Rt-1982-1800

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1982-12-21
Publisert:	Rt-1982-1800 (408-82)
Stikkord:	Anke over veiskjønn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 181/1982.
Parter:	Staten ved Samferdselsdepartementet (advokat Ellen Mo - til prøve) mot 1. Sigfrid og Gunhild Randaberg m.fl. (17 parter) (høyesterettsadvokat Anders Rekve - unntatt for partene nr. 9 og 12).
Forfatter:	Hellesylt, Holmøy, Skåre, Sandene, Tønseth
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §4, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§32, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §5

Dommer Hellesylt: Ved skjønnsbegjæring av 3. februar 1977 til Ryfylke skjønnsrett krevde staten ved Samferdselsdepartementet skjønn til fastsetting av erstatning for erverv av grunn og rettigheter for anlegg av ferjeleiet Mekjarvik og ny trasé riksvei 14, parsell Høye-Mekjarvik. Begjæringen omfattet 24 takstnummer. For takstnumrene 1 til 6 ble skjønnet fremmet som avtaleskjønn i henhold til skjønnsloven §4. For de øvrige takstnumres vedkommende hadde vegsjefen i Rogaland truffet ekspropriasjonsvedtak i medhold av vegloven §50.

Skjønn ble avsagt 19. desember 1977 av sorenskriveren i Ryfylke med skjønnsmenn. Skjønnet hadde slik slutning:

1. Erstatningene for ekspropriasjonen fastsettes slik de foran er spesifisert for hvert enkelt takstnummer. Renter av erstatningsbeløpene løper med 7% fra forhåndstiltredelsen eller eventuelt det tidspunkt som måtte være fastsatt i arbeidstillatelsen.

2. For utgifter til juridisk bistand betaler Statens vegvesen v/Samferdselsdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet til Hr.adv. Anders Rekve Kr. 32000,-

H.r.adv.TormodVåland Kr. 15750,-

Adv. Kirsten Clausen Kr. 21110,-

H.r.adv. L. Middelthon v/adv.flm. S.Chr. Valen Kr. 2800,- »

Staten anket over skjønnet til Gulating lagmannsrett. Anken gjaldt saksbehandlingen og rettsanvendelsen og omfattet takstnumrene 2, 4, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 14, 15, 16, 17A, 18, 19, 21 og 22. Det ble erklært motanke for så vidt angikk takstnumrene 6, 8 og 16, men motanken vedrørende takstnummer 6 ble trukket tilbake under saksforberedelsen.

Gulating lagmannsrett avsa 8. desember 1980 dom og kjennelse med slik slutning:

«Domsslutning:

I hovedanken: Ryfylke herredsretts skjønn stadfestes så langt det er påanket dog unntatt takst nr. 16.

Som erstatning for saksomkostninger for lagmannsrett betaler Staten v/Samferdselsdepartementet til ankemotpartene i fellesskap ved h.r.advokat Anders Rekve kr. 12240,- - tolvtusentohundreogfirtikroner -.

I motanken: Kjennelse:

Slutning:

Ryfylke herredsretts skjønn oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt angår:

Takstnummer 8. Åsmund Vigane - erstatningsfastsettelsens punkt 2 - gjerdeerstatning, - og -

Takstnummer 16. Ingvar Grødem.

Som erstatning for saksomkostninger i motanken betaler Staten ved Samferdselsdepartementet til Ingvar Grødem og Åsmund Vigane begge i fellesskap v/h.r.advokat Anders Rekve, kr. 4000,- - firetusenkroner -.

Oppfyllelsesfristen er såvel i dommen som i kjennelsen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens avgjørelser.»

Det var dissens i lagmannsretten, idet en av dommerne stemte for opphevelse av skjønnet for de takstnummer der ulempeerstatningen var påanket.

Staten ved Samferdselsdepartementet har påanket skjønnet til Høyesterett til opphevelse på grunn av feil rettsanvendelse og saksbehandling. Anken gjelder de samme erstatningsfastsettelser som i statens anke til lagmannsretten - grunnerstatninger samt erstatninger for arronderingsmessige og tekniske ulemper og erstatningsposter som har sammenheng med disse. Det ankes ikke over de to erstatningsfastsettelser som etter motanken ble opphevet av lagmannsretten. Ved en inkurie er likevel i ankeerklæringen som ankemotpart nr. 12 oppført eieren av takstnummer 16, Ingvar Grødem. For hans vedkommende er saken begjært hevet. Videre er saken ved prosesskrift av 6. desember 1982 fra regjeringsadvokaten begjært hevet for så vidt gjelder ankemotpart nr. 9, takstnummer 12, Jørgen Stokdal Harestad, som ikke har hatt prosessfullmektig for Høyesterett. Regjeringsadvokaten har opplyst at det er inngått forlik mellom Jørgen Stokdal Harestad og vegsjefen i Rogaland, og at Stokdal Harestad i telefonsamtale med statens prosessfullmektig har erklært seg innforstått med at saken heves.

For Høyesterett omfatter anken etter dette reelt sett følgende ankemotparter: 1. Sigfrid og Gunhild Randaberg (takstnummer 2), 2. Reidar Randaberg (takstnummer 4), 3. Sven Olsen Randaberg (takstnummer 6), 4. Agny Todnem (takstnummer 7), 5. Kåre Vigane (takstnummer 8), 6. John Harestad (takstnummer 9), 7. Erling Riskjell (takstnummer 10), 8. Trygve Torgersen Harestad (takstnummer 11), 10. Johannes Harestad (takstnummer 14), 11. Marit Hegland (takstnummer 15), 13. Jonas Grødem (takstnummer 17A), 14. Karsten Rygg (takstnummer 18), 15. Kristoffer A. Bø (takstnummer 19), 16. Olene, Klara, Ingrid og Kari Bø (takstnummer 21) og 17. Andreas A. Bøe (takstnummer 22).

Bortsett fra de endringer som er nevnt foran står saken som for lagmannsretten. Partenes anførsler for Høyesterett er også i det vesentlige som for lagmannsretten. Idet jeg viser til lagmannsrettens referat av partenes anførsler, skal jeg i det følgende nevne hovedpunktene i disse.

Den ankende part, staten ved Samferdselsdepartementet, hevder prinsipalt at det foreligger uriktig rettsanvendelse. Det er her tale om delekspropriasjoner, og erstatningen er fastsatt på grunnlag av bruksverdi.

Det foreligger feil rettsanvendelse allerede av den grunn at skjønnet har lagt den såkalte marginalkalkylemetode til grunn ved vurderingen av de erstatninger som ble fastsatt. Denne metode er beheftet med grunnleggende svakheter både i utgangspunktet og i den konkrete anvendelse. Skal metoden lede til riktig resultat, må den - iallfall bortsett fra bagatellmessige delekspropriasjoner - anvendes med så vesentlige korreksjoner at metoden i realiteten forlates.

