Rt-1972-74
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1971-12-22 |
| Publisert: | Rt-1972-74 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 231B/1971 |
| Parter: | Einar Rype m.fl. (høyesterettsadvokat Frithjof B. Sigmond) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (høyesterettsadvokat Helge Jakob Kolrud) og Staten v/Samferdselsdepartementet (høyesterettsadvokat Helge Jakob Kolrud) mot A/S Råstoff m.fl. (høyesterettsadvokat Frithjof B. Sigmond). |
| Forfatter: | Eckhoff, Roll-Matthiesen, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §163, Skjønnsprosessloven (1917) §2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Oreigningsloven (1959) |
Dommerne Eckhoff, Roll-Matthiesen og Tønseth.
(Kjæremålsutvalgets kjennelse er medtatt i utdrag).
Lier, Røyken og Hurum herredsrett avhjemlet i 1966-1968 underskjønn og overskjønn i anledning av ekspropriasjon til to motorveiparseller i Lier. I skjønnsforutsetningene for disse skjønn ble det bestemt at visse erstatningskrav, bl.a. som følge av anleggsarbeidene, skulle holdes utenfor skjønnet (hovedskjønnet) og utsettes til behandling ved etterskjønn
I 1970 begjærte eksproprianten, staten v/Samferdselsdepartementet, etterskjønn for de utsatte erstatningskrav. Det meldte seg da også en rekke kravshavere vedrørende andre krav enn de utsatte. I henhold til statens påstand ble flere av disse krav avvist ved etterskjønnet, som ble avhjemlet 5. august 1970. Forøvrig behandlet skjønnsretten de krav som uttrykkelig var blitt utsatt til etterskjønn, de krav som begge parter var enige om å få løst ved etterskjønn og de krav som de uten innsigelse lot skjønnsretten avgjøre.
Avvisningen ble påkjært for i alt 16 av de 25 berørte takstnumre. Ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 19. mai 1971 ble kjæremålet dels forkastet, men for en del takstnumre ble avvisningen i etterskjønnet opphevet.
Staten v/Samferdselsdepartementet påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg med hensyn til takst nr. 109,112,120,122 og 203 (delvis). Fra kravshavernes side ble kjennelsen påkjært for takst nr. 107 a, 118, 203 (delvis), 204, 117,134 og 145.
Kjæremålsutvalget behandlet først grunneiernes kjæremål. Takstnr. 107 a, 118,203 og 204.
Her var erstatning krevet under etterskjønnet med den begrunnelse at veivesenet ikke hadde oppfylt sin forpliktelse til å utføre visse tiltak som var beskrevet i skjønnsforutsetningene for hovedskjønnet. Tvisten for etterskjønnet gjaldt spørsmålet om hvordan skjønnsforutsetningene var å forstå, m.a.o. om de var misligholdt. Lagmannsretten uttalte at denne tvist hørte under de vanlige domstoler.
Side:76
Staten anførte her bl.a.:
«Saken er jo den at dersom grunneierne får medhold i at forutsetningene er misligholdt, må erstatningen for dette fastsettes ved skjønn. Dette skjønn følger av misligholdet, ikke av inngrepet etter veglovens §50.
Ekspropriasjonsskjønnet etter veglovens §50 har «uttømt» sin kompetanse når det har fastsatt erstatning etter de alminnelige forutsetninger på hovedskjønnet og etter utsettelsesbestemmelsene på etterskjønnet.»
Kjæremålsutvalget sluttet seg til disse anførsler og antok at det ikke forelå feil ved lagmannsrettens tolking av veilovens §50. De kjærende parter hadde henvist til Rt-1963-115 flg., men denne avgjørelse gjaldt et annet forhold, da partene der var enige om at en skjønnsforutsetning var fraveket. Lagmannsrettens kjennelse ble derfor stadfestet. Takstnr. 117,134 og 145.
Eierne av disse takstnumre krevde erstatning ved etterskjønnsretten for ulemper ved driften av motorveien. De hadde ikke avgitt grunn eller rettigheter, og de var heller ikke pålagt byggeforbud eller annen innskrenkning i sin rådighet.
Lagmannsretten viste til at ikke enhver som blir berørt av ekspropriasjonstiltaket har krav på å bli akseptert som ekspropriat, jfr. Schjødt: Ekspropriasjonsprosessen 89 ff., Sandene: Oreigningsloven 23, Rt-1967-1556, jfr. Rt-1951-626. Lagmannsretten viste videre til Rt-1969-643 «og de der refererte høyesterettsdommer, hvoretter det bare er de grunneiere for hvem veien representerer en særlig og verdiforringende ulempe som kan få erstatning og som kan forlange dette avgjort på ekspropriasjonsskjønnet». Men disse tre grunneiere var bare «naboer» og kunne ikke ha krav på å bli betraktet som ekspropriater.
Kjæremålsutvalget fant ikke at veilovens §50 var tolket uriktig når lagmannsretten hadde konstatert at grunneierne med rette var avvist fra etterskjønnsretten. Lagmannsrettens kjennelse ble etter dette stadfestet.
Kjæremålsutvalget tok så for seg kjæremålet fra staten. Takstnr. 109.
Eieren krevet her erstatning under etterskjønnet, fordi han mente at veianlegget hadde påført ham et uforutsett tap av driftsvann.
Lagmannsretten fant at det forelå et krav som partene ved hovedskjønnet ikke var og kanskje ikke kunne vært oppmerksom på. Lagmannsretten opphevet derfor skjønnsrettens avvisningskjennelse.
Kjæremålsutvalget antok som skjønnsretten at «utelukket fra etterskjønn er ethvert krav som objektivt hørte under hovedskjønnet selv om kravet ikke ble reist under samme skjønn. Det kan ikke ses at avgjørelsen i Høyesterett - Rt-1963-115 - er en støtte for lagmannsrettens resultat. I saken fra 1963 var det som allerede nevnt klarlagt at eksproprianten hadde forrykket det opprinnelige skjønnsgrunnlag, og det ble der uttalt at et
Side:77
fortsatt skjønn på et nytt grunnlag var den naturlige løsning». Lagmannsrettens kjennelse ble i henhold til dette opphevet. Takstnr. 112,120 og 122.
Eierne påsto for etterskjønnet at en ennå ikke utbetalt gjerdeerstatning prinsipalt skulle indeksreguleres, subsidiært kompenseres ved renter eller tilleggsbetaling. Etterskjønnet avviste kravet, men lagmannsretten opphevet avvisningen.
Kjæremålsutvalget opphevet lagmannsrettens kjennelse og uttalte bl.a.:
«Lagmannsretten har som begrunnelse for sin oppfatning pekt på Høyesteretts avgjørelser i Rt-1970-192 og 985. Etter kjæremålsutvalgets mening kan disse avgjørelser ikke tas til inntekt for det standpunkt at en rettskraftig erstatningsfastsettelse kan suppleres med en indeksregulering eller en lignende kompensasjon. I de to saker hadde eksproprianten tiltrådt eiendommene med hjemmel i avtale eller lov før det ble holdt skjønn, og spørsmålet var om det etterfølgende skjønn hadde adgang til å fastsette en avsavnsgodtgjørelse utover vanlige renter. Spørsmålet, som av Høyesterett ble besvart bekreftende, gjelder et annet forhold enn det som etterskjønnsretten tok standpunkt til i den foreliggende sak».
Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet, idet tvml. §163, jfr. skjønnslovens §2, var tolket uriktig.