Rt-1962-1145

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-12-01
Publisert:	Rt-1962-1145
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 149/1962
Parter:	Steen Haave (høyesterettsadvokat Einar Mykleset) mot Ole Haave (høyesterettsadvokat Sverre Knutsen).
Forfatter:	Berger, Schei, Eckhoff, Nygaard, Bendiksby, Heiberg, Hiorthøy, Rode, Leivestad, justitiarius Terje Wold, Mindretall: Helgesen, Skau, Thrap, Gaarder, Roll Matthiesen, Endresen, Anker
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §16, Skjønnsprosessloven (1917), §9, LOV-1857-09-28, Skjønnsprosessloven (1917) §59, Plenumsloven (1926) §4, LOV-1947-11-14-1-§4

Dommer Berger: I odelsløsningssak anlagt av Steen Haave mot Ole Haave til løsning av eiendommen Hovin vestre g.nr. 209 b.nr. 1 i Ringsaker, avsa Nord-Hedmark herredsrett den 21. desember 1961 dom med denne domsslutning:

«Ole Haave frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann, sorenskriveren, stemte for at odelspretendenten Steen Haave skulle ha rett til å løse eiendommen.

Steen Haave har erklært anke over dommen, og ved kjæremålsutvalgets beslutning av 16. mars 1962 ble anke direkte til Høyesterett tillatt.

Høyesteretts justitiarius har i medhold av lov av 25. juni 1926 §4 bestemt at saken skal behandles av den samlede Høyesterett.

Sakens sammenheng fremgår av herredsrettens domsgrunner, som også har henvisninger til de tidligere prosesser som rettsforholdene vedkommende eiendommen har foranlediget.

Begge parter har for Høyesterett fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel.

Den ankende part hevder at det avgjørende spørsmål i saken er om løsningsadgang etter odelslovens §16 medfører løsningsplikt. Tilfellet i denne sak er rent, og den ankende part hevder at da Ole Haave fylte 25 år i 1941 og ikke innen 3-års fristen benyttet sin rett til å løse eiendommen etter odelslovens §16 første ledd, har han dermed tapt sin odelsrett. Det spiller ingen rolle om han har unnlatt å ta gården av hensynsfullhet overfor sin mor og stefar (som også var hans farbror), eller om han har ment at disse var innforstått med at han ventet med å overta gården. Odelslovens regler er ubetinget og kan ikke endres ved avtale mellom partene. Ole har ikke brukt sin løsningsrett da han hadde den og har dermed tapt den. Høyesterettsdommen i Rt-1877-73 er et prejudikat for denne oppfatning, og den har vært fulgt i rettspraksis

Side:1146

og har vært bestemmende for rettsoppfatningen. Han har nedlagt sådan påstand:

«1. Ole Haave dømmes til å utstede skjøte på Hovin vestre g.nr. 209 b.nr. 1 i Ringsaker til Steen Haave, og til å fravike eiendommen 14. april 1963 mot oppgjør av takstsummen kr. 202 600 etter Skjønnsprosesslovens regler.

2. Ole Haave dømmes til å betale saksomkostninger til Staten ved Justisdepartementet, derunder det salær Høyesterett fastsetter for den ankende parts prosessfullmektig.»

Motparten Ole Haave har i sin prosedyre for Høyesterett særlig fremhevet at preskripsjonsregelen i odelslovens §9 ikke kan anvendes i det foreliggende tilfelle fordi odelsgården her ikke har vært ute av slekten, men hele tiden har vært innen den aller nærmeste familie. Vi har ingen alminnelig regel i vår rett om at løsningsadgang medfører løsningsplikt eller tap av odelsrett, jfr. høyesterettsdom i Rt-1958-1301. Det er urimelig å hevde at odelsmannen som har løsningsrett er helt avskåret fra å opptre hensynsfullt overfor sin mor og stefar. Han har nedlagt sådan påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, dog således at Ole Haave tilkjennes omkostninger for herredsretten.

2. Steen Haave betaler saksomkostninger for Høyesterett til staten som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer i alt vesentlig dens begrunnelse og dermed også den begrunnelse som lagmannsretten har gitt i Rt-1961-4.