Skjønnsretten skulle ved erstatningsfastsettelsen i stedet ha tatt utgangspunkt i en «flat» jordverdi, det vil si i verdien av produksjonen på det arealet som avstås, når fradrag er gjort både for variable og faste kostnader samt for verdien av eierens og hans families arbeidskraft. Slik kommer den rene jordverdi - grunnrenten - fram. Denne må kapitaliseres. I tillegg til den kapitaliserte jordverdi må det gis erstatning for de enkelte eieres tilpassingstap.

Under enhver omstendighet har skjønnsretten anvendt marginalkalkylemetoden uriktig, slik at skjønnet derfor bygger på gal rettsanvendelse. De resultater skjønnsretten er kommet til når det gjelder erstatningene for grunnavståelse, viser dette. Erstatningene må være fastsatt på grunnlag av en objektivisert bruksverdi, uten noen individuell vurdering av den enkelte ekspropriats økonomiske tap, særlig under hensyn til hans mulighet for å begrense tapet gjennom tilpassing. Tap ekspropriaten kan avverge eller begrense, skal ikke erstattes, jfr. prinsippet i straffeloven ikrafttredelseslov §25 som må få anvendelse også i ekspropriasjonstilfelle.

Variasjonene i erstatningen for dyrket jord skyldes utelukkende ulik bonitet. I den nordligste del av vegparsellen er grunnen erstattet med en kvadratmeterpris på kr. 8,50, i midtstykket med kr. 9, og i den sydlige del med kr. 9,50. Også erstatningen for udyrket mark synes å være fastsatt ut fra bonitet. De varierende muligheter eierne har til å redusere tapet, kan det overhodet ikke være tatt hensyn til.

Denne feil skyldes en skjematisk og ukritisk bruk av marginalkalkyleberegninger. Skjønnsretten har riktignok i sine alminnelige premisser gitt uttrykk for et - i hovedsak - riktig syn når det gjelder hvilke modifikasjoner som må gjøres ved erstatningsfastsettelser med utgangspunkt i en mariginalkalkyle. Men den fullstendige mangel på premisser under de enkelte takstnummer, sammenholdt med at erstatningen bare varierer med boniteten, viser at skjønnsretten ikke kan ha anvendt de synspunkter den har nevnt i de generelle premisser. Det er således ikke bare tale om feil ved skjønnsgrunnene. Når skjønnsretten ikke har tatt hensyn til tilpassingsmulighetene, er dette feil rettsanvendelse.

Skjønnsretten har nyttet en metode som har ledet til større erstatninger enn tap ekspropriatene har lidt. Det må være foretatt kapitalisering av bruttoavkastningen på de eksproprierte arealer, fratrukket bare en del av de variable omkostninger, og ikke noe av de faste omkostninger. Kapitaliseringen er foretatt som om tapet skulle være evigvarende, uten hensyn til muligheten for å redusere dette ved tilpassing. Ved reduksjon av arealene frigjøres arbeid og maskinkapital, uten at det er tatt hensyn til dette. Den ledige kapasitet kunne ha vært anvendt til å redusere ulemper på gjenværende eiendom. Men ved ulempeerstatningen er det ikke tatt hensyn til dette. Det foreligger således dobbelterstatning, og skjønnet bygger på feil rettsanvendelse også for så vidt angår ulempeerstatningene. For takstnummer 21 er det klarligvis tilkjent dobbelterstatning, idet det er tilkjent 5000 kroner som ulempe for flytting av et grønnsakfelt i tillegg til en full grunnerstatning på kr. 9,50 pr. m2.

De rettsanvendelsesfeil som er gjort, har influert på resultatet. Det vil over tid alltid foreligge tilpassingsmuligheter for å avbøte tap som følge av en delekspropriasjon. Det kan være ved reduksjon av faste eller variable omkostninger, eller ved økte inntekter på gjenværende areal ved kultivering, sterkere gjødsling eller endret drift, eller ved nydyrking av arealer til erstatning for det som eksproprieres. Generelt kan sies at de klimatiske, bonitetsmessige og markedsmessige forhold i Randaberg gir meget gode muligheter for tilpassing.

Skjønnsretten har under de enkelte takstnummer sitert fra de sakkyndiges utredninger, men ikke kommentert disse. Av utredningene går fram at tilpassingsmulighetene varierer for de enkelte takstnummer. Men dette har ikke gitt seg utslag i erstatningsfastsettelsen. Mest påfallende er forholdet i tilfelle hvor jorda er bortleid. Her er det i tilfelle leieren som får tilpassingsproblemer med bygninger, maskiner, arbeidskraft m.v. For eieren er det leien som representerer hans økonomiske interesse i jorda, og leien tilpasses automatisk det reduserte areal. Likevel har grunneieren i utleietilfelle fått samme erstatning som andre eiere. Et eksempel er takstnummer 15, hvor grunn er erstattet med kr. 9 pr. kvadratmeter.

En gjennomgåelse av skjønnet under de enkelte takstnummer viser at i nær sagt hvert eneste tilfelle er forhold som skulle ha vært overveid, ikke nevnt. Skjønnsretten må anses å ha sett bort fra disse. Skjønnet bygger således på gal rettsanvendelse og må oppheves.

Subsidiært gjør staten gjeldende at skjønnet må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil - manglende skjønnsgrunner. Skjønnsgrunnene må avfattes slik at ankedomstolen kan prøve skjønnsrettens rettsanvendelse. Skjønnsgrunnene skal videre være avfattet slik at ankeinstansen kan se at skjønnet har overveid de relevante spørsmål, jfr. Rt-1977-252 på side 260. Ved lovendringen i 1973 ble kravene til skjønnsgrunner skjerpet. Høyesterett har da også etter at loven trådte i kraft, gitt uttrykk for at kravene er strengere etter lovendringen enn etter den tidligere rettstilstand, jfr. således avgjørelser inntatt i Rt-1979-168 og i Rt-1980-336.

Etter skjønnsloven §28 skal det i skjønnet gjøres greie for det rettslige grunnlaget som skjønnet bygger på, og faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen. Skjønnsrettens innledende bemerkninger om lovforståelsen er som nevnt stort sett riktige. Men under de enkelte takstnummer svikter det. Her kommer bare enkelte sitater fra de sakkyndiges utredninger, referater av skjønnsforutsetninger og påstander, samt angivelse av de erstatninger som er fastsatt.

Skjønnsretten har uttalt at den ikke uten videre har lagt de sakkyndiges beregninger til grunn. Men det gjøres ikke rede for hvilke deler av de sakkyndiges uttalelser skjønnsretten har bygd på. Disse er bare delvis sitert; vesentlige avsnitt, som blant annet omfatter mulighetene for tilpassing, er utelatt.

Tilpassingsmulighetene vedkommende de enkelte takstnummer er ikke beskrevet, og det kan ikke ses om skjønnsretten har anvendt de generelle premisser riktig. Skjønnsgrunnene er således atskillig knappere enn dem som Høyesterett i en avgjørelse i Rt-1979-168 anså for å være noe snaue. For skjønnsretten var det prosedyre om marginalkalkylemetoden. Staten hevdet at denne ikke kunne legges til grunn ved beregningen av erstatningene, iallfall ikke uten vesentlige modifikasjoner. Men om dette spørsmål finnes det ikke noe i skjønnet bortsett fra det som er anført i skjønnsrettens generelle premisser.

De spesielle skjønnsgrunner sammenholdt med de generelle kan ikke anses å tilfredsstille de krav som stilles i skjønnsloven §28.

Staten har nedlagt denne påstand:

«For ankemotpart nr. 9 Jørgen Stokdal og nr. 12 Ingvar Grødem:

Saken heves.

For ankemotparter nr. 1-8, 10-11 og 13-17:

1. Ryfylke skjønnsretts skjønn avhjemlet 19. desember 1977 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til nytt skjønn.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene - grunneierne - hevder at det verken foreligger feil rettsanvendelse eller ufullstendige skjønnsgrunner som kan lede til opphevelse av skjønnet. I det vesentlige anføres:

Det foreligger ikke uriktig rettsanvendelse. Det er her tale om ekspropriasjon av blant annet høyproduktiv dyrket jord fra bruk som er små og ikke har ekspansjonsmuligheter. Jord er et produksjonsmiddel som er et knapphetsgode. Grunnlaget for erstatningen for et slikt produksjonsmiddel er hva man ved en naturlig bruk kan få ut av det, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 2. Hvor godt eieren selv bruker jorda, er ikke avgjørende. Jorda har sin verdi om eieren på grunn av sykdom, alderdom eller andre forhold ikke evner å få ut av jorda det den kan produsere. Det er således ikke rettsanvendelsesfeil at det er gitt samme erstatning for bortleid jord som hvor eieren driver den selv. Det foreligger for øvrig bare kortvarig bortleie av jord, ikke forpaktning. Lik jord - likt produksjonsgrunnlag - skal erstattes likt. Det kan komme på tale med tilleggserstatning utover den objektiviserte bruksverdi, men ikke om det motsatte. Slik forholdene ligger an når det gjelder de eiere dette skjønnet omfatter, får spesielle forhold som kan bevirke at den enkelte eiers tap blir noe større eller mindre enn den objektiviserte bruksverdi, ikke noe å si. Marginalene er små, mulighetene for tilpassing begrenset. Det kan ikke gjøres mer ut av jorda enn det allerede er gjort.

Det er ikke noen rettsanvendelsesfeil å ta utgangspunkt i marginalkalkylemetoden. Det er her tale om relativt beskjedne ekspropriasjoner. Anvendelse av marginalkalkyleprinsippet med naturlige lempninger må være riktig. Det vil for øvrig bli umulig å gjennomføre skjønn hvis det skal stilles slike detaljerte krav til skjønnsgrunnene som hevdet fra statens side.

Tilpassing av arbeidskraft eller maskiner er det ikke grunnlag for her. Heller ikke tilpassing av areal gjennom nydyrking. Ingen gårdbruker finner det økonomisk lønnsomt å dyrke opp arealer på to-tre mål til erstatning for tilsvarende arealer som fratas ham. Dessuten kan ikke oppdyrking skje på bekostning av kulturbeite, som må beholdes av hensyn til den riktige balanse mellom beite og forproduksjon.

Det foreligger ikke feil rettsanvendelse i forbindelse med ulempeerstatningene. De ulemper det er tale om, er beskrevet under de enkelte takstnummer, og de kommer i tillegg til tap ved reduksjon av arealet. Det er ikke grunnlag for at det her skulle foreligge noen form for dobbelterstatning. Den innsparing av maskiner og arbeidskraft som måtte følge av de små reduksjoner i arealene, skjer i travle onnetider og i spredte stunder og kan således ikke nyttes til å avbøte ulempene med lengre atkomstveger, dårligere arrondering m.v.

Når det gjelder anken over ufullstendige skjønnsgrunner, bemerkes at disse er knappe, men tilstrekkelige. De skjønnsmessige avgjørelser skal skjønnsretten ikke redegjøre for. Den har truffet sine avgjørelser etter omfattende innledningsforedrag og på grunnlag av befaring og prosedyre. Retten har bygd på grundige utredninger fra de sakkyndige, med de skjønnsmessige korreksjoner som retten har rett til å foreta. Noen plikt til å begrunne sine avvikelser fra de sakkyndige, eller sine skjønnsmessige vurderinger, har retten ikke. Premissene under de enkelte takstnummer må leses i sammenheng med de sakkyndiges utredning og de generelle premisser i skjønnet. Når det gjelder erstatning for utmark, er forskjellene i erstatning store. Dette viser at skjønnsretten ikke har gått skjematisk fram.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«Gulating lagmannsretts dom stadfestes. Staten ved Samferdselsdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at skjønnet må oppheves, og skal uttale:

Det er enighet mellom partene om at det er bruksverdien som jordbruksjord som skal legges til grunn for verdsettingen, og at skjønnsretten har bygd på bruksverdien selv om det ikke foreligger noe generelt, uttrykkelig utsagn om dette i skjønnsgrunnene.

For Høyesterett har staten hevdet at marginalkalkyler har slike innebygde usikkerheter og svakheter at det må sies å innebære uriktig rettsanvendelse å ta standpunkt i slike kalkyler ved erstatningsfastsettingen. I dette kan jeg ikke gi staten medhold. Så vel marginalkalkyler som en såkalt «flat» beregning av jordverdien kan lede til et riktig grunnlag for den skjønnsmessige fastsettelse av tapet som må foretas. Begge metoder er hjelpemidler og må anvendes med korreksjoner.

Tas utgangspunkt i marginalkalkylemetoden hvor bare de variable produksjonskostnader trekkes fra arealets bruttoavkastning, må det vurderes om det ytterligere må gjøres fradrag fordi tapet blir mindre ved den tilpassing ekspropriaten kan foreta ved driften etter som tiden går. Det kan være tale om reduksjon i faste utgifter til bygninger eller produksjonsutstyr, frigjøring av arbeidskraft, høyere produktivitet på gjenværende areal eller nydyrking til erstatning for arealer som er ekspropriert. Og omvendt - dersom det ved erstatningsfastsettingen tas utgangspunkt i den «flate» jordverdi hvor både de faste og variable omkostninger - herunder også vederlag for eierens og hans families arbeidsinnsats - er fratrukket bruttoavkastningen slik at bare den rene jordverdi, «grunnrenten», står igjen, må det vurderes om det skal gjøres tillegg i erstatningen for tilpassingstap. Det må tas standpunkt til de samme faktiske og økonomiske problemstillinger uansett hvilken metode som brukes, men man nærmer seg dem fra forskjellige utgangspunkter. Om metodene leder fram til riktige grunnlag for den skjønnsmessige fastsettelse av ekspropriasjonserstatningen, avhenger særlig av om de beregninger som brukes er holdbare, og om tilpassingsmulighetene vurderes riktig. Det er etter min mening ikke så meget valget av metode som anvendelsen av den, som her er avgjørende.

Når dette er sagt, vil jeg tilføye at marginalkalkylemetoden først og fremst synes å ha sin plass ved de små delekspropriasjoner, særlig av dyrket mark, idet korreksjonene ellers må bli betydelige, og mer vesentlige jo større del av eiendommen som eksproprieres.

Når det gjelder anførselen om uriktig rettsanvendelse ved at skjønnsretten har anvendt marginalkalkylemetoden på en helt skjematisk måte og således lagt til grunn en objektivisert og for høy bruksverdi, skal jeg bemerke:

Skjønnsretten har ikke sagt hvilken variant av marginalkalkylemetoden den har tatt utgangspunkt i. Jeg antar imidlertid at det må være den metode som de sakkyndige har brukt, og som er sitert i skjønnet. De sakkyndige har her tatt utgangspunkt i det såkalte «dekningsbidraget» som er lik «brutto produksjonsinntekt minus produksjonsbetinga variable kostnader». Dette dekningsbidraget skal være med på å dekke både «dei faste kostnader på eigedomen og vere betaling for det arbeid eigaren og huslyden hans legg ned i produksjonen».

Skjønnsretten uttaler i de alminnelige premisser at den mest hensiktsmessige vurderingsmetode i saken er marginalkalkylemetoden, «dog med de korreksjoner som foran nevnt, slik at det er det individuelle tap som retten forsøker å finne frem til». Henvisningen til de korreksjoner som er nevnt foran, synes å vise til det skjønnsretten siterer fra Høyesteretts dom i Rt-1975-580. Førstvoterende uttaler her at staten erkjenner at marginalkalkylemetoden kan gi riktige resultater «forutsatt at de nødvendige korreksjoner mellom variable og faste kostnader blir foretatt ut fra arealenes størrelse og de subjektive tap ekspropriaten lider ved jordavståelsen».

Videre uttaler skjønnsretten:

«Det er tatt i betraktning at ekspropriaten plikter, i den utstrekning det er mulig, f.eks. ved nydyrking, å begrense det tap som oppstår ved ekspropriasjonen, der må foretas en tilpasning. Men det er eiendommens tilpasningsmuligheter slik som de foreligger ved ekspropriasjonen som må være avgjørende.

Verdsettelsen av grunnen foretas på grunnlag av den nåværende bruk. Vurderingen skjer konkret på grunnlag av bonitet og øvrige vekst- og driftsforhold. Det tas herunder i betraktning i hvilken utstrekning eiendommene drives ved personlig innsats. Hvor det er av betydning er nevnt om eiendommen er bortforpaktet og de nærmere omstendigheter i den forbindelse.»

Jeg finner at skjønnet her tar utgangspunkt i en riktig rettsanvendelse. Det er nok så at det ikke foreligger noen fullstendig angivelse av de forhold som det må legges vekt på ved vurderingen av den tilpassing som kan skje, og premissene er kanskje ikke helt klare. Men det finnes likevel etter min mening ikke i disse generelle skjønnsgrunner grunnlag for at erstatningen for grunnavståelser skulle bygge på gal rettsanvendelse. Så vidt jeg har forstått, er heller ikke dette hevdet av statens prosessfullmektig, som - enkelte innvendinger til tross - har gitt uttrykk for at de generelle premisser i det store og hele gir uttrykk for et riktig rettslig syn.

Ved den videre vurdering må man ha for øye at skjønnsrettens generelle premisser - som av redaksjonelle grunner er samlet på ett sted - må anses som en del av premissene for de enkelte takstnummer. Under disse finnes ingen supplerende rettslige betraktninger fra skjønnsrettens side med sikte på den mer konkrete anvendelse av de generelle synspunkter. Det er således ikke sagt noe om hvorledes skjønnsretten har anvendt sine generelle synspunkter om tilpassing m.v. på de forhold som foreligger under de enkelte takstnummer. Skjønnsretten siterer enkelte deler av de sakkyndiges utredninger. Men det kan ikke med sikkerhet legges til grunn at skjønnsretten har bygd på det som er sitert, eller det øvrige materiale som foreligger fra de sakkyndiges hånd, idet skjønnsretten i sine generelle premisser har uttalt at den ikke uten videre har lagt de sakkyndiges beregninger og beregningsmåter til grunn. Skjønnsrettens premisser kan således ikke direkte suppleres med de sakkyndiges utredning.

Skjønnsretten har ikke gitt nærmere faktiske opplysninger under de enkelte eiendommer om forhold som har betydning for tilpassingen, såsom hvorvidt avstått areal kan erstattes med nydyrking eller med mer intensiv drift, om muligheten for reduksjon av faste utgifter på driftsbygninger eller maskiner, eller hvorvidt tapet kan reduseres ved anvendelse av lediggjort arbeidskraft. Det er ingen uttalelse om i hvilken utstrekning, og over hvor lang tid, tilpassing kan skje. Det er intet sagt om hvilken betydning det måtte ha at jorda på enkelte eiendommer er bortleid, til tross for at det i de alminnelige skjønnsgrunner er sagt at det ville bli nevnt.

Det er naturligvis så at det er begrenset hvilke krav som med rimelighet kan stilles til skjønnsgrunnene; en viss resignasjon her er nødvendig. Men at alle disse spørsmål helt er forbigått under de enkelte takstnummer, kan ikke godtas.

Spørsmålet er om skjønnsgrunnenes taushet under de enkelte takstnummer om de forhold det her er tale om, sammenholdt med de takster som er satt, kan gi grunnlag for å slutte at det - som hevdet av staten - foreligger gal rettsanvendelse. Dette må etter min mening forutsette at skjønnsretten ved fastsettelsen av erstatningen under de enkelte takstnummer har lagt til grunn en annen rettsanvendelse enn retten selv har proklamert i de generelle premisser.

