HR-1994-167-B - Rt-1994-1470
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-25 |
| Publisert: | HR-1994-00167-B - Rt-1994-1470 (477-94) |
| Stikkord: | Miljørett, Naturfredning, Ekspropriasjonsrett, Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1991-01960 B - Høyesterett HR-1994-00167 B, nr 372/1992 |
| Parter: | Flesberg Torvindustri v/Arne Sørensen (Advokat Erling Opdal - til prøve) mot Staten v/Miljøverndepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Innjord). |
| Forfatter: | Aarbakke, Backer, Langvand, Dolva, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Oreigningsloven (1959) §12, §28, Naturvernloven (1970) §20, Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917) §38, §42, §54b, Lov om ekspropriasjon og byggeforbud (1946), §30, Oreigningsloven (1959), §18, §20a, §8, Naturvernloven (1970), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984), LOV-1985-02-15-2, Plan- og bygningsloven (1985) |
Saken gjelder krav mot staten om erstatning i forbindelse med tap av rett til å ta torv etter fredning av Vangestadmyra i Flesberg som naturreservat. I 1979/80 anmodet Miljøverndepartementet fylkesmennene om å utarbeide utkast til fylkesvise delplaner til en landsplan for fredning av myrer. Saken ble i Buskerud fylke forberedt etter retningslinjer fra Miljøverndepartementet. Det ble således samlet opplysninger, foretatt befaringer og tatt kontakt med grunneiere og andre berørte. Deretter ble et foreløpig planutkast oversendt Miljøverndepartementet for faglig godkjenning eller bearbeidelse. Et godkjent planutkast for Buskerud fylke forelå 26 april 1982 og omfattet blant annet fredning av Vangestadmyra i Flesberg som naturreservat. Utkastet ble 14 juli 1982 sendt berørte grunneiere og en rekke instanser til uttalelse. Utover høsten 1982 fremkom endel innvendinger mot forslaget om å frede Vangestadmyra, eller mot enkeltheter i forslaget. Den 10 juni 1983 inngikk eieren av Vangestadmyra og Arne Sørensen en avtale, som på nærmere vilkår ga Sørensen en rett til å ta ut torv fra myra. Sørensens plan var å selge torv som blomsterjord. Sørensen satte opp en midlertidig plasthall og et produksjonsanlegg i Vangestadmyra, til en samlet omkostning - inklusive godtgjørelse for egen innsats - på omlag 318.500 kroner. Meningen var å drive virksomheten gjennom et selskap, Flesberg Torvindustri AS. Noen selskapsstiftelse kom aldri i stand, men virksomheten har gått under betegnelsen Flesberg Torvindustri. Jeg finner det likevel korrekt å anse Arne Sørensen som part i saken.
I slutten av oktober 1983 ble det inngått en avtale mellom fylkesmannens miljøvernavdeling og de berørte parter - herunder Arne Sørensen - om å stille fortsatt virksomhet i Vangestadmyra i bero frem til 1 mai 1984. Den 27 april 1984 gjorde Miljøverndepartementet vedtak om midlertidig fredning av myra. I forbindelse med den midlertidige fredning, som ble stående inntil det i 1986 forelå vedtak om varig fredning, er det ikke krevet erstatning.
Varig fredning av Vangestadmyra som naturreservat ble fastsatt ved kgl res av 20 juni 1986, som et ledd i en verneplan for myrer i Buskerud fylke. Fredningen skjedde i medhold av naturvernloven av 19 juni 1970 nr 63 §8.
Arne Sørensen og grunneieren krevde erstatning etter naturvernloven §20 for tap ved fredningen. Staten begjærte 27 februar 1989 skjønn etter naturvernloven §20a, til behandlingen av erstatningskravene. Kongsberg byrett avhjemlet underskjønnet 14 juni 1991. Ved underskjønnet ble Sørensen nektet erstatning for sitt tap ved fredningen.
Sørensen og grunneieren begjærte overskjønn. Eidsivating lagmannsrett avhjemlet overskjønnet 28 september 1992. Også ved overskjønnet ble Sørensen nektet erstatning. Overskjønnet ble avsagt under dissens fra to av skjønnsrettens medlemmer, som stemte for å ta Sørensens erstatningskrav til følge.
For så vidt angår rettsanvendelsen, la lagmannsrettens flertall blant annet vekt på at prinsippet om egenrisiko som er kommet til uttrykk i oreigningsloven av 23 oktober 1959 nr 3 §28 første ledd annet punktum, måtte få tilsvarende anvendelse ved fredning etter naturvernloven, med den konsekvens at Sørensen ikke hadde noe erstatningskrav.
Overskjønnet hadde - for så vidt angår Arne Sørensen - denne slutning:
"1. ...
2. Arne Sørensen tilkjennes ikke erstatning.
3. ...
4. I erstatning for saksomkostninger betaler staten v/Miljøverndepartementet 29866 - tjuenitusenåtte hundreogsekstiseks - kroner til ... og Arne Sørensen under ett. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet."
Arne Sørensen har påanket overskjønnet. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse. For det tilfelle at skjønnsgrunnene ikke er tilstrekkelige til at lagmannsrettens rettsanvendelse kan prøves, er også lagmannsrettens saksbehandling - skjønnsgrunnene - påanket.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skjønnsgrunnene i de to avgjørelsene.
Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak avgitt seks parts- og vitneforklaringer, hvorav tre er nye. Det er også fremlagt enkelte nye dokumenter. Det nye materialet har i meget liten utstrekning kunnet tillegges betydning ved Høyesteretts behandling av saken, jf skjønnsloven §38. I faktisk henseende står saken således i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.
Den ankende part, Arne Sørensen, har i hovedsak anført:
Naturvernloven §20 hjemler den ankende part en rett til erstatning for det tap han har lidt ved fredningsvedtaket av 20 juni 1986. Dette følger av lovbestemmelsens ordlyd, og det foreligger ikke grunnlag for en innskrenkende tolkning av eller annen begrensning i bestemmelsen. Lovforarbeidene sier således ingen ting om begrensninger i rådigheten over en eiendom etter at et utkast til fredningsplan foreligger eller om erstatningsmessige konsekvenser av foretatte tiltak. Et eventuelt behov for begrensninger i rådigheten under behandlingen av saker etter naturvernloven må varetas ved midlertidig fredning etter lovens §18 nr 4 (tidligere §18 tredje ledd), et virkemiddel som ble benyttet i dette tilfelle våren 1984. Den ankende part har vist til Rt-1979-971, hvor det ble gitt erstatning i et tilfelle som hevdes å være noenlunde analogt.
Oreigningsloven §28 første ledd kan etter den ankende parts mening ikke anvendes her. Dette følger dels av at naturvernloven har sitt eget system, som er uttømmende, dels av bestemmelsen selv og dels av oreigningsloven §30. Av den sistnevnte bestemmelsen følger at §28 kommer til anvendelse ved ekspropriasjon etter andre lover enn oreigningsloven selv. Men oppregningen - som forutsettes å være uttømmende - omfatter ikke rådighetsinngrep uten formell ekspropriasjon. Henvisningen til vederlagsloven av 6 april 1984 nr 17 i naturvernloven §20 annet ledd, kan heller ikke bringe oreigningsloven §28 til anvendelse.
Den ankende part har også vist til plan- og bygningsloven, som i kap VII har bestemmelser om lokalt betinget naturfredning i reguleringsplaner og i kap VIII bestemmelser om ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplan. Her er oreigningsloven §28 gitt anvendelse ved ekspropriasjon, men ikke allerede ved regulering til naturvernområde. Dette tosporete system må følges også ved anvendelse av naturvernloven.
Subsidiært har den ankende part anført at saken om fredning av Vangestadmyra ikke var kommet frem til et stadium som aktualiserte oreigningsloven §28 da avtalen av 10 juni 1983 ble inngått. Det utkast til verneplan som forelå, hevdes å ligge på et mer forberedende plan enn en søknad om ekspropriasjonstillatelse, jf oreigningsloven §12. Utkastet har nærmest karakter av et informasjonsdokument.
Av alminnelige erstatningsrettslige grunnsetninger som eventuelt kan supplere naturvernloven, kan man ikke utlede noe om en lojalitets- eller tilpasningsplikt for Sørensen på det stadiet hvor fredningssaken befant seg. Først når det foreligger et vedtak om midlertidig eller varig fredning, kan det være tale om en slik plikt, og noe fredningsvedtak forelå ikke i 1983. For øvrig var Sørensens handlemåte, sett i lys av den holdning til fredningsforslaget som kommunen hadde gitt uttrykk for, fullt lojal mot planutkastet. Av alminnelige erstatningsrettslige grunnsetninger kan man heller ikke utlede noe om egenrisiko for Sørensen når det gjelder investeringer i tiden etter at planutkastet var blitt kjent, men før det forelå et vedtak om fredning. Sørensens forhold kan etter alminnelige erstatningsrettslige grunnsetninger i høyden tillegges betydning ved erstatningsutmålingen, som ligger utenfor saken for Høyesterett. Den ankende part har også vist til at brevene om fredning som var sendt grunneieren før avtalen av 10 juni 1983, ikke sa noe om begrensninger i rådigheten over myra eller om egenrisiko med hensyn til retten til erstatning.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 28. september 1992 i sak nr 91-1960 B, pkt. 2, oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger hos ankemotparten for Høyesterett."
Ankemotparten, staten v/Miljøverndepartementet, har i hovedsak gjort gjeldende:
Lagmannsrettens skjønnsgrunner er tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve rettsanvendelsen.
Ankemotparten aksepterer at avtalen av 10 juni 1983 ga den ankende part stilling som rettighetshaver i den forstand dette begrepet er benyttet i naturvernloven §20. Men etter ankemotpartens syn gir hverken ordlyden i naturvernloven §20, bestemmelsens forarbeider eller rettspraksis et direkte svar på spørsmålet om den ankende part har rett til erstatning. Erstatningsspørsmålet for slike tilfelle har ikke vært vurdert av lovgiveren. Tolkningen av bestemmelsen må derfor baseres på reelle hensyn og på hensynet til god sammenheng og konsekvens i regelverket på ekspropriasjons- og reguleringsområdet. Legalitetsprinsippet er ikke til hinder for en slik tolkning.
Reelle hensyn tilsier at den ankende part ikke tilkjennes erstatning for tap som han har pådratt seg etter at utkastet til fredningsplan var kunngjort 14 juli 1982. En rett til erstatning i tilfelle som det foreliggende ville innby grunneiere og andre til forsøk på å optimalisere erstatningen på en måte som ville være urimelig. Når det som her foreligger et konkret grunnlag for å regne med fredning, skal ikke noen kunne gå inn som rettighetshaver og fordyre fredningen. Den ankende part hadde kjennskap til at planutkastet omfattet Vangestadmyra og måtte regne med at det ville bli fattet vedtak om fredning av myra. Da han inngikk avtale med grunneieren, tok han således en sjanse på at fredning ikke ville bli vedtatt og investerte ut fra den. Når han her satset feil, har han ikke et berettiget krav på erstatning. I den situasjon som forelå, ville det naturlige ha vært at den ankende part ervervet en betinget rett til å ta ut torv, i påvente av at fredning eventuelt ikke ble iverksatt.
Hensynet til sammenheng og konsekvens i erstatningsreglene tilsier at den ankende part ikke kommer i en bedre stilling enn han ville ha kommet om han var ekspropriat. Hadde han vært ekspropriat, ville oreigningsloven §28 ha utelukket rett til erstatning. Ankemotparten har pekt på at naturvernloven §20, for det område den dekker, hjemler rett til erstatning utover det som ellers ville følge av rettspraksis om erstatning ved begrensninger i eierrådighet. Det er imidlertid ikke naturlig å forstå bestemmelsen slik at den hjemler erstatning i større utstrekning enn ved ekspropriasjon.
Alt det som er nevnt, taler for at prinsippet i oreigningsloven §28 om begrensning i retten til erstatning, må komme til anvendelse. Det foreligger etter ankemotpartens mening lite som taler mot en slik anvendelse. Ankemotparten har pekt på at oreigningsloven §28 inneholder flere elementer - både en regel om begrensning i den rettslige og faktiske rådigheten, en regel om ansvar for eksproprianten og en regel om risiko for ekspropriaten. I den foreliggende sammenheng er det bare risikoregelen som er aktuell. Etter denne ville den ankende part ikke ha rett til erstatning hvis han var ekspropriat. Risikoregelen i oreigningsloven §28 går i vårt tilfelle ut på at den ankende part har hatt risikoen for tap ved at han har disponert i en tro på at fredning ikke ville bli gjennomført. Regelen fremstår idag som uttrykk for en alminnelig ekspropriasjonsrettslig grunnsetning, som har erstattet eldre rett. Uttalelser om forholdet mellom oreigningsloven §28 og alminnelige rettsgrunnsetninger i Rt-1961-670 er ikke klare, og kan iallfall ikke være avgjørende idag. Det var i den saken tale om et spesielt tilfelle, som skiller seg fra det foreliggende og som ikke ga grunn til nærmere drøftelse.
Kunngjøringen av planutkastet 14 juli 1982 må etter ankemotpartens mening likestilles med slik søknad om ekspropriasjon etter oreigningsloven §12, som ellers ville bringe risikoregelen i oreigningsloven §28 til anvendelse. Ved kunngjøringen var man kommet langt i avklaring og prioritering, slik at fredning var sannsynlig.
Ankemotparten har for Høyesterett reist spørsmålet om retten til erstatning etter naturvernloven §20 etter en konkret vurdering kan falle bort på et tidligere stadium enn det som tilsvarer en søknad om ekspropriasjon.
Naturvernloven §18 nr 4 kan etter ankemotpartens mening ikke forståes slik at den på uttømmende måte dekker statens behov. Midlertidig fredning er et virkemiddel som er utformet med sikte på å forebygge fysisk forringelse av verneobjektet. Det økonomiske spørsmål som er aktuelt i saken, er ikke regulert ved denne bestemmelsen. Ankemotparten har på den annen side fremholdt at det ville være uhensiktsmessig om det skulle foreligge en rett til erstatning for innehaveren av en rettighet hvis utøvelse av rettigheten kunne forbys i medhold av naturvernloven §18 nr 4.
Bestemmelsene i plan- og bygningsloven kan etter ankemotpartens oppfatning ikke tillegges den betydning som den ankende part har gjort gjeldende i saken.
Ankemotparten har også vist til alminnelige erstatningsrettslige prinsipper om medvirkning, aksept av risiko og tålegrenser for rett til erstatning. Det er videre vist til at bygnings- og reguleringsretten ellers går langt i retning av å nekte rett til erstatning for tap når lovlig virksomhet avskjæres. I denne sammenhengen har ankemotparten gjort gjeldende at lagmannsretten har feiltolket dommene i Rt-1915-497, Rt-1933-740 og Rt-1957-1231.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
2. Staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem. Idet jeg finner at lagmannsrettens skjønnsgrunner er tilstrekkelige til at lagmannsrettens rettsanvendelse kan prøves, skal jeg bemerke:
Lagmannsrettens flertall har funnet bevist at avtale mellom Arne Sørensen og grunneieren først ble inngått 10 juni 1983 og at begge parter da var kjent med det utkast til verneplan for Vangestadmyra og andre myrer i Buskerud som fylkesmannen hadde sendt på høring 14 juli 1982. Lagmannsrettens flertall har videre funnet bevist at ingen ved fylkesmannens miljøvernavdeling hadde gitt Sørensen grunn til å tro at fredning av myra ikke ville bli vedtatt. Det eneste holdepunkt for en tro i den retning, var at Flesberg kommune hadde gått mot forslaget om å frede myra. Endelig har lagmannsrettens flertall funnet bevist at Sørensen da han inngikk avtalen og satte i gang virksomheten, handlet ut fra et ønske om å opprette arbeidsplasser i en næringsfattig kommune, at hans handlemåte var lovlig, og at han har lidt et betydelig tap. Lagmannsretten har ikke gått nærmere inn på tapets karakter og omfang, men det fremgår at det er tale både om tap av investeringer og omkostninger og tap av inntekt ved at rettigheten ikke kunne utnyttes. Dette saksforhold må legges til grunn. I tillegg viser jeg til det som er sagt foran om gangen i fredningssaken. Av dette fremgår at utsendelsen av utkastet til fredningsplan var et sent trinn i planprosessen. Jeg finner ellers grunn til å peke på at det ved avtalen ble stiftet en ny rettighet for Sørensen og at den virksomheten som han satte i gang kort tid etter var ny.
Når det gjelder rettsanvendelsen, nevner jeg først at etter naturvernloven §20, slik bestemmelsen lød frem til 1985, ville Sørensen klart nok ikke hatt rett til erstatning. Lovendringen av 15 februar 1985 nr 2 ga grunneiere og rettighetshavere en bedre erstatningsrettslig stilling enn de hadde tidligere, ved at fredning skulle likestilles med ekspropriasjon når det gjaldt rett til erstatning. De nye bestemmelsene kommer til anvendelse i vår sak. Jeg nevner at et av formålene med bestemmelsene var å bedre samarbeidsklimaet i fredningssaker mellom grunneiere og rettighetshavere på den ene siden og naturvernmyndighetene på den andre siden.
Etter ordlyden i naturvernloven §20 første ledd har en rettighetshaver rett til erstatning for "tap som er en følge av vedtaket" om fredning. Spørsmålet i saken er om Sørensens tap kan anses vernet av erstatningsregelen når han hadde ervervet sin rettighet til å ta ut torv etter at fylkesmannens utkast til fredningsplan var kunngjort, og når han ved ervervet av rettigheten hadde kjennskap til at planen inneholdt forslag om å frede Vangestadmyra.
Hverken ordlyden i naturvernloven §20, forarbeidene til bestemmelsen eller rettspraksis gir et direkte svar på det spørsmålet som er aktuelt i saken. Avgjørende for at Sørensen ikke kan ha rett til erstatning er etter min oppfatning at naturvernloven §20 må suppleres med alminnelige erstatningsrettslige grunnsetninger.
Jeg er således ikke enig med den ankende part i at naturvernloven har et eget system av erstatningsrettslige og andre virkemidler, som utelukker anvendelse av alminnelige erstatningsrettslige grunnsetninger. Naturvernloven §18 nr 4 gir særlig hjemmel for midlertidig fredning. Bestemmelsen sier ikke noe om at tiltak som er iverksatt før varig fredning er erstatningsrettslig vernet.
Heller ikke er jeg enig med den ankende part i at naturvernloven sett i sammenheng med plan- og bygningsloven bestemmelser om naturområder som regulerings- og ekspropriasjonsformål, utelukker anvendelse av alminnelige erstatningsrettslige grunnsetninger på naturvernloven område. Hvorledes plan- og bygningsloven bestemmelser for så vidt er å forstå på lovens eget område, går jeg ikke inn på.
Som ankemotparten og lagmannsrettens flertall ser jeg det etter dette slik at naturvernloven §20 må suppleres med det prinsipp som er nedfelt i oreigningsloven §28, og som går ut på at en rettighetshaver ikke kan kreve erstatning for tap når tapet skyldes at han har gjort "noko med eller på eigedomen som kan hindra, valda vanskar eller fordyra" den fredning som er planlagt. Det som for så vidt er sagt i bestemmelsen, må etter min oppfatning anses som uttrykk for en alminnelig erstatningsrettslig grunnsetning, jf også Rt-1957-1231 om den erstatningsrettslige virkning av en regulering etter eldre bygningslover. Jeg viser i denne sammenheng også til forarbeidene til oreigningsloven §28, særlig Utkast til lov om ekspropriasjon av fast eiendom m.v. (1954) side 116:
"At ekspropriaten ikke bør kunne drive erstatningen i været ved å foreta rettslige disposisjoner vedkommende eiendommen, eller ved å endre den, etter at han er gjort kjent med at det er søkt om samtykke til eiendomsinngrep, synes klart. Man bør se bort fra slike forhold når erstatningen skal fastsettes, og man bør redusere erstatningen hvis ekspropriaten har foretatt noe for å hindre eller vanskeliggjøre ekspropriasjonen eller fordyre det tiltak som skal settes i gang. Dette følger antagelig for en del av alminnelige rettsgrunnsetninger, ...
Det er ikke nødvendig at eieren (rettighetshaveren) skal ha handlet i den hensikt å hindre, vanskeliggjøre eller fordyre det påtenkte eiendomsinngrep, for at reduksjonsreglene i første ledds annet punktum skal komme til anvendelse. Det rent objektive er tilstrekkelig, at vedkommende rettslige eller faktiske disposisjon fører til at inngrepet hindres, vanskeliggjøres eller fordyres."
Oreigningsloven §30, som ellers regulerer anvendelsesområdet for bestemmelsen i §28, kan ikke være til hinder for å tillegge en del av bestemmelsen den betydning jeg her har nevnt, jf Sandene/Keiserud: Oreigningsloven 2 utg (1990) side 292. Det er der bare vist til utmålingsbestemmelsene i oreigningsloven kap IV, men også §28 er en utmålingsregel som bør stå i samme stilling.
Førstvoterende i Rt-1961-670 (på side 673) reserverer seg mot det som er sagt i lovforarbeidene om forholdet mellom oreigningsloven §28 og alminnelige rettsgrunnsetninger. Men også han forutsetter at ekspropriaten har en lojalitetsplikt overfor en foreliggende søknad om ekspropriasjon. Dessuten kom oreigningsloven §28 ikke til anvendelse i saken. Lovforarbeidene må uansett tillegges betydning i senere saker. Under enhver omstendighet må det antas at alminnelige erstatningsrettslige grunnsetninger om egenrisiko er blitt påvirket av oreigningsloven §28, slik at det iallfall idag ikke er noen forskjell mellom innholdet av dem og den aktuelle del av bestemmelsen. En slik oppfatning synes å ha støtte i nyere dommer om det erstatningsrettslige vern for investeringer og forventet utvikling, se senest Rt-1994-813.
Spørsmålet er så om fredningen av Vangestadmyra var kommet så langt at Sørensen måtte ta hensyn til den da han inngikk avtalen av 10 juni 1983 og satte i gang virksomhet. Etter min oppfatning må dette spørsmålet besvares bekreftende. Av oreigningsloven §28 følger at den som tar risikoen på at en søknad om ekspropriasjonstillatelse vil bli avslått, må bære denne risikoen. Det utkastet til fredningsplan som var kunngjort 14 juli 1982, dvs nærmere et år før Sørensen og grunneieren inngikk den avtalen som stiftet Sørensens rettighet, var etter min oppfatning kommet minst like langt som en sak om ekspropriasjon normalt vil være kommet når søknad om ekspropriasjonstillatelse foreligger, jf oreigningsloven §12. Fra kunngjøringen av dette planutkastet måtte Sørensen regne med at varig fredning av myra ville bli vedtatt med mindre spesielle forhold skulle komme inn i bildet. Slike spesielle forhold er det ikke opplyst noe om. At kommunen hadde frarådet fredning, kan jeg ikke tillegge den betydning som lagmannsrettens mindretall har gjort. Den risikoen som Sørensen tok, må han etter min oppfatning bære selv.
Som nevnt, har ankemotparten gjort gjeldende at retten til erstatning etter naturvernloven §20 etter en konkret vurdering kan være begrenset i større utstrekning enn jeg har antatt. Dette spørsmålet er det ikke nødvendig å gå inn på i denne saken, og jeg lar det stå åpent.
Den ankende part har tapt saken fullstendig. Spørsmålet om saksomkostninger blir å avgjøre etter skjønnsloven §42 jf §54b jf tvistemålsloven §180. I medhold av disse bestemmelsene tilkjennes ankemotparten saksomkostninger etter inngitt oppgave, som viser honorar med 40.000 kroner og utlegg med 3.240 kroner.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Arne Sørensen til staten v/Miljøverndepartementet 43.240 - førtitretusentohundreogførti - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.