HR-1999-79 - Rt-1999-1713

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1999-11-16
Publisert:	HR-1999-00079 - Rt-1999-1713 (407-99)
Stikkord:	Straffeprosess, Privat straffesak, Påtalemyndighetens uttreden, Forkynnelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om påtalemyndigheten kunne tre ut av en sak der den hadde overtatt forfølgningen etter Straffeprosessloven (1981) § 423 og om anken i det konkrete tilfellet kunne behandles til tross for at den ikke var forkynt for saksøkte etter Straffeprosessloven (1981) § 421 annet ledd. Høyesterett kom til at påtalemyndigheten ikke kunne tre ut av saken. Uttalt at Straffeprosessloven (1981) § 423 må forstås slik at når påtalemyndigheten går inn i saken, gjelder dette frem til endelig avgjørelse. Videre at saken måtte avvises fordi anken aldri ble forkynt for saksøkte.
Saksgang:	Haugesund byrett saknr 1996-00597 - Gulating lagmannsrett LG-1997-2259 - Høyesterett HR-1999-00079, snr. 55/1998
Parter:	Påtalemyndigheten (Kst statsadvokat Jan Glent) A og B (advokat Per Danielsen) mot C (advokat Bjørn O. Vikse - til prøve)
Forfatter:	Oftedal Broch, Skoghøy, Rieber-Mohn, Gussgard, Holmøy
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §312, §421, §423, §318, §323, §345, §346, §404, §415, §440, Straffeloven (1902) §121, §52, Tvistemålsloven (1915) §175, Forvaltningsloven (1967) §13

Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder en anke fra saksøkerne i privat straffesak, som for Høyesterett er blitt begrenset til to prosessuelle spørsmål: om påtalemyndigheten kan tre ut av en sak der den har overtatt forfølgningen etter straffeprosessloven §423 og om anken i det konkrete tilfellet kunne behandles til tross for at den ikke var forkynt for saksøkte etter straffeprosessloven §421 annet ledd.

I privat straffesak anlagt av A og B ble C 25. juni 1997 dømt av Haugesund byrett for overtredelse av straffeloven §121 jf. forvaltningsloven §13 krenkelse av lovbestemt taushetsplikt. Fastsettelse av straff ble utsatt i medhold av straffeloven §52 nr. 1.

C påanket dommen. Etter straffeprosessloven §423 overtok da påtalemyndigheten forfølgningen av saken i lagmannsretten. Saksøkerne sluttet seg til forfølgningen i medhold av samme bestemmelse.

Gulating lagmannsrett avsa 4. august 1998 kjennelse med slik slutning:

«1. Byrettens dom oppheves og saken avvises fra byretten.

2. Innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse skal A og B, én for begge og begge for én, betale saksomkostninger for byretten til C med 30.150 tredvetusenetthundreogfemti kroner.»

Lagmannsretten fant at A og B ikke kunne opptre som saksøkere, fordi de ikke var å anse som fornærmet ved en eventuell overtredelse av straffeloven §121.

På vegne av A og B påkjærte advokat Per Danielsen 21. august 1998 kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som returnerte kjæremålet 2. oktober 1998 idet utvalget bemerket at det aktuelle rettsmiddel var anke, jf. straffeprosessloven §346 sammenholdt med §345. Det ble bedt om at saken ble forberedt som ankesak. Anke ble deretter innsendt 28. oktober 1998. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 23. november 1998 anken fremmet.

Påtalemyndigheten ble underrettet om denne beslutning. Riksadvokaten underrettet Høyesterett om at påtalemyndigheten ville trekke seg ut av saken. Riksadvokaten pekte på at det etter straffeprosessloven §423 bare er hvor saksøkte anker at påtalemyndigheten har plikt til å overta. I denne saken er det for Høyesterett saksøkerne som er ankende parter, og tilfellet faller utenfor §423. Brevet fortsetter slik:

«Påtalemyndigheten bør i en slik situasjon trekke seg ut av saken og igjen

Side:1714

overlate forfølgningen til saksøkerne hvilket herved gjøres. Bakgrunnen for bestemmelsen i §423 antas å være at hvor saksøkerne har fått medhold, er det en presumpsjon for at saksanlegget ikke har vært helt uten grunnlag. Saksøkerne bør da spares for utgiftene som oppstår som følge av saksøktes anke, jf. Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker (1969) side 354 (kommentaren til utkast til §421), Andenæs, Norsk straffeprosess II, side 228 og Bjerke og Keiserud. Straffeprosessloven med kommentarer II, side 994. I nærværende tilfelle slår dette lovgrunnlaget ikke til; det er saksøkerne som ved egen anke pådrar seg utgifter. I tillegg kommer at representasjonen under ankeforhandlingen blir lite heldig om påtalemyndigheten opptrer i saken for Høyesterett. Påtalemyndigheten anførte for lagmannsrett at saken burde avvises. Lagmannsretten sluttet seg til dette. Anken retter seg således mot en lovforståelse som påtalemyndigheten slutter seg til.»

I brev 26. januar 1999 har forberedende dommer i Høyesterett kommentert Riksadvokatens brev:

«Forberedende dommer er enig i at påtalemyndighetens stilling kan være endret som følge av at lagmannsretten opphevet byrettens fellende dom. Det kan imidlertid også anføres hensyn som trekker i motsatt retning. Særlig hensynet til sakens opplysning og avgjørelsens betydning for andre straffebud kan trekke i denne retning.

Da det med andre ord ikke er klart hvilke konsekvenser straffeprosessloven §423 har i dette tilfellet, ville Høyesterett bli nødt til å utsette ankebehandlingen dersom påtalemyndigheten uteblir og vedkommende avdeling tolker loven annerledes enn riksadvokaten. Påtalemyndigheten vil derfor bli innkalt til ankebehandlingen hvor den selvsagt kan anføre sin tolking av §423.»

Etter dette har påtalemyndigheten avgitt møte, og fastholdt Riksadvokatens synspunkter, særlig at hensynet til saksøkerne nå stiller seg helt annerledes enn da lagmannsretten behandlet saksøktes anke. Videre fremheves det at bestemmelsen i §423 er preseptorisk. Den gir ikke påtalemyndigheten adgang til å vurdere ut fra den konkrete sak om det er behov for at påtalemyndigheten overtar. Slik sett er den adgang påtalemyndigheten har etter straffeprosessloven §415 til å overta en sak langt å foretrekke. Her er adgangen fakultativ, og vil stort sett dekke påtalemyndighetens behov i forhold til private straffesaker.

De ankende parter sa seg under saksforberedelsen enig i Riksadvokatens synspunkter ut fra praktiske hensyn. I skranken har de likevel fremhevet at fordi §423 er preseptorisk, kan det fremstå som tvilsomt hvorvidt påtalemyndigheten har adgang til å trekke seg på det stadiet saken nå står.

Også ankemotparten aksepterte under saksforberedelsen at Riksadvokaten trakk seg ut. Det fremheves likevel at dette kan føre til en noe unaturlig situasjon i de tilfeller der Høyesterett opphever lagmannsrettens avgjørelse. Etter §423 vil påtalemyndigheten da måtte gjeninntre i saken for lagmannsretten, noe som gjør fraværet under Høyesteretts behandling noe underlig.

Jeg er kommet til at straffeprosessloven §423 må forstås slik at når påtalemyndigheten går inn i saken, gjelder dette frem til endelig avgjørelse. Jeg mener dette resultatet er en naturlig forståelse av bestemmelsens

Side:1715

ordlyd, når det uttales at påtalemyndigheten «overtar ... forfølgingen». Har saksøker tiltrådt saken etter §423 jf. §404, vil dette medføre at påtalemyndigheten fortsatt er part for Høyesterett dersom saksøkerne velger å anke lagmannsrettens avgjørelse. Dermed unngår man også den uheldige ut- og gjeninntredelse som, slik ankemotparten har påpekt, ellers ville bli konsekvensen dersom Høyesterett opphever lagmannsrettens dom. Endelig peker jeg på at denne situasjonen bare oppstår ved anke til Høyesterett. Ankesakens behandling forutsetter at anken har en spesiell interesse, jf. straffeprosessloven §323, og sakens opplysning vil da være tjent med at påtalemyndigheten møter.

Nærværende sak har reist ytterligere et prosessuelt spørsmål, som kommenteres slik i brevet 26. januar 1999 fra forberedende dommer i Høyesterett:

«Etter henvisningen har jeg blitt oppmerksom på at det kan være feil ved forkynningen av anken som må medføre at anken avvises: Etter straffeprosessloven §421 annet ledd 2. punktum må ankeerklæringen forkynnes for saksøkte innen utløpet av ankefristen. Bjerke/Keiserud II side 992 pkt 4 tolker bestemmelsen slik at det er tilstrekkelig at anken innen fristen er avgitt til forkynnelse.

Loven oppstiller ingen tilsvarende regel om avgivelse til forkynnelse av kjæremålet. I denne saken påkjærte saksøkerne rettidig lagmannsrettens kjennelse, men det var som kjent feil rettsmiddel. Anke ble inngitt 28 oktober 1998 etter utløpet av den opprinnelige rettsmiddelfristen. Ved henvisningen ble det oversett at anken ikke synes avgitt til forkynnelse for saksøkte. Det kan dermed reises spørsmål om anken av den grunn må avvises. Jeg ber derfor partene om å forberede seg på å behandle dette spørsmålet under ankebehandlingen.»

Jeg gjengir følgende fra saksforholdet:

Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt 4. august 1998. Kjennelsen ble vedtatt forkynt av de ankende parters prosessfullmektig, advokat Danielsen, 17. august og kjæremål erklært 21. august - innenfor kjæremålsfristen. Etter straffeprosessloven §346 jf. §345 var anke det riktige rettsmiddel. Som bemerket av forberedende dommer, må en anke fra saksøker i privat straffesak etter straffeprosessloven §421 annet ledd avgis til forkynnelse innen utløpet av ankefristen, som i likhet med kjæremålsfristen er på 14 dager. Kjæremålet ble ikke sendt til forkynnelse, men oversendt Gulating lagmannsrett som sendte det videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg 17. september. Lagmannsretten sendte også kopi av kjæremålet til Cs daværende advokat og til statsadvokatene i Rogaland.

Dokumentene ble tilbakesendt lagmannsretten 2. oktober 1998 med slik påtegning fra Høyesteretts kjæremålsutvalg:

«Kjæremålsutvalget bemerker at det aktuelle rettsmiddel i saken er anke, jf strpl §346, jf §345. Det bes derfor om at saken forberedes som ankesak.»

Lagmannsretten sendte 5. oktober 1998 dokumentene videre til statsadvokatene i Rogaland samtidig som advokat Danielsen og Cs daværende advokat ble tilsendt kopi av kjæremålsutvalgets påtegning. Advokat Danielsen fikk oversendt sakens dokumenter fra statsadvokatene.

Side:1716

Han utarbeidet deretter anke til Høyesterett 28. oktober. Anken ble via statsadvokatene i Rogaland sendt til Høyesterett. Statsadvokatene sendte kopi av anken til Cs daværende prosessfullmektig. Kjæremålsutvalget tillot anken fremmet ved beslutning 23. november 1998.

Det vil av dette fremgå at C ved sin prosessfullmektig var blitt underrettet både om kjæremålet og den senere anke, men intet var blitt forkynt for ham slik straffeprosessloven §421 annet ledd angir.

A og B gjør gjeldende at den feil som er begått i saken kjæremål ble anvendt i stedet for anke mot lagmannsrettens kjennelse i meget liten grad har medført realitetsforskjeller for ankemotparten. Kjæremålsfristen og ankefristen er begge 14 dager. Innholdsmessig er den ankeerklæring som ble sendt likelydende med kjæremålserklæringen. Kjæremålet ble i seg selv korrekt behandlet, og underretning ble gitt Cs prosessfullmektig. Dette skjedde uten noe større opphold enn det som kan forekomme ved et stevnevitnekontor når en anke blir sendt til forkynnelse. Videre hevdes det at tilbakemeldingen fra Kjæremålsutvalget om å forberede saken som ankesak, ligger nær en oppfordring om å foreta denne rettelse. Motparten har ikke protestert verken på at det anvendte rettsmiddel var feil eller på den manglende forkynnelsen. Selv om det erkjennes at retten av eget tiltak må vurdere og eventuelt tillegge feilen virkning, sier dette noe om at feilen ikke kan ha hatt vesentlig betydning for motparten.

På det tidspunkt den rettede anken ble sendt inn til Høyesteretts kjæremålsutvalg, var ankemotparten gjennom kjæremålet vel kjent med ankens reelle innhold og han ble også oversendt anken. Det er en helt overdreven formalisme om det skulle legges de ankende parter til last at anken på dette tidspunkt ikke ble forkynt for C.

Under enhver omstendighet hevdes det at den manglende forkynnelsen bare kan legges prosessfullmektigen lite til last. Dessuten bør parten i disse saker ikke til sin skade identifiseres med prosessfullmektigen.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«Avvisningskravet forkastes.»

C har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ankemotparten erkjenner at anken innholdsmessig er lik kjæremålserklæringen. Den klare feil er imidlertid at verken kjæremålserklæringen eller anken er forkynt, jf. kravet i straffeprosessloven §421 annet ledd. Ordlyden i bestemmelsen er klar og er i praksis blitt forstått strengt. Regelen må tolkes på bakgrunn av at C i denne saken inntar posisjonen som tiltalt, mens de ankende parter skal fylle påtalemyndighetens rolle. De feil som er begått, vil uthule ankefristen til tiltaltes skade. At C ikke krevde avvisning før spørsmålet ble reist av forberedende dommer i Høyesterett, er uten betydning. Regelen må anvendes av retten ex officio.

C har nedlagt slik påstand:

«Anken avvises.»

Påtalemyndigheten har i det vesentlige hevdet samme synspunkt som C og nedlagt samme påstand.

Side:1717

Jeg finner at anken må avvises.

Det er for meg grunnleggende at saken dreier seg om et straffekrav og behandles i straffeprosessens former. I normaltilfellene er det påtalemyndigheten som fremmer krav om straff, eventuelt en anke mot siktede. Det siste skjer ved at anken forkynnes for siktede personlig, jf. straffeprosessloven §312 fjerde ledd. Det fremgår av bestemmelsen at det er tilstrekkelig at anken innen ankefristen «må være avgitt til forkynning», det vil si avsendt til stevnevitnet. Det er dette kravet vi finner igjen for private straffesaker i §421 annet ledd. Her er ordlyden: «Ankeerklæringen må forkynnes for saksøkte innen utløpet av fristen», men dette har vært forstått likt med kravet i §312 fjerde ledd, jf. Rt-1989-257. Det er altså tilstrekkelig at saksøker har avgitt anken til forkynnelse innen ankefristen.

For øvrig har bestemmelsen vært tolket strengt. Således er en anke blitt avvist når den utelukkende er sendt domstolen, dersom det ikke samtidig uttrykkelig er bedt om at den blir sendt til forkynnelse for saksøkte, jf. Rt-1994-92. I saken, som gjaldt anke over en byrettsdom avsagt 20. oktober 1993, innga saksøker anke til retten 5. november 1993 uten å anmode om at den ble forkynt for saksøkte. Byretten sendte ankeerklæringen til forkynnelse for saksøktes prosessfullmektig 9. november. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte at skritt til forkynnelse først ble tatt etter at ankefristen var utløpt, og anken ble avvist. Avgjørelsen i 1994 viser også at praksis er meget tilbakeholden med å tillate at anken inngis til forkynnelse etter ankefristens utløp med hjemmel i nåværende §318 i straffeprosessloven, noe som ville føre til en «reell uthuling av den ankefristen som er satt i loven». Det er heller ikke tilstrekkelig at saksøkte har fått kjennskap til anken på annen måte, Rt-1990-146.

På bakgrunn av rettspraksis er det etter dette klart at dersom det korrekte rettsmiddelet - anke - var sendt til lagmannsretten den 21. august 1998, og retten ikke ble bedt om å foreta forkynnelse, ville resultatet i vår sak blitt at anken måtte avvises. Det som er spesielt i vår sak, er at advokat Danielsen feilaktig innsendte en kjæremålserklæring. Denne ble meddelt Cs advokat, men - naturlig nok - aldri forkynt for C. Spørsmålet er om dette kan medføre et annet resultat. Jeg mener svaret er nei. Når rettspraksis ikke har godtatt manglende forkynnelse i et tilfelle der saksøkte kjente til at det var blitt inngitt anke, må det samme desto mer gjelde i et tilfelle som vårt, der saksøkte kjente til at det var inngitt et kjæremål i saken og det uten hensyn til om saksøkte forsto at kjæremål i den foreliggende situasjon var et galt rettsmiddel.

Forkynnelse av anken skal sikre notoritet i forhold til at tiltalte - eller i vår sak saksøkte - har fått vite hvilket krav som reises mot ham i straffesaken. Hans eventuelle kunnskap om at det var inngitt et kjæremål, som til overmål var et uriktig rettsmiddel, kan åpenbart ikke erstatte den notoritet som sikres ved kravet om forkynnelse av anken i §421 annet ledd. Og den senere avgitte ankeerklæringen ble aldri forkynt. Men på dette punkt tilføyer jeg at resultatet måtte ha blitt det samme om den beriktigede anke datert 28. oktober 1998 var blitt forkynt for saksøkte samtidig som den ble innsendt til Høyesterett. Dette ville åpenbart vært et for sent tidspunkt. Reglene for ankefristens avbrytelse må kunne forventes overholdt, jf. hva jeg tidligere har referert om praksis etter

Side:1718

straffeprosessloven §318. I forhold til denne bestemmelsen bemerker jeg for øvrig at saksøkerne i utgangspunktet må identifiseres med sin prosessfullmektigs handlinger. Den sak saksøkerne har vist til i motsatt retning, Rt-1977-136, gjaldt saksøktes identifikasjon med sin prosessfullmektig.

Med det resultat jeg er kommet til, må saksøkerne betale sakens omkostninger, jf. straffeprosessloven §440 sammenholdt med tvistemålsloven §175 første ledd. Saksøkte har hatt offentlig oppnevnt forsvarer, og erstatningen tilkommer det offentlige. Etter omstendighetene mener jeg omkostningsansvaret for de ankende parter bør begrenses til de kostnader som avvisningsspørsmålet har medført. Skjønnsmessig anslås disse til kr 5.000.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Anken avvises.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A og B én for begge og begge for én til det offentlige 5 000 femtusen - kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Dommer Skoghøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

1. Anken avvises.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A og B én for begge og begge for én til det offentlige 5.000 femtusen - kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.