HR-1999-7-B - Rt-1999-192 - UTV-1999-487

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1999-02-12
Publisert:	HR-1999-00007-B - Rt-1999-192 (43-99) - UTV-1999-487
Stikkord:	(Statsnett-dommen), Skatterett, Eiendomsskatt, Omtaksering
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om Statnett kunne kreve endring av eiendomsskattetakstene - omtaksering - for selskapets overføringsanlegg i sentralnettet i Kongsberg, Notodden og Lebesby kommuner.
Saksgang:	Kongsberg byrett 18.05.1995, Tinn og Heddal herredsrett 24.03.1995, Vardø herredsrett 27.06.1995 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-2359 A, LB-1995-2360 A, LB-1995-3057 A, LB-1995-2952 A - Høyesterett HR-1999-00007B, nr 329, 330 og 331/1997
Parter:	Statnett SF (advokat Nils-Henrik Pettersson) mot 1. Kongsberg kommune, 2. Notodden kommune (advokat Einar Bakko - til prøve), 3. Lebesby kommune (advokat Harald G Nyhus - til prøve)
Forfatter:	Tjomsland, Oftedal Broch, Skoghøy, Matningsdal, Aasland
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §4, §5, Eigedomsskattelova (1975) §33, §8, §1, Energiloven (1990) §4-3, Domstolloven (1915) §38, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §6, §98, Forvaltningsloven (1967) §41

Dommer Tjomsland: Saken gjelder krav fra Statnett SF, heretter omtalt som Statnett, om endring av eiendomsskattetakstene - omtaksering - for selskapets overføringsanlegg i sentralnettet i Kongsberg, Notodden og Lebesby kommuner.

Etter lov 6 juni 1975 nr 29 om eiendomsskatt §8 første ledd skal ligningsverdien året før skatteåret legges til grunn ved utskriving av eiendomsskatt. Eiendomsskatteloven §8 er imidlertid ikke satt i kraft, og det er derfor - ifølge eiendomsskatteloven §33 annet ledd - fremdeles bestemmelsene i den tidligere byskatteloven av 18 august 1911 nr 9 §4 og §5 som gjelder ved fastsettelse av skattegrunnlaget for eiendomsskatt. Etter byskatteloven §5 første ledd skal man ved takseringen komme frem til "... det beløp, som eiendommen efter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antages at kunne avhændes for under sedvanlige omsætningsforhold ved frit salg". Alminnelig taksering foregår hvert tiende år med mindre kommunestyret bestemmer noe annet. Etter §4 fjerde ledd kan både formannskapet og den skattepliktige kreve omtaksering i tiden mellom de alminnelige takseringene dersom "værdien av en eiendom ved indtraadte forandringer antages at være væsentlig forøket eller formindsket i forhold til andre eiendomme". Takseringen foretas av en særskilt oppnevnt taktsnemnd.

Ved taksering av overføringsanlegg for elektrisk kraft har praksis vært at det tas utgangspunkt i teknisk nyverdi, det vil si kostnadene til gjenanskaffelse av anlegget som korrigeres for verdiforringelse på grunn av slit, elde og utidsmessighet. Det gjøres dessuten et sjablonmessig fradrag på vanligvis 25 prosent for å få bedre samsvar med takseringen av produksjonsanlegg for elektrisk kraft, som etter praksis foretas med utgangspunkt i anleggets avkastningsverdi.

Foranlediget av energiloven av 29 juni 1990 nr 50 ble statens eierinteresser i produksjon og overføring av elektrisk kraft, som tidligere hadde vært samlet i Statkraft, skilt gjennom opprettelsen av Statnett. Den tidligere organiseringen av kraftoverføringen gjennom "Samkjøringen av kraftverkene i Norge" - heretter Samkjøringen - som var en

Side:193

medlemsforening av kraftprodusenter, opphørte med virkning fra 1 mai 1992, og Statkrafts eierandeler til anlegg i sentralnettet ble overført til Statnett.

Med utgangspunkt i energiloven §4-3 er det 7 desember 1990 fastsatt forskrifter om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m v. I forskriftene §4-4 er det gitt utfyllende bestemmelser til energiloven §4-3. Med basis i disse forskrifter har Norges vassdrags- og energiverk (NVE) gitt reviderte retningslinjer for beregning av overføringstariffene som innebærer maksimalpriser. Retningslinjene må rettslig anses som forskrifter. Forskriftene som ble gitt i 1992 og 1993, bygde på at netteierne skulle få dekning for driftsutgifter samt kapitalomkostninger beregnet ut fra anleggets bokførte verdi med en rente som var en prosent over statsobligasjonsrenten.

Statnett fremsatte i september 1993 i brev til 64 kommuner krav om endrede takstverdier med virkning for utskrivingen av eiendomsskatt for 1994. Det ble krevet årlig endring av eiendomsskattegrunnlaget i samsvar med anleggenes bokførte verdier. Bakgrunnen for kravet var at Statnett mente at de overføringstariffene som NVE med hjemmel i energiloven hadde fastsatt, medførte at en taksering på grunnlag av teknisk nyverdi ikke ville være en riktig metode for å fastsette overføringsanleggenes omsetningsverdi. Det ble vist til at Finansdepartementet i et brev 25 august 1993 til Skattedirektoratet hadde uttalt at det ved formuesligningen av overføringsanlegg skulle tas utgangspunkt i anleggets bokførte verdi. Bare syv kommuner aksepterte kravet om omtaksering. I enkelte kommuner ble kravet avvist på administrativt nivå av det kontoret som hadde ansvaret for utskriving av eiendomsskatt, mens det i andre kommuner ble avvist etter behandling i skattetakstnemnda.

Kravet om omtaksering ble avvist av teknisk kontor i Kongsberg kommune 11 januar 1994, av rådmannskontoret i Notodden kommune 21 desember 1993 og av overtakstnemnda i Lebesby kommune 29 november 1993.

Statnett anla sak mot disse tre kommunene ved henholdsvis Kongsberg byrett, Tinn og Heddal herredsrett og Vardø herredsrett med blant annet påstand om at avvisningsvedtakene skulle oppheves.

Kongsberg byrett avsa dom 18 mai 1995 med slik domsslutning:

"1. Kongsberg kommune v/eiendomsskattekontorets vedtak av 11.01.94 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i eiendomsskattenemnda.

2. Ny takst skal bygge på linjenettets tekniske verdi.

3. Saksomkostninger ilegges ikke, jfr. tvistemålsloven §174 første ledd."

Tinn og Heddal herredsrett avsa den 24 mars 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Notodden kommune frifinnes.

2. Statnett SF dømmes til å betale Notodden kommune saksomkostninger med kr 104540,- innen 14 dager."

Lebesby kommune inngav ikke tilsvar innen fristen, og Vardø herredsrett avsa 25 oktober 1994 uteblivelsesdom. Etter at kommunen

Side:194

hadde begjært oppfrisking, avsa Vardø herredsrett 27 juni 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Uteblivelsesdom av 25. oktober 1994 oppheves.

2. Ny taksering av Statnett SFs kraftoverføringsanlegg i Lebesby kommune skal bygge på anleggets tekniske verdi.

3. Statnett SF dømmes til å erstatte Lebesby kommune saksomkostninger med kr 91000,-. Oppfyllelsesfristen settes til 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av dommen."

Statnett har tatt ut stevning mot ytterligere fire kommuner, men disse sakene er stilt i bero til det foreligger rettskraftig dom i herværende ankesaker. Tilsvarende er den administrative behandling av sakene stanset i 26 kommuner.

Statnett påanket Kongsberg byretts dom til daværende Eidsivating lagmannsrett, Tinn og Heddal herredsretts dom til Agder lagmannsrett og Vardø herredsretts dom til Hålogaland lagmannsrett. Kongsberg kommune erklærte aksessorisk motanke. Statnett søkte om samtykke til å bringe ankesakene direkte inn for Høyesterett i medhold av tvistemålsloven §6 annet ledd, men dette ble nektet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutninger av 30 august 1995. Agder lagmannsrett og Hålogaland lagmannsrett overførte i medhold av domstolsloven §38 ankesakene til Borgarting lagmannsrett, hvor sakene ble forent til felles behandling etter tvistemålsloven §98.

Borgarting lagmannsrett avsa 4 juli 1997 dom med slik domsslutning:

"1. Kongsberg kommune frifinnes.

2. I ankesak 95-02359 A betaler Statnett SF saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med 283.833 - tohundreogåttitretusenåttehundreogtrettitre 00/100 - kroner til Kongsberg kommune.

3. I ankesak 95-02360 A betaler Statnett SF saksomkostninger for lagmannsretten med 32.125 - trettitotusenetthundreogtjuefem 00/100 - kroner til Kongsberg kommune.

4. a) Tinn og Heddal herredsretts dom av 24 mars 1995 stadfestes.

b) I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Statnett SF 146.692 - etthundreogførtisekstusensekshundreognittito 00/100 - kroner til Notodden kommune.

5. a) Vardø herredsretts dom av 27 juni 1995 stadfestes.

b) I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Statnett SF 205287.50 - tohundreogfemtusentohundreogåttisyv 50/100 - kroner til Lebesby kommune.

6. Oppfyllelsesfristen etter punkt 2, 3, 4 b) og 5 b) er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Det nærmere saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.

Statnett har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett i forhold til alle tre kommuner. Anken gjaldt opprinnelig lagmannsrettens rettsanvendelse, men den er senere utvidet til også å omfatte bevisbedømmelsen. I forhold til Kongsberg og Lebesby kommuner søkte Statnett om

Side:195

tillatelse til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Høyesteretts kjæremålsutvalg henviste anken mot Notodden kommune til behandling i Høyesterett, og utvalget samtykket i at også ankene mot Kongsberg og Lebesby kommuner ble henvist uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

Det er avhørt tre vitner ved bevisopptak, og fem vitner har avgitt skriftlige forklaringer. Det er fremlagt noen nye dokumenter. Saken står likevel i hovedsak i samme stilling som for de tidligere instanser. Partene er enige om at vedtaket til overtakstnemnda i Lebesby må oppheves på grunn av formelle feil, og Statnett har derfor ikke nedlagt formell påstand om dette.

Den ankende part - Statnett SF - har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:

De endringer som skjedde i energisektoren ved etableringen av skillet mellom produksjon og overføring av elektrisk kraft, og utskillelsen av Statnett som eget rettssubjekt og de nye overføringstariffer som ble fastsatt av NVE, gir grunnlag for omtaksering av Statnetts overføringsanlegg i sentralnettet.

De forskjellige takseringsprinsipper er hjelpemidler for å komme frem til omsetningsverdien slik denne er angitt i byskatteloven §5 første ledd. Man bør benytte det takseringsprinsippet som best fastsetter den objektive verdien av eiendommen. Økonomiske betraktninger tilsier at dette er en verdsettelse som tar utgangspunkt i anleggenes avkastningsverdi.

Etter det tidligere systemet omfattet statskraftsprisen, som ble fastsatt av Stortinget, også et vederlag for overføringen over sentralnettet. Fra 1970-tallet var det en målsetting at statskraftprisen skulle bli fastsatt ut fra langtidsgrensekostnad, dvs tilsvarende den fremtidige kostnaden ved å bygge ut ny kraftproduksjon og nye overføringslinjer. En taksering av overføringsanleggene med utgangspunkt i teknisk nyverdi kunne da være en hensiktsmessig metode. Etter den nåværende ordningen hvor overføringsdelen er skilt ut, er disse tjenester prisregulert ved forskrifter gitt av NVE. Høyeste lovlige avkastning var etter forskriftene som gjaldt i 1994 basert på en nedskrevet historisk kostpris - dvs bokført verdi - og en rente tilsvarende statsobligasjonsrenten med tillegg av én prosent. Det bestrides at de interne avregningsregler som Samkjøringen tidligere hadde, var av samme rettslige karakter og innhold som NVEs prisregulering.

Etter innføringen av NVEs tariffer kan overføringanleggenes omsetningsverdi beregnes mer nøyaktig enn tidligere. Da en kjøper i utgangspunktet ikke vil betale mer for anlegget enn det kan forrente med gjeldende tariffer, vil avkastningsverdien gi det mest presise grunnlaget for omsetningsverdien. Dette vil innebære at man anvender samme takseringsprisnipp for overføringsanlegg som for produksjonsanlegg. NVEs tariffer gir ikke noe grunnlag for å forrente teknisk nyverdi.

Statnett viser til dommen i Rt-1974-332 hvor det fremgår at verdsettelsen skal bygge på avkastningsverdien når det er klart at teknisk nyverdi ikke kan forrentes. Det kan ikke være tvilsomt at dette er situasjonen for overføringsanleggene i sentralnettet.

Statnett bestrider at prinsippet om objektivisert verdsettelse som grunnlag for eiendomsskatt innebærer at det skal ses bort fra prisreguleringen på overføringstjenestene. Det er her tale om en generell

Side:196

prisregulering som gjelder alle netteiere, som er objektiv og som må ansees som varig. Det kan ikke være grunnlag for å betrakte prisreguleringen som en fordeling av verdiene i overføringsanleggene, jf synspunktet i dommen i Rt-1994-333.

Lagmannsretten har tatt feil når den uttaler at det foreligger en bindende forvaltningspraksis for at overføringsanlegg skal takseres etter prinsippet om teknisk nyverdi. Det er tale om en kortvarig praksis som ikke har forankring i uttalelser fra de sentrale ligningsmyndigheter. Det avgjørende er imidlertid at den foreliggende praksis under ingen omstendighet kan være bindende etter at det er skjedd vesentlige endringer i rammebetingelsene.

Byskatteloven §4 fjerde ledd inneholder ikke noen begrensning i hva slags endringer som etter sin art kan gi grunnlag for omtaksering. Det er ingen holdepunkter for å tolke bestemmelsen innskrenkende på dette punkt. Det vises til at Finansdepartementet i en uttalelse av 14 mars 1990 har antatt at det foreligger en relevant inntrådt forandring når en eiendom blir fritatt fra takstplikt som den har vært underlagt.

Når det gjelder kravet i byskatteloven §4 fjerde ledd om at det må være skjedd en vesentlig forminskelse av verdien, er domstolenes prøving begrenset til om det ut fra Statnetts pretensjoner er klart at vesentlighetskriteriet ikke er oppfylt. Dette gjelder en endring av hele bransjens rammebetingelser, og terskelhøyden for å foreta en omtaksering bør da ikke settes høyt. Det er helt klart at vilkåret for å foreta omtaksering er oppfylt i forhold til Notodden og Lebesby, hvor forskjellen mellom takstverdi og bokført verdi, som utgjør grunnlaget for avkastningsverdien, er henholdsvis 34 og 73 prosent. For Kongsbergs vedkommende er forskjellen 14 prosent, men også her er vilkåret oppfylt fordi det må vurderes særskilt for hvert av de tre overføringsanleggene som går gjennom kommunen.

I forhold til Notodden og Kongsberg gjør Statnett gjeldende at eiendomsskattekontoret i kommunene uriktig har avvist kravet om omtaksering uten å oversende det til skattetakstnemnda. Når vedtakene er truffet av uriktig organ i kommunen, er utgangspunktet at de må oppheves med mindre det er klart at feilen ikke kan ha hatt betydning for avgjørelsen.

Statnett SF har nedlagt slik påstand:

"Ankesak 329/1997:

1. Kongsberg kommunes vedtak av 11.1.1994 om å avvise Statnett SFs krav om ny eiendomstaksering oppheves og saken henvises til behandling i Eiendomsskattenemnda.

2. Ved takseringen legges til grunn overføringsanleggenes verdi beregnet etter en avkastningsverdimetode. Ved avkastningsverdiberegningen tas det utgangspunkt i NVEs retningslinjer om maksimalavkastning.

3. Kongsberg kommune dømmes til å betale til Statnett SF - innen 14 dager fra dommens forkynnelse - saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett, med tillegg av 12 % rente p a fra 14 dager etter dommens forkynnelse.

Ankesak 330/1997:

1. Notodden kommunes vedtak av 21.12.1993 om å avvise Statnett SFs krav om ny eiendomstaksering oppheves og saken henvises til behandling i Eiendomsskattenemnda.

Side:197

2. Ved takseringen legges til grunn overføringsanleggenes verdi beregnet etter en avkastningsverdimetode. Ved avkastningsverdiberegningen tas det utgangspunkt i NVEs retningslinjer om maksimalavkastning.

3. Notodden kommune dømmes til å betale til Statnett SF - innen 14 dager fra dommens forkynnelse - saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett, med tillegg av 12 % rente p a fra 14 dager etter dommens forkynnelse.

Ankesak 331/1997:

1. Ved takseringen legges til grunn overføringsanleggenes verdi beregnet etter en avkastningsverdimetode. Ved avkastningsberegningen tas det utgangspunkt i NVEs retningslinjer om maksimalavkastning.

2. Lebesby kommune dømmes til å betale til Statnett SF - innen 14 dager fra dommens forkynnelse - saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett, med tillegg av 12 % rente p a fra 14 dager etter dommens forkynnelse."

Ankemotpartene - Kongsberg, Notodden og Lebesby kommuner - har sammenfallende anførsler og har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Det følger både av ordlyden i byskatteloven §5 første ledd, av bestemmelsens forarbeider, rettspraksis, takseringspraksis og øvrige rettskilder at overføringsanlegg skal verdsettes på grunnlag av teknisk verdi, slik lagmannsretten har lagt til grunn. I rettspraksis er det gitt uttrykk for at i spesielle tilfeller hvor det er åpenbart at man ikke kan regne med lønnsom drift, vil avkastningsverdien slå igjennom overfor substansverdien, jf Rt-1974-332. Denne unntaksregelen kommer imidlertid ikke til anvendelse for overføringsanlegg, som i henhold til langvarig praksis takseres på grunnlag av teknisk verdi helt uavhengig av avkastning. Heller ikke unntaket for kraftproduksjonsanlegg får anvendelse. For slike anlegg er avkastningsverdien benyttet for å få hensyntatt verdien av grunn og vannfall, jf Rt-1960-711.

Det foreligger etter kommunenes mening en rettslig bindende norm for at overføringsanlegg skal takseres etter teknisk nyverdi. Denne normen kan bare endres ved ny lovgivning.

NVEs prisregulering har dessuten ikke betydning i forhold til den objektiviserte norm som anvendes ved eiendomsskattetakseringen. Avkastningsgrunnlaget er fastsatt av NVE uten hensyn til overføringsanleggets reelle nytteverdi. Denne prisreguleringen bør betraktes på linje med andre konsesjonsvilkår, som ifølge Høyesteretts praksis ikke skal ha betydning ved takseringen.

Også den konkrete utformingen av prisreguleringen tilsier at overføringstariffene ikke vil være et egnet grunnlag for et nytt takseringsprinsipp. En verdsettelse på grunnlag av avkastningsprinsippet vil også være i strid med grunnleggende hensyn bak eiendomsskatten, særlig ønsket om at skatten skal være en fast inntektskilde for kommunene. De politiske myndigheter har ved flere anledninger stilt seg avvisende til en endret verdsettelsesnorm; blant annet i forbindelse med diskusjonen om iverksettelsen av §8 i eiendomsskatteloven. Det tilføyes at dersom Statnett får medhold i anken, vil konsekvensene - rent faktisk - bli en omfattende forskjellsbehandling både mellom kommuner, netteiere og nettnivåer.

