HR-1998-73-K - Rt-1998-300
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-04 |
| Publisert: | HR-1998-00073-K - Rt-1998-300 (83-98) |
| Stikkord: | (Draktreklame-kjennelsen), Sivilprosess, Rettslig interesse, Alkohollovgivningen |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om hvorvidt det forelå rettslig interesse etter Tvistemålsloven (1915) § 54. |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1997-2147 K - Høyesterett HR-1998-00073 K, jnr 427/1997 |
| Parter: | Staten v/Sosial- og helsedepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Ingvald Falch) mot Aass Bryggeri AS, Hansa Bryggeri AS, Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening (advokat Bjørn Stordrange) |
| Forfatter: | Skåre, Matningsdal, kst dommer Lødrup |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §179, §404, §437, Alkoholloven (1989) §9-2, §10-1, Forvaltningsloven (1967) §11, §16 |
Saken gjelder tvist om hvorvidt det foreligger rettslig interesse etter tvistemålsloven §54.
Aass Bryggeri AS, Hansa Bryggeri AS og Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening reiste 25 februar 1997 søksmål mot staten v/Sosialdepartementet for Oslo byrett med påstand om at Aass Bryggeri AS og Hansa Bryggeri AS var berettiget til å bruke sine firmamerker/logoer i markedføringsøyemed.
Bakgrunnen for saksanlegget var at Rusmiddeldirektoratet blant annet i brev av 20 januar 1997 hevdet at Hansa Bryggeri AS' sponsing av idrettsklubber, mot at disse bærer bryggeriets firmanavn på draktene, innbar brudd på alkoholreklameforbudet i alkoholloven §9-2 første ledd. Rusmiddeldirektoratet anmodet Hansa Bryggeri AS om å umiddelbart stanse bruken av firmanavnet i sin markedsføring. Direktoratet anmodet bryggeriet også om å ikke benytte denne typen markedsføring i fremtiden, og gjorde oppmerksom på at brudd på alkoholreklameforbudet kunne få betydning i forhold til vandelsvurderingen vedrørende engrosbevillingen. Samtidig ble det vist til alkoholloven §10-1 første ledd som hjemler straff for overtredelse av loven. Tilsvarende brev ble sendt Aass Bryggeri AS.
Oslo byrett fant at det ikke forelå tilstrekkelig rettslig interesse i fastsettelsessøksmål etter tvistemålsloven §54, og avsa 27 juni 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 97-01959 A/82 avvises.
2. Aas Bryggeri AS, Hansa Bryggeri AS og Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening dømmes in solidum å betale Staten v/Sosialdepartementet saksomkostninger med kr 1000,- innen 14 - fjorten - dager."
Saksøkerne påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Prinsipalt ble nedlagt påstand om at byrettens kjennelse ble opphevet, og subsidiært ble det nedlagt påstand om at Aass Bryggeri AS og Hansa Bryggeri AS ble frifunnet fra Rusmiddeldirektoratets pålegg av 20 januar 1997. Lagmannsretten avsa 27 oktober 1997 enstemmig kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Staten v/Sosial- og helsedepartementet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsrettens kjennelse beror på en uriktig tolking av tvistemålsloven §54, og må derved oppheves. Kjæremotpartene har ikke nedlagt noen påstand om et rettsforhold som saksøkerne har aktuell interesse i å få prøvd for domstolene.
Tvistemålsloven §54 hjemler ikke fastsettelsessøksmål fra private rettssubjekter som ønsker klarlagt hvordan de plikter å forholde seg etter lovgivningen. Lovgivningen inneholder en rekke adferdsnormer som det kan være uklart om rekkevidden av. I alminnelighet må borgerne selv bære risikoen for egne handlinger. Å åpne for søksmål som nevnt ville få betydelige følger for domstolenes og forvaltningens prosessmengde. Det ville også innebære at domstolene fikk en rolle i retning forhåndsklareringer, noe som ikke har vært vanlig.
Like klart må det være at §54 ikke hjemler fastsettelsessøksmål fra et rettssubjekt som er uenig i en lovforståelse et annet rettsubjekt har uttrykt sin mening om, selv om uttalelsen knytter seg til førstnevntes handlingsnorm. En slik ytring er ikke noe "rettsforhold" i §54 sin forstand, jf Rt-1954-958. Offentlige organer gir i stort omfang uttrykk for sin lovforståelse. Hensikten trenger imidlertid ikke være mer enn å bistå private i deres bestrebelser på å overholde gjeldende regelverk, eller å oppfylle den generelle veiledningsplikten etter forvaltningsloven §11. Det følger dessuten av forvaltningens oppbygging at det er de sentrale overordnede organer, det vil si departementene, som uttaler seg med størst tyngde i spørsmål om lovforståelse. Om også underliggende organers uttalelser skal kunne prøves for domstolene, vil det forsterke de ovenfornevnte betenkelighetene.
At forvaltningsorganet som uttaler seg har vedtakskompetanse på området, kan heller ikke lede til at organets uttalelse kan prøves ved søksmål. Når det gjelder formelt varsel om at inndragningssak er tatt opp, har Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse av 23 mars 1995 (lnr 206 K/1995, jnr 91/1995, HR-1995-00206K ) uttalt at gyldigheten av en prosessledende avgjørelse i en forvaltningssak ikke kan prøves ved eget søksmål. Varsel om inndragningssak etter forvaltningsloven §16 kan derfor ikke medføre at det foreligger aktuell interesse i et fastsettelsessøksmål om lovligheten av inndragning, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Enda klarere må det være at søksmål om lovligheten av bevillingsinndragning i alle fall ikke kan reises før det er truffet formelle tiltak for å reise inndragningssak. Mange hensyn spiller inn i en inndragningsvurdering og når disse ikke en gang er antydet i et varsel, må søksmålsgrunnlaget anses for tynt. På dette punkt foreligger således feil rettsanvendelse fra lagmannsretten.
Lagmannsretten har i sin begrunnelse uttalt at Rusmiddeldirektoratets brev må "oppfattes som et forbud" mot bruken av firmanavn. Det er uklart om retten med dette mener direktoratet bare har referert reklameforbudet i loven, noe som i så fall bare er en meningsytring som ikke kan gi søksmålskompetanse. Lagmannsrettens referat av Rusmiddeldirektoratets brev, særlig at direktoratet "anmoder" og "gjør oppmerksom på", indikerer at lagmannsretten mener forbud ikke er nedlagt av direktoratet. Under enhver omstendighet vil en tolking av brevet som går ut på at direktoratet har nedlagt et forbud være åpenbart uriktig. Dette fordi direktoratet ikke har hjemmel til å nedlegge et særskilt forbud. Søksmålet må knytte seg til vedtakets gyldighet, og ikke den underliggende adferdsnorm, jf Rt-1995-1823. Bare den subsidiære påstanden kan da etter omstendighetene fremmes.
I begrunnelsen har lagmannsretten videre tolket direktoratets brev som et slags forhåndsvarsel, nærmere bestemt som et varsel om at fortsatt bruk "vil kunne medføre" inndragning av bevilling. Dette må anses som misvisende språkbruk, idet lagmannsretten kun uttrykker at direktoratet har gitt en opplysning om mulighetene for inndragning. I begrunnelsen uttales også at direktoratet ikke har truffet formelle tiltak for å reise bevillingssak, men at det "med ikke liten sannsynlighet påregnes inndragningssak eller anmeldelse". Dette er spekulasjon. Det er ikke tatt skritt i retning av å reise sak, og det er heller ikke mulig å si noe om sannsynligheten for at sak blir reist. Direktoratet kan på denne bakgrunn ikke anses for å ha gjort mer enn å opplyse om sin lovtolking, anmode om at den følges og opplyse om mulighetene for inndragning.
Lagmannsretten har avslutningsvis i begrunnelsen pekt på at det virker prosessbesparende å ta et spørsmål om reklameforbudets innhold opp i et søksmål mot det sentrale statsorgan. Til dette bemerkes at først når et vedtak foreligger kan det anses skåret ut et konkret avgrenset saksforhold som har ledet til en konkret avgrenset reaksjon. I slike tilfeller kan søksmål rettes mot det organ som har truffet avgjørelsen. Det vises til Rt-1995-758 der Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste den del av søksmålet som inneholdt et krav om at saksøkeren kunne oppnå adgang til å selge vin, uavhengig av detaljmonopolet for dette. Selv om statens holdning var klar måtte saksøkeren avvente et forvaltningsvedtak og knytte søksmålet til det. På samme måte kan ikke bryggeriene få prøvd utstrekningen av sine rettigheter i et generelt søksmål mot staten.
Dersom utvalget skulle mene at sider ved lagmannsrettens begrunnelse ikke kan prøves, må begrunnelsen anses mangelfull og delvis motstridende. Dette gjør at det er umulig å ta stilling til holdbarheten av lovtolkingen og saksbehandlingsfeil foreligger således. Igjen vises til at det er uklart i hvilken utstrekning lagmannsretten mener direktoratet har nedlagt noe forbud, i hvilken utstrekning det foreligger et varsel og i tilfelle varsel om hva. I tillegg må det tas i betraktning at den subsidiære påstanden inneholder et helt annet krav enn den prinsipale, uten at det er klart om den subsidiære påstand er fremmet. Enkelte ledd i begrunnelsen vil også i beste fall bare kunne begrunne fremme av den subsidiære påstanden.
Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
I tilsvaret har kjæremotpartene i det vesentlige gjort gjeldende:
Kjæremålserklæringen er et videre kjæremål og Høyesteretts kjæremålsutvalg har da begrenset kompetanse etter tvistemålsloven §404. Noe konkret rettslig grunnlag for videre kjæremål fremgår ikke av kjæremålserklæringen. Det eneste grunnlag som i dette tilfelle kan anføres for et videre kjæremål er uriktig lovtolking. Utvalget vil da kunne prøve om den rettssetning lagmannsretten har lagt til grunn for sin lovforståelse etter alminnelige fortolkingsregler stemmer med lovbestemmelsen. Kjæremålsutvalget kan ikke prøve subsumsjonen, slik at lagmannsrettens bevisbedømmelse må legges uendret til grunn, jf Rt-1979-366. Følgelig er det ikke adgang til å overprøve hvorvidt de enkelte rettslige elementer er oppfylt når det gjelder vurderingen av hvorvidt kjæremotpartene har aktuell søksmålskompetanse i henhold til tvistemålsloven §54. De forhold som i kjæremålet er bragt inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg kan dermed ikke prøves. Prinsipalt hevdes derfor at kjæremålet må bli å avvise.
Dersom kjæremålsutvalget oppfatter kjæremålet slik at det er lagmannsrettens lovtolking som ønskes prøvet, er aktualiteten et rettslig element som skal inngå i vurderingen av om rettslig interesse foreligger. Det faktum som er funnet bevist av lagmannsretten må legges til grunn. Således må kjæremålsutvalget legge til grunn at Rusmiddeldirektoratets brev innebærer et påbud, og aktualiteten kan da ikke bestrides. Slik saken ligger an er det således ingen grunn til å argumentere for en adgang til å saksøke staten om innholdet av en adfersnorm, om uttalelser om lovtolking eller om et forhåndsvarsel i seg selv. Når direktoratet har anmodet om stansing av en virksomhet og om at det ikke benyttes denne typen markedsføring i fremtiden, må dette anses som mer enn anmodninger fra forvaltningen.
Den kjærende parts anførsel er at direktoratets pålegg er uberettiget på grunn av manglende materiell og personell kompetanse. Lagmannsretten har imidlertid korrekt fremholdt at spørsmålet om rettslig interesse beror på en konkret vurdering. Spørsmålet om adgangen til å benytte varemerker/ firmamerker er av prinsipiell interesse, og Høyesterett har i andre forbindelser lagt vekt på at søksmål er av slik prinsipiell interesse, jf Rt-1987-1421 og Rt-1990-874.
Den kjærende parts resonnement om at bryggeriene må vente med å reise sak inntil bevillingen er tapt eller til tiltale foreligger, er noe bryggeriene og deres støttespillere reagerer på. Likedan reagerer man på at håndballklubben skal måtte avvente tiltale før man kan få prøvet lovligheten av den draktreklame spillerne benytter. Det er vanskelig å se statens legitime interesse i å få prøvet holdbarheten av direktoratets pålegg nå, etter initiativ fra bryggeriene, fremfor å vente til det blir reist straffesaker. Lagmannsrettens rettsanvendelse må følgelig anses korrekt.
Den begrunnelse lagmannsretten har gitt må anses mer enn tilstrekkelig til å konstatere at lovtolkingen er riktig. Det foreligger således heller ingen saksbehandlingsfeil. Her påpekes igjen at den kjærende part har trukket inn bevisbedømmelsesspørsmål som kjæremålsutvalget er avskåret fra å prøve. Det gjelder hvordan direktoratets korrespondanse skal tolkes og hva følgen av uttalelsene kan bli.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404 første ledd. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til kommer første ledd §404 nr 1 ikke til anvendelse. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, jfr første ledd nr 3 og 2.
Kjæremålsutvalget er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en noe avvikende begrunnelse.
Lagmannsretten kan ha lagt til grunn at Rusmiddeldirektoratets brev er et vedtak om at det skal være forbudt å bruke firmanavn som draktreklame uten tillegg som knytter reklamen til lettøl eller alkoholfrie leskedrikker. Utvalget er enig med den kjærende part i at dette ikke er noen treffende synsmåte: Rusmiddeldirektoratet gir i sine brev uttrykk for en tolking av alkoholreklameforbudet i alkoholloven §9-2 første ledd som det mener må få betydning for draktreklamen, og det gis også uttrykk for hvilke følger fortsatt reklamevirksomhet kan få. En slik uttalelse skaper ikke noe nytt rettsgrunnlag for eventuelle sanksjoner mot selskapene.
Utvalget kan imidlertid ikke se at en mulig misforståelse her fra lagmannsrettens side kan ha noen betydning. Alkoholloven §9-2 første ledd inneholder en forholdsnorm - en norm som begrenser den adgang til å reklamere for varer og tjenester som gjelder generelt. Situasjonen er for så vidt ulik den som gjelder hvor en type virksomhet ikke kan drive uten tillatelse. Dessuten gjøres det her forsøk på å stoppe en reklameform eller virksomhet som allerede er etablert. Etter utvalgets mening er det ikke riktig at direktoratets standpunkt bare kan prøves prejudisielt i en straffesak eller i en sak om inndragning av engrosbevilling. Det understrekes at i en situasjon hvor Rusmiddeldirektoratet av eget tiltak har tatt opp saken og antydet reaksjoner som kan få store konsekvenser, tilsier dette at kjæremotpartene kan ha behov for å oppnå rettslig avklaring uten å måtte avvente de antydede reaksjonene.
Det er riktig som påpekt av den kjærende part at det her dreier seg om en uttalelse gitt av et direktorat og ikke av departementet som er det øverste forvaltningsorgan ved håndheving av lovens bestemmelser. Rusmiddeldirektoratet har imidlertid ikke gjort kjæremotpartene oppmerksom på at departementet vil kunne overprøve direktoratets standpunkt, og departementet har ikke - heller ikke etter at søksmål ble reist - gitt uttrykk for at direktoratets standpunkt ikke er riktig og ikke vil bli forsvart under en rettslig prøvelse. Det gjelder for øvrig ingen generell regel om at en forvaltningsrettslig overprøvingsadgang skal benyttes før det anlegges søksmål, sml tvistemålsloven §437.
Utvalget vil tilføye at saksøkerne prinsipalt har nedlagt påstand om at de er berettiget til " å bruke sine firmamerker/logoer i markedsføringsøyemed." Rusmiddeldirektoratets brev gjelder draktreklame og påstanden er for så vidt mer omfattende enn riktig for en sak som har sitt grunnlag i disse brev. Om den subsidiære påstand nedlagt for lagmannsretten, hvor det kreves frifinnelse for Rusmiddeldirektoratets "pålegg", viser til utvalgets merknader ovenfor.
Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Kjæremålet forkastes.
Spørsmålet om saksomkostninger utstår, jfr tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.