsretten bemerker at herredsretten ved den fortsatte behandling av omkostningsspørsmålet også har foranledning til å begrunne nærmere hvilke sider ved avgjørelsen om organansvaret som byr på tvil. Det bør også fremgå av begrunnelsen om tvilen er av en slik kvalifisert art at det kan lede til bruk av unntaket, jf. Schei I s. 564.

Kjæremålet har ført frem, og kjærende part tilkjennes i samsvar med tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd saksomkostninger for lagmannsretten, som settes til kr 9 000 som begjært.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom pkt 2 oppheves og saken hjemvises til ny behandling for herredsretten.

2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 9.000 -nitusen- med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.