HR-1995-751-K - Rt-1995-2011

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1995-12-21
Publisert:	HR-1995-00751-K - Rt-1995-2011 (639-95)
Stikkord:	Skjønnsprosess
Sammendrag:	Saken gjaldt tvist om fremme av skjønn.
Saksgang:	Eidsivating Lagmannsrett LE-1995-154 K - Høyesterett HR-1995-00751K, jnr 366/1995
Parter:	Dekkmann Produksjon AS (advokat Geir Even Asplin) mot Terje Caspersen (advokat Pål W Lorentzen) Dagmund Mjåseth (v/advokat Henrik Nygaard)
Forfatter:	Bugge, Dolva, Gjølstad
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §181, §404, Skjønnsprosessloven (1917) §26, §42, §54a, §54b, Tvistemålsloven (1915), §2, §30, §32, §33, §38, §54, Skjønnsprosessloven (1917)

Saken gjelder tvist om fremme av skjønn.

Firmaet Otto Olsen AS som var eneagent for dekksalg fra det tyske selskapet Continental AG, besluttet 3 mars 1993 å utfisjonere sin dekkdivisjon. Det utfisjonerte selskap fikk navnet Otto Olsen Import AS. 1 november 1994 skiftet selskapet navn til Dekkmann Produksjon AS.

Otto Olsen AS eide 44% av aksjene i Hjulmakeren AS. Ved fisjonen gikk disse aksjene over til Otto Olsen Import AS. Continental AG som siden 1990 hadde eid 40% av aksjene i Otto Olsen AS, overtok ved iverksettelsen av fisjonen 9 september 1993 gjennom sitt datterselskap Continental Norge AS, 100% av aksjene i det utfisjonerte selskap.

Ved brev 5 mars 1994 ble Hjulmakeren AS gjort kjent med fisjonen. Hjulmakeren AS mente at det ved fisjonen hadde skjedd en overdragelse av aksjene som gjorde at en bestemmelse i selskapsvedtektene om forkjøpsrett kom til anvendelse. Aksjonærene Terje Caspersen og Dagmund Mjåseth gjorde derfor forkjøpsrett gjeldende for de 44% av aksjene i Hjulmakeren AS som ved fisjonen gikk over til Otto Olsen Import AS. Det ble krevd skjønn til fastsettelse av løsningssum. Forhandlingene ble besluttet delt slik at spørsmålet om fremme av skjønnet skulle behandles først.

Oslo byrett, satt med fire skjønnsmenn, avsa 21 november 1994 kjennelse med slik slutning:

"1. Skjønnet nektes fremmet.

2. I saksomkostninger betaler Terje Caspersen og Dagmund Mjåseth in solidum kr 65000,- - sekstifemtusen - til Dekkmann Produksjon AS innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Terje Caspersen og Dagmund Mjåseth betaler videre de lovbestemte utgifter ved skjønnet og det salær som fastsettes for skjønnsmennene."

Caspersen og Mjåseth påkjærte kjennelsen til lagmannsretten. Borgarting lagmannsrett avsa 20 september 1995 kjennelse med slik slutning:

"1. Dekkmann AS pålegges ikke å fremlegge ytterligere dokumenter i saken.

2. Skjønnet fremmes.

3. Til dekning av saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Dekkmann AS til Terje Caspersen og Dagmund Mjåseth en samlet sum av 114238 - etthundreogfjortentusentohundredeogtrettiåtte- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.

Dekkmann Produksjon AS har påkjært lagmannsrettens kjennelse forsåvidt gjelder slutningens pkt 2 og 3 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at det foreligger feil ved rettsanvendelsen og saksbehandlingen.

Når det gjelder slutningens pkt 2 gjør den kjærende part gjeldende at beslutningen og iverksettelsen av fisjonen ikke innebar noen forkjøpsrettsutløsende disposisjon etter vedtektene. Lagmannsretten har, i motsetning til byretten, basert sin avgjørelse på en uriktig rettsanvendelse. Lagmannsrettens begrunnelse kan tyde på at retten har misforstått hva en fisjon er. Selv om det ikke fremgår eksplisitt, kan det synes som om lagmannsretten har ment at overdragelse av aksjer i et aksjeselskap som er aksjonær i Hjulmakeren AS, utløser vedtektsfestet forkjøpsrett, hvilket hverken kan sees å ha støtte i vedtektenes ordlyd eller i noen annen rettskilde. Det er alminnelig antatt i juridisk teori at så ikke er tilfelle uten når vedtektene eksplisitt gir uttrykk for det. Det vises blant annet til en uttalelse i Rt-1978-1184.

Det anføres at lagmannsretten har foretatt en utvidende fortolkning av vedtektsbestemmelsene, noe Høyesterett flere ganger har fastslått at det ikke er grunnlag for. Tvert imot er det gjennom en rekke rettsavgjørelser lagt til grunn at innløsningsbestemmelser bør fortolkes innskrenkende.

Det gjøres videre gjeldende at lagmannsretten synes å ha lagt vekt på at aksjonærenes interesser kan komme i konflikt med hverandre og sågar at denne konflikt kan skade Hjulmakeren AS. Hvilken rettslig relevans dette er tillagt og hvilket faktum lagmannsretten har lagt til grunn ved sin bevisbedømmelse i denne forbindelse, fremgår ikke. I den utstrekning det har hatt betydning for resultatet, er derfor kjennelsesgrunnene mangelfulle på dette punkt.

Når det gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, slutningens pkt 3, gjøres gjeldende at det foreligger rettsanvendelsesfeil ved at lagmannsretten feilaktig har basert sin omkostningsavgjørelse på tvistemålsloven §172. Det fremgår av skjønnsprosessloven §42 at det er kjæremålsmotpartene som skal dekke saksomkostningene. Unntaksbestemmelsen i skjønnsprosessloven §42 annet ledd er det ikke grunnlag for å anvende. Det er motparten som har påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten, og den kjærende part skal følgelig tilkjennes saksomkostninger også for lagmannsretten etter hovedregelen i skjønnsprosessloven §54b, jf §54, jf §42 tredje ledd. Dette gjelder uansett hvilket resultat kjæremålsutvalget kommer til vedrørende spørsmålet om skjønnet skal fremmes.

Subsidiært gjør den kjærende part gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil ved omkostningsavgjørelsen idet motpartens omkostningskrav burde vært forelagt den kjærende part til uttalelse før avgjørelse ble tatt.

I et senere prosesskriv gjør den kjærende part gjeldende at motpartens angrep på skjønnsrettens avgjørelse feilaktig er behandlet etter reglene om kjæremål i stedet for etter reglene om overskjønn. Det bes derfor om at kjæremålserklæringen prinsipalt oppfattes som en anke, subsidiært som et kjæremål. Det anføres at spørsmålet har betydning i flere relasjoner, herunder for spørsmålet om Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse er begrenset. Det gjøres gjeldende at det uansett ikke foreligger slik begrensning i prøvelsesadgangen i denne sak.

Skjønnsrettens avgjørelse må sees som en realitetsavgjørelse av sakens tvistegjenstand. Overprøving av denne del av skjønnet kan kun skje ved overskjønn, jf skjønnsprosessloven §32. Korrekt skjønnsmiddel er da begjæring om overskjønn etter skjønnsprosessloven §33. En står i denne saken ikke overfor en prejudisiell avgjørelse av en slik karakter som omfattes av skjønnsprosessloven §30 nr 1.

En avgjørelse under overskjønn kan påankes til Høyesterett i henhold til skjønnsprosessloven §38 uten at prøvelsesadgangen vil være begrenset.

Dersom Høyesterett kommer til at lagmannsretten med rette har behandlet skjønnsrettens kjennelse som en avvisningskjennelse som etter skjønnsprosessloven §30 nr 1 kan påkjæres, gjør den kjærende part subsidiært gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse av det prejudisielle spørsmål om skjønnet skal fremmes, er feilaktig. Dette vil være en saksbehandlingsfeil. Det må videre være klart at feilene har hatt avgjørende betydning for resultatet.

Hensett til kjæremålsutvalgets begrensede kompetanse ved videre kjæremål, presiseres det videre at kjæremålet også gjelder saksbehandlingen, ikke bare rettsanvendelsen. Det fremgår klart av lagmannsrettens premisser at retten på flere sentrale punkt åpenbart har misforstått faktum i saken. Dette er en saksbehandlingsfeil i den utstrekning feilen gjelder forhold hvor faktum ikke er omtvistet og som klart fremgår av saksdokumentene.

Den kjærende part har lagt ned slik påstand:

"Prinsipalt:

1. Skjønnsrettens kjennelse stadfestes.

2. Terje Caspersen og Dagmund Mjåseth tilpliktes in solidum å erstatte Dekkmann Produksjon AS' saksomkostninger for Lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Subsidiært:

Lagmannsrettens kjennelse post 2 og 3 oppheves og hjemvises til fortsatt behandling."

Kjæremålsmotpartene gjør i tilsvaret gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at kjæremålsutvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse kan ikke prøves. I denne saken står man overfor spørsmålet om tolking av en vedtektsbestemmelse i et aksjeselskap, og ikke tolking av en lovbestemmelse slik tvistemålsloven §404 forutsetter. Det vises til Rt-1986-308.

Under enhver omstendighet gjør kjæremålsmotpartene gjeldende at lagmannsretten har benyttet riktig tolkningsprinsipp idet retten har tatt utgangspunkt i Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1994-471. I lagmannsrettens kjennelse fremgår det at det er naturlig språkbruk å benytte begrepet "overdragelse" ved en fisjon. Retten har således gått ut fra det objektive tolkningsprinsipp og ikke funnet grunn til å tolke ordlyden innskrenkende eller utvidende.

Når det gjelder saksomkostningene, gjør kjæremålsmotpartene gjeldende at kjæremålsutvalgets kompetanse ikke er begrenset, jf tvistemålsloven §181. Det anføres at det i denne saken ikke kan være grunnlag for å anvende skjønnsprosessloven saksomkostningsregler slik den kjærende part hevder. Skjønnsprosessloven bestemmer at utgifter "i anledning saken" skal dekkes. I dette særlige tilfellet har koblingen til skjønnsspørsmålet vært minimalt, og hoveproblemstillingen har vært et aksjerettslig spørsmål som ikke kan sies å være dekket av betegnelsen "i anledning saken".

Det vises til at saksomkostningsspørsmålet ved kjæremål reguleres av skjønnsprosessloven §54b bare så langt bestemmelsen "passer". Retten må foreta en konkret vurdering om det er riktig å gi §54b tilsvarende anvendelse i dette tilfellet.

Subsidiært gjør kjæremålsmotpartene gjeldende at saksomkostningsspørsmålet bør utstå til skjønnsretten har fastsatt en verdi på aksjene.

Kjæremålsmotpartene bestrider videre den kjærende parts nye anførsel om at det har vært benyttet feil rettsmiddel. Det avgjørende for valg av rettsmiddel er hvilken avgjørelse som foreligger. Når skjønnsretten har avsagt en kjennelse som går ut på avvisning av saken, er det dette de impliserte parter må forholde seg til. Av den grunn står saken for Høyesteretts kjæremålsutvalg som en sak i videre kjæremål med de begrensninger hva angår utvalgets prøvelsesadgang dette medfører etter tvistemålsloven bestemmelser. Det kan ikke være prosessuell adgang til å etterkomme den kjærende parts anmodning om å anse kjæremålserklæringen som en anke over lagmannsrettens saksbehandling, rettsanvendelse og saksomkostningsavgjørelse.

I relasjon til skjønnsprosessloven må det sondres mellom spørsmålet om skjønn kan avholdes og den rent skjønnsmessige avgjørelse som i nærværende tilfelle ville vært aksjenes verdi.

Kjæremålsmotpartene imøtegår også den kjærende parts subsidiære anførsel om at lagmannsrettens avgjørelse av de prejudisielle spørsmål om skjønnet skal fremmes, representerer en saksbehandlingsfeil.

Kjæremålsmotpartene har lagt ned slik påstand:

"Prinsipalt:

1. Kjæremålet over pkt. 2 i lagmannsrettens kjennelse forkastes.

2. Lagmannsrettens kjennelse pkt. 3 stadfestes.

3. Caspersen og Mjåseth tilkjennes kr.5000,- i saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg.

Subsidiært:

1. Kjæremålet over pkt. 2 i lagmannsrettens kjennelse forkastes.

2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den avgjørelse som avslutter hele saken.

3. Caspersen og Mjåseth tilkjennes kr .5000,- i saksomkostninger for Høyesterett."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

Byrettens avgjørelse om å nekte skjønnet fremmet må ansees som en avgjørelse om betingelsene for skjønnsforretningens - skjønnskravets - fremme etter skjønnsprosessloven §26. En slik avgjørelse skal - som byretten har gjort - treffes ved kjennelse, som er gjenstand for kjæremål til lagmannsretten, jf Rt-1972-636 og de lovbestemmelser som det der vises til. Lagmannsretten har etter utvalgets oppfatning med rette behandlet saken etter reglene for kjæremål.

I det videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse om at skjønnet skal fremmes, er kjæremålsutvalgets kompetanse begrenset som bestemt i tvistemålsloven §404 jf skjønnsprosessloven §2. Utvalget kan således bare prøve saksbehandlingen ved lagmannsretten og tolkningen av en lovforskrift.

Lagmannsrettens avgjørelse bygger på en tolkning av bestemmelsen om forkjøpsrett i vedtektene for Hjulmakeren AS, sammenholdt med en vurdering av det saksforhold som ligger til grunn for utfisjoneringen av Otto Olsen Import AS fra Otto Olsen AS. Dette er konkret rettsanvendelse som ikke kan prøves i et videre kjæremål etter tvistemålsloven §404. Det vises også til avgjørelsene i Rt-1986-308 og Rt-1986-770 om adgangen til å få prøvet tolkningen av foreningsvedtekter i et slikt kjæremål.

Foranlediget av den kjærende parts anførsler omkring det aksjerettslige fisjonsbegrep bemerkes at kjæremålsutvalget ikke kan se at lagmannsretten har feiltolket noen bestemmelse i aksjeselskapslovgivningen eller rettsgrunnsetninger knyttet til denne. Utvalget kan heller ikke se at det ved lagmannsrettens avgjørelsesgrunner hefter noen saksbehandlingsfeil.

Angrepet på lagmannsrettens kjennelse om at skjønnet skal fremmes - slutningens punkt 2 - fører således ikke frem.

Når det gjelder kjæremålet over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, følger det av tvistemålsloven §181 første ledd at kjæremålsutvalget kan prøve saksomkostningsansvaret for alle instanser, jf avgjørelser i Rt-1987-259 og Rt-1987-410. På dette punkt finner utvalget at kjæremålet må tas til følge. Byrettens og lagmannsrettens kjennelser må ansees truffet i anledning av skjønnssaken. Saksomkostningsspørsmålet skal da avgjøres etter skjønnsprosessloven regler, ikke etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172, som lagmannsretten har anvendt.

Skjønnsprosessloven §42 har regler om saksomkostningsansvaret ved skjønn i forbindelse med at det gjøres gjeldende blant annet rett til forkjøp. For byretten skal saksøkerne erstatte saksøkte hans nødvendige utgifter i anledning saken, jf §42 første ledd 1. punktum. Byrettens saksomkostningsavgjørelse, slutningens punkt 2, må derfor stadfestes.

Etter §42 tredje ledd gjelder lovens §54a og §54b tilsvarende ved kjæremål "så langt det passer". Det er §54b som kommer til anvendelse ved kjæremål fra saksøkerens side. Av henvisningen i §54b første ledd 1. punktum til §54, følger at saksøkerne - som påkjærte byrettens kjennelse - må erstatte saksøkte nødvendige utgifter i anledning av kjæremålssaken for lagmannsretten. Unntaksbestemmelsen i §42 annet ledd er det ikke grunnlag for å anvende. Dekkmann Produksjon AS har oppgitt utgiftene for lagmannsretten til 29.000 kroner. Det er ikke anført at utgiftene ikke har vært nødvendige, og kjæremålsutvalget finner heller ikke grunnlag for å anta det. Dekkmann Produksjon AS tilkjennes derfor saksomkostninger for lagmannsretten med det nevnte beløp.

For Høyesteretts kjæremålsutvalg blir saksomkostningsspørsmålet å avgjøre etter skjønnsprosessloven §54b første ledd 2. og 3. punktum. Det videre kjæremål har vært forgjeves i hovedspørsmålet om fremme av skjønnet, men fører frem i saksomkostningspørsmålet. Bestemmelsen i §54b første ledd 2. punktum ansees ikke anvendelig. Etter 3. punktum skal saksomkostningsspørsmålet da avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Under hensyn til resultatet finner utvalget å kunne frita Dekkmann Produksjon AS for omkostningsansvaret i det videre kjæremål.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes forsåvidt gjelder lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt 2.

2. Byrettens saksomkostningsavgjørelse, slutningens pkt 2, stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Terje Caspersen og Dagmund Mjåseth, en for begge og begge for en til Dekkmann Produksjon AS 29.000 - tjuenitusen - kroner.

4. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.

5. Oppfyllelsesfristen for pkt 2 og pkt 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.