Side:198

Selv om man skulle komme til at avkastningsverdien nå er et riktigere verdsettelsesprinsipp for overføringsanlegg enn teknisk nyverdi, foreligger etter kommunenes mening ikke vilkårene for omtaksering etter byskatteloven §4 fjerde ledd. Kommunene bestrider at det har funnet sted vesentlige endringer i den godtgjørelse som Statnett mottar for sine overføringsanlegg i sentralnettet. Den godtgjørelse som netteierne tidligere fikk i henhold til Samkjøringens regler, og den de får i henhold til NVEs retningslinjer, er i hovedsak beregnet på samme måte. Det bestrides at det lå et fortjenesteelement i statskraftprisen - utover den godtgjørelse som netteier fikk gjennom reglene for Samkjøringen.

Statnetts krav om omtaksering er begrunnet i et annet verdsettelsesprinsipp enn det som har vært benyttet frem til nå. En verdireduksjon som fremkommer som et resultat av at man benytter forskjellig målestokk, er imidlertid ikke en relevant forandring i relasjon til byskatteloven §4 fjerde ledd. Under ingen omstendighet foreligger det en vesentlig reduksjon av verdien på overføringsanleggene i Kongsberg.

Siden spørsmålet om vilkårene for omtaksering var oppfylt utelukkende berodde på en rettslig vurdering, var det korrekt av eiendomsskattekontorene i Kongsberg og Notodden å avvise kravet uten å oversende det til skattetakstnemnda. Etter det rettslige syn kommunene gjør gjeldende i saken, har en eventuell saksbehandlingsfeil på dette punkt ikke hatt betydning for sakens utfall.

Kongsberg kommune har nedlagt slik påstand:

"1. Borgarting lagmannsretts dom av 4.7.1997 pkt. 1, 2 og 6 stadfestes.

2. Kongsberg kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Notodden kommune har nedlagt slik påstand:

"1. Borgarting lagmannsretts dom av 4.7.1997 pkt. 4 og 6 stadfestes.

2. Notodden kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Lebesby kommune har nedlagt slik påstand:

"1. Borgarting lagmannsretts dom av 4. juli 1997 pkt. 5 og 6 stadfestes.

2. Lebesby kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Saken gjelder gyldigheten av avslag på krav om omtaksering etter byskatteloven §4 fjerde ledd av Statnetts overføringsanlegg i sentralnettet i Notodden, Kongsberg og Lebesby kommuner.

I Notodden og Kongsberg ble Statnetts krav om omtaksering avvist av henholdsvis rådmannskontoret og teknisk kontor, som var de kontorene som hadde ansvaret for utskriving av eiendomsskatt, jf eiendomsskatteloven §1 tredje ledd. Statnett hevder at eiendomsskattekontoret ikke hadde kompetanse til å avvise kravet om omtaksering, men at det skulle vært oversendt takstnemnda til avgjørelse. For Lebesby oppstår ikke dette spørsmålet fordi avslaget der ble gitt av overtakstnemnda, men det er - som tidligere nevnt - her enighet mellom partene om at overtakstnemndas vedtak må oppheves på grunn av formelle feil.

Etter byskatteloven §4 fjerde ledd kan både skattyteren og formannskapet

Side:199

kreve omtaksering. Kompetansen til takstnemnda må - slik jeg ser det - være den samme uten hensyn til om den skattepliktige eller kommunen krever omtaksering. Ved krav fra formannskapet om omtaksering ville det være i dårlig samsvar med de habilitetskrav som må stilles, om administrasjonen avgjorde kravet. Jeg er kommet til at loven må forstås slik at det hører under takstnemnda å ta stilling til om vilkårene for omtaksering er til stede. Dette synes også forutsatt i §10 i Finansdepartementets utkast til standard vedtekter. Ankemotpartene har vist til at kommunene ikke kan bringe et vedtak om omtaksering inn for domstolene, men dette er etter mitt syn ikke et argument for at kompetansen tilligger eiendomsskattekontoret. Lovens ordning er nemlig at kommunene ikke kan få prøvet takstnemndas vedtak rettslig, dette gjelder også de ordinære takseringsvedtak.

Kongsberg og Notodden kommuner hevder at eiendomsskattekontoret har adgang til å avvise et krav om omtaksering dersom kontoret finner at kravet av rettslige grunner klart ikke kan føre frem. Jeg antar at det kan være en praktisk ordning at eiendomsskattekontoret i slike tilfeller meddeler dette til skattyteren. Etter det opplyste er dette ordningen i Oslo og Bergen. Men dersom skattyteren fastholder at kravet skal behandles av takstnemnda, må saken oversendes dit. - Det er etter mitt syn ikke grunnlag for at de juridiske problemstillinger som et krav om omtaksering reiser, skulle falle utenfor nemndas kompetanse. Også den ordinære taksering som foretas hvert tiende år, kan reise vanskelige juridiske spørsmål som skattetakstnemnda må ta stilling til, f eks om hvilket verdsettelsesprinsipp som skal benyttes.

