Rt-1955-137

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1955-02-22
Publisert:	Rt-1955-137
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 22/1955
Parter:	Ferdinand Schjelderup (høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen) mot Milly Haug (høyesterettsadvokat Gunnar Eriksen).
Forfatter:	Heiberg, Holmboe, Soelseth, Thrap, Gaarder, Schei, Nygaard. Mindretall: Bendiksby, Berger, Skau, Helgesen, kst. dommer Rode, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §66, Straffeprosessloven (1887) §182, §443, §456, §458, Straffeloven (1902) §247, §249, §253, Straffeloven (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §17, Domstolloven (1915) §205, §206, Tvistemålsloven (1915) §216, Plenumsloven (1926) §3, §4

Dommer Heiberg: Denne sak er anlagt som privat mortifikasjonssak av overlærer, høyesterettsadvokat Edmund Haug mot høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderup, og etter Haugs død ført videre av hans enke, fru Milly Haug.

Oslo byrett avsa 15. januar 1954 enstemmig dom i saken med domsslutning:

«1. Den av h.r.dommer Ferdinand Schjelderup i skrivelse til h.r.advokat Chr. L. Jensen av 31. oktober 1950 fremsatte beskyldning om at overlærer Edm. Haug har forfattet eller skrevet et på engelsk avfattet brev til Den amerikanske legasjon i Stockholm inneholdende følgende: «The neo-nazists have had a serious loss, as Mr. Ferdinand had to leave. They have no Goebbels any more» - kjennes død og maktesløs.

2. I erstatning for saksomkostninger dømmes Ferdinand Schjelderup til å betale til enkefru Milly Haug kr. 1 200.

3. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.»

Om sakens gjenstand viser jeg til byrettens domsgrunner.

Denne dom har Sehjelderup påanket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen.

Ved kjennelse av 11. desember 1954 besluttet Høyesterett i henhold til lov av 25. juni 1926 §4, jfr. §3, at saken i sin helhet skal avgjøres av den samlede Høyesterett.

Fru Haug har hatt bevilling til fri sakførsel ved plenumsbehandlingen for Høyesterett.

Mot saksbehandlingen gjør Schjelderup gjeldende at det var en feil at byretten ikke etterkom hans anmodning om å gjenoppta forhandlingene, for at han kunne dokumentere to brev av 8. november 1954 fra fru Margit Skeie og en del annet bevisstoft vedkommende de betegnelser som innenfor professor Skeies og Haugs krets var blitt brukt om hjemmefrontledelsen, og for at fru Skeie om nødvendig kunne bli avhørt som vitne. Videre hevder Schjelderup at byretten er gått utenfor den ramme saken var gitt ved Haugs egen forliksklage og stevning, ved at den har bygget sin dom på at det brev Schjelderup hadde tillagt Haug forfatterskapet til, var «anonymt». En inhabilitetsinnsigelse fra Schjelderup mot to av byrettens medlemmer er frafalt under ankeforhandlingen.

Mot lovanvendelsen gjør Schjelderup gjeldende at det er

Side:138

en feil når retten ved sin bedømmelse av uttalelsens karakter av ærekrenkelse har lagt vekt på det før nevnte moment at brevet var anonymt. Likeledes hevder han at det er uriktig når byretten har antatt at en uttalelse som er avgitt innenfor rammen av vitneplikt og med tilbørlig aktsomhet, overhodet kan være gjenstand for mortifikasjon.

Jeg er kommet til at anken bør forkastes.

Jeg finner det naturlig først å behandle spørsmålet om adgangen til å mortifisere en vitneuttalelse som den foreliggende, et spørsmål som også etter prosedyren er hovedspørsmålet i saken.

Innledningsvis finner jeg grunn til å presisere, hva byretten har fastslått, at Schjelderup fremkom med sin uttalelse i god tro og som pliktig til å møte som vitne i saken mellom Haug og direktør Sam. Knutzen, at han ikke gikk utenom saken eller hva han som vitne var forpliktet til å forklare seg om, og at han i det hele ikke viste noen mangel på tilbørlig aktsomhet. Videre er det på det rene at Schjelderup ikke fastholdt sin påstand da Haug nektet å ha skrevet brevet, og at han senere under saksforberedelsen erklærte at han var kommet til at Haug ikke kunne ha skrevet det. I samsvar med dette meddelte han retten at sannhetsbevis ikke ville bli søkt ført.

Det spørsmål som foreligger til avgjørelse er således alene om Haug (eller nå hans enke) har krav på gjennom en mortifikssjonsdom å få slått fast at det ikke er ført - eller søkt ført - sannhetsbevis for Sehjelderups opprinnelige uttalelse, eller om den som en pliktmessig vitneuttalelse ikke kan være gjenstand for mortifikasjon.

Om dette skal jeg bemerke:

Straffelovens §253 lyder: «I alle tilfelle hvor det har vært anledning til å føre bevis for en beskyldnings sannhet, kan den fornærmede forlange at retten, såfremt beviset ikke finnes ført, erklærer beskyldningen død og maktesløs.» Ordlyden i lovens bestemmelse inneholder således ikke noen annen begrensning med hensyn til arten av de uttalelser som kan være gjenstand for mortifikasjon, enn at de må være «beskyldninger». Heri ligger - som det fremgår særlig når man sammenholder med uttrykksmåten i de forskjellige bestemmelser i §249 - at de må ha de objektive kjennemerker som er oppstilt i §247, altså at de må være «egnet til å skade en annens gode navn og rykte, eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit». Denne forståelse støttes også av det opprinnelige annet ledd i §247, og likeledes av straffeprosesslovens §443, siste ledd.

Jeg finner at byretten med rette har antatt at Schjelderups uttalelse under de foreliggende forhold - fremsatt i en skriftlig vitneforklaring til belysning av Haugs innstilling og fremgangsmåte i hans kamp mot hjemmefrontledelsens forslag til kommunalordning - i seg selv var egnet til å skade

Side:139

Haugs gode navn og rykte, og, dermed objektivt sett var en beskyldning i den betydning straffelovens §253 bruker ordet. Jeg legger ved vurderingen ingen vekt på byrettens bemerkning om at brevet var «anonymt», et uttrykk som ikke forekom i Schjelderups uttalelse. Avgjørende for meg er at Haug ble tillagt at han under krigen skulle ha sendt til et alliert lands legasjon et brev som inneholdt en nedsettende karakteristikk av en fremtredende nordmann, med sikte på interne norske motsetningsforhold. Om andre medlemmer av Haugs krets måtte ha brukt lignende betegnelser som dem brevet inneholdt, eller om Haug selv hadde brukt slike betegnelser overfor sine meningsfeller, kan dette etter min mening ikke berøve uttalelsen dens karakter av beskyldning. Heller ikke kan det spille noen rolle hvorvidt Schjelderup selv følte seg krenket ved den karakteristikk av ham brevet inneholdt.

Av den omstendighet at loven knytter mortifikasjonsadgangen til «beskyldninger» kan man således ikke etter min mening utlede at en uttalelse som den foreliggende skulle være unntatt fra å gå inn under loven. Spørsmålet blir derfor om man tross ordlyden må tolke straffelovens §253 innskrenkende derhen at pliktmessige vitneutsagn og eventuelt andre uttalelser av lignende karakter ikke skulle være gjenstand for mortifikasjon, uansett om de objektivt sett kan sies å innebære en beskyldning.

Fra Schjelderups side er det gjort gjeldende at man må forstå straffelovens §253 - på samme måte som straffebestemmelsene i loven - med den selvfølgelige begrensning at uttalelsen objektivt sett må være rettsstridig for at den skal kunne kreves mortifisert. Heri legger han bl.a. at det ikke kan gis dom for mortifikasjon overfor et vitne som har avgitt en pliktig uttalelse innenfor sakens ramme, og som har vist tilbørlig aktsomhet. Jeg er ikke enig i denne betraktning. Resonnementet må så vidt jeg forstår føre til at de objektive betingelser for straff og for mortifikasjon skulle falle sammen. Men dette er åpenbart ikke lovens standpunkt. Mortifikasjon er ikke straff, og de særlige grunner som kan gjøre en ærekrenkende beskyldning straffri - jfr. straffelovens kap. 3 og især dens §249 nr. 3 - kan ikke få anvendelse når det gjelder mortifikasjon. Dette vil nærmere fremgå av det følgende. For tydelighets skyld vil jeg i denne forbindelse ha reservert meg overfor byrettens bemerkning om «det rettsstridige i saksøktes uttalelse» under omtalen av uttalelsens karakter.

Til støtte for å unnta pliktmessige vitneprov fra mortifikasjon har Schjelderup vist til rettspraksis før straffeloven. Jeg nevner særlig avgjørelsene i Rt-1851-452 og 1886 774, hvor mortifikasjon i begge tilfelle ble nektet med den begrunnelse at saksøkte hadde uttalt seg pliktmessig. Den førstnevnte sak gjaldt en stortingsmanns uttalelse i et tilfelle hvor han hadde gitt avkall på å påberope seg Grunnlovens §66. Den

Side:140

annen sak gjaldt en offentlig funksjonærs pliktmessige anmeldelse til politiet av et forhold som i faktisk henseende var på det rene, og som han - i motsetning til hva domstolene senere kom til - mente rettslig måtte ansees som ulovlig tilvirkning av brennevin. Ingen av disse dommer gjaldt vitneprov. Også i andre avgjørelser finnes forskjellige uttalelser i retning av at pliktmessige utsagn ikke kan kreves mortifisert, således i høyesterettsdom av 12. juni 1833 (Schreuder-Stang), Rt-1876-337, 1887 353 (særlig daværende assessor Lambrechts' reservasjon side 359), og 1887 861. For øvrig gjorde det seg i eldre rettspraksis gjeldende atskillig uklarhet om mortifikasjon kunne anvendes ved siden av straff, og på den annen side om den kunne brukes hvor fellende straffedom ikke ble avsagt. Jeg nevner i denne sammenheng at jeg forstår Schweigaards uttalelse i hans Commentar II (3. utgave 1883) side 271, sammenholdt med side 267, slik at han mente at det var adgang til å mortifisere pliktige utsagn, herunder vitneutsagn, «til Vedkommendes Opreisning».

Selv om man nok kan si at rettspraksis før straffeloven gir uttrykk for en tendens i retning av å nekte mortifikasjon av pliktige uttalelser, foreligger etter min mening ingen klar og entydig praksis i den retning. Dette henger etter mitt syn også sammen med at mortifikasjonsinstituttet hadde utviklet seg uten støtte i lovgivningen, og at man i de dommer jeg har nevnt, nærmest synes å ha anvendt mortifikasjon skjønnsmessig etter en vurdering av begge parters forhold og interesse i det enkelte tilfelle, uten å anse seg bundet av bestemte rettslige kriterier.

Jeg kan imidlertid ikke se det annerledes enn at stillingen i og med straffeloven for så vidt er blitt en annen. §253 uttaler som før nevnt helt kategorisk at mortifikasjon kan kreves «i alle tilfelle hvor det har vært anledning til å føre bevis for en beskyldnings sannhet». I strafftelovkommisjonens innstilling heter det om denne bestemmelse (side 228): «Man antager at det vil være heldigt ved Lov at fastslaa, i hvilke Tilfælde Mortifikation af ærerørige Beskyldninger kan fordres.» (Samtidig ble det fremhevet at utkastet også tilstedte mortifikasjon hvor fellende straffedom er avsagt.) Tilsvarende uttalelse finnes i Indst. O. I 1901/1902 22. Noe forbehold for vitneutsagn eller andre pliktige uttalelser kan således ikke utledes av lovens forarbeider, hvis uttalelser nok er knappe, men etter min mening tydelige nok når de sees i sammenheng med lovbestemmelsens tekst.

I denne sammenheng nevner jeg også at straffeprosesslovens §443 samtidig fikk et tillegg hvoretter lagretten i mortifikasjonssaker skal spørres «om tiltalte er ansvarlig for beskyldningen» (i 1917 rettet til «har fremsatt»), «om denne har de i straffelovens §247 første ledd, beskrevne kjennemerker, og om det er ført bevis for dens sannhet».

Side:141

Jeg kan ikke etter dette se annet enn at det ved straffeloven ble fastslått at en uttalelse som objektivt innebærer en beskyldning, kan kreves mortifisert, og det selv om den er av den art at straff ville være utelukket etter §249 nr. 3 fordi vedkommende har vært pliktig eller nødsaget til å uttale seg, eller har uttalt seg til berettiget varetagelse av eget eller andres tarv.

Om den senere lovgivning bemerker jeg:

I et brev til Justisdepartementet, inntatt i Ot.prp. nr. 49 for 1916 16, henledet riksadvokaten departementets oppmerksomhet på at en foreslått bestemmelse i straffeprosesslovens §456 om saksomkostninger ikke var riktig for så vidt mortifikasjonssaker angår. I brevet heter det bl.a.: «Følgen av en saadan bestemmelse vilde bl.a. bli den, at en person, der som vidne hadde været pligtig til at oplyse noget nedsættende om en anden, og som ikke hadde vist mangel på tilbørlig agtsomhet, hvis forhold saaledes ikke hadde været retsstridig, vilde bli paalagt saksomkostninger i en mot ham anlagt mortifikationssak, hvori bevis for beskyldningernes sandhet ikke var ført.» Her er det således klart gitt uttrykk for den forutsetning at pliktmessige vitneutsagn kan være gjenstand for mortifikasjon. Departementet formet deretter uten ytterligere kommentar «under konferanse med riksadvokaten» en ny §456, og denne ble opptatt i tilleggsloven av 14. desember 1917.

Ved lovendringen i 1939 ble lovgivningen om ærekrenkelser tatt opp til revisjon. Herunder ble også bestemmelsen om mortifikasjon drøftet, uten at det kan sees at man i den forbindelse har vært inne på tanken om å unnta vitneprov o. l. fra bestemmelsen i straffelovens §253.

Derimot fant straffelovkomitéen av 1934 at heller ikke de nye regler om saksomkostninger i mortifikasjonssaker var helt heldig utformet, og foreslo en endret formulering. I begrunnelsen anføres bl.a. (Innstilling om lovbestemmelser om ærekrenkelser 1937 5): «Det er rimelig nok at en saksøkt ikke pålegges omkostninger hvor han som vidne for retten eller i embeds medfør er fremkommet med en uttalelse som objektivt sett inneholder en ærekrenkelse, og det dessuten hverken kan bebreides ham noen mangel på aktsomhet ved fremsettelsen eller at han ved sitt forhold til søksmålet har voldt fornærmede eller det offentlige omkostninger.»

I Ot.prp. nr. 37 for 1938 sluttet Justisdepartementet seg til komitéens forslag, men tilføyet (side 16): «I §456 har man dog valgt en noe annen formulering, idet komitéens etter ordlyden egentlig skulle føre til at saksomkostninger alltid blir ilagt injurianten, hvad der vil kunne virke mindre rimelig i tilfelle hvor den mortifiserte uttalelse må ansees rettmessig uansett den objektive usannhet eller den beskyldning den inneholder. Man tenker seg for eksempel at A anlegger mortifikasjonssøksmål mot B fordi han som vidne i en tidligere sak

Side:142

pliktmessig har referert en for A ærekrenkende beskyldning som den senere avdøde C har fremsatt. At A her anlegger mortifikasjonssak mot B er rimelig nok. Men B som bare har oppfylt sin vidneplikt og følgelig - uansett om C's uttalelse var sann eller ikke - hverken har handlet rettsstridig eller utilbørlig, bør ikke betale saksomkostninger til A.»