Jeg tilføyer:

Etter mitt syn er det i odelslovens §9 man har den generelle bestemmelse om preskripsjon av den odelsberettigedes rett i forholdet overfor ikke odelsberettigede og overfor dårligere odelsberettigede. Jeg ser det videre så at §16 ikke inneholder noen preskripsjonsregler, men ordner forholdet mellom odelsberettigede barn og deres odelsløse eller dårligere berettigede far eller mor (stefar eller stemor). Ordningen i §16 er da den at odelsberettigede overfor foreldre ikke har løsningsrett unntagen i visse tilfelle og overfor steforeldre en begrenset rett til løsning. Hele ordningen i §16 sikter til at man skal komme frem til en hensiktsmessig ordning som bevarer slektens og den best berettigedes rett, og denne skal ikke gå tapt selv om gården en tid er hos ikke odelsberettigede foreldre eller steforeldre. Det er dette hensyn som har vært avgjørende ved utformingen av bestemmelsen. Odelsloven anser derfor ikke en odelseiendom for å være ute av ættlegg når den gjenlevende odelsløse ektefelle sitter med den etter odelslovens §16, jfr. høyesterettsdom i Rt-1934-927, og i dette forhold inntrer det etter min mening ingen endring når den odelsberettigede sønn fyller 25 år eller den odelsberettigede datter gifter seg. Jeg kan ikke se rettere enn at et krav om at den odelsberettigede gjør sin rett gjeldende innen bestemte frister, vil kunne lede til uheldige og støtende resultater som vil være i strid med tanken i odelslovens §16.

Side:1147

Spørsmålet blir så om man i denne sak bør fravike det resultat som Høyesterett med 5 mot 2 stemmer er kommet til i dom av 7. desember 1876, referert i Rt-1877-73 flg. Det er på det rene og erkjent fra motpartens side at dommen er et prejudikat. Jeg mener at man ved avgjørelsen nå ikke bør være bundet av denne dom. Jeg bemerker for så vidt at den voterende, som fikk tilslutning av flertallet i dommen av 1876, i sin begrunnelse forutsetter at odelsarvingen kan arrangere seg med foreldrene således at han beholder sin odelsrett uten å overta gården, f. eks. ved å få en skriftlig erklæring fra dem om dette, og han uttaler direkte om odelsarvingen: «Det gjøres ham altsaa ikke til Pligt at indløse Gaarden fra Forældrene for at bevare sin Odelsret.»

Det forbehold som her er tatt ville utvilsomt fjerne de vektige innvendinger som kan gjøres gjeldende mot den oppfatning at odelsretten preskriberes etter fylte 25 år, eventuelt datters ekteskap. Men etter oppfatningen i dag må det være på det rene at en sådan avtale ikke kan få innflytelse på lovens preskripsjonsregler. Man kan da ikke avbøte de uheldige virkninger som følger av en regel hvoretter odelsarvingen for å bevare sin odelsrett er nødt til å overta gården innen en bestemt tidsfrist.

Jeg kan heller ikke se at det er godtgjort at det har dannet seg en bestemt rettsoppfatning blant dem som umiddelbart berøres av spørsmålet på grunnlag av dommen av 1876. Det kan ikke sees at spørsmålet senere direkte har vært forelagt for Høyesterett i noen sak. Det er ikke opplyst at dommen har gitt seg utslag faktisk ved overtagelse av odelsgårder i slike tilfelle som det foreliggende, og jeg tror ikke at man i odelssaker har funnet det nødvendig å undersøke om regelen i praksis er overholdt når eldste sønn har overtatt gården fra sin mor som har inngått nytt ekteskap.

Jeg legger på den annen side stor vekt på at preskripsjon ikke ansees inntrådt i det tilfelle som er omhandlet i høyesterettsdom i Rt-1958-1301; her hadde enken uskiftebevilling og giftet seg uten å holde skifte og fortsatte besittelsen av odelsgården. Jeg kan ikke se at det forhold at det i den foreliggende sak korrekt er holdt skifte før det nye ekteskap ble inngått bør gjøre noen forskjell for barnas odelsrett.

Jeg kan ikke se at man ved loven av 14. november 1947 har tatt noe standpunkt til dette spørsmål, og jeg kan ikke tillegge det avgjørende vekt at bemerkninger i forarbeidene kan tyde på at man gikk ut fra at dommen av 1876 var avgjørende i disse forhold.

Når jeg da er kommet til at den rette fortolkning av odelslovens §16 fører til herredsrettens resultat, og til at dette stemmer best med de hensyn som ligger til grunn for bestemmelsen, finner jeg at man nå bør fravike det resultat som dommen av 1876 kom til. Jeg kan ikke se at konsekvensene herav i forhold til dem som måtte ha innrettet seg etter dommen er av den vekt, at de med noen særlig styrke taler mot å fravike den tidligere dom i dette tilfelle.

Side:1148

Jeg er enig i herredsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet, og finner på grunn av de særlige tvil saken har frembudt at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er kommet til samme resultat som herredsrettens formann, og kan i alt vesentlig slutte meg til hans begrunnelse.

Av herredsrettens dom fremgår det at ankemotpartens far Ole Haave d. e. døde i 1917, og at enken Aagot Haave ble sittende i uskiftet bo i henhold til uskiftebevilling av 15. januar 1918, tgl. 4. februar 1918. I november 1919 begjærte hun imidlertid boet skiftet på grunn av sitt forestående ekteskap med Mikkel Haave. Ved skifteoppgjøret fikk Aagot Haave, som selv var odelsløs, utlagt odelsgården Hovin vestre g.nr. 209 b.nr. 1 til eiendom, og utlegget ble tinglyst 3. desember 1919.

Spørsmålet om ankemotpartens odelsrett er foreldet, vil bero på en tolkning av odelslovens §9 sammenholdt med §16 og tilleggsloven av 14. november 1947. Som nevnt ble gården i 1919 på skiftet utlagt den ikke odelsberettigede Aagot Haave til full eiendom. Som påpekt av herredsretten var imidlertid hun beskyttet mot løsning ved unntaksbestemmelsen i odelslovens §16. Jeg er enig med herredsretten i at foreldelsesfristen ikke løp så lenge beskyttelsen varte, men at den begynte å løpe da ankemotparten fylte 25 år.

Som påvist av herredsrettens formann atskiller det foreliggende tilfelle seg klart fra det som ble avgjort av Høyesterett ved dommen i Rt-1958-1301.

Derimot har Høyesterett i dommen av 7. desember 1876 inntatt i Rt-1877-73 avgjort et tilfelle etter odelslovens §16, som er helt likeartet med det forhold som foreligger i denne sak. Også i tilfellet fra 1876 var skifte foretatt, odelsgården utlagt til gjenlevende ektefelle og utlegget tinglyst. Ved Høyesteretts dom ble det avgjort at barnets odelsrett preskriberes etter odelslovens §9, og at fristen løper fra det tidspunkt da den odelsberettigede hadde adgang til etter §16 å gjøre sin odelsrett gjeldende og ta gården i besittelse. Jeg finner dommen fra 1876 avgjørende også for det foreliggende tilfelle. Dommen av 1876 har stått urokket i snart 90 år. Som nevnt av førstvoterende har spørsmålet senere ikke før nå vært forelagt for Høyesterett. Dette tyder etter min mening avgjort på at dommen har vært lagt til grunn, ikke bare i teorien, men også i rettspraksis, når det gjelder forståelsen av de preskripsjonsspørsmål som har reist seg i forbindelse med tilfelle etter odelslovens §16, jfr. bemerkningene om dette av herredsrettens

Side:1149

formann og de av ham nevnte dommer. At også lovgivningsmyndighetene har bygget på den rettsoppfatning som fikk sitt uttrykk i dommen av 1876, fremgår etter min mening klart av tilleggsloven av 14. november 1947 med forarbeider. Bestemmelsene i loven av 1947 ble tatt inn som ny §4 i loven av 28. september 1857 om forandringer i odelslovgivningen. Den nye §4 pkt. 2 lyder: «Når en odelsberettiget ikke kan kreve å overta eiendommen på grunn av reglene i odelslovens §16 eller regelen ovenfor under 1, løper ingen foreldelse av hans odelsrett og heller ikke av fjernere odelsbårnes rett.» Selve lovteksten sammenholdt med det som er sagt i forarbeidene til loven viser etter min mening tydelig at lovgiveren var oppmerksom på dommen av 1876, og også har akseptert den forståelse av odelslovens preskripsjonsregler som ligger til grunn for dommen. Jeg peker her på at dommen av 1876 er nevnt i Ot.prp. nr. 34/1947, jfr. proposisjonen side 10 sp. 1. Videre peker jeg på Justiskomiteens uttalelse i Innst. O. XXIV side 2 Sp. 1 om at «Nemnda har drøfta aldersgrensa, når ein odelsboren kan ta og har plikt på seg til å overta garden etter foreldre». Denne uttalelse går jeg ut fra har sammenheng med den lovforståelse som Høyesteretts dom av 1876 hviler på. Hvis lovgiveren i 1947 hadde hatt den oppfatning at det heller ikke skulle løpe noen foreldelse etter at hindringen i §16 for å løse odelsgodset var falt bort, er det uforståelig at en regel om dette ikke ble tatt inn i tilleggsloven av 1947.

Jeg tilføyer til slutt at det uten videre er klart at den av førstvoterende nevnte dom av 1934 ikke er en avgjørelse som på noen måte er i strid med dommen av 1876.

Etter det syn jeg har på saken stemmer jeg for at den ankende parts påstand pkt. 1 tas til følge.

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Helgesen.

Dommerne Thrap, Gaarder, Roll Matthiesen, Endresen og Anker: Likeså.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Berger.

Dommerne Eckhoff, Nygaard, Bendiksby, Heiberg, Hiorthøy, Rode, Leivestad og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett

Dom:

Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Rost med domsmenn Tore Torsæter, Simen Hemma og Kristian Lunde):

Saken gjelder Steen Haaves krav på odelsløsning av eiendommen Hovin vestre, g.nr. 209 b.nr. 1 i Ringsaker. Forliksklage overensstemmende med skjønnslovens §59 kom inn til forliksrådet den 8. april 1961.

Side:1150

Saksøkte Ole Haave har nektet å avstå eiendommen fordi han mener å ha bedre odelsrett enn saksøkeren.

Det er på det rene at saksøkeren har odelsrett til eiendommen. Odelserververen var partenes farfar, Ole A. Grøtlien, som kjøpte eiendommen i 1887. I sitt ekteskap hadde han 4 sønner. Den eldste av disse var saksøktes far, som også het Ole Haave. Den yngste av brødrene var Mikkel Haave, som er far til Steen. Ole Haave d. e. døde av spanskesyken i 1917. Mikkel Haave lever fremdeles.

Ole Haave d. e. overtok eiendommen fra sin far i 1914 og ble samme år gift med Aagot, født Ulven. De hadde 3 barn: Agnethe, født 1915, Ole (saksøkte), født 1916 og Olaug, født 1918. Sistnevnte ble 24. november 1951 gift med Karl Gjestrum.

Da Ole Haave d. e. var død, fikk enken Aagot Haave bevilling til å sitte i uskiftet bo. Imidlertid begjærte hun i november 1919 skifte i anledning av at hun skulle gifte seg med sin avdøde manns bror Mikkel. På skiftet ble gården utlagt Aagot Haave til eiendom, mens de 3 barna fikk sin farsarv i form av panterettsutlegg. Herom ble det av skifteretten utferdiget en loddseddel, datert 2. desember 1919, tinglyst 3. desember s. å.

Mikkel Haave og Aagot ble gift 19. desember 1919. De har formuesfellesskap, og Mikkel har senere drevet eiendommen inntil 1956. I sitt ekteskap har de 2 sønner, hvorav Steen, født 1921, er den eldste.

Etter at Mikkel Haave i 1954 hadde motsatt seg at Ole Haave fikk overta gården, innledet både Ole og hans søster Olaug Gjestrum hver for seg odelssak mot Mikkel og Aagot Haave. Om de forskjellige saker som har versert innen den nærmeste familie, vises til Høyesteretts kjennelse av 14. januar 1961 ( Rt-1961-4). Som nevnt i den der gitte fremstilling ledet Olaugs odelssak til at hun i august 1955 fikk skjøte på eiendommen fra Mikkel og Aagot Haave. Ved skjøte av 30. mars 1960 overdro hun så eiendommen videre til Ole for kr. 81 200, hvilket er overensstemmende med odelsovertaksten.

I nærværende odelssak er eiendommens verdi ved odelsovertakst av 28. august 1961 satt til kr. 202 600, hvorav for skogen kr. 87 600. Verdien av føderåd til Aagot og Mikkel Haave ble satt til kr. 20 000.

Da Ole Haave under saksforberedelsen nektet å gi fra seg gården, fortsatte saken, og hovedforhandling ble holdt 12. desember 1961. - - -

Rettens bemerkninger:

Flertallet, de 3 domsmenn, stemmer for at Ole Haave frifinnes, idet de mener at han har sin odelsrett i behold. Flertallet finner at det ikke kan være lovens mening at en preskripsjonsfrist skal løpe når det må ansees bevist at utsettelsen med å overta gården skyldes hensynsfullhet overfor foreldrene. For øvrig slutter flertallet seg til domsgrunnene i den enstemmige lagmannsrettsdom av 4. desember 1959.

Mindretallet, rettens formann, bemerker:

Etter min mening gikk eiendommen ut av «ætlæg» da den på skifte i 1919 ble utlagt Aagot Haave, som ikke hadde odelsrett. Preskripsjonsfristen i odelslovens §9 skulle da normalt begynne å løpe fra tinglysingen 3. desember 1919. Aagot var imidlertid beskyttet mot løsning ved unntaksbestemmelsene i odelslovens §16. Det er naturlig å se det slik at fristen stanset i sitt løp så lenge beskyttelsen varte. I Ot.prp. nr. 34 - 1947 10 sp. 1 ble dette - at odelspreskripsjonen stanser - betegnet som

Side:1151

den vanlige lære, og regelen ble ved lov av 14. november 1947 (ny §4 til lov av 28. september 1857) uttrykkelig fastslått.

Den beskyttelse som Aagot hadde mot løsning fra Ole, opphørte da han den 28. juni 1941 fylte 25 år. Etter min oppfatning begynte preskripsjonsfristen å løpe fra dette tidspunkt, slik at Ole ved fristens utløp i 1944 hadde tapt sin odelsrett. Jeg er oppmerksom på at Høyesterett i den i Rt-1958-1301 refererte dom har uttalt (side 1304), at vi ikke har «noen alminnelig regel om at Odelspreskripsjonen skal regnes fra det tidspunkt da en odelsberettiget har adgang til å løse eiendommen». Da det i den der aktuelle sak ble bygget på at gjenlevende ektefelle hadde sittet med eiendommen i uskifte, fant Høyesterett at det ikke var foregått noe som kunne utløse odelspreskripsjonen. Som også Høyesterett gjør oppmerksom på, skiller imidlertid et slikt forhold seg vesentlig fra det tilfelle at skifte er foretatt, eiendommen utlagt til gjenlevende ektefelle og utlegget tinglyst.

I nærværende sak har man et slikt «rent» tilfelle, hvor opphør av gjenlevendes rett etter §16 må antas å utløse odelsarvingens løsningsplikt. Jeg viser i denne forbindelse til Rt-1956-1141 på side 1145, hvor Høyesterett forutsetter at preskripsjon i slike tilfelle vil finne sted.

Jeg er enig med flertallet i at det er urimelig at Ole skal tape sin odelsrett fordi han har vært mer hensynsfull enn loven krever og derfor har ventet med å ta gården fra sin mor og stefar. At odelslovens regler kan føre til urimelige resultater, er imidlertid ikke noe enestående, og rettspraksis har ikke så få eksempler på det. Jeg nevner det tilfelle som er omhandlet i Rt-1937-7. Heller ikke der kunne formålet med loven - hensynet til foreldrene - hindre at odelsarvingen tapte sin rett, til tross for at hensynet burde være like sterkt som ellers (jfr. Skeie side 219, avsnitt IV).

Hvis man vil oppnå at en odelsarving som ikke lenger hindres av §16 og som ønsker å fortsette å vise hensyn, ikke skal utsettes for odelspreskripsjon, må det etter min mening skje i lovs form. Så vidt vites har det ikke siden dommen i Rt-1877-73, vært bestridt i rettspraksis at preskripsjonsfristen begynner å løpe fra fylte 25 år, hvis betingelsene ellers er til stede. Slike «rene» tilfelle har antagelig ikke så lett for å oppstå eller bli satt på spissen. Allikevel må en tro at det i løpet av det 3/4 århundre som er gått, har forekommet tilfelle hvor odelsarvingen i stillhet har bøyet seg for preskripsjonsinnsigelsen. Rettesnoren synes hele tiden å ha vært den setning som uttales i Valentin Voss' kommentar, formentlig allerede i 1. utgave fra 1912: «Løsningsrett er løsningsplikt». Ellers vil man finne flere dommer hvor det forutsettes å være gjeldende rett at odelspreskripsjon begynner å løpe når adgangen til å løse ikke lenger hindres av §16. Som eksempel kan nevnes høyesterettsdom i Rt-1940-100, hvor odelspretendenten vant saken fordi det ble antatt at preskripsjonen først tok til å løpe fra det tidspunkt da han fylte 25 år. - - -