Rt-1989-659

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1989-06-19
Publisert:	Rt-1989-659 (194-89)
Stikkord:	Avtalerett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 19. juni 1989 i l.nr 79/1989, nr 150/1988
Parter:	Inger Aud og Odd Maabø Hjelpeintervenient: Ragnar Sannes (advokat Lars Aspeflaten) mot Odin H.M. Barfod (advokat Johan Henrik Frøstrup - til prøve).
Forfatter:	Røstad, Hellesylt, Gjølstad, Langvand, Michelsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §75, §79, Avtaleloven (1918) §33, §36

Dommer Røstad: Denne tvist utspringer av det forhold at advokat Odin Barfod og forretningsdrivende Arne Brekka - begge Stathelle - var av den oppfatning at de muntlig hadde inngått avtale med Inger Aud og Odd Maabø, Stathelle om kjøp av deres faste eiendom - gnr 25 bnr 201, Krabberødveien 4, Stathelle - og at ektefellene Maabø således var uberettiget til senere å overdra eiendommen til Ragnar Sannes.

Brekka og Barfod reiste søksmål ved Skien og Porsgrunn byrett mot ektefellene Maabø med påstand om at de saksøkte skulle tilpliktes til saksøkerne å utferdige skjøte på eiendommen.

Byretten avsa 18. mars 1987 dom med denne domsslutning:

"1. Saksøkte, Inger Aud og Odd Maabø, Wissestad, 3960 Stathelle, frifinnes.

2. Saksøkerne - Odin Barfod, Langesund og Arne Brekka, Tostrupsvegen 6, Stathelle, betaler en for begge og begge for en innen 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen saksomkostninger til Inger Aud og Odd Maabø med i alt kr. 9.050,- - kronernitusenogfemti 00/100."

Brekka og Barfod påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Ved ankeforhandlingens begynnelse trakk de ankende parters prosessfullmektig anken tilbake for Arne Brekkas vedkommende.

Lagmannsretten avsa 8. mars 1988 kjennelse og dom, som hadde slik slutning:

"1. Ankesaken heves for så vidt gjelder den ankende part Arne Brekka.

2. Inger Aud og Odd Måbø dømmes til å utstede skjøte til Odin Barfod for gnr. 25 bnr. 201 i Bamble i samsvar med kjøpekontrakt datert 22. og 27. januar 1986.

3. I forholdet mellom Odin Barfod på den ene side og Inger Aud og Odd Måbø på den annen side tilkjennes ikke erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."

Saksforholdet er utførlig fremstilt i byrettens og lagmannsrettens avgjørelser, som også gjengir partenes anførsler og påstander i de tidligere instanser.

Inger Aud og Odd Maabø har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. På vegne av den som nå har grunnbokshjemmel til den omtvistede eiendom - Ragnar Sannes - ble det i ankeerklæringen meddelt at han opptrådte som hjelpeintervenient, og at han vedtok dommen som bindende for seg, jfr. tvistemålsloven §75 og §79.

Til bruk for Høyesteretts behandling av ankesaken er det avholdt bevisopptak, hvor partene og to vitner har forklart seg. Det ene vitne har tidligere ikke avgitt forklaring. Dette vitne har med sin forklaring og med fremleggelse av en skriftlig erklæring tilført saken bevisstoff som har dannet grunnlag for en ny - rettidig fremsatt - ankegrunn.

De ankende parter - med støtte av hjelpeintervenienten - har fremholdt at lagmannsrettens dom hviler på uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Lagmannsretten har - etter deres oppfatning - tatt feil når den, i motsetning til byretten, kom til at det her var inngått en bindende salgsavtale, gjennom advokat Barfods muntlige aksept. Under henvisning til avgjørelse i Rt-1985-1265 må det kunne fastslås at det ikke forelå en fullt utformet salgsavtale som kunne sluttes gjennom muntlig aksept. I det vesentlige er det for Høyesterett gjort gjeldende de samme anførsler som for byrett og lagmannsrett - anførsler som er utførlig gjengitt i de tidligere avgjørelser.

Skulle Barfods telefoniske tilsagn til selgernes oppstilte vilkår anses som en aksept av de oppstilte vilkår, var selgerne i dette tilfelle berettiget til innen en fastsatt frist å få avtalen nedfelt i en skriftlig godkjennelse av den utformede kjøpekontrakt. Hensett til sakens utvikling, må den relativt korte frist som her ble fastsatt, anses tilstrekkelig, også ut fra rimelige hensyn til kjøperne. Denne frist ble altså ikke overholdt. Som en ny ankegrunn er anført at en bindende avtale under enhver omstendighet må kjennes ugyldig etter reglene i avtaleloven §33 og §36. Under forberedelsen av denne ankesak er de ankende parter blitt kjent med at sameiet Brekka/Barfod 22. november 1985 inngikk skriftlig avtale med Marit og Øyvind Westøl som hadde inngitt det nest høyeste bud. I avtalen er som punkt 1 fastsatt at "Westøl binder seg til ikke å by på eiendommen Krabberødveien 4", mens det av avtalens punkt 2 følger at "Barfod/Brekka binder seg til ikke å leie ut til konkurrerende bransje, det vil si klesbransjen". Punktene 3 og 4 gir Westøl førsterett til leie ved utbygging av eiendommen, til en nærmere fastsatt leie. Denne kontrakt er på vegne av sameiet Brekka/Barfod undertegnet av advokat Barfod.

Denne avtalen som er inngått før det forelå noe endelig tilsagn, innebærer at en interessent som hadde funnet selgernes eiendom attraktiv og hadde avgitt pristilbud, nå forpliktet seg til å avstå fra videre budgivning, mot fordeler tilsagt ham av Brekka/Barfod. Avtalen - underskrevet av advokat som driver med eiendomsmegling - må anses å være i strid med etiske yrkesregler. Avtalen ville - om den i sin tid hadde vært kjent for selgerne - ha ledet til at de under ingen omstendighet ville ha overdratt sin eiendom til advokat Barfod. En slik avtale strider mot rimelighet, hensynsfullhet og lojalitet i kontraktsforhold. Det er vist til avgjørelser i Rt-1984-28 og Rt-1963-917.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

"1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 18. mars 1986 stadfestes.

2. Inger Aud og Odd Maabø tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten - Odin Barfod - har gjort gjeldende at lagmannsrettens dom bygger på riktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

I spørsmålet om det her er inngått en bindende avtale har ankemotparten gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten og har for så vidt vist til lagmannsrettens gjengivelse av hans anførsler og til lagmannsrettens rettslige synspunkter.

De krav som man i rettspraksis har oppstilt for å godta muntlig avtale ved overdragelse av fast eiendom, må her anses fullt ut oppfylt. Det er vist til flere rettsavgjørelser, således Rt-1915-788, Rt-1959-6, Rt-1985-1265 og Rt-1987-1205.

Ankemotparten har videre gjort gjeldende at lagmannsretten med rette har fastslått at selgerne ikke kunne erklære seg ubundet av avtalen som følge av at ankemotparten ikke overholdt den frist de ankende parter hadde oppstilt for tilbakesendelse av den utferdigede kjøpekontrakt. Den fristen må - slik lagmannsretten kom til - anses som altfor kort. Som fremholdt av lagmannsretten, vil en så kort frist innebære stor risiko for at kjøperen enten ikke fikk kjennskap til fristen, eller ikke rakk å områ seg før det ble for sent. Hensynet til selgernes interesser kunne heller ikke - slik lagmannsretten uttrykker det - rettferdiggjøre en så kort frist. Ved oversittelse av fristen kan ankemotparten således ikke ha tapt sin rett etter kjøpekontrakten.

Den nye ankegrunn - anførselen om ugyldighet etter avtalelovens §33 og §36 - kan ikke føre frem. Det må anses klart at bydere ved salg av fast eiendom innbyrdes lovlig kan inngå en slik avtale. Selgeren har ikke noe krav på at to bydere skal konkurrere med hverandre og derved presse prisen oppover. Den avtale sameiet Brekka/Barfod inngikk med Westøl, hadde for øvrig gode grunner for seg. Den tok sikte på å skaffe så mange leietagere som mulig for den nye anvendelse av eiendommen.

Vurderingen av om avtalen kunne virke urimelig i forhold til selgerne, må skje i lys av begge parters opptreden - her også hensett til at selgerne, i strid med råd fra eiendomsmegleren, fastsatte altfor kort frist; og videre, også i strid med råd fra eiendomsmegleren, at selgerne umiddelbart etter utløpet av den fastsatte frist overdro eiendommen til en kjøper som var kommet med et høyere bud.

Ankemotparten - Odin Barfod - har lagt ned slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom pkt. 2 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter."

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Til begrunnelse av mitt standpunkt vil det være nødvendig å fremheve noen hovedpunkter i de forhandlinger som fant sted mellom partene innenfor tidsrommet sommeren 1985 - januar/ februar 1986.

Odd Maabø ble sommeren 1985 tildelt tomt på Wissestad i Bamble, hvor han ønsket å oppføre ny bolig. Han tok kontakt med advokat Barfod som driver med eiendomsomsetning, med sikte på å få solgt den bolig han hadde i Krabberødveien, Stathelle. Advokat Barfod besiktiget Maabøs hus med tomt, og fattet interesse for selv å kjøpe eiendommen. Han fremholdt dette overfor Maabø og skal ha fremkommet med et bud på kr 500.000. Maabø anså dette bud som altfor lavt. Da Barfod var interessert i overtagelse av eiendommen, rådet han Maabø til å ta kontakt med en annen eiendomsmegler.

Maabø gav i september 1985 Telemarksbanken A/S i oppdrag å selge eiendommen.

På grunnlag av en salgsoppgave som bankens eiendomsavdeling utarbeidet, innkom flere bud på eiendommen, således også to skriftlige bud fra Barfod, datert henholdsvis 14. og 17. oktober 1985, lydende på henholdsvis kr 660.000 og kr 675.000. Til begge disse bud var det knyttet visse forbehold som jeg vil komme tilbake til. Det innkom noe senere et bud fra Øyvind Westøl som bød kr 700.000 for eiendommen. Barfod innleverte så 6. november 1985 et bud på kr 705.000, med slik tilføyelse: "... under henvisning til våre bud av 14. oktober og 17. oktober d.å.".

Telemarksbanken underrettet Barfod først muntlig og deretter skriftlig - ved brev av 27. november 1985 - om at budet på kr 705.000 var blitt akseptert av selger. I brevet presiserte banken at det fra selgers side var oppstilt slike særlige vilkår/forbehold:

"Aksepten er bindende under forutsetning av at finansieringen går i orden, og at selger kan bli boende i leiligheten til juni/juli 1986, samt at leieboeren i u.etg. blir kjøperens ansvar.

Straks finansieringen av kjøpesummen er dokumentert (lånetilsagn, garantierklæring o.l.) vil detaljert kjøpekontrakt for gjennomføring av overdragelsen bli satt opp. Av hensyn til fremdriften i salget bes dokumentasjon fremlagt snarest mulig.

Vi ber videre om at De kvitterer for mottagelsen av dette brev samt for at aksepten er i overensstemmelse med budet på vedlagte kopi og returnerer den hertil så snart som mulig.

Vennligst

Telemarksbanken avd. av Bøndernes Bank A/S Eiendomsavdelingen

Mottatt: den 1985 - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - "

Allerede ved den første besiktigelse av Maabøs eiendom hadde Barfod fått gjøre seg kjent med den omtalte leieavtale - en avtale som eiendomsmegleren ved Telemarksbanken i samtale med Barfod hadde betegnet som reell. Barfod benyttet ikke det tilsendte eksemplar av bankens brev for å påføre kvittering om mottagelse av brevet og om aksept av de oppstilte vilkår.

Han skrev i stedet et brev - datert 4. desember 1985 - hvor han kommenterte vilkåret om at leieboeren var kjøpers ansvar. Hans kommentar lød slik: ".... Dette må imidlertid presiseres nærmere. Både selger og megler har gitt uttrykk for at Brevik Trafikkskole vil flytte ut når kjøperen ønsker det. Dette er et vesentlig moment og en erklæring fra Brevik Trafikkskole bør foreligge før kjøpekontrakt blir undertegnet."

I sitt svar til dette brev gav banken ved skriv av 12. desember 1985 uttrykk for at det måtte bero på en misforståelse når Barfod hevdet at både selger og megler hadde gitt uttrykk for at vedkommende leietager ville flytte, når kjøperen ønsket det. I brevet ble det også fremholdt at bankens eiendomsavdeling hele tiden hadde "overfor selgeren og overfor samtlige interessenter fremlagt leieforholdet som uoppsigelig sett fra selgerens side inntil leieforholdet pr. kontrakt er utløpt".

Banken minnet for øvrig i dette brev Barfod om at hans tidligere kjøpetilbud på kr 660.000 var foranlediget av at banken - med Barfods kunnskap om dette - satt inne med et bud på kr 650.000, og at denne byder var helt innforstått med at selger kunne få bo i huset til juni/juli 1986 og at leieboeren ble budgiverens ansvar. Banken hadde da også på dette tidspunkt fremholdt at dette bud på kr 650.000 - sett med selgers øyne - "passet som hånd i hanske .... Et overbud måtte i så måte ligge vesentlig høyere for å komme i betraktning, samt at man først og fremst måtte avfinne seg med å gi inn bud uten noen forutsetninger som berørte disse to nevnte betingelser." Da Barfod likevel i sitt skriftlige tilbud på kr 705.000 hadde tatt forbehold, ble det i brevet fra banken presisert at en aksept av dette kjøpetilbud måtte baseres på de to nevnte forutsetninger. Det ble likeledes presisert at det fra selgers side ikke ville bli tatt noe initiativ overfor leietageren. Barfod ble rådet til på eget initiativ å få klarlagt leietagers synspunkter.

Barfod gjorde noen dager senere henvendelse til leietageren i et brev hvor det også var uttalt: "Som De sikkert kjenner til har vi kjøpt overnevnte eiendom av Odd Måbø." I brevet uttalte Barfod for øvrig at han av selgeren hadde fått opplyst at leietageren ville flytte dersom dette var ønskelig for en kjøper. "Dette er selvfølgelig grunnen til at vi og andre har inngitt såvidt høye bud på eiendommen."

Barfods henvendelse til leietageren ledet ikke til at denne sa seg villig til å flytte. I brev til eiendomsmegleren - datert 17. januar 1986 - fremholdt Barfod at både Brekka og han hadde fått feilaktige opplysninger av selgeren, og at kjøper etter dette "kunne heve kjøpet eller kreve prisavslag". Brekka og Barfod var blitt enige om å kreve prisavslag. "Dette medfører at selger nå ikke kan selge til andre uten å pådra seg ansvar." I brevet ble antydet at prisavslag burde beregnes ut fra et bud på kr 650.000. "Høyere bud gitt av oss ble klart gitt på feilaktige opplysninger. I utgangspunktet burde derfor en pris på kr 650.000 være realistisk." Kjøperne ville "ikke fremkomme med noe endelig krav om prisavslag, men avvente selgers reaksjon. Vi ser ikke bort fra muligheten av at saken må avgjøres av en domstol".

Til tross for at det ikke forelå noen klar aksept av selgers vilkår, betegnet Barfod her Brekka og seg selv som kjøpere som ville kreve avslag i redusert kjøpesum. Dette brevet krysset et brev fra Telemarksbanken, datert 17. januar 1986. I dette brevet fremholdt banken at man ennå ikke hadde mottatt noen konkret tilbakemelding på bankens henvendelser i forbindelse med opprettelse av kjøpekontrakt. I brevet het det videre at banken av selgeren var pålagt å gi Barfod en siste frist med hensyn til avklaring av kontraktsbetingelsene. "Fristen settes herved til onsdag den 22. januar d.å." Og brevet endte med følgende presisering av selgers utgangspunkt for inngåelse av kjøpekontrakt:

"1) Kjøpesum kr. 705.000,- + vanlige overdragelsesomkostninger.

2) Fullt oppgjør straks Bamble Kommunes frafallelse av forkjøpsrett iflg. grunnseddel er mottatt.

3) Kjøperen overtar eiendommen som den står i dag, inkl. Brevik Trafikkskole som leieboer.

Selgeren får anledning til å bo i huset frem til ferdigstillelse av sin nye bolig som er under oppføring (nesten ferdigstilt)."

Etter mottagelsen av Barfods brev av 17. januar 1986 fant banken grunn til å sende nok et brev til Barfod, datert 20. januar 1986. Det ble her uttrykt forbauselse over advokatens siste utspill. Det ble videre referert til bankens brev av 27. november 1985, hvor det var tilkjennegitt tre klare forutsetninger for aksept av Barfods kjøpetilbud på kr 705.000. I brevet av 20. januar 1986 ble det presisert at det ikke eksisterte noen bindende avtale mellom Barfod og selgeren, og at selgeren følgelig kunne selge til hvem han ville. Til dette ble tilføyd:

"Med bakgrunn i Deres siste utspill er det nok nettopp det selgeren nå akter å gjøre, i og med at det i den senere tid har meldt seg flere seriøse interessenter til eiendommen som aksepterer både pris, samt selgerens forutsetninger fullt ut. Selgeren ser derfor ingen grunn til å føre noen videre dialog med Dem på basis av de holdninger Deres brev av den 17. d.m. representerer.

Forøvrig kan vi meddele at både selgeren og vi imøteser en eventuell domstolavgjørelse med stor ro."

Innen den frist som var satt i bankens brev datert 17. januar 1986, meddelte Barfod i telefonsamtale - 21. januar - at han uten forbehold godtok de betingelser som var satt for salget av Maabøs eiendom.

Den følgende dag - 22. januar 1986 - oversendte banken til Barfod kjøpekontrakt og egenerklæring om konsesjonsfrihet "for undertegning og snarlig retur". Til kjøpers orientering vedla man kopi av brev til Bamble kommune vedrørende frafallelse av kommunens forkjøpsrett til eiendommen Krabberødveien 4. I brevet til kommunen som var betegnet som "Hastesak", var også uttalt at et snarlig svar var ønskelig "da det haster meget for selgeren å få gjennomført det økonomiske oppgjøret".

Da banken ikke hadde fått i retur kjøpekontrakt og egenerklæring, skrev den 4. februar 1986 på ny til Barfod og meddelte at selgeren hadde purret på saken av private grunner. Man fant derfor å måtte be om at dokumentene ble returnert i undertegnet stand "straks og senest innen fredag 7. febr. d.m. kl. 12.00".

Da nevnte dokumenter ikke var innkommet til banken innen denne frist, meddelte man i brev av 7. februar 1986 Barfod om at selgeren ikke lenger var innstilt på å gjennomføre en handel med ham. Banken hadde på sin side gjort sitt ytterste for å bringe en endelig handel i stand, men følte nå en viss resignasjon "på grunn av den uvanlig lange beslutningsprosess vi har vært vitne til". Det skulle ikke - het det videre i brevet - legges skjul på at saken "har vært til økonomiske belastninger for selgeren. Selgeren er imidlertid innstilt på å selge eiendommen så snart som mulig til en annen kjøper, hvilket vi antar vil bli gjort i løpet av de nærmeste 2 dager".

Den 10. februar 1986 sendte Barfod brev til banken med denne korte håndskrevne påtegning: "Kjøpekontrakt + egenerklæring." Kjøpers underskrift på kjøpekontrakt var gitt under datering 27. januar 1986.

Den 13. februar 1986 undertegnet Odd og Inger A. Maabø som selgere kjøpekontrakt med Bamble hagesenter v/Ragnar Sannes som kjøper angående eiendommen Krabberødveien 4. Overdragelsen skjedde for en kjøpesum på kr 715.000.

Det er på en bakgrunn som den jeg her har trukket opp, man må avgjøre om det har vært inngått en bindende avtale mellom Maabø og Barfod gjennom Barfods telefoniske aksept 21. januar 1986 - og dersom slik avtale anses inngått, om Maabø var berettiget til å oppstille en kort frist for å få avtalen nedfelt i skriftlig form, i samsvar med den kjøpekontrakt som 22. januar 1986 var blitt sendt Barfod fra Telemarksbanken. Denne kontrakt fastslo kjøpesummen til kr 705.000 og inneholdt blant annet slik klausul:

"Partene er enige om at kjøper erkjenner og overtar fullt ansvar for leieforhold i u.etg., samt at selgeren kan bo i huset vederlagsfritt frem til ferdigstillelse av ny bolig som er under oppføring. Selger forplikter seg imidlertid til å fraflytte eiendommen senest innen den 15. mai 1986."

I likhet med lagmannsretten finner jeg at det gjennom Barfods muntlige aksept 21. januar 1986 ble sluttet en bindende avtale mellom selger og kjøper angående eiendommen Krabberødveien 4. På samme måte som i sak omtalt i Rt-1987-1205, var det i denne sak enighet om kjøpesum og alle vesentlige forhold, slik vilkårene senest var blitt presisert i bankens brev av 17. januar 1986 til Barfod. Etter den aksept Barfod hadde gitt over telefon, ville han etter mitt syn ikke kunne fragå den inngåtte avtale.

Det gjenstår da for meg det spørsmål om selgeren var berettiget til å sette en frist for en klar formalisering av salgsavtalen. Sett i lys av den utvikling saken hadde hatt, mener jeg - slik også lagmannsretten kom til - at selgeren hadde "et legitimt behov for at avtalen ble brakt formelt i orden innen en viss tid". Det avgjørende vil da være om det var berettiget å sette en så kort frist som her ble fastsatt.

I alminnelige kontraktsforhold ville en så kort frist vanskelig kunne godkjennes som en frist hvor oversittelse kunne lede til bortfall av inngått avtale. Det dreide seg her imidlertid om en avtale som muntlig var blitt akseptert av en kjøper som flere ganger hadde tilført sine tilbud og sine tilsagn modifikasjoner og reservasjoner. Denne kjøper var nå gjennom fristsettelse blitt pålagt en lite tyngende forpliktelse: å tilføre tilsendte dokumenter sin og medkontrahentens underskrift og å returnere dokumentene til eiendomsmegleren.

Forhandlinger hadde her pågått over et langt tidsrom, der kjøper ved flere utspill hadde utskutt den definitive kontraktsinngåelse. Selgeren hadde et uomtvistelig behov for uten unødige opphold å få formalisert kjøpeavtalen, med skriftlig godkjennelse av vilkår som selger hele tiden hadde ansett som essensielle deler av avtalen. Selgeren hadde kjøpt tomt, og byggearbeidene på denne var langt fremskredne, samtidig som de skapte økonomiske problemer for ham. Selgerens eiendomsmegler hadde i flere brev til advokat Barfod - således i brev av 27. november 1985, 17. og 22. januar 1986 - fremholdt at saken hastet, at man derfor måtte be om snarlig svar. Den korte frist må også ses i lys av den beskjedne forpliktelse som Barfod ble pålagt. Det er opplyst at Brekka og Barfod undertegnet kjøpekontrakten 27. januar 1986. Da gjenstod for Barfod å returnere dokumentene, ved en så vidt enkel disposisjon som han utførte ved tilbakesendingen 10. februar 1986.

Barfod har til forklaring av sin oversittelse av fristen hevdet at han først om kvelden 9. februar 1986 ble kjent med bankens brev datert 4. februar. Han hadde i dagene 5.-7. februar vært opptatt i lagmannsretten - likevel slik at han ikke var fraværende fra sitt hjem, som er tilknyttet kontoret. Barfod må etter min mening selv bære den risiko som måtte være forbundet med at han - til tross for nærvær i hjemmet - ikke fant grunn til å åpne post i den tid han var opptatt med rettssak.

Jer er etter dette kommet til at selger var berettiget til å sette en så kort frist som her ble fastsatt. Jeg stemmer etter dette for at byrettens dom stadfestes.

Etter mitt syn på saken behøver jeg ikke ta standpunkt til den nye ankegrunn de ankende parter har gjort gjeldende - at avtalen måtte kjennes ugyldig etter avtaleloven §33 og §36.

Anken har ført frem, og må lede til at de ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Etter mitt syn bør de også tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett som kom til et annet resultat enn byretten. Den fremlagte omkostningsoppgave viser samlede omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett med kr 72.590, hvorav utlegg utgjør kr 11.590. Jeg stemmer for denne dom:

Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Odin Barfod til Inger Aud og Odd Maabø 72.590 - syttitotusenfemhundreognitti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.