Straffeprosesslovens §456 annet ledd i den någjeldende form ble vedtatt overensstemmende med proposisjonen (lov av 10. mars 1939), og må således sies direkte å bygge på den oppfatning av adgangen til å kreve mortifikasjon av vitneprov som er kommet til uttrykk i proposisjonen. Det var nemlig i første rekke hensynet til et saksøkt vitne - altså nettopp den situasjon som foreligger i denne sak - som begrunnet lovendringen.

Etter min mening er det ved denne lovgivning klart kommet til uttrykk at mortifikasjonsinstituttet utelukkende har til hensikt å gi den krenkede oppreisning ved å konstatere at det ikke er ført bevis for beskyldningens objektive riktighet, og at den derfor ikke skal komme den til skade som rammes av uttalelsen. På den annen side er det etter lovens system klart at mortifikasjon ikke er rettet mot den som har fremsatt uttalelsen. Det foreligger overhodet ikke noen bebreidelse mot ham i dommen, og den medfører ikke noen rettslig virkning til skade for ham. Ut fra denne forutsetning tillater loven mortifikasjon av en uriktig uttalelse også overfor den som har vært i god tro. Og den gjør intet unntak for vitneprov. Tvert imot bygger omkostningsbestemmelsen i straffeprosesslovens §456, i den form den fikk ved tilleggsloven av 1939, på den uttalte forutsetning at også pliktmessige vitneutsagn kan kreves mortifisert hvis de objektivt sett er uriktige.

At mortifikasjon etter straffeloven har denne karakter, og at det ikke gjelder noen særregel for vitneprov, er antatt av en enstemmig teori, således av Skeie (bl.a. Ærekrenkelser side 415-430 og Strafferett II, 2. utg. side 183), Urbye (Strafferet side 185 note 11), Kjerschow (Straffeloven, note 1 til §253) og Salomonsen (Straffeprocesloven, note 2 til §456).

Noen høyesterettsdom fra tiden etter straffelovens ikrafttreden som gjelder mortifikasjon av vitneutsagn, har vi ikke. Derimot har Høyesterett i en avgjørelse, inntatt i Rt-1912-478, antatt at en advokats anførsel under prosedyren i en sivil sak om at en rettshandel er «ugyldig efter ikrafttrædelseslovens §17, 1» (åger) er gjenstand for mortifikasjon. Avgjørelsen ble truffet under dissens, og så vel fra flertallets som fra mindretallets side ble de prinsipielle spørsmål saken reiste, inngående drøftet. Flertallet ga her klart uttrykk for den forståelse av mortifikasjonsinstituttets karakter som jeg har nevnt tidligere, og slo fast at hvis utsagnets objektive riktighet ikke er godtgjort, vil den hvis ære utsagnet går ut over, kunne kreve den oppreisning som ligger i en mortifikasjonsdom, «uanseet om intet er at lægge den til last, som har

Side:143

fremsat udsagnet, uanseet om han endog har været forpligtet til at udtale hva han maa formodes at have betragtet som overensstemmende med sandheden, og uanseet om han, som i det foreliggende tilfælde, alene har forelagt sin udtalelse til prøvelse af en domstol og til begrundelse af sin paastand for denne domstol».

Denne forståelse av loven har Høyesteretts flertall også bygget på i en kjennelse, inntatt i Rt-1952-590, som gjaldt en statsadvokats uttalelser til tredjemann i stillings medfør.

I en kjennelse, inntatt i Rt-1934-516, forkastet Høyesterett anke over en frifinnende dom i mortifikasjonssak mot en politikonstabel som på forespørsel fra en overordnet hadde uttalt at det gikk rykte om at en navngitt person drev hjemmebrenning. At ryktet gikk, var bevist. Denne uttalelse ble ikke ansett som en beskyldning i lovens forstand. Slik som jeg forstår denne avgjørelse, går den ikke imot de øvrige avgjørelser jeg har nevnt. Den fremhever riktignok hensynet til de offentligrettslige interesser som er knyttet til polititjenesten. Men hovedvekten ligger etter min mening på at Høyesterett - ut fra den foreliggende praksis om at også gjengivelse av rykter må bedømmes som selvstendige ærekrenkelser - fremhever at gjengivelsen har en helt annen karakter hvor et rykte som faktisk verserer, rent internt bringes videre til en overordnet, nettopp med det formål å få tjenstlig undersøkt om det lå noe til grunn for ryktet. Uttalelsen ble, som jeg forstår begrunnelsen, under disse forhold overhodet ikke ansett egnet til å skade vedkommendes gode navn og rykte.

Jeg mener at jeg med dette har vist hvordan loven selv, dens forarbeider, teori og rettspraksis underbygger den oppfatning at mortifikasjonsinstituttet hos oss utelukkende er bygget opp som et middel til å gi den fornærmede oppreisning, og at det ikke er grunnlag for å unnta vitneprov fra lovens alminnelige regel om at mortifikasjon kan kreves i alle tilfelle hvor det ikke er ført bevis for en beskyldnings objektive sannhet. Imidlertid lar det seg ikke nekte at selv om det av hensyn til den som beskyldningen rammer, kan være behov for en vidtgående adgang til mortifikasjon, og selv om lovens forutsetning er at mortifikasjonen ikke har rettslige virkninger til skade for den som har fremsatt uttalelsen, kan den allikevel. faktisk medføre betydelige ulemper for ham. Ikke bare kan saken påføre ham arbeid, ubehag og utgifter, hvis han finner å måtte ta til gjenmæle, uansett hva utfallet blir. Men om mortifikasjon blir gitt, vil dette lett kunne misforstås - eller endog misbrukes - slik at han i vide kretser blir stående som den som har fått dom mot seg og er blitt stemplet som injuriant, og det selv om han i enhver henseende har opptrådt korrekt. Og hva særskilt angår vitner, kommer hertil også det offentliges interesse i at vitnet uforbeholdent skal si sannheten og ikke legge skjul på noe som kan tjene til sakens opplysning. Alene muligheten

Side:144

for å bli utsatt for et mortifikasjonssøksmål vil her lett sette et vitne i en meget vanskelig konfliktsituasjon, noe som igjen vil kunne virke tilbake på utførelsen av den plikt som er pålagt ham i offentlig interesse.

Ganske særlig uheldig vil virkningen kunne være i et tilfelle som det foreliggende, hvor en av partene i en sak griper inn med saksanlegg mot et vitne mens saken ennå står for domstolen. At en slik fremgangsmåte vil kunne virke forstyrrende på domstolens behandling av den opprinnelige sak, trenger ingen nærmere påvisning.

Etter min mening synes de prinsipielle spørsmål som i den foreliggende sak er reist om adgangen til mortifikasjon av vitneutsagn, i høy grad å fortjene de lovgivende myndigheters oppmerksomhet. Disse spørsmål må imidlertid sees i sammenheng med det langt mer omfattende problemkompleks i hvilken utstrekning det bør være adgang til mortifikasjon i alle de andre tilfelle hvor rettsordenen har pålagt vedkommende plikt til å uttale seg, selv om han derved kan måtte krenke en annens ære. Det foreligger her en konflikt mellom flere i seg selv beskyttelsesverdige interesser, og hvilken av disse interesser skal gis fortrinnet, må avgjøres ved en avveiing og vurdering.

Men slik som jeg ser det, kan man ikke gjennom en fortolkning av loven, som den er i dag, komme frem til den regel at vitneprov, enten generelt eller innenfor nærmere angitte grenser, er unntatt fra den alminnelige adgang til mortifikasjon som straffelovens §253 oppstiller. Etter min mening må det bli de lovgivende myndigheters sak å foreta den interesseavveiing og gi de regulerende regler det her er tale om. Og jeg kan ikke engang se at noen bestemt løsning her utpeker seg som den eneste mulige, eller at løsningen nødvendigvis må bli den samme i alle konfliktsituasjoner som kan oppstå.

Etter mitt syn på lovanvendelsen er det ikke grunn for meg til å komme nærmere inn på spørsmålet om Schjelderups uttalelse under de foreliggende forhold ville måtte likestilles med et rettspliktig muntlig vitneprov, under forutsetning av at vi hadde hatt en regel om at vitner er fritatt for mortifikasjon.

Heller ikke Schjelderups anke over saksbehandlingen kan etter min mening føre frem. Dette følger allerede av hva jeg tidligere har sagt under behandlingen av spørsmålet om Schjelderups uttalelse var å anse som en beskyldning i lovens forstand. Fru Skeies uttalelser og det øvrige dokumentmateriale var oppgitt å skulle vise at betegnelsen «ny-nazistisk» var blitt brukt i professor Skeies og Haugs krets om hjemmeledelsen, og at medlemmene av denne også var betegnet som Himmler, Rosenberg og Goebbels. Men som jeg før har nevnt, anser jeg ikke språkbruken i sin alminnelighet innenfor Haugs krets for å være av avgjørende betydning for de rettslige spørsmål i saken. Med hensyn til byrettens bruk av ordet «anonym» om det brev saken gjelder, er jeg enig i at dette moment lå

Side:145

utenfor saken. Jeg behøver imidlertid ikke å ta standpunkt til spørsmålet om byretten har tillagt det betydning ved sin vurdering av om Schjelderups uttalelse inneholder en ærekrenkende beskyldning. Som tidligere nevnt finner jeg nemlig at det materiale som foreligger i dommen, er tilstrekkelig til at Høyesterett kan fastslå at Schjelderups uttalelse, uten hensyn til om brevet var anonymt, må karakteriseres som en beskyldning i lovens forstand.

Om saksomkostningene skal jeg til slutt bemerke:

Byrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet er påkjært til lagmannsretten etter straffeprosesslovens §458 annet ledd, og kan etter det resultat jeg er kommet til i saken - ikke prøves av Høyesterett. Hva Høyesterett har å ta standpunkt til, er således bare fru Haugs påstand om at Schjelderup skal betale omkostninger til henne og det offentlige i ankesaken. Dette skal etter straffeprosesslovens §456 nr. 2 skje hvor retten finner det rimelig.

Jeg antar at omkostningene i dette tilfelle bør oppheves, da det etter min mening er naturlig at de prinsipielle og vanskelige spørsmål denne sak reiser, er blitt forelagt for Høyesterett, etterat Schjelderup hadde fått byrettens avgjørelse mot seg. Jeg nevner for øvrig at det i dette tilfelle nettopp foreligger en slik sak som den før omtalte Ot.prp. nr. 16 for 1938 nevner som eksempel på tilfelle hvor saksomkostninger ikke bør ilegges.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er enig med førstvoterende i at anken over saksbehandlingen ikke kan føre frem, og tiltrer i det vesentlige hans bemerkninger herom. Når det gjelder anken over lovanvendelsen er jeg derimot blitt stående ved at den må tas til følge og at Sehjelderup må bli å frifinne, idet jeg - i motsetning til førstvoterende - antar at bestemmelsen om mortifikasjon i straffelovens §253 ikke kan komme til anvendelse i et tilfelle som nærværende.

Jeg er enig med førstvoterende i at mortifikasjon av en beskyldning rettslig sett ikke innebærer annet og mer enn en konstatering av at det ikke er ført bevis for beskyldningens sannhet. Jeg kan også tiltre hans uttalelser om at vår lov bygger på en oppfatning om at mortifikasjonen ikke har noen brodd mot den som har fremsatt beskyldningen og ikke har noen virkning til skade for ham. Men jeg er på den annen side ikke i tvil om at dette syn ikke har fått feste i den alminnelige oppfatning. Faktisk vil mortifikasjonen - og det har også førstvoterende påpekt - i vesentlig grad kunne skade den

Side:146

som har fremsatt beskyldningen. Selv om han i enhver henseende har opptrådt korrekt, vil han i vide kretser bli oppfattet som den som har fart med uetterretteligheter, og mortifikasjonssaken volder ham tidstap, utgifter og regelmessig også et betydelig ubehag. Jeg viser i denne forbindelse til de betraktninger som er gjort gjeldende på side 7, 1. spalte, i det P. M. fra Justisdepartementet som er inntatt i skriftet «Ytringsfriheten i Stortinget etter grunnlovens §66».

Jeg ser det slik at det særlig er to hovedhensyn man har hatt for øye ved bedømmelsen av mortifikasjonsreglenes naturlige rekkevidde: På den ene side hensynet til den som krenkes ved en uttalelse. På den annen side hensynet til ytringsfriheten. Når det gjelder uttalelser fra folk som kan la være å uttale seg, eller som i hvert fall ikke behøver si mer enn de kan godtgjøre, er det naturlig og rimelig å la hensynet til ytringsfriheten vike og legge avgjørende vekt på hensynet til den fornærmede. Men når det gjelder vitneprov kommer det til et tredje hensyn, som etter sin art er helt forskjellig fra de hensyn jeg hittil har nevnt, nemlig hensynet til rettspleien. Det trenger ingen nærmere påvisning at vitneprovet er et viktig og uunnværlig bevismiddel, så vel i sivilprosessen som i straffeprosessen, og våre prosesslover har utførlige bestemmelser som har til formål å sikre at dette bevis blir tilgjengelig for partene, og å sikre at det blir pålitelig og riktig. Med mindre en lovbestemt fritagelsesgrunn foreligger, plikter enhver å møte og gi forklaring som vitne (jfr. domstollovens §205 §206). Vitnet har under eds eller forsikrings ansvar og under trusel om et meget strengt straffansvar en ubetinget plikt til «at si den rene og fulde sandhet og intet fordølge» (tvistemålslovens §216, jfr. straffeprosesslovens §182). Plikten til ikke å legge skjul på noe gjelder ethvert forhold som vitnet mener kan være av betydning for saken, selv om det ikke direkte blir spurt om det. Et vitne vil etter disse regler ikke være berettiget til å tilbakeholde en opplysning som er av betydning for saken, selv om vitnet er klar over at opplysningen er ærekrenkende for en av sakens parter eller en utenforstående, og selv om det vet at det er ute av stand til å føre annet bevis for sannheten enn sin egen forklaring. Dersom pliktmessige vitneforklaringer som er avgitt med iakttagelse av tilbørlig aktsomhet skulle være gjenstand for mortifikasjon, ville det også meget vel kunne inntreffe at vitnet ville bli forpliktet til å gjenta en forklaring som allerede er mortifisert. Jeg nevner t. eks. at vitnets forklaring blir mortifisert etterat vitnet har forklart seg for herredsretten, hvoretter det blir innkalt til å forklare seg ved lagmannsretten. Med mindre vitnet i mellomtiden, ved mortifikasjonssaken eller på annen måte, er blitt overbevist om at den mortifiserte uttalelse ikke er riktig, vil han etter min oppfatning være forpliktet til å gjenta den, og dermed risikere nytt mortifikasjonssøksmål og ny mortifikasjon. En

Side:147

slik ordning synes lite naturlig. Det kan vel ikke sies å foreligge direkte kollisjon mellom reglene om vitneplikten og mortifikasjonsregelen, selv om denne forstås slik som førstvoterende gjør. Men det forekommer meg på den annen side klart at en mortifikasjonsregel av denne rekkevidde faktisk vil være sterkt egnet til å motvirke nettopp det formål som prosesslovene ved sine regler om vitneplikt og sannhetsplikt har lagt sterk vekt på å fremme, og som er av vesentlig betydning for en sikker rettspleie. Det er fare for at mange vitner, stillet overfor muligheten av en mortifikasjon, vil søke å unndra seg vitneplikten, eller at de ikke vil komme frem med alt de vet og ikke forklare seg uforbeholdent. Man kan efter min mening heller ikke bortse fra at mortifikasjon av et vitneprov - eller allerede saksanlegg til mortifikasjon - vil kunne komme til å påvirke domstolens vurdering av vitneprovet, svekke dets verdi som bevis. Dette kan bli aktuelt når mortifikasjonssaken, slik som her er tilfelle, blir anlagt før det er avsagt dom i den sak som vitneprovet er avgitt til bruk for. Og jeg kan ikke se at man har noe middel til å hindre at så skjer. Ett er det at en slik mortifikasjonsregel vil virke urimelig overfor det samvittighetsfulle og forsiktige vitne. Også dette er etter min oppfatning et forhold som teller med, selv om det etter den avveiing av «injuriantens» og fornærmedes motstridende interesser som loven må antas å bygge på, ikke kan være avgjørende. Den avgjørende vekt legger jeg imidlertid på at en mortifikasjonsregel av denne rekkevidde, etter det jeg har sagt, i sterk grad ville skade rettspleiens interesser, jfr. de beslektede betraktninger som er gjort gjeldende av førstvoterende i den høyesterettskjennelse i Rt-1934-516, som jeg kommer tilbake til. Jeg nevner i denne forbindelse at vitner i fremmede rettssystemer, således i engelsk og amerikansk rett - som for øvrig ikke kjenner mortifikasjonsinstituttet - er tillagt en praktisk talt fullstendig immunitet, etter det som er opplyst. Det kan ikke være tale om å slå av på kravene til vitners sannhetsplikt. Det er derfor, mener jeg, sterk grunn til ikke å tolke mortifikasjonsregelen slik at den kommer til å motvirke det formål som reglene om vitneplikt og sannhetsplikt tar sikte på å fremme. Hensynet til den krenkede må her vike for hensynet til rettspleien.

Jeg mener også å finne støtte for en innskrenkende tolkning av straffelovens §253 på dette punkt i rettspraksis før straffeloven sammenholdt med forarbeidene til loven. Det ville føre for vidt å foreta noen detaljert gjennomgåelse av alle de avgjørelser fra før straffeloven som har vært påberopt og som må ansees å være av interesse for det foreliggende spørsmål. Jeg viser til de rettsavgjørelser som førstvoterende har nevnt. Etter min oppfatning gir domsmaterialet grunnlag for å konstatere at det var den alminnelige rettsoppfatning at rettspliktige uttalelser som var avgitt med iakttagelse av tilbørlig

Side:148

aktsomhet ikke var gjenstand for mortifikasjon. Dels er avgjørelsene direkte bygget på denne oppfatning, se således Rt-1851-452 og Rt-1886-774. Dels synes det i domspremissene å være forutsatt at rettspliktige uttalelser ikke kan mortifiseres; slik forstår jeg en dansk dom av 21. mai 1810 som er referert i Juridisk Arkiv nr. 24 (1810), høyesterettsdom av 12. juni 1833 i sak: Schreuder-Stang og høyesterettsdom i Rt-1838-537 (den siste gjaldt vitneprov). I andre tilfelle har et mindretall gitt uttrykk for den samme oppfatning, mens flertallet ikke har tatt standpunkt til spørsmålet, jfr. således assessor Lambrechts' votum i den i Rt-1887-353 flg. refererte sak og mindretallets votum i den sak som er referert i Rt-1887-861 flg. (og som gjaldt vitneprov). Jeg kan ikke finne at det i noen sak eller av noen dommer er tatt avstand fra denne oppfatning.

Dersom det hadde vært meningen at straffelovens §253 - i strid med tidligere praksis - skulle komme til anvendelse på rettspliktige uttalelser, herunder vitneuttalelser, som er avgitt i begrunnet god tro på sannheten, skulle man ha ventet en uttalelse herom i lovens forarbeider, særlig i straffelovkommisjonens motiver. Jeg vil i denne forbindelse ikke unnlate å nevne at straffelovkommisjonens medlemmer V. Seheel og Thoresen begge hadde vært med på den enstemmige avgjørelse i Rt-1886-774 hvor mortifikasjon, så vidt jeg forstår, ble nektet med den begrunnelse at uttalelsen var pliktmessig. De særlige hensyn som taler mot mortifikasjon av pliktmessige og aktsomme vitneforklaringer er også i seg selv så sterke og av en slik særegen art at man allerede av den grunn skulle ha ventet at spørsmålet var blitt nærmere drøftet i forarbeidene hvis det hadde vært meningen å tillate mortifikasjon. Men spørsmålet er, så vidt jeg kan se, ikke berørt i forarbeidene til loven. Det er mulig at det ikke i det hele tatt er blitt reist, men det synes mer naturlig å anta at det har vært meningen å bygge på tidligere praksis. Jeg nevner i denne forbindelse at straffelovkommisjonen i motivene til §253 har sagt at loven tilsteder «ogsaa Mortifikation, hvor fældende Straffedom er afsagt, idet denne selv ikke ubetinget vil kunde virke som en Mortifikation ligeoverfor Almenheden». Denne uttalelse er, så vidt jeg forstår, foranlediget av at det i tidligere praksis hadde vært uklarhet på dette punkt, idet det, så vidt sees, dels var blitt hevdet at mortifikasjon bare kunne gis i forbindelse med straff, dels at mortifikasjon ikke skulle gis når saksøkte ble straffet for uttalelsen, jfr. bemerkninger herom i høyesterettsdommer i Rt-1876-343 og 1881 581, samt Lasson: Haandbog i Criminalretten, Den spesielle del II side 237. Uttrykket «I alle tilfelle» i §253 kan derfor være valgt for å rydde bort tvil på dette punkt.

Hva angår rettspraksis etter straffeloven kan jeg ikke finne at denne er av avgjørende betydning for det foreliggende

Side:149

spørsmål. Ingen av de tre høyesterettsavgjørelser som er påberopt, og som førstvoterende har nevnt, gjelder vitner. Avgjørelsene er truffet under sterk dissens og gir ikke uttrykk for et ensartet syn på spørsmålet om mortifikasjon av rettspliktige uttalelser. Jeg kan således vanskelig skjønne annet enn at kjennelsen i Rt-1934-516 står i strid med den oppfatning at straffelovens §253 også omfatter enhver rettspliktig uttalelse som er avgitt under iakttagelse av tilbørlig aktsomhet, og at den for så vidt støtter den oppfatning av mortifikasjonsregelen som jeg gjør gjeldende.

Når det gjelder de av førstvoterende nevnte uttalelser i Ot.prp. nr. 49 for 1916 samt i straffelovkomitéens innstilling av 1937 og i Ot.prp. nr. 37 for 1938, er det riktignok så at disse - i samsvar med rådende teori - uttrykkelig forutsetter at også pliktmessige vitneuttalelser er gjenstand for mortifikasjon, selv om de er avgitt under iakttagelse av tilbørlig aktsomhet. Jeg kan imidlertid ikke finne dette avgjørende. De nevnte uttalelser knytter seg til de endringer som henholdsvis i 1917 og 1939 ble foretatt i bestemmelsen om saksomkostninger i straffeprosesslovens §456 nr. 2. Endringene var ved begge anledninger begrunnet med at den tidligere omkostningsregel ikke virket rimelig eller riktig overfor vitner eller andre som ble saksøkt til mortifikasjon av pliktmessige uttalelser avgitt i begrunnet god tro. Som jeg allerede har sagt, er det imidlertid ikke hensynet til vitnet og hans stilling som jeg ser som det dominerende og bestemmende hensyn i denne forbindelse, men det særlige hensyn til rettspleien. Og denne side av spørsmålet kan jeg ikke se har vært tatt opp til vurdering i de nevnte lovforarbeider. Så vidt jeg kan se var mortifikasjonsregelens rekkevidde når det gjelder pliktmessige uttalelser overhodet ikke tatt opp til behandling ved noen av de nevnte anledninger; det var andre deler av kapitelet om æreskrenkelser som ble drøftet.

Når det gjelder teorien har det siden Skeie utga sitt skrift «Om ærekrenkelser», vært den rådende oppfatning at også aktsomme rettspliktige uttalelser, herunder vitneuttalelser, er gjenstand for mortifikasjon. Jeg vil dog understreke at jeg har forstått Skeies uttalelser i det nevnte skrift side 350-352 slik at også han mener at en gruppe av pliktmessige uttalelser, nemlig dommer og tiltalebeslutninger, må være unntatt fra mortifikasjon, i hvert fall i visse tilfelle. Han mener, så vidt jeg skjønner, at saksanlegg i disse tilfelle ikke kan tillates. Og Urbye (Strafferet side 158) mener at offentlige tjenestemenns «avgjørelser» ikke kan betraktes som ærekrenkelser. Jeg har oppfattet dette slik at han mener at de heller ikke kan være gjenstand for mortifikasjon. Ingen av disse forfattere vil således, så vidt jeg skjønner, ta §253 helt på ordet. Jeg tilføyer at etter det jeg kan se har ingen av de forfattere som har behandlet spørsmålet om mortifikasjon tatt opp til drøftelse de

Side:150

særlige offentligrettslige hensyn som gjør seg gjeldende når det er tale om mortifikasjon av vitneuttalelser.

Jeg har i det foregående også berørt andre rettspliktige uttalelser enn vitneforklaringer. Det er, mener jeg, beslektede hensyn som her gjør seg gjeldende. Men de hensyn som taler mot å tillate mortifikasjon, er ikke i alle tilfelle av samme art og styrke. I mangel av positiv regulering i lov kan det for så vidt være tvilsomt hvor grensen må trekkes, men dette spørsmål behøver jeg ikke å gå inn på. Når det gjelder vitners pliktige og aktsomme uttalelser, mener jeg at det hensyn til rettspleiens interesser som jeg har fremhevet og rettspraksis før straffeloven sammenholdt med dennes forarbeider, må lede til å anta som en alminnelig regel at et slikt utsagn ikke kan mortifiseres.

Jeg nevner til slutt at søksmål til mortifikasjon av vitneuttalelser, så vidt vites, har vært overordentlig sjeldne. Dette tyder etter min mening på at det i det praktiske rettsliv har vært en fremmed tanke at slike uttalelser skulle være gjenstand for mortifikasjon. Det kan nemlig neppe herske tvil om at det meget ofte blir avgitt vitneforklaringer som går inn under beskrivelsen i straffelovens §247.

Det er fra fru Haugs side gjort gjeldende at den påklagede uttalelse fremkom i et brev fra Schjelderup til advokat Jensen, som var Sam. Knutzens advokat i injuriesaken Haug-Knutzen, og at uttalelsen derfor ikke kan ansees som en rettspliktig vitneuttalelse eller likestilles med en sådan. Etter de opplysninger som er gitt i byrettens dom, er jeg blitt stående ved at uttalelsen må likestilles med en vitneuttalelse avgitt i retten. Jeg fremhever særlig det som er sagt i byrettens dom om at Schjelderup da han skrev brevet til advokat Jensen, var stevnet til å møte som vitne under hovedforhandlingen i injuriesaken Haug-Knutzen, men at han på grunn av sykdom var forhindret fra å møte. Brevet ble av advokat Jensen sendt byretten med prosesskrift av 6. november 1950, og det var Schjelderups forutsetning at brevet skulle leses opp i retten som hans forklaring.

Jeg stemmer etter dette for at Schjelderups påstand om frifinnelse blir tatt til følge.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg. Til dommer Bendiksbys votum skal jeg bemerke: Jeg forstår ham slik at når han vil fortolke straffelovens §253 innskrenkende, legger han en vesentlig vekt på de uheldige konsekvenser for rettspleien som han mener det vil ha at man anvender paragrafen overfor pliktmessige og aktsomme vitneutsagn. Førstvoterende har allerede uttalt seg også om denne side av saken, men jeg mener å burde gå noe nærmere inn på den.

Det er utvilsomt ikke av det gode at en part i en verserende sak har adgang til å reise injuriesak mot et vitne før hovedsaken

Side:151

er avgjort, slik som skjedd i det foreliggende tilfelle. Men dette vil ikke i nevneverdig grad motvirkes ved at man unntar pliktige og aktsomme vitneprov fra mortifikasjon. I mange tilfelle vil jo nemlig den fornærmede part mene - og om nødvendig hevde - at vitnet enten har gått utenfor saken eller på annen måte har vist mangel på tilbørlig aktsomhet, og i et slikt tilfelle vil det, så vidt jeg forstår, også etter annenvoterendes mening være adgang til å anvende mortifikasjon og straff. Vil man råde bot på dette, må det, ikke rettere enn jeg kan se, skje ved at man oppstiller en prosessuell begrensning i adgangen til å reise injuriesak mot et vitne så lenge hovedsaken står for retten, og det gir vår lovgivning ikke hjemmel for.

Også etterat endelig dom er falt i hovedsaken, kan mortifikasjonssak mot et vitne i visse tilfelle føre til resultater som står i dårlig harmoni med alminnelige rettergangsregler, nemlig når dommeren i hovedsaken har tatt standpunkt til den krenkende beskyldning som vitnet har fremsatt, og lagt denne bevisbedømmelse til grunn for sin dom. Her kan det også med grunn sies at den fornærmede part ikke har noen fremtredende interesse i å kunne reise mortifikasjonssak.

Jeg behøver ikke å drøfte hvorvidt adgangen til å reise mortifikasjonssak etter gjeldende rett er ubegrenset i de sist nevnte tilfelle. Forholdet i den foreliggende sak er nemlig det at dommerne i hovedsaken - injuriesaken mellom Haug og Knutzen - ikke har tatt standpunkt til den påklagede beskyldning. I et slikt tilfelle kan jeg ikke se annet enn at de hensyn som ligger til grunn for mortifikasjonsregelen i straffelovens §253, har sin fulle vekt og taler for at vitneprovet bør kunne mortifiseres. Det samme gjelder i alle tilfelle hvor den fornærmede ikke er en part, men en tredjemann som står utenfor hovedsaken - han har jo nemlig da ikke adgang til å vareta sine interesser eller til å anvende rettsmidler. Den eneste innvending som ut fra hensynet til rettspleien kan reises mot adgang til mortifikasjon i dette tilfelle, er at det kan være fare for at vitner i alminnelighet vil være mindre tilbøyelige til å tale åpent ut om saken når de må regne med muligheten av å bli saksøkt til mortifikasjon selv om de har uttalt seg i fullkommen god tro. Jeg tror ikke man skal overvurdere den reelle betydning av denne innvending. Jeg nevner således at et vitne under enhver omstendighet vet at det kan bli utsatt for injuriesak hvis det ikke viser tilbørlig aktsomhet, og jeg tror ikke at dets forsiktighet vil bli vesentlig skjerpet selv om det skulle være klar over at utsikten til å bli saksøkt til mortifikasjon er noe større enn utsikten til å bli utsatt for straffesak. - De personlige ubehageligheter som for det helt aktsomme vitne er forbundet med at dets uttalelser blir mortifisert, kan man - som fremholdt av førstvoterende - ikke tillegge avgjørende betydning, ut fra den interessevurdering som ligger til grunn for våre mortifikasjonsregler.

