HR-1990-39-B - Rt-1990-214
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-02-22 |
| Publisert: | Rt-1990-214 (54-90) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Erstatningsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning fra tre dommere i lagmannsretten etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde opphevet dom, hvor lagmannsretten hadde pålagt sakskostnader i uteblivelsesdom. Spørsmålet var om saken måtte avvises som følge av prosessuelle mangler og om det forelå klanderverdige forhold i lagmannsrettens behandling av saksomkosntingsspørsmålet i den opphevede dom.
Høyesterett kom til at det ikke var grunnlag for å avvise saken og at det heller ikke forelå kvalifiserte feil ved de tre dommerenes saksbehandling. Jeg kan ikke se at det foreligger noen kvalifisert feil i dette tilfelle. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1990-00039 B, L.nr 39 B/1990 |
| Parter: | East Import A/S (advokat Ole Jakob Bae) mot 1. Lagmann Lars Sollesnes, 2. Lagdommer Helge Lillebø, 3. Lagdommer Arvid M. Pedersen (advokat Pål W. Lorentzen) |
| Forfatter: | Philipson, Gjølstad, Schei, Aasland, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §200, Tvistemålsloven (1915) §436, §201, §202, §172, §176, §177, §179, §181, §349, §435, §438, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1 |
Dommer Philipson: Saken gjelder krav om erstatning etter domstolsloven §200 og §201, jf. tvistemålsloven §435 og 436, fra East Import A/S mot tre dommere i Gulating lagmannsrett, lagmann Lars Sollesnes og lagdommerne Helge Lillebø og Arvid M. Pedersen. Saken er anlagt for Høyesterett som første instans, jf. tvistemålsloven §438.
De erstatningskrav som etter domstolsloven §200 og 201 gjøres gjeldende i denne sak, har sin bakgrunn i en stevning fra Torgrim Rustad mot East Import A/S av 20. november 1984. Rustad krevet erstatning i forbindelse med at East Import A/S hadde hatt hans bil på sitt verksted til reparasjon av automatgiret. Han hevdet at man ved denne reparasjon hadde gjort en feil som innebar at oljen rant ut, og slik at motoren ved senere bruk ble skadet og måtte repareres. Helge Elvebakk opptrådte i denne sak som prosessfullmektig for East Import A/S. Da Elvebakk under hovedforhandlingen forlot rettsmøtet, ble det avsagt uteblivelsesdom mot East Import A/S som senere begjærte oppfriskning. I oppfriskningssaken avsa Bergen byrett 11. september 1987 dom med denne domsslutning:
"1. Bergen byretts uteblivelsesdom av 12. september 1986 oppheves.
2. East Import A/S frifinnes.
3. East Import A/S betaler saksomkostninger til Torgrim Rustad med kr. 17.285,- - syttentusentohundreogåttifemkroner - heri inkludert kr. 10.285,- - titusentohundreogåttifemkroner - som ble ilagt ved uteblivelsesdommen av 12. september 1986."
East Import A/S erklærte kjæremål over omkostningsavgjørelsen. Dette ble avgjort av Gulating lagmannsrett ved kjennelse av 25. november 1987. Slutningen lyder slik:
"Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. East Import A/S betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Torgrim Rustad med 1.000,- - ett tusen kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."
Ved behandlingen av kjæremålssaken deltok de tre dommerne som nå er saksøkt for Høyesterett.
Det ble fra East Import A/S erklært videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Dets kjennelse, som er avsagt 21. april 1988, har slik slutning:
"1. Punkt 3 i domsslutningen i Bergen byretts dom av 11. september 1987 oppheves, og saksomkostningsspørsmålet hjemvises til byretten til fortsatt behandling.
2. Avgjørelsen om saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg i anledning av kjæremålet utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum."
Kjennelsen er inntatt i Rt-1988-481.
Høyesteretts kjæremålsutvalg drøftet først og forkastet en rekke anførsler som gikk ut på at det ikke var grunnlag for å pålegge East Import A/S saksomkostninger i oppfriskningssaken. Videre ble uttalt:
"Derimot finner utvalget at det kan reises spørsmål om lagmannsrettens saksbehandling i forhold til en anførsel fra den kjærende part om saksomkostningenes størrelse. De omkostninger ved oppfriskningssaken som skal bæres av den uteblevne part etter tvistemålsloven §349 første ledd, er omkostninger som ikke av særlige grunner påhviler noen annen. Den kjærende part hevdet for lagmannsretten at hovedforhandlingen i oppfriskningssaken tok en ekstra rettsdag fordi motpartens advokat overfor retten hadde opplyst at to vitner den kjærende part hadde oppgitt, var frafalt. Denne opplysningen var ikke riktig, og medførte at hovedforhandlingen måtte utsettes til neste dag for at vitnene kunne bli avhørt. Den kjærende part hevdet for lagmannsretten at det herved skjedde en unødvendig fordyrelse av saken og at saksomkostningene i oppfriskningssaken under enhver omstendighet måtte bli redusert. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har drøftet denne anførsel. En slik drøftelse var det etter utvalgets syn foranledning til. Riktignok kunne ikke lagmannsretten selv ta stilling til det bevismessige spørsmål om hvem som bar ansvaret for at vitnene ble avsagt. Men slik saken lå an, burde lagmannsretten ha overveid om det var en saksbehandlingsfeil at byreten ikke hadde drøftet dette spørsmål. I rettsboken fra hovedforhandlingen for byretten i oppfriskningssaken heter det således:
"Det ble klarlagt at årsaken til at vitnene Tornøe og Birkeland ikke var innstevnet var at advokat Markhus hadde frafalt dem."
På denne bakgrunn hadde byretten en klar foranledning til å drøfte om det var grunnlag for å tilkjenne fulle saksomkostninger i oppfriskningssaken. Når dette ikke var drøftet, måtte det anses som en mangel ved byrettens begrunnelse som lagmannsretten kunne prøve overensstemmende med tvistemålsloven §181 annet ledd.
...
Utvalget finner at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke drøftet anførselen fra den kjærende part om utgiftene ved den ekstra rettsdag. En slik drøftelse måtte etter utvalgets syn ha ledet til at byrettens saksomkostningsavgjørelse var blitt opphevet. På grunn av de prosessuelle kompetansebegrensninger som medfører at bare byretten har full kompetanse til å treffe avgjørelse om saksomkostningsspørsmålet, finner utvalget at både byrettens og lagmannsrettens avgjørelser bør oppheves og saken hjemvises til byretten for fortsatt behandling.
For ordens skyld bemerkes at henvisningene til tvistemålsloven §349 gjelder bestemmelsen slik den lød før endring ved lov 18. desember 1987 nr. 97. Lovendringen har ingen betydning for den foreliggende sak."
I den hjemviste sak avsa Bergen byrett den 17. november 1988 uteblivelsesdom med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom av 11. september 1987 pkt. 3 stadfestes.
2. East Import A/S beataler kr. 3.000,- - kronertretusen - i saksomkostninger."
Denne dom ble begjært oppfrisket av East Import A/S, og oppfriskning ble innvilget av byretten. Bergen byrett avsa kjennelse i den hjemviste sak 23. januar 1990 med slutning oim at East Import A/S dømmes til å betale et samlet beløp på kr. 29.285 til Torgrim rustad. Denne avgjørelse er påkjært av East Import A/S.
East Import A/S og Helge Elvebakk anla som nevnt sak for Høyesterett mot de tre dommerne i Gulating lagmannsrett. Det ble forlangt erstatning og krevet at dommerne skulle ilegges rettergangsbot etter domstolsloven §200.
I sitt tilsvar påsto de saksøkte prinsipalt at saken ble avvist. De saksøkte mente at de prosessuelle vilkår for saksanlegg etter tvistemålsloven §436 ikke var oppfylt. Det ble særlig vist til at Høyesteretts kjæremålsutvalg i sin kjennelse som gikk ut på opphevelse av byrettens omkostningsavgjørelse, hadde hjemvist saken til behandling i byretten, og at det ikke forelå noen endelig avgjørelse av dette saksomkostningsspørsmålet. Subsidiært ble det påstått frifinnelse.
Forberedende dommer tok opp endel prosessuelle spørsmål med partene, herunder det nevnte avvisningsspørsmål. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa kjennelse om disse spørsmål 19. mai 1989. Kjennelsen har denne slutning:
"1. De erstatningskrav fra East Import A/S som grunnes på domstolloven §200 og §201, fremmes.
2. Kravene om at de saksøkte skal ilegges bot i henhold til domstolloven §200, avvises.
3. De krav på erstatning etter domstolloven §200 og §201 som Helge Elvebakk personlig har fremsatt, avvises.
4. Helge Elvebakk avvises som hjelpeintervenient for East Import A/S.
5. Som prosessfullmektig under hovedforhandlingen må East Import A/S anta en advokat som har rett til å være advokat ved Høyesterett.
6. Parter og vitner avhøres umiddelbart for Høyesterett.
7. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til dom eller kjennelse som avslutter saken."
Kjennelsen er inntatt i Rt-1989-604.
Etter kjennelsen av Høyesteretts kjæremålsutvalg gjelder således saken nå de erstatningskrav som er grunnet på domstolsloven §200 og §201.
Hovedforhandling i saken ble holdt 6. og 7. februar 1990. Under hovedforhandlingen har Helge Elvebakk avgitt forklaring som partsrepresentant, og det ble avgitt to vitneforklaringer.
Saksøker, East Import A/S, har gjort gjeldende:
Som Høyesteretts kjæremålsutvalg har pekt på, var lagmannsretten klar over at East Import A/S påberopte seg fordyrelsen i forbindelse med den ekstra rettsdag. Til tross for dette nøyer lagmannsretten seg med å konstatere at den, når det gjelder omkostningenes størrelse, "ikke kan prøve den rent skjønnsmessige fastsettelse av saksomkostningene".
Det kan ikke være avgjørende at det for lagmannsretten ikke fremkom noen anførsel direkte knyttet til bestemmelsen i tvistemålsloven §349 første ledd om "særlige grunde" eller til tvistemålsloven §177. Lagmannsretten var klar over det relevante faktum. Det eneste som manglet, var en uttrykkelig henvisning til tvistemålsloven §349 første ledd og §177. Tvistemålsloven §177 er av interesse fordi bestemmelsen hjemler tilkjennelse av saksomkostninger til motparten i de tilfeller bestemmelsen omhandler. Man kan her forsåvidt slutte fra det mer til det mindre. I de tilfelle der denne bestemmelse får anvendelse, skal følgelig heller ikke den som har opptrådt slik §177 omhandler, kunne få erstattet sine omkostninger av den annen part i en oppfriskningssak.
Dommerne i saken hadde en særlig forpliktelse til å se nøyere på hvilke rettsregler som kunne komme til anvendelse, i og med at East Import A/S ikke var bistått av advokat, men hadde en legmann som prosessfullmektig.
Den feil som her er begått er åpenbar, jf domstolsloven §201. Dersom dommerne hadde opptrådt samvittighetsfullt i saken, ville de ha sett at bestemmelsen i tvistemålsloven §349 første ledd jf §177 var relevant og skulle anvendes.
De saksøkte dommerne har også gjort seg skyldig i forsømmelighet, jf domstolsloven §200, ved ikke å drøfte saksøkers anførsel.
Domstolsloven §200 bruker uttrykksmåten "forsømmelig eller andet utilbørlig forhold." Det riktige må her være å se "forsømmelig" som et selvstendig alternativ, slik at det ikke kan kreves at forsømmeligheten også skal være utilbørlig. Ved vurderingsnormen må det være naturlig å anvende den ramme for feilmargin som generelt gjelder etter skadeserstatningsloven §2-1. Det blir spørsmål om "de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten...er tilsidesatt."
Det som har skjedd i denne saken, er ikke noe enkeltstående "glipp", men inngår som en del av et samlet bilde som er helt entydig. Det er således dekning for det som er uttalt i stevningen for Høyesterett i pkt 3, hvor det heter: "Når søksmålet reises har det sin bakgrunn i langvarig rettstridig opptreden fra endel lagdommere ved Gulating lagmannsrett. Man har tydelig synes å ment, at den lille mann fra gaten kan man ustraffet trakke på, man kan bakvaske ham, og man kan sette på ham stempelet "kverulant", og man kan hevde at han er "partielt sinnsyk", det hele i den hensikt, at denne mannen kan man ikke høre på. Dette fremfører såvel dommere, som rettens sekretærer overfor journalister som refererer fra saker i Bergen Tinghus."
Det vises også til pkt 8 i stevningen, hvor det bl a uttales "at det dreier seg om en organisert virksomhet fra dommere, som har til hensikt å knekke en part i en rettsak psykisk og økonomisk,...".
I denne forbindelse vises til at Høyesteretts kjæremålsutvalg også har opphevet tre andre avgjørelser av Gulating lagmannsrett, hvor Elvebakk har vært part eller prosessfullmektig. Det vises til avgjørelser inntatt i Rt-1984-1491 og Rt-1989-1156 samt til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 8. oktober 1987, lnr 400 K/1987.
Den "spesielle" holdning man i Gulating lagmannsrett har hatt til Elvebakk, fremgår for øvrig også av bemerkninger fra lagmannsretten i kjennelse av 17. november 1988, som ble opphevet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-1989-1156. Det uttales:
"Kari Ervik hadde engasjert Helge Elvebakk som prosessfullmektig både i byrett og i lagmannsrett. Elvebakk sitt yrke er visstnok bruktbilhandlar. Han er ingen profesjonell rettshjelpar, men han har stor og negativ røynsle frå domstolane i Bergen i eigne saker, slik at han no meiner at dei fleste fagdommarar må vere ugilde til å handsame tvistene hans, jfr. skriv til Høgsterett av oktober 1988. Dette skal derimot ikkje gjelda i dei prosessar der han berre er rettsmedhjelpar for andre. Elvebakk har opplyst at han ikkje tar godtgjersle for arbeidet sitt. Men etter dei påstandar han legg ned om sakskostnader, må retten gå ut frå at ein vesentleg del av beløpa skal dekkja hans eigen innsats, slik at han langt på veg må vurderast som ein gammaldags "vinkelskrivar"."
Det er i høy grad grunn til å reagere over den måte retten her uttrykker seg på.
Ved utmålingen av erstatningskravet er det tatt utgangspunkt i det tap East Import A/S har lidt ved at den daglige leder, Helge Elvebakk, måtte bruke sin tid som prosessfullmektig for selskapet.
Vedrørende det avvisningsspørsmål de saksøkte også har tatt opp for Høyesterett, viser saksøker til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 19. mai 1989.
Saksøkeren, East Import A/S, har nedlagt denne påstand:
"Lars Sollesnes, Helge Lillebø og Arvid M. Pedersen dømmes til å betale in solidum til East Import A/S erstatning oppad begrenset til kr. 14.000,-, samt saksomkostninger."
De saksøkte, lagmann Lars Sollesnes, lagdommerne Helge Lillebø og Arvid M Pedersen gjør prinsipalt gjeldende at saken bør avvises. I denne forbindelse er anført:
De prosessuelle vilkår etter tvistemålsloven §436 kan ikke anses oppfylt i og med at det ikke foreligger en endelig avgjørelse av det saksomkostningsspørsmål som Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelsen av 21. april 1988 hjemviste til behandling ved Bergen byrett. Byretten har nå truffet avgjørelse i saken, men denne avgjørelse er angrepet av motparten.
Sterke reelle hensyn tilsier at Høyesterett ikke treffer en avgjørelse i saken på det nåværende tidspunkt. Spørsmålet om saksomkostninger samt om det foreligger ansvar for motpartens prosessfullmektig og byrettsdommeren i tilknytning til den oppfriskningssak som danner grunnlag for saken, foreligger til behandling på forskjellige plan i rettsapparatet. Disse spørsmål ligger nær opp til det som er temaet i den foreliggende sak. Hensynet til ressursbruken tilsier at denne sak ikke blir behandlet før de andre saker er endelig avgjort. Også hensynet til beskyttelse av landets dommere tilsier en slik tolkning.
Angående realiteten har de saksøkte anført:
Det salærkrav som ble fremsatt fra motpartens advokat i oppfriskningssaken, må åpenbart anses som meget rimelig. Det vises videre til at advokat Markhus har bekreftet at hans salærkrav på kr 7.000 var fastsatt med henblikk på en dags hovedforhandling, og at han ikke fant grunn til å revidere sin salæroppgave som følge av at hovedforhandlingen ble avsluttet første dag ved lunsjtid og fortsatte frem til lunsjtid dagen etter.
Et annet sentralt punkt i saken er at East Import A/S i sitt kjæremål over byrettens omkostningsavgjørelse gjorde det til et hovedpunkt at man ikke var forpliktet til å betale saksomkostninger i det hele tatt, fordi uteblivelsesdommen menes å være avsagt med urette, jf tvistemålsloven §349 tredje ledd. For lagmannsretten ble det i det hele tatt ikke prosedert på at tvistemålsloven §349 første ledd jf §177 skulle få anvendelse. Henvisningen til de nevnte bestemmelser fremkom først etter at lagmannsretten hadde truffet sin avgjørelse. Det kan for så vidt reises spørsmål om lagmannsretten i det hele tatt kan sies å ha begått noen feil, når lagmannsretten fortjenstfullt nok "fanget opp" dette med fordyrelsen, noe Elvebakk påberopte seg i et brev i en annen forbindelse.
Det må være helt på det rene at det ikke foreligger grunnlag for noe erstatningskrav mot de saksøkte dommerne etter domstolsloven §200 og §201. For at det skal være tale om et ansvar etter de nevnte bestemmelser, må det foreligge et klart og kvalifisert brudd på de plikter som påhviler dommerne. Noe slikt brudd er det klarligvis ikke tale om i denne sak.
Det er ingen grunn for de saksøkte til å komme inn på de andre avgjørelsene som motparten har trukket inn i denne sak. De deltok ikke i disse avgjørelser, og det foreligger overhodet ikke noe grunnlag for Elvebakks påstand om at han har vært forfulgt av dommerne ved Gulating lagmannsrett.
East Import A/S har for øvrig ikke dokumentert at det er lidt noe tap som følge av lagmannsrettens kjennelse. I denne forbindelse vises også til at det ikke foreligger noen endelig avgjørelse i den hjemviste sak om saksomkostningene og de andre saker som er i gang. Man vet derfor ikke om det i det hele tatt vil oppstå noe tap for East Import A/S.
Lagmann Lars Sollesnes, lagdommerne Helge Lillebø og Arvid M Pedersen har nedlagt denne påstand:
"Prinsipalt: Saken avvises. Subsidiært: De saksøkte frifinnes. I begge tilfelle: De saksøkte tilkjennes saksomkostninger."
Jeg skal først ta for meg avvisningsspørsmålet. De saksøkte gjør gjeldende at de prosessuelle vilkår for et saksanlegg etter tvistemålsloven §436 ikke er oppfylt i og med at byrettens saksomkostningsavgjørelse ble hjemvist til behandling i byretten, og det ikke foreligger en endelig avgjørelse i hjemvisningssaken. Avvisningsinnsigelsen er tidligere tatt opp og forkastet i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 19 mai 1989. Jeg kan slutte meg til det som her er uttalt om avvisningsspørsmålet. I anledning prosedyren for Høyesterett skal jeg videre bemerke:
Saksøkeren krever i denne sak erstatning av de tre saksøkte dommere for utgifter og tap som påstås å være oppstått som følge av den feil som er knyttet til lagmannsrettens kjennelse av 25. november 1987. Høyesteretts kjæremålsutvalg har ved sin kjennelse av 21. april 1988 lagt til grunn at det er begått en saksbehandlingsfeil, og denne avgjørelse er endelig. Formålet med de søksmålsbetingelser som er oppstilt i tvistemålsloven §436, antas å være at man ønsket å forhindre at det skulle bli avsagt motstridende avgjørelser vedrørende erstatningsgrunnlaget i forskjellige saker. Jeg viser her til uttalelser i avgjørelser inntatt i Rt-1974-935 og Rt-1979-1481. Det nevnte hensyn må anses ivaretatt i denne sak. Det er således bare spørsmål av betydning for en eventuell erstatningsutmåling som vil bli behandlet i den sak som er hjemvist. Det samme gjelder de andre saker som er under behandling i rettsapparatet.
Slik jeg ser det, må det syn som her er gjort gjeldende fra de saksøktes side vedrørende tvistemålsloven §436, generelt innebære at det overhodet ikke skal kunne anlegges sak med krav om erstatning etter domstolsloven §200 og §201, når en avgjørelse er opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil og hjemvist, uten at først den hjemviste sak har funnet sin endelige avgjørelse. Jeg finner det lite rimelig at en part som mener å ha et krav selv ut fra de meget snevre rammer domstolsloven §200 og §201 setter, skal være tvunget til først å gå veien om en endelig avgjørelse i en hjemvist sak.
Jeg skal så ta for meg det materielle spørsmål om det foreligger noe ansvar for de saksøkte dommere. Jeg finner at Lars Sollesnes, Helge Lillebø og Arvid M Pedersen må frifinnes på det grunnlag at hverken domstolsloven §200 eller §201 kan begrunne noe erstatningskrav mot dem.
Jeg tar ved min drøftelse utgangspunkt i at det knytter seg en saksbehandlingsfeil til lagmannsrettens avgjørelse, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 21. april 1988. Feilen besto i at man ikke hadde drøftet en anførsel.
Det blir så spørsmål om hvilken norm som skal legges til grunn ved avgjørelsen av om de tre dommere har pådratt seg et personlig erstatningsansvar overfor East Import A/S. I domstolsloven §200 benyttes uttrykksmåten "gjør seg skyldig i forsømmelig eller andet utilbørlig forhold", mens domstolsloven §201 taler om "har begaat en aapenbar feil i avgjørelsen". Den siste bestemmelse knytter seg direkte til rettslige avgjørelser, mens §200 har et videre anvendelsesområde. Det må i alle tilfelle dreie seg om et kvalifisert klanderverdig forhold.Jeg viser her til referat av avgjørelse inntatt i Rt-1940-646-647.
Jeg kan ikke se at det foreligger noen kvalifisert feil i dette tilfelle. Feilen må vurderes på bakgrunn av at hovedspørsmålet i kjæremålssaken for lagmannsretten var spørsmålet om East Import A/S i det hele tatt skulle betale saksomkostningene i oppfriskningssaken, idet det ble hevdet at uteblivelsesdommen var avsagt med urette, jf tvistemålsloven §349 tredje ledd. East Import A/S gjorde gjeldende en rekke anførsler i denne forbindelse.
Under hovedforhandlingen for Høyesterett er det klarlagt hva som var bakgrunnen for at lagmannsretten i referatet av den kjærende parts anførsler også tok med det forhold at forhandlingene i byretten måtte utsettes til neste dag, og i denne forbindelse anførselen om at: "Denne unødvendige fordyrelse av saken må lede til at saksomkostninger i oppfrisningssaken under enhver omstendighet blir redusert."
Det er på det rene at den nevnte anførsel ikke er fremkommet i noe prosesskriv fra East Import A/S's side i kjæremålssaken. Helge Elvebakk hadde imidlertid i et brev datert 12. oktober 1987 stilet til vedkommende byrettsdommer i oppfriskningssaken, byrettsdommer Faaberg, begjært motpartens prosessfullmektig ilagt bot etter domstolsloven §202 tredje ledd for at "han på uredelig måte søkte å hindre denne saks rette opplysning, derved at han uten mitt vidende frafalt vitner...". Det heter videre i brevet: "Når dette ble oppdaget var det jo rettsmøtet måtte utsettes. Skal advokat Markhus her profitere på at en forsømmelighet han selv her er skyldig i, skal få som resultat at jeg skal måtte betale saksomkostninger også for hans andre dag i retten?. Jeg mener dette spørsmål må besvares med et klart nei. I det det hele tatt foreligger det her en slik uredelig fremferd fra advokat Markhus side at han må ilegges rettergangsbot etter dtl §202 tredje ledd ved at han har søkt å hindre sakens rette opplysning."
Dette brev ble så sammen med kjæremålet fra East Import A/S og kjæremålstilsvaret oversendt til lagmannsretten ved byrettens brev av 22. oktober 1987. Brevet ble returnert fra lagmannsretten til Helge Elvebakk 25. november 1987, samme dag lagmannsretten avsa sin kjennelse i omkostningssaken. I brevet uttalte lagmannsretten at spørsmålet om motpartens prosessfullmektig skulle gjøres ansvarlig etter domstolsloven, hørte under byretten.
Lagmannsretten har således "fanget opp" det som ble uttalt om fordyrelsen i Helge Elvebakks brev av 12. oktober 1987. Slik jeg forstår kjennelsen, har imidlertid lagmannsretten oppfattet anførselen som bare å gjelde spørsmålet om de saksomkostninger motparten hadde krevet dekket i oppfriskningssaken hadde vært nødvendige, jf §176, første ledd første punktum. Det som i så fall har skjedd, er at lagmannsretten har misforstått eller feiltolket en anførsel som for lagmannsretten må ha fremstått som både perifer og uklar. Jeg understreker i denne forbindelse at påberopelsen av tvistemålsloven §349 første ledd og §177 - i relasjon til fordyrelsen - først fant sted i tilknytning til det videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og således etter at lagmannsretten hadde avsagt sin kjennelse. Henvisningen til de nevnte lovbestemmelser ble, så vidt jeg kan se, første gang gjort i et brev fra Elvebakk til byrettsdommer Faaberg av 27. november 1987.
Jeg finner grunn til å tilføye at lagmannsretten må ha oppfattet det salærkrav som ble fremsatt fra advokat Markhus på kr 7.000 som rimelig. At dette kan ha preget lagmannsrettens drøftelse og begrunnelse vedrørende et spørsmål som lagmannsretten må ha ansett perifert, er forståelig.
East Import A/S har til støtte for sitt krav også vist til tre andre avgjørelser av Gulating lagmannsrett - avsagt av andre dommere enn de som er saksøkt i denne sak. Jeg kan ikke se at den kjennelse som har stått sentralt i denne sak, eller de andre påberopte saker gir noe som helst grunnlag for saksøktes påstand om at Helge Elvebakk har vært forfulgt av dommerne i Gulating lagmannsrett.
Saksøkeren har tapt saken fullstendig, og jeg finner at East Import A/S etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd må pålegges å erstatte de saksøkte deres omkostninger. I henhold til fremlagt omkostningsoppgave settes omkostningsbeløpet til kr 65.600, herav for utlegg kr 8.600.
Jeg stemmer for denne
1. Lagmann Lars Sollesnes, lagdommerne Helge Lillebø og Arvid M Pedersen frifinnes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler East Import A/S til Lars Sollesnes, Helge Lillebø og Arvid M Pedersen i fellesskap 65.600 - sekstifemtusensekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.