HR-1991-51-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-02-04 |
| Publisert: | HR-1991-00051k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 51 K/1991, jnr 2/1991 |
| Parter: | Leif Agnar Bordvik (advokat Ingar Bjørge) mot Bergen kommune (kommuneadvokaten v/advokat Arne Solberg). |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §172, §180, Ligningsloven (1980) §8-2 |
Kjennelse:
Ved stevning av 3. august 1988 til Bergen byrett reiste Leiv Agnar Bordvik søksmål mot Bergen kommune med påstand om at ligningen for 1986 måtte oppheves. Ligningsmyndighetene hadde satt Leiv Agnar Bordviks selvangivelse til side og fastsatte grunnlaget for ligningen ved skjønn. Endringen hadde sammenheng med at Leiv Agnar Bordvik, som er sjømann, ikke hadde oppgitt inntektsgivende arbeid etter 29. mai 1986. Ligningskontoret hadde mottatt et anonymt brev om at Leiv Agnar Bordvik på denne tiden hadde arbeidet på et utenlandsk skip, og han hadde etter ligningskontorets oppfatning ikke gitt noe tilfredsstillende svar på de henvendelser han hadde fått. I tilsvaret gjorde Bergen kommune gjeldende at ligningen for 1986 måtte opprettholdes.
Byretten avsa 1. juni 1990 dom med slik domsslutning:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. Saksøker tilpliktes innen 14-fjorten-dager å betale kr 9.000,- i saksomkostninger til Bergen kommune."
Leiv Agnar Bordvik påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett som 31. oktober 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Ligningen av Leiv Agnar Bordvik for 1986 oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Det nærmere saksforhold fremgår av de avsagte dommer. Leiv Agnar Bordvik har i rett tid påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, domsslutningens pkt 2, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har avgjort saksomkostningspørsmålet i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten har anført at den har funnet avgjørelsen tvilsom. Det er ikke riktig at Leiv Agnar Bordvik har fremkommet med en erkjennelse om at man ved den rettslige prøvning ikke kan bygge på opplysninger fremlagt i ettertid og som ikke var tilgjengelig for ligningsmyndighetene. Dommen ble påanket i sin helhet. Utskrifter av bankuttak ble uanmodet fremlagt i den tro at opplysningene ville bli benyttet. Det var ikke naturlig å søke innhentet disse opplysninger tidligere. Retten kunne ikke være avskåret fra å bygge på slike opplysninger. Lagmannsretten skulle ha vurdert om domstolene hadde adgang til å bygge på nye opplysninger. Det kan forøvrig ikke utledes av premissene at avgjørelsen er funnet tvilsom. I dette tilfellet vil også resultatet virke særdeles urimelig.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
Bergen kommune har i tilsvaret gjort gjeldende at lagmannsretten ikke har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven. Lagmannsretten har lagt til grunn tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd. Det hevdes at det er tilstrekkelig at lagmannsretten gir uttrykk for at den løsning drøftelsen i domspremissene munner ut i er fremkommet under betydelig tvil. Dessuten hevdes det at Bergen kommune, i lys av domsresultatet, hadde fyldestgjørende grunn til å la det komme til sak.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts dom av 31. oktober 1990 i ankesak nr. 86/1990 stadfestes for så vidt angår domsslutningens pkt. 2.
2. Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 1.500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil peke på at utvalgets kompetanse i dette tilfelle er bestemt av tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsretten har riktig tatt sitt utgangspukt i de faktiske forhold slik de var da vedtak om skjønnsligning ble truffet, se Rt-1988-539. Dette utgangspunkt erklærte for øvrig den kjærende part seg enig i prosesskrift til lagmannsretten 16. mars 1990. Lagmannsretten hadde ikke foranledning til å gå nærmere inn på spørsmålet.
Lagmannsretten har bygget avgjørelsen på ligningsloven §8-2 nr 2 og nr 1. Den fant at avgjørelsen var tvilsom og at det med hensyn til saksomkostninger var grunn til å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Utvalget har kompetanse til å prøve den tolking og det rettsanvendelsesskjønn som ligger til grunn for lagmannsrettens konklusjon. Det er imidlertid i praksis uklart hvor langt prøvingskompetansen kan og bør benyttes, blant annet kan det oppstå problemer når rettsanvendelsesskjønnet inneholder elementer av bevisbedømmelse, se om disse spørsmål Rt-1952-757, Rt-1978-1136, Rt-1981-688 samt Braatholm/Hov s 576. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens vurdering fremtrer som uriktig. En detaljvurdering av de omstendigheter som ligger til grunn for lagmannsrettens resultat finner utvalget ikke å burde gå inn på.
Kjæremålet må etter dette forkastes, og kjæremotparten må tilkjennes saksomkostninger for utvalget. Beløpet settes til 1.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Leif Agnar Bordvik til Bergen kommune 1.500 - femtenhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelen av denne kjennelse.