Det var derfor en feil at kravet om omtaksering ble avvist på administrativt nivå i Notodden og Kongsberg. Spørsmålet blir så hvilken betydning feilen har for vedtakets gyldighet. Partene er enige om at forvaltningsloven §41 her må anvendes analogisk, og at det avgjørende skjønnstema er om avvisningsvedtaket materielt sett er riktig. Jeg kommer derfor tilbake til dette spørsmålet avslutningsvis i min drøftelse.

Etter byskatteloven §4 fjerde ledd er det et vilkår for omtaksering at eiendommen har vært gjenstand for en vesentlig verdiendring. For å kunne ta stilling til om dette kravet er oppfylt, er det hensiktsmessig først å ta stilling til Statnetts anførsel om at en taksering etter avkastningsverdi i disse tilfeller vil gi et riktigere grunnlag for en verdsettelse etter byskatteloven §5 første ledd enn prinsippet om teknisk nyverdi, som er lagt til grunn ved de foretatte takseringer, og at avkastningsverdien derfor må legges til grunn.

Bakgrunnen for kravet om omtaksering var endringene som skjedde ved gjennomføringen av energiloven. Som konsesjonsvilkår for drift av overføringsanlegg fastsetter NVE årlig forskrifter - retningslinjer - for prisfastsettelsen. Forskriftene fra 1993 bygget på at netteieren skulle få dekning for driftsutgifter og kapitalomkostninger fastsatt med utgangspunkt i historisk verdi. Den årlige avkastning på den ikke nedskrevne kapital ble forrentet med én prosent over statsobligasjonsrenten. - Forskriftene ble vesentlig endret i 1997. Etter de nye retningslinjene avhenger avkastningen i betydelig grad av hvordan anlegget oppfyller effektivitetsmål fastsatt av NVE.

Tidligere fikk Statkraft en kraftpris som både omfattet produksjon og overføring. Det har siden 1970-tallet vært en politisk målsetting at

Side:200

prisen på elektrisk kraft skulle knyttes til kostnadene ved utbygging av nye produksjons- og overføringsanlegg. Dette prinsipp ble imidlertid ikke søkt gjennomført generelt; den kraftkrevende industrien ble holdt utenfor ordningen. For Samkjøringens interne avregning bygget man på et selvkostprinsipp. Avregningen i forhold til de produsenter som overførte mer kraft enn deres relative andel av overføringsnettet, ble fastsatt slik at nettleien dekket drifts- og kapitalomkostningene. - Jeg finner det ikke nødvendig å redegjøre ytterligere for de reglene som gjaldt tidligere, og jeg finner heller ikke grunn til å gå nærmere inn på forholdet mellom statskraftprisen og Samkjøringens avregningsregler.

Etter byskatteloven §5 første ledd skal eiendomsskattetaksten fastsettes ut fra hva eiendommen "antages at kunne avhændes for under sedvanlig omsætningsforhold ved frit salg". Når bestemmelsen særlig fremhever eiendommens "beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet", peker dette hen mot den betydning disse forholdene kan ha for eiendommens omsetningsverdi. Men formuleringen kan også sees som et uttrykk for den objektiviserte verdi som man her skal komme frem til. I praksis har taksering på grunnlag av substansverdi - i betydningen teknisk nyverdi - i stor utstrekning vært anvendt ved industrielle anlegg. Et unntak har vært produksjonsanlegg for elektrisk kraft som stort sett er blitt taksert på grunnlag av avkastningsverdien, mens overføringsanlegg for elektrisk kraft har blitt taksert på grunnlag av substansverdien. At dette har vært takseringspraksis er blant annet uttalt i Ot.prp.nr.23 (1995-96) Skattlegging av kraftforetak side 149.

I Hydrodommen i Rt-1974-332, som gjaldt taksering av industrielle anlegg, behandles forholdet mellom taksering etter substans- og avkastningsverdien. Dommen må forstås slik at det ikke uten videre vil være riktig å bygge på avkastningsverdien når denne er lavere enn substansverdien. Førstvoterende gir uttrykk for at det bare er i de spesielle tilfeller "da det er temmelig åpenbart at man ikke kan regne med lønnsom drift, at avkastningsverdien må slå igjennom overfor substansverdien når det gjelder taksering etter byskattelovens første kapittel." Denne uttalelsen er i senere dommer av Høyesterett forstått slik at det ble "akseptert at eiendomsskattetaksten kan bygge på substansverdien dersom det ikke er "temmelig åpenbart" at avkastningsverdien er lavere", jf Rt-1987-1290 og Rt-1991-98.

På bakgrunn av bemerkningene i dommen i Rt-1974-332 mener jeg at det skal atskillig til før det vil være grunnlag for å gå over til nytt prinsipp for taksering av overføringsanlegg. Jeg kan likevel ikke se at den foreliggende praksis har etablert en rettslig norm som bare kan endres ved ny lovgivning. En endring i et anleggs avkastning vil kunne ha så stor betydning for anleggets omsetningsverdi at det ut fra synspunktene i 1974-dommen vil være riktig å byggge verdsettelsen på avkastningsverdien.

Først må det imidlertid tas stilling til om prisreguleringen er et forhold som skal tas i betraktning ved en verdsettelse etter byskatteloven §5 første ledd. Selv om takseringen etter denne bestemmelsen skal skje til omsetningsverdi, betyr ikke det at verdien av anlegget fullt ut skal beregnes på samme måte som ved formuesligningen. Det er derfor ikke avgjørende at Finansdepartementet i brevet av 25 august 1993 til Skattedirektoratet uttalte at verdien av overføringsanleggene ved

Side:201

formuesligningen med utgangspunkt i en lønnsomhetsvurdering skulle verdsettes i samsvar med bokført anleggskapital.

Eiendomsskatten er en objektskatt. De nærmere prinsipper for takseringen er her utviklet gjennom rettspraksis. Det er eiendommen med den foretatte utbygging som er skatteobjekt, ikke den aktuelle eiers økonomiske interesse i denne. Det sees bort fra privatrettslige avtaler som kan påvirke verdien av eiendommen. Den omsetningsverdien som byskatteloven §5 første ledd viser til, er således ikke den pris en kan oppnå i markedet for eiendom på det aktuelle tidspunkt, men en tenkt pris som fremkommer når en ser bort fra særlige forhold knyttet til den enkelte eiers utnytting av eiendommen.

Men man har ved fastsettelsen av den objektiviserte verdi også sett bort fra generelle byrder som er pålagt de aktuelle eiendommene. Dette er særlig kommet til uttrykk i saker om betydningen av konsesjonsvilkår ved eiendomsbeskatning av kraftverk. I dommen om Meråker Smelteverk i Rt-1958-801 ble det uttalt at man ved eiendomsbeskatningen skal se bort fra hjemfallsretten for kraftverk; et standpunkt som er opprettholdt i senere rettspraksis. Synspunktet er at hjemfallsretten bare påvirker verdien for den enkelte eier, men ikke verdien av verket i seg selv. Når det gjelder plikten til å levere konsesjonskraft, følger det av Tydaldommen i Rt-1994-333 at det ikke skal tas hensyn til denne forpliktelse ved takseringen. - Jeg tilføyer at den objektiviserte verdi skal anvendes uten hensyn til om verdsettelsen skjer ut fra avkastningsverdien eller på grunnlag av substansverdien.

Forskriftene som NVE har fastsatt for nettleie i sentralnettet, er konsesjonsvilkår som er gitt fordi man har funnet det nødvendig å regulere prisfastsettelsen ved de naturlige monopol som her vil kunne oppstå. Jeg tar ikke stilling til i hvilken utstrekning det ellers vil være grunnlag for å se bort fra en prisregulering ved taksering etter byskatteloven §5 første ledd. De aktuelle forskrifter er imidlertid utformet slik at nettleien fremtrer som en konstruert pris som det etter mitt syn ikke vil harmonere med prinsippet om objektivisert verdi å legge vekt på. Siden saken gjelder ligningen for 1994, er det forskriftene slik de var på dette tidspunktet som må være utgangspunktet for vurderingen.

Avkastningen var ikke knyttet til de tjenester - den nytte - som anlegget utfører, men til anleggets bokførte verdi. Etter mitt syn har imidlertid anleggets bokførte verdi liten sammenheng med dets "beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet", som omsetningsverdien i følge byskatteloven §5 første ledd forutsetningsvis beror på. At de forskrifter som NVE har fastsatt, er lite egnet som grunnlag for en objektivisert verdsettelse av overføringsanlegg, fremstår særlig klart for anlegg som er helt nedskrevet. Riktignok har Statnett akseptert at det skilles ut en basiskapital som ikke nedskrives, men dette er uten grunnlag i forskriftene og kan i forhold til den prinsipielle problemstilling ikke ha betydning. I forhold til prinsippet om objektivisert verdi fremstår reglene også som lite egnet når det gjelder anlegg som har fått statstilskudd. Her er utgangspunktet at det ikke skal beregnes avkastning av den delen av kapitalen som statstilskuddet utgjør.

Kommunene har også anført at det er uheldig dersom taksten skal avhenge av netteiernes disposisjoner. De har i den forbindelse vist til at anleggseierne kan søke NVE om å få åpningsbalansen oppskrevet. Flere

Side:202

private netteiere har gjort dette. Det var - anføres det - for å unngå prisøkning for brukerne at Statnett besluttet ikke å søke om slik oppskriving. I hvilken utstrekning en slik oppregulering ville blitt godtatt for Statnetts anlegg, er uavklart. Men jeg er likevel enig i at adgangen - så langt den gjaldt - til å oppregulere åpningsbalansen illustrerer at prisforskriftene ikke er egnet som grunnlag for en verdsettelse etter en objektivisert verdi. - Selv om dette forholdet ikke er avgjørende for mitt syn på saken, nevner jeg også at takseringen for eiendomsskatt forutsetningsvis skal gjelde for perioder på 10 år, og at det derfor vil kunne være vanskelig å bygge på prisforskrifter som raskt kan endres. Som tidligere nevnt ble prisforskriftene vesentlig endret i 1997, og avkastningen avhenger nå av hvor effektivt det enkelte anlegget drives. De nye reglene illustrerer ytterligere problemer med å bygge på en avkastningsverdi.

Det kan nok sies at jeg her har gått langt i å anvende en objektivisert norm for verdsettelsen etter byskatteloven §5 første ledd. Også i dommen i Rt-1994-333 ble det gitt uttrykk for tvil om hvor langt det vil være riktig å anvende dette prinsippet. Jeg er imidlertid blitt stående ved at både eiendomsskattens karakter av objektskatt og reelle hensyn tilsier at NVE's prisregulering ikke er et egnet grunnlag ved eiendomsskattetakseringen av overføringsanlegg.

Det er etter dette ikke nødvendig å ta stilling til i hvilken utstrekning NVEs prisforskrifter innebar vesentlige endringer i forhold til den tidligere ordning med statskraftpris og Samkjøringens avregningsregler. - Noe grunnlag for omtaksering etter byskatteloven §4 fjerde ledd foreligger etter dette ikke. - Statnett har under prosedyren for Høyesterett antydet at det kan være grunnlag for omtaksering, selv om man skulle komme til at verdsettelsen fremdeles bør skje på grunnlag av prinsippet om teknisk nyverdi. Denne anførselen er ikke er nærmere utdypet og kan åpenbart ikke føre frem.

Det resultatet jeg er kommet til, innebærer at den feilen som eiendomsskattekontorene i Notodden og Kongsberg begikk ved å avvise kravet om omtaksering uten å oversende det til skattetakstnemnda, ikke har hatt betydning for resultatet. Det er da ikke noe grunnlag for å kjenne avvisningsvedtakene ugyldige.

Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste; idet jeg også er enig i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Når det gjelder lagmannsrettens behandling av Kongsberg kommunes motanke, finner jeg imidlertid - etter det standpunkt jeg har inntatt til spørsmålet om eiendomsskattekontorets kompetanse - at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Dette kommer til uttrykk ved at stadfestelsen ikke omfatter punkt 3 i lagmannsrettens domsslutning.

Jeg finner at kommunene også bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Statnett har gjort gjeldende at Lebesby kommune som på grunn av reglene om prøveadvokater måtte skifte prosessfullmektig, burde ha benyttet den samme prosessfullmektigen som de de to andre kommunene. Etter omstendighetene finner jeg imidlertid at Lebesby kommune måtte kunne velge å la seg representere ved en advokat fra det samme advokatfirmaet som hadde representert kommunen for de tidligere instanser. Det bemerkes at de to prosessfullmektigene foretok en hensiktsmessig arbeidsfordeling under

Side:203

ankeforhandlingen. Derimot finner jeg at det er grunn til å foreta en viss reduksjon i omkostningsoppgaven til advokat Einar Bakko, som representerte både Kongsberg og Notodden kommuner også for de tidligere instanser. Jeg finner at saksomkostningene som tilkjennes Kongsberg kommune bør settes til kr 130.000, inklusive utlegg, mens saksomkostningene som tilkjennes Notodden kommune settes til kr 120.000, inklusive utlegg. Det er etter mitt syn ikke grunnlag for Statnetts anførsel om at kommunenes omkostningskrav må reduseres fordi kommunene ikke samtykket i at samtlige vitner avga skriftlige erklæringer.

Jeg stemmer for denne

dom:

I ankesak Statnett SF - Kongsberg kommune:

1. Lagmannsrettens dom - domsslutningen punkt 1, 2 og 6 - stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Statnett SF 130.000 - hundreog trettitusen - kroner til Kongsberg kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

I ankesak Statnett SF - Notodden kommune:

1. Lagmannsrettens dom - domsslutningen punkt 4 og 6 - stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Statnett SF 120.000 - hundreogtjuetusen - kroner til Notodden kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

I ankesak Statnett SF - Lebesby kommune:

1. Lagmannsrettens dom - domsslutningen punkt 5 og 6 - stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Statnett SF 206.019 - tohundreog sekstusenognitten - kroner til Lebesby kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Dommer Matningsdal: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :