HR-2000-40 - Rt-2000-1578

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-10-05
Publisert:	HR-2000-00040 - Rt-2000-1578 (395-2000)
Stikkord:	(Kemidommen), Vassdragsregulering, Erstatningsrett, Tap av reinbeite
Sammendrag:	Saken gjaldt erstatningskrav fra Kemi-gruppen mot Alta Kraftlag AL for tap av reinbeite etter regulering av Oldervikvannet på Seiland i 1993. Kemi-gruppen, dvs. tre brødre Kemi og deres familier, hadde vår- og sommerbeite for rein på Seiland i Altafjorden. I 1993 fikk Alta Kraftlag AL, som hadde overtatt reguleringsrettighetene i 1988, tillatelse til å gjenoppta reguleringen av Oldervikvannet på Seiland. Reguleringsbestemmelsen var de samme som hadde gjeldt for det tidligere private kraftverket som var etablert omkring 1950 og hadde drevet frem til 1970-tallet. Men i motsetning til under den tidligere reguleringen, skjedde det nå en rask nedtapping av vannet i løpet av en ukes tid i mai. Kemi-gruppen gikk til sak mot kraftlaget og krevde erstatning for næringstap på grunn av reguleringen. Kemi-gruppen hevdet å ha tapt beiteland fordi et område omkring Oldervikvannet ikke lenger kunne benyttes som beite på grunn av sprekker i vannet under issmeltingen forårsaket av den raske nedtappingen av vannet. I herredsretten, som var satt med fagkyndige meddommere, ble Kemi-gruppen tilkjent kr 100.000 i erstatning. Etter anke ble Alta Kraftlag AL frifunnet av lagmannsrettens flertall. Lagmannsrettens mindretall, to fagkyndige meddommere, stemte for en erstatning på kr 50.000. Kemi-gruppen påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Under ankeforberedelsen utvidet Kemi-gruppen erstatningskravet fra kr 500.000 til kr 2.500.000. Begrunnelsen for dette var at Kemi-gruppen, på bakgrunn av en rapport fra en rettsoppnevnt sakkyndig for Høyesterett, nå også hevdet å ha blitt påført et produksjonstap på grunn av reguleringen. Høyesterett tok anken delvis til følge. Høyesterett kom, på tross av uttalelsen fra den rettsoppnevnte sakkyndige, enstemmig til at Kemi-gruppen ikke var påført noe produksjonstap på grunn av det tapte beiteareal. Det ble lagt vesentlig vekt på at simlene, som utgjør ca. ¾ av reinflokken, hadde beitet fast på andre deler av Kemi-gruppens område. Høyesterett kom derimot, i likhet med de tidligere instanser, til at Kemi-gruppen var påført merarbeid på grunn av det tapte beiteareal. Flertallet (4) kom under tvil til at disse ulempene overskred tålegrensen, og fastsatte erstatningen til kr 100.000. Flertallet mente at Kemi-gruppen ikke hadde krav på 25 %-tillegget etter Vassdragsloven (1940) § 134. Mindretallet (1) mente erstatningen burde settes til kr 160.000 og fant også at Kemi-gruppen hadde krav på 25 %-tillegget, og erstatningen ble derfor etter hans syn kr 200.000. Flertallet og mindretallet så noe ulikt på hvilke ulemper som var påført Kemi-gruppen, og på hvilke tilpasningsmuligheter denne hadde. Uenigheten hadde også sammenheng med at de to fraksjoner tilla den tidligere reguleringen forskjellig betydning ved erstatningsspørsmålene. Det var imidlertid enighet om at Kemi-gruppen etter omstendighetene burde tilkjennes saksomkostninger for alle instanser. Dissens: 4-1
Saksgang:	Alta herredsrett nr. 1997-318 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-801 A - Høyesterett HR-2000-00040, nr. 331/1999
Parter:	Kemi-gruppa v/Mikkel Persen Kemi (advokat Trygve Honne - til prøve) mot Alta Kraftlag AL (advokat Stein Erik Stinessen)
Forfatter:	Utgård, Rieber-Mohn, Aarbakke, Gjølstad, Dissens: Tjomsland
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §104, §105, §106, §134, §136, §17, §21, §62, §63, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §366, §368, §392, Vassdragsreguleringsloven (1917), Grannelova (1961) §2, Servituttlova (1968), Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Reindriftsloven (1978) §15

Dommer Tjomsland: Saken gjelder et erstatningskrav fra Kemi-gruppen mot Alta Kraftlag AL for tap av reinbeite etter regulering av Oldervikvannet på Seiland i 1993.

Seiland er en øy i Altafjorden, hvor det i lang tid har vært vår- og sommerbeite for rein. Seiland ble i 1934 eget reinbeitedistrikt og ble i 1981 delt i reinbeitedistriktene 24 A og 24 B. Distrikt 24 A Seiland Vest består av tre driftsgrupper, som basert på bruk har delt distriktets areal mellom seg. Kemi-gruppen som har sitt vinterbeite i Kautokeino, bruker området mellom Vargsundet og Store Kufjord som vår- og sommerbeite. Flyttingen til vårbeite skjer i månedsskiftet april/mai før kalvingen tar til omkring 10. mai. Vest og nord for Kemi-gruppen driver Sara-gruppen i området mellom Sørøysundet og Store Kufjord. Gaino-gruppen driver i nord og er den minste gruppen. Reinbeitedistrikt 24 A omfatter et område på 298 km2, hvorav Kemi-gruppen disponerer ca halvparten.

Kemi-gruppen består av brødrene Mikkel Persen Kemi, Nils Mattis Kemi og Aslak Persen Kemi og deres familier. Brødrene Kemis far hadde drevet sammen med Nils Peder M. Sara på Seiland til han trakk seg ut av området i 1976. Fra og med 1976 og til og med 1984, bortsett fra 1981, hadde Kemi-gruppen vår- og sommerbeite andre steder enn på Seiland. Etter søknad om gjeninnflytting til sommerbeite på Seiland, fikk Kemi-gruppen midlertidig tillatelse til dette for 1985 av Områdestyret for Vest-Finnmark. Nils Peder M. Sara overførte i 1985 sin driftsrett til brødrene Kemi, og etter ny søknad ble brødrene Kemi meddelt permanent tillatelse fra og med 1986. Innflyttingen skulle skje til det området Nils Peder M. Sara hadde hatt sin rein.

Oldervikvannet ligger i Kemi-gruppens bruksområde. Vannet ble demmet opp først på 1940-tallet i forbindelse med byggingen av det privateide Hakkstabben kraftverk som var i drift fra 1949. Det ble i 1963 lagt sjøkabel for elektrisitetsforsyning til Seiland, og driften ved det lokale kraftverk ble redusert og opphørte etter hvert på 1970-tallet. I 1988 overtok Alta Kraftlag AL fallrettighetene på Hakkstabben.

Alta Kraftlag AL fikk ved kongelig resolusjon 28. mai 1993 tillatelse etter vassdragsloven §104 - §105 jf. §106 til å gjenoppta reguleringen av Oldervikvannet og bygge ny kraftstasjon. Det ble lagt til grunn at det ikke var nødvendig med konsesjon etter vassdragsreguleringsloven. Den nye stasjonen ble oppført 100 meter lenger ned i vassdraget og en gammel rørledning som lå i dagen ble fjernet. Reguleringen av vannstanden ble imidlertid ikke endret i forhold til den tidligere reguleringen. Vannstanden kan - som tidligere - endres med to meter i forhold til normal vannstand som er 110,5 meter. Det innebærer at høyeste vannstand er 112,5 meter og laveste vannstand 108,5 meter.

Det nye kraftverket ble satt i drift i 1994. En viktig grunn til gjenoppbyggingen av Hakkstabben kraftverk var den betydning dette ville få som sikring av strømforsyningen til beboerne på Seiland og Stjernøy. Hakkstabben er et lite kraftverk med en middelårsproduksjon beregnet til 3,25 GWh, noe som er opplyst å tilsvare forbruket til 120 husstander. Vannet tappes ned utover vinteren. Mens det tidligere skjedde en gradvis nedtapping til kote 108,5, skjer det nå - slik kraftverket drives - en rask nedtapping fra kote 110 til kote 108,5 i løpet av en uke tidlig i mai før snøsmeltingen.

Mikkel Persen Kemi, som er formann i reinbeitedistrikt 24 A, ble i mai 1993 kjent med planene om opprusting av Hakkstabben kraftverk. Kemi-gruppens daværende advokat ba om forhandlinger med kraftlaget og viste til at anleggsarbeidene og den fremtidige driften av kraftverket ville føre til issprekker på vannet og dermed være til skade og ulempe for reindriften. Partene foretok befaring og drøftet ulike tiltak, men kom ikke til enighet.

Om utviklingen for Kemi-gruppen etter reguleringen skal bemerkes:

I 1993 landsatte Kemi-gruppen okserein og ungdyr i Seibukta. Det er opplyst at en oppsynsmann ved kraftverket da jaget vekk dyrene fra Oldervikvannet. Simlene som utgjør størstedelen av reinflokken, har i en årrekke vært ilandsatt i Store Bekkarfjord der kalvingen finner sted. Siden 1994 og frem til i år har ikke Seibukta vært nyttet som landingsplass. Fra 1994 til 1996 ble okserein og årskalvene ilandsatt på andre av Kemi-gruppens beiteområder. Dette har både vært i området Store Kufjord nord fra Alteneset og i Store Bekkarfjord sammen med simlene. I tidsrommet 1997 til 1999 beitet okserein og ungdyrene på Sara-gruppens område som da var ledig, fordi driftsenhetene innenfor Sara-gruppen var under såkalt omstilling med økonomisk støtte fra staten. Det er opplyst at fire av de seks driftsenhetene innen Sara-gruppen innen fristens utløp 30. juni i år har varslet at de vil gjenoppta reindriften på Seiland. I år har all reinen etter det opplyste beitet på Kemi-gruppens eget område.

I begynnelsen av 1990-tallet hadde Kemi-gruppen 1100-1200 rein. På slutten av 1990-tallet var antallet redusert til i overkant av 800, mens det i år er opplyst å være 600. Den sakkyndige har opplyst at det - i første rekke på grunn av ressurssituasjonen på Finnmarksvidda - har skjedd en halvering av antallet rein i Finnmark siden 1989.

Kemi-gruppen v/Mikkel Persen Kemi tok 11. august 1997 ut stevning ved Alta herredsrett mot Alta Kraftlag AL med krav om erstatning oppad begrenset til kr 300.000, senere hevet til kr 500.000, for skader og ulemper som følge av opprustingen og driften av kraftverket.

Alta herredsrett - satt med to fagkyndige meddommere - avsa 29. juni 1998 dom med slik domsslutning:

«1. Alta Kraftlag AL dømmes til å betale kr 100.000 - kroneretthundretusen 00/100 - i erstatning til Kemi-gruppen v/Mikkel Persen Kemi.

2. Alta Kraftlag AL dømmes til å dekke det offentliges saksomkostninger med kr 50.199,83 - kronerfemtitusenetthundreognittini 83/100.

3. Alta Kraftlag AL dømmes til å dekke Kemi-gruppens saksomkostninger med kr 17.033,27 - kronersyttentusenogtrettitre 27/100.

4. Oppfyllelsesfristen for domsslutningens punkt 1-3 er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

Herredsretten begrunnet erstatningen med at Kemi-gruppen på grunn av reguleringen ville bli påført utgifter til vokting dersom beiteområdet rundt Oldervikvannet skulle benyttes, og at gruppen - selv om det skulle organiseres en slik vokting - ville miste enkelte rein i issprekkene.

Alta Kraftlag AL påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Kemi-gruppen erklærte aksessorisk motanke og krevde en erstatning på kr 400.000 i tillegg til den erstatningen som var tilkjent av herredsretten. En anførsel fra Alta Kraftlag AL om at erstatningskravet var delvis foreldet, ble ikke opprettholdt for lagmannsretten.

Hålogaland lagmannsrett - også satt med to fagkyndige meddommere - avsa 25. juni 1999 dom med slik domsslutning:

«I hovedanken:

1. Alta Kraftlag AL frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.

I motanken:

1. Alta Kraftlag AL frifinnes.

2. Kemigruppen v/Mikkel Persen Kemi betaler saksomkostninger til Alta Kraftlag AL med kr 5.500 - kronerfemtusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen med 12% rente fra forfall til betaling skjer.»

Dommen ble avsagt under dissens. De to fagkyndige meddommere stemte for at Kemi-gruppen skulle tilkjennes kr 50.000 i erstatning med tillegg av renter fra 1. juni 1994.

Lagmannsrettens flertall mente at de ulemper som reguleringen medførte, ikke oversteg den erstatningsbetingende tålegrensen. Mindretallet mente at Kemi-gruppen burde tilkjennes en viss erstatning på grunn av den ekstrainnsats som i en overgangstid var nødvendig for å venne reinen til beite i andre deler av distriktet.

Partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.

Kemi-gruppen v/Mikkel Persen Kemi har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken retter seg mot lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Før ankeforhandlingen forhøyet Kemi-gruppen i to omganger erstatningspåstanden; først til 1 million kroner og deretter til 2,5 millioner kroner. Forhøyelsen av erstatningskravet skyldes særlig at Kemi-gruppen nå gjør gjeldende at den også er påført et betydelig produksjonstap. Krav fra ankemotparten om at utvidelsene av påstanden skulle nektes fremmet som stridende mot tvistemålsloven §366 - §368, ble ikke tatt til følge av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

To av de ankende parter og administrerende direktør i Alta Kraftlag AL har avgitt forklaring ved bevisopptak. I tillegg har fem vitner, hvorav ett er nytt for Høyesterett, avgitt forklaring. Som reindriftssakkyndig for Høyesterett har - i samsvar med partenes felles forslag - vært oppnevnt forsker dr. agric. Christian Nellemann, Norsk institutt for naturforskning. Han har avgitt en skriftlig erklæring som han muntlig har supplert under ankeforhandlingen. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter. I faktisk henseende er saken på en del punkter bredere opplyst enn den var for de tidligere instanser.

De ankende parter, Kemi-gruppen, har for Høyesterett i hovedsak anført:

Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at det vesentlige av vårbeitene i området omkring Oldervikvannet fortsatt kan nyttes dersom det sørges for en forsvarlig vokting av reinen under issmeltingen. En slik vokting kan etter de ankende parters mening ikke gjennomføres, og den vil dessuten føre til at reinen fortrekker fra området. Problemene med en slik vokting fremgår klart av rapporten og forklaringen til den reindriftssakkyndige.

Lagmannsretten har videre undervurdert det vårbeiteområdet som går tapt for Kemi-gruppen på grunn av reguleringen. Også dette spørsmålet er for Høyesterett bedre belyst både ved vitneforklaringene og rapporten fra den reindriftssakkyndige. I hvert fall i enkelte år vil sprekkene i isen være så mange og store at det vil være en betydelig risiko for at reinen faller ned i dem. Lagmannsretten mente at det beitearealet som derved tapes var på 2-3 km2, men de ankende parter hevder at det er minst dobbelt så stort. På grunn av issprekkene etter den raske nedtappingen av vannet i mai, vil det - etter de ankende parters mening - ikke være forsvarlig å landsette reinen i området mellom Seibukta og Alteneset. Det er etter deres syn ikke grunnlag for - slik den rettsoppnevnte sakkyndige har gitt uttrykk for - å anse ilandsetting i området mellom Skarvevannet og Alteneset for å være akseptabelt.

Lagmannsrettens flertall anvendte et uriktig rettslig vurderingstema da det tok stilling til om skadevirkningene har overskredet tålegrensen. Retten har tilsynelatende forutsatt at det er et vilkår for erstatning at reindriften er blitt påført ulemper av vesentlighet ut over den alminnelige tålegrense. Et slikt krav kan imidlertid ikke stilles. Det avgjørende er om inngrepet kan anses å ramme utøvelsen av selve reindriftsnæringen, jf. Rt-1975-1029 og Rt-1986-364. Det er da av sentral betydning at reindriften er sårbar og meget følsom overfor inngrep. Bestemmelsen i reindriftsloven §15 får ikke anvendelse ved regulering av vassdrag.

Lagmannsretten har også anvendt tålegrensekriteriet uriktig når den har vurdert det tapte beiteareal i forhold til hele reinbeitedistriktet. Det er bare det arealet som kan benyttes til vårbeite av Kemi-gruppen som her er relevant, ikke reinbeitedistriktets samlede vårbeite. Kemi-gruppen må holde seg i sitt eget bruksområde og kan ikke uten videre flytte til områder innen reinbeitedistriktet som disponeres av andre driftsgrupper, jf. Kirsti Strøm Bull: Studier i reindriftsrett side 68-69. Dette fremgår forutsetningsvis av den tillatelsen som Kemi-gruppen fikk til gjeninnflytting til distriktet. Det kan ikke legges til grunn at Kemi-gruppen i fremtiden vil kunne nytte Sara-gruppens områder til vår- og sommerbeite. Det er riktignok opplyst at bare fire av seks enheter i Sara-gruppen har gitt beskjed om at de vil gjenoppta driften, men det er likevel høyst usikkert om Kemi-gruppen vil få tillatelse til beite i dette området.

Det må etter dette kunne legges til grunn at Kemi-gruppen har tapt ca halvparten av sitt vårbeiteareal. Slikt beite er en klar minimumsfaktor for reindriften i dette distriktet og har fått større betydning i de senere år, fordi reinen nå er i dårligere kondisjon når den kommer fra vinterbeite. Kemi-gruppen har ikke noen mulighet til å erstatte de tapte vårbeitearealene. Det er da - hensett til de beskjedne krav som er stilt i rettspraksis - klart at tålegrensen er overskredet. Dette vil være tilfelle selv om det skulle legges til grunn at Kemi-gruppen i prinsippet har rett til vårbeite også i de andre driftsgruppers område innen reinbeitedistriktet.

Kemi-gruppen bestrider at den tidligere reguleringen av Oldervikvannet har betydning for tålegrensen. Det er ikke grunnlag for å trekke inn naborettslige prinsipper i vurderingen av hvilke ulemper reindriften må finne seg i. Det bestrides også at det var ventelig at Oldervikvannet på ny ville bli regulert da Kemi-gruppen fikk tillatelse til gjeninnflytting. Det tidligere kraftverket hadde på dette tidspunktet vært ute av drift i en årrekke og var kondemnabelt. Heller ikke andre omstendigheter tilsa at reguleringen da ville bli gjenopptatt. Den gamle og den nye reguleringen er - på grunn av den raske nedtappingen av vannet i begynnelsen av mai - heller ikke uten videre sammenlignbare. Driftsform og driftsvilkår for reindriften har dessuten endret seg slik at virkningene av reguleringen til dels blir andre og mer omfattende enn tidligere. Det bestrides at Alta Kraftlag AL som måtte ha konsesjon for å starte opp driften, kan anses for å ha bedre tidsprioritet enn Kemi-gruppen, jf. dom i RG-1986-385. Den opprinnelige reguleringen omkring 1950 ble foretatt i et etablert reinbeiteområde, og den gjenopptatte reguleringen i 1993 må betraktes som et nytt inngrep i forhold til Kemi-gruppen som da på ny var etablert i området.

De ankende parter har krav på full erstatning for lidt tap og tap i fremtiden på grunn av reguleringen. Dette omfatter først og fremst produksjonstapet fordi reinflokken må reduseres, men også vederlag for merarbeid til blant annet vokting av reinen og helikopterutgifter til reinsamling i 1999. Det er ikke grunnlag for å nedsette erstatningen ut fra synspunkter om skadelidtes tilpasningsplikt eller på grunnlag av sparte utgifter. Ved beregningen av erstatningskravet tar Kemi-gruppen utgangspunkt i de beregninger som den sakkyndige har foretatt. Disse må imidlertid justeres på enkelte punkter, særlig fordi den sakkyndige feilaktig har lagt til grunn at de ankende parter dersom reguleringen ikke hadde skjedd, bare ville hatt en reinflokk på 800 dyr. De ankende parter mener at de i så fall ville hatt ca 1000 dyr. Erstatningsutmålingen beror likevel på en skjønnsmessig vurdering. Kemi-gruppen har krav på et tillegg i erstatningen på 25 % etter vassdragsloven §134. Gruppen må i denne henseende stå i samme stilling som om erstatningskravet var blitt avgjort ved skjønn i forbindelse med reguleringen.

Kemi-gruppen har nedlagt slik påstand:

«1. Alta Kraftlag AL dømmes til å betale Kemi-gruppen ved Mikkel Persen Kemi erstatning skjønnsmessig fastsatt og oppad begrenset til 2.500.000 - tomillionerfemhundretusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra 14 - fjorten - dager etter forkynnelse til betaling skjer.

2. Alta Kraftlag AL dømmes til å erstatte Kemi-gruppen ved Mikkel Persen Kemi og det offentlige omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelse av Høyesteretts dom med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra forfall til betaling skjer.»

Ankemotparten, Alta Kraftlag AL, har for Høyesterett i hovedsak anført:

Lagmannsrettens dom er på de avