Rt-1975-848
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1975-08-30 |
| Publisert: | Rt-1975-848 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 125B/1975 |
| Parter: | Statsadvokat Ragnar Roaldset, aktor mot A, B og C (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Bølviken, Christiansen, Lorentzen, Mellbye, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §407, §42, Hevdslova (1966) §8, Hevdslova (1966), Straffeprosessloven (1887) §134, §377, §409, Lakseloven (1930), Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §44, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964), §12 |
Dommer Bølviken: A, født xx.xx.1924, B, født xx.xx.1922, og C, født xx.xx.1897, ble av politimesteren i Sogn den 1. juli 1974 forelagt bøter, hver kr. 200,-, subsidiært 5 dagers fengsel, for overtredelse av straffelovens §407 ved at de den 21. mai 1974 uten tillatelse fisket med settegarn i sjøen fra grunn tilhørende Lærdal statsallmenning på nordsiden av Lærdalsfjorden. Da de nektet å vedta foreleggene, ble sakene sendt til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377 ved Indre Sogn herredsrett, hvor de tre saker ble forenet etter straffeprosesslovens §134. Ved herredsrettens dom av 25. februar 1975 ble alle tre frifunnet.
Det nærmere saksforhold og de personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Sogn har påanket dommen til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen og saksbehandlingen (domsgrunnene).
Om domsgrunnene anføres det i ankeerklæringen at de er uklare, slik at det ikke tydelig fremgår hvilke omstendigheter retten mener har foreligget som måtte lede til frifinnelse. Under prosedyren er dette nærmere presisert slik at retten ikke har tatt standpunkt til om det var oppfatningen blant flertallet i en større krets at de hadde rett til settegarnfiske fra statens grunn. At et flertall har hatt denne oppfatning, er en betintingelse for hevd etter hevdslovens §8 annet ledd. I denne forbindelse vises til Brækhus og Hærem Norsk Tingsrett side 589. Videre - anføres det - har herredsretten ikke tatt standpunkt til om den gode tro ble brutt ved statens utleie av fiskerett i Lærdalsfjorden. Heller ikke etter det subsidiære frifinnelsesgrunnlag - bruk i alders tid - er det tatt standpunkt til om det har foreligget god tro hos flertallet i bygdelaget eller den berørte krets.
Lovanvendelsen angripes på det grunnlag at herredsretten har stilt for små krav til det som kan godtas som aktsom god tro.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til lovanvendelsen
Side:849
for så vidt angår det sivilrettslige spørsmål om rett til settegarnfiske med landfeste på allmenningens grunn er ervervet ved hevd eller alders tids bruk, et spørsmål jeg - som herredsretten - finner lite egnet til løsning i en straffesak. Det blir da heller ikke nødvendig å ta standpunkt til om domsgrunnene her er tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen. Jeg finner nemlig at frifinnelse under enhver omstendighet må følge av det herredsretten bygger på når det gjelder de tiltaltes subjektive forhold.
Det fremgår av domsgrunnene at herredsretten har funnet bevist og lagt til grunn at de tiltalte faktisk trodde at de hadde en ervervet rett til å bruke grunnen På dette sted som landfeste for sitt settegarnfiske. Om de feilaktig har gått ut fra dette, har de vært i villfarelse om en omstendighet ved handlingen som betinger straffbarheten. En slik villfarelse skal bedømmes etter straffelovens §42. Når forholdet videre er at straffelovens §407 krever forsett, må villfarelsen, uten hensyn til om den er unnskyldelig, føre til frifinnelse. Jeg viser i denne forbindelse til Høyesteretts kjennelse i Rt-1936-79.
Jeg tar ikke standpunkt til om straffelovens §407 overhodet er anvendelig i dette tilfelle hvor settegarnfisket, som foregikk på brådyp, i seg selv var tillatt, og det bare var bruken av landfestet som i tilfelle var ulovlig, jfr. i denne forbindelse Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1911-317.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Christiansert: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Lorentzen, Mellbye og Heiberg: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Sven Ole Fagernæs med domsmenn):
- - -
Laksel. §44 inneholder regler om retten til laksefisket i sjøen. Bestemmelsen fastsetter at eieren av nærmeste tilstøtende grunn har eneretten til fiske etter laks, sjøaure og sjørøye «med kilenot, lakseverp, bunngarn med faste pelestikk eller liknende redskap og med krokgarn med mindre annet følger av lov, sedvane eller annen hjemmel». Vanlige settegarn som i laksel. av 1930 er definert som «garn som er utstillet i en rett eller svakt buet linje og med begge ender festet til bunnen eller stranden», omfattes ikke av den ovennevnte oppregning.
- - -
Laksel. har ingen bestemmelser om fiskeretten innenfor det område i sjøen som er undergitt grunneierens eiendomsrett. Det eksisterer heller ikke særlig rettspraksis som belyser dette spørsmål. Landbruksdepartementet og Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfisk har i flere uttalelser antatt at grunneieren har eneretten til fiske etter
Side:850
laks, sjøaure og sjørøye på egen grunn i sjøen med faststående redskaper, også settegarn. Derimot har de nevnte institusjoner lagt til grunn at fiske med stang og håndsnøre anses fritt for alle.
Retten antar at dette er en riktig rettslig vurdering. Løsningen har imidlertid ingen betydning i denne sak. De tiltalte har nemlig anført - og det er ikke bestridt fra påtalemyndighetens side - at det er brådypt rett ved land på de fiskesteder tiltalen gjelder. På denne bakgrunn er det klart at garnene var satt utenfor grunneierens eiendomsrett i sjøen. Imidlertid var selve garnlenken festet i land - dvs. på statsalmenningens område. Retten må derfor ta stilling til om dette er i strid med de generelle regler for grunneierens eksklusive rådighet over sin eiendom.
- - -
Det synes imidlertid klart at man i lang tid har gått ut i fra at retten til å feste garn i land har vært en eksklusiv rett for eieren. På mange steder har dette hatt stor betydning for grunneieren, idet garnfisket bare kunne gjennomføres ved landfeste. I såfall har dette gitt ham en faktisk enerett til fisket med settegarn på nærmeste tilstøtende grunn.
Retten sitter ikke inne med materiale som gir den grunrlag for å sette til side gjeldende teori om grunneierens enerett til landfeste av garn.
Selv om grunneierens enerett er utgangspunktet, dersom ikke annet er opplyst, kan selvfølgelig dokumentasjon av særlig rettsgrunnlag føre til andre resultater. - - -
De tiltalte i saken har påberopt seg bruk i alders tid som grunnlag for rett til å feste garnlenkene på land.
For å kunne avgjøre om de tiltalte har overtrådt strl., §407 - krenket en annens rett ved å fiske - må retten ta stilling til om de tiltalte har slik rett som de påberoper seg.
Ved de avgitte vitneprov og ved dokumentasjonen, finner retten det bevist at det siden gammel tid i atskillig utstrekning har vært fisket med settegarn med feste i Lærdal statsalmenning. - - -
Ved vurderingen av om de tiltalte har rett til å feste settegarnene på grunneierens land, er det tre rettsinstitutter som kan være aktuelle, hevd, alders tids bruk og lokal sedvanerett. - - -
De tiltalte har selv ikke påberopt seg å ha hevdet retten til å feste settegarnene i land. Hadde tvisten vært søkt løst gjennom sivil sak, er det tvilsomt om retten selvstendig kunne ha vurdert spørsmålet om rettighetene var hevdet. Siden det dreier seg om en straffesak, står retten imidlertid fritt på dette punkt.
Etter lov 9/12 1966 nr. 1 om hevd, heter det i §8: «For rett over framand eigedom til bruk som ikkje viser seg av ei fast tilstelling, er hevdstida 50 år». Før hevdsloven var det ikke mulig å hevde slike retter - eiendomserverv måtte dengang bygges på reglene om alders tids bruk. Det er oppgitt at enkelte av dem som har fisket med garn hadde anbrakt faste festepunkter i land. Slike festepunkter kan ikke ansees som «fast tilstelling» etter hevdsl. §8, om det tilsvarende spørsmål før den nye hevdsloven se Rt-1917-4 og Rt-1949-37.
Av de tiltaltes forklaringer framgår det at de ikke har utøvet fisket i 50 år og derfor ikke oppfyller hevdsvilkåret i §8 første ledd. I hevdslovens
Side:851
§8 annet ledd, er hevdstida 50 år for «rett til bruk for folket i ei bygd eller grend, eller i ein by eller annan vid krins». Det heter i rådsegn 6 fra sivillovbokutvalet på side 26 annen spalte: «I slike tilfelle er det del som til kvar tid høyrer heime i krinsen, som hevdar og seinare vert retthavarar. I slike tilfelle er det no reglane om bruk i alders tid som gjeld, jfr. side 6 ovanfor. Utvalet meiner det er ein føremun at hevdstida vert den same her som for andre bruksrettar som ikkje kjem inn under den vanlige hevdstida. Og det er lite grunn til å gjera nokon skilnad i så måte etter om det er mange eller få som brukar retten».
§12 i hevdsl. fastsetter at hevd etter lovens bestemmelser ikke kan fullføres før 1. januar 1972. Det er ikke gitt særlige regler om hevd av statseiendom eller statsallmenning, se Ot.prp. nr. 30 for 1965-66, 15, første spalte.
Etter rettens syn har de tiltalte påvist en over 100 år gammel bruk av settegarn med feste på allmeningens grunn. Riktignok har garnene ikke vært festet på nøyaktig samme sted i land. På grunn av offentligrettslig regulering har selve fisket trukket seg noe utover. Det synes imidlertid klart at det hele tiden har pågått fiske med settegarn også utenfor linjen fra Tråna til Erdalselven selv om hovedtyngden av gam tidligere var plassert lenger inne. Denne forskyvningen av fisket kan ikke antas å ha rettslig betydning.
De tiltalte og forsvarets vitner har videre påvist en kontinuerlig rådighetsutøvelse uten klare avbrudd av noen art. Etter de opplysninger som er lagt fram for retten, går det fram at de tiltalte mente å ha rett til å feste garnene i land og at de også var i aktsom god tro på dette punkt. De har ikke trodd at Staten bare tolererte dette fisket fordi kontrollen var vanskelig.
Etter gjeldende teori om hevd og alders tids bruk, kan rådighetservervet ikke gå lenger enn selve bruken rekker. Det er anført under hovedforhandlingen at fisket i dag pågår oftere og med større garnlenker enn tidligere. Garnlenkens lengde har ingen ting med denne sak å gjøre. Spørsmålet er bare om de tiltalte har noen rett til å feste garnene i land - selve settegarnsfisket er fritt. At garnene i dag brukes oftere enn før, har ingen rettslig relevans dersom først retten til feste i land er ervervet.
Staten kan ikke ses å ha gjort tilstrekkelig for å ivareta sin rett. Av drøftelsen foran framgår det at de forskjellige tiltak fra Statens side i retning av å slå fast grunneierens enerett til laksefiske, aldri har vært rettet direkte mot settegarnsfisket. Den regulering som er foretatt har skjedd gjennom delegert lovgivning og ikke qua grunneier.
Retten finner at de tiltalte gjennom sin og sine egne forgjengeres eller familiers langvarige bruk, har hevdet rett etter hevdsl. §8 annet ledd, til å feste sine settegarn på Statsallmenningens grunn. Retten er ikke knyttet til de enkelte punktfester, men til det området der fisket sedvanemessig har pågått. Under enhver omstendighet må slik rett være ervervet ved bruk i alders tid.
Retten har ingen foranledning til eller mulighet for å ta stilling til hvor vid krets som kan ha ervervet rett til landfeste av garnene.
De tiltalte har på nevnte bakgrunn ikke krenket «andens ret» som nevnt i strl. §409. De må derfor frifinnes etter tiltalen. - - -