HR-1989-756-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-05-12 |
| Publisert: | HR-1989-00756s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 756/1989, jnr. 339/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, §33, Veitrafikkloven (1965) §11, §3, §31, §33, §4, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Oslo politikammer siktet 14. september 1988 A for overtredelse av straffeloven §239 og vegtrafikkloven §31, jfr. §3 og §4, og trafikkreglenes §11 nr. 1.
Endelig siktelse ble utferdiget 25. januar 1989 for overtredelse av : "I Straffeloven §239 for ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død ved bruk av motorvogn.
Grunnlag: Tirsdag 6. september 1988 ca kl. 2115 i - - - - gaten ved nr. - i Oslo var A fører av Scania lastebil med kjennemerke - - - - - - -, mens B bistod fører med vakthold under ryggingen. De ble for sent oppmerksom på fotgjenger C født xx.xx.1948 som befant seg i eller umiddelbar nærhet av fotgjengerfeltet bak bilen, slik at hun ble overkjørt og avgikk ved døden på stedet.
For siktede nr. 1
II Vegtrafikkloven 31, jf 3 for å ha overtrådt bestemmelsen om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke voldes skade eller oppstår fare.
Grunnlag: Til tid og på sted å ha forholdt seg som beskrevet i post I." As førerkort ble beslaglagt på stedet. A samtykket ikke i beslaget, og Oslo politikammer begjærte 14. september 1988 forhørsrettens kjennelse for midlertidig beslag inntil straffesaken var endelig avgjort.
Ved Sør-Hedmark forhørsretts kjennelse 26. september 1988 ble A s førerkort beslaglagt inntil saken mot ham var endelig avgjort, dog ikke utover 1. februar 1989. A påkjærte kjennelsen, men Eidsivating lagmannsrett forkastet hans kjæremål i kjennelse 4. november 1988.
2. februar 1989 fremsatte Oslo politikammer ny begjæring om midlertidig beslag av As førerkort samtidig som det ble opplyst at etterforskningen var så godt som avsluttet.
Sør-Hedmark forhørsrett avsa 13. februar 1989 kjennelse med slik slutning: "Førerkortet tilhørende A, født xx.xx.1961, kan i medhold av vegtrafikkloven §33 nr. 5 holdes beslaglagt av politiet inntil saken mot ham er endelig avgjort." A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 30. mars 1989 avsa kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes." A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har blant annet gjort gjeldende at den opprinnelig fastsatte tidsbegrensning av førerkortbeslaget må ha hatt som hovedhensikt å påskynde etterforskningen. Denne hensikt er ikke blitt oppfylt.
Lagmannsretten har bare overfladisk behandlet det grunnlag som førerkortbeslaget bygger på; den drøfter bare forholdet til vegtrafikkloven §33 nr. 1 og ikke til straffeloven §239.
Det er gått lang tid siden ulykken skjedde, noe som tilsier at det legges øket vekt på de ulemper A påføres ved å være uten førerkort. A er sjåfør av yrke, og han har nå mulighet for å skaffe seg nytt sjåførarbeide.
Under henvisning til Rt-1988-1153 har A nedlagt slik påstand: "Lagmannsrettens kjennelse av 30. mars 1989 i saken mot A oppheves." Politiet er gjort kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Lagmannsrettens avgjørelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets myndighet er derfor begrenset til å omfatte lagmannsrettens saksbehandling og tolking av en lovforskrift, jfr. straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3.
Siktedes kjæremål retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner. Under henvisning til avgjørelsen i Rt-1988-1153 gjør han gjeldende at lagmannsretten hadde en særlig oppfordring til å vurdere forholdet til straffeloven §239 og om det for øvrig var påkrevet og hensiktsmessig å gi samtykke til fortsatt beslag av førerkortet, både i lys av fremdriften i saken og ut fra hensynet til hans interesser.
Lagmannsretten har begrunnet sin avgjørelse slik : "Lagmannsretten finner at siktede fortsatt med skjellig grunn mistenkes for et straffbart forhold som kan medføre inndragning av førerkortet, nemlig overtredelse som nevnt i siktelsen post II. Det finnes å være en slik høyere grad av sannsynlighet for domfellelse at dette vilkår for beslag av førerkortet er oppfylt. Hvorvidt forholdet også omfatter overtredelse av straffeloven §239 tar lagmannsretten ikke standpunkt til. Lagmannsretten finner også at førerkortet etter den praksis som følges må antas å medføre at førerkortet vil bli inndratt med hjemmel i vegtrafikkloven §33 nr. 1 i minst ett år.
Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at fortsatt beslag av førerkortet ikke vil være noe uforholdsmessig inngrep.
Siktede er etter det opplyste uten fast arbeide og har ikke forsørgelsesbyrde. Etter det som fremgår av forhørsrettens kjennelse kan hans samboer nå igjen kjøre bil etter en operasjon i albuen. At siktede har fått utstedt kjøreseddel for den tid beslaget ikke har vært virksomt kan ikke tillegges vekt." Lagmannsretten har vurdert den overtredelse av vegtrafikkloven §3 som A er siktet for, hvor et menneskeliv gikk tapt, å være så alvorlig at den etter praksis må antas å føre til inndragning i minst ett år av førerkortet i.m.a. vegtrafikkloven §33 nr. 1. Videre har lagmannsretten også vurdert de foreliggende opplysninger om skyldspørsmålet og kommet til det resultat at det er en slik høyere grad av sannsynlighet for domfellelse at også dette vilkår for beslag er tilstede. Til slutt har lagmannsretten, ut fra de opplysninger som forelå på avgjørelsestidspunktet, vurdert om fortsatt beslag vil være noe uforholdsmessig inngrep og kommet til at så ikke er tilfelle. Utvalget tilføyer at det etter at førerkortbeslaget ble behandlet i lagmannsretten første gang, er innkommet rapport fra Statens Vegvesen Biltilsynet av 15. november 1988; det er foretatt politiavhør av det siste vitnet i saken 22. desember 1988 og det er 25. januar 1989 utferdiget endelig siktelse. Politiet opplyser at saken nå er ferdig etterforsket og at innstilling til statsadvokaten vil bli skrevet når dokumentene er tilbake igjen, slik at hovedforhandling kan berammes.
Den begrunnelse som lagmannsretten har gitt, omfatter alle relevante punkter i vurderingstemaet i den foreliggende sak, og det kan ikke sees at premissene er for knappe til å tilfredsstille de krav til begrunnelse som rettspraksis har stillet i forbindelse med beslag etter vegtrafikkloven §33 nr. 5, se bl.a. avgjørelse i Rt-1975-789.
Siktede har for de tidligere instanser anført at det ved lagmannsrettens stadfestelse 4. november 1988 av forhørsrettens kjennelse av 26. september s.å. er rettskraftig avgjort at førerkortet ikke kan holdes beslaglagt utover 1. februar 1989. På grunn av rettskraftsvirkningene var det da ikke adgang til å treffe ny avgjørelse om å forlenge beslaget. Heller ikke var det etter loven adgang til å kreve gjenopptagelse av lagmannsrettens rettskraftige kjennelse. Disse anførsler kan ikke sees opprettholdt ved kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Da anførslene imidlertid gjelder spørsmål som domstolen ex officio må ta standpunkt til, vil utvalget bemerke:
Lagmannsretten har om dette forhold uttalt følgende: "Når det ved beslag av førerkortet etter vegtrafikkloven §33 nr. 5 er satt en tidsfrist for beslaget, vil politiet kunne be forhørsretten om samtykke til fortsatt beslag dersom saken ikke er avgjort innen fristens utløp, jfr. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelser i Rt-1964-1080 og Rt-1988-1153. Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at dette også må gjelde selv om begjæringen om fortsatt beslag først fremsettes etter at den opprinnelige frist er utløpt. Anførselen om at forhørsretten skulle ha avvist begjæringen kan følgelig ikke føre frem." Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her har gitt uttrykk for en uriktig rettsoppfatning, se bl.a. Rt-1969-1084.
Etter dette må kjæremålet forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.