HR-1991-125 - Rt-1991-1069

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1991-10-04
Publisert:	HR-1991-00125 - Rt-1991-1069 (402-91)
Stikkord:	(MS-bladetdommen), Strafferett, Ærekrenkelse, Mortifikasjon, Ytringsfrihet
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om mortifikasjon av fire forskjellige utsagn i to private straffesaker, som i Oslo byrett hadde vært forent til felles behandling og pådømmelse. Dissens: 3-2
Saksgang:	Oslo byrett 30.11.1990 - Høyesterett HR-1991-00125, L.nr. 125/1991, snr. 76/1991, privat straffesak
Parter:	1. Ernst G Mortensen Forlag A/S, 2. Journalist A, 3. Multipel Sklerose Forbundet i Norge (advokat Johan Hjort) mot 1. R, 2. B (advokat Hans Stenberg-Nilsen)
Forfatter:	Tjomsland, Holmøy, Smith, Mindretall: Backer, Halvorsen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, §249, §253, Grunnloven (1814) §100, Straffeprosessloven (1981) §247, §434, §435, §440, EMKN A10

Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om mortifikasjon av fire forskjellige utsagn i to private straffesaker, som i Oslo byrett har vært forenet til felles behandling og pådømmelse.

Den svenske legen B åpnet i desember 1985 legekontor i T for behandling av pasienter med multipel sklerose, heretter kalt MS. I januar 1987 ble virksomheten flyttet til ....., der det ble opprettet en egen klinikk for behandling av MS-pasienter, som ble drevet som aksjeselskap under navnet R. I alt skal mellom 1000 og 1200 pasienter ha vært behandlet ved klinikken, hvorav ca 200 norske. Etter hvert ble den virksomhet som ble drevet ved klinikken gjenstand for angrep fra massemedia og også fra faglig, medisinsk hold. Dette førte til at virksomheten ble sterkt redusert og til slutt opphørte. B flyttet i 1988 til Ø, der hun en tid drev en tilsvarende klinikk. Hun er nå tilbake i X, og behandler enkelte MS-pasienter.

Angrepene på B og Y-klinikken skyldtes det uortodokse behandlingsopplegget. B er utdannet som gynekolog, og hun har en doktorgrad i emnet psykososial gynekologi. Da hun hadde avsluttet arbeidet med sin doktoravhandling, ble hun i 1983 rammet av depresjon og utviklet også MS-symptomer. Disse gikk tilbake da hun begynte med antidepressive midler. Hun fikk da den tanke at MS kunne behandles med slike midler. Det teoretiske grunnlag for behandlingen ved Y-klinikken finnes i en artikkel av B og tre andre i tidsskriftet "Medical Hypothesis" i 1987. Det heter her i oversettelse: "Det er vår hypotese at MS er en sykdom som forårsakes av mangel på noradrenalin (NA) i nervesystemets synapser, noe som fører til avbrudd i impulsoverføringen og kan medføre nervebetennelse og demyelinisering." Videre heter det: "Vi har funnet at økende nivåer av noradrenalin (NA) som følge av bruk av antidepressiva og l-dopa har innvirkning på MS-symptomer." Behandlingen har dels tatt sikte på å øke mengden av noradrenalin og dels rettet seg mer direkte mot symptomene for MS. Disse er søkt motvirket ved kjente legemidler som er forskrevet og dosert på individuell basis. Etter et innledende besøk av noen timers varighet ved klinikken har pasientene vendt hjem, og der tatt legemidler etter nærmere instruks gjennom hyppige telefonkontakter med klinikken. På grunnlag av tilbakemelding fra pasientene hevder B at behandlingen har ført til vesentlig bedring for opp til 80 % av pasientene.

De to private straffesakene har sammenheng med negativ omtale av virksomheten ved Y-klinikken i 1987 i ukebladet C, der det var inntatt en artikkel av journalist A, og i MS-bladet, samt i et brev fra Multipel Sklerose Forbundet i Norge.

Oslo byrett avsa 30. november 1990 dom med slik domsslutning:

"I I sak nr. 38/88 og 39/88:

Følgende utsagn i ukebladet C nr. 33 for 1987 8 og i MS-bladet nr. 4 for 1987 18 kjennes døde og maktesløse:

1. Norske MS-pasienter lures.

2. Tolv til fjorten tusen kroner for brustne illusjoner. Det er hva MS-pasienter må betale for B mirakelkur.

3. I X er hun boikottet.

5. De fortvilede pasienter kjøper illusjoner.

II. I sak nr. 38/88: Ukebladet C ved utgiveren Ernst G. Mortensens Forlag A/S og journalist A dømmes til in solidum å betale oppreisning til B for ikke-økonomisk skade med kr. 75.000,- kronersyttifemtusen.

III. Ukebladet C ved Ernst G. Mortensens Forlag A/S dømmes til å betale saksomkostninger til R med kr. 30.000,- kronertrettitusen, og til B med kr. 100.000,- kroneretthundretusen.

IV. Journalist A dømmes til å betale saksomkostninger til B med kr. 15.000,- kronerfemtentusen.

V. Oppfyllelsesfristen for punktene III og IV er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

VI. For øvrig frifinnes de saksøkte.

I sak nr. 39/88:

VII. Følgende utsagn inntatt i MS-bladet nr. 5/6 for desember 1987 kjennes døde og maktesløse: 6a. Nevrolog Astrid Edland mener det er svindel å love folk bedring slik som B har gjort. 6b. Det er nå satt i gang politietterforskning av dette stedet for brudd på kvakksalverloven.

VIII. Følgende utsagn i brev av 15. september 1987 fra Multipel Sklerose-Forbundet til ..... kjennes døde og maktesløse:

7. Hun er ekskludert av legeforeningen og det foreligger en politianmeldelse på henne.

8. Helsedirektør Mork har kontaktet sine svenske kolleger og de stopper damen.

IX. Multipel Sklerose Forbundet i Norge dømmes til å betale oppreisning til B for ikke-økonomisk skade med kr. 25.000,- kronertjuefemtusen.

X. Multipel Sklerose Forbundet i Norge dømmes til å betale saksomkostninger til B med kr. 15.000,- kronerfemtentusen.

XI. Oppfyllelsesfristen for punktene IX og X er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

XII. For øvrig frifinnes saksøkte."

Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av dommen. Det var krevet mortifikasjon av i alt ni forskjellige utsagn. Dommen innebar at påstanden ble tatt til følge for åtte av utsagnene.

Ernst G. Mortensen Forlag A/S, journalist A og Multipel Sklerose Forbundet i Norge har påanket byrettens avgjørelse av mortifikasjonskravet til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. Subsidiært er det anket over saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. De ankende parter tok samtidig ut anke til Eidsivating lagmannsrett over byrettens avgjørelse av oppreisningsspørsmålet, jfr. straffeprosessloven §435. Behandlingen av disse ankene er stilt i bero i påvente av Høyesteretts avgjørelse i mortifikasjonsspørsmålet. Hvis Høyesteretts avgjørelse av dette spørsmål skulle gi grunnlag for det, er det for øvrig krevet at Høyesterett justerer oppreisningsbeløpene etter straffeprosessloven §434 annet ledd.

Ankene til Høyesterett gjaldt alle de åtte mortifiserte utsagn. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 7. mars 1991 ble imidlertid ankene nektet fremmet for så vidt gjelder mortifikasjon av utsagn 3, 6b, 7 og 8. For øvrig ble ankene henvist til Høyesterett. Dette innebærer at ankesaken er begrenset til å gjelde de fire utsagn som i byrettens domsslutning er betegnet som utsagn 1, 2, 5 og 6a.

De ankende parter, Ernst G. Mortensen Forlag A/S, journalist A og Multipel Sklerose Forbundet i Norge, har hovedsakelig anført:

Byretten har stilt for strenge krav til sannhetsbeviset etter straffeloven §249 nr 1. Etter de sterke uttalelser fra den svenske nevrologen, professor Hans Link, og andre medisinske fagfolk, samt de standpunkter som ble inntatt av den svenske Socialstyrelsen og Halso- og sjukvårdens Ansvarsnamnd, burde sannhetsbevis ha vært ansett ført.

Byretten har ikke presisert sin oppfatning av de uttrykk som er brukt. Det er av viktighet om uttrykket "svindel" går på det faglige eller det økonomiske. Y-klinikken har presentert seg som en forskerinstitusjon.

Det er feil av byretten når den uttaler at sannhetsbevis for luring, svindel og skaping av falske illusjoner i dette tilfelle innebærer bevis for forsett med hensyn til det klanderverdige forhold. Den omstendighet at B selv tror på sin hypotese, kan ikke være avgjørende.

Byretten har ikke drøftet den rettsstridighetsreservasjon som ansees innebygget i straffeloven §247. Ved en slik drøftelse burde man ha trukket inn prinsippet i straffeloven §249 nr 3.

Byretten uttaler kritikk for at det ikke ble tatt kontakt med B før den påklagede artikkel ble inntatt i ukebladet C. De ankende parter mener at det ikke er grunnlag for dette.

Byretten har feilaktig ikke lagt vekt på at det i artikkelen i C er gitt premisser for de konklusjoner som man kommer frem til. Premissene går på at kvalifiserte fagfolk mener at behandlingen ved Y-klinikken er uforsvarlig.

Ved sin uttalelse om grensene for ytringsfriheten har byretten ikke tatt hensyn til at man befinner seg på et fagområde der det er en sterk offentlig debatt.

Ernst G Mortensen Forlag A/S, journalist A og Multipel Sklerose Forbundet i Norge har nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt:

De ankende parter frifinnes forsåvidt angår de påklagede utsagn nr. 1, 2, 5 og 6a.

2. Subsidiært:

Oslo byretts dom oppheves forsåvidt angår mortifikasjon av de samme utsagn.

3. De ankende parter frifinnes for oppreisningskravet.

4. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett."

Ankemotpartene, R og B, har hovedsakelig anført:

Byrettens dom gir uttrykk for en riktig lovanvendelse, og de innvendinger som kan rettes mot domsgrunnene er uvesentlige.

De uttrykk som er brukt i de påklagede utsagn, må tolkes på bakgrunn av at de henvender seg til det alminnelige publikum, herunder personer som er rammet av MS. Utsagnene må oppfattes som en moralsk dom over ankemotpartene. Dette er noe annet enn en teoretisk diskusjon mellom fagfolk eller en politisk diskusjon. Rammen for ytringsfriheten kan ikke ansees utvidet bare fordi virksomheten ved Y-klinikken hadde krav på en viss offentlig interesse. Det bestrides at det er adgang til å bruke straffeloven §249 nr 3 analogisk på mortifikasjonskrav. Ut fra forholdene må det være riktig, slik som byretten har gjort, å kreve "ført bevis for at B/Y bevisst har gått inn for å lure, svindle pasientene eller for å skape uriktige illusjoner".

Gjenstanden for sannhetsbevis etter straffeloven §249 nr 1 blir etter dette hovedsakelig ankemotpartenes subjektive forhold. Det spiller da ingen rolle at B ikke har fått tilslutning til sin hypotese om årsaken til MS og at mange fagfolk stiller seg kritisk til hennes behandlingsopplegg. Høyesterett er bundet av byrettens bevisbedømmelse.

R og B har nedlagt slik påstand:

"1. Anken forkastes.

2. B og R tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett."

Jeg er kommet til at ankene ikke kan føre frem. Etter min oppfatning gir byrettens domsgrunner tilstrekkelig grunnlag for å prøve lovanvendelsen, og jeg kan ikke se at det er noen avgjørende feil ved denne.

Det hører under lovanvendelsen å tolke de utsagn som kreves mortifisert. Utsagnene går ut på at norske MS-pasienter "lures", at de betaler en ganske høy pris for "brustne illusjoner", at de fortvilede pasienter kjøper "illusjoner", og at en navngitt nevrolog mener at det er "svindel" å love folk bedring, slik B har gjort. Når det gjelder det siste utsagn, peker jeg på at dets refererende form som utgangspunkt ikke fratar utsagnet karakter av en beskyldning, hvis det ellers må vurderes slik, jfr. Rt-1961-62 og Rt-1977-136. Det er mulig at uttrykket "svindel" er noe grovere enn de andre uttrykk som er brukt. Partene har imidlertid under sin prosedyre for Høyesterett ikke foretatt noen sondring mellom de forskjellige utsagn. Jeg skal komme tilbake til spørsmålet om det allikevel er grunn til å foreta en sondring.

Utsagnene må tolkes ut fra de forhold under hvilke de ble fremsatt. Formålet med artiklene i C og MS-bladet var å advare folk mot å gjøre bruk av tjenestene til Y-klinikken, som man mente var verdiløse. Det var godt belegg for et slikt syn i uttalelser fra fagfolk. I den ene artikkelen, som var felles for C og MS-bladet, var det vist til uttalelser fra professor Harald Nyland ved Haukeland Sykehus i Bergen. I den andre artikkelen, som bare stod i MS-bladet, og som var tatt direkte fra Ø, var det referert til en uttalelse fra nevrolog Astrid Edland. I X var Y-klinikken blitt gjenstand for sterk kritikk fra faglig hold. Allerede i et brev av 10. september 1986 fra den svenske Socialstyrelsen til B var det blitt uttalt:

"Er pågående omfattande behandling av ett stort antal MS-patienter med maprotilin torde i nuvarande lage inte kunna hanforas till "vetenskap och beprovad erfarenhet". Behandling i denne skala bor på nuvarande stadium endast ske inom ramen for klinisk provning enligt gallande regler."

På den annen side hadde myndighetene ikke stoppet virksomheten ved klinikken.

For byretten var det oppnevnt en sakkyndig, professor Johannes Setekleiv ved Farmakologisk Institutt, Universitet i Oslo. I tillegg til ham hørte byretten to sakkyndige vitner, professor Bodvar Vandvik og den tidligere nevnte professor Harald Nyland, begge nevrologer. Retten konstaterer at det utvilsomt er "ført bevis for at det ikke foreligger vitenskapelig holdbar påvisning av at KBF's hypotese er holdbar eller for at hennes behandling bedrer pasientenes MS-symptomer, enn si gjør dem friske".

Selv om man bygger på dette, er det imidlertid ikke gitt at det var berettiget å karakterisere virksomheten ved Yklinikken på en slik måte som i de påklagede utsagn. Ankemotpartene har, på samme måte som for byretten, anført at det er mange pasienter som rent faktisk er blitt bedre etter behandlingen ved Y-klinikken. Det er fremlagt erklæringer fra tilfredse pasienter, og det er blitt anført at en spørreundersøkelse viser at ca 70 % av de spurte mener at behandlingen har hatt en gunstig virkning. Et viktig spørsmål er under disse omstendigheter om pasientene er blitt lovet mer enn de har fått. Byretten har tatt det standpunkt at det ikke er ført bevis for dette. Ankemotpartene mener at det må være adgang til å drive en eksperimentell virksomhet på grunnlag av en ennå ikke bevist hypotese uten å bli beskyldt for å drive med svindel.

Det første spørsmål er om utsagnene, sett på bakgrunn av de forhold under hvilke de ble avgitt, kan ansees ikke som beskyldninger, men som tilspissede innlegg i en debatt om et aktuelt spørsmål av alminnelig interesse. Dette er et spørsmål om hvor langt hensynet til ytringsfriheten rekker. Det kan også sees som en anvendelse av det rettsstridighetsforbehold som må ansees innebygget i straffeloven §247. De ankende parter har kritisert byrettens dom fordi den ikke kommer inn på rettsstridighetsspørsmålet. Den nevner imidlertid hensynet til ytringsfriheten, og det viser etter min mening at den har vært klar over problemstillingen. De ankende parter har også anført at man må kunne bruke prinsippet i straffeloven §249 nr. 3. Jeg kan imidlertid ikke se at analogier fra denne bestemmelse, som gjelder for straffansvaret, kan spille noen selvstendig rolle i det foreliggende tilfelle.

Utgangspunktet når det er brukt uttrykk som luring, svindel og skaping av falske illusjoner, må etter min mening være det som byretten har gått inn for, nemlig at vedkommende må ha vist forsett med hensyn til det klanderverdige forhold, og at dette må bevises, jfr Andenæs og Bratholm: Spesiell strafferett 2 utgave side 190. Byretten er kommet til at et slikt bevis ikke er ført.

Spørsmålet er imidlertid om den spesielle bakgrunn for utsagnene bringer saken i en annen stilling. Dette kan tenkes å stille seg noe forskjellig for de ulike utsagn. De ankende parter har særlig påberopt seg avgjørelsene i "Gro-saken" i Rt-1979-727 og i saken mellom Carl I. Hagen og Å i Rt-1990-257. I den første saken ble det ikke tatt standpunkt til om uttrykket "vitenskapelig svindel" kunne ansees beskyttet av ytringsfriheten. Uttrykket ble imidlertid tolket slik at det "hevdes å foreligge vesentlige mangler ved artikkelen når den vurderes ut fra en vitenskapelig synsvinkel, og at opphavsmannen kan bebreides for disse mangler", jfr. 738 i Retstidende. Ut fra denne forståelse av uttrykket ble sannhetsbevis ansett ført. I saken mot Å ble et nokså vidtgående utsagn ansett beskyttet av ytringsfriheten, men det ble lagt vekt på sakens politiske bakgrunn, og jeg anser avgjørelsen av mindre betydning for den foreliggende sak.

Det må kunne legges til grunn at ukebladet C og MS-bladet mente å vareta allmenne interesser da man gikk ut med kritikk av den virksomhet som ble drevet ved Y-klinikken. MS-bladet hadde også hensynet til medlemmene av Multipel Sklerose Forbundet å vareta. Ut fra de opplysningene som forelå, var det etter min mening videre grunn til å reagere. Spørsmålet er bare om det var berettiget å gi kritikken en form som etter vanlig språkbruk innebærer en beskyldning om uhederlig forhold fra den kritisertes side. Ved avgjørelsen av dette spørsmål mener jeg at man må legge vekt på at B var lege, og at hun drev en riktignok omtvistet, men lovlig virksomhet. Det dreiet seg heller ikke bare om en teoretisk diskusjon om hennes hypotese om årsaken til MS. Selv om det var gitt uttrykk for at det i noen grad ble drevet forskning ved Y-klinikken, var den vesentlige virksomhet der behandlingen av pasienter, en behandling som mange av pasientene ut fra sine personlige erfaringer mente førte til gode resultater. Det har ikke vært noen antydninger om at behandlingen skulle være farlig eller skadelig, selv om B i et enkeltstående tilfelle har fått en advarsel fra Halso- och sjukvårdens Ansvarsnamnd for mangelfull undersøkelse av en pasient. Etter min oppfatning er det av betydning at også den som har uortodokse ider og som faller på siden av det etablerte miljø, blir vernet av ærekrenkelsesbestemmelsene når det gjelder angrep på den personlige hederlighet. Jeg er således enig med byretten i at de påklagede utsagn ikke beskyttes av ytringsfriheten.

Når det spesielt gjelder spørsmålet om å sondre mellom uttrykket "svindel" som er brukt i MS-bladet nr. 5/6 for desember 1987 og de uttrykk som er brukt i de tre påklagede utsagn i de enslydende artikler i C nr. 33 for 1987 og i MS-bladet nr. 4 for 1987, skal jeg bemerke:

Samtlige utsagn i den artikkel som er gjengitt i begge blader, finnes i overskriften og de tre første avsnitt av artikkelen. Denne del av artikkelen lyder slik:

"NORSKE MS-PASIENTER LURES

Tolv til fjorten tusen kroner for brustne illusjoner.

Det er hva MS-pasienter må betale for B mirakelkur.

Kuren ble lansert i et Z - i X er hun boikottet - og nå tømmer norske MS-rammede sine allerede hardt belastede konti og valfarter over grensen.

Prisen, som hadde ligget på 6.000,- kroner, ble doblet for få dager siden, fordi forretningen gikk så godt.

De fortvilede pasientene kjøper illusjoner. Antidepressive midler som koster omlag femti øre pr. tablett på apoteket, og gis på blå resept."

De aktuelle utsagn er "Norske MS-pasienter lures", "Tolv til fjorten tusen kroner for brustne illusjoner. Det er hva MS-pasienter må betale for Bs mirakelkur." og "De fortvilede pasientene kjøper illusjoner". I tillegg til disse utsagn inneholder den siterte del av artikkelen et utsagn som er rettskraftig mortifisert, nemlig "i X er hun boikottet". Den inneholder også et utsagn som ikke ble mortifisert, nemlig "Prisen som hadde ligget på seks tusen kroner ble doblet for få dager siden fordi forretningen gikk så godt".

Etter min oppfatning kaster de fire utsagn fra artikkelen som ble mortifisert i byretten lys over hverandre. Tonen settes ved overskrifter, der det står at pasienter "lures", og det fortsetter med de to utsagn om kjøp av illusjoner, som står på begge sider av det uriktige utsagn om at B er boikottet i X. For min del har jeg vanskelig for å se det annerledes enn at det også i denne artikkel i realiteten gis uttrykk for at det foreligger svindel.

Det neste spørsmål blir om utsagnene etter sin ordlyd sett i sammenheng med de omstendigheter under hvilke de ble fremsatt, uansett rekkevidden av ytringsfriheten, må tolkes slik at det ikke er nødvendig med bevis for forsett hos ankemotpartene med hensyn til de klanderverdige forhold. De ankende parter har anført at utsagnene kan tolkes slik at de bare går på det rent objektive, og ikke på ankemotpartenes subjektive forhold. De har kritisert byretten for at den ikke har drøftet denne mulighet. En annen mulighet er å tolke utsagnene slik at de bare forutsetter uaktsomhet hos ankemotpartene. En slik tolking kunne til en viss grad sies å være i tråd med den som ble lagt til grunn i "Gro-saken".

For min del kan jeg ikke slutte meg til noen av disse tolkingsmuligheter. Uttrykk som "lures" og "svindel" går utvilsomt på det subjektive, og synes å forutsette forsett. Det kan kanskje være noe mer tvil når det gjelder "brustne illusjoner" og "illusjoner". Imidlertid fremgår det av sammenhengen at disse illusjoner kjøpes til en betydelig pris, noe som synes å forutsette at de selges av en som er klar over at det dreier seg om illusjoner. Illusjonene omtales i den samme artikkel der uttrykket "lures" blir brukt i overskriften. Når utsagnene blir sett i sammenheng, mener jeg at det er tålig klart at også utsagnene om illusjoner går på det subjektive og krever forsett.

Jeg er således enig i byrettens lovanvendelse. Som tidligere nevnt, finner jeg at byrettens domsgrunner er tilstrekkelig til at man kan prøve lovanvendelsen. Når det gjelder bevisbedømmelsen, er Høyesterett bundet av byrettens dom.

Jeg mener etter dette at ankene bør forkastes. Det er da ikke adgang til å endre oppreisningsavgjørelsene etter straffeprosessloven §434 annet ledd. Ut fra mitt syn på spørsmålet om hvordan saken bør avgjøres, mener jeg at ankemotpartene bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Da jeg vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til at anken må føre frem for så vidt gjelder utsagn 1, 2 og 5, men ikke for utsagn 6 a. Min begrunnelse for å ta anken til følge for tre av de utsagn som ble mortifisert av byretten, er at jeg - etter omstendighetene - ikke anser disse utsagn som rettsstridige beskyldninger overfor ankemotpartene. Jeg er enig med førstvoterende i at byrettens domsgrunner gir tilstrekkelig grunnlag for å prøve lovanvendelsen.

Et generelt utgangspunkt for min vurdering av de utsagn det her er tale om, er at det må gjelde en utstrakt ytringsfrihet i den alminnelige samfunnsdebatt om faglige og vitenskapelige spørsmål. Jeg viser her til førstvoterendes uttalelser i den såkalte Gro-saken i Rt-1979-727 på 734 hvor det heter:

"I en debatt om generelle samfunns- og fagspørsmål er det av hensyn til ytringsfriheten særlig viktig at det settes en forholdsvis rommelig ramme for hva de som foranlediger eller deltar i debatten bør kunne tåle uten at de kan påberope seg §247."

Dette må også være tilfellet når temaet er virkningen av ulike behandlingsmetoder for sykdommer, og når striden står mellom allment anerkjent medisinsk forskning og alternative behandlingsmetoder. Viktige hensyn til vern av pasienter tilsier at det på dette området er sterkt ønskelig med en aktiv presse. Og det må etter min mening i utgangspunktet anses som fortjenstfullt når pressen retter et kritisk søkelys på behandlingsmetoder som tilbys pasienter. Høyesterett har i flere avgjørelser understreket at straffeloven §247 må fortolkes med bestemmelsene om ytringsfrihet i grunnloven §100 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art 10 som bakgrunn.

Jeg er enig med førstvoterende i at det må kunne legges til grunn at C og MS-bladet mente å vareta allmenne interesser da disse organer gikk ut med kritikk av den virksomhet som ble drevet ved Y-klinikken, og at det - ut fra de opplysninger som forelå - var grunn til å ta den opp til kritisk drøftelse. Som bakgrunn for min vurdering av de mortifiserte utsagnene finner jeg grunn til å fremheve enkelte sentrale elementer i den situasjonen som forelå, slik disse er beskrevet i byrettens dom:

Virksomheten ved Y-klinikken hadde - slik førstvoterende har redegjort for - på dette tidspunkt fått et meget stort omfang, også et stort antall norske pasienter søkte klinikken.

Om den medikamentelle behandling ved Y-klinikken uttaler byretten:

"Hun har brukt medikamentene utover indikasjon angitt i FASS, uten å følge de regler som gjelder om dokumentasjon for utvidet indikasjon. Hun har ikke latt sin behandling bli gjenstand for kontrollert klinisk prøving slik nevrologene og medisinerne generelt mener er nødvendig."

Det fremgår av Socialstyrelsens brev 10. september 1986 til B at legemiddelavdelingen hadde kontaktet henne og gitt uttrykk for at hennes bruk av maprotilin ved behandlingen av MS burde utprøves klinisk. Slik prøving skulle meldes til legemiddelavdelingen og den forskningsetiske komit. Skjemaer med råd og anvisninger var sendt henne, men noen melding om klinisk prøving var ikke mottatt. Socialstyrelsen konkluderte - som også gjengitt av førstvoterende - med at hennes:

"pågåande omfattande behandling av ett stort antal MS-patienter med maprotilin torde i nuvarande lage inte kunna hanforas till "vetenskap och beprovad erfarenhet". Behandling i denna skala bor på nuvarande stadium endast ske inom ramen for klinisk provning enligt gallande regler."

Om virkningen av den behandling B gir sine pasienter uttaler byretten blant annet:

"Retten konstaterer at de saksøkte utvilsomt har ført bevis for at det ikke foreligger vitenskapelig holdbar påvisning av at KBF's hypotese er holdbar eller for at hennes behandling bedrer pasientenes MS-symptomer, enn si gjør dem friske."

Bs behandlingsmetoder ble i 1987 omtalt i en artikkel i Ø med blant annet intervju med henne. Deler av artikkelen er referert i byrettens dom. I denne artikkelen ble behandlingen omtalt som en mirakelkur. Og det heter her blant annet: "Hun mener å ha funnet løsningen på MS-gåten - en kombinasjon av tabletter og samtaleterapi." De som henvendte seg til Y, fikk tilsendt en "Behandlingspresentation" datert 3. juli 1987 hvor det om resultatet av behandlingen blant annet heter:

"Behandling av MS med så goda resultat att inte ens den mest kritiske iakttagare kan forneka dem, ar en svår och tidskravande process. Vår erfarenhet ar, att behandlingen bor pågå under minst 1 år. Under detta år står mottagningen till forfogande for återbesok samt ta telefonkontakter. Vår forskning visar att cirka 80 % av patienterna kanner en klar forbattring efter denna tidsperiod. Detta galler samtliga typer av MS-symptom.

Forskningen har aven gett som resultat att vi idag lattare och snabbare an tidigare finner den for varje patient individuella rubbningen. Vi kan darfor nu erbjuda en mer specifik behandling och darmed oka sannolikheten for en forbattring ytterligare. Detta medfor dock okat krav på resurser och gor att vi från den 1. august 1987 måste hoja priset på behandlingen."

I tilknytning til omtalen av forskningen ved Y-klinikken uttaler byretten:

"Når pasientene er gitt den oppfatning at det drives forskning ved Y, har det skjedd på sviktende grunnlag."

De forhold jeg her har trukket frem, tilsier etter min mening at B måtte være forberedt på at hennes virksomhet ville bli møtt med en meget sterk faglig kritikk. En virksomhet som drives under slike omstendigheter, vil måtte betraktes som kontroversiell. Jeg legger da også atskillig vekt på den måten B selv hadde lansert sitt behandlingsalternativ. Byretten er kommet til at det ikke er ført bevis for at pasientene er "lovet mer enn de har fått". Men det synes likevel klart for meg at den meget positive presentasjon B hadde gitt av sin virksomhet, måtte egge til faglig imøtegåelse og kritikk. Etter min mening måtte det ligge innenfor ytringsfrihetens grenser dersom det ut fra en faglig vurdering i den situasjon som da forelå, hadde blitt gitt uttrykk for at de pasienter som benyttet seg av Bs tilbud, brukte penger på en behandlingsmetode som ikke hadde positiv virkning. Stenger man for slike utsagn, stenger man også for selve debatten. Men jeg vil på den annen side tilføye at jeg er enig med førstvoterende i at også den som har uortodokse ideer og faller på siden av det etablerte faglige miljøet, er vernet av ærekrenkelsesbestemmelsene når det gjelder angrep på den personlige hederlighet. For meg blir bedømmelsen av rettmessigheten av de mortifiserte utsagn langt på vei en avveining mellom disse to utgangspunkter.

Jeg er enig med førstvoterende i at de enkelte mortifiserte utsagn ikke kan vurderes isolert, men at de må tolkes på bakgrunn av hele den artikkel de er inntatt i. Begge artiklene har en tilspisset form. Dette har betydning når utsagnene skal fortolkes. Men jeg vil likevel understreke at retten må ta stilling til mortifikasjonsspørsmålet særskilt for hvert enkelt av utsagnene.

Jeg skal på bakgrunn av det jeg har anført, vurdere hvert enkelt av de utsagn som omfattes av ankesaken, og jeg begynner med de tre utsagn i artikkelen i C som senere ble gjengitt i MS-bladet. Jeg minner om at utsagn 4 - "Prisen som hadde ligget på seks tusen kroner ble doblet for få dager siden, fordi forretningen gikk så godt" -ikke ble mortifisert av byretten, mens byrettens mortifikasjon av utsagn 3 - "I X er hun boikottet" - er rettskraftig.

Utsagn 5. De fortvilede pasientene kjøper illusjoner.

Etter min mening er det tvilsomt om dette utsagn etter vanlig språkbruk innebærer noen ærekrenkende beskyldning. Lest isolert sier vel utsagnet ikke mer enn at pasientene ikke oppnår de forventede resultater av den behandlingen de kjøper. Jeg kan vanskelig se at det ligger noen beskyldning om uhederlighet i dette utsagnet. Dette gjelder - slik jeg ser det - også dersom utsagnet leses i sammenheng med resten av artikkelen. Under enhver omstendighet kan jeg - når man tar i betraktning den situasjon som forelå - ikke se at dette utsagn må anses som en rettsstridig beskyldning mot ankemotpartene.

Utsagn 2. Tolv til fjorten tusen kroner for brustne illusjoner. Det er hva MS-pasienter må betale for Bs mirakelkur.

Byretten har lagt til grunn at prisen er tilnærmet riktig angitt. Jeg bedømmer i hovedsak dette utsagn på samme måte som det foregående utsagn. Heller ikke dette utsagn innebærer etter min mening noen beskyldning om uhederlighet fra Bs side. Utsagnet er riktignok formulert på en tilspisset og ironisk måte, men jeg kan etter omstendighetene ikke se at det innebærer noen rettsstridig beskyldning mot ankemotpartene. Jeg viser til mine generelle synspunkter foran og tilføyer at uttrykket "Mirakelkur" også ble benyttet i artikkelen i Ø.

Utsagn 1. Norske MS-pasienter lures.

Dette utsagn er artikkelens overskrift. Hovedinnholdet i artikkelen er et intervju med professor Nyland ved Haukeland sykehus i Bergen. Det er dette intervjuet som gir premissene for overskriften. Dersom utsagnet leses i sammenheng med artikkelen for øvrig, er det neppe grunnlag for å forstå den som en beskyldning om at B opptrer uhederlig eller at hun handler mot bedre vitende. Jeg leser utsagnet slik at pasientene ledes til å tro på en behandling som ikke virker, men det trenger ikke bety at den som selger behandlingen ikke selv tror på den. Utsagnet har imidlertid fått en tilspisset form, og det forsterkes av at det er inntatt i overskriften. Men det er nødvendig å lese deler av artikkelen for å oppfatte hvilken virksomhet som omtales. Jeg har vært i tvil for dette utsagns vedkommende. Etter en samlet vurdering er jeg imidlertid kommet til at heller ikke dette utsagn kan anses som en rettsstridig beskyldning mot ankemotpartene.

Jeg går så over til utsagn 6 a som er hentet fra en artikkel i Ø gjengitt i MS-bladet for desember 1987. Jeg minner om at byrettens mortifikasjon av utsagn 6 b som var inntatt i samme artikkel, "det er nå satt igang politietterforskning av dette stedet for brudd på kvaksalverloven", er rettskraftig.

Utsagn 6 a. Nevrolog Astrid Edland mener det er svindel å love folk bedring som B har gjort.

Når jeg er kommet til at dette utsagnet står i en annen stilling enn de utsagn jeg tidligere har behandlet, skyldes dette særlig at uttrykket svindel er satt direkte i sammenheng med "å love folk bedring". Dette innebærer at utsagnet også står i en annen stilling enn uttrykket "vitenskapelig svindel", slik dette ble brukt i saken i Rt-1979-729. For en vanlig leser er det naturlig å forstå utsagnet slik at B har lovet den enkelte pasient bedring. Noe sannhetsbevis for en slik fortolkning har Multipel Sklerose Forbundet ikke søkt å føre. Utsagnet forsterkes ved at uttrykket "svindel" også er brukt i overskriften, hvor det heter: "......-pasienter svindlet i X." Utsagnet forsterkes videre av omtalen i artikkelen av priser på behandlinger ved klinikken sammenholdt med prisene på medikamenter i Norge. Jeg er - for dette utsagns vedkommende - enig med førstvoterende i at utsagnet naturlig må forstås slik at B har handlet mot bedre vitende. Jeg finner at det her foreligger en rettsstridig beskyldning som rammes av straffeloven §247, idet jeg ikke kan se at Multipel Sklerose Forbundet kan påberope hensynet til ytringsfriheten når det gjelder dette utsagnet.

Det fremgår av det jeg her har anført at alle de tre ankende parter må frifinnes for så vidt gjelder utsagn 1, 2 og 5, mens anken fra Multipel Sklerose Forbundet må forkastes for utsagn 6 a.

Da byrettens mortifikasjonsdom blir stående for noen utsagns vedkommende, vil mitt standpunkt ikke umiddelbart lede til noen endring i den delen av byrettens dom som gjelder oppreisning, jfr straffeprosessloven §434 annet ledd. Oppreisningskravet er ikke under denne forutsetning blitt prosedert for Høyesterett. Jeg finner det på denne bakgrunn ikke riktig å ta stilling til oppreisningsspørsmålet på grunnlag av de utsagn som er mortifisert. Som nevnt av førstvoterende, har de ankende parter erklært særskilt anke over byrettens avgjørelse av oppreisningskravet, og det foreligger motanke både når det gjelder oppreisnings- og erstatningskravet. Denne ankesak vil bli behandlet etter tvistemålsloven regler.

Når det gjelder saksomkostninger, følger det av straffeprosessloven §440 at spørsmålet avgjøres etter bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 13. Etter det utfallet anken har fått, finner jeg at hver av partene bør bære sine omkostninger både for byretten og for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Ernst G Mortensen Forlag A/S, A og Multipel Sklerose Forbundet i Norge frifinnes for mortifikasjon av disse utsagn i C nr. 33 og i MS-bladet nr. 4 for 1987:

"Norske MS-pasienter lures".

"Tolv til fjorten tusen kroner for brustne illusjoner. Det er hva MS-pasienter må betale for Bs mirakelkur".

"De fortvilede pasientene kjøper illusjoner".

2. For øvrig forkastes anken fra Multipel Sklerose Forbundet i Norge over mortifikasjonsavgjørelsen.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger både for byretten og for Høyesterett.

Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Backer.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Tjomsland.

Justitiarius Smith: Likeså

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :