HR-1991-148-A - Rt-1991-1311

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1991-11-19
Publisert:	HR-1991-00148-A - Rt-1991-1311 (468-91)
Stikkord:	Tingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1991-00148 A, L.nr 148/1991 Ankesak nr 268/1990
Parter:	1. Tore Sivertsen m.fl. (5 parter) (advokat Erik Bryn) 6. Erhardt Ramsfjell m.fl. (3 parter) (advokat Ola Brekken) mot Staten v/Landbruksdepartementet (advokat Johan Fr. Remmen) Ankesak nr 269/1990: 1. Rudolf Brekke m.fl. (71 parter) (advokat Ola Brekken) mot Staten v/Landbruksdepartementet (advokat Johan Fr. Remmen).
Forfatter:	Langvand, Dolva, Lødrup, Sinding-Larsen, Backer
Lovhenvisninger:	Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §12, §18, Fjelloven (1975) §28, Lov om utmarkskommisjon (1985), Tvistemålsloven (1915) §98, Fjelloven (1920) §28, Fjelloven (1920), Viltloven (1981) §31, Lov om utmarkskommisjon (1985) §17, §2

Dommer Backer: Ved lov av 7 juni 1985 nr 51 ble Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms opprettet. Kommisjonen er en spesialdomstol. Ifølge loven §2 skal den med bindende virkning for alle vedkommende fastslå om staten er eier av grunnarealer eller ikke, fastsette grenser mellom statens grunnarealer og tilstøtende grunnarealer, samt fastslå om bruksretter, herunder allmenningsretter, er til eller ikke på statens grunnarealer, og i tilfelle hvem som har bruksrett. Anke over kommisjonens dommer går direkte til Høyesterett, jfr loven §17.

Saken gjelder anke over to dommer som Utmarkskommisjonen avsa 26 april 1990 etter at staten v/Landbruksdepartementet hadde tatt ut stevning mot vedkommende private grunneiere i 1987. Dommene angår områder som er betegnet som henholdsvis Beiarn Øst og Skjerstadfeltet, begge i Nordland. Saken om Beiarn Øst ble for Utmarkskommisjonen behandlet sammen med Beiarn Vest. Den delen av domsslutningen som gjelder Beiarn Øst og saksomkostningsspørsmålet lyder:

"II. I sak nr. 2/1987, Beiarn Øst.

1 a. Grensen for statens fjellstrekninger mot tilstøtende private eiendommer i vest, nord, sørvest og sør går:

Fra kors 54 fastlagt og avmerket av Salten jordskifterett ved grensegangsak sluttet 3. desember 1965, som siste punkt i grensen mellom statsgrunn og eiendom under Osbakk gnr. 18, til et punkt på søndre del av Ramsgjeldalsryggen (UTM 988 243), derfra sørsørøst over Innerskogbotn til et punkt sør for denne (UTM 998 218), derfra stort sett i vestlig retning over Innertinden, h 974, Ramsgjeltinden, h 1234, og videre til Rundtuva, h 664, derfra i sørøstlig retning til trigonometrisk punkt h 719, derfra i øst til Lille Stolpen, h 956, derfra i sørøst til et punkt i Gamdalselvas søndre løp (UTM 987 194), derfra ned denne elv til det nordøstre hjørne av eiendommen Skulnes gnr. 55 bnr. 4, jfr. skylddelingsforretning 22. september 1921, og derfra etter grensen for eiendommen Skulnes slik denne er beskrevet i nevnte skylddelingsforretning, til Tollåga.

b. Grensen for statens eiendom under Tollå gnr. 21 mot privat eiendom i nordøst og i sørøst går fra Klashaugen - "+ i berg paa indre Glashaugen", fastsatt ved grensegangsforretning avholdt 14. oktober 1886 - i sørøstlig retning til Rundtuva, h 664, og derfra i sørvestlig retning til "kors i berg tett ved den saakaldte Stjernaaga, oppe paa berghammeren opfor Tollaaen", fastsatt ved skylddelingsforretning av 20. juni 1910. Grensene går rettlinjet mellom de beskrevne punkter. De fastsatte grenser er avlagt på et vedlagt utsnitt av topografisk kart, m = 1:50.000, Beiardalen, blad 2028 I, M 711, utgitt 1976.

2. Eierne av gnr. 19 bnr. 1, gnr. 19 bnr. 2, gnr. 22 bnr. 1, gnr. 22 bnr. 4, gnr. 55 bnr. 1, gnr. 55 bnr. 2, gnr. 55 bnr. 4, gnr. 55 bnr 5, gnr. 55 bnr. 6 og gnr. 55 bnr. 7, alle eiendommer i Beiarn kommune, har for de husdyr som kan vinterfødes på de her nevnte eiendommer, rett til beite på den statsgrunn som ligger mellom den under punkt 1 a fastsatte grense og Beiarn kommunes grense i øst mot Skjerstad og Saltdalen kommuner, samt på uomtvistet statsgrunn sør for Tollådalen, mellom Beiardalen og kommunegrensen mot Saltdal.

3. De saksøkte parter har ikke rett til jakt, fangst og fiske på statens grunn ut over hva som følger av bestemmelsene i viltloven av 29. mai 1981 nr. 38 §31 og lakse- og innlandsfiskeloven av 6. mars 1964 §18 jfr. §12, og forskrifter gitt i medhold av disse lovbestemmelser.

4. Staten frifinnes for krav fra eierne av gnr. 55 bnr. 1, gnr. 55 bnr. 6 og gnr. 55 bnr. 7 om rett til fiske i nordre Bjøllåvatnet ut over hva som følger av bestemmelsene i lakse- og innlandsfiskeloven av 6. mars 1964 §18 jfr. §12 og forskrifter gitt i medhold av disse lovbestemmelser.

5. Staten frifinnes for øvrig for fremsatte krav om bruksrett.

III. I begge saker: Staten betaler saksomkostninger til de saksøkte med i alt kr 6.560.76,73. Til fradrag kommer forskuddsutbetaling med kr 616.076,73. Gjenstående 40.000,- - førtitusen - kroner blir å betale de saksøkte ved advokat Erik Bryn. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Domsslutningen for Skjerstadfeltet lyder slik:

"1. Staten er eier av de i saken omtvistede fjellstrekninger.

2. Grensene for samme mot tilstøtende private eiendommer i Skjerstad og Saltdal kommuner går: Fra h 506 på Brekkheia - i grenselinjen mellom gnr. 23 Brekke i Skjerstad og statens eiendom - østnordøst til h 635 i Svartvassheia, derfra i nordlig retning til bekkesamløp (UTM 046 391) ovenfor skogen i Nynessan, derfra i nordnordvest til h 653, derfra nordvest til h 648, derfra i nordlig retning til varde på h 653, derfra nordøst til h 591, derfra i omtrent samme retning til h 557, derfra noe mer nordøstlig til det punkt hvor elven fra Drangan har sitt innløp i vann h 503, (UTM 073 445), derfra nordøst til h 539, derfra nordnordøstlig til h 611, derfra nord til h 766 på Blåfjell, derfra nordøst til h 667 i Breidvikheia, derfra nordnordøst til h 681 på Høgheia, derfra østsørøst til h 646 på Tjørnfjellet, derfra østnordøst til h 639 på Middagstinden, derfra sørøst til h 610 i øvre Kaldkinn og derfra sørvest til Vardhushaugen (UTM 134 496) som er felles grensepunkt for eiendom tilliggende staten, gnr. 48 Skipmannvikfjell og gnr. 47 Dverset, begge i Saltdal kommune. Grensen går rettlinjet mellom de beskrevne knekkpunkter. Den fastsatte grense er avlagt på vedlagte utsnitt av kart sammensatt av topografisk kart m = 1:50.000, Misvær, blad 2029 II, M 711, utgitt 1983 og Rognan, blad 2129 III, M 711, utgitt 1982.

3. Eierne av gnr. 23 bnr. 1, gnr. 23 bnr. 2, gnr. 23 bnr. 3, gnr. 23 bnr. 4, gnr. 23 bnr. 5, gnr. 23 bnr. 6, gnr. 23 bnr. 7 og 11, gnr. 23 bnr 9, gnr. 23 bnr. 12, gnr. 23 bnr. 20, gnr. 23 bnr. 8, gnr. 24 bnr. 1, gnr. 24 bnr. 2, gnr. 25 bnr. 1, gnr. 25 bnr. 2, gnr. 25 bnr. 3, gnr. 25 bnr. 4 og 5, gnr. 26 bnr. 1, gnr. 26 bnr. 2, gnr. 26 bnr 3, gnr. 26 bnr. 4, gnr. 26 bnr. 5 og 6, gnr. 26 bnr. 7, gnr. 26 bnr. 8, gnr. 26 bnr. 9, gnr. 26 bnr. 10, gnr. 26 bnr. 11, gnr. 26 bnr. 12, gnr. 26 bnr. 13, gnr. 26 bnr. 42, gnr. 26 bnr. 57, gnr. 26 bnr. 81, gnr. 37 bnr. 2, gnr. 38 bnr. 2, gnr. 38 bnr. 3, gnr. 38 bnr.4, gnr. 38 bnr. 5, gnr. 38 bnr. 6, gnr. 38 bnr. 8, gnr. 38 bnr. 9, gnr. 38 bnr. 10, gnr 38 bnr. 11, gnr. 38 bnr. 12, gnr. 38 bnr. 14, gnr. 38 bnr. 19, gnr. 38 bnr. 22, gnr. 38 bnr. 38, gnr. 39 bnr. 1, gnr. 39 bnr. 2, gnr. 39 bnr. 3, gnr. 39 bnr. 4, gnr. 39 bnr. 6, gnr. 39 bnr. 9, gnr. 39 bnr. 11 og gnr. 39 bnr. 14, gnr. 41 bnr. 1, gnr. 41 bnr. 2, gnr. 42 bnr. 1 og gnr. 42 bnr. 2, alle i Skjerstad kommune, har for de husdyr som kan vinterfødes på de her nevnte eiendommer, rett til beite på den grunn som ved denne dom, jfr. slutningens punkt 1 og 2 er funnet å tilhøre staten. Mot øst avgrenses bruksrettsområdet av grensen mellom Skjerstad og Saltdal kommuner og mot sørsørøst av en linje fra Brekkheia h 506 østsørøst til trigonometrisk punkt h 708 på Svartvassheia og derfra i stort sett samme retning til søndre ende av Holmvatnet, h 512.

4. Eierne av gnr. 20 bnr. 1, gnr. 20 bnr. 2, gnr. 20 bnr. 3, gnr. 20 bnr. 4, gnr. 21 bnr. 1, gnr. 21 bnr. 2, gnr. 21 bnr. 3, gnr. 22 bnr. 1, gnr. 22 bnr. 2, gnr. 83 bnr. 1, gnr. 83 bnr. 2, gnr. 83 bnr. 3 og gnr. 84 bnr. 1, alle i Skjerstad kommune, har for de husdyr som kan vinterfødes på de her nevnte eiendommer, rett til beite på statens grunn i, og topografisk tilliggende til, Øverdalen og Sørdalen, innenfor grensen for Skjerstad kommune.

5. Eierne av gnr. 48 bnr. 1, gnr. 48 bnr. 2 og gnr. 48 bnr. 3, alle i Saltdal kommune, har for de husdyr som kan vinterfødes på de her nevnte eiendommer, rett til beite på den grunn som ved denne dom er funnet å tilhøre staten og som ligger nord for en rett linje mellom Vardhushaugen i øst og h 766 på Blåfjell i vest.

6. De saksøkte parter har ikke rett til jakt, fangst og fiske på staens grunn ut over hva som følger av bestemmelsene i viltloven av 29. mai 1981 nr. 38 §31 og lakse- og innlandsfiskeloven av 6. mars 1964 §18 jfr. §12 og forskrifter gitt i medhold av disse lovbestemmelser.

7. Staten frifinnes for øvrig for fremsatte krav om bruksrett.

8. Staten betaler saksomkostninger til de saksøkte representert ved advokat Erik Bryn med ialt kr 407.044,-. Til fradrag kommer forskuddsbetaling med kr 379.044,-. Gjenstående 28.000,- - tjueåttetusen - kroner blir å betale de saksøkte ved advokat Erik Bryn. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

9. Staten betaler saksomkostninger til de saksøkte representert ved advokat Nils Moe med kr 28.500,- som i sin helhet er avgjort ved forskuddsbetaling."

Saksforholdet og partenes anførsler for Utmarkskommisjonen fremgår av dommene.

Dommen angående Beiarn Øst er påanket av fem private parter med bruk under gnr 55. Disse parter representeres av advokat Erik Bryn. De angriper grensedragningen nord for sine bruk på strekningen fra Rundtuva til Lille Stolpen, jfr domsslutningens punkt 1 a. Den påstand som er nedlagt for Høyesterett omfatter et vesentlig mindre område enn det som ble omfattet av den påstand som var nedlagt for Utmarkskommisjonen. Subsidiært krever de rett til beite, fiske, jakt og fangst innen tvisteområdet. Dessuten krever de under enhver omstendighet rett til fiske og utnyttelse av skog på allmenningsrettslig, subsidiært privatrettslig, grunnlag i det område i Beiarn kommune som i domsslutningens punkt 1 a er avgrenset som statsgrunn. De angriper således også domsslutningens punkter 3 og 5.

De sistnevnte deler av dommen er på tilsvarende måte påanket av tre private parter som representeres av advokat Ola Brekken.

Dommen angående Skjerstadfeltet er påanket av 71 private parter, som representeres av advokat Brekken. Disse angriper domsslutningens punkter 6 og 7. Av partene hevder 58 at de er berettiget til på allmenningsrettslig/privatrettslig grunnlag å utnytte skog og fiske på statens eiendom mellom kommunegrensen mot Saltdal og grensen mot private eiendommer fastsatt i punkt 2 i Utmarkskommisjonens dom. Tretten parter hevder at de er berettiget til utnyttelse av skog og fiske på statens eiendom i Sørdalen og Øverdalen i Skjerstad kommune. Av de tidligere nevnte 58 parter er det 17 som hevder at de samtidig er berettiget til utnyttelse av skog i Sørdalen og Øverdalen.

Alle anker gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

For Høyesterett har de to ankesakene vært forenet til felles forhandling og pådømmelse etter tvistemålsloven §98. Det har vært holdt bevisopptak til bruk for Høyesterett, der det har vært avhørt ni parter og fem vitner. To av vitnene er nye for Høyesterett. Det har vært fremlagt noen nye dokumenter. I det vesentlige står saken i samme stilling som for Utmarkskommisjonen.

Hovedspørsmålet er om de ankende parter har rett til å utnytte skogen på allmenningsrettslig eller privatrettslig grunnlag på det som i dag ubestridt er statens umatrikulerte grunn i Skjerstad og Beiarn kommuner. De ankende parter mener at disse grunnarealer er statsallmenninger. For Utmarkskommisjonen fikk de private parter medhold i at de har rett til beite på allmenningsrettslig grunnlag, men ikke når det gjaldt de andre bruksrettigheter som de hevdet å ha. De har påanket dommene når det gjelder retten til utnyttelse av skog og fiske, men ikke når det gjelder retten til jakt og fangst.

De ankende parter har i det vesentlige anført:

Den opprinnelige statsgrunn, som utgjør de arealer som ikke har vært underkastet privat eiendomsrett, må i Nordland og Troms, på samme måte som i resten av landet, ansees som statsallmenning. Det er inkonsekvent av Utmarkskommisjonen å anerkjenne beiterett på allmenningsrettslig grunnlag, men ikke andre bruksrettigheter som er vanlig i statsallmenning.

For erverv av allmenningsrett kreves ikke annet enn at det fra gammel tid har vært gårder i vedkommende bygdelag som har utøvet bruksrett på statens grunn. Det var tilfelle både i Beiarn og Skjerstad tidlig på 1700-tallet. De utøvet hugstrett i medhold av NL 3-12-6. For gårder og rydningsplasser som senere er kommet til, behøver man ikke å påvise at disse har utøvet bruksrett på statens grunn, når slik rett allerede var ervervet for bygdelaget. Den omstendighet at det tidlig på 1700-tallet også var personer utenfor bygdelaget som hugget i de skoger som fantes i denne del av Nordland, og at folk fra bygdelaget til dels hugget mer enn til husbehov, gir ikke grunnlag for den slutning at det dreiet seg om en allemannsrett. Utmarkskommisjonen tar derfor feil når den har lagt til grunn at hugstretten var en allemannsrett som Kongen sto fritt til å begrense eller avskjære. Selv om hensynet til skogen tilsa en innstramming, var det ikke grunnlag for å berøve bygdelaget retten til å hugge til husbehov etter NL 3-12-6.

Det er ikke holdbart når Utmarkskommisjonen har lagt avgjørende vekt på at den restriktive linje som myndighetene slo inn på fra midten av 1700-tallet og som, til tross for en betydelig motstand fra befolkningens side, førte til at denne fra midten av 1800-tallet måtte avfinne seg med at man ikke kunne hugge på statens grunn, uten etter tillatelse og mot betaling. Når betydningen av myndighetenes praksis skal vurderes, må man ta hensyn til at denne - iallfall til å begynne med - hadde hjemmel i generelle forordninger, som gjaldt for hele landet. Det var ikke i strid med den allmenningsrettslige hugstrett å kreve at hugst bare skulle skje etter utvisning og mot avgift. Først etter at det ble krevet full betaling, kan man si at hugstretten var krenket. Selv da var det vanlig at folk fra bygda fikk trevirke til rimelig pris.

Myndighetenes praksis fra første halvdel av 1800-tallet og utover var imidlertid klart rettsstridig. Som utgangspunkt kan ikke en slik rettsstridig opptreden begrunne nye rettigheter for staten og bortfall av rettigheter for private. Ved Veikvatnet-dommen i Rt-1918-454 ble det riktignok lagt til grunn at almuen i alminnelighet ikke hadde hugstrett på statsgrunn i Nordland som annensteds ville vært ansett som statsallmenning. Men det er senere rettspraksis om det tilsvarende spørsmål for Nord-Trøndelag, der det er klart uttalt at myndighetenes feilaktige praktisering av NL 3-12-6 ikke kan komme bygdefolket til skade. Det vises til Kvernådommen i Rt-1929-817, Bruås-dommen i Rt-1935-876 og Hoås-dommen i Rt-1940-407. Også for statens umatrikulerte grunn i Nord-Trøndelag hevdet staten tidligere at bygdefolkets allmenningsrettslige bruksrett var falt bort på grunn av myndighetenes restriktive praksis, men man har måttet gå tilbake på dette.

Subsidiært hevdes at rett til utnyttelse av skog bare kan falle bort der slik utnyttelse faktisk har vært hindret. Det er ikke tilfelle for Østerdalen, som ligger nord i det område som var omtvistet for Utmarkskommisjonen i saken vedrørende Skjerstadfeltet. Det har foregått en omfattende neverflekking som må danne basis for en rett til å utnytte skogen etter de gårdsbehov som til enhver tid gjør seg gjeldende.

Når det gjelder fiskeretten, hevdes det at man uten videre må kunne legge til grunn at bygdefolket fra gammel tid har fisket i vannene på statens grunn. Fra nyere tid har man tallrike beretninger om slikt fiske, og det har aldri vært hindret. De ankende parter bestrider at det dreier seg om en rett som fritt kan reguleres av lovgiveren. Det bestrides også at de någjeldende lovbestemmelser må forstås slik at det er laksefiske- og innlandsfiskeloven av 6 mars 1964 §18, jfr §12 som skal gjelde for disse områder. De ankende parter må ha rett til fiske på allmenningsrettslig/privatrettslig grunnlag, eventuelt etter fjelloven av 6 juni 1975 nr 31 §28.

Når det gjelder grensetvisten for de fem ankende parter med bruk under gnr 55 i Beiarn, peker disse ankeparter på at det virker kunstig når statens grunn avgrenses slik at det kommer en kile inn mellom gnr 55 og gnr 19 Ramsgjel, som ligger nordenfor. Ramsgjel eier opp til vannskillet på sin side, og det vil være naturlig om gnr 55 eier opp til vannskillet på den annen side. Det første bruket under nåværende gnr 55 i Øvre Tollådalen ble tatt opp i 1864 av en mann med samisk bakgrunn. Bruket ble skyldsatt i 1903 og solgt noe senere. Ingen av dokumentene vedrørende brukene gir helt klar beskjed om hvor langt opp i fjellet de strekker seg. Utgangspunktet må da være at salget omfattet all den grunn som naturlig hørte til gårdens næringsgrunnlag, jfr Melå-dommen i Rt-1967-313 og Svartishei-dommen i Rt-1982-1541. Det er en feil at Utmarkskommisjonen ikke drøftet disse dommer. Det omtvistede område er først og fremst av betydning som beitemark. Man må ta hensyn til at det dreier seg om bruk der det vesentlige næringsgrunnlag er fedrift.

Subsidiært hevdes det at de ankende parter må ha fulle bruksrettigheter i det omtvistede område på enten privatrettslig eller allmenningsrettslig grunnlag.

I ankesak nr 268/1990 vedrørende Beiarn Øst er det for de parter som representeres av advokat Bryn nedlagt slik påstand:

"I Prinsipalt:

1. Grensen mellom Statens fjellstrekninger og eiendommene gnr. 55, bnr. 1 og 4, gnr. 55, bnr. 2, gnr. 55, bnr. 5, gnr. 55, bnr. 6 og gnr. 55, bnr. 7, tar utgangspunkt i kommisjonens grensepunkt Rundtuva, høyde 664 og går derfra i rett linje øst/sydøstlig til Ramskjelltind høyde 1234. Derfra i rett linje syd/sydøstlig til Lillestolpen høyde 956 hvor grensen treffer den av kommisjonen fastsatte grense fra dette punkt til Gamdalselvas søndre løp.

2. De samme eiendommer kjennes almenningsberettiget på almenningsrettslig grunnlag til fiske og utnyttelse av skog innenfor det almenningsområdet som er fastslått i Utmarkskommisjonens dom under II post 1 a med unntak av det område som foran under post 1 er påstått kjent som privatområde for de ankende parter.

II. Subsidiært:

De ankende parter kjennes bruksberettiget på privatrettslig/almenningsrettslig grunnlag til beite, fiske, jakt og fangst innen et område som begrenses av rette linjer mellom Rundtuva høyde 664 - Ramskjelltinden høyde 1234, Lillestolpen høyde 956, høyde 719 og derfra i rett linje tilbake til Rundtuva høyde 664.

III. Saksomkostninger:

De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

I samme ankesak er det for de parter som representeres av advokat Brekken nedlagt slik påstand:

"1. De ankende parter kjennes som eiere av gnr. 19, bnr. 1, gnr. 19, bnr. 2 og gnr. 22, bnr. 1, alle i Beiarn kommune, på allmenningsrettslig grunnlag/privatrettslig grunnlag berettiget til utnyttelse av skog og fiske innen det område som i Utmarkskommisjonens dom 26. april 1990 i sak nr. 2/1987, Beiarn Øst pkt. II, 1. A er avgrenset som statseiendom innen Beiarn kommune vest for kommunegrensen mot h.h.v. Skjerstad og Saltdal, herunder statsallmenningen sør for Tollådalen mellom kommunegrensen og Øvre Beiardal.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

I ankesak nr 269/1990 vedrørende Skjerstadfeltet er det for de ankende parter nedlagt slik påstand:

"1. De ankende parter kjennes som eiere av gnr. 23, bnr. 1, gnr. 23, bnr. 2, gnr. 23, bnr. 3, gnr. 23. bnr. 4, gnr. 23, bnr. 5, gnr. 23, bnr. 6, gnr. 23, bnr. 7, gnr. 23, bnr. 11, gnr. 23, bnr. 9, gnr. 23, bnr. 12, gnr. 23, bnr. 20, gnr. 23, bnr. 8, gnr. 24, bnr. 1, gnr. 24, bnr. 2, gnr. 25, bnr. 1, gnr. 25, bnr. 2, gnr. 25, bnr. 3, gnr. 25, bnr. 4, gnr. 25, bnr. 5, gnr. 26, bnr. 1, gnr. 26, bnr. 2, gnr. 26, bnr. 3, gnr. 26, bnr. 4, gnr. 26, bnr. 5, gnr. 26, bnr. 6, gnr. 26, bnr. 7, gnr. 26, bnr. 8, gnr. 26, bnr. 9, gnr. 26, bnr. 10, gnr. 26, bnr. 11, gnr. 26, bnr. 12,, gnr. 26, bnr. 13, gnr. 26, bnr. 42, gnr. 26, bnr. 57, gnr 26, bnr. 81, gnr. 37, bnr. 2, gnr. 38, bnr. 2, gnr. 38, bnr. 3, gnr. 38, bnr. 4, gnr. 38, bnr. 5. gnr. 38, bnr. 6, gnr. 38, bnr. 8, gnr. 38, bnr. 9, gnr. 38, bnr. 10, gnr. 38, bnr. 11, gnr. 38, bnr. 12, gnr. 38, bnr. 14, gnr. 38, bnr. 19, gnr. 38, bnr. 22, gnr. 38, bnr. 38, gnr. 39, bnr. 1, gnr. 39, bnr. 2, gnr. 39, bnr. 3, gnr. 39, bnr. 4, gnr. 39, bnr. 6, gnr. 39, bnr. 9, gnr. 39, bnr. 11, gnr. 39, bnr. 14, gnr. 41, bnr. 1, gnr. 41, bnr. 2, gnr. 42, bnr. 1, gnr. 42, bnr. 2 alle i Skjerstad kommune, berettiget på allmenningsrettslig/privatrettslig grunnlag til utnyttelse av skog og fiske på statens eiendom mellom kommunegrensen mot Saltdal og grensen mot private eiendommer fastsatt i pkt. 2. i Utmarkskommisjonens dom 26. april 1990 i sak 3/1987 i Skjerstadfeltet.

2. De ankende parter kjennes som eiere av gnr. 20, bnr. 1, gnr. 20, bnr. 2, gnr. 20, bnr. 3, gnr. 20, bnr. 4, gnr. 21, bnr. 1, gnr. 21, bnr. 2, gnr. 21, bnr. 3, gnr. 22, bnr. 1, gnr. 22, bnr. 2, gnr. 83, bnr. 1, gnr. 83, bnr. 2, gnr. 83, bnr. 3, gnr. 84, bnr. 1, alle i Skerstad kommune, berettiget på allmenningsrettslig/privatrettslig grunnlag til utnyttelse av skog og fiske på statens eiendom i Sørdalen og Øverdalen i Skjerstad kommune.

3. De ankende parter kjennes som eiere av gnr. 23, bnr. 1, gnr. 23, bnr. 2, gnr. 23, bnr. 3, gnr. 23, bnr. 4, gnr. 23, bnr. 5, gnr. 23, bnr 6, gnr. 23, bnr. 7, gnr. 23, bnr. 11, gnr. 23, bnr. 9, gnr. 23, bnr. 12, gnr. 23, bnr. 20, gnr. 23, bnr. 8, gnr. 24, bnr. 1, gnr. 24, bnr. 2, gnr. 25, bnr. 1, gnr. 25, bnr. 2, gnr. 25, bnr. 3, gnr. 25, bnr. 4, gnr. 25, bnr. 5 berettiget til utnyttelse av skog på allmenningsrettslig/privatrettslig grunnlag på statens eiendom i Sørdalen og Øverdalen i Skjerstad kommune.

4. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Ankemotparten, staten v/Landbruksdepartementet, har i det vesentlige anført:

Utmarkskommisjonen har vurdert spørsmålet om retten til å utnytte skog på statsgrunn i den del av landet som det her dreier seg om, på riktig måte.

De topografiske forhold og det opprinnelige bosetningsmønster er annerledes enn i Sør-Norge. Det vises til den utførlige gjennomgang av det historiske kildemateriale som Utmarkskommisjonen har foretatt. Det kan ikke antas at det på begynnelsen av 1700-tallet var etablert faste bygdelag som hadde ervervet bruksrett til skogen på allmenningsrettslig grunnlag. Skogen ble brukt av alle, også de som bodde langt borte, således av folk fra Lofoten. Den lokale befolkning drev en omfattende salgshugst og bygget båter for andre.

Kommisjonen har lagt til grunn at det da myndighetene begynte å gripe inn i hugsten fra midten av 1700-tallet, forelå en allemannsrett til hugst. Selv om dette ikke skulle være riktig, må den utvikling som senere er skjedd være avgjørende for vurderingen i dag. Poenget er at skogen måtte vernes, også mot lokalbefolkningen. At myndighetene i noen grad lot denne få tilfredsstille sine behov for trevirke etter utvisning og mot betaling, endrer ikke dette. Staten må iallfall fra ca 1850 ansees som vanlig skogeier. Dette syn slo igjennom i rettspraksis. I Veikvatnet-dommen i Rt-1918-454 vises det til tre tidligere høyesterettsavgjørelser, den første fra 1859.

Situasjonen i Nord-Trøndelag hadde visse likhetspunkter med situasjonen i Nordland og Troms, men det var også forskjeller. Det var således mer skog, og statens antatte enerett til skogen på statsgrunn var ikke håndhevet like konsekvent.

Når det gjelder Østerdalen nord i Skjerstadfeltet, er det riktig at det har vært drevet en viss neverflekking, men denne skadelige form for utnyttelse av skogen er nå for lengst opphørt, og kan ikke gi grunnlag for noen hugstrett.

Staten mener at Utmarkskommisjonen også har vurdert spørsmålet om fiskerett riktig. Lovgiveren har ansett seg berettiget til på fritt grunnlag å regulere fiskeretten på statens umatrikulerte grunn, enten det er statsallmenning eller ikke. Det følger av forarbeidene til laksefiske- og innlandsfiskeloven av 1964 at det er bestemmelsene i denne lov som skal gjelde for statsgrunn i Nordland, og ikke fjelloven av 1975. I praksis er det liten forskjell på de to lovers bestemmelser når det gjelder lokalbefolkningens stilling.

Også i grensetvisten for de fem bruk under gnr 55 i Beiarn mener staten at Utmarkskommisjonens dom er riktig. Vannskillet i fjellområdet mellom gnr 19 Ramsgjel og gnr 55 ligger meget nærmere Ramsgjel enn gnr 55, og det var et spesielt historisk grunnlag for at grensen ble trukket helt til topps for Ramsgjel. Det omtvistede område er et goldt fjellområde av liten verdi. Skylddelingen fra 1903 og andre dokumenter gir ikke spesielle holdepunkter for at grensen skulle trekkes helt til topps, noe som ut fra de topografiske forhold ville være lite naturlig. Selv om Utmarkskommisjonen ikke har drøftet de to høyesterettsdommer som de ankende parter har vist til i tilknytning til denne grensetvisten, er det ikke noen grunn til å tro at kommisjonen ikke har foretatt en riktig rettslig vurdering. Det vises til den generelle drøftelse i Skjerstad-dommen. Hensynet til behov for beite kan ikke veie så tungt ved grensedragningen når eierne av gnr 55 under enhver omstendighet har beiterett på statens grunn. Til det subsidiære krav bemerkes at det ikke er ført bevis for noen mer omfattende bruksutøvelse på det omtvistede område.

Staten v/Landbruksdepartementet har for begge ankesaker nedlagt slike enslydende påstander:

"Utmarkskommisjonens dom stadfestes så langt den er påanket."

Jeg er kommet til at ingen av ankene kan føre frem.

Jeg behandler først spørsmålet om rett til å utnytte skogen.

Utmarkskommisjonen har i sine dommer en utførlig beskrivelse av den historiske utvikling når det gjelder statens umatrikulerte grunn i Nordland. Det materiale som denne bygger på, er av partene gjennomgått og supplert for Høyesterett.

"Krongodset" i blant annet de deler av Nordland som her er aktuelle, ble av Kongen i 1666 solgt til Joachim Irgens. Områdene ble kjøpt tilbake i 1682. Det er uklart om allmenningene fulgte med ved disse salgene. Uansett hvordan dette måtte forholde seg, kan jeg ikke se at allmenningenes karakter ble forandret. Det er heller ikke hevdet av staten. Når jeg her og delvis i det følgende bruker uttrykket "allmenning", er det fordi det har vært den vanlige terminologi helt opp til vår tid. Jeg tar ikke derved standpunkt til utstrekningen av bruksrettighetene.

Fra statens side har det vært anført at det i Nordland var få og spredte skoger hvor det var virke som kunne brukes til bygging av hus og fartøyer. Disse skogene fantes i de indre strøk, som først forholdsvis sent fikk fast bosetning. Da hadde allerede folk fra ganske store områder begynt å utnytte skogene.

De første opplysninger som er lagt frem, er imidlertid fra begynnelsen av 1700-tallet, og da hadde de bygdelag som her er aktuelle, allerede fast bosetning. Det er på det rene at skogen på dette tidspunkt ble utnyttet av en langt videre krets enn bygdefolket, og det ble drevet en omfattende salgshugst. I hvilket omfang folk fra andre distrikter selv drev hugst og hvor meget de kjøpte av bygdefolk, er imidlertid uklart. Det dreiet seg under enhver omstendighet om en utnyttelse av skogen som gikk langt ut over den som er hjemlet i NL 3-12-6. Staten har anført at utnyttelsen av skogen ble betraktet som en allemannsrett, og at vanlig allmenningsrett til utnyttelse av skogen ikke var etablert. Etter min mening er det vanskelig å gjøre seg opp noen sikker mening om dette på det grunnlag som foreligger. Det må imidlertid antas at de nærmestliggende gårder utnyttet skogen til husbehov slik det skjedde ellers i landet. Etter mitt syn er det da tvilsomt om den videre utnyttelse som fant sted, kunne medføre at de nærmeste bygdelag ikke fikk den sterkere stilling som allmenningsretten gir.

Rovhugsten førte imidlertid til at det ble nødvendig for myndighetene å gripe inn. Dette måtte i og for seg kunne gjøres uten å krenke bygdefolkets eventuelle rett etter NL 3-12-6. De tiltak som man grep til, gjorde i begynnelsen neppe heller det. Kravet om at det bare skulle hugges etter utvisning, var neppe i strid med NL 3-12-6, så lenge det ble utvist tilstrekkelig til gårdsbehov. Kravet om at det skulle betales en avgift - rekognisjon - ved hugst i allmenningen var ikke i strid med NL 3-12-6, iallfall ikke i den utstrekning det gjaldt salgshugst. Hjemmelen for rekognisjonen var forordningen av 15 april 1741, som satte avgiften til 1/16 av virkets verdi etter takst. Det ble imidlertid krevet rekognisjon også av hugst til gårdsbehov.

Etter hvert synes myndighetene å ha ført en mer restriktiv praksis, parallelt med at det syn festnet seg at staten som eier hadde den fulle disposisjonsrett over skogen. Etter at ordningen med rekognisjon ble opphevet ved skatteloven av 1 juli 1816, ble det som utgangspunkt krevet at også bygdefolket skulle betale full pris for alt trevirke, selv om denne visstnok ofte ble satt rimelig. Det er opplyst at befolkningen i flere tilfelle motsatte seg ordningen, men etter at myndighetene fra ca 1850 i flere tilfelle hadde oppnådd å få gårdbrukere i bygdelaget dømt for tyvhugst når det var hugget uten utvisning og erleggelse av betaling, opphørte slik hugst.

Høyesterett traff i Veikvatnet-dommen i Rt-1918-454 en prinsippavgjørelse om statens rett til skogen på umatrikulert statsgrunn i Nordland. Førstvoterende uttalte på side 455: "Jeg antar, at det maa ansees endelig fastslaat saavel i teori som i praksis, at al skog i Nordland, som ikke er hjemlet enkeltmand, og som andensteds vilde være almenning, tilhører staten. Jeg finder det ikke paakrævet at redegjøre nærmere for den utvikling, som har ført til dette i strid med NL 3-12 staaende resultat. Jeg antar det tilstrækkelig herom at henvise til en av professor Taranger under 23 april 1892 avgit og under saken, forsaavidt Saltens fogderi angaar, delvis dokumentert "Fremstilling av de Haalogalandske almenningers retslige stilling".

Jeg mener, at resultatet av den deri nærmere beskrevne utvikling er blit en retstilstand, som ikke længere kan rokkes, og som er indgaat i den almindelige bevissthet som en fastslaat kjendsgjerning. Det er ogsaa i en række retsavgjørelser fra omkring midten av forrige aarhundrede og senere forutsat, at forholdet med hensyn til disse skoger er det, at staten har en almuens hugstret utelukkende eiendomsret til dem. Av saadanne avgjørelser kan jeg blandt flere nævne høiesteretsdomme referert i Retst. 1859 655, Rt-1866-236 og Rt-1885-602."

Den avhandling av Taranger som det vises til, var avgitt etter oppdrag av Nordlands amt. Taranger mener at det er begått en urett mot bygdefolket ved at staten har tilegnet seg de fleste allmenningene i Nordland, men at det etter omkring 100 år ikke er noe å gjøre med dette, jfr avhandlingen side 34. Av de tre tidligere høyesterettsavgjørelser som det er vist til, gjelder de to første straffesaker og den siste en beitesak.

Det var i Veikvatnet-saken enighet mellom rettens syv medlemmer om det rettslige utgangspunkt, men to dommere dissenterte da de mente at det forelå spesielle forhold for Veikvatnet allmenning som gjorde at staten ikke burde få medhold. En enstemmig Høyesterett la således til grunn at utviklingen hadde medført en rettstilstand som ikke lenger kunne rokkes, og at allmuen som følge av denne rettstilstand ikke hadde hugstrett dersom det ikke forelå særlige omstendigheter.

De ankende parter har påberopt seg tre senere høyesterettsdommer om allmenningsretten til utnyttelse av skog i NordTrøndelag, der det skal være gitt uttrykk for et annet syn i parallelle tilfelle. Jeg viser i denne forbindelse til Hoåsdommen i Rt-1940-407, som går lengst i sin uttalelse om ikke å ta hensyn til statens praksis. Det uttales her på side 415: "... De på en feilaktig forståelse av lovbokens 3-126 grunnede restriksjoner, som administrasjonen satte i verk i årene før og etter forrige århundreskifte, og især de som trøndelagsbygdene ble utsatt for, da almenningskommisjonen av 1861 hadde avgitt sin innberetning, disse restriksjoner bør ikke komme bygdefolket til skade."

I likhet med Utmarkskommisjonen finner jeg ikke de dommer som foreligger om allmenningen i Nord-Trøndelag, og den rettsutvikling disse dommer har dannet grunnlag for, avgjørende for rettstilstanden i Nordland. De opplysninger man har om en opprinnelig allmenningsrett og om hvem som i tilfelle har vært berettiget, er mer usikre for Nordland. Inngrepene har vært sterkere og mer konsekvente, og man får tidlig en strafferettslig praksis. Man har dessuten den meget klare prinsippdom i Veikvatnet-saken, og den etablerte rettstilstand er opprettholdt i Nordland etter at den er blitt endret i Nord-Trøndelag.

Etter Veikvatnet-dommen er det gått over 70 år. Uansett hvordan det måtte være med den opprinnelige allmenningsrett, er det nå gått så lang tid etter at staten rent faktisk etablerte seg som vanlig eier av skogen, at dette forhold nå for lengst har festnet seg. Det dreier seg om et tidsrom på minst 150 og kanskje 200 år. Det kan spørres om det er rimelig at gårdbrukere i Nordland skal ha en svakere stilling når det gjelder utnyttelse av statens umatrikulerte grunn enn gårdbrukere ellers i landet. Hvis den etablerte tilstand skal endres, må dette imidlertid skje ved en lovendring eller ved tiltak fra staten som grunneier.

Jeg finner således at de ankende parter ikke kan gis medhold på allmenningsrettslig grunnlag. De har også krevet rett til å utnytte skogen på privatrettslig grunnlag, men jeg kan ikke se at det som er anført i denne forbindelse, kan gi grunnlag for et slikt krav.

Subsidiært har en del av de ankende parter krevet rett til å utnytte skogen i Østerdalen, nord i det område i Skjerstadfeltet som var omtvistet for Utmarkskommisjonen. Grunnlaget for dette er neverflekking, som skal ha foregått fra annen halvdel av 1800-tallet iallfall frem til 1911. Det er anført at det i dette område ikke er håndhevet regler om utvisning eller avgift i forbindelse med avvirkning i skogen. Jeg kan ikke se at denne forholdsvis beskjedne og nokså spesielle utnyttelse av skogen som nå for lengst har opphørt, kan begrunne en generell rett til å utnytte denne. Neverflekking kan det nå åpenbart ikke bli tale om.

Jeg går etter dette over til å behandle kravet om fiskerett.

Bestemmelser om fiske i statsallmenning er gitt i fjelloven av 6 juni 1975 §28. For fiske på umatrikulert statseiendom utenfor Finnmark som ikke går inn under fjelloven, dvs som ikke er statsallmenning, gjelder laksefiske- og innlandsfiskeloven §18. Etter ordlyden i de to lover skulle det således være avgjørende om en statseiendom var å anse som "statsallmenning" eller ikke. Av lovforarbeidene og tidligere praksis fremgår imidlertid at det er bygget på at statens umatrikulerte grunn i Nordland og Troms ikke er allmenning, og at innlandsfiskeloven skal gjelde for disse eiendommer. Jeg viser til Utmarkskommisjonens bemerkninger om dette.

Kommisjonen har blant annet vist til en uttalelse i Ot prp nr 3 (1962-63) side 10 der det heter:

"Departementet mener at fiske på ikke matrikulert statseiendom utenfor Finnmark bør disponeres som "fritt fiske" etter lovforslagets §11. Det er da også anledning til å leie bort fisket til fiskeforeninger hvis departementet finner dette mest hensiktsmessig. Hvis fjelloven av 12. mars 1920 gjøres gjeldende for slike områder, går en ut fra at fisket ikke uten videre går inn under fjelloven bestemmelser om fiske, men at det blir truffet særskilte bestemmelser for hvordan det skal forvaltes."

Den tidligere fjellov av 1920, som det er vist til i proposisjonen til innlandsfiskeloven, ble forstått slik at den ikke skulle gjelde for statseiendom i Nordland og Troms, idet disse eiendommer var antatt ikke å være allmenninger. I 1932 ble tilføyet i loven §1 at loven også kunne gis anvendelse på umatrikulerte statsskoger "som det offentlige bestemmer". I medhold av denne bestemmelse ble det vedtatt at statseiendom i Nord-Trøndelag skulle anses som allmenning, men det ble ikke truffet slikt vedtak for Nordland og Troms. Det som er gjengitt fra Ot prp nr 3 (1962-63), viser at det ble forutsatt at fjelloven regler ikke uten videre skulle gjelde for fiske, selv om fjelloven for øvrig skulle bli gitt anvendelse. Situasjonen er således at lovgiver bevisst har valgt en annen løsning for fisket på statseiendom i de nordligste fylker enn i landet for øvrig. Jeg er derfor enig med kommisjonen i at det er innlandsfiskeloven regler som gjelder i de områder som denne sak angår.

Jeg vil imidlertid peke på at både etter laksefiske- og innenlandsfiskeloven §18, jfr §12 og etter fjelloven §28 er fisket med krok fritt. Etter fjelloven er imidlertid innenbygdsboende gitt en viss forrett til å fiske med faststående redskap. I denne forbindelse heter det i fjelloven §28 annet ledds tredje punktum:

"Dei gardar og bygdelag som har drive fiske med fastståande reiskap frå gamal tid, skal ha førerett til slikt fiske framom andre."

For øvrig later det ikke til å være stor praktisk forskjell på de to sett regler. Jeg kan være enig med Utmarkskommisjonen i at det heller ikke i statsallmenningen foreligger egentlige subjektive rettigheter til fiske på allmenningsrettslig grunnlag.

Noe privatrettslig grunnlag for fiskerett er ikke godtgjort.

Tilbake står grensetvisten for de fem bruk under gnr 55 i Beiarn Øst. Det første bruket i Øvre Tollådalen ble etter det opplyste tatt opp som rydningsplass i 1864. Skyldsetning fant sted i 1903. Eiendommen ble samtidig delt i to, og det ble fastsatt grenser både for hele gårdsnummeret og grense mellom de to bruk, det opprinnelige Petternesset og det nyere Beverholmen. Brukene ble solgt av staten etter et par år. Grensen mot nord eller mot fjellet er ikke nærmere beskrevet i de aktuelle dokumenter, men grensen mellom brukene er angitt å gå "til fjeldet".

Det er også påberopt uttalelse om grenser i senere skylddeling på naboeiendommene, men heller ikke dette gir særlig veiledning.

Etter min mening er det ikke noen grunn til å tro at Utmarkskommisjonen ikke har hatt for øye det som kan utledes av de to høyesterettsdommer som de ankende parter har vist til, nemlig at man må ta utgangspunkt i at salget omfattet all den grunn som naturlig hørte til gårdens næringsgrunnlag. I dette tilfelle var det på det rene at mulighetene for jordbruk i egentlig forstand var nokså begrenset, og at man var avhengig av å holde dyr som kunne beite. Etter det som fremgår av de fremlagte kart og fotografier, synes det omtvistede område ikke å ligge særlig naturlig til som beiteområde for gnr 55, og det kan heller ikke ha vært særlig godt beite der. Beretningene om at det faktisk ble beitet i det omtvistede område er sparsomme, og det er vanskelig å tenke seg at det kunne gi noe vesentlig tilskudd til næringsgrunnlaget. Det var andre beitestrekninger som lå bedre til, og som må antas å være benyttet. Utmarkskommisjonen har kommet til at eiendommen hadde beiterett på allmenningsrettslig grunnlag, og det må antas at det faktisk er beitet også på uomtvistet statsgrunn. Grensedragningen i et tilfelle som dette må nødvendigvis bli noe skjønnsmessig, og jeg kan ikke se at Høyesterett har grunnlag for å komme til et annet resultat enn Utmarkskommisjonen, som har vært på befaring.

Det subsidiære krav om bruksrett i det omtvistede område ut over den som de ankende parter allerede har på statens umatrikulerte grunn, kan åpenbart ikke føre frem.

Utmarkskommisjonens dommer blir etter dette å stadfeste i den utstrekning de er påanket.

Staten har ikke påstått saksomkostninger for Høyesterett. Etter utfallet av ankesakene kan de ankende parter ikke tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne dom:

I ankesaker nr 268/1990 og nr 269/1990:

1. Utmarkskommisjonens dommer stadfestes i den utstrekning de er påanket.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for Høyesterett.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

I ankesaker nr 268/1990 og nr 269/1990:

1. Utmarkskommisjonens dommer stadfestes i den utstrekning de er påanket.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for Høyesterett.