Side:152

Men uansett hvorledes man vurderer disse innvendinger, finner jeg det klart at de ikke kan gi hjemmel for domstolene til å oppstille en alminnelig regel - som etter min mening ikke har støtte i loven - om at vitneutsagn er unntatt fra mortifikasjon. Det kan ikke engang fastslås at en slik alminnelig regel er ønskelig ut fra det rettssyn som har fått uttrykk i vårt mortifikasjonsinstitutt. Det må bli lovgivningsmaktens sak å avgjøre dette spørsmål og, i tilfelle, spørsmålet om det er grunn til å gjøre særlige innskrenkninger i adgangen til å mortifisere vitneutsagn.

Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg. Videre tiltrer jeg i alt vesentlig dommer Holmboes bemerkning.

Dommerne Thrap, Gaarder, Schei og Nygaard: Likeså.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bendiksby.

Dommerne Skau, Helgesen, kst. dommer Rode og justitiarius Grette: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (dommer G. Gulbrandsen med domsmenn Gustav Gjerstad og Erling Sundgaard):

Saken gjelder mortifikasjon av angivelig ærekrenkende beskyldning.

Sakens sammenheng er i det hovedsakelige følgende:

Til hovedforhandlingen i en privat straffesak som i 1949 var anlagt av overlærer og høyesterettsadvokat Edm. Haug mot direktør Sam. Knutsen, ble høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderup innkalt som vitne - etter det som er opplyst, for å forklare seg om Haugs forhold til hjemmefrontens ledelse. Hovedforhandling var berammet til i november 1950. Da dommer Schjelderup på denne tid var syk og forhindret fra å møte i retten, sendte han direktør Knutzens prosessfullmektig. høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen, en skrivelse datert 31. oktober 1950, hvori han nærmere redegjør for sitt kjennskap til saken og hva han kan forklare. Skrivelsen var ment helt eller delvis å skulle oppleses i retten. Imidlertid ble hovedforhandlingen utsatt, og skrivelsen av advokat Jensen sendt retten med hans prosesskrift av 6. november 1950. Forinnen var overlærer Haug og hans prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Gunnar Eriksen, gjort kjent med skrivelsens innhold. Skrivelsen sees siden - 10. november 1950 - å være gjennomgått på ny og rettet av dommer Schjelderup - en rettelse som dog ikke berørte den uttalelse nærværende sak gjelder. Opplesning av skrivelsen i retten falt for øvrig bort, idet dommer Schjelderup da saken ble fremmet i februar 1951, møtte i retten og avga forklaring.

Som allerede antydet omhandler skrivelsen overlærer Haugs

Side:153

forhold til hjemmefrontens ledelse. Som bevis for i hvor høy grad Haug hadde endret sin innstilling overfor denne, nevner dommer Schjelderup diverse brev og skrivelser som angis å stamme fra Haug. I denne forbindelse uttaler han videre:

«...

Endelig nevner jeg et fotografi av et på engelsk avfattet brev til den amerikanske legasjon i Stockholm. Dette brev har mottagerne levert den britiske legasjon. Deretter ble det levert meg av den britiske konsul Nielsen, Lingekarenes kontaktmann i Stockholm og havnet sluttelig hos utenriksminister Trygve Lie. Jeg husker nøyaktig disse ordene: «The neo-nazists have had a serious loss, as Mr. Ferdinand had to leave. They have no Goebbels any more.

...»

I denne uttalelse så overlærer Haug en beskyldning for at han hadde skrevet og forfattet det nevnte (anonyme) brev - en beskyldning han bestred riktigheten av og som han fant ærekrenkende for seg og straffbar etter strlf.s §247. En henvendelse til dommer Schjelderup gjennom advokat Eriksen for å få beskyldningen tilbakekalt, førte imidlertid ikke til noe resultat. Og da forlik heller ikke ble oppnådd i forliksrådet, hvor saken ble behandlet 29. januar 1951, gikk Haug ved stevning til Oslo byrett av 14. mars 1951 til sak mot dommer Schjelderup for ved dom å få beskyldningen mortifisert. - - -

Hva saksøkeren gjør gjeldende fremgår i det vesentlige av fremstillingen foran. Som der anført påståes saksøkte med sin uttalelse - sitert foran - i skrivelsen til høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen av 31. oktober 1950 å ha beskyldt overlærer Haug for å ha skrevet eller forfattet det omhandlede, anonyme, på engelsk avfattede brev til den amerikanske legasjon i Stockholm. Beskyldningen savner ethvert grunnlag, overlærer Haug har ikke hatt noen befatning med brevet. Beskyldningen var ærekrenkende for ham, og straffbar etter strfls. §247, idet den var egnet til å skade hans gode navn og rykte og til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit. Som ubevist - sannhetsbevis er ikke engang søkt ført - må beskyldningen bli å kjenne død og maktesløs.

Saksøkte bestrider ikke med den siterte uttalelse å ha gitt uttrykk for at brevet skrev seg fra overlærer Haug. At så var tilfelle, ble uttrykkelig sagt ham av den tjenestemann ved den britiske legasjon i Stockholm - konsul Nielsen - som overbrakte ham kopien. Kopien overlot saksøkte til daværende utenriksminister Trygre Lie som senere meddelte at han hadde fått bekreftet at brevet stammet fra Haug. Også andre foreliggende omstendigheter støttet riktigheten herav - således Haugs agitasjon mot hjemmefrontens ledelse, brev som saksøkte etter deres innhold og form mente skrev seg fra Haug og det forhold at Haug i sin agitasjon tidligere hadde betegnet medlemmer av hjemmefrontens ledelse som «nynasister». Så sikker var saksøkte på at brevet skrev seg fra Haug at han anså det unødvendig før han skrev skrivelsen til advokat Jensen, å forelegge Haug saken. Da saksøkte under saksforberedelsen ble avesket erklæring om han ville føre sannhetsbevis og fikk utsettelse for å ta standpunkt hertil, gikk han på ny nøye gjennom saken og kom

Side:154

til det resultat at Haug ikke kunne ha skrevet brevet. Etter dette meddelte han retten at sannhetsbevis ikke ville bli søkt ført.

Hva den påklagede uttalelse i skrivelsen til advokat Jensen angår, mener imidlertid saksøkte at den ikke kan mortifiseres. Brevet til den amerikanske legasjon inneholdt ingen ærekrenkelse mot eller fremkalte noen injuriøse forestillinger hos saksøkte. Han var kommet i faresonen og forlot landet etter råd fra regjeringen i London. At han ble betegnet som nynasistenes Goebbels, tok han heller ikke fornærmelig opp, tvert imot følte han seg smigret over sammenligningen som han mente pekte hen på hans evner som propagandist i hjemmefrontens tjeneste, ikke om noe som gikk på karakteren løs. Brevet kunne ikke skade ham på noen måte. Mottageren av brevet - den amerikanske legasjon i Stockholm - var tilstrekkelig inne i forholdene til at brevet ikke kunne medføre skadevirkninger av noen art. Under disse omstendigheter kunne det heller ikke være injurierende overfor Haug å si at han hadde skrevet brevet. Og selv om brevet måtte ansees som krenkende for saksøkte, kunne det ikke være rettsstridig å si at Haug hadde skrevet det. Etter forholdene lå det ikke noe utilbørlig eller uforsvarlig i en slik uttalelse. - Uttalelsen kan neppe ha skapt noen injuriøse forestillinger hos Haug, skadet ham på noen måte eller hatt noen betydning for hans omdømme. Under politisk bevegede tider kan uttrykkene bli sterke. Den som er med, må finne seg i litt av hvert og kan ikke være for ømfintlig. Haug var selv en kampens mann, han drev en intens agitasjon og kjempet for sitt. Selv betegnet han medlemmer av hjemmefrontens ledelse som nynasister, og denne uttrykksmåte ble benyttet innen den krets han tilhørte eller sognet til. Under disse omstendigheter kan den påklagede uttalelse ikke sies å ha gått ut over det tillatelige. Det hele er i virkeligheten en bagatell.

Videre henviser saksøkte til at han i Haug-Sam. Knutsen-saken opptrådte som vitne. Han var forpliktet til som vitne å forklare seg. Hva han har uttalt i skrivelsen til advokat Jensen av 31. oktober 1950 er en pliktmessig vitneforklaring, avgitt i fullstendig og etter omstendighetene begrunnet god tro på at det han anførte var riktig. I sin skrivelse har han holdt seg strengt til saken og til hva han var forpliktet til å forklare seg om. I enhver henseende har han opptrådt tilbørlig og aktsomt. Noe rettsstridig forhold fra hans side foreligger ikke. Under disse omstendigheter kan den påklagede uttalelse ikke mortifiseres.

Til støtte for sitt syn har saksøkte påberopt seg teorien, loven selv og rettspraksis.

Retten anser det ikke tvilsomt at saksøkte i sin skrivelse til høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen av 31. oktober 1950 tillegger overlærer Haug å ha skrevet eller forfattet det i saken omhandlede anonyme, på engelsk avfattede brev til den amerikanske legasjon i Stockholm. Heller ikke anser retten det tvilsomt at saksøkte med dette tillegger Haug en uverdig handling. Det er rettens oppfatning at uttalelsen inneholder en beskyldning med de i strfl.s §247 nevnte kjennemerker og således var egnet til å skade overlærer Haugs gode navn og rykte eller til å utsette ham for ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit. At saksøkte ikke anså brevets innhold krenkende for seg, utelukker

Side:155

etter rettens mening ikke at det var ærekrenkende for Haug å bli beskyldt for å ha skrevet brevet. At brevet må være tillagt betydning, synes for øvrig å fremgå av at det ble anstillet nærmere undersøkelser om hvem det kunne skrive seg fra og at meningen dog var å anvende det mot Haug i hans sak mot direktør Knutzen.

Saksøkte har fremholdt at den påklagede uttalelse som han fremkom med i fullkommen god tro, etter forholdene ikke var så alvorlig eller gikk så langt at den kan karakteriseres som rettsstridig. Haug måtte finne seg i såpass. Han hadde selv tidligere betegnet medlemmer av hjemmefrontens ledelse som «nynasister», og en slik uttrykksmåte var ikke uvanlig i den krets han tilhørte. At så er tilfelle, finner retten etter det foreliggende å måtte gå ut fra. Men dette er dog noe annet enn å gi seg av med å skrive anonyme brev av innhold som angitt - et forhold som også saksøkte - som nevnt - må ha ment var av den art og betydning at det burde omtales i hans vitneforklaring - formentlig til karakteristikk av Haugs forhold. Som nevnt var hans skrivelse til advokat Jensen tenkt fremlagt som bevis i Haugs sak mot direktør Knutzen. Hverken det påpekte forhold eller omstendighetene ellers kan etter rettens mening oppheve det rettsstridige i saksøktes uttalelse. Da beskyldningens sannhet ikke er bevist - sannhetsbevis er som nevnt ikke engang søkt ført og saksøkte har under hovedforhandlingen gitt uttrykk for at han mener å vite at Haug ikke har skrevet eller forfattet det omhandlede brev - vil beskyldningen bli å kjenne død og maktesløs.

Retten anser på det rene at saksøkte fremkom med sin beskyldning i en skrivelse - skrivelsen til høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen av 31. oktober 1950 - som var ment å skulle være hans vitneforklaring i saken overlærer Haug-direktør Knutzen. Videre anser retten på det rene at han fremkom med beskyldningen i god tro og som pliktig til å møte som vitne i saken. At saksøkte i sin skrivelse ikke gikk utenom saken eller hva han som vitne var forpliktet til å forklare seg om og i det hele ikke viste noen mangel på tilbørlig aktsomhet, anser retten likeledes godtgjort. Dette er imidlertid omstendigheter som retten antar ikke kan hindre mortifikasjon - en oppfatning som retten mener stemmer med teorien på området, med gjeldende rett og med domspraksis.

Saksøkeren har nedlagt påstand om erstatning for saksomkostninger. De forlikstilbud saksøkte er fremkommet med i forliksrådet og under sakens forberedelse, har saksøkeren ikke funnet å kunne godta.

Saksøkte har henvist til at den uttalelse saken gjelder fremkom i en skriftlig redegjørelse som var ment å skulle være hans vitneforklaring i saken Haug-Sam. Knutzen. Han var pliktig til å møte som vitne i saken, han fremkom med sin uttalelse i god tro, gikk ikke utenom saken og viste ingen mangel på aktsomhet. Han mener under disse omstendigheter ikke å kunne pålegges å betale saksomkostninger. Saksøkte mener videre å ha gjort hva gjøres kunne for å få saken forlikt.

Retten har ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet vært i atskillig tvil. Som foran anført, anser retten på det rene at den påklagede uttalelsen er fremkommet under omstendigheter som av saksøkte hevdet. (Under sykdomsforfall å avgi skriftlig vitneforklaring var han vel for øvrig ikke forpliktet til, men retten legger mindre brett på dette

Side:156

forhold.) Det kan synes mindre rimelig - jfr. strprl.s §456,2 som finner anvendelse - under slike forhold å bli ilagt omkostninger. Hensyn må imidlertid også tas til den annen part, som i det foreliggende tilfelle neppe kan sies å ha foranlediget eller gitt grunn til saksøktes uriktige uttalelse. Og at Haug hadde rimelig grunn til å reise sak, synes ikke godt å kunne bestrides. Imidlertid kan det være spørsmål om ikke saksøkeren burde godtatt saksøktes forlikstilbud av 15. november 1952 (dok. 17 i saken), hvori saksøkte erklærer seg villig til - riktignok i tilknytning til en lengre redegjørelse - å tilbakekalle uttalelsen. Så vidt sees sto det den gang på spørsmålet om offentliggjørelse av forliket og spørsmålet om saksomkostninger. Etter omstendighetene finner retten dog ikke å kunne bebreide saksøkeren at hun avviste tilbudet. Etter dette finnes sakøkte - alt tatt i betraktning - å burde dekke saksøkerens utgifter. Med grunnlag i den arbeidsoppgave som er fremlagt av saksøkerens prosessfullmektig, settes omkostningene til kr. 1200.

Saksøkte har etterat saken var opptatt til doms i prosesskrift til retten av 11. januar 1954 begjært saken reassumert for å få anledning til å dokumentere to skrivelser fra fru Margit Skeie av 8. januar 1954. Med dette aktes godtgjort at betegnelsen «ny-nasistisk» er blitt brukt i professor Skeies og overlærer Haugs krets om hjemmeledelsen, og at medlemmer av denne også skal være betegnet som Himmler og Rosenberg - og Goebbels. Noe bevis for at Haug har brukt uttrykkene angis skrivelsene fra fru Skeie ikke å gi. Forholdet menes å ha betydning for spørsmålet om saksøktes uttalelse har noen injurierende karakter. Skrivelsene fra fru Skeie angis dessuten ytterligere å underbygge saksøktes påstand om at han var i god tro.

Som det vil fremgå av premissene ovenfor har retten gått ut fra at overlærer Haug, som fremholdt av saksøkte under hovedforhandlingen, har benyttet betegnelsen nynasister om medlemmer av hjemmefrontens ledelse. Likeledes har retten ansett godtgjort at saksøkte var i god tro. Under disse omstendigheter antas det upåkrevet å reassumere saken. Jfr. for øvrig rettens - upåkjærede - beslutninger av 19. juni og 18. desember 1953.