HR-1997-237-K - Rt-1997-757
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-25 |
| Publisert: | HR-1997-00237-K - Rt-1997-757 (202-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Stansing |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1996-01459 K, Høyesterett HR-1997-00237 K, jnr 79/1997 |
| Parter: | Arne Dagsland (advokat Pål Mitsem) mot Jens Freuchen (advokat Margareth Christophersen) og Vesta Forsikring AS Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Kjell Mellum) |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §107, §404 |
Saken gjelder tvist om hvorvidt det er et vilkår for å stanse en sak etter tvistemålsloven §107 første ledd at den annen sak føres mellom de samme parter, også når den andre saken skal avgjøres av annen myndighet enn domstolene.
Ved stevning av 8 august 1995 reiste Arne Dagsland sak ved Kristiansand byrett mot advokat Jens Freuchen og Vesta Forsikring AS med krav om erstatning etter rettens skjønn. Begrunnelsen for søksmålet var at Freuchen hadde unlatt å forfølge krav om erstatning for påført yrkessykdom mot Dagslands arbeidsgiver. Ved stevning av 25 mars 1996 utvidet Dagsland søksmålet til å også omfatte Uni Storebrand Skadeforsikring AS, hvor arbeidsgiveren hadde tegnet ansvarsforsikring med yrkesskadedekning.
Den 18 november 1996 fremsatte Freuchen og Vesta begjæring om stansing av saken i medhold av tvistemålsloven §107 første ledd. Uni Storebrand sluttet seg til begjæringen og den 27 november 1996 avsa Krisiansand byrett kjennelse med slik slutning:
"Sak nr. 95-01013 stanses i medhold av tvistemålsloven §107 til Arne Dagslands krav om yrkesskadeforsikring er avgjort av trygdemyndighetene."
Etter kjæremål fra Dagsland, avsa Agder lagmannsrett den 13 desember 1996 enstemmig kjennelse med slik slutning:
"Byrettens kjennelse stadfestes."
Dagsland har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §107 feil. Et vilkår for å stanse en sak i medhold av §107 første ledd er at den annen sak går mellom de samme parter, jf Rt-1961-1214, Rt-1978-1567 og Rt-1995-1384. Det er ingen grunn til å frafalle kravet om at saken skal gå mellom de samme parter når avgjørelsen ligger hos et annet organ enn domstolene. Utgangspunktet er partenes krav om å få dom rimelig raskt, og unntaket etter §107 må derfor forstås strengt.
Kjæremålsutvalget kan ikke prøve skjønnsomheten i avgjørelsen om stansing. I den utstrekning tolkningen av §107 etterlater tvil, er det likevel adskillige forhold som taler for at lagmannsrettens tolkning er feil. Det er en alminnelig erfaring at trygdemyndighetenes avgjørelser er så sendrektige at det truer rettsikkerheten. Det ville derfor bli uholdbart dersom domstolene skulle kunne vente med å ta noen avgjørelse til den trygdemessige behandling er ferdig. Hvis lagmannsrettens lovtolkning legges til grunn, vil man risikere meningsløse utsettelser, slik som i dette tilfellet.
I den foreliggende sak er det ingen reelle grunner til stansing. Storebrand er ansvarlig for å betale inntil 1 million kroner når skaden er godkjent som yrkesskade av trygdemyndighetene. Alt Storebrand derfor trenger å ta standpunkt til, er om det aksepteres at skaden er minst 1 million kroner. Med forbehold om betaling av lovens rente aksepterer saksøker at oppgjør utsettes til det formelle vilkår foreligger. Når det gjelder advokat Freuchen og Vesta, påstås de ansvarlige, uansett om Storebrand har ansvar. Hvis partene bare vil, kan realitetene derfor avklares meget raskt.
Rt-1996-1134, som kjæremotparten har vist til, er ikke relevant for denne saken.
Dagsland har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens kjennelse oppheves.
2. Jens Freuchen, Vesta Forsikring AS og Storebrand Forsikring AS, en for alle og alle for en, betaler saksomkostninger til Arne Dagsland v/advokat Pål Mitsem."
Storebrand har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har foretatt en korrekt tolkning av tvistemålsloven §107. I Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind 1 side 242, fremgår det at en sak kan stanses dersom den andre saken angår et forhold som avgjøres med bindende virkning for dem. Storebrand har akseptert forsikringsdekning i henhold til reglene i yrkesskadeforsikringsdelen i ansvarsvilkårene, dersom den kjærende part får sin lidelse godkjent som yrkessykdom av trygdemyndighetene, og at første legebesøk fant sted i mai 1986. Trygdemyndighetenes vedtak om at lidelsen blir godkjent som yrkessykdom, vil således være bindende for partene. Stansing må også anses riktig ut fra prosessøkonomiske hensyn.
Storebrand har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Den kjærende part betaler sakens omkostninger i anledning kjæremålet".
Freuchen og Vesta har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsrettens rettsanvendelse er korrekt. De rettsavgjørelser den kjærende part har vist til gjelder første alternativet i §107 første ledd, og ikke som her hvor spørsmålet skal avgjøres av annen myndighet enn domstolene. Det er heller ikke mulig å finne støtte for den kjærende parts oppfatning i Scheis kommentarutgave til tvistemålsloven. Det han behandler i bind I side 242, er stansing på grunn av et annet søksmål. Det alternativet som er aktuelt i foreliggende sak, behandles på side 243 flg. Av Rt-1981-683 må det dessuten kunne utledes at det ikke er noe vilkår for stansing av saken at det rettsforhold som skal avgjøres av annen myndighet enn domstolene, består mellom de samme parter som i den saken som begjæres stanset. Det er også vist til Rt-1996-1134.
Kjæremålsutvalget antas å kunne overprøve den skjønnsmessige vurderingen av om stansing bør skje, jf Rt-1987-1145.
Freuchen og Vesta har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Den kjærende part betaler sakens omkostninger i anledning kjæremålet med kr 5000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det foreligger et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset som angitt i tvistemålsloven §404.
Den kjærende part har anført at det er et vilkår for stansing av en sak etter tvistemålsloven §107 første ledd at partene i saken også er parter i den andre saken. Kjæremålsutvalget er ikke enig i dette. Vilkåret etter §107 første ledd er at det i den andre saken oppnås en avgjørelse av et prejudisielt spørsmål som foreligger i den saken som skal stanses og at avgjørelsen er bindende for partene i denne saken. Det vises til Schei I side 242. En viser for øvrig til Rt-1996-1134 (se side 1139).
Den skjønnsmessige avgjørelsen av om saken bør stanses, kan utvalget ikke prøve i et videre kjæremål, med mindre avgjørelsen må anses vilkårlig, jf Rt-1991-55. Det er ikke tilfelle her.
Kjæremålet blir å forkaste.
Storebrand Skadeforsikring AS har krevet saksomkostninger og har i omkostningsoppgaven angitt salærkrav både for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Saksomkostninger for utvalget tilkjennes med kr 2 000. Utvalget bemerker at det ikke ble krevet saksomkostninger for lagmannsretten, og det kan som nytt krav ikke fremsettes for utvalget.
Freuchen og Vesta Forsikring har også krevet saksomkostninger for utvalget. Kravet tas til følge med kr 3 000.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Arne Dagsland til Storebrand Skadeforsikring AS 2 000 - totusen - kroner.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Arne Dagsland til Jens Freuchen og Vesta Forsikring AS i fellesskap 3 000 - tretusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.