Ut fra skjønnsrettens generelle premisser skulle man ha ventet en større variasjon i erstatningen etter de ulike tilpassingsmuligheter som vil måtte kunne ventes å foreligge ved så vidt mange forskjellige eiendommer. Når det gjelder dyrket mark, er jorda taksert etter en kvadratmeterpris med variasjoner som følger jordas bonitet. Ved erstatning for utmark er variasjonene noe større. Men også her etterlater taksten - når den sammenholdes med det de sakkyndige uttaler om jordas bonitet, et klart inntrykk av samsvar mellom bonitet og kvadratmeterpris. Erstatning for tapt beite er gitt med samme kvadratmeterpris i samtlige tilfelle.

Det er klart at for bruksverdien vil jordas bonitet, sammenholdt med den bruk det gjøres eller kan gjøres av den innenfor den ramme ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 2 setter, være av vesentlig betydning. Men ved den vurdering som må gjøres av mulighetene for tilpassing, vil de ulike og mer individuelt betingede forhold måtte tas i betraktning. Disse kan bevirke at bruksverditapet ved delekspropriasjoner kan avvike atskillig selv om det er tale om jord med ellers lik bonitet.

Det er etter min mening atskillig som taler for at rettsanvendelsen må være feil, men jeg viker likevel tilbake for å trekke den slutning at skjønnsretten ved verdsettelsen har handlet direkte i strid med den rettsanvendelse den sier å ville følge. Jeg kan ikke se bort fra at det mønster man kan konstatere når det gjelder erstatningene, har en annen forklaring enn at skjønnsretten har lagt en annen rettsanvendelse til grunn enn hva den selv uttaler.

Jeg finner heller ikke grunnlag for å kunne fastslå at rettsanvendelsen er uriktig for så vidt det ved fastsetting av uelmpeerstatning ikke skal være tatt hensyn til at frigjort arbeidskraft kan settes inn for å avbøte tapet. Om det skal tas hensyn til dette, vil avhenge av de nærmere konkrete omstendigheter, blant annet av om arbeidskraften blir frigjort på en tid og i en slik sammenheng at det foreligger reelle muligheter for å bruke den til å redusere følgene av de ulemper det kan være tale om.

Jeg kan heller ikke se at det nødvendigvis foreligger dobbelterstatning for så vidt gjelder at det under takstnummer 21 er gitt ulempeerstatning for flytting av et grønnsakfelt i tillegg til erstatning for det avståtte areal. Men hvis produksjonen på det eksproprierte areal kan erstattes fullt ut etter ett års avbrekk, og det er gitt erstatning for det avståtte areal etter bruksverdi, kan dette være basert på feil rettsanvendelse. Det foreligger imidlertid ikke i skjønnsgrunnene tilstrekkelige opplysninger til at jeg kan se om rettsanvendelsen er riktig.

Etter dette mener jeg at statens anke over rettsanvendelsen verken helt eller delvis kan føre fram. Dette får likevel ikke betydning for det resultat jeg er kommet til, idet jeg finner det klart at anken over saksbehandlingen må føre fram.

Det vil av det jeg foran har nevnt gå fram at jeg mener det foreligger utilstrekkelige skjønnsgrunner. For det første er det en grunnleggende usikkerhet når det gjelder hvilke forutsetninger skjønnsretten har lagt til grunn for erstatningsfastsettelsene. Retten har som nevnt uttalt at den ikke «uten videre (har) lagt de sakkyndiges beregninger og beregningsmåter til grunn», uten at det i skjønnsgrunnene er angitt på hvilken måte og i hvilke tilfelle de sakkyndiges beregninger er fraveket. Det er uklart om fravikelsen her knytter seg til de sakkyndiges beregningsmetoder m.v. på grunnlag av det faktiske materiale disse har bygd på, eller om skjønnsretten også kan ha lagt andre faktiske forhold til grunn enn de sakkyndige.

Videre er som før nevnt flere forhold av betydning for kontrollen med rettsanvendelsen unevnt under de enkelte takstnummer. Det foreligger en mangel i forhold til det krav som stilles i skjønnsloven §28 om at det skal gjøres greie for «faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen».

Det jeg her har nevnt må føre til at skjønnet må oppheves for så vidt gjelder grunnerstatningene. Jeg finner også at skjønnet må oppheves når det gjelder de fastsatte ulempeerstatningene. I betraktning av blant annet de prinsipper som marginalkalkylemetoden bygger på, må slike ulemper som det er tale om, begrunnes nærmere enn skjønnsretten har gjort.

Jeg er etter dette kommet til at skjønnet må oppheves så langt det er påanket.

Statens anke har vunnet fram. Jeg finner imidlertid ikke at staten bør tilkjennes saksomkostninger av grunneierne, som her har tatt til gjenmæle som ankemotparter for lagmannsrett og Høyesterett i en sak som til dels gjelder spørsmål av prinsipiell karakter. Saksomkostningene for lagmansretten finner jeg må oppheves.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

1. Saken heves for så vidt gjelder ankemotpart nr. 9 Jørgen Stokdal Harestad og nr. 12 Ingvar Grødem.

2. For øvrig oppheves skjønnet så langt det er påanket, og hjemvises til ny behandling ved skjønnsretten.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende i at skjønnet så langt det er påanket må oppheves unntatt for de to ankemotparter hvor saken heves, og jeg slutter meg til førstvoterendes omkostningsavgjørelse.

Jeg er enig med førstvoterende i at skjønnsgrunnene er meget knappe. I motsetning til førstvoterende legger jeg imidlertid til grunn at de tilkjente grunnerstatninger bygger på uriktig rettsanvendelse, slik at det fra statens side prinsipalt er gjort gjeldende.

Etter de opplysninger som foreligger om eier- og driftsforhold, eiendommens størrelse og reserver og utstrekningen av de enkelte ekspropriasjoner, kan jeg ikke se noen rimelig forklaring på at det ikke er større variasjoner i de tilkjente grunnerstatninger. Som bemerket av førstvoterende er grunnerstatningene for dyrket mark fastsatt etter en kvadratmeterpris som konsekvent følger grunnens bonitet. For beite er fastsatt den samme kvadratmeterpris i alle tilfelle.

Skjønnsretten synes ikke å ha foretatt de korreksjoner i marginalkalkylemetoden som den i sine generelle premisser har gitt anvisning på.

Skjønnsrettens premisser under de enkelte takstnummer gir ingen forklaring på at det ikke er større variasjoner i grunnerstatningene. De individuelle tilpassingsmuligheter er ikke nevnt og kan ikke være vurdert for noen av takstnumrene. Heller ikke er det tatt i betraktning at enkelte eiendommer er leid bort.

Etter min mening kan man ikke - slik lagmannsretten har gjort - forutsette at eiendommene har omtrent de samme tilpassingsmuligheter. En slik forutsetning har ingen støtte i skjønnsrettens premisser, heller ikke i de oppgaver som foreligger blant annet over eiendommens areal - dyrket mark og annet areal, og de arealer som avstås fra de enkelte eiendommer.

