HR-1999-55 - Rt-1999-1273

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1999-09-09
Publisert:	HR-1999-00055 - Rt-1999-1273 (320-99)
Stikkord:	(Schweigaardsgate-dommen), Forvaltningsrett, Komunalrett, Myndighetsutøvelse, Forkjøpsrett, Rettsvillfarelse
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning for tap som følge av påstått rettsstridig myndighetsutøvelse fra en kommune - konkret Oslo kommunes benyttelse av forkjøpsrett til en leiegård. Hovedspørsmålet var om kommunen var erstatningsansvarlig fordi kommuneadministrasjonen hadde tolket loven galt og dermed uriktig lagt til grunn at det var tidsnok at beboerfinansiering var fremlagt og beslutning truffet 10. januar. Dissens: 3-2
Saksgang:	Oslo byrett saknr 1996-07655 A/40 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-1916 A/01 - Høyesterett HR-1999-00055, nr. 335/1998
Parter:	Lars G. Ottesen (advokat Bjørn Stordrange) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/advokat Peter Vagle - til prøve)
Forfatter:	Coward, Bugge, Gussgard, Mindretall: Rieber-Mohn, Smith
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §149, §148, Lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder (1977) §6, §11, §5, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §392, Sameigelova (1965) §16, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Konsesjonsloven (1974), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §2-7

Dommer Coward: Saken gjelder krav om erstatning for tap som følge av påstått rettsstridig myndighetsutøvelse fra en kommune - konkret Oslo kommunes benyttelse av forkjøpsrett til en leiegård.

Leiegården Schweigaardsgate 58 B i Oslo ble 7. juni 1993 solgt på tvangsauksjon til Lars G. Ottesen. Kommunen fikk melding om salget 8. september 1993, i samsvar med lov 29. april 1977 nr. 34 om kommunal

Side:1274

forkjøpsrett §5. Etter undersøkelser av beboernes interesser vedtok bystyret 15. desember 1993 at kommunen skulle benytte sin forkjøpsrett etter denne loven, likevel slik at vedtaket skulle falle bort hvis beboerne ikke innen 8. januar 1994 hadde fremlagt garanti for dekning av kjøpesummen. Punktene 1, 2 og 3 i vedtaket lyder slik:

«1. Oslo kommune benytter sin forkjøpsrett til gnr. 233, bnr. 379, Schweigaardsgt 58 b i anledning av Lars G. Ottesens bud på kr 1.550.000, avgitt på tvangsauksjon, og stadfestet av namsretten 07. juni 1993, jfr. leiegårdslovens pgf. 2, jfr. pgf. 3.

2. Vedtaket om forkjøp bortfaller dersom beboerne ikke innen 8. januar 1994 har fremlagt for etat for eiendom og utbygging en garanti for betaling av kjøpesummen og alle tilleggsforpliktelser som følger av namsrettens kjennelse, tvangsfullbyrdelsesloven og leiegårdsloven.

3. Eiendommen overtas direkte av beboerne eller deres borettslag/seksjonssameie ved at de selv må oppfylle de krav namsretten stiller for utstedelse av skjøte.»

Fristen i punkt 2 - «innen 8. januar 1994» - faller sammen med fristen som kommunen etter leiegårdsloven §6 første ledd har for å benytte forkjøpsretten, nemlig fire måneder fra kommunen mottok melding, altså her fra 8. september 1993.

Dokumentasjon om beboernes finansiering ble fremlagt for kommunen i tidsrommet fra 7. til 11. januar 1994; det nærmere tidspunkt er omstridt mellom partene i saken. Det gjaldt dels et betinget lånetilsagn fra Landsbanken i brev datert 10. januar, dels et brev fra Husbanken datert 7. januar om at saken så ut til å ligge an til innvilgelse av lån. Ottesen fikk 7. januar en muntlig beskjed fra kommunens saksbehandler om at det så ut til at forkjøpsretten ville bli gjort gjeldende.

