HR-1998-72-A - Rt-1998-1750
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-11-13 |
| Publisert: | HR-1998-00072-A - Rt-1998-1750 (443-98) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1996-00458 - Høyesterett HR-1998-00072 B, nr 123/1997 |
| Parter: | Åse Øverland (Advokat Torkel Moen - til prøve) mot Gunn Astrid Andersson (Advokat Lars Skjelbred) |
| Forfatter: | Aarbakke, Skoghøy, Bruzelius, Schei, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §12, §13, §9, LOV-1863-05-09, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Odelsloven (1974) §14, §43 |
Dommer Aarbakke: Saken gjelder odelsløsning og reiser spørsmål om delingsreglene i odelsloven 1821 §13 jf §12 får anvendelse.
Saken knytter seg til hendelser som fant sted i begynnelsen av det tyvende århundre. Partenes oldefar, Halvor Kippestaul, eide to gårder - Mevastaul, gnr 105 bnr 3 i Kviteseid, og Kippestaul, gnr 26 bnr 1 i Seljord. Halvor hadde på den tid hendelsene fant sted, syv barn i live. I 1903, da Halvor var om lag 80 år gammel, overdrog han Mevastaul til den nest eldste sønnen Tarjei, som fikk skjøte tinglyst 13 oktober 1903. Den eldste sønnen Tor var både da og senere i USA. Den 1 oktober 1907 overdrog Halvor Kippestaul til døtrene Gro og Ingebjørg, som fikk hjemmelsbrev tinglyst 9 januar 1909. Overdragelsen til døtrene skjedde i forbindelse med skifte av uskifteboet som Halvor hadde sittet med etterat hustruen Kristi var død i 1904. Halvor krevde offentlig skifte av uskifteboet i 1908, og skiftet ble sluttet 18 desember 1908 ved utlodning av hustruens boslodd til hennes arvinger. Halvors boslodd ble skiftet mellom hans arvinger etter hans død i 1910, ved 87 års alder. Ved overdragelsen av Kippestaul til Gro og Ingebjørg gjorde Tarjei ikke gjeldende krav på denne gården, og Halvors eldste sønn Tor, som var i USA og fraskrev seg arv til fordel for søstrene, gjorde heller ikke gjeldende krav på Kippestaul.
Ingebjørg Kippestaul ble senere gift med Knut N Fiskhøl. De overtok Kippestaul, og tok navn etter gården. Ingebjørg og Knut hadde to sønner, Knut og Halvor, som begge døde uten livsarvinger. Etter at Kippestaul ved Halvors testament gikk ut av slekten, reiste Tor Mevastaul, sønn av Tarjei Mevastaul, i 1985 odelsløsningssak mot testamentsarvingen. Denne bestred ikke Tors odelsrett og overdro Kippestaul til Tor i 1990. Ved skjøte 4 mars 1993 overdro Tor gården til datteren, Gunn Astrid Andersson.
Tor Mevastaul hadde også en eldre datter, Åse Øverland. Hun gjorde overfor søsteren krav på å få overta Kippestaul på odel. Da Gunn Astrid Andersson ikke gikk med på det, tok Åse Øverland 1 mars 1995 ut odelsstevning til Nedre Telemark herredsrett, med påstand om at Gunn Astrid Andersson skulle tilpliktes å overdra Kippestaul mot betaling av løsningssum.
Herredsretten avsa 26 oktober 1995 dom med denne domsslutning:
"1. Gunn Astrid Andersson tilpliktes å overdra eiendommen "Kippestaul" gnr. 26 bnr. 1 i Seljord til Åse Øverland mot at hun betaler netto løsningssum fastsatt ved rettskraftig odelstakst.
2. I saksomkostninger betaler Gunn Astrid Andersson innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom til Åse Øverland v/advokat Torkel Moen kr 38506,- - trettiåttetusenfemhundreogsekskroner - med tillegg av rettsgebyr.
Herredsretten la til grunn at spørsmålet om Åse Øverland hadde odelsrett til Kippestaul måtte avgjøres etter odelsloven 26 juni 1821. Herredsretten fant at overdragelsen av Mevastaul fra Halvor til Tarjei i 1903 var et ledd i et skifte eller en skiftelignende transaksjon, som var regulert av delingsreglene i odelsloven 1821 §12 jf §13. Dette innebar at Tarjei ved §12 var avskåret fra å løse Kippestaul på odel ved overdragelsen til søstrene i 1909, men at odelsretten til eiendommen for ham og hans linje var i behold, i medhold av §13.
Etter anke avsa Agder lagmannsrett 20 desember 1996 dom med denne domsslutning:
"1. Gunn Astrid Andersson frifinnes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
Lagmannsrettens flertall fant at overdragelsen av Mevastaul fra Halvor til Tarjei i 1903 ikke var et ledd i et skifte eller en skiftelignende transaksjon, men et ordinært salg. Tarjei kunne da ha løst Kippestaul på odel ved søstrenes formelle overtakelse i 1909, slik at hans linjes odelsrett var preskribert. Lagmannsrettens mindretall så saken på samme måten som herredsretten.
Åse Øverland har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ankegrunner er feil i bevisbedømmelsen og i rettsanvendelsen.
Til bruk for Høyesterett har to vitner gitt forklaring ved bevisopptak. Ett av vitnene er nytt. Det er dessuten fremlagt noen nye dokumenter. Saken står imidlertid i det alt vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.
Den ankende part, Åse Øverland, har i hovedsak anført:
Det erkjennes at den ankende part har bevisbyrden for at overdragelsen av Mevastaul i 1903 var et ledd i et såkalt oppgivelsesskifte eller en skiftelignende transaksjon. Men det gjøres gjeldende at beviskravene må tilpasses transaksjonens karakter, og at de er oppfylt.
Overdragelsen av Mevastaul fra Halvor Kippestaul til Tarjei Mevastaul i 1903 må sees i sammenheng med det skiftet Halvor krevde gjennomført i 1908, og var et ledd i dette skiftet. Det kreves ikke bevis for at Halvor Kippestaul i 1903 hadde en konkret skifteplan. At overdragelsen var et ledd i skiftet av Halvors og hustruens fellesbo, fremgår av omstendighetene.
I rettslig henseende er det grunn til å anvende odelsloven 1821 § §12 og §13 i lys av de tilsvarende bestemmelser i odelsloven 1974 §14 og §43, som uttrykk for hva som er den beste regel for tilfelle som dette.
Lagmannsretten har lagt for liten vekt på at overdragerens alder i 1903 var 80 år. I tid skjedde overdragelsen bare få år før overdrageren iverksatte skifte av sitt og den avdøde ektefelles fellesbo, og overdragelsen fremtrer som en naturlig del av dette skiftet. Løsningen - at Tarjei overtok Mevastaul mens søstrene overtok Kippestaul - ga en naturlig og rimelig fordeling av de faste eiendommene innen familien.
At overdragelsen av Mevastaul ikke er omtalt i forbindelse med skiftet i 1908, da et arveforskudd Tarjei hadde fått noen år før ble likvidert, kan ikke tillegges betydning.
Det er uten betydning om overdragelsen skjedde til en lav pris, idet billig pris i åsetesrettslig sammenheng ikke alltid betyr lav pris. Men prisen i dette tilfelle var lav, og det er et forhold som taler for at overdragelsen av Mevastaul var et ledd i en skiftelignende transaksjon. Overdragelsen av Kippestaul til Tarjeis søstre i 1907 skjedde til tilsvarende pris.
Lagmannsretten har tatt feil når den har sett gårdens matrikkelskyld som uttrykk for gårdens omsetningsverdi. Gårdens skyld tok ikke hensyn til en rekke faktorer som har betydning for omsetningsverdien, blant annet bygninger. Dessuten var skylden, som var fastsatt langt tidligere, ikke revidert etter at det i tiden før overdragelsen var foretatt en betydelig oppdyrking av jordene på gården.
Lagmannsretten har også tatt feil når den har bygget på gjennomsnittspriser på skyldmark for hele Bratsberg amt. Gjennomsnittsprisene tar blant annet ikke hensyn til at skyldvurderingen ble foretatt av særskilte kommisjoner for de enkelte kommuner, uten at det skjedde noen samordning med skyldvurderingen i andre kommuner i amtet. Resultatene ble ujevne og ikke sammenlignbare.
Lagmannsretten har videre tatt feil når den forklarer den prisen Tarjei betalte med at han i årene før overdragelsen hadde nedlagt arbeid på gården. Det var på denne tiden vanlig at en odelsmann arbeidet på foreldrenes gård uten at dette påvirket prisen ved overdragelse til odelsmannen.
Den prisen Tarjei skulle betale, 2.000 kroner, må vurderes ut fra gårdens faktiske beskaffenhet i 1903. Sammenlignet med Kippestaul, som ble overdratt for 5.000 kroner i 1907, var Mevastaul av om lag samme størrelse. På Mevastaul var et betydelig større våningshus, som nylig var istandsatt.
Tarjeis holdning på skiftet i 1908, da han ikke gjorde krav på Kippestaul, viser at han hadde godtatt at han i 1903 var blitt tildelt Mevastaul som odelsjord.
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, Gunn Astrid Andersson, henholder seg til lagmannsrettens resultat og det vesentlige av flertallets begrunnelse, og har i hovedsak anført:
For at det skal anses å foreligge et oppgivelsesskifte, må dette ha dekning i konkrete bevis. Med det tidsspenn på 90 år som det er tale om, kan dette neppe være annet enn opplysninger i dokumenter. I sakens dokumenter er det ingen holdepunkter for at Halvor mente å påbegynne et oppgivelsesskifte i 1903, og intet som knytter forbindelse til skiftet i 1908. Den omstendighet at Mevastaul ikke er nevnt i skiftedokumentene fra 1908, tyder på at det ingen forbindelse var. En forstrekning på 600 kroner som Tarjei hadde mottatt, og som han selv anså som et arveforskudd, er av lagmannsretten korrekt ansett som en fordring på boets hånd. Det har betydning at denne posten, men ikke eiendommen, er omtalt i skiftedokumentene.
Halvors alder i 1903 - 80 år - utelukker ikke at overdragelsen var et ordinært salg. Det foreligger ikke opplysninger om Halvors tilstand i 1903, men han beholdt sin øvrige formue helt frem til 1908, da han krevde skifte av fellesboet, og han deltok selv i dette.
Lagmannsrettens vurdering av prisen, og vektleggingen av matrikkelskylden i den sammenhengen, er korrekt. Den prisen som fremgår av skjøtet, 2.000 kroner, fremstår ikke som en billig pris. Halvor hadde kjøpt Mevastaul for 550 spesidaler i 1869. Dette tilsvarer 2 200 kroner, og prisstigningen på eiendommen frem mot 1903 må antas å ha vært beskjeden. Kippestaul var sannsynligvis en langt mer verdifull gård enn Mevastaul, og fremstår som familiens åsete, til tross for at våningshuset var vesentlig mindre. Mens Kippestaul hadde en matrikkelskyld på 2 mark og 48 øre, var matrikkelskylden på Mevastaul 58 øre. At Kippestaul ble taksert til 6.000 kroner i 1907, tyder på at 2.000 kroner for Mevastaul i 1903 ikke var en billig pris. At prisen ikke var en billig pris, taler med stor vekt mot at overdragelsen var ledd i et oppgivelsesskifte.
Opplysningene om eiendommen på overdragelsestidspunktet og tidligere, er usikre, men lagmannsrettens bevisvurdering fremstår som riktig. Dette underbygger lagmannsrettens vurdering av prisen.
Ankemotparten har nedlagt denne påstand:
"1. Punkt 1 i Agder lagmannsretts dom stadfestes.
2. Gunn Astrid Andersson tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Som herredsretten og lagmannsrettens mindretall ser jeg det slik at linjen etter Tarjei Mevastaul har odelsrett til Kippestaul, gnr 26 bnr 1 i Seljord.
Partene og de tidligere retter har lagt til grunn at spørsmålet om odelsretten er gått tapt for linjen etter Tarjei Mevastaul reguleres av odelsloven 1821, jf Rt-1991-548. Da dette spørsmålet ikke har vært prosedert og heller ikke har betydning for resultatet, går jeg ikke inn på det.
Svaret på spørsmålet om den ankende part, Åse Øverland, har odelsrett til Kippestaul, beror på om hennes bestefar, Tarjei Mevastaul, fikk sin odelsrett preskribert etterat Kippestaul av hennes oldefar, Halvor Kippestaul, var overdratt til Tarjeis søstre Gro og Ingebjørg, jf odelsloven 1821 §9 2. punktum. Etter hevdvunnen forståelse av denne bestemmelsen hjemler den preskripsjon av selve odelsretten så vel som løsningsretten hvis den personen som har best odelsrett etter et eierskifte lar en person med dårligere odelsrett sitte med odelseiendommen i tre år. Men en forutsetning for preskripsjon er at unntaksbestemmelsene i odelsloven 1821 §12 og §13 - som avskjærer løsningsrett og gir prioritet etter en annen linje, men opprettholder odelsretten - ikke kommer analogisk til anvendelse. Disse bestemmelsene gjelder etter sin ordlyd ved arveskifte, men etter rettspraksis kommer de analogisk til anvendelse på skifte som en potensiell arvelater iverksetter mens han lever - et såkalt oppgivelsesskifte. Den analogiske anvendelse gjelder enten det skiftes privat eller offentlig, simultant eller suksessivt. Det er ikke nødvendig at det foretas et fullstendig formuesskifte, men det forutsettes at det vesentlige av arvelaterens faste eiendommer er med, og også at den som overtar en eiendom, forstår at det er et oppgivelsesskifte som finner sted, slik at han kan foreta slike valg som odelsretten måtte åpne for ham. Hvis det derimot er tale om et ordinært salg av en fast eiendom fra far til sønn med odelsrett, påvirkes ikke kjøperens odelsrett til andre faste eiendommer som faren måtte overdra. - Om anvendelse av odelsloven 1821 §12 og §13 på oppgivelsesskifte viser jeg særlig til Rt-1937-855, Rt-1946-405, Rt-1946-627, Rt-1956-614 og Rt-1966-1031.
Spørsmålet i saken er om Tarjei var avskåret fra å utøve løsningsrett til Kippestaul i 1909 fordi han i 1903 fra faren Halvor hadde overtatt Mevastaul, gnr 105 bnr 3 i Kviteseid. Avgjørende for dette er altså om Tarjeis overtakelse av Mevastaul i 1903 var et ordinært kjøp eller om den var et ledd i et oppgivelsesskifte som faren iverksatte. Var overtakelsen et ledd i et oppgivelsesskifte etter faren, har Tarjeis linje i dag odelsrett til Kippestaul.
Det er på det rene at Halvor Kippestaul i 1908 krevde offentlig skifte av uskifteboet som han satt med etterat hustruen Kristi var død i 1904. Året før, 1 oktober 1907, hadde Halvor overdratt Kippestaul til døtrene Gro og Ingebjørg. Denne overdragelsen skjedde altså før det var fremsatt krav om skifte av uskifteboet, og den var forberedt ved en takstforretning 13 juli 1907. Likevel er det ubestridt at overdragelsen til døtrene var et ledd i skiftet av uskifteboet. Videre er det på det rene at Gro og Ingebjørg overtok Kippestaul til en pris som var fremkommet ved at det ved taksten 13 juli 1907 var beregnet åsetesfradrag. Takstmennene takserte Kippestaul til 6.000 kroner og tilføyde: "Den "billige takst" paa eiendommen sættes til kr 5000,00 - fem tusen kroner -."
Etter min mening var overdragelsen av Mevastaul til Tarjei et tilsvarende, første ledd i det samme skiftet, iallfall for så vidt angår familiens faste eiendommer. Riktignok er det så at det verken av Tarjeis skjøte eller av andre dokumenter fremgår noe om at Halvor allerede i 1903 hadde lagt en skifteplan og at overdragelsen til Tarjei var et ledd i gjennomføringen av denne. Jeg lar det stå åpent at det gjelder noen særskilt bevisbyrderegel ved avgjørelsen av om det foreligger et oppgivelsesskifte. Under ingen omstendigheter kan det stilles særlig strenge krav til bevisene for skifteformålet i en sak som denne, hvor hendelsene ligger så langt tilbake i tid, jf Rt-1949-248.
Det kan således ikke tillegges betydning at Halvor, som skrev med iholdt penn, ikke fant det påkrevet innen familien - som med unntak av sønnen i USA bodde på Kippestaul og Mevastaul - å gi skriftlig eller annet notorisk uttrykk for at overdragelsen til Tarjei i 1903 var et ledd i et oppgivelsesskifte. Det er tilstrekkelig at situasjonen og omstendighetene viser at Halvor fra da av var i ferd med å fordele sine faste eiendommer til neste generasjon. Planen om å skifte de faste eiendommene fremgår etter min mening tilstrekkelig klart av situasjonen og omstendighetene, som må vurderes i lys av det som skjedde videre i 1907 og 1908.
Et vesentlig trekk ved den situasjonen som forelå er Halvors alder i 1903 - han var da om lag 80 år gammel. Etter naturens orden var tiden inne til å overføre de faste eiendommene til neste generasjon. Et oppgivelsesskifte som startet på dette tidspunkt, fremstår etter min mening som den eneste naturlige og rimelige handling fra Halvors side.
Det må også ha vært nærliggende for Halvor å starte overføringen av de faste eiendommene med overdragelse av Mevastaul, siden det i første omgang var tale om overdragelse av en gård til Tarjei. Faren og familien - bortsett fra Tarjei og sønnen i USA - holdt til på Kippestaul. Til dette kom at Tarjei, som i 1903 var 46 år, allerede på forhånd hadde holdt til på Mevastaul i en rekke år og nedlagt en innsats der på jordvei og bygninger. Han hadde dessuten i 1899 kjøpt en mindre naboeiendom til Mevastaul - Kåsi, gnr 37 bnr 10 i Kviteseid - fra en selger utenom familien.
Om den prisen som er oppgitt i Tarjeis skjøte, 2.000 kroner, var etter en "billig Taxt" i den betydningen dette uttrykket har i lov 9 mai 1863, har ikke slik vekt som lagmannsrettens flertall har tillagt forholdet. Jeg anser det ikke for å være avgjørende i forhold til spørsmålet om overdragelsen var et ledd i et oppgivelsesskifte om prisen var lav, selv om lav pris kan være et moment som taler for at en overdragelse er et ledd i et slikt skifte, jf det jeg har sagt om overdragelsen av Kippestaul til Gro og Ingebjørg.
Ut fra mitt syn på betydningen av prisen går jeg ikke inn på det partene har anført om Mevastauls verdi i 1903. Om prisen på Mevastaul nevner jeg likevel at lagmannsrettens flertall etter min mening har lagt altfor stor vekt på matrikkelskylden som uttrykk for gårdens omsetningsverdi. Matrikkelskylden var et skattegrunnlag, og den omfattet ikke alle sider ved en eiendom, således ikke bygninger. Til dette kommer at matrikkelskylden for Mevastaul var fastsatt langt tidligere, slik at det ikke var tatt hensyn til oppdyrking og annen forbedring av eiendommen som måtte ha funnet sted i tiden frem mot overdragelsen til Tarjei. Jeg tilføyer at lagmannsrettens flertalls bemerkning om at arbeid fra Tarjeis side kan forklare den eventuelt lave prisen, har lite for seg.
Noen konkret grunn til at Tarjei ikke gjorde krav på Kippestaul, er ikke opplyst. Det er imidlertid, som nevnt, på det rene at de to søstrene som fikk overdratt denne gården, overtok den etter "billig Taxt". Det foreligger ingen opplysninger om at Tarjei hadde innsigelser mot at overtakelsen skjedde til denne taksten. Etter min mening er dette egnet til å kaste lys både over prisen og andre omstendigheter ved den tidligere overdragelsen til ham. Det er sannsynlig at Tarjei har ansett at søstrene fikk tilsvarende vilkår som han hadde fått, og at begge overdragelsene var ledd i det samme oppgivelsesskiftet.
Anken har ført frem, og jeg har ikke funnet saken tvilsom. Herredsrettens dom må stadfestes, også omkostningsavgjørelsen. Den ankende part må dessuten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Saksomkostningene fastsettes i samsvar med omkostningsoppgaven til 116.564 kroner. Av dette er 22.964 kroner utlegg.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Gunn Astrid Andersson til Åse Øverland 116.564 - etthundreogsekstentusenfemhundreog sekstifire - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Skoghøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Bruzelius: Likeså.
Dommer Schei: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Gunn Astrid Andersson til Åse Øverland 116.564 - etthundreogsekstentusenfemhundreog sekstifire - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.