Rt-1967-540

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1967-04-28
Publisert:	Rt-1967-540
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 45B/1967
Parter:	1. Sverre Helliksen, 2. A/S Tidemandsgate 43 v/ enestyre advokat Sverre Helliksen (prosessfullmektig advokat Sverre Helliksen) mot 1. Staten v/Justisdepartementet (prosessfullmektig regjeringsadvokat Hans M. Michelsen), 2. høyesterettsadvokat Arne Dahl.
Forfatter:	Rode, Anker, Roll-Matthiesen, Eckhoff, Mindretall: Gaarder
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Landssvikloven (1947), Foreldelsesloven (1896)

Dommer Rode: Ved stevning av 28. desember 1956 til Oslo byrett reiste advokat Sverre Helliksen og A/S Tidemandsgate 43 sak mot staten v/ Justisdepartementet og høyesterettsadvokat Arne Dahl med krav om erstatning i det vesentlige for forhold i forbindelse med forvaltningen av Helliksens formue i henhold til landssvikloven. Ved byrettens dom av 3. juli 1962 ble de saksøkte frifunnet og tilkjent til sammen kr. 6 500 i saksomkostninger. Helliksen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som den 29. mars 1963 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Staten v/ Justisdepartementet og høyesterettsadvokat Arne Dahl dømmes til en for begge og begge for en å betale til overrettssakfører Sverre Helliksen 2 000 - totusen - kroner og til Tidemandsgate 43 A/S kr. 7 815 - syvtusenåttehundreogfemten - kroner alt med 4 - fire - prosent årlig rente fra den 29. desember 1956 til betaling skjer.

2. Staten v/ Justisdepartementet dømmes til å betale til overrettssakfører Sverre Helliksen 13 102 - trettentusenetthundreogto - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente av kr. 3 102 fra den 29. desember 1956 og av kr. 10 000 fra den 13. januar 1960 til betaling skjer.

3. For øvrig frifinnes Staten v/ Justisdepartementet og høyesterettsadvokat Arne Dahl for de av overrettssakfører Sverre Helliksen og Tidemandsgate 43 A/S fremsatte krav.

4. Overrettssakfører Sverre Helliksen og Tidemandsgate 43 A/S dømmes til en for begge og begge for en å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med 4000 - firetusen - kroner til Staten v/ Justisdepartementet og 7 000 - syvtusen - kroner til høyesterettsadvokat Arne Dahl.

Oppfyllelsesfristen for de under 1, 2 og 4 tilkjente beløp er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Side:541

Angående saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Så vel staten og Dahl som Helliksen og A/S Tidemandsgate 43 har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Kjæremålsutvalget har nektet Helliksens og selskapets anke fremmet for så vidt Helliksen og selskapet bestrider lovligheten av rettsoppgjøret og ordningen med forvaltning og oppnevnelse av tilsynsmann i sin alminnelighet, og riktigheten av de rettsavgjørelser som er truffet om straff, inndragning og erstatning i sakene mot Helliksen. For øvrig er ankene henvist til Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett har Dahl avgitt parts- og vitneforklaring ved bevisopptak for Oslo byrett. Det er fremlagt en del nye dokumenter for Høyesterett hvorav jeg nevner oppgave av 30. desember 1954 fra Dahl til Erstatningsdirektoratet over hans arbeide med forvaltningen av Helliksens formue. Som jeg kommer tilbake til har Helliksen og selskapet nedlagt en utvidet påstand for Høyesterett, men for øvrig foreligger saken her i alt vesentlig i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Som det fremgår av lagmannsrettens domsgrunner krever Helliksen erstatning fordi forvaltningen av hans formue etter hans mening ble opprettholdt for lenge. For øvrig består hans og selskapets erstatningskrav av en rekke enkeltposter som er særskilt behandlet så vel i byrettens som i lagmannsrettens dom. For så vidt de ligger innenfor den ramme som ved kjæremålsutvalgets henvisningskjennelse er trukket for sakens behandling i Høyesterett, faller Helliksens og selskapets anførsler om de enkelte erstatningsposter i det vesentlige sammen med det de har anført i de tidligere instanser. Jeg viser herom til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner, men skal - hvor det er påkrevet - komme med tilleggsbemerkninger under gjennomgåelsen av de enkelte poster.

Sverre Helliksen og A/S Tidemandsgate 43 har nedlagt slik påstand:

«Staten tilpliktes å betale til advokat Sverre Helliksen prinsipalt kr. 501 961,

subsidiært kr. 185 461, hvorfor også høyesterettsadvokat Arne Dahl påstås ansvarlig sammen med staten in solidum.

Staten tilpliktes dessuten å betale kr. 30 000.

Staten og høyesterettsadvokat Arne Dahl tilpliktes in solidum å betale A/S Tidemandsgate 43 kr. 315 793.

For hver post påståes 4 % renter fra 29. desember 1956.

Staten og høyesterettsadvokat Arne Dahl tilpliktes å betale saksomkostninger i Byretten, Lagmannsretten og Høyesterett.

Som eventualitet om tvil for noen post påståes rettens skjønn.»

De beløp Helliksen og selskapet nå krever representerer en utvidelse av påstanden i forhold til den som var nedlagt for lagmannsretten. Det er ikke fremsatt prosessuell innsigelse i den anledning. En spesifikasjon som Helliksen har fremlagt, viser at hans prinsipale påstandsbeløp omfatter hele den erstatning - kr.

Side:542

400 000 - som han ved Høyesteretts dom av 25. oktober 1951 ble tilpliktet å betale Erstatningsdirektoratet. Det prinsipale påstandsbeløp omfatter videre kr. 42 000 som ved Eidsivating lagmannsretts dom av 31. mai 1948 ble inndradd hos Helliksen. Disse tilbakebetalingskrav er ikke gjort gjeldende i de tidligere instanser, og Helliksens betalingsplikt er rettskraftig fastslått ved de nevnte dommer. Kravene kan derfor ikke fremsettes for Høyesterett. Jeg antar at dette bør få prosessuelt uttrykk og saken for disse kravs vedkommende avvises.

Staten v/ Justisdepartementet og Arne Dahl bestrider riktigheten av lagmannsrettens dom for så vidt den går ut på at Dahl og/eller staten er helt eller delvis ansvarlig for noen av de erstatningsposter som er gjort gjeldende. Anførslene fra statens og Dahls side faller stort sett sammen med hva de har anført for de tidligere instanser hvis domsgrunner jeg for så vidt viser til. Staten har nedlagt slik påstand:

«Det kgl. justis- og politidepartement frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Arne Dahl har nedlagt slik påstand:

«Høyesterettsadvokat Arne Dahl frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, men delvis med en annen begrunnelse.

Jeg behandler først Helliksens krav om erstatning fordi hans formue stod for lenge under forvaltning. Deretter behandler jeg Helliksens øvrige krav og selskapets krav i samme rekkefølge som byretten og lagmannsretten og med bibehold av byrettens nummerering.

Helliksen hevder at forvaltningen av hans formue ble opprettholdt ut over den tid da lovens betingelser herfor forelå. Han hevder at fordi han således først forsinket fikk igjen rådigheten over sin formue er han påført et økonomisk tap på minst kr. 50 000.

I likhet med lagmannsretten kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å anta at Helliksens formue har vært undergitt forvaltning ut over den tid da lovens betingelser herfor forelå. Jeg viser til det lagmannsretten uttaler om dette spørsmål og tilføyer at endelig dom angående Helliksens erstatningsansvar i henhold til landssvikloven ble avsagt 25. oktober 1951. Erstatningen ble satt til kr. 400 000. Forvaltningen opphørte 1. januar 1954 før dette beløp ennå var fullt betalt. Det er fra statens side også anført at det ikke foreligger grunnlag for å anta at Helliksen har hatt noe økonomisk tap som kan føres tilbake til den omstendighet at forvaltningen varte til 1. januar 1954. Jeg er enig i at noe slikt tap heller ikke er legitimert.

