HR-1997-71-A - Rt-1997-1764
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-04 |
| Publisert: | HR-1997-00071-A - Rt-1997-1764 (486-97) |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1996-00670 M, Høyesterett HR-1997-00071 B, snr 34/1997 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Arne Ingvald Dymbe) mot A (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt) |
| Forfatter: | Matningsdal, Coward, Aarbakke, Bruzelius, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, §52, §62, §63, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, §4, §6, Straffeprosessloven (1981) §342, §343 |
Eidsivating lagmannsrett avsa 12 mars 1997 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1967, dømmes for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ, vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3, vegtrafikkloven §31 første ledd jf §6 første ledd og vegtrafikkloven §31 første ledd jf §4, jf trafikkreglene §7 nr. 2, jf nr. 1, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til fengsel i 60 - seksti - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår i medhold av straffeloven §52 flg med en prøvetid på 2 - to - år."
Dommen er avsagt etter anke over Vinger og Odal herredsretts dom av 2 oktober 1996 hvor A ble frifunnet.
A har påanket dommen på grunn av uriktig lovanvendelse under skyldspørsmålet. I anken er det også anført to saksbehandlingsfeil som jeg ikke går nærmere inn på. Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anken over lovanvendelsen fremmet, mens saksbehandlingsanken ikke ble tillatt fremmet. Under ankeforhandlingen har forsvareren utenfor anken subsidiært anført at domsgrunnene er mangelfulle.
Jeg er kommet til at lagmannsrettens fellende dom må oppheves på grunn av utilstrekkelige domsgrunner.
Saken gjelder en dødsulykke som skjedde søndag 3 desember 1995 ca kl 1140 på fylkesvei 286, - - -veien, i X i Sør-Y. A kom kjørende - - -veien som har fast veidekke og er av god standard. Veien hadde snøføre med delvis isdekke. Temperaturen var ned mot 10 grader Celsius. Lagmannsretten synes å ha lagt As forklaring til grunn om at det ikke var særlig glatt eller at føret var spesielt vanskelig. Fartsgrensen på stedet var 60 km/t.
Fylkesvei 287, - - -veien, munner ut i - - -veien på høyre side i As kjøreretning, og danner et tilnærmet T-kryss med denne. - - -veien er noe smalere, har grusdekke og er av noe enklere standard enn - - -veien. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at den har atskillig mindre trafikkbelastning. I lagmannsrettens dom opplyses det at flere vitner hadde forklart at "de fleste lokale trafikkanter pleide å forholde seg som om - - -veien har forkjørsrett, det vil si at de vanligvis ikke stopper for trafikk som kommer i - - -veien fra høyre". I - - -veien er det ca 170 meter før krysset med - - -veien i As kjøreretning satt opp fareskilt nr 124 "Farlig kryss".
Om kollisjonen som førte til dødsulykken uttaler lagmannsretten:
"Samtidig som tiltalte nærmet seg krysset med - - -veien, kom B kjørende denne veien fra høyre. B var født xx.xx.1914 og var således vel 81 år gammel. Han led av relativt langtkommen Bechtrews sykdom og av den grunn var han stiv i nakke- og ryggvirvelsøylen ...
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at B reduserte farten inn mot krysset og stanset opp før han nådde frem til dette. Umiddelbart etterpå fortsatte han ut i krysset uten å angi hvilken retning han skulle kjøre.
Tiltalte hadde på dette tidspunkt oppdaget Bs bil. Han visste ikke hvem som eide denne og kjente heller ikke føreren. Tiltalte hadde selv bremset ned mot krysset. Da han så at den andre bilen stoppet, regnet han med at føreren "oppga sin forkjørsrett" som han selv har uttrykt det. Han fortsatte derfor inn i krysset og klarte ikke å stanse for B da han kjørte frem ... ."
B døde kort tid etter ulykken som følge av nakkebrudd. Lagmannsretten har lagt til grunn at ulykken ikke har sammenheng med tekniske mangler ved noen av bilene.
Lagmannsrettens domsslutning viser at A, foruten for uaktsomt drap og overtredelse av den alminnelige aktsomhetsnormen i veitrafikkloven §3, også er dømt for ikke å ha overholdt vikeplikten og for å ha holdt en etter forholdene for høy hastighet. På bakgrunn av rettspraksis legger jeg til grunn at aktsomhetskravet i det vesentlige er det samme ved de ulike overtredelsene denne saken gjelder. Men samtidig understreker jeg at domfellelse for uaktsomt drap forutsetter årsakssammenheng mellom uaktsomheten og dødsfølgen. Uaktsomheten må dessuten omfatte denne følgen. I alle relasjoner er det As etterlevelse av vikeplikten etter "høyreregelen" som er det sentrale spørsmålet.
Som ledd i begrunnelsen for at A ikke overholdt vikeplikten har lagmannsretten vist til avgjørelsene i Rt-1963-890 og Rt-1986-1155. I Rt-1963-890 uttaler Høyesterett at vikeplikten overfor trafikk fra høyre "er absolutt, og det er bare under helt særegne omstendigheter, f.eks. hvis den annen bil stanser og føreren gir tegn til at den stoppepliktige kan kjøre, at denne er berettiget til å gjøre det". I denne saken var ikke vikeplikten overholdt, men i motsetning til i den foreliggende saken hadde den forkjørsberettigede bare saktnet farten da han nærmet seg krysset. Heller ikke Rt-1986-1155 er parallell, i det den forkjørsberettigede hadde stanset for å overholde egen vikeplikt. Da måtte man være oppmerksom på at vedkommende ville kjøre inn i krysset så snart det ble anledning til det. En tredje avgjørelse lagmannsretten viser til, Rt-1980-679, avviker så sterkt fra denne saken at jeg ikke går nærmere inn på den.
Selv om det i Rt-1963-890 uttales at vikeplikten er absolutt, forutsettes det samtidig at det kan tenkes unntak. Den såkalte "gentlemanparagrafen" i trafikkreglene er senere opphevet, men også i dag vil det være situasjoner hvor man lovlig kan kjøre selv om det kommer trafikk fra høyre. Dette er både utslag av alminnelig hensynsfullhet og av trafikantenes felles interesse i å skape flyt i trafikken. Forkjørsretten oppgis ikke bare når den forkjørsberettigede direkte gir tegn om dette, men kan også skje ved at vedkommende - f eks ved å stanse - ved sin opptreden markerer at forkjørsretten oppgis. Men det må kreves positive holdepunkter i den aktuelle situasjonen, og det er klart ikke tilstrekkelig om det har vært en oppfatning i distriktet at den mest trafikkerte veien har forkjørsrett, jf Rt-1988-258.
I denne saken har lagmannsretten lagt til grunn at A tolket Bs opptreden slik at han oppga sin forkjørsrett. Videre har den lagt til grunn at han ikke visste hvem den andre føreren var slik at han var kjent med Bs fysiske problemer. Når den andre bilen stanset uten å gi retningssignal, var det derfor ikke noen unaturlig tanke for A at den andre føreren var usikker på hvilken vei han skulle kjøre, og at han ville slippe trafikken på den mer trafikkerte - - -veien fram før han selv kjørte inn på den. Oppfatningen om at den andre føreren ville slippe A fram kunne dessuten bli styrket av at - - -veien hadde lavere standard og mindre trafikk enn - - -veien.
I denne situasjonen skulle lagmannsretten ha gått nærmere inn på om det var noe ved trafikken på - - -veien som gav B grunn til å stanse av hensyn til egen vikeplikt. Da A var kjent på stedet, var det dessuten ekstra foranledning til å beskrive hvilken sikt B hadde til høyre. Jo bedre sikten var, jo større grunn var det for A å tenke seg at stansen skyldtes et ønske om å oppgi forkjørsretten. For vurderingen av hvordan han hadde grunn til å oppleve situasjonen, hadde det på denne bakgrunn vært naturlig også å beskrive hvordan han tidligere hadde opplevd praktiseringen av vikeplikten på stedet.
Lagmannsretten skulle også ha gitt en mer detaljert redegjørelse for As egen kjøring. Aktor har opplyst at A under åstedsbefaringen forklarte hvordan han kjørte framover mot veikrysset. Lagmannsretten har ikke beskrevet hva den legger til grunn om hvor langt fra krysset A befant seg da han så Bs bil, hvilken fart han holdt, om han straks reduserte farten, hvor stor fartsreduksjonen var, når han avsluttet fartsreduksjonen og om han deretter økte farten. Selv om jeg er innforstått med at det ikke ville være mulig å angi noe presist faktum, burde lagmannsretten i alle fall ha beskrevet faktum nærmere enn hva som er tilfellet i denne saken.
Domfellelse for uaktsomt drap representerer en alvorlig karakteristikk av handlingen fra samfunnets side. Det må derfor gis en grundig beskrivelse av de faktiske forhold domfellelsen er basert på slik at ankedomstolen har et forsvarlig grunnlag for å overprøve lovanvendelsen. Den foreliggende dommen oppfyller ikke disse kravene. Den må derfor oppheves under henvisning til utilstrekkelige domsgrunner, jf straffeprosessloven §342 annet ledd nr 4 jf §343 annet ledd nr 8.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.