Skjønnsrettens resultater kan ikke forklares ut fra dens premisser. Jeg ser det da i dette tilfelle slik at skjønnet bygger på uriktig rettsanvendelse.

For så vidt det er tilkjent ulempeerstatning i tillegg til grunnerstatning, er jeg enig med førstvoterende i at skjønnet iallfall må oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Holmøy.

Dommerne Sandene og Tønseth: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av skjønnsrettens avgjørelse (sorenskriver Helge Maroni med skjønnsmenn): - - -

Saksøkeren har nedlagt påstand om at grunnerstatning fastsettes etter erstatningsloven §4.

Bruksverdien for jordbruksjord fastsettes som «flat jordverdi» med individuelle tillegg for driftsulemper for gjenværende eiendom og tilpasningstap.

Erstatning for tilpasningstap tilkjennes ikke hvor jorden er bortforpaktet eller ute av produksjon.

Erstatning for bebygget tomtegrunn fastsettes etter et «differansesynspunkt» jfr. Rt-1976-1507.

De saksøkte er uenig i denne fremgangsmåte og mener at erstatningen for jordbruksjord bør utmåles etter marginalverdiprinsippet.

Der er av saksøkeren henvist til dom inntatt i Rt-1975-580 (Gran-Ilevegskjønnet). Denne sak gjaldt ekspropriasjon til motorveg. I den forbindelse hevder saksøkeren at erstatning for skadevirkninger med utgangspunkt i marginalerstatningsprinsippet (dekningsbidrag) ved denne dom er forlatt bortsett fra meget beskjedne arealavståelser. Man er nu gått over til å ta utgangspunkt i den flate jordverdi + individuelle tilpasningsproblemer.

Skjønnsretten kan ikke se at nevnte dom gir grunnlag for en slik uttalelse. - - -

Nærværende skjønnsrett ser det slik at metoden med marginalkalkyle og metoden med flat bruksverdi med tillegg av erstatning for tilpasningstap begge vil kunne anvendes under forutsetning av at metodene brukes riktig. Det gjelder i dette tilfelle et vegskjønn og de avståtte arealer dyrket mark er stort sett beskjedne.

Skjønnsretten er kommet til at den mest hensiktsmessige vurderingsmetode i denne sak er marginalkalkylemetoden, dog med de korreksjoner som foran er nevnt, slik at det er det individuelle tap som retten forsøker å finne frem til. Det vil således fremgå av skjønnet at hver enkelt eiendom er vurdert for seg og at erstatningen pr. m2 dyrket mark som eksproprieres ikke er den samme for hver enkelt eiendom. Det er tatt i betraktning at ekspropriaten plikter, i den utstrekning det er mulig, f.eks. ved nydyrking, å begrense det tap som oppstår ved ekspropriasjonen, der må foretas en tilpasning. Men det er eiendommens tilpasningsmuligheter slik som de foreligger ved ekspropriasjonen som må være avgjørende.

Verdsettelsen av grunnen foretas på grunnlag av den nåværende bruk. Vurderingen skjer konkret på grunnlag av bonitet og øvrige vekst- og driftsforhold. Det tas herunder i betraktning i hvilken utstrekning eiendommene drives ved personlig innsats. Hvor det er av betydning er nevnt om eiendommen er bortforpaktet og de nærmere omstendigheter i den forbindelse.

De jordbrukssakkyndige har foretatt en grundig vurdering av ekspropriasjonens følger for hver enkelt eiendom.

Ved erstatningsberegningene har ikke retten uten videre lagt de sakkyndiges beregninger og beregningsmåter til grunn, men deres utredninger har allikevel vært av betydning for retten. Der er også fremlagt næringsoppgaver for en rekke av de saksøkte som driver jordbruk.

I tillegg til grunnerstatningen, kommer erstatning for arronderingsmessige og tekniske ulemper for gjenværende eiendom i den utstrekning ulempene kan ansees som vesentlige.

Ved erstatningsutmålingen for bebygget tomtegrunn er anvendt et differansesystemspunkt jfr. Rt-1976-1507.

Krav om erstatning for trafikkstøy er vurdert på bakgrunn av de prinsipper som fremgår av HRD. i Rt-1969-643 som gjelder skjønn vedrørende motorveien i Fana. Støyerstatning kommer således bare på tale i tilfeller hvor grunneieren vil få en særlig og verdiforringende ulempe som overstiger en rimelig tålegrense. Tålegrensen trekkes ut fra naborettslige prinsipper, jfr. granneloven §2. Retten har foretatt en konkret vurdering i det enkelte tilfelle på bakgrunn av den sakkyndiges uttalelser og rettens eget inntrykk ved befaringen. Bortsett fra takst nr. 5 som er en bebygget hyttetomt vil det bare bli spørsmål om erstatning for støydempende tiltak for de hus som blir berørt. Det må også bemerkes at grunneierne bare har krav på erstatning for den støy som overstiger den naborettslige tålegrense.

Gjerdeerstatninger som det er funnet grunnlag for er fastsatt til en pris pr. løpende meter gjerde ut fra en konkret vurdering i det enkelte tilfelle, med hensyn til hva slags gjerde som ansees påkrevd. Beløpene blir å utbetale når gjerder er oppsatt og godkjent, jfr. Rt-1973-730.

Når det gjelder krav om erstatning for byggegrenser viser retten til at det skal meget til før grunnloven §105 utløser erstatningsplikt som følge av vegloven byggegrenser, og at vegloven §32 nr. 1 må være retningsgivende også når byggegrensene, som i dette tilfelle trekkes mot uregulert område, jfr. HRD. Rt-1971-981 og Rt-1972-102. Det vises for øvrig til «endring og tillegg til de alminnelige skjønnsforutsetninger punkt 2».

Når det gjelder krav om erstatning for omlagt adkomst til bolighus bemerkes at man i alminnelighet må finne seg i, uten erstatning, at det offentlige vegnett omlegges for å møte de krav som den alminnelige trafikkutvikling og utviklingen ellers i området fører med seg.

Verdien av avståelse av veggrunn til den nye riksveg er vurdert og hvor andre enn eieren har vegrett eller bruksrett i vesentlig omfang, er verdien av den avståtte veggrunn satt til 0.

Skjønnsretten kan ikke se at det er godtgjort at noen av de saksøkte vil få noe tap eller vesentlige ulemper ved blyforurensning fra riksvegen på vekstene på dyrket eller udyrket mark. Det kan i enkelte tilfelle bli tale om en omlegning av driften på eiendommen uten at denne finner å være så omfattende at det kan sies å være erstatningsbetingende.

For øvrig er som nevnt den aktuelle bruk av det eksproprierte areal lagt til grunn. Der det drives jordbruk, blir det bruksverdien som jordbruk som er avgjørende og hvor det er tomter blir tomteverdien (hagegrunn) lagt til grunn, jfr. erstatningsloven §4 nr. 1 og 2. Området er, etter en generalplan som er utarbeidet av kommunen, reservert for jordbruk og skjønnsretten finner at spørsmålet om anvendelse av erstatningsloven §5 ikke kommer i betraktning. Ved verdsettelsen av jordbruksjorden til bruksverdi må man også ta i betraktning forskjellige ulempeerstatninger som da blir tilkjent og som ikke kommer i betraktning ved erstatning etter tomteverdi. Av den grunn vil den foretatte erstatningsvurdering være den gunstigste for grunneieren.

Skjønnsretten går deretter over til å behandle hvert enkelt takstnummer. - - -

Av lagmannsretten dom og kjennelse (lagdommerne Arnt Haarberg, Oskar Hordnes og Bjarne Danielsen): - - -

Lagmannsrettens flertall lagdommerne Haarberg og Hordnes finner at hovedanken ikke kan føre frem og bemerker:

Den ankende parts angrep på skjønnet er i det vesentlige bygget opp på det grunnlag at de generelle rettslige betraktninger som skjønnet er bygget på ikke har nedfelt seg i de enkelte takstresultater. Det er dels hevdet at dette er feil saksbehandling idet man av den nevnte grunn ikke kan se om skjønnet har foretatt en riktig rettsanvendelse i forbindelse med den enkelte erstatningsfastsettelse. Dels og så vidt forstås subsidiært, har den ankende part anført at der hvor rettsanvendelsen kan kontrolleres, viser det seg at skjønnet ikke har foretatt de korreksjoner som forutsettes anvendt når man først bygger verdifastsettelsen på en marginalbetraktning.

Det er også riktig at fra det punkt i skjønnspremissene hvor skjønnsretten går over til å behandle hvert enkelt takstnummer er det ved den enkelte erstatningsfastsettelse ikke anført eller gjentatt hvilke korreksjoner retten har bragt til anvendelse særlig i forbindelse med vurderingen av tilpasningstapene for den enkelte grunneier og hans eiendom.

Lagmannsrettens flertall kan for så vidt være enig med den ankende part i at det nok ville ha vært lettere å se hvordan skjønnsretten var kommet frem til de forskjellige erstatningsfastsettelser hvis det i forbindelse med vurderingen av hvert enkelt takstnummer uttrykkelig hadde vært anført hvordan erstatningsutmålingen og tilpasningstapet med tilhørende korreksjoner forholdt seg til de respektive rettsregler. Men flertallet finner ikke at dette kan ansees som en saksbehandlingsfeil. Skjønnsretten har valgt å gjøre rede for sitt syn på de erstatningsrettsregler som kommer til anvendelse, den har deretter for hvert enkelt takstnummer gjengitt de faktiske omstendigheter og har i denne forbindelse også for de fleste takstnumres vedkommende sitert korresponderende deler fra de jordbrukssakkyndiges uttalelse. Flertallet finner det helt innlysende at disse sitater fra de jordbrukssakkyndiges utredning må sees som en del av skjønnsrettens begrunnelse for sitt resultat.

Videre finner flertallet det også klart at disse faktiske anførsler og sitater må sammenholdes med det som skjønnsretten generelt har anført om sitt syn på rettsreglene. Det står for flertallet som helt uantagelig at skjønnsretten ved erstatningsutmålingen for det enkelte takstnummer skulle ha glemt eller sett bort fra de rettslige betraktninger som den selv umiddelbart forut har gitt til kjenne. Flertallet viser videre til at denne metode å bygge opp skjønnspremissene på, tidligere har vært prøvet i Høyesterett og der fått tilslutning - flertallet viser for så vidt til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1975-580.

Den ankende part har videre som et indisium på at der foreligger feil saksbehandling eller feil rettsanvendelse pekt på det etter statens mening påfallende forhold at erstatningen for dyrket jord ikke er variert for de enkelte bruk, men synes å være fastsatt i grupper på kr. 8,50 for de nordligste områder, kr. 9,- for de midtre områder og kr. 9,50 for de sydligste. Dette viser - hevdes det - at skjønnet ikke kan ha foretatt den individuelle vurdering av de enkelte bruks tilpasningsmuligheter som rettsregelen forutsetter. Herunder er det særlig pekt på at det ved anvendelse av marginalmetoden skal taes hensyn til om den frigjorte arbeidskraft på bruket kan anvendes til å eliminere arbeidskrevende ulemper som var en følge av ekspropriasjonen. Videre har det vært hevdet fra den ankende parts side at tilpasningsmulighetene vil variere fra bruk til bruk og særlig vil de være forskjellige mellom bruk som drives av eieren selv, på den ene side, og de bruk på den annen side hvor der er utleiet eller bortforpaktet jord.

Flertallet finner ikke at de av staten påpekte forhold danner noe avgjørende indisium for at rettsanvendelsen ikke er riktig. Skjønnsretten har i sine innledende generelle betraktninger gjort rede for rettsanvendelsen og flertallet er enige i disse. Videre er det i de jordbrukssakkyndiges utredning spesielt anført:

«På dei fleste bruk med potetareal av det omfang som her er aktuelt vil det vere aktuelt med noko ekstra leigd hjelp til opptaket. Kor stort arbeidsforbruk potetopptaket vil krevje, avheng m.a. sterkt av kva reidsskapsutstyr ein nyttar ved opptakinga. Etter arbeidsgranskingar som er gjort ved ymse forskningsinstitusjonar og gjengitt i Håndbok for driftsplanlegging varierer arbeidsforbruk ved opptaking frå 2-4 timar pr. da for heilautomatisk opptakar til om lag 14 timar for opptak etter kastehjulmaskin. På dei eigedomar det her gjeld er halvautomatisk opptakar truleg det reidskap som vert mest nytta og arbeidsforbruket for denne er i Håndboka oppgitt til 5-7 timar. Går vi ut frå eit arbeidsforbruk på 6 timar og ei arbeidsgodtgjersle på kr. 25,- pr. time, skulle kostnadene til tilfeldig leigd hjelp til opptaket utgjere kr. 150,- pr. da. Både for potetdyrking og korndyrking vil ein ved reduksjon i arealet og få noko innsparing i kostnaden til eigne maskinar og reidskap. Det er vanskeleg å vurdere eksakt kor store innsparingar vi her kan rekne med, men på grunn av ulike rekneskapstal har vi meir skjønnsmessig vurdert innsparingane i desse kostnadene til kr. 50,- pr. da for potetdyrking og kr. 20,- for havre. Trekker vi innsparte kostnader til tilfeldig leigd hjelp og reidskap frå dekningsbidraget, får vi att eit korrigert dekningsbidrag på kr. 1300,- pr. da for potet og kr. 446,- for havre. Etter vår vurdering er dette det årlege inntektstap ein vil få pr. da ved ein eventuell reduksjon i arealet av poteter eller havre.»

Det fremgår av sitatet at de jordbrukssakkyndige har vært oppmerksom på forholdet og flertallet finner da også å måtte legge til grunn at skjønnsretten har vært oppmerksom på det samme forhold. Dertil kommer at om der forekommer frigivelse av arbeidskraft er det ikke på noen måte sagt at denne kan anvendes til de samme årstider eller til de samme tider av døgnet som det ville forutsettes hvis den skulle settes inn og eliminere de arbeidskraftkrevende ulemper som ekspropriasjonen medfører.

I tillegg til foranstående har ankemotpartene pekt på at deres bruk er i mange måter like og har noenlunde like stor eller liten adgang til tilpasning. Flertallet er enig i dette synspunktet. Flertallet kan etter dette ikke se at der er gitt dobbel erstatning i noen av tilfellene.

Flertallet er videre - som skjønnsretten - enig i at der ved vurderingen av tilpasningsmulighetene må taes hensyn til om bruket derved «spiser opp» fremtidige muligheter for produksjonsutvikling, og flertallet finner etter det som er sagt foran om skjønnets oppbygning å måtte legge til grunn at også skjønnsretten har vært oppmerksom på og har tatt hensyn til dette. Det samme gjelder for så vidt også forholdet til de bruk hvor jorden helt eller delvis har vært leiet bort eller forpaktet bort. Skjønnsretten har gjennom sine referater fra de sakkyndiges anførsler vist at den har vært oppmerksom på forholdet, og flertallet finner det åpenbart at retten må ha tatt hensyn til dette. For øvrig er flertallet enig med ankemotpartene i at der ved kortere leieperioder ikke er grunnlag for å vurdere grunneierens tap annerledes enn der hvor han selv driver jorden. Det må normalt antaes at det tap som i første omgang rammer jordleieren vil forplante seg i samme størrelsesorden til eieren og den avkastning han kan få gjennom leieinntekter.

Det følger av foranstående at flertallet finner at der ikke hefter slike saksbehandlingsfeil ved skjønnet som skulle medføre dettes opphevelse, og at flertallet finner rettsanvendelsen riktig. Det er da ikke grunn for flertallet til å gå nærmere inn på de innsigelser som den ankende part har knyttet til de enkelte takstnumre.

Mindretallet - lagdommer Danielsen - er angående hovedanken kommet til et delvis annet resultat.

Når det gjelder anken over grunnerstatningene er mindretallet under tvil kommet til samme resultat som flertallet. Selv om de arealer som avstås tildels ligger i et grenseområde angående den størrelse hvor marginalkalkylene kan ha sin anvendelse, finnes også denne metode å kunne gi korrekt resultat hvis det foretas de nødvendige individuelle korreksjoner for lidt tap. Mindretallet er enig i at de generelle skjønnspremisser gir uttrykk for en riktig rettsanvendelse. Det finnes heller ikke at det for hvert enkelt takstnr. kan kreves en nærmere begrunnelse for hvilke korreksjoner som er gjort i marginalkalkylene. Det resultat herredsretten er kommet frem til når det gjelder grunnerstatningene varierer imidlertid bare lite og forskjellen synes i noen grad å korrespondere med de sakkyndiges uttalelse om boniteten, en uttalelse som i det vesentlige må antas å være lagt til grunn. Med de erstatningsposter - utenom den rene jordverdi - som ligger innebygget i marginalkalkylene skulle man forvente å finne mer betydelige variasjoner. Premissene inneholder ikke noe nærmere angående dette forhold. Mindretallet har vært i tvil om premissene er tilstrekkelige på dette punkt, men finner at herredsretten må ha bygget på en betydelig grad av likeartede forhold og at de foretatte korreksjoner derfor har gitt lite individuelle utslag. Selv om dette ikke er uttrykkelig nevnt i premissene finnes dette å ligge i anvendelsen av marginalkalkyler og at det er foretatt individuelle korreksjoner.

For de takstnr. hvor det også er gitt erstatning for driftsulemper ved bl.a. oppdeling og med forlengede adkomster m.m. finner mindretallet at anken må føre frem. I den generelle begrunnelse for disse erstatninger heter det:

«I tillegg til grunnerstatningen, kommer erstatning for arronderingsmessige og tekniske ulemper for gjenværende eiendom i den utstrekning ulempene kan ansees som vesentlige.»

Under de enkelte takstnr. er denne erstatning normalt angitt som ulempeerstatning og det er vist til bl.a. lengre kjøring, lengre avstand å drive dyrene, vanskeligere adkomst o.lign. Det må etter dette legges til grunn at erstatningen ikke er basert på en redusert salgsverdi for eiendommen som følge av bl.a. oppdeling, men at erstatningen bygger på ulemper ved driften, bl.a. ved større driftsomkostninger og mer arbeidstid. Slik den generelle begrunnelse foreligger synes det å være gitt erstatning for disse forhold - i tillegg til grunnprisen - når ulempene er vesentlige. Marginalkalkylene innebærer imidlertid at det i grunnerstatningene også vil ligge et større eller mindre vederlag for tap i eget arbeid - avhengig av hvilke korreksjoner som måtte være gjort. Det er således en klar sammenheng mellom ulempeerstatninger av denne karakter og grunnerstatninger basert på marginalkalkyler. En ekspropriat plikter å tilpasse seg den nye situasjon og hvis den frigjorte arbeidskraft - i den grad den er erstattet - kan anvendes i forbindelse med mer medgått tid som følge av f.eks. oppdeling av eiendom, må det tas hensyn til dette ved fastsettelsen av ulempeerstatningene. Det fremgår ikke av premissene at de her nevnte spørsmål er vurdert, og i tilfelle på hvilken måte - og rettsanvendelsen kan da ikke prøves. Det er selve valget av metode for fastsettelsen av grunnerstatningene som her betinger nærmere begrunnelse. Hvis flat bruksverdi med tillegg for tilpasningstap og ulemper hadde vært lagt til grunn ville den foreliggende begrunnelse vært tilstrekkelig. Mindretallet finner etter dette at skjønnet må bli å oppheve og hjemvises til ny behandling når det gjelder de takstnr. hvor ulempeerstatningene er påanket. Dette finnes da også å gjelde takst nr. 21 selv om ulempeerstatningen er av en annen karakter, idet samme prinsipielle spørsmål blir berørt. - - -