Når det gjelder de enkelte erstatningskrav som Helliksen for øvrig gjør gjeldende, bemerker jeg innledningsvis at jeg er enig med lagmannsretten i at forutsetningen for at Dahl og/eller staten kan bli erstatningspliktig, er at Dahl og/eller noen som staten svarer for har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. Jeg viser

Side:543

til lagmannsrettens begrunnelse og likeledes til HRD i Rt-1963-914 og Rt-1963-1171.

Spørsmålet om det foreligger foreldelse tar jeg opp i forbindelse med de enkelte erstatningsposter for så vidt det blir aktuelt.

Helliksen gjør personlig gjeldende følgende krav: - - -

4. Tap vedrørende leilighet.

Dette krav omfatter to poster. For det første en erstatning stor kr. 8 250 fordi leiligheten med møbler ikke ble leiet ut. Som byretten og lagmannsretten mener jeg at det krav ikke fører frem. Jeg viser til byrettens begrunnelse.

For det annet kreves ca. kr. 22 000 i erstatning for bortkommet innbo og annet løsøre. Som byretten kommer jeg til at dette krav ikke kan tas til følge, men med en annen begrunnelse.

Som det fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner er beviset for hva som er blitt borte av innbo og annet løsøre og om det i tilfelle er blitt borte under omstendigheter som kan medføre ansvar for staten, meget svakt. Spørsmålet om tilstrekkelig bevis er ført, er da også besvart forskjellig av byretten og lagmannsretten. Jeg finner ikke grunn til å ta standpunkt til dette spørsmål, idet et eventuelt erstatningsansvar for staten etter min mening vil være preskribert.

Jeg bemerker herom at erstatningskravet mot staten er innbrakt for retten gjennom Helliksens prosesskrift av 6. januar 1960, innkommet til retten 13. s. m., dvs. mer enn 14 1/2 år etter at skaden inntraff. Spørsmålet er således om Helliksen først etter 13. januar 1957 - altså etter at det var gått vel 11 1/2 år - «er bleven vidende om skaden og» - i relasjon til staten - «den for samme ansvarlige».

Hva det første vilkår angår bemerker jeg at det den 13. september 1945 ble foretatt registrering av det Helliksen tilhørende innbo som var blitt anbrakt i kjellerrommet i Tidemandsgate 43. Av et brev fra Helliksen av 8. mars 1947 fremgår at han var i besittelse av utskrift av registreringen, og han kunne således da konstatere om noe av det innbo og øvrige løsøre som hadde vært i leiligheten, var blitt borte. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Ved stevning av 21. juni 1952 anla nemlig Helliksen sak mot ektefellene Alice og Johan E. Schoubye jr. med krav om erstatning for bortkommet innbo i henhold til den samme tapsberegning som gjøres gjeldende i nærværende sak. I ethvert fall på dette tidspunkt var således Helliksen vitende om den skade som han nå krever erstatning for.

Når det gjelder hans viten om den for skaden ansvarlige bemerker jeg at byretten avsa dom 18. november 1955. Ektefellene Schoubye ble frifunnet. Det sies i byrettens saksfremstilling: «Da frigjøringen kom, var fru Schoubye meget oppsatt på å få tilbake sin gamle leilighet. Den 10. mai hørte hun i kringkastningen om opprettelsen av Løsørevernet og henvendte seg dit dagen etter. Hun fortalte at de var tvunget til å gi fra seg leiligheten til Helliksen og nå gjerne ville flytte inn igjen, og ba om å få med seg folk fra Løsørevernet, som kunne ta seg av Helliksens eiendeler.

Side:544

Løsørevernet sendte med to mann som banet seg adgang til leiligheten gjennom et vindu på balkongen, men som ikke straks hadde anledning til å fjerne møblene m.v. Etter avtale møttes Løsørevernets folk og fru Schoubye samme ettermiddag og fru Schoubye hadde da med seg 3-4 slektninger og venner som skulle hjelpe til å bære Helliksens eiendeler ned i kjelleren. Alt det som var i leiligheten, ble brakt ned i et tørkerom som deretter ble låst av vaktmesteren og forseglet av Løsørevernet. Til tørkerommet hadde de fleste av gårdens ca. 40 leieboere nøkkel. Det er ikke opplyst noe om hvorvidt det ble påsatt ekstra lås, men dette ble i hvertfall gjort på et senere tidspunkt etter at det var gjort innbrudd i tørkerommet eller seglet der var brudt. Noen registrering blev det dengang ikke foretatt.» Helliksen har således i hvert fall fra ultimo november 1955 vært klar over den rolle Løsørevernets folk spilte ved den etter hans mening rettsstridige utflytting og uforsvarlige oppbevaring av hans innbo.

Det erstatningskrav som Helliksen i 1960 gjorde gjeldende mot staten er, som byrettens saksfremstilling viser, i faktisk henseende basert på at folk fra Løsørevernet hadde forholdt seg slik som beskrevet i Schoubye-dommen. Helliksen kan selvsagt ha vært i tvil om hvorvidt denne opptreden fra folkenes side etter gjeldende rettsregler medførte ansvar for den institusjon de tilhørte. Men det kan ikke på grunn av slik rettslig tvil sies at han ikke var vitende om at Løsørevernet var den for skaden ansvarlige, nemlig for det tilfelle at det overhodet forelå noe ansvar. Det han i 1955 kanskje ikke var klar over, var hvem ansvaret for Løsørevernet endelig påhvilte og som søksmålet derfor skulle rettes mot - staten eller kommunen.

Dette kunne i tilfelle bringes på det rene ved en enkel forespørsel og kan etter min mening ikke medføre at Helliksen anses for ikke å ha vært vitende om den ansvarlige. Skulle en slik forespørsel være en forutsetning for «viten» i foreldelseslovens forstand, ville det si at det lå i Helliksens hånd å avgjøre om og i tilfelle når det skulle begynne å løpe foreldelsesfrist for hans krav. - - -

6. Bestyrerhonorar og provisjoner.

Når det gjelder bestyrerhonoraret er jeg enig med byretten og lagmannsretten og tiltrer deres begrunnelse. Når det gjelder provisjonen er jeg enig i byrettens resultat og begrunnelse. Etter det som er opplyst for Høyesterett må jeg gå ut fra at det er i samsvar med vanlig praksis at gårdsbestyrere beregner provisjon og med de her anvendte satser ved konvertering av pantelån. Om Helliksen ville ha beregnet provisjon er etter min mening ikke avgjørende, bl.a. fordi han i realiteten er eneeier av gården, slik at en provisjonsberegning for hans vedkommende ville være en ren posteringssak. - - -

10. Tilbakebetaling til Midjo.

Selv om de kr. 124,60 var uberettiget avkrevet Midjo - hvilket er Dahls oppfatning - var Midjos krav på tilbakebetaling foreldet da beløpet ble refundert ham av Dahl. Som alminnelig regel

Side:545

må gjelde at en tilsynsmann ikke har rett til å dekke foreldede krav. Etter min mening bør det dog i et forhold som det foreliggende være plass for en viss kulanse, og jeg kan ikke finne at det er rimelig grunn til å gjøre tilsynsmannen erstatningspliktig fordi han ut fra billighetshensyn har funnet å burde refundere et så vidt ubetydelig beløp som det her gjelder. Jeg er derfor enig i byrettens og lagmannsrettens resultat. - - -

13. Husleietap.

For byretten og lagmannsretten gjorde Helliksen under denne post krav på kr. 90 571,30. For Høyesterett har han utvidet kravet til kr. 263 725 som da skal utgjøre tapet frem til sakens behandling i Høyesterett.

Jeg er for dette kravs vedkommende kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige disse retters begrunnelse. Jeg tilføyer at Dahl som bestyrer av gården, både når det gjelder tilbakebetaling av tidligere oppebåret husleie og oppkreving av løpende leie, har forholdt seg i samsvar med Kontrollnemndas vedtak av 6. november 1945, etter klage stadfestet av Prisdirektoratet 21. januar 1946. Dette vedtak kunne Dahl ikke sette seg ut over med mindre det ble underkjent av domstolene. Dahl hadde personlig ikke tro på at et søksmål ville føre frem, men spurte Helliksen om han ønsket at spørsmålet om å anlegge sak skulle forelegges Erstatningsdirektoratet. For meg er det i og for seg avgjørende at Helliksen ikke svarte på dette spørsmål, fordi - som han selv har forklart - han ikke ønsket spørsmålet forelagt. Etter min mening må det da være utelukket at Helliksen kan vinne frem med noe krav om erstatning fordi det ikke har vært anlagt sak for å få vedtaket kjent ugyldig.

Mitt resultat blir således at staten og Dahl må frifinnes.

Etter resultatet må Helliksen betale fulle saksomkostninger for alle instanser. Jeg stemmer for slik

kjennelse og dom:

For så vidt angår Sverre Helliksens krav om tilbakebetaling av erstatning, fastsatt ved Høyesteretts dom av 25. oktober 1951, og inndragning, fastsatt ved Eidsivating lagmannsretts dom av 31. mai 1948, avvises saken.

For øvrig frifinnes staten v/ Justisdepartementet og Arne Dahl.

I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Sverre Helliksen og A/S Tidemandsgate 43 - en for begge og begge for en - til staten v/ Justisdepartementet 12 000 - tolv tusen - kroner og til Arne Dahl 15 000 - femten tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen og Eckhoff: Likeså.

Side:546

Dommer Gaarder: Jeg er også i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, bortsett fra posten som angår tapt innbo, der jeg slutter meg til lagmannsretten. Jeg er således enig med den i at Løsørevernets folk har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet, og finner som lagmannsretten å kunne sette tapet skjønnsmessig til 10 000 kroner. Spørsmålet om foreldelse har jeg funnet meget tvilsomt, men jeg finner at tvilen må løses i Helliksens favør. Jeg henviser også her til lagmannsrettens bemerkninger og har spesielt heftet meg ved den uklarhet som i rettslig henseende har bestått omkring ansvaret for Løsørevernets handlinger. Det kan med god grunn hevdes at denne uklarhet i dette særegne forhold først ble ryddet av veien ved Justisdepartementets skriv av 31. mars 1958. - Da min dissens bare angår en relativt liten post i det store sakskompleks, får den ikke følger for mitt syn på saksomkostningene, der er jeg enig med førstvoterende.

Av byrettens dom (dommer Harald Elstad): - - -

Sverre Helliksen var blant de mer fremtredende medlemmer av N. S. Han ble arrestert 8. mai 1945 og satt uten avbrudd i fengsel og arbeidsleir til 14. juni 1950, først som varetektsfange og senere til soning av en dom på 10 års tvangsarbeid. Straffedommen over ham ble avsagt av Eidsivating lagmannsrett 31. mai 1948, og Helliksens anke over dommen ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg 24. september s. å.

I straffesaken ble Helliksen også dømt til å tåle inndragning av kr. 42 000 og til å betale saksomkostninger med kr. 500,-. Derimot ble erstatningskravet mot ham ikke behandlet i forbindelse med straffesaken.

Ved forelegg utferdiget av Erstatningsdirektoratet 4. mars 1949 ble Helliksen krevd for en erstatning på kr. 650 000 -. Han nektet å vedta dette forelegget. Ved Oslo byretts dom av 3. desember 1949 ble han så dømt til å betale en erstatning på kr. 500 000 og saksomkostninger med kr. 5 000,-. Helliksen anket dommen inn for Høyesterett. Der ble erstatningen satt ned til kr. 400 000 ved dom av 25. oktober 1951.

Som erstatningsdommen viser var Helliksen en formuende mann. Han eide en forholdsvis stor eiendom i Stor-Elvdal (Negård) og hadde også en betydelig aksjeportefølje bl.a. med aksjer i A/S Tidemandsgt. 43. Da hans formue var satt under forvaltning av Erstatningsdirektoratet, ble advokat Arne Dahl oppnevnt som tilsynsmann for forvaltningsboet. Oppnevningen skjedde 26. juni 1945. Tilsynet varte ved til 1. januar 1954. Da fikk Helliksen sine eiendeler tilbake til fri disposisjon skjønt hans økonomiske ansvar på det tidspunkt ennå ikke var gjort opp.

I A/S Tidemandsgt. 43 er aksjekapitalen fordelt på 30 aksjer. Ved frigjøringen sto Helliksen formelt som eier av 28. aksjer. De gjenstående to aksjene var tiltransportert søstrene Kari Jensen og Ely Jensen. Den siste var kontordarne hos Helliksen. Under forvaltningen og ved behandlingen av erstatningssaken ble Helliksen antatt å være den reelle eier av samtlige 30 aksjer. Selv om Helliksen ble antatt å være eneeier av formuen til A/S Tidemandsgt. 43, ble selskapets status som eget rettssubjekt respektert. Selskapet og den formue det hadde, ble derfor ikke formelt satt under forvaltning. Som forvalter av Helliksens aksjer lot imidlertid

Side:547

advokat Dahl seg «velge» til enestyre for selskapet. I den egenskap bestyrte han den leiegården selskapet eier i de årene Helliksens formue sto under forvaltning.

Ved frigjøringen i 1945 hadde Helliksen en leilighet i Tidemandsgt. 43. Han hadde bodd der siden februar s. å. i en leilighet som tidligere ble disponert av familien Schoubye. - - -

Etter denne alminnelige oversikt skal så retten gå over til å behandle hvert enkelt av de krav som er fremsatt av Helliksen og av A/S Tidemandsgt. 43.

A. Sverre Helliksens personlige krav. - - -

4. Tap vedrørende leilighet.

Kravet her er på kr. 30 175,- og er bare rettet mot Staten.

Siden 1937 hadde ekteparet Alice og Johan Schoubye en leilighet i Tidemandsgt. 43. I 1943 ble de sagt opp for brudd på husordensreglene. De anla husleiesak for å få kjent oppsigelsen ugyldig. På den tiden var det ingen særskilt husleierett i Oslo. Saken måtte anlegges ved byretten hvor Helliksen var satt inn som justitiarius. Behandlende dommer ble Solveig Stang som også var medlem av N. S. Før det kom til hovedforhandling ble imidlertid saken forlikt. Schoubyes gikk med på å flytte til oktober flyttetid 1944, hvoretter saken ble hevet ved kjennelse 19. januar 1944. Schoubyes ble boende ut over avtalt tid og ble i den forbindelse utsatt for en viss pågang fra Helliksens side. Litt utpå nyåret 1945 ble leiligheten omsider fraflyttet. Johan Schoubye var på det tidspunkt rømt fra landet. Fra februar 1945 overtok så Helliksen den leiligheten som var blitt ledig.

Den 10. mai 1945 ble det i Oslo organisert en institusjon med navnet Løsørevernet. Formålet med institusjonen var å beskytte leiligheter som ble stående ledige og å ta vare på innbo og løsøre som kunne friste til tyveri eller plyndring. Den 11. mai om morgenen henvendte Alice Schoubye seg til Løsørevernet. Hun fremstillet det slik at hun (og mannen) var blitt truet vekk fra sin leilighet i Tidemandsgt. 43. Hun ba om bistand til påny å bli satt i besiddelse av leiligheten, og å få fjernet Helliksens innbo. Slik bistand fikk hun også. Samme dag kom folk fra Løsørevernet. De banet seg adgang til leiligheten og fjernet Helliksens eiendeler fra den.

Etter at leiligheten var blitt tømt, foretok Alice Schoubye en undersøkelse i Oppgjørskontoret i Oslo for å få bragt på det rene om det formelt var noe til hinder for at hun (og mannen) flyttet tilbake til den. Svaret var at Oppgjørskontoret ikke hadde noe å innvende mot det. Den 29. mai 1945 flyttet så Schoubyes inn i leiligheten. Da Dahl ble oppnevnt som tilsynsmann den 26. juni 1945, hadde således ekteparet forlengst etablert seg. Dahl reiste heller ingen innvending mot at de fortsatte å bo i leiligheten. I 1948 samtykket han også i at de byttet leilighet med Margrethe Mangschou. Hun hadde leiligheten da Helliksen sommeren 1950 hadde avsluttet soningen av sin straff. Det førte til at Helliksen for en tid var uten leilighet i Oslo.

De eiendelene som Løsørevernets folk fjernet fra leiligheten, ble bragt ned i et rom i kjelleren i Tidemandsgt. 43. Det var et tørkerom, - vel egnet som lagringssted. Døren til rommet ble låst og forseglet. Det var imidlertid flere leieboere i Tidemandsgt. 43 som hadde nøkkel til

Side:548

døren, og forseglingsmetoden som ble brukt var svært enkel, - påklebede papirstrimler. Det er på det rene at seglet senere ble funnet brudt, og at ukjendte personer kan ha vært inne i rommet. Det riktige ville formodentlig ha vært at Løsørevernet hadde sørget for registrering av det som var anbrakt i kjellerrommet. Det ble imidlertid ikke gjort. Det var først etter at Dahl hadde tatt hånd om Helliksens verdier, at det på hans foranledning ble foretatt registrering. Det skjedde 13. september 1945. Det som var til stede ved registreringsforretningen, har Helliksen senere fått tilbake.

Helliksens krav omfatter to forskjellige poster.

Helliksen mener at hans eiendeler med urette ble fjernet fra leiligheten. De burde ha forblitt der, og Dahl burde ha sørget for å leie ut leiligheten møblert i den tiden Helliksen var fengslet. Tapet ved at innboet ikke ble leid ut, setter han til kr. 1 500 i 51/2 år, sammenlagt kr. 8 250,-.

Helliksen mener at en rekke ting urettmessig er fjernet fra lagringsstedet i kjelleren i Tidemandsgt. 43 i tiden mellom 11. mai og 13. september 1945. Han har satt opp følgende liste over det han mener er blitt borte, og over verdien av det bortkomne: - - -

Helliksen hevder at tapet må føres tilbake til Løsørevernets urettmessige flytning av eiendelene og de dårlige sikringsforanstaltningene ved lagringen.

Staten hevder at en bortleie av leiligheten i møblert tilstand ikke var praktisk tenkelig. Om ikke Schoubyes hadde tatt leiligheten tilbake, ville Oppgjørskontoret ha rekvirert den og forlangt fjernet det som var i den. Forøvrig antas ekteparet Schoubye å ha rett til å overta.

Staten hevder videre at Løsørevernets inngrep var rettmessig og skjedde i så aktsomme former som det etter forholdene var mulig på den tiden tingene skjedde. Staten etterlyser bevis for at de ting som hevdes å være kommet bort, virkelig befant seg i leiligheten 11. mai 1945. Subsidiært bestrides den verdsettelsen Helliksen har foretatt av tingene.

Rettens bemerkninger:

Det har tidligere vært en annen rettssak om det kravet som behandles her. Den var reist av Helliksen mot Alice og Johan Schoubye. Dom ble avsagt i Oslo byrett 18. november 1955. Den ble anket og dom i Eidsivating lagmannsrett ble avsagt 25. februar 1957. I begge instanser ble ekteparet Schoubye frifunnet. Det vil i noen grad bli henvist til premissene for disse to eldre dommene.

Retten skal først ta for seg kritikken over at leiligheten ikke ble leid bort møblert. Den står for denne rett som helt grunnløs.

Etter forholdene i 1945 lå det utenfor rammen av det praktisk tenkelige at Dahl skulle kunne leie bort leiligheten møblert. Hvis ikke Schoubyes hadde foranlediget Helliksens ting fjernet og selv tatt leiligheten, ville den utvilsomt blitt rekvirert av Oppgjørskontoret og Dahl blitt pålagt å fjerne det som var i den. Til dette kommer at Schoubyes med samtykke fra Oppgjørskontoret hadde etablert seg i leiligheten før Dahl ble oppnevnt som tilsynsmann. Deres rett til å bo der var i alle fall så god at lagmannsretten i dommen av 25. februar 1957 bl.a. sier «at de ved frigjøringen i henhold til restitusjonslovgivningen sannsynligvis hadde krav på igjen å bli satt i besittelse av leiligheten». Så vidt skjønnes kan

Side:549

Dahl praktisk sett ikke ha hatt mulighet for å innrette seg annerledes enn han gjorde, - nemlig å avfinne seg med det som forelå.

Det er unødvendig å si mer. Retten vil likevel føye til at det tapet det opereres med (kr. 8 250,-) ikke står i noe rimelig forhold til verdien at det som ble registrert 13. september 1945, og det Helliksen hevder ble borte før registreringen synes i det vesentlige å være slike eiendeler som vanligvis ikke går med ved bortleie møblert.

Retten skal så behandle den del av kravet som refererer seg til eiendeler som påstås å være kommet bort. Det kan anføres et dobbelt grunnlag for at Helliksen heller ikke her kan gis medhold.

I den aktuelle saken har retten fått høre Helliksens fremstilling om hva han savner, om verdien av det og om hans tro på at tingene må være kommet bort etter 11. mai 1945. Det er alt. Så vidt skjønnes var det i den tidligere rettssaken mot ekteparet Schoubye en langt mer omfattende bevisførsel. Derfor kan det ha interesse å se hva byretten og lagmannsretten sa om forholdet.

I byretten ble resultatet av bevisførslen summert opp slik:

«Dette tyder etter rettens mening på at saksøkeren enten ikke hadde i leiligheten de eiendeler han hevder er blitt borte, eller at han eller andre har fjernet dem i tiden mellom 7. og 11. mai. Det siste er vel det mest sannsynlige - - -.»

Lagmannsretten synes å ha akseptert muligheten for at ting kan være fjernet etter at Løsørevernet tok hånd om eiendelene. Det sies bl.a.:

«- - Det er på det rene at det senere ble gjort innbrudd i kjellerrommet en eller to ganger, og man må da gå ut fra at flere av Helliksens ting kan være stjålet. Det er også nærliggende å anta at andre uvedkommende kan ha banet seg adgang til kjellerrommet og da har fjernet enkelte ting. - - - .»

Så sies det senere i lagmannsrettsdommen:

«- - - Av den grunn blir det ikke nødvendig for lagmannsretten å komme nærmere inn på spørsmålet om hvor vidt og i hvilken utstrekning alle de ting som Helliksen hevder er gått tapt virkelig var til stede på det tidspunkt da fru Schoubye og Løsørevernet skaffet seg adgang til leiligheten, eller om disse ting var omfattet av det som Løsørevernet tok hånd om. Heller ikke med hensyn til verdien av de enkelte ting. I den forbindelse finner man imidlertid grunn til å nevne at Helliksen - rent bortsett fra tidsfaktorens innflytelse - har lagt for dagen en ytterst dårlig hukommelse når det gjelder tidspunktet for anskaffelsen av en rekke av disse tingene, hvor han har fått dem fra, og ikke minst anskaffelsesverdien. Hans dårlige hukommelse synes i det hele å gi rom for vesentlige feilerindringsmuligheter, ikke bare med hensyn til spørsmålet om hvilke ting som fantes i leiligheten da han forlot den, men også med hensyn til disse tings virkelige verdi.»

Sett på bakgrunn av disse eldre dommene, har bevisførslen i den aktuelle saken vært meget for spinkel. Vel er det så at Løsørevernet unnlot å sørge for en registrering som formodentlig burde vært foretatt før Dahl foranlediget at det ble gjort. Det kan være egnet til i noen grad å svekke kravene for oppfyllelsen av den bevisbyrde Helliksen har. Det er imidlertid et langt sprang fra det, og til å godta hans krav som riktige bare på grunnlag av hans egen fremstilling.

Side:550

Til dette kommer at det heller ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å rette kritikk mot den fremgangsmåten Løsørevernet fulgte. Ved vurderingen av det som skjedde, må en ha for øye forholdene slik de var sommeren 1945. Det var forhold som med tanke på den aktuelle saken best kan karakteriseres ved at det 10. mai 1945 ble nødvendig å improvisere Løsørevernet til beskyttelse mot tyverier og plyndring. Etter rettens mening tyder opplysningene på at Løsørevernets folk utførte arbeidet så godt som det med rimelighet kunne fordres av dem, etter forholdene den gang.

Konklusjon: Kravet forkastes. - - -

B. Krav fra A/S Tidemandsgt. 43 representert ved Helliksen som enestyre.

6. Bestyrerhonorar og provisjoner.

Kravet her er på kr. 38 066,- og er rettet mot Staten og Dahl i fellesskap.

Det er nevnt før at Dahl lot seg «velge» til enestyre i A/S Tidemandsgt. 43, og at han i denne egenskap virket som gårdsbestyrer så lenge forvaltningen sto på, - altså til 1. januar 1954. Den godtgjørelse Dahl har beregnet seg for arbeidet, er blitt belastet gårdsselskapet. Den omfatter for det første vanlig bestyrerhonorar med samlet kr. 32 066,- beregnet etter en årlig godtgjørelse på kr. 3 700,-. Det er samme årsbeløp som Helliksen belastet gårdselskapet for i tiden før forvaltningen tok til. For det annet har Dahl tatt provisjoner i forbindelse med pantelån i gården med samlet kr. 6 000,-. Såvidt skjønnes dreier det seg her om følgende transaksjoner: a) 1ste prioritet stor kr. 350 000,- fra eldre tid plasert i Norske Forenede Livsforsikringsselskap og av Dahl fornyet en gang. b) 2nen prioritet stor kr. 120 000,-. opprinnelig eier Katrine Nyegaards dødsbo og av Dahl omplasert i oktober 1945 til Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia med rentefot 4 % og i januar 1951 til Norske Forenede med rentefot 3,25 %. c) 3dje prioritet stor kr. 60 000,- opprinnelig eier Helliksen og av Dahl (etter Helliksens anmodning) omplasert til Norvegia. 4) 4de prioritet stor kr. 24 000,- opptatt av Dahl i Norvegia i 1947 og nedbetalt før 1. januar 1954. - Samlebeløpet på kr. 6 000,- er visstnok belastet gårdselskapet med kr. 1 000,- den 30. oktober 1946, med kr. 1400,- den 31. desember 1946, med kr. 1200,- den 20. august 1951 og med kr. 2 400,- den 22. august 1951. Så vidt skjønnes har den første utbetalingen referanse til 1ste prioriteten, annen og fjerdeutbetaling til 2nen prioriteten og tredje utbetaling til tredjeprioriteten. Disse forhold er imidlertid ikke blitt helt klarlagt.

Helliksen kritiserer ikke størrelsen av det bestyrerhonoraret som Dahl har fått. Han finner det imidlertid uriktig at gårdselskapet er blitt belastet for det. Han ble av Erstatningsdirektoratet oppfattet som eier av samtlige aksjer i gårdselskapet. Logisk sett måtte da Tidemandsgt. 43 oppfattes som Helliksens personlige eiendom på linje med f. eks. Negård. Det var som tilsynsmann Dahl bestyrte gården. Derfor skal godtgjørelsen til ham betales av Staten. - Når det gjelder provisjonene supplerer Helliksen denne begrunnelsen med at det også er uvanlig og urimelig å regne ekstra vederlag for fornyelser av pantelån etc. Det hører med til det arbeid en gårdsbestyrer skal utføre for å få sitt ordinære bestyrerhonorar.

Side:551

Det arbeid Dahl har hatt står heller ikke i rimelig forhold til de provisjonsbeløp han har godskrevet seg.

Staten og Dahl viser til at det fra eldre tid var etablert et eget aksjeselskap for å drive Tidemandsgt. 43. Selvom Helliksen ble oppfattet som eier av samtlige aksjer, var det lite hensiktsmessig i en forvaltningstid å brekke i stykker den organisasjonsform som forelå. Gårdselskapet ble derfor behandlet som et eget rettssubjekt. Utgifter til bestyrer og til provisjoner ved låneopptak etc. ville gården hatt i alle tilfelle. Derfor er det korrekte å belaste gårdsregnskapet for det. - Det bestrides at en gårdsbestyrer vanligvis ordner med lånene uten å få særskilt godtgjørelse utenom det vanlige honorar. Det hevdes at provisjonsbelastningen har vært rimelig.

Rettens bemerkninger:

A/S Tidemandsgt. 43 ble ikke satt under forvaltning. Det var det ikke grunnlag for å gjøre. Forvaltningen omfattet bare Helliksens aksjeinteresser i selskapet. Når Helliksen ble oppfattet som eier av samtlige aksjer, ville det formodentlig ha vært adgang til oppløse selskapet og å dra selskapsformuen inn i forvaltningsboet. Det ble imidlertid ikke gjort. Selskapets status som eget rettssubjekt ble opprettholdt og respektert. Så vidt skjønnes er det ikke akkurat dette forholdet Helliksen kritiserer. I forvaltningstiden hevdet han jo konsekvent at han bare eide 28 av de 30 aksjene i selskapet, og ennå idag sier han at det var det riktige. Under saken er det heller ikke kommet frem noe som kan tyde på at det ble handlet uriktig ved å opprettholde selskapsformen. Retten er endog tilbøyelig til å mene at det ville virket kunstig om organisasjonsformen uten nødvendighet var brukket i stykker under en forvaltning som presumptivt bare skulle vare en kortere tid, og at det ville vært betenkelig å gjøre det når Helliksen nektet for å eie alle aksjene.

Når A/S Tidemandsgt. 43 fortsatte å eksistere, måtte det også være riktig å ta konsekvensen av det i alle retninger. Blandt de konsekvenser som kan synes selvsagt, er den at selskapet ble belastet for vederlaget til den gårdsbestyreren som det i alle tilfelle måtte ha hatt.

Retten vil ellers føye til at den heller ikke føler seg overbevist om at utgangspunktet for Helliksens kritikk er riktig. Utgangspunktet må være at vederlaget for bestyrelsen av Tidemandsgt. 43, om gården var dratt inn i forvaltningsboet på linje med Helliksens personlige eiendeler, ville blitt betalt av Staten og ikke belastet gårdsregnskapet. Retten står noe fremmed overfor dette at Staten skulle betale for ordinær bestyrelse av en bygård. Dels fordi bygårder i privat eie ofte blir overlatt andre til bestyrelse. Dels også fordi den større fortjeneste som en privat gårdeier oppnår om han selv bestyrer sin gård, vil være arbeidsinntekt og ikke kapitalinntekt. En viser i denne sammenheng til det som er nevnt i avsnitt A - 3 foran, - særlig 10. Da opplysningene om praksis under landssvikoppgjøret har vært forholdsvis spinkle, må imidlertid retten nøye seg med å markere sin tvil.

Det står tilbake å vurdere det subsidiære spørsmålet om rettmessigheten av å ta provisjon for låneordninger i tillegg til den faste bestyrergodtgjørelse. Så vidt skjønnes var det ikke noe uvanlig i det Dahl gjorde. Det foreligger intet som gir grunn til å mene at samlet kr. 6 000,- var urimelig høyt i forhold til arbeidet med å få ordnet lånene. En får et visst

Side:552

kontrollgrunnlag ved å se det faste honoraret og provisjonene i sammenheng. Det viser at Dahl fikk ca. 38 000,- for å bestyre gården i ca. 81/2 år d.v.s. gjennomsnittlig ca. kr. 4400,- pr. år. Leieinntektene av gården er oppgitt å være kr. 50 000-60 000,- pr. år. Det betyr altså at godtgjørelsen til Dahl lå på 8,8-7,3 % av leieinntektene. Så vidt skjønnes ligger dette innenfor rammen av det normale, jfr. Christophersen: Sakføreres salærberegning (utg. 1951) 13.

Konklusjon: Kravet forkastes. - - -

10. Tilbakebetaling til Midjo.

Kravet her er på kr. 124,60 og er rettet mot Staten og Dahl i fellesskap. Under rettsforhandlingene er dette kravet behandlet sammen med de krav som er omtalt i forrige avsnitt (B-9). Retten har skilt det ut som en egen post fordi det ikke har noen tilknytning til spørsmålene om plikten til å sørge for det indre vedlikehold.

Opplysningene om dette kravet er svært spinkle.

Helliksen sier at leieboeren Midjo omkring årsskiftet 1941-42 hadde ødelagt vaskemaskinen i Tidemandsgt. 43. Den 28. februar 1942 betalte han for dette kr. 124,60. Da Helliksen påny hadde overtatt styret av gården, oppdaget han at Dahl den 21. juni 1946 hadde betalt beløpet tilbake til Midjo.

Staten og Dahl sier at Helliksen får bevise at det ble begått en uaktsomhet ved den påståtte tilbakebetaling. Dahl tilføyer at han ikke har noen erindring om tilfellet. Han går ut fra at når (hvis) han har utbetalt Midjo kr. 124,60, må det være fordi han er blitt krevet for beløpet og har funnet kravet berettiget.

Rettens bemerkninger:

Grunnlaget for kravet er så uklart at det unndrar seg en vurdering fra rettens side. En gjør seg umiddelbart den tanke at innbetalingen og tilbakebetalingen kan ha hatt sin bakgrunn i et forskjellig syn på rekkevidden av leieboeres erstatningsplikt ved bruken av slike fellesanlegg som et vaskeri. En vet imidlertid ingen ting om det. Det tilføyes at det ikke med et ord er antydet at tilbakebetalingen har hatt en usaklig motivering.

Konklusjon: Kravet forkastes. - - -

13. Husleietap.

Kravet her er på kr. 90 571,30 og er rettet mot Staten og Dahl i fellesskap.

Ved Prisdirektoratets vedtak av 12. desember 1940 ble det fastsatt at alle husleier skulle reduseres med 10 % fra 1. januar 1941. Det ble også gjort i Tidemandsgt. 43. Helliksen søkte Oslo kontrollnemnd om dispensasjon fra 10 %-reduksjonen. Søknaden ble avslått 6. februar 1941. I desember 1941 ble det sendt ny søknad som var bilagt en anbefaling fra leieboerutvalget i gården. Før denne søknaden kom til behandling, var kontrollnemnda blitt omorganisert etter «førerprinsippet» og et N.S.-medlem innsatt som formann. Det ble imidlertid avslag denne gangen og. Da Helliksen anket over avgjørelsen, tok imidlertid nemndsformannen forholdet opp til ny vurdering. Ved vedtak av 18. mars 1942 fikk gårdsselskapets samtykke til påny å oppkreve førkrigsleiene med virkning fra 1. januar 1942.

Den 15. mai 1945 sendte leieboerutvalget i Tidemandsgt. 43 en

Side:553

anmodning til Oslo kontrollnemnd om å ta opp igjen behandlingen av de søknader som var innvilget i krigsårene. Det ble gitt uttrykk for at utvalget nærmest var blitt truet til å gå med på den anbefalingen som var gitt i desember 1941. Dahl fikk anledning til å uttale seg og protesterte mot at noe ble endret. Kontrollnemndas avgjørelse falt 6. november 1945. - - -

Dahl anket (hele) avgjørelsen inn for Prisdirektoratet, men anken ble forkastet ved direktoratets vedtak av 21. januar 1946. Dahl avfant seg med det prisadministrasjonen hadde bestemt. Det ble satt opp beregninger for hva den enkelte leieboer hadde til gode. Så vidt skjønnes representerte det en total sum på ca. kr. 20 000,-. Så langt gjørlig var, ble visstnok tilbakebetalingen ordnet ved å redusere leieinnbetalingene fra leieboerne over flere år. - - -

Da Helliksen sommeren 1951 ble fri mann igjen, insisterte han på at Dahl skulle gå til søksmål mot Staten v/ Prisdirektoratet for å få kjent ugyldig det vedtaket kontrollnemnda hadde truffet 11. november 1945 og for å få tapet erstattet. Dahl bøyet seg for dette. Det ble en rettssak som gikk gjennom tre instanser. Den endelige avgjørelse kom ved Høyesteretts dom av 21. mai 1960 ( Rt-1960-693) A/S Tidemandsgt. 43 tapte i alle instansene, men med en viss variasjon i begrunnelsene. - - -

Rettens bemerkninger:

Det er to forhold som gjør det klart at Dahl ikke kan bebreides for å ha vist erstatningsbetingende uaktsomhet. For det første sørget han for å få en avgjørelse fra høyeste instans innenfor prisadministrasjonen før han avfant seg med påbudet om leiereduksjon og tilbakebetaling. For det annet viser sitatene fra Høyesteretts dom av 21. mai 1960 at utfallet av søksmålet mot Staten v/ Prisdirektoratet, selv om det var blitt reist alt i 1946-47, i beste fall hadde vært tvilsomt.

Det skulle ikke være nødvendig å si noe mer.

Konklusjon: Kravet forkastes. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne K. Strømsted, Arne Jahren og Petter Meyer): - - -

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn byretten.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig for avgjørelsen av nærværende sak å ta standpunkt til Helliksens anførsler om at han er uskyldig dømt eller dømt for strengt i straffesaken mot ham. Bortsett fra det krav som gjelder erstatning for tap av innbo, er alle de fremsatte erstatningskrav begrunnet med ansvar i forbindelse med forvaltningen og tilsynet av hans formue. Høyesteretts dom av 25. oktober 1951 i erstatningssaken er endelig. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 27. juni 1959 ( Rt-1959-697). Lagmannsretten legger til grunn at Helliksen var erstatningspliktig, og at det var lovlig og berettiget å sette hans formue under forvaltning og også berettiget å oppnevne tilsynsmann. Lagmannsretten finner således ikke at Helliksen kan fremsette noe erstatningskrav på det grunnlag at hans formue ikke skulle ha vært satt under forvaltning.

Det er riktig at Helliksen hadde en betydelig formue, og etter den verdistigning som har funnet sted etter opphevelsen av

Side:554

disposisjonsforbudet den 1. januar 1954, var det dekning for hans ansvar, men lagmannsretten kan ikke finne at det inntil denne tid forelå en utvilsom sikkerhet for at Helliksen kunne oppfylle sine forpliktelser overfor Erstatningsdirektoratet. I skriv til Helliksen av 4. august 1950 gjør Dahl ham kjent med at tilsynet kunne bli hevet og disposisjonsforbudet opphevet hvis godkjent sikkerhet ble stillet. I skriv til statsadvokaten for prissaker i Oslo av 28. september 1953 og i skriv til statsadvokat Borten av 21. desember 1953 søker Dahl å finne en ordning så tilsynet kunne bli hevet, og dette ledet også til at disposisjonsforbudet ble opphevet fra 1. januar 1954. Lagmannsretten finner ikke at Helliksen har noe erstatningskrav, hverken mot Staten eller mot Dahl, på det av Helliksen hevdede grunnlag at forvaltningen og tilsynet ble opprettholdt lenger enn nødvendig.

Lagmannsretten finner ikke at det kan bebreides Dahl at han lot seg velge til enestyre i Tidemandsgate 43 A/S og heller ikke at han overtok bestyrelsen av gården. Tidemandsgate 43 A/S var ikke satt under forvaltning, og det ville ha vært en feil om dette var blitt gjort. Dahls fremgangsmåte var under de foreliggende forhold riktig og forsvarlig. Lagmannsretten finner i denne forbindelse grunn til å vise til det som er anført av førstvoterende i dom i Rt-1957-158.

Helliksen har sterkt fremhevet at det er tilstrekkelig erstatningsgrunnlag at der foreligger tap og kausalforbindelse mellom tapet og forvaltningen og tilsynet. Han støtter seg her til den betenkning som professor Augdahl har avgitt i saken vedkommende Tom Coward. Lagmannsretten kan ikke finne at betenkningen kan tillegges noen avgjørende betydning i den foreliggende sak hvor Helliksen er blitt dømt til å betale en betydelig erstatning, og hvor retten, som foran nevnt, har funnet at det var berettiget å sette Helliksens formue under forvaltning og å oppnevne tilsynsmann.

Lagmannsretten finner ikke at Staten eller Dahl kan pålegges noen erstatningsplikt etter objektive erstatningsregler, og viser i denne forbindelse til dom i Rt-1953-71, til Eidsivating lagmannsretts dom av 28. november 1959 (Tom Coward) og Eidsivating lagmannsretts dom av 8. oktober 1960 (Bjørn Mortensen). Lagmannsretten legger i nærværende sak til grunn at Staten ikke kan pålegges noe erstatningsansvar hvis det ikke er utvist noen ansvarsbetingende uaktsomhet av personer som Staten er ansvarlig for, og at advokat Dahl ikke kan pålegges noe erstatningsansvar uten at han selv har utvist en ansvarsbetingende uaktsomhet.

Når det gjelder spørsmålet om den aktsomhet som må kreves, så finner lagmannsretten at så vel Erstatningsdirektoratet som tilsynsmannen hadde en vidtgående aktsomhetsplikt når Helliksens formue var tatt under forvaltning med det vesentlige inngrep i hans disposisjonsrett som forvaltningen og tilsynet medførte. På den annen side må man også ta i betraktning at forvaltningen og tilsynet stillet tilsynsmannen overfor en omfattende og vanskelig oppgave, og om det er begått feil eller det senere viser seg at disposisjoner kunne ha vært utført på en bedre måte, så er ikke dette uten videre tilstrekkelig bevis for at der foreligger en ansvarsbetingende uaktsomhet fra tilsynsmannens side. Spørsmålet om der foreligger noen ansvarsbetingende uaktsomhet må for øvrig være gjenstand for en vurdering i forbindelse med de enkelte erstatningskrav som er fremsatt.

Side:555

Både Staten og Dahl har gjort gjeldende at under enhver omstendighet er de av Helliksen og Tidemandsgate 43 A/S fremsatte krav foreldet eller de er bortfalt ved passivitet.

De fremsatte krav fremtrer som erstatningskrav. Det er ikke opplyst noe som viser at de skader som det kreves erstatning for skyldes noen straffbar handling. Det må bli den i strl. ikr.l. §28 fastsatte 3 års frist som må legges til grunn. Fristen begynner først å løpe den dag den skadelidende er blitt vitende om skaden og om den for samme ansvarlige. Det er Staten og Dahl som har bevisbyrden for at slik kunnskap har foreligget tidligere enn 3 år før kravene ble fremsatt på en slik måte at foreldelsesfristen ble avbrutt. Når det gjelder kravene fra Tidemandsgate 43 A/S finner lagmannsretten at Helliksens viten må likestilles med gårdselskapets viten, og at Helliksens passivitet også kan få virkning for aksjeselskapet.

Når det gjelder kravet til bevis for at Helliksen har hatt slik viten at foreldelsesfristen begynte å løpe, vil lagmannsretten bemerke at det er tilstrekkelig at Helliksen hadde kjennskap til skaden selv om han ikke kjente skadens omfang. Hvis Helliksen kjente til skaden, må man også ha rett til å kreve at han har utvist en rimelig aktivitet for å få brakt på det rene hvem som er ansvarlig for skaden. I den tid Helliksen satt fengslet hadde han begrensede muligheter for å foreta undersøkelser. Samtidig var han undergitt disposisjonsforbud. Lagmannsretten finner at man under disse forhold som regel ikke kan la foreldelsesfristen for kravet mot Staten og tilsynsmannen løpe så lenge Helliksen var fengslet. Når det gjelder de krav som knytter seg til selve forvaltningen, det gjelder alle krav bortsett fra kravet om erstatning for tapt innbo, finner lagmannsretten at sterke grunner taler for at foreldelsesfristen heller ikke løper før etter at disposisjonsforbudet var opphevet den 1. januar 1954. I relasjon til foreldelsesspørsmålet synes det å være rimelig å betrakte mulige enkeltstående skadegjørende handlinger samlet som skade forvoldt ved forvaltningen, således at fristen ikke løper før denne er avsluttet.

Lagmannsretten vil for øvrig ta standpunkt til om der foreligger foreldelse eller tap av krav ved passivitet i forbindelse med behandlingen av de enkelte krav i den utstrekning det er av betydning for avgjørelsen.

Lagmannsretten skal så behandle de enkelte erstatningskrav som er fremsatt, og behandler først de av Helliksen personlig fremsatte krav. - - -

Tap vedrørende leilighet.

Kravet er alene rettet mot Staten. Det er ikke bestridt at Staten er ansvarlig for skade som er voldt ved uaktsomhet fra personer som handlet på vegne av Løsørevernet i Oslo. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til skriv fra Justisdepartementet til advokat Foss av 31. mars 1958.

Det er på det rene at Helliksens leilighet i Tidemandsgate 43 ble ryddiggjort den 11. mai 1945 og at innboet ble plasert i et rom i kjelleren i samme gård. Lagmannsretten legger til grunn at dette ble gjort av eller foranlediget av folk fra Løsørevernet. Til kjelleren hadde flere personer adgang. Døren til det rom hvor møblene ble plassert ble ikke forseglet med annet enn papirstrimler. Lagmannsretten legger videre til grunn at det har vært andre personer enn Løsørevernets folk inne i kjellerrommet

Side:556

mens Helliksens møbler var plassert der. Det ble ikke opptatt noen fortegnelse over innboet eller avgitt noen rapport av Løsørevernets folk i forbindelse med ryddiggjørelsen av Helliksens leilighet.

Lagmannsretten finner at Løsørevernets folk har utvist en ansvarsbetingende uaktsomhet når det gjelder mangel på betryggende sikring av innboet mot tyveri, og også ved at der ikke ble tatt opp en fortegnelse over innboet og avgitt rapport om det som ble foretatt.

Ved sin fremgangsmåte har Løsørevernets folk avskåret Helliksen fra å kunne føre et sikkert bevis for det som var i leiligheten da den ble ryddiggjort. Helliksen var allerede arrestert den 9. mai 1945, og det er ikke opplyst at han ble varslet om det som ble foretatt så han kunne ha en representant til stede.

Lagmannsretten finner ikke at de opplysninger som foreligger gjør det sannsynlig at noe av Helliksens innbo er blitt fjernet fra hans leilighet i tiden mellom den 9. og den 11. mai 1945.

Helliksen har forklart at han har satt opp sin tapsoppgave etter egen erindring og etter konferanse med andre som kjente til hva han hadde av innbo og verdien av dette. Helliksens egen forklaring og de erklæringer som foreligger er ikke noe avgjørende bevis for at Helliksens samlede tapsoppgave er riktig, men etter Helliksens formuesstilling finner lagmannsretten det berettiget å legge til grunn en formodning om at han hadde et vel utstyrt og pent hjem. Den foreliggende erklæring fra Kristine og Otto Nielsen datert den 23. desember 1951, synes å bekrefte at den nevnte formodning er berettiget.

Lagmannsretten finner at Helliksen, i betraktning av at det ikke ble tatt opp noen fortegnelse over innboet da dette ble fjernet fra hans leilighet, har ført et etter forholdene tilstrekkelig bevis for at noe av hans innbo er blitt fjernet av uvedkommende i tiden mellom den 11. mai og den 13. september 1945 da registrering ble foretatt. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at de foreliggende bevis gir tilstrekkelig grunnlag for å legge Helliksens tapsoppgave uavkortet til grunn, men selv om muligheten er til stede for at noe av det innbo som er oppført som tapt, ikke var til stede i leiligheten den 11. mai 1945, så finner lagmannsretten at det foreligger en sannsynlighet for at Helliksen, ved uaktsomhet av Løsørevernets folk, iallfall har tapt en del innbo. - - -

Når det gjelder kravet om erstatning for at leiligheten ikke ble leiet ut møblert, er lagmannsretten kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

Kravet om erstatning for tapt innbo står i en særstilling for så vidt som det ikke direkte vedkommer selve forvaltningen av Helliksens formue. Lagmannsretten har funnet at spørsmålet om kravet er foreldet kan stille seg tvilsomt.

Helliksen fikk i mars 1947 utskrift av den registreringsforretning som ble holdt den 13. november 1945. Det fremgår av hans skriv til Dahl av 8. mars 1947 hvor registreringen av innbo i Tidemandsgate 43 spesielt er nevnt. Helliksen var da kjent med tapet. Han trodde at det var ekteparet Schoubye som var ansvarlig for tapet og anla sak mot disse. Av den fremlagte utskrift av byrettens dom av 18. november 1955 i saken mot Schoubye fremgår at fru Schoubye i byretten opplyste at hun hadde henvendt seg til Løsørevernets folk allerede den 11. mai 1945 og at

Side:557

Løsørevernets folk samme dag hadde vært med ved flytningen av Helliksens innbo fra leiligheten og ned i et kjellerrom. Helliksen fikk således allerede da kjennskap til de faktiske forhold som han nå påberoper seg som grunnlag for Statens ansvar. Helliksen påanket byrettens dom.

Helliksens sak mot Schoubye viser at han ville kreve erstatning for tapt innbo, og at han rettet sitt krav mot de som han dengang mente var ansvarlig for tapet. I betraktning av at det ikke var satt opp noen rapport av Løsørevernets folk om det som ble foretatt den 11. mai 1945, og i betraktning av at det således var vanskelig for Helliksen med sikkerhet å få rede på i hvilken utstrekning Løsørevernets folk hadde vært med ved flytningen av hans innbo, finner lagmannsretten at Helliksen dengang kunne ha en berettiget tvil om hvorvidt Staten kunne gjøres ansvarlig. Det kunne stille seg tvilsomt om Løsørevernets folk bare hadde vært hjelpere for fru Schoubye. Man må også ta i betraktning at det kunne gjøre seg noen uklarhet gjeldende angående Statens ansvar for Løsørevernets virksomhet. Dette ble klarlagt ved skriv fra Justisdepartementet til advokat Rolf Arne Foss av 31. mars 1958. Det som er opplyst under byrettens behandling av saken mot Schoubye kan under disse forhold ikke være avgjørende for at foreldelsesfristen da måtte begynne å løpe. Det som er opplyst ved lagmannsrettens behandling av saken mot Schoubye får ingen betydning da lagmannsrettens behandling av saken ikke ligger over 3 år forut for det tidspunkt da Helliksen reiste sak mot Staten angående dette krav.

Helliksen reiste sitt krav om erstatning for tapt innbo mot Staten ved prosesskrift av 6. januar 1960, innkommet til byretten den 13. januar 1960. Lagmannsretten finner ikke at Helliksen 3 år før kravet ble gjort gjeldende ved retten har hatt en positiv kunnskap om at Staten var ansvarlig for tapt innbo. Strl. ikr.l. §28 forutsetter at det må foreligge en slik positiv kunnskap for at foreldelsesfristen skal begynne å løpe. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til høyesterettsdommer Holmboes foredrag, Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjon nr. 44, 1961. Lagmannsretten finner ikke at det kan bebreides Helliksen at han under de foreliggende forhold ikke viste større aktivitet for på et tidligere tidspunkt å få brakt på det rene hvem som var ansvarlig for tapet av innbo.

Lagmannsretten er således kommet til at kravet mot Staten for tapt innbo ikke er foreldet, og at Staten må tilpliktes å betale ham kr. 10 000,00 i erstatning under denne post. - - -

Retten skal så behandle de av Tidemandsgate 43 A/S fremsatte krav. Bestyrerhonorar og provisjoner:

Når det gjelder bestyrerhonoraret på kr. 32 066,00 er lagmannsretten kommet til samme resultat som byretten. Helliksen hadde vært bestyrer for gården. Han var blitt avskåret fra å utføre denne oppgave. Selskapet måtte ha en gårdsbestyrer, og Dahl har ikke beregnet seg større honorar for sitt arbeide enn det som Helliksen selv hadde beregnet seg. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at det bestyrerhonorar som Dahl har belastet gårdsselskapet er en ordinær driftsutgift, som gården under enhver omstendighet ville hatt, og som derfor må belastes den.

Når det gjelder de beregnede provisjonsbeløp er lagmannsretten under noen tvil kommet til et annet resultat enn byretten. Den finner at det kan stille seg tvilsomt om aksjeselskapet ville ha hatt disse

Side:558

provisjonsutgifter hvis Helliksens formue ikke var blitt satt under forvaltning, og at Dahls arbeide med fornyelser og konvertering av pantelån derfor må betales av Erstatningsdirektoratet ved at det tas hensyn til det ved fastsettelsen av Dahls salær.

Lagmannsretten finner ikke at kravet fra Tidemandsgate 43 A/S er foreldet.

Etter dette vil Staten og Dahl bli tilpliktet å betale Tidemandsgate 43 A/S kr. 6 000,00. For øvrig vil de bli frifunnet for det under denne post fremsatte krav. - - -

Tilbakebetaling til Midjo:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan tiltre dens begrunnelse. Staten og Dahl vil derfor bli frifunnet for kravet om betaling av kr. 124,60 under denne post. - - -

Husleietap:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan slutte seg til dens begrunnelse. - - -