HR-1995-24-A - Rt-1995-306

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1995-02-21
Publisert:	HR-1995-00024-A - Rt-1995-306 (79-95)
Stikkord:	Ærekrenkelse, Selvdømme, Advokatrett
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	Høyesterett HR-1995-00024 A, privat straffesak nr 36/1994.
Parter:	A (Advokat Sigrun Sagedahl - til prøve) mot B (Advokat Pål Lorentzen).
Forfatter:	Tjomsland, Aasland, Gussgard, Mindretall: kst dommer Nygaard Haug, Holmøy
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §253, §247, §249, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Straffeprosessloven (1981) §440

Kst dommer Nygaard Haug: Saken gjelder krav om mortifikasjon av i alt syv utsagn fremkommet i tre ulike klagesaker, som har vært behandlet av Den Norske Advokatforenings disiplinærutvalg for Stavanger, Haugesund, Aust-Agder og Vest-Agder kretser.

De tre klagesakene - som i disiplinærutvalget fikk numrene 42/89, 3/90 og 24/90 - ble alle reist av advokat C, Stavanger, mot advokat A, Stavanger, i perioden desember 1989 til juli 1990. C mente at A ved flere anledninger hadde opptrådt i strid med god advokatskikk. Sakene ble behandlet i samsvar med Den Norske Advokatforenings regelverk for disiplinærsaker og salærsaker, og ble avgjort samlet 19 juni 1992. Konklusjonen i alle tre saker var at advokat A hadde opptrådt i strid med reglene for god advokatskikk. I den siste saken ble han også ilagt en bot på kr 6000. Disiplinærutvalgets formann (setteformann) var ved anledningen advokat B, Kristiansand.

A reiste ved stevning av 29 august 1992 sak mot B med krav om mortifikasjon av konklusjonene i de tre klagesakene, samt oppreisning. Påstanden ble under behandlingen for byretten utvidet til også å gjelde i alt fire utsagn i klagesakenes premisser.

Kristiansand byrett avsa dom i saken 9 desember 1993 med slik domsslutning:

"1. B frifinnes.

2. A betaler innen 14 dager fra dommens forkynnelse kr 132165,- til B som erstatning for saksomkostninger."

A har begjært fornyet behandling i lagmannsrett og påanket samtidig byrettens dom til Høyesterett på grunn av feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Fornyet behandling ble nektet.

Anken over byrettens saksbehandling ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Anken over rettsanvendelsen ble henvist til Høyesterett.

Om saksforholdet vises til byrettens dom. Jeg vil likevel gå noe nærmere inn på bakgrunnen for de tre klagesakene. De hadde alle sammenheng med en sak som verserte for Stavanger byrett, og der advokat C representerte Rogaland fylkeskommune, og advokat A representerte saksøkeren i saken, dr D. Den første klagesaken, sak nr 42/89, gjaldt As opptreden overfor og korrespondanse med et vitne i saken. I disiplinærutvalgets premisser heter det om dette forholdet:

"Advokat A burde klart ha anstillet nærmere undersøkelser før han i brevet til E bebudet strafferettslige forføyninger. I styremøte for X sykehjem ble det 31. oktober 89 presisert at protokollen utferdiget av E var et underbilag til et referat av 02. november 88, og ikke et eget styremøtereferat. Ved enkel undersøkelse kunne advokat A ha fått brakt dette på det rene. Utvalget finner det kritikkverdig av advokat A ikke å anstille nærmere undersøkelser om hva slags dokument det dreide seg om før han traff slutninger om straffbare injurier av at E hadde benyttet et skjema for møteprotokoll da hun skrev sin rapport."

Det er de siste to siterte setningene advokat A begjærte mortifisert. Det sies så videre i utvalgets uttalelse:

"Utvalget har ikke grunnlag for å anta at advokat A har søkt å påvirke E til å avgi en uriktig forklaring for retten som vitne. Men advokat A måtte være klar over faren for at E, hvis hun var villig til å forklare seg, kunne la seg influere av anklagene om straffbar handling.

Utvalget finner ikke at advokat As unnlatelse av å anstille nærmere undersøkelser isolert sett har vært en opptreden i strid med regler for god advokatskikk.

Utvalget ser imidlertid annerledes på den form brevet til E har fått. Brevet har en klart uheldig form, og er egnet til unødig å forurolige vitnet. Med utgangspunkt i den ambivalens advokat A også gir uttrykk for i sitt brev til E om dokumentets tilblivelsesgrunnlag, burde formen ha vært atskillig mer avdempet.

Utvalget er således av den oppfatning at advokat A ikke har opptrådt saklig og korrekt overfor vitnet."

Utvalgets konklusjon i denne klagesaken, klagesak nr 42/89, er følgende:

"Advokat A har ved sin henvendelse 02. november 89 til vitnet E i sak for Stavanger byrett mellom dr. D og Rogaland fylkeskommune opptrådt i strid med regler for god advokatskikk."

Konklusjonen er begjært mortifisert.

Den neste klagesaken, klagesak nr 3/90, gjelder det forhold at A i et prosesskrift til Stavanger byrett i samme sak rettet bebreidelse mot C for hans opptreden som Rogaland fylkeskommunes prosessfullmektig. Dette ledet til følgende uttalelse om A fra disiplinærutvalgets side:

"Når advokat A har avgitt uttalelse til såvel prosesskriftet av 29. november 89 fra advokat C og rettens påtegning av 8. desember 1989, har advokat A etter utvalgets mening ingen foranledning til ytterligere å kommentere henvendelsen til vitnet E og de forutgående forliksforhandlinger. Når han så gjør det, må dette i alle fall skje i henhold til regler for god advokatskikk §2 om at advokaten skal opptre saklig og korrekt og §19 om at kritikk av kollegers arbeid må være saklig og nøktern.

Utvalget finner at så ikke har skjedd. Formålet kan ikke ha vært annet enn ønsket om å gi retten et nedsettende inntrykk av advokat C. Særlig kritikkverdig er dette når advokat A søker å gi retten inntrykk av at saken allerede var forlikt da henvendelsen til E skjedde, uten at så var tilfellet, noe advokat A måtte ha vært klar over."

A har ønsket mortifikasjon av de siste to setningene i sitatet, samt av konklusjonen:

"Advokat A har i sin henvendelse i prosesskrift av 5. januar 1990 til Stavanger byrett i sak mellom dr. D og Rogaland fylkeskommune opptrådt i strid med regler for god advokatskikk."

På vegne av dr D anla advokat A privat straffesak mot NRK, samt en distriktsjef og en programsekretær. Advokat C var prosessfullmektig også for NRK. Saken gjaldt pressens dekning av sider ved den forannevnte sak mellom dr D og Rogaland fylkeskommune. A beskyldte C for å ha "klusset med" kopier av dokumenter, samtidig som han antydet at det forelå et tillitsbrudd fra Cs side, ved at han som prosessfullmektig for fylkeskommunen stilte dokumenter til disposisjon for en annen part som han representerte. A fremkom - blant annet i en klage til Justisdepartementet - med meget kraftige anklager mot C i denne forbindelse. Dette ledet - i den etterfølgende klagesak nr 24/90 - til følgende uttalelse fra disiplinærutvalgets side:

"Språkbruken er utvilsomt krenkende overfor advokat C og klart egnet til å bringe advokat C i uberettiget miskreditt hos såvel klient som skrivenes adressater.

Insinuasjonene hadde ingen berettigelse i det underliggende forhold, noe også advokat A måtte være klar over.

I det hele vil utvalget stemple advokat As beskyldninger mot advokat C som grovt og kvalifisert uanstendige.

Konklusjon:

Advokat A har under forberedelsen av sak nr. 203/89 S for Stavanger byrett og i klage av 16. juni 1990 til Justisdepartementet opptrådt i strid med regler for god advokatskikk."

Det var de siste to avsnittene i premissene samt konklusjonen som advokat A begjærte mortifisert i denne siste klagesaken.

Kristiansand byrett frifant altså B for alle syv mortifikasjonskrav. Det var bevisførsel for byretten om det faktiske grunnlag for de utsagn A påsto mortifisert, men byretten fant det ikke nødvendig å ta standpunkt til om det forelå sannhetsbevis. Byretten la til grunn at de syv utsagn objektivt sett var ærekrenkelser, men at de ikke var rettsstridige. Det vesentlige for byretten synes å ha vært at A gjennom sitt medlemskap i Advokatforeningen hadde samtykket i - akseptert - foreningens disiplinærordning. Byretten har for øvrig i detalj gjennomgått As påstander om feil i saksbehandlingen for disiplinærutvalget.

A har for Høyesterett i hovedsak anført:

De uttalelser som A begjærer mortifisert, må utvilsomt anses som beskyldninger i lovens forstand. A driver en omfattende advokatpraksis og translatørvirksomhet, og han er dessuten konsul. Så vel konklusjonene, som deler av premissene, i de tre klagesakene er egnet til å skade hans gode navn og rykte.

Uttalelser fra Den Norske Advokatforenings disiplinærutvalg omfattes ikke av det såkalte ytringsprivilegium i straffeloven §253. Forarbeidene til den lovendring som ble vedtatt i 1964 viser at unntaksbestemmelsene hadde - og skulle ha - en begrenset rekkevidde.

At A har samtykket i uttalelsene er en ren konstruksjon. Det vil i tilfelle innebære at domstolene i det hele tatt ikke kunne prøve om det forelå ærekrenkende uttalelse i tilfeller som dette. Det er en alminnelig akseptert oppfatning at foreningsselvdømme ikke utelukker søksmål om mortifikasjon og straff. Et samtykke ville i alle fall bare dekke utvalgets konklusjoner, og ikke de uttalelser i premissene som går ut over den generelle karakteristikk av As handlemåte som stridende mot god advokatskikk. Reelle hensyn taler med styrke for en adgang til mortifikasjon. Et medlemskap i Advokatforeningen er av stor betydning for den enkelte advokat, faglig, yrkesmessig og velferdsmessig. Advokaten vil normalt ikke føle at han har noe reelt valg når det gjelder medlemskap og virkningene av et slikt medlemskap.

Det kan ikke være riktig å bygge på at disiplinærutvalget hadde plikt til å uttale seg. Det ville være i strid med de synspunkter som ligger til grunn for straffeloven §253 nr 3, særlig når denne bestemmelsen sammenholdes med §249 nr 3. Det bestrides imidlertid ikke at en eventuell plikt for disiplinærutvalget kan tillegges noe vekt i forbindelse med rettsstridsvurderingen.

Det kan ikke hindre mortifikasjon at disiplinærutvalget har gitt premisser for sine konklusjoner. Vilkåret måtte da ha vært at premissene var riktige og fullstendige, og det er de ikke i dette tilfellet.

Høyesterett kan ikke prøve om utvalgets premisser er riktige, men om byretten har bygget på en riktig grensedragning for hva som kan prøves. Det er en feil at byretten ikke har vurdert om utvalget har bygget på et riktig faktum.

Det samtykkesynspunkt som byretten har bygget på, kan i alle fall ikke gjelde uten begrensninger. Byretten synes å mene at et medlem av Advokatforeningen, i kraft av medlemskapet, har samtykket i å underkaste seg foreningens selvdømmeorganer med den virkning at uttalelser fra slike organer under ingen omstendigheter blir rettsstridige beskyldninger. Dette er i alle fall ikke riktig. Et samtykke må forutsette et gyldig vedtak. Domstolene må kunne prøve om vedtaket er i samsvar med vedtektene, om saksbehandlingen er forsvarlig og de interne regler fulgt, om vedtaket bygger på riktig faktum og antakelig også om subsumsjonen er riktig. Byretten måtte i alle fall kunne prøve subsumsjonen i de deler av premissene som kreves mortifisert.

Utgangspunktet for vurderingen av saksbehandlingsfeil er Advokatforeningens regler for behandlingen av disiplinærsaker. Disse reglene må suppleres med hevdvunne prinsipper i prosessretten. Byretten har anvendt en uriktig norm ved vurderingen av betydningen av saksbehandlingsfeil, når den har lagt til grunn at feilen eller feilene må ha vært av vesentlig betydning for å kunne tillegges vekt. Det er tilstrekkelig at en saksbehandlingsfeil kan ha hatt betydning, se blant annet Jakhelln i Lov og Rett 1970 477.

A har spesielt fremhevet flere saksbehandlingsfeil som disiplinærutvalget hevdes å ha begått, først og fremst i relasjon til vedtaket i sak nr 24/90. Hvilken norm som skal legges til grunn ved vurderingen av de enkelte feil, er en del av den rettsanvendelse som Høyesterett kan prøve.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Kristiansand byretts dom av 9. desember 1993 oppheves.

2. A tilkjennes omkostninger for byretten og for Høyesterett."

B har i hovedsak gjort gjeldende:

Det foreligger her ikke ærekrenkelser som kan kreves mortifisert. Et utsagn om brudd på reglene for god advokatskikk innebærer ikke nødvendigvis en beskyldning. Det er ikke slik at alle utsagn om brudd på normer er å anse som beskyldninger. Begrepet bør reserveres for klart nedsettende utsagn som innebærer en nærliggende fare for vesentlig skade på vedkommendes navn og rykte.

Utsagnene i de tre klagesakene må vurderes hver for seg, og utsagnene i premissene må vurderes atskilt fra konklusjonene. Man må hele tiden ha for øyet formålet med uttalelsene, nemlig å tilrettelegge grunnlaget for en vurdering av hva som er god advokatskikk. Innholdet i beskyldningsbegrepet må også avstemmes mot ytringsfrihetsprinsippet.

Ikke under noen omstendighet foreligger det her rettsstridige beskyldninger.

Selv om et utsagn har de kjennemerker som er angitt i straffeloven §247, er det ikke nødvendigvis en rettsstridig beskyldning. Det vil hele tiden være nødvendig å trekke en grense mellom rettmessige kritiske ytringer på den ene side og grove ærerørige utfall på den annen side.

A har gjennom sitt medlemskap i Den Norske Advokatforening godtatt at hans yrkesmessige opptreden blir vurdert av foreningens disiplinærorganer. I salærsaker har han endog forpliktet seg til å bøye seg for disiplinærorganenes helt konkrete vurderinger.

Spørsmålet om gyldigheten av vedtak truffet av ulike organers selvdømmeordninger er ved enkelte anledninger blitt vurdert av domstolene. Domstolene har normalt vært meget forsiktige med å prøve subsumsjonen i slike saker. Konsekvensen ville lett kunne bli at domstolene måtte sette seg i vedkommende disiplinærutvalgs sted. I slike saker vil domstolene kunne prøve om organene eventuelt har tolket regelverket riktig, om de har foretatt en forsvarlig saksbehandling og om det foreligger vilkårlighet eller myndighetsmisbruk, men altså ikke den konkrete subsumsjon.

Også disiplinærordningens prosessuelle side har betydning for rettsstridsvurderingen. Det er i Advokatforeningen etablert et prosessliknende, kontradiktorisk system av høy kvalitet, med en skriftlig saksbehandling og med grundige premisser. Det vil være meget unaturlig om de vedtak som ble fattet etter en forsvarlig saksbehandling i slike organer, skulle gis karakteristikken rettsstridig. Et særskilt moment i denne sammenheng er at A ikke engang har benyttet seg av den klageadgang som det interne regelverk hjemler, men i stedet har gått rett til domstolene med krav om mortifikasjon.

Endelig er det fra ankemotpartens side pekt på at disiplinærutvalget har hatt plikt til å behandle og å ta standpunkt til klagene, og at de i den forbindelse også hadde plikt til å vurdere og karakterisere As opptreden på en klar og utvetydig måte. Det er på det rene at pliktunntaket i straffeloven §249 nr 3 ikke kommer direkte til anvendelse i mortifikasjonssaker, og at avgrensningen i straffeloven §253 ikke gir noen egentlig veiledning om spørsmålet. Men domstolene har likevel veket tilbake for å anvende mortifikasjonsbestemmelsene på pliktmessige uttalelser. Det vises særlig til Rt-1990-173, Rt-1990-1250 og Rt-1994-506, der det forhold at det gjaldt pliktmessige uttalelser er tillagt vekt ved avgjørelsen av om utsagnene var fremsatt på en urettmessig eller rettsstridig måte.

B har nedlagt slik påstand:

"1. Anken forkastes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg finner at anken må forkastes.

Jeg vil innledningsvis nevne at det fra den ankende parts side er gjort gjeldende at det foreligger en rekke feil ved disiplinærutvalgets saksbehandling. Jeg finner det tilstrekkelig å konstatere at vedtakene er truffet etter en saksbehandling bygget på Den Norske Advokatforenings behandlingsregler for disiplinærsaker og salærsaker, og at dette regelverk igjen bygger på grunnleggende kontradiktoriske prinsipper. Selve saksbehandlingen i alle tre klagesaker fremtrer som grundig og korrekt. A har ikke benyttet seg av den adgang han hadde etter vedtektene til å klage disiplinærutvalgets avgjørelse inn for Disiplinærnemnda, et forhold som ikke får selvstendig betydning i denne sak.

Om rettsanvendelsen vil jeg ellers bemerke:

Alle de utsagn som her kreves mortifisert, må anses som beskyldninger i relasjon til straffeloven §253 nr 1. Ankemotpartens anførsel om at utsagnene ikke er beskyldninger, er først og fremst knyttet til konklusjonene i de tre saker som går ut på at A har opptrådt i strid med reglene for god advokatskikk. Disse konklusjoner må imidlertid sees i sammenheng med begrunnelsen, som innebærer at A ikke har foretatt tilstrekkelige undersøkelser før han gikk ut med sin kritikk, at han har brukt en unødig krass ordbruk overfor et vitne, og at han har fremsatt grove og uberettigete insinuasjoner overfor en annen advokat. Hvorvidt uttalelser fra disiplinærutvalg om brudd på reglene for god advokatskikk i alle tilfelle er beskyldninger i forhold til straffeloven §253 nr 1, går jeg ikke inn på.

Det synes å være en alminnelig akseptert rettsoppfatning at foreningsselvdømme ikke utelukker mortifikasjon, og jeg legger også dette til grunn. Jeg peker på at selvdømmeorganer ikke er omfattet av ytringsprivilegiet i straffeloven §253 nr 3. Straffrihetsbestemmelsen i §249 nr 3 gjelder ikke tilsvarende for mortifikasjon. Det som her er sagt, gjelder også i forhold til Advokatforeningens disiplinærutvalg.

At et utsagn er avgitt som ledd i en selvdømmeordning, må imidlertid etter min mening få betydning i forhold til vurderingen av om utsagnet er rettsstridig. Hensett til formålet med Advokatforeningens disiplinærordning og de saksbehandlingsregler som gjelder for disiplinærutvalgene må det, slik jeg ser det, legges til grunn at utsagn fra disse utvalgene bare i rene unntakstilfelle vil være rettsstridige, og derfor normalt ikke kan mortifiseres.

At disiplinærorgan ikke omfattes av ytringsprivilegiet i straffeloven §253 nr 3, kan ikke være noe argument mot at utsagn fra slike organer i stor utstrekning ikke er rettsstridige. Jeg viser i denne forbindelse til dom i Rt-1990-173 (Flyhavarikommisjondommen), der det ved rettsstridsvurderingen for enkelte utsagn ble forutsatt at kommisjonens formål og oppgaver kunne få betydning for rettsstridsvurderingen.

Etter byrettens premisser er As medlemskap i Advokatforeningen et avgjørende moment ved rettsstridsvurderingen. Byretten uttaler i denne forbindelse at

"Under forutsetning av at disiplinærorganet holder seg innenfor sin vedtektsfestede myndighet samt viser forsvarlig saksbehandling og skjønnsutøvelse, er medlemskapet og anse som et straffriende samtykke som utelukker rettsstrid."

Det er mulig dette må forstås slik at byretten har ment at medlemskap i Den Norske Advokatforening med tilhørende alminnelig aksept av foreningens selvdømmeordning, under enhver omstendighet utelukker mortifikasjon av vedtak fattet på forsvarlig måte av vedkommende forenings disiplinærutvalg. I så fall er uttalelsen for generell. Selv om den gir uttrykk for sentrale momenter ved rettsstridsvurderingen, må denne skje i relasjon til de enkelte utsagn.

Jeg er imidlertid i tvil om byretten kan forstås slik at den har ansett forholdene omkring medlemskap og samtykke som det eneste og avgjørende moment ved rettsstridsvurderingen. Byrettens dom er ellers meget grundig, og det sies blant annet uttrykkelig at "Samtykkets rekkevidde og grensen mot det utilbørlige må bero på en konkret vurdering.", og at "Samtykke til ekstreme uttalelser kan det allikevel ikke være tale om." Byretten har spesielt vist til at Blom-utvalget i sin innstilling, inntatt i Norsk Advokatblad 1968 nr 9-10 på side 225 har uttalt at den "konsekvens at advokaten ikke i det ekstreme tilfelle skulle kunne kreve vedtaket mortifisert i en injuriesak, er det vel ingen som vil trekke." Byretten har også i stor detalj gjennomgått de enkelte klagesaker og bakgrunnen for de utsagn som kreves mortifisert. Byretten har imidlertid - ut fra sitt utgangspunkt - ikke funnet det nødvendig å gå nærmere inn på det enkelte utsagn og dets eventuelle karakter av rettsstridig beskyldning, noe jeg mener er nødvendig.

Høyesterett kan selvstendig prøve om rettsanvendelsen er korrekt på grunnlag av det faktiske forhold som byretten har lagt til grunn, eller som fremgår av vitterlige kjennsgjerninger. Byretten har gitt en grundig fremstilling av bakgrunnen for saken, og under sine senere bemerkninger uttaler byretten at denne saksfremstilling legges til grunn. Jeg finner etter dette at Høyesterett har tilstrekkelig grunnlag for å prøve den konkrete rettsanvendelse.

Jeg går så over til å vurdere de enkelte utsagn. Utvalgets premisser får - slik jeg ser det - stor betydning både for tolkingen og rettsstridsvurderingen for øvrig. Jeg viser ellers til byrettens uttalelse (dommen side 31) om at "A's opptreden og språkbruk er vitterlig...".

Etter min mening må man kunne legge til grunn som et utgangspunkt at begrunnede uttalelser fra Advokatforeningens disiplinærutvalg om at et medlem har opptrådt i strid med regler for god advokatskikk, ikke i seg selv er rettsstridige og mortifiserbare. Konklusjonen gir uttrykk for en yrkesetisk vurdering, på grunnlag av normer som i stor utstrekning er utviklet av advokatstanden selv, og som etter innarbeidet praksis håndheves av Advokatforeningens organer. Konklusjonen er resultat av en spesielt grundig saksbehandling, basert på anerkjente kontradiktoriske prinsipper.

A har anført at utvalget har bygget på et uriktig faktum i de saker som gjelder hans henvendelse til et vitne - sak nr 42/89 og sak nr 3/90. Det skulle vært lagt til grunn at den aktuelle rettssak i realiteten var forlikt. Byretten opplyser at det på et møte hos fylkesordføreren 13 september 1989 ble avtalt at tvisten skulle forlikes, uten at detaljene i forliket ble utarbeidet. Skriftlig forlik ble først inngått 21 desember 1989, flere uker etter henvendelsen til vitnet. Jeg kan etter dette ikke se at As anførsel om uriktig faktum er begrunnet i forhold til konklusjonene i disse to saker.

A har videre krevet mortifikasjon av i alt fire utsagn i utvalgets premisser i de tre sakene.

Uttalelsen i den første saken, nr 42/89, går ut på at disiplinærutvalget konstaterer at A "Ved enkel undersøkelse kunne ... ha fått brakt dette på det rene.", og at utvalget finner det "kritikkverdig av advokat A ikke å anstille nærmere undersøkelser...". Jeg kan ikke se at dette utsagn sett i sin sammenheng - med de øvrige premisser og konklusjonen - kan sees som en rettsstridig beskyldning.

I sak nr 3/90 fant disiplinærutvalget at "Formålet kan ikke ha vært annet enn ønsket om å gi retten et nedsettende inntrykk av advokat C.", og at det var "Særlig kritikkverdig ... når advokat A søker å gi retten inntrykk av at saken allerede var forlikt ... uten at så var tilfelle, noe advokat A måtte ha vært klar over." Jeg viser i forbindelse med dette utsagnet til det som er sagt foran om det faktum byretten har lagt til grunn. Den første setningen i utsagnet ser jeg som en ren vurdering, som må leses og forstås i sammenheng med utvalgets premisser. Det sentrale ved rettsstridsvurderingen i den annen setning i utsagnet er at A har sagt noe han "måtte ha vært klar over" var uriktig. Dersom denne setningen måtte tolkes slik at A har uttalt seg mot bedre vitende, kan det nok være mye som taler for at den måtte kunne mortifiseres, dersom sannhetsbevis ikke ble ført. Jeg mener for min del at setningen etter sin sammenheng ikke kan tolkes slik. Det er ikke det som direkte sies. Setningen knytter seg til en vurdering av hva A måtte ha skjønt, en vurdering som er nærmere underbygget i premissene for øvrig. På denne bakgrunn finner jeg ikke at utsagnet i sak nr 3/90 - sett i sin sammenheng - er rettsstridig.

Det samme gjelder den tilsvarende vurdering i det første utsagn i premissene i sak nr 24/90.

Endelig kreves mortifisert det avsluttende utsagn i sak nr 24/90 der utvalget stempler "... advokat As beskyldninger mot advokat C som grovt og kvalifisert uanstendige." Denne uttalelse er isolert sett en meget sterk beskyldning. Ved rettsstridsvurderingen må det imidlertid ha betydning at uttalelsen fremtrer som en avsluttende og samlet karakteristikk av As uttalelser. As egne ord og uttrykk, som i detalj er gjengitt i premissene, innebærer sterke insinuasjoner. På denne bakgrunn finner jeg at heller ikke dette siste utsagn er rettsstridig.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall former jeg ingen konklusjon.

Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til at anken delvis må tas til følge. Selv om jeg på flere punkter er enig i førstvoterendes synspunkter, finner jeg det etter omstendighetene hensiktsmessig å gi en samlet fremstilling av mitt syn på de spørsmål saken reiser.

Etter straffeloven §253 nr 1 er utgangspunktet at den som utsettes for en ærekrenkende beskyldning, kan kreve beskyldningen mortifisert dersom det ikke er ført sannhetsbevis for den. Byretten har ansett de utsagn A begjærer mortifisert for å være beskyldninger i lovens forstand. Selv om det var bevisførsel om de bakenforliggende forhold, har byretten ikke funnet det nødvendig å ta standpunkt til om det er ført sannhetsbevis, da den ikke har ansett utsagnene for å være rettsstridige.

Byretten har her lagt "avgjørende" vekt på As medlemskap i Advokatforeningen. Det sentrale element i byrettens rettsanvendelse, er - som også førstvoterende har pekt på - følgende formulering:

"Under forutsetning av at disiplinærorganet holder seg innenfor sin vedtektsfestede myndighet samt viser forsvarlig saksbehandling og skjønnsutøvelse, er medlemskapet å anse som et straffriende samtykke som utelukker rettsstrid."

Etter min mening bygger det på uriktig rettsanvendelse når byretten generelt legger til grunn at uttalelser fra disiplinærutvalget må anses som rettmessige, dersom utvalget "... holder seg innenfor sin vedtektsfestede myndighet samt viser forsvarlig saksbehandling og skjønnsutøvelse...". As medlemskap i Advokatforeningen kan nok, som jeg kommer tilbake til, være et vesentlig moment i vurderingen av hvorvidt disiplinærutvalgets uttalelser inneholder rettsstridige beskyldninger. Men i likhet med førstvoterende mener jeg at vurderingen må knyttes til det enkelte utsagn som begjæres mortifisert.

Den rettssetning som byretten gir uttrykk for, har, slik jeg ser det, atskillig slektskap med de begrensninger i adgangen til å reise mortifikasjonssak som følger av bestemmelsen i straffeloven §253. Straffeloven §253 nr 3 inneholder en positiv oppregning av hvilke organers eller personers pliktige uttalelser som er unntatt fra mortifikasjon, og avgrensningen er grundig drøftet i forarbeidene. Det fremgår f eks her at uttalelser som offentlige tjenestemenn avgir innen sitt arbeidsområde, kan kreves mortifisert uansett om tjenestemannen har opptrådt fullt ut aktsomt, jf også forskjellen mellom straffeloven §253 nr 3 og §249 nr 3.

Ankemotparten har vist til at Høyesterett i flere avgjørelser de senere år har fremhevet den rettsstridsreservasjon som innfortolkes i straffeloven §247. Jeg kan imidlertid ikke se at disse avgjørelser kan anføres som avgjørende støtte til den rettsoppfatning byretten har gitt uttrykk for. I disse tilfeller er rettsstridsvurderingen knyttet til de aktuelle utsagn som søkes mortifisert; det er ikke tale om generelle begrensninger i adgangen til mortifikasjon.

Jeg er enig med førstvoterende i at byrettens rettsoppfatning ikke kan begrunnes i generelle betraktninger om selvdømme i foreningsforhold. En slik oppfatning ville være i strid med rettspraksis, jf kjæremålsutvalgets avgjørelser i Rt-1914-1004, Rt-1979-468 og Høyesteretts kjennelse i Rt-1950-151. Disse avgjørelser bygger, slik jeg forstår dem, på en forutsetning om at prinsippet om foreningers selvdømme ikke er til hinder for at vedtak og uttalelser fra foreningens organer kan mortifiseres. Jeg bemerker at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom behovet for å få bestemte utsagn mortifisert og behovet for å få gyldigheten av det vedtak utsagnet er knyttet til, prøvet av domstolene.

Jeg er videre enig med førstvoterende i at A ved sitt medlemskap i Advokatforeningen ikke kan sies å ha akseptert at uttalelser fra foreningens disiplinærutvalg ikke skal være gjenstand for mortifikasjon. Jeg kan i det hele ikke se at Advokatforeningens disiplinærutvalg, i forhold til adgangen til mortifikasjon, her står i en prinsipielt annen stilling enn tilsvarende utvalg i andre foreninger. At medlemmene i disiplinærutvalget er erfarne advokater og at det gjelder bestemte saksbehandlingsregler for utvalget, kan - etter mitt syn - ikke begrunne en slik særstilling, selv om det kan få en viss betydning ved den konkrete rettsstridsvurderingen.

Rettsstridspørsmålet må, slik jeg ser det, avgjøres på grunnlag av konkret prøving, hvor det særlig må ses hen til det enkelte utsagns karakter. Som jeg tidligere har gitt uttrykk for, har As medlemskap i Advokatforeningen og formålet med den disiplinærordning foreningen har etablert, vesentlig betydning for vurderingen av om utsagnene er rettsstridige. På bakgrunn av disiplinærorganets oppgaver og behandlingsmåte anser jeg det klart at langt fra ethvert utsagn som kan oppfattes som krenkende, vil kunne begjæres mortifisert av den advokat som rammes.

Et utsagn om at en advokat har opptrådt kritikkverdig eller i strid med god advokatskikk, vil etter min mening ikke i seg selv gi tilstrekkelig grunnlag for mortifikasjon. Jeg kan her i det vesentlige slutte meg til førstvoterendes synspunkter. Er det derimot tale om utsagn som berører advokatens hederlighet eller som ellers innebærer en sterk moralsk bebreidelse av ham, finner jeg det vanskelig å avskjære mortifikasjon med den begrunnelse at utsagnet ikke er rettsstridig. Avgjørelsen av rettsstridspørsmålet må bygge på den forutsetning at utsagnet kan være uriktig, og det må være adgang til å få utsagn med et slikt innhold prøvet gjennom bevisførsel for domstolene.

Byretten har som nevnt ikke foretatt noen konkret vurdering av det enkelte utsagn. Jeg er kommet til at domsgrunnene gir et tilstrekkelig grunnlag til å fastslå at to av de utsagn som begjæres mortifisert, ikke innebar rettsstridige beskyldninger mot A. For de øvrige utsagn gir byrettens domsgrunner ikke grunnlag for å trekke en slik slutning. For disse utsagns vedkommende blir derfor byrettens dom med hovedforhandling å oppheve. Det ligger utenfor Høyesteretts kompetanse å ta stilling til om det er ført sannhetsbevis for de aktuelle utsagn.

Jeg skal så se nærmere på de enkelte utsagn som begjæres mortifisert.

Når det gjelder sak nr 42/89, har A begjært mortifisert en uttalelse om at utvalget "finner det kritikkverdig av advokat A ikke å anstille nærmere undersøkelser om hva slags dokument det dreide seg om før han traff slutninger om straffbare injurier av at E hadde benyttet et skjema for møteprotokoll da hun skrev sin rapport." Dessuten har han her begjært mortifikasjon av konklusjonen om at A ved sin henvendelse til vitnet hadde opptrådt i strid med regler for god advokatskikk. I tråd med det generelle syn jeg har redegjort for, kan jeg ikke se at den kritikk som her er kommet til uttrykk, kan anses som en rettsstridig beskyldning som er gjenstand for mortifikasjon. Utvalgets saksfremstilling og drøftelse er meget grundig, og det fremgår her hva utvalgets kritikk grunner seg på. At det eventuelt kan være delte meninger om berettigelsen av kritikken, kan ikke gi tilstrekkelig grunnlag for mortifikasjon.

I sak nr 3/90 gjelder mortifikasjonskravet to setninger i avgjørelsesgrunnene. Den første er at formålet med uttalelser som advokat A har kommet med til byretten, ikke kan ha ..."vært annet enn ønsket om å gi retten et nedsettende inntrykk av advokat C." Den andre er at A har opptrådt særlig kritikkverdig ved i et prosesskrift å søke ..."å gi retten inntrykk av at saken allerede var forlikt da henvendelsen til E skjedde, uten at så var tilfellet, noe advokat A måtte ha vært klar over." Det begjæres dessuten mortifikasjon av utvalgets konklusjon om at han gjennom prosesskriftet har opptrådt i strid med regler for god advokatskikk.

Det er på det rene at den sak som utvalget omtaler, ikke var endelig avsluttet gjennom forlik da henvendelsen skjedde, men A har hevdet at den i realiteten var forlikt, og at bare den formelle avslutning gjensto. Det er etter mitt syn umiddelbart mest nærliggende å forstå det andre av de påklagede utsagn som en beskyldning om at A har uttalt seg mot bedre vitende, og jeg antar at den i så fall kan være gjenstand for mortifikasjon. Byretten har imidlertid ikke tatt stilling til hvorledes utsagnet skal forstås, og dette spørsmålet har ikke i særlig grad blitt belyst i prosedyren for Høyesterett. Jeg tar på denne bakgrunn ikke noe bestemt standpunkt til om dette kan betraktes som en rettsstridig beskyldning. Også for den første av de setninger som her begjæres mortifisert, må byrettens frifinnende dom oppheves. Den gjelder de motiver advokat A har hatt for sine uttalelser, og jeg kan vanskelig se at ikke den innebærer en rettsstridig beskyldning dersom den ikke er riktig. De påklagede setninger i avgjørelsesgrunnene kan ha hatt betydning for disiplinærutvalgets konklusjon, og jeg finner at byrettens dom også på dette punkt må bli å oppheve.

I sak nr 24/90 begjæres mortifisert to utsagn i avgjørelsesgrunnene og utvalgets konklusjon om at advokat A ..."under forberedelsen av sak nr. 203/89 S for Stavanger byrett og i klage av 16 juni 1990 til Justisdepartementet (har) opptrådt i strid med regler for god advokatskikk." Det første utsagnet gjelder "insinuasjonene" advokat A skal ha kommet med mot advokat C. Utvalget uttalte at disse ... "hadde ingen berettigelse i det underliggende forhold, noe også advokat A måtte være klar over." Det er vanskelig å forstå dette annerledes enn som en beskyldning om at A har uttalt seg mot bedre vitende, og det foreligger i så fall etter mitt syn en rettsstridig beskyldning mot A dersom det ikke føres sannhetsbevis. Jeg tar ikke stilling til om bemerkningen om at "Insinuasjonene hadde ingen berettigelse i det underliggende forhold...", også - isolert betraktet - må anses som en rettsstridig beskyldning dersom det ikke kan føres sannhetsbevis.

Det andre utsagnet er en karakteristikk av As forhold til advokat C. Utvalget uttaler her at det i det hele vil "stemple advokat As beskyldninger mot advokat C som grovt og kvalifisert uanstendige." Disiplinærutvalget retter her en svært skarp kritikk mot advokat As opptreden i forhold til en kollega. Det kan nok sies at det fremgår av utvalgets saksfremstilling og drøftelse hva kritikken grunner seg på, og utsagnet kan derfor sies å være en slags oppsummering eller konklusjon. Jeg kan likevel ikke se at formuleringen kan anses rettmessig utfra en slik betraktningsmåte. Det må kunne legges til grunn at utvalget her retter en usedvanlig sterk kritikk mot advokat A, og utvalget går mye lenger enn til bare å fastslå at advokaten har handlet i strid med regler for god advokatskikk. Jeg kan vanskelig se at A skal måtte finne seg i et slikt "stempel" fra Advokatforeningens disiplinærutvalg uten å ha adgang til å søke utsagnet mortifisert.

Jeg finner etter omstendighetene at byrettens dom også må oppheves når det gjelder disiplinærutvalgets konklusjon i sak nr 24/90.

Jeg har hittil ikke kommentert As innsigelser mot saksbehandlingen for disiplinærutvalget. Da jeg er enig med byretten og førstvoterende i at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil av betydning, går jeg ikke inn på hvilken betydning slike feil måtte ha for adgangen til å kreve mortifikasjon.

Anken har delvis ført frem og jeg finner at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes, jf straffeprosessloven §440 jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §174 første ledd. Byrettens omkostningsavgjørelse må bli å oppheve.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

1. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt B er frifunnet for mortifikasjon av følgende utsagn:

a) "Formålet kan ikke ha vært annet enn ønsket om å gi retten et nedsettende inntrykk av advokat C. Særlig kritikkverdig er dette når advokat A søker å gi retten inntrykk av at saken allerede var forlikt da henvendelsen til E skjedde, uten at så var tilfellet, noe advokat A måtte ha vært klar over."

b) "Advokat A har i sin henvendelse i prosesskrift av 5 januar 1990 til Stavanger byrett i sak mellom dr. D og Rogaland fylkeskommune opptrådt i strid med regler for god advokatskikk."

c) "Insinuasjonene hadde ingen berettigelse i det underliggende forhold, noe også advokat A måtte være klar over."

d) "I det hele vil utvalget stemple advokat As beskyldninger mot advokat C som grovt og kvalifisert uanstendige."

e) "Advokat A har under forberedelsen av sak nr. 203/89 S for Stavanger byrett og i klage av 16 juni 1990 til Justisdepartementet opptrådt i strid med regler for god advokatskikk."

2. For øvrig forkastes anken.

3. Byrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves.

4. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Tjomsland.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, kst dommer Nygaard Haug.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse: