HR-1994-138-B - Rt-1994-1272
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-14 |
| Publisert: | HR-1994-00138-B - Rt-1994-1272 (416-94) |
| Stikkord: | Dyrevern, Straffeprosess, Straffutmåling, Rettighetstap |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00138 B, snr 129/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Vidar Helgheim) mot A (Forsvarer: advokat Eilert Stang Lund). |
| Forfatter: | Schei, Backer, Aasland, Mindretall: Coward, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Dyrevernloven (1974) §31, §4, §5, Dyrevernloven (1974), Straffeloven (1902) §52, §62, §32 |
Vinger og Odal herredsrett avsa 20 mai 1994 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1939, dømmes for overtredelse av dyrevernloven §31 jfr. §4, første ledd og §31, jfr §5, første ledd nr. 2, til en straff av fengsel i 60 -seksti- dager, hvorav 14 -fjorten- dager ubetinget og de resterende 46 -seksogførti- dager betinget med en prøvetid på 2 år."
Jeg nevner at det er en feil når det i domsslutningen er vist til dyrevernloven §5 første ledd nr 2; det riktige er §5 annet ledd nr 2. Videre skulle det i domsslutningen vært vist til straffeloven §62 og §52.
Saksforholdet og den domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Den domfelte har begjært fornyet behandling, subsidiært anket over straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet samtykke til lagmannsrettsbehandling, men henvist anken til Høyesterett.
Jeg er kommet til at anken bør forkastes.
Den domfeltes overtredelser av dyrevernloven §4 og §5 omfatter 60-81 hunder og, for en noe kortere tid, 14 katter. Mens overtredelsen av §4 blant annet bestod i at hundeoppholdsrommene var meget overfylte, mørke og hadde dårlig luftsirkulasjon, bestod overtredelsen av §5 blant annet i manglende rengjøring og minimal mosjon. Vanstellet førte til at en rekke av hundene fikk "massive blodlusangrep, ... håravfall, tannbelegg, hudutslett, allergi og rennende øyne". Dyreholdet varte noe over fire måneder sommeren og høsten 1993. Den domfelte fikk i denne perioden flere henvendelser fra offentlige myndigheter om å rette på forholdene, uten at det hjalp. Da myndighetene brakte dyreholdet til opphør i oktober 1993, måtte 14 hunder og 14 katter avlives, 61 hunder ble omplassert, mens den domfelte fikk ta med seg 7 hunder.
Ved straffutmålingen har herredsretten tatt utgangspunkt i at det etter Høyesteretts praksis vanligvis blir reagert med betinget fengsel i saker etter dyrevernloven. Som begrunnelse for å gi delvis ubetinget fengsel har retten imidlertid anført at dyreholdet her hadde et meget stort omfang, at det gjaldt grove, forsettlige overtredelser over en relativt lang periode, og at den domfelte fikk flere henvendelser fra offentlige myndigheter uten å bringe forholdene i lovlig stand. - Jeg er enig i at dette er skjerpende momenter. Etter min mening har de dyrevernsakene der Høyesterett har idømt ubetinget fengselsstraff, likevel vært enda grovere, se eksempelvis avgjørelsene i Rt-1991-360 og Rt-1975-807. Men samtidig har betingete fengselsstraffer i dyrevernsaker vært kombinert med rettighetstap etter dyrevernloven §32, se avgjørelsene i Rt-1985-955, Rt-1989-788 og Rt-1990-974. I den siste avgjørelsen er rettighetstapet gitt som uttrykkelig begrunnelse for at straffen ble gjort betinget.
Som det fremgår av disse avgjørelsene, er fradømmelse av retten til å ha dyr vanligvis en adekvat reaksjon i alvorlige dyremishandlingssaker. Det er naturlig å reise spørsmål om slikt rettighetstap også i denne saken. Jeg nevner at rettighetstap etter dyrevernloven §32 er straff når de subjektive vilkår for straff er til stede, og at Høyesterett ved en anke over straffutmålingen da prosessuelt har adgang til å idømme slikt rettighetstap uavhengig av om det er tatt opp av påtalemyndigheten. I saken her er det imidlertid på det rene at politiet lot den domfelte få ta med seg 7 hunder til et nytt sted da dyreholdet ellers ble brakt til opphør. Det foreligger ingen opplysninger om vanskjøtsel av disse dyrene. I lys av dette, og av at påtalemyndigheten i ankesaken ikke har gått inn for rettighetstap, finner jeg det ikke riktig nå å fradømme den domfelte retten til å ha dyr. Samtidig innebærer dette at begrunnelsen for betinget fengselsstraff i Rt-1990-974 ikke slår til her. På bakgrunn av de skjerpende omstendigheter som er nevnt foran, ser jeg da ikke grunn til å endre den straff herredsretten har idømt.
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Schei: Jeg er enig med førstvoterende i at anken bør forkastes, men jeg kan ikke helt ut tiltre hennes begrunnelse.
Vi står i denne saken overfor en graverende mishandling av et stort antall dyr. I så alvorlige dyremishandlingssaker bør det etter min mening i utgangspunktet reageres med rettighetstap etter dyrevernloven §32 og ubetinget fengselsstraff.
Domfelte burde vært ilagt rettighetstap. Som førstvoterende viker jeg imidlertid tilbake for å idømme dette nå. Jeg legger da særlig vekt på at domfelte - rent faktisk med myndighetenes aksept - har fått etablere hundehold på nytt sted. Det foreligger ikke opplysninger om det nye hundeholdet. Jeg må imidlertid gå ut fra at dyrevernmyndighetene holder dette under oppsikt og at mangelen på opplysninger tilsier at man ikke har funnet noe vesentlig å innvende.
Når det gjelder fengselsstraffen, har herredsretten gitt en deldom. Fjorten dager av straffen er ubetinget. Også jeg finner at noe må være ubetinget, men i motsetning til førstvoterende ser jeg ikke det forhold at rettighetstap ikke idømmes som avgjørende for dette.
Vi har som påpekt å gjøre med et graverende tilfelle. Det er nok riktig at det i dyremishandlingssaker ofte - også i grove tilfeller - har vært reagert med betinget fengsel. Jeg kan imidlertid ikke se at vi har høyesterettspraksis som tilsier at ubetinget fengsel bare kan brukes i helt ekstreme tilfeller. I de fleste av de dyremishandlingssaker Høyesterett har hatt til behandling de siste årene, har det sentrale spørsmål vært rettighetstapet - først og fremst om dette skal være tidsbegrenset eller for alltid. Selv om Høyesterett i disse sakene har hatt adgang til å behandle også spørsmålet om fengselsstraffen bør gjøres ubetinget, skal det relativt mye til for at man går inn på dette når det ikke er tatt opp i anken, og stort sett har ikke spørsmålet om fengselsstraffen skal være betinget eller ubetinget vært drøftet.
Jeg er oppmerksom på at det også er avgjørelser hvor valget mellom ubetinget og betinget har vært vurdert av Høyesterett og hvor valget har ledet til betinget fengsel og dette er sett i sammenheng med at det ilegges et særlig følbart rettighetstap, jf Rt-1990-974. At hele reaksjonen vurderes samlet, er for øvrig nokså selvfølgelig og i samsvar med straffutmålingspraksis ellers. Men mitt syn er altså at en reaksjon i form av deldom og rettighetstap - samlet sett - ikke ville være for streng i et tilfelle som dette.
Dommer Gussgard: Jeg er enig med førstvoterende dommer Coward.
Dommer Backer: Som annenvoterende dommer Schei.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Anken forkastes.