I kommuneadministrasjonen ble det lagt til grunn at fristen for å gjøre forkjøpsretten gjeldende ikke utløp 8. januar, som var en lørdag, men ble forlenget til påfølgende mandag - 10. januar - etter analogisk anvendelse av bestemmelsen i domstolloven §149. De som behandlet saken i kommunen, bygde etter dette på at tilstrekkelig dokumentasjon for finansieringen var lagt frem i rett tid. Forkjøpsrett i kraft av bystyrevedtaket 15. desember 1993 ble så gjort gjeldende, og meddelt Ottesens advokat i brev 11. januar 1994. Eiendommen ble på denne bakgrunn overtatt av Borettslaget Schweigaardsgate 58 B, som var stiftet i desember 1993. I mars 1994 fikk Ottesen tilbakebetalt kjøpesummen med tillegg av renter, og fikk dessuten dekket sine øvrige utlegg i forbindelse med kjøpet.

Ottesen mente imidlertid at forkjøpsretten ikke var gjort gjeldende på lovmessig måte, og anførte i første rekke at fristen var oversittet. Han tok ut stevning for Oslo byrett med påstand om fastsettelsesdom for at bystyrevedtaket av 15. desember 1993 var ugyldig. I byrettens dom 12. desember 1994 ble kommunen frifunnet.

Ottesen anket til Borgarting lagmannsrett. I dom 4. mars 1996 kom lagmannsretten til at forkjøpsretten ikke kunne gjøres gjeldende mot Ottesen, og begrunnet det med at retten var gjort gjeldende for sent, fordi kommunen etter lagmannsrettens mening hadde tolket loven feil når den la til grunn at fristen utløp 10. januar, ikke 8. januar. Domsslutningen lyder slik:

Side:1275

«Oslo bystyres vedtak i sak nr. 1159 av 15.12.1993 kan ikke gjøres gjeldende mot Lars G. Ottesen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten.»

Etter at lagmannsrettsdommen var rettskraftig, krevde Ottesen overfor kommunen enten eiendommen tilbakeført til seg, erstatningseiendom eller økonomisk erstatning for tapt fortjeneste. Den tapte fortjenesten blir anført å bestå dels i at kjøpesummen ikke er dekkende for den reelle verdi, dels i at Ottesen har gått glipp av gevinst ved utvikling av eiendommen. Partene ble ikke enige, og Ottesen tok 1. oktober 1996 ut stevning for Oslo byrett med krav om erstatning begrenset oppad til 10 millioner kroner, senere redusert til 6 millioner kroner. Tvisten gjelder både om det foreligger ansvarsgrunnlag, og størrelsen av det økonomiske tap. Ved byrettens dom 4. april 1997 ble kommunen frifunnet. Byretten la til grunn at Ottesen ikke hadde lidt noe tap, og tok da ikke stilling til om det foreligger ansvarsgrunnlag. Domsslutningen lyder slik:

«1. Oslo kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Ottesen anket til Borgarting lagmannsrett, som i dom 1. juli 1998 stadfestet byrettens dom. Lagmannsretten kom til at det ikke foreligger erstatningsgrunnlag, fordi kommunens rettsvillfarelse med hensyn til fristberegningen var unnskyldelig. Domsslutningen lyder slik:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Ottesen har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg henviste 23. november 1998 anken til behandling i Høyesterett, og besluttet samtidig at ankeforhandlingen foreløpig skal begrenses til spørsmålet om det foreligger ansvarsgrunnlag for kommunen, jf. tvistemålsloven §392 tredje ledd.

Til bruk for Høyesterett er det lagt frem skriftlige erklæringer fra ett vitne og bevisopptak av den ankende part og fire vitner. Det er lagt frem en rekke nye dokumenter, og den ankende part har for Høyesterett anført flere selvstendige grunnlag for at kommunen har opptrådt rettsstridig og derfor er erstatningsansvarlig.

Den ankende part - Lars G. Ottesen - har i hovedsak gjort gjeldende:

Prinsipalt anføres det at kommunen er ansvarlig på skyldgrunnlag. Kommunen har opptrådt uforsvarlig både ved at administrasjonen gikk utover bystyrets vedtak da den godkjente beboernes dokumentasjon for finansieringen, og ved at fristen for å gjøre forkjøpsretten gjeldende ble oversittet.

For det første anføres det at verken dokumentasjon fra beboerne om lånetilsagn eller beslutning på kompetent hold i kommunen forelå 10. januar 1994, slik kommunen hevder, men tidligst 11. januar, da kommunens

Side:1276

brev til Ottesen er datert. Kompetanse til å godkjenne beboernes finansiering lå ikke hos seksjonslederen, men hos direktøren i etaten for eiendom og utbygging. Det foreligger her en forsettlig fristoversittelse fra kommunens side, som klart er ansvarsbetingende.

Videre ble det fra beboernes side ikke stilt noen garanti som oppfyller kommunens generelle krav etter bystyrevedtak 5. oktober 1988. Det forelå ingen endelige lånetilsagn, og etaten for eiendom og utbygging satte seg bevisst utover overordnet myndighets syn på hva som måtte kreves av en garanti. Bystyrevedtaket har også en side til Ottesen - det innebærer et løfte om at han får beholde eiendommen hvis garanti ikke er stilt innen fristen. Han kan derfor påberope seg at vilkåret om garanti ikke er oppfylt. Det dreier seg her om et enkeltvedtak. Men også brudd på interne retningslinjer kan føre til erstatningsplikt. Det var etter dette rettsstridig av kommunen i forhold til Ottesen å gjennomføre vedtaket uten at garanti var stilt, og det foreligger forsett på dette punktet.

I alle fall er det på det rene at dokumentasjon og godkjenning ikke forelå før 10. januar, og det var culpøst av kommunen å legge til grunn at fristen, som utløp lørdag 8. januar, ble forlenget til mandag 10. Det fremgår klart av ordlyden i leiegårdsloven §11 at det bare er §148 i domstolloven som gjelder tilsvarende. Verken lovforarbeider eller reelle hensyn gir støtte for at også §149 skal anvendes, og en motsetningsslutning er da det eneste naturlige.

Kommunen kan ikke frifinnes på grunnlag av unnskyldelig rettsvillfarelse. Hvis man ikke skulle mene at det gjelder objektivt ansvar, må aktsomhetsnormen i hvert fall være meget streng når man som her er på legalitetsprinsippets område. Det er ikke noe som heter «nesten-hjemmel», ganske særlig ikke ved fristbestemmelser. Saksbehandleren visste eller burde vite hva den riktige tolkning var. Han er jurist, leiegårdsloven var et sentralt område for ham, og kommuneadvokaten hadde tidligere uttalt seg om et beslektet fristberegningsspørsmål. Hvis det var noe tidspress, skyldtes det kommunen selv, ved at den ikke hadde behandlet saken raskere. Kommunen hadde tidligere også selv entydig formulert seg som om 8. januar var fristutløpet, og det kan virke som en etterrasjonalisering å vise til bestemmelsen i domstolloven §149. Mye taler for at fristoversittelsen var forsettlig. I beste fall har kommunen tatt en sjanse ved sin tolkning, og det er uaktsomt.

Lagmannsretten argumenterer med at kommunen handlet for å ivareta allment aksepterte interesser. Men bare tre av deltakerne i borettslaget var beboere i gården, og spekulanter var inne i bildet. Kommunen var klar over at saken var et tvilstilfelle, og hadde mulighet til å ta opp spørsmålet om omgjøring av bystyrevedtaket på grunn av bristende forutsetninger.

Subsidiært anføres det at kommunen er ansvarlig på objektivt grunnlag når det som her er foretatt et ulovhjemlet inngrep på et område som omfattes av legalitetsprinsippet. Den manglende hjemmel er i seg selv ansvarsgrunnlag - uavhengig av saksbehandlerens nærmere forhold. Grunnlag for dette har man både i rettspraksis og i juridisk teori. Etter Grunnloven §105 har man krav på full erstatning ved lovlig eiendomsinngrep; da må man desto mer ha det ved et uhjemlet inngrep.

Side:1277

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Oslo kommune er erstatningsansvarlig for tap Lars Ottesen er påført ved Oslo kommunes ugyldige forkjøp vedrørende Schweigaards gate 58 B.

2. Lars Ottesen tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter, samt renter av saksomkostningene fra de respektive forfall til betaling finner sted.»

Ankemotparten - Oslo kommune - har i hovedsak gjort gjeldende:

Når det gjelder tidspunktet for dokumentasjon av beboernes finansiering og godkjenning av den, forelå dokumentasjon om tilsagn fra Landsbanken og Husbanken i kommunen senest 10. januar, ikke først 11. januar - noe kommunen er enig i ville vært for sent. Det følger videre av ordlyden i bystyrets vedtak at det ikke trengtes noe nytt vedtak fra kommunens side innen fristens utløp for at forkjøpsretten kunne gjøres gjeldende. Men beslutning ble faktisk truffet 10. januar 1994, og av seksjonslederen, som hadde kompetanse til det.

Kommunen bestrider ikke at den dokumentasjon som beboerne fremla, ikke fylte de krav som kommunen generelt hadde oppstilt for garantier i slike saker. Praksis i kommunen varierte imidlertid, og det var noe uklart hva som krevdes. Men ikke i noe fall kan Ottesen gjøre gjeldende at kravene til garanti ikke er overholdt. Kravene er satt i kommunens interesse, Ottesen kunne holde seg til kommunen og løp ingen økt risiko om kravene ikke ble oppfylt, og han hadde ingen berettigede forventninger i relasjon til oppfyllelsen av dem. At forholdet ikke kan påberopes av Ottesen, følger da av alminnelige forvaltningsrettslige og erstatningsrettslige prinsipper.

Kommunen bestrider ikke den rettskraftige lagmannsrettsdommen som er basert på at det foreligger en rettsvillfarelse i tolkningen av fristbestemmelsen i leiegårdsloven §6. Men rettsvillfarelsen er unnskyldelig, og det er fastslått i flere høyesterettsdommer at unnskyldelig rettsvillfarelse kan frita en kommune for erstatningsansvar.

Aktsomhetsnormen er riktignok streng når det gjelder myndighetsutøvelse. Men vanlige risikobetraktninger blir ikke avgjørende her, fordi vedtak om forkjøpsrett treffes til fordel for beboerne ut fra allment aksepterte interesser, og kommunen selv ikke får noen vinning ved vedtaket. Ingen sterke likhets- eller rettferdsbetraktninger gjør seg gjeldende til fordel for kjøperen. Den feilen det er tale om, er svært liten og ikke av materiell art - vedtaket hadde opprinnelig hjemmel. Inngrepet er heller ikke særlig kvalifisert; for kjøperen er leiegården et investeringsobjekt, og man griper ikke inn i en etablert tilstand.

I den konkrete aktsomhetsvurderingen er det særlig viktig at tolkningsspørsmålet er meget tvilsomt. Rettskildematerialet gir godt grunnlag for å si at administrasjonens anvendelse av regelen i domstolloven §149 var riktig. Nesten alle de lover som behandler spørsmålet om beregning av frister, henviser til bestemmelsen i domstolloven §149 eller fastsetter selv den samme regelen. Både i forarbeidene til flere nyere lover og i juridisk teori er det uttalt at §148 og §149 gir uttrykk for generelle prinsipper, som er antatt å gjelde også uavhengig av en uttrykkelig lovbestemmelse. Også reelle hensyn taler for å anvende prinsippet i §149 i forhold til leiegårdsloven.

Langt på vei de samme momenter gjør seg gjeldende i spørsmålet om ansvar på objektivt grunnlag. Også når det gjelder myndighetsutøvelse, har Høyesterett i flere dommer frifunnet kommuner på grunn av

Side:1278

unnskyldelig rettsvillfarelse, og følgelig heller ikke ansett kommunen ansvarlig på objektivt grunnlag. Risikobetraktninger taler ikke med styrke for slikt ansvar når et offentlig organ handler til fordel for andre. Heller ikke likhets- og rettferdsargumenter tilsier objektivt ansvar i vår sak. Ottesens parallell til lovlige ekspropriasjonsinngrep er ikke treffende. Han har fått tilbakebetalt kjøpsum og utlegg, som etter leiegårdsloven sees som full erstatning.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

«1. Borgarting lagmannsretts dom pkt. 1 stadfestes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett, med tillegg av renter fra to uker etter de respektive dommers forkynnelse til betaling skjer.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. I det vesentlige kan jeg også slutte meg til dens begrunnelse når det gjelder hovedspørsmålene i saken - om kommunen her er ansvarlig - på subjektivt eller objektivt grunnlag - for myndighetsutøvelse basert på uriktig rettsanvendelse.

Ottesen har imidlertid for Høyesterett også anført andre grunnlag for erstatningsansvar, og jeg skal først drøfte disse.

Han anfører for det første at både fremleggelsen av leieboernes lånedokumentasjon og beslutning på kompetent hold i kommunen forelå først 11. januar 1994, eventuelt enda senere. Dette kan etter mitt syn ikke legges til grunn. Når det gjelder fremleggelsen av lånedokumentasjon, foreligger det skriftlige bevis som understøtter vitneforklaringene fra saksbehandleren og seksjonslederen om at det skjedde senest 10. januar. Jeg viser blant annet til at Husbankens brev til kommunen er datert 7. januar, og til at det fremgår av Landsbankens brev datert 10. januar at Landsbanken da hadde fått kopi av Husbankens brev. Heller ikke med hensyn til kommuneadministrasjonens beslutning om å godkjenne lånedokumentasjonen og dermed gjøre gjeldende forkjøpsretten etter bystyrevedtaket, er det lagt frem noe som gir meg grunn til å sette til side saksbehandlerens og seksjonslederens forklaringer om at beslutningen ble tatt 10. januar. Jeg mener videre at seksjonslederen hadde kompetanse til å treffe denne beslutningen. I brev 3. januar 1994 hadde byråden delegert sin myndighet her til etatsdirektøren. Direktøren måtte ha adgang til å delegere myndigheten videre, og jeg legger til grunn vitneforklaringene om at dette var gjort.

Jeg er også enig med kommunen i at Ottesen ikke kan gjøre gjeldende som ansvarsgrunnlag at lånetilsagnene ikke oppfylte de krav som kommunen ved bystyrevedtak 5. oktober 1988 generelt hadde oppstilt for dokumentasjon av finansieringen ved bruk av forkjøpsretten til leiegårder. - Loven pålegger ikke kommunen å stille slike krav; dette er noe kommunen gjorde i egen interesse. Ottesen kunne etter loven holde seg til kommunen, slik at det ikke lå noen risiko for ham i om beboernes finansiering ikke var holdbar. Noen rettsstrid i forhold til Ottesen foreligger da ikke selv om kommunens krav til garantier ikke blir overholdt.

Jeg kommer så til hovedspørsmålet i saken - om kommunen er

Side:1279

erstatningsansvarlig fordi kommuneadministrasjonen skal ha tolket loven galt og dermed uriktig ha lagt til grunn at det var tidsnok at beboerfinansiering var fremlagt og beslutning truffet 10. januar. Ottesens prinsipale anførsel er at kommunen er ansvarlig - jf. skadeserstatningsloven §2-1 - fordi det er handlet forsettlig eller iallfall uaktsomt fra de kommuneansattes side. Jeg ser ikke noe grunnlag for å anta at de ansatte forsettlig har satt fristen til side, og spørsmålet for meg blir om en rettsvillfarelse er unnskyldelig. Jeg ser først på hva rettsvillfarelsen i vår sak skal bestå i.

Som det har fremgått, foreligger det en rettskraftig dom fra Borgarting lagmannsrett, der domsslutningen går ut på at bystyrevedtaket 15. desember 1993 ikke kan gjøres gjeldende mot Ottesen, og begrunnelsen er at det var uriktig av kommunen å anvende domstolloven §149 ved beregningen av firemånedersfristen i leiegårdsloven §6. Jeg nevner at det kan være uklart om rettskraftreglene gjør noen begrensning i hva Høyesterett her kan ta stilling til. Imidlertid har kommunen ikke anført at lagmannsrettens lovtolkning er uriktig, men utelukkende at det foreligger en unnskyldelig rettsvillfarelse. I lys av dette, og ettersom jeg er kommet til at en rettsvillfarelse på dette punkt ikke i noe fall vil føre til at kommunen blir erstatningsansvarlig, har jeg ikke sett grunn til å ta noe bestemt standpunkt til tolkningsspørsmålet. Jeg skal imidlertid redegjøre for tolkningsmomentene.

Spørsmålet er knyttet til leiegårdsloven §6 og §11. I §6 heter det at vedtak om å nytte kommunens forkjøpsrett må være gjort innen fire måneder etter at kommunen har mottatt melding om overdragelse. I §11, som ble tilføyd ved en lovendring i 1991, heter det at frister etter leiegårdsloven «... regnes slik som bestemt i domstolloven §148». Ottesen anfører at det er naturlig å slutte motsetningsvis fra dette at §149 ikke gjelder, mens kommunen ved sin saksbehandling i januar 1994 la til grunn en analogisk anvendelse av §149. - Jeg nevner at det tolkningsresultatet man kommer til her, etter mitt syn også må være avgjørende for hvilken lengste frist kommunen kan sette i sitt suspensivt betingete vedtak.

For å begrunne forsvarligheten av den tolkningen som kommunen la til grunn, viser kommunen nå blant annet til at når det i nyere lovgivning gis bestemmelser om frister, er det overveiende vanlige at både §148 og §149 i domstolloven gis anvendelse - ved henvisning, eller ved at de samme reglene uttales direkte. Etter min mening har det særlig interesse at forarbeidene til flere lover gir uttrykk for at de reglene som blir uttalt i §148 og §149, må antas å ha gjeldt også tidligere - som utslag av generelle prinsipper. Slike uttalelser finnes blant annet i forarbeider til §2-7 i tvangsfullbyrdelsesloven fra 1992, se Ot.prp.nr.65 (1990-91) side 88 og til sameieloven §16, se Ot.prp.nr.13 (1964-65) side 49. I juridisk litteratur er liknende synspunkter uttrykt blant annet i Alten: Domstolsloven, 1961 side 117, Kobbe: Husleieloven, 1989 side 47 og Wyller: Boligrett, 1992 side 256. For leiegårdsloven kan det riktignok tale mot en analogisk anvendelse at lovteksten uttrykkelig viser til domstolloven §148, men altså ikke til §149. I lovforarbeidene er imidlertid dette forholdet overhodet ikke omtalt, noe som gir inntrykk av at en motsetningstolkning i hvert fall ikke er tilsiktet fra lovgivers side. - Jeg nøyer meg da med å konkludere med at vi står overfor et meget tvilsomt

Side:1280

tolkningsspørsmål, der gode grunner kan anføres også for kommunens standpunkt.

Når det så gjelder aktsomhetsnormen, er det klare utgangspunkt at det skal mye til for at en kommune skal frifinnes på grunnlag av unnskyldelig rettsvillfarelse ved myndighetsutøvelse. Det er likevel flere høyesterettsdommer der det er gitt uttrykk for at kommuner kan frifinnes på et slikt grunnlag - det kan vises til dommene i Rt-1972-578, Rt-1987-199 og Rt-1995-781, og fra lenger tilbake Rt-1902-97 og Rt-1934-330.

Flere momenter taler etter mitt syn imot å anlegge en spesielt streng aktsomhetsnorm i vårt tilfelle: Kommunen handlet ikke til fordel for egne interesser, men til fordel for beboere av leiegården, og hadde også hensyn å ta til dem. I forhold til Ottesen var det ikke tale om å gjøre inngrep i et bestående eierforhold, og hans interesse gjelder en ren næringsinntekt - dekning av tapt fortjeneste. Ottesen var forberedt på at forkjøpsretten ville bli gjort gjeldende, og han har fått dekket sine utlegg. Videre kan tolkningsspørsmålet sies å gjelde et temmelig begrenset spørsmål av formell art. Handlet kommunen ut fra en uriktig tolkning, var det utvilsomt en mangel ved kommunens hjemmel for inngrep. Men det kan likevel virke noe unaturlig å betegne inngrepet som uhjemlet om forkjøpsretten ble gjort gjeldende noen få dager etter fristens utløp - hjemmelen hadde vært der, spørsmålet var om den gjaldt noen få dager til. I den konkrete avveiningen kommer det så til at tolkningsspørsmålet må betegnes som meget tvilsomt. - I en slik situasjon er jeg enig med lagmannsretten i at det må være riktig å se en rettsvillfarelse som unnskyldelig.

Den ankende part har subsidiært påberopt seg objektivt ansvar. At det ikke gjelder noen helt generell regel om objektivt ansvar for kommuners rettsstridige myndighetsutøvelse, fremgår av de nevnte høyesterettsdommene der det er frifunnet på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse. En rekke av momentene som får betydning for aktsomhetsnormen ved bedømmelsen av rettsvillfarelsen, må også være relevante når man skal avgjøre om det gjelder et objektivt ansvar. Jeg viser derfor til min tidligere drøftelse. Jeg nevner spesielt at jeg har vanskelig for å følge den ankende parts resonnement om at når man har krav på full erstatning ved en lovlig ekspropriasjon, må man desto mer ha krav på det her, hvor eiendomsrett blir fratatt uten hjemmel. Jeg viser til at det er tale om en eventuell feil av formell karakter. Videre peker jeg på at inngrepet ikke gjøres til fordel for kommunen selv, men til fordel for andre private, at det ikke er tale om å gripe inn i en etablert eierposisjon, og at Ottesen har fått dekket sine utlegg. Min konklusjon er - som lagmannsrettens - at situasjonen i vår sak ikke er slik at kommunen kan gjøres ansvarlig på objektivt grunnlag.

Etter mitt syn på saken vil anken ikke føre frem. Saken har budt på tvil også i Høyesterett, og jeg mener at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

Side:1281

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Rieber-Mohn: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Etter min mening har lagmannsretten i dom av 4. mars 1996 tolket leiegårdsloven §11 riktig ved ikke å gi domstolloven §149 anvendelse på utløpet av fire måneders-fristen i leiegårdsloven §6. De tolkingsmomenter i favør av en analogisk anvendelse av beregningsregelen i §149 som førstvoterende anfører i drøftelsen av om det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse, er etter mitt skjønn ikke tilstrekkelig tungtveiende.

I de lovforarbeider til tvangsfullbyrdelsesloven og sameieloven som hun viser til, bygger man på en uttalelse av Alten, som i Domstolloven med kommentarer, 2. utg., 1948 og gjentatt i 1961-utgaven lyder slik:

«Reglene om beregning av frister i §147 - 149 har en noe forskjelig rekkevidde, idet §148 og §149 etter sitt eget innhold kan anvendes på alle slags frister, hvis ikke annet følger av særlige lovbestemmelser.»

I forarbeidene til sameieloven §16 siteres denne uttalelsen fra Alten med slik tilføyelse:

«Dette siste er kanskje likevel ikkje heilt klårt, og departementet finn det difor best at det vert sagt med reine ord i utkastet her.»

Se Ot.prp.nr.13 (1964-65) side 49 note 1. Og både sameieloven §16 og tvangsfullbyrdelsesloven §2-7 viser uttrykkelig til domstolloven §148 og §149.

Førstvoterendes referanser til Kobbe: Husleieloven og Wyller: Boligrett viser at disse forfattere kort og uten begrunnelse antar at §149 kan anvendes på de materiellrettslige frister de behandler. Altens analogisynspunkt har ikke fått tilslutning i rettspraksis, selv om praksis er meget begrenset, jf. kjennelse i Rt-1969-375.

Jeg finner grunn til å fremheve at den lov vår sak gjelder - lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder - også er en inngrepslov. Den er riktignok motivert ut fra et ønske om å sikre beboerne av gården en adgang til å overta denne når den overdras. Men utøvelse av forkjøpsretten er samtidig et inngrep overfor den som allerede har inngått avtale om kjøp av gården. Dette forhold kan ikke være uten betydning for hvordan lovens fristregel skal forstås. I så henseende har leiegårdsloven også en parallell i konsesjonsloven av 31. mai 1974. Også denne lov inneholder regler om frister for utøvelse av offentlig forkjøpsrett. Og selv om erververen ikke har kommet lenger enn til å ha søkt om konsesjon når forkjøpsretten aktualiseres, og derved kan sies å stå i en svakere posisjon enn erververen etter leiegårdsloven, er det verken i konsesjonslovens ordlyd eller i dens forarbeider antydet noe om analogisk anvendelse av domstollovens fristberegningsregler. Heller ikke i foreliggende rettsteoretiske arbeider om loven - Torgeir Austenå: Konsesjonsreglane for fast eigedom, 1978 og Øystein Knudsen: Konsesjons- og forkjøpsrett, 1980 - har jeg funnet holdepunkter for analogisk anvendelse av domstolloven. Jeg finner likevel grunn til å tilføye at det for Høyesterett

Side:1282

ikke er lagt frem opplysninger om hvordan lovens fristregler i så henseende er praktisert.

Når en så vidt ny lov som leiegårdsloven i §11 viser til domstolloven §148, og ikke §149, er det etter mitt skjønn nærliggende med en motsetningsslutning. Iallfall blir den klare ordlyd for meg et vesentlig hinder for å anvende §149 analogisk. Den rettsvillfarelse som kommunen derved skal ha vært i, kan etter min mening vanskelig sies å være unnskyldelig. I brev fra kommunen til Husbanken 6. januar 1994 het det avslutningsvis og med uthevet skrift:

«Hvis ikke et «tilsagn» om ervervslån på rundt 1,8 mill foreligger i vår etat i morgen (fredag), må etaten vurdere forkjøpsvedtaket bortfallt iht. vedtaket.»

På et så sent tidspunkt synes altså kommunen å ha vært klar over når firemånedersfristen i leiegårdsloven §6 løp ut. På samme måte som ankende part ser jeg det slik at de etterfølgende overlegninger på juridisk hold i kommunen om når fristavbrytelse senest kunne skje, mer er uttrykk for et sterkt ønske om å gjennomføre forkjøpet enn en forsvarlig rettsanvendelse stilt overfor en preklusiv frist. Under enhver omstendighet har kommunen tatt en bevisst risiko med hensyn til hvordan lovens fristregel er å forstå. Jeg er enig med førstvoterende i at det må gjelde en streng aktsomhetsnorm ved offentlig myndighetsutøvelse og kan ikke legge avgjørende vekt på de momenter hun anfører for unnskyldelig rettsvillfarelse hos Oslo kommune.

I spørsmålet om det gjaldt en annen frist etter bystyrevedtaket av 15. desember 1993 enn den som følger av loven, er jeg enig med førstvoterende.

Jeg er etter dette kommet til at det foreligger en rettsstridig myndighetsutøvelse, som må medføre erstatningsansvar for Oslo kommune. Det følger av mitt standpunkt at Lars G. Ottesen bør tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.

Dommer Bugge: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men på et noe annet grunnlag.

Gode grunner taler etter min mening for at den fristregel leiegårdsloven oppstiller i §6 første og annet ledd for når kommunens vedtak om å benytte forkjøpsrett må være «gjort», ikke generelt kan suppleres med beregningsregelen for prosessuelle frister i domstollovens §149. Så langt er jeg enig med annenvoterende. Men dette blir for meg ikke avgjørende. Situasjonen i vår sak er at vedtaket om å benytte forkjøpsretten ble truffet av kommunens kompetente organ - Oslo bystyre - allerede den 15. desember 1993, godt innenfor den lovbestemte frist. Det er ikke anført i saken at det ikke skulle være lovlig adgang til å gjøre vedtaket i den betingede form det fikk ved bystyrevedtaket, som er opplyst å ha vært i samsvar med praksis i Oslo kommune. Når det skal tas stilling til hva som lå i vedtakets punkt 2 om at beboernes garanti måtte være fremlagt «innen 8. januar 1994», er det følgelig det av bystyret fastsatte vilkår som skal tolkes og anvendes, og ikke lovens fristregel. Den av bystyret fastsatte frist utløp altså på en lørdag. Jeg antar da at vedkommende kommunale etat som var pålagt å ta stilling til om vilkåret var oppfylt, var berettiget til å bygge på at bystyrevedtaket ikke

Side:1283

falt bort om avgjørelsen først ble truffet den påfølgende mandag eller - som det anføres av den ankende part - på den påfølgende tirsdag, 11. januar. Jeg kan ikke se at Lars G. Ottesens rettsstilling, i og med at bystyrevedtaket 15. desember 1993 forelå, i noen henseende kunne bli berørt eller vanskeliggjort ved dette. Ved kommunens brev av 11. januar 1994 ble han underrettet om at forkjøpet ble gjort gjeldende, og som nevnt av førstvoterende, var han også 7. januar muntlig blitt orientert om at dette sannsynligvis ville skje.

Jeg mener således at kommunen i forhold til Lars G. Ottesen har opptrådt rettmessig ved å opprettholde forkjøpet. Jeg behøver derfor ikke ta standpunkt til om kommunen i motsatt fall kunne sies å ha handlet i «unnskyldelig rettsvillfarelse» - et rettsgrunnlag som jeg for øvrig ville finne det lite tilfredsstillende å bygge en ansvarsfritagelse på i forholdet mellom det offentliges myndighetsutøvelse og borgerne.

Jeg tilføyer at da Borgarting lagmannsretts rettskraftige dom av 4. mars 1996 bygger på rettens forståelse av fristregelen i leiegårdlovens §6 og ikke bystyrevedtakets vilkår, vil såvidt skjønnes heller ikke den være til hinder for å avgjøre saken på det grunnlag jeg mener er det riktige.

Jeg er enig med førstvoterende i at saken har budt på tvil, og finner som henne at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Coward.

Justitiarius Smith: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Rieber-Mohn.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.