Rt-1979-1396

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-11-10
Publisert:	Rt-1979-1396
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 145B/1979
Parter:	Arvid Wåde (høyesterettsadvokat Sven S. Gisvold) mot Borgny Størseth (høyesterettsadvokat Ivar Lynum).
Forfatter:	Elstad, Røstad, Hellesylt, Endresen, Mellbye
Lovhenvisninger:	LOV-1857-09-28, Odelsloven (1821) §11, LOV-1857-09-28-§4, Tvistemålsloven (1915) §180, Odelsloven (1974) §16, §9

Dommer Elstad: Saken gjelder krav på odelsløsning av gården Kvål, gnr. 121 bnr. 1 i Trondheim. Kravet er fremmet av Borgny Størseth ved stevning av 29. september 1976, og er rettet mot Arvid Wåde som fikk eiendommen overført til seg ved skjøte, tinglyst 7. november 1974. Det er tvist om Borgny Størseth's odelsrett er preskribert.

Trondheim byrett avsa 23. mai 1977 dom med denne domsslutning:

«Arvid Wåde frifinnes.

Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Borgny Størseth påanket dommen til Frostating lagmannsrett som 17. april 1978 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Arvid Wåde pålegges å skrive ut skjøte til Borgny Størseth på eiendommen Kvål nedre, gnr. 121, bnr. 1 i Trondheim mot betaling av den løsningssum som blir fastsatt i taksten.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Arvid Wåde har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens lovanvendelse.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Trondheim byrett 15.-16. januar 1979. Der ble avhørt partene, deres ektefeller og 14 vitner. Ektefellene og 13 av vitnene er nye for Høyesterett. Det er lagt frem endel nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Arvid Wåde viser til at Borgny Størseth's far, Johan Grindflaten, ikke hadde odelsrett til Kvål. Den odelsrett han hadde hatt til gården som er gammel odelsjord for slekten, hadde han fraskrevet seg i 1946 da hans yngre bror, Asbjørn, kjøpte eiendommen av deres far. I Asbjørns eiertid gikk odelsretten tapt også for Johans sønner - Arne og Per. Men Borgny, med svakere odelsprioritet enn farbror Asbjørn,

Side:1397

hadde sin odelsrett i behold. Da Kvål i 1954 ble overdratt fra Asbjørn til Johan, førte det til at Borgny var odelsberettiget til en gård eid av hennes odelsløse far. Han var vernet mot odelsløsning fra datteren inntil hun var blitt 21 år gammel. Det følger av §4 i lov av 28. september 1857 - tilføyd loven ved lovendring 14. november 1947. Denne alder oppnådde Borgny 19. mars 1964.

Arvid Wådes prinsipale standpunkt er at løsningsrett må korrespondere med en løsningsplikt innen 3 år, om ikke odelsretten skal gå tapt. Han mener således at Borgny Størseth mistet sin odelsrett ved ikke å gå til løsningssak mot faren innen 19. mars 1967. Wåde viser i så måte til byrettens begrunnelse som han helt ut slutter seg til.

Som nytt for Høyesterett har Wåde subsidiært fremmet to alternative anførsler.

Dersom Høyesterett i tråd med avgjørelsen i Rt-1962-1145 skulle komme til at odelsretten var i behold for Borgny Størseth også etter 19. mars 1967, må begrunnelsen ligge i den hensynsfullhet som - uten rettstap - skal kunne vises i forholdet mellom barn og foreldre. Begrunnelsen er imidlertid uten vekt etter at det kom på tale å selge gården. Hvis fru Størseth hadde noe ønske om å overta Kvål, måtte hun i hvert fall fra den tid overveie å gjøre bruk av sin odels- og løsningsrett. Spørsmålet blir hvor raskt hun måtte handle. I så måte finner man ingen rettledning verken i lov eller rettspraksis. Konstellasjonen er særegen. Det er uklart om preskripsjonsfristen på 3 år som gjaldt etter odelsloven av 1821, får anvendelse. Og det er uklart hvilket tidspunkt fristen i tilfelle skal regnes fra. Wåde mener at to muligheter synes rimelige og nærliggende. Enten måtte løsningssak vært reist uten unødig opphold da fru Størseth ble klar over at gården var solgt. Slik viten fikk hun i desember 1973. Eller løsningssak måtte vært reist senest 3 år etter at fru Størseth ble kjent med, eller måtte skjønne at hennes far aktet å selge Kvål. Det må ha vært tilfelle senest fra våren 1973. I begge tilfelle må odelsretten anses for preskribert før 29. september 1976, da stevning i løsningssaken ble tatt ut.

Arvid Wåle har lagt ned slik påstand:

«1. Trondheim Byretts dom av 23.5.77 stadfestes.

2. Borgny Størseth dømmes til å erstatte Arvid Wåde sakens omkostninger for alle retter.»

Borgny Størseth har for Høyesterett godtatt at hennes far, Johan Grindflaten, ikke hevdet odel til Kvål i sin eiertid fra 1954 og utover. Den anførsel i motsatt retning som ble fremmet, men ikke gitt medhold i tidligere instanser, har hun frafalt.

Fru Størseth hevder at hennes odelsrett var i behold også etter 19. mars 1967. Den løsningsrett hun oppnådde ved fylte 21 år, medførte ingen plikt til å reise løsningssak innen 3 år for ikke å miste odelsretten. Plenumsdommen i Rt-1962-1145 må i så måte være avgjørende. Hun viser ellers til lagmannsrettens begrunnelse som hun mener er riktig.

Side:1398

Wådes subsidiære anførsel er etter fru Størseth's oppfatning ikke holdbar. Idéen om at det skulle vært aksjonert uten unødig opphold, må antas basert på kjøpsrettslige betraktninger som ikke har noen plass i odelsretten. Det odelsrettslige system er at den odelsberettigede har en frist til å områ seg. I nærværende sak var fristen 3 år. Utgangspunktet for fristberegningen kan ikke fastlegges på grunnlag av betraktninger om hva den aktuelle eier kan ha ønsket og ment i retning av et mulig fremtidig salg. Fristen begynner ikke å løpe før det foreligger noe som klart kan tidfestes, og som klart varsler den odelsberettigede om at løsningssak må reises innen 3 år. Etter gjeldende rett fra langt tilbake er det tinglysningen av skjøte til den nye eier som normalt angir utgangspunktet. Fru Størseth mener at dette også må gjelde her, men tilføyer at det spiller liten rolle. For utgangspunktet for fristberegningen kan under ingen omstendigheter skyves så langt tilbake som til 29. september 1973.

Borgny Størseth har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Arvid Wåde tilpliktes å betale Borgny Størseth saksomkostninger for alle retter og saksomkostninger til det offentlige for gebyrer for lagmannsrett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Det sentrale spørsmål i saken er om Borgny Størseth tapte sin odelsrett ved ikke å gå til løsningssak mot sin far innen 3 år etter at hun fylte 21 år - altså innen 19. mars 1967. På dette punkt slutter jeg meg helt ut til lagmannsrettens begrunnelse. Under prosedyren for Høyesterett er ikke kommet frem noe som kan foranledige tilføyelser.

Wåde har som nevnt før, for Høyesterett fremmet en ny, subsidiær anførsel med to alternativer.

I denne forbindelse nevner jeg først at det i odelsretten er behov for å kunne bygge avgjørelsene på objektivt konstaterbare fakta. Den odelsberettigede bør kunne regne seg til hvor lenge retten er i behold. Og kjøperen av odelsgodset bør kunne forutberegne når han trygt kan innrette seg på at det ikke blir reist odelsløsningssak. Forholdene i det enkelte tilfelle, og hva konkret rimelighet kan tilsi, vil være svært varierende. Om avgjørelsene baseres på mer skjønnsmessig betonte kriterier, kommer man lett opp i uklare rettstilstander.

Etter de regler som gjaldt før den nye odelsloven av 24. juni 1974, var den odelsrettslige preskripsjonsfrist 3 år, jfr. lov av 28. september 1857 §3. Jeg finner ingen støtte i loven, i rettspraksis eller i odelsrettslig litteratur for det syn at en frist av denne lengde ikke skal gjelde når et odelsberettiget barn har unnlatt å nytte sin løsningsrett til å fordrive odelsløse foreldre fra odelsgodset. Og jeg kan heller ikke se at det gjør seg gjeldende slike særlige hensyn som kan tilsi at denne kategori av odelsberettigede settes i en særstilling.

Wåde har gjennom en til dels omfattende bevisførsel som er ny

Side:1399

for Høyesterett, søkt å påvise at utgangspunktet for preskripsjonsfristen, etter en rimelig vurdering, må skyves bakover til et tidspunkt før 29. september 1973.

Etter det jeg har sagt før, nevner jeg bare at de kjensgjerninger som overhodet kan komme på tale som utgangspunkt for odelspreskripsjon, alle ligger mindre enn 3 år før stevning ble tatt ut.

Anken har ikke ført frem. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, men mener at Borgny Størseth bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Det er lagt frem omkostningsoppgave som legges til grunn. Ifølge den har fru Størseths prosessfullmektig utenom salæret hatt direkte utlegg på kr. 1.500. Omkostningsansvaret for Arvid Wåde bør settes til kr. 21.500.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Arvid Wåde til Borgny Størseth 21.500 - tjueentusenfemhundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hellesylt, Endresen og Mellbye: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Bernt Aug. Jensen): - - -

I den utstrekning som her refereres, er sakens faktiske side ikke omtvistet, og er som følger:

Den 30.12.1946 skjøtet Anton Grindflaten eiendommen - som var hans odelsgods - til sin sønn Asbjørn, født xx.xx.1922.

Samtidig fraskrev Asbjørns eldre bror, Johan Grindflaten, født xx.xx.1910, som hadde beste odelsrett, seg sin odelsrett til eiendommen mot en kontant godtgjørelse på kr. 5.000,-, og medundertegnet skjøtet. Odelsfraskrivelsen er tinglyst.

Ved skjøte av 30.9.1954 - dagbokført 23.10.1954 - fra Asbjørn Grindflaten ble eiendomsretten dog overført til den eldre bror Johan med overtagelse av eiendommen den 1.11.1954. Det er på det rene at odelshevd for Johan Grindflaten påbegynner sitt løp fra tinglysningen av skjøtet til ham den 23.10.1954 iflg. odelsloven av 26.6.1821 §6.

Ved kjøpekontrakt av 17.12.1973 avtalte så Johan Grindflaten salg av eiendommen til Arvid Wåde for kr. 700.000,-. l kjøpekontrakten anføres bl.a.: «Kjøperen søker konsesjon for ervervelse av eiendommen og eiendommen overdras så snart konsesjon er gitt. Skulle konsesjon ikke bli gitt til kjøperen, bærer hver av partene sine omkostninger uten noe krav mot hverandre. Partene er kjent med Statens forkjøpsrett i .h.t. lov om tilskiping av jordbruk av 18.3.1955.»

Kontrakten hadde også en klausul for å holde kjøperen økonomisk skadeløs ved eventuelle odelssøksmål/odelsløsning.

Side:1400

Arvid Wåde flyttet til eiendommen den 24.4.1974 og overtok samtidig gårdens drift. Samtidig påbegynte han nyinnredning av kjøkken til seg i våningshusets 2. etasje, som følge av at den tidligere eier skulle beholde for en tid en leilighet i 1. etasje.

Wåde fikk Landbruksdepartementets konsesjon på eiendommen ved skriv av 29.10.1974 og den 1.11.1974 utstedte så Johan Grindflaten skjøte til ham, tinglyst (dagbokført) 7.11.1074.

I den mellomliggende tid hadde Wåde betalt for driften med en viss prosentsats (7%) av kjøpesummen til konsesjonssøknadens innvilgning - hevder han - eller til skjøtning, - nærmere avregnet til kr. 4.000,- pr. måned.

Saksøkeren gjør prinsipalt gjeldende at Johan Grindflaten frem til denne skjøtning har sittet med eiendommen i over 20 år og derved oppnådd odelsrett (ved odelshevd) til eiendommen, og at Borgny Størseth, som hans datter, gjennom ham må ha ervervet odelsrett til eiendommen og som hun må kunne gjøre gjeldende ved farens salg til en ikke odelsberettiget (Wåde).

Saksøkte gjør gjeldende at odelshevd, påbegynt 23.10.1954, stanset sitt løp ved utstedelse av kjøpekontrakten til ham den 17.12.1973, d.v.s. før Johan Grindflaten hadde sittet med eiendommen i 20 år.

Retten skal bemerke:

Etter odelsloven av 1821 §1 (den nye odelslov av 28.6.1974 §7 har tilsvarende bestemmelse) er det for odelshevd et vilkår at odleren har sittet i 20 år «med fuld Eiendomsret» til eiendommen. Det er bred enighet i teorien (I tidsrekkefølge: Brandt: Tingsrett utg. 1893 268, Østrem: Odelsrett, utg. 1933 79, Gjelsvik: Norsk Tingsrett utg. 1936 279, Voss: Odelsretten og Åsetesretten utg. 1966 13, Pedersen og Strøm: Kommentar til Odelsloven utg. 1975 17 og Rygg og Skarpnes: Odelsloven med Kommentar utg. 1975 26) om at eieren når han positivt binder seg til å selge eiendoinmen ved en kjøpekontrakt ikke lengre har «full eiendomsrett», slik at odelshevden avbrytes.

Høyesterett har i en rekke dommer kommet til samme resultat, således Rt-1953-1103, Rt-1924-747, Rt-1948-283.

Det er gjort gjeldende at det mellom kjøpekontrakt og skjøtning var stor usikkerhet hvorvidt salg skulle finne sted, bl.a. ved at det var spørsmål om å redusere salgssummen med kr. 100.000,- p.g.a. spørsmål fra landbruksmyndighetene om det var samsvar mellom bruksverdi og salgsverdi og at også Arvid Wåde i tiden mellom kjøpekontrakten og skjøtningen hadde erklært seg villig til å frafalle kjøpet til fordel for Johan Grindflatens barn, men ingen av disse var dengang interessert.

Disse forhold kan imidlertid ikke tillegges avgjørende vekt. I tillegg til at Johan Grindflaten var bundet av sin avtale om salg, var, som tidligere anført, den faktiske rådighet over eiendommen på dette tidspunkt gått over på Wåde.

En usikkerhet om hvorvidt konsesjon ville bli gitt har ikke avgjørende betydning. Det henvises til foran nevnte dom av 1953 hvor det heter: «Jeg er ikke enig i at en kjøpekontrakt som trenger konsesjon, først bryter selgerens odelshevd når konsesjon i tilfelle blir gitt.» At skjøtet til Johan Grindflaten er tinglyst 23.10.1954 og konsesjon til neste eier først gitt 29.10.1974 gir dermed ingen odelshevd.

Retten finner at kjøpekontrakten er avgjørende og at Johan Grindflaten dermed ikke har stått odelshevdtiden fullt ut, og at hans datter Borgny

Side:1401

Størseth dermed ikke kan bygge sitt krav på en odelsrett han skulle ha i behold.

Subsidiært gjøres det gjeldende at Borgny Størseth har en selvstendig odelsrett som ikke har gått tapt ved farens transaksjoner.

Dette spørsmål var det sentrale under hovedforhandlingen.

Det er uomtvistet at Borgny Størseth beholdt sin odelsrett etter faren da eiendommen gikk over på den for henne nærmere odelsberettigede farbror Kaare i 1946, jfr. odelsloven av 1821 §11 nr. 3 og nr. 5, mens hennes brødre mistet sin odelsrett, jfr. §11 nr. 2. I realiteten var hun eneste odelsberettigede etter at hennes far hadde sittet med eiendommen i 3 år d.v.s. i 1957. Hennes far sto som verge til hun ble myndig og det antas lite tvilsomt at noen preskripsjon av hennes odelsrett ikke kunne begynne sitt løp før hennes fylte 21 år, d.v.s. fra 19.3.1964, jfr. lov av 28.9.1857 §4 (tilføyet v/lov av 14.11.1947nr. 1).

Spørsmålet er så om den 3-årige preskripsjons frist begynner 19.3.1964 eller om det først er overdragelsen fra hennes far til Wåde som starter fristen. I sistnevnte tilfelle er hennes saksanlegg rettidig.

Saksøkeren gjør gjeldende at det i forholdet mellom foreldre og barn etter nyere rettspraksis ikke kan regnes preskripsjonsfrist fra det tidspunkt da lovens aldersgrense oppnås, idet løsningsadgang ikke medfører løsningsplikt i slike tilfeller, og at preskripsjonen ikke løper så lenge den ikke odelsberettigede far eller mor sitter med eiendomsretten. Selv ikke ved gjengifte medfører loven av 1821 §16 nødvendighet av odelsløsning for barna for å beholde sin odelsrett, jfr. Rt-1958-1301.

Særlig vekt tillegger saksøkeren plenumsdom i Rt-1962-1145, hvor det fastslås at odelslovens (1821) §16 ikke medførte løsningsplikt, og at odelsretten ikke gikk tapt ved at den odelsberettigede lot sin odelsløse mor og dårligere odelsberettigede stefar sitte med eiendommen utover 3-årsfristen.

Saksøkte gjør gjeldende at nærværende sak på så vesentlige punkter skiller seg fra de foran nevnte dommer at resultatet må bli et annet.

Retten skal bemerke:

I begge disse dommer (og i dom i Rt-1934-927) var det spørsmål om beskyttelse av gjenlevende odelsløse ektefelles rettigheter ved den odelsberettigede innehavers død, og hvor det hadde foreligget kontinuitet i besittelse og bruk. Det er beskyttelse av det etablerte forhold for gjenlevende som her lå til grunn for førstvoterendes fortolkning av odelslovens §16 (se Rt-1962-1145 på side 1147 i.f.) og som medførte at Høyesteretts flertall fravek prejudikatet fra dom av 7.12.1876 om at løsningsrett innebar løsningsplikt. Dommen fra 1958 gjaldt en enke i uskifte og er forsåvidt uten særlig interesse her. l nærværende sak søker saksøkeren begrunnelsen for en fortsatt odelsrett i lov av 28.9.1857 §4. Bestemmelsen - som ble tilføyet ved lov av 14.11.1947 nr. 1 og falt bort ved den nye odelslov av 1974 - hadde sin begrunnelse i de uheldige virkninger ved at en tvangsauksjon hvorunder den ikke odelsberettigede ektefelle kjøpte eiendommen som sitt særeie, medførte at barna ville måtte reise løsningssak innen 3 år for å beholde sin rett. Såvel av Ot.prp. nr. 34/1947 som Justiskomiteens Innst. O.XXIV (1947) synes det å fremgå at Iovbestemmelsen ensidig tok sikte på å gi beskyttelse for en slik redningsaksjon i tilfelle hvor begge foreldre er i live og eiendommen er særeie, samt at dette også regelmessig er i barnas interesse. Det understrekes i proposisjonen at dette hensyn gjelder så lenge barna er umyndige. Dersom det var

Side:1402

meningen at §4 skulle gis en videre slagkraft for odelsbarna slik at det ikke løp preskripsjonsfrist for disse i tilfelle som nærværende, burde det ventes at dette kunne etterspores i lovforarbeider eller teori. Det er imidlertid et ekstraordinært tilfelle at den beste odelsberettigede etter først å frafalle sin odelsrett og så deretter kjøpe odelsgodset så selger dette før ny odel er hevdet og hvor formentlig de lege ferenda-betraktninger må få vekt.

Det synes for retten ikke særlig rimelig at det skulle gjelde en lengre preskripsjonsfrist overfor en far som hadde fraskrevet seg odelsretten enn overfor en dårlig prioritert odelserverver, - enn si nære slektning. Om en av hennes odelsløse brødre hadde kjøpt eiendommen av farbroren, måtte hun fremme odelskrav innen 3 år. Derimot skulle hun overfor en far, som drev gården og ønsket å hevde ny odelsrett, kunne vente i 19 år og så fordrive ham fra gården, om hennes fortolkning var riktig. De hensyn som i enkelte tilfeller begrunner en utsettelse av den vanlige preskripsjonsfrist antas her ikke å foreligge. Ved at saksøkeren ikke overholdt 3-års fristen og da fremmet odelsløsningssak overfor sin far, finner retten at den nye eier, Arvid Wåde, må bli å frifinne, idet Borgny Størseth ikke lenger har løsningsrett til eiendommen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen, Erik Sølberg og ekstraordinær lagdommer sorenskriver Ingvar Høstad): - - -

Lagmannsretten er enig med byretten i at kjøpekontrakten av 17. desember 1973 medfører at Borgny Størseths far, Johan Grindflaten, ikke odlet gården etter at han kjøpte den i 1954. For så vidt gjelder dette spørsmålet, tiltrer lagmannsretten byrettens domsgrunner.

Når det gjelder det som har vært hovedspørsmålet i saken, nemlig om Borgny Størseths selvstendige odelsrett er gått tapt som følge av foreldelse, er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn byretten.

Lagmannsretten nevner innledningsvis at partene er enige om at de materiell-rettslige regler i odelsloven av 28. juni 1974 ikke kommer til anvendelse i saken. Retten er enig i dette, idet Borgny Størseths odelsrett var blitt aktuell før lovens ikrafttreden, jfr. lovens §79 første ledd. Spørsmålet om Borgny Størseths odelsrett er foreldet, vil derfor bero på en tolking av §9 i odelsloven av 1821 sammenholdt med §4, som ved lov av 14. november 1947 kom inn som et tillegg til loven av 28. september 1857.

Som byretten, legger lagmannsretten til grunn at Borgny Størseth var den eneste odelsberettigede til Kvål nedre, gnr. 121, bnr. 1 i Trondheim, etter at hennes far hadde sittet med gården i over 3 år, d.v.s. høsten 1957. Hun fikk rett til å løse gården fra sin far i kraft av sin odelsrett den dagen hun fylte 21 år, noe hun gjorde den 19. mars 1964. Dette følger av §4, pkt. 1 i loven av 1857. Spørsmålet i saken er om Borgny Størseths løsningsadgang også medførte løsningsplikt, slik at foreldelse av hennes odelsrett startet å løpe 19. mars 1964. I så fall tapte hun sin odelsrett 19. mars 1967, slik som byretten kom frem til. Dersom foreldelsesfristen for hennes vedkommende først begynte å løpe 1. november 1974, da hennes far overskjøtet gården til Arvid Wåde, har hun sin odelsrett i behold idet hun tok ut stevning 30. september 1976.

Byretten bygger sin avgjørelse på at dersom foreldelsesfristen ikke skulle løpe fra den dag løsningsadgangen oppsto, så burde det ventes at dette

Side:1403

kunne etterspørres i lovforarbeider eller teori. Dette er det syn som mindretallet i Hovin-dommen hadde. Mindretallet uttaler i den saken bl.a.:

«Hvis lovgiveren i 1947 hadde hatt den oppfatning at det heller ikke skulle løpe noen foreldelse etter at hindringen i §16 for å løse odelsgodset var falt bort, er det uforståelig at en regel om dette ikke ble tatt inn i tilleggsloven av 1947.»

Flertallet var ikke enig i en slik fortolkning, men la til grunn at løsningsadgangen etter odelslovens §16 ikke medfører løsningsplikt. Dommen er et prejudikat for så vidt gjelder odelslovens §16. Lagmannsretten mener at regelen i Hovin-dommen også må gjelde ved foreldelse når far eller mor er vernet av §4 i loven av 1857. Regelen følger av en tolkning av odelslovens §9, idet odelsgodset i det tilfelle som §16 omhandler ikke kan anses å være «ude af Ætleg».

Odelslovens §16 tar sikte på det forhold at en far eller mor fortsetter å sitte med gården efter den annen ektefelles død. Bestemmelsen gjelder derimot ikke dersom den ene av foreldrene på annen måte er blitt eier av en gård som sønn eller datter har odelsrett til. I slike tilfelle hadde vedkommende far eller mor ikke tidligere noe vern mot odelsløsning, noe som ble slått fast ved en Høyesterettsdom i 1937 (Rt 7).

Dette ble ansett som særlig urimelig og foranlediget at odelslovgivningen i 1947 ble revidert ved tilføyelse av den foran nevnte §4 i loven av 1857. Under et særskilt punkt 2 i denne bestemmelse lovfestet man da også den regel at det ikke løper noen preskripsjonsfrist så lenge den odelsberettigede ikke har adgang til å gjennomføre en løsning. Og denne regel ble gjort gjeldende både i relasjon til den nye bestemmelse i paragrafens første punkt og til odelslovens §16.

Ved lovrevisjonen i 1947 ble det ikke sagt noe om odelsmannen eventuelt kunne beholde sin odelsrett selv om han lot far eller mor sitte med eiendommen ut over 3 år fra den tid da det ble mulig å løse den. Også gjennom sin taushet på dette punkt behandlet loven av 1947 de to forhold likt, og når Høyesterett da - i et tilfelle som kom inn under odelslovens §16 - fastslår at det ikke sammen med løsningsadgangen til like oppstår en løsningsplikt, er det etter det foran anførte grunn til å anse denne avgjørelse som et prejudikat også når far eller mor er vernet etter §4 i loven av 1857.

Lagmannsretten kommer altså til at foreldelsesspørsmålet må avgjøres på samme måte som i Hovin-dommen. Resultatet blir da at Borgny Størseths odelsrett ikke er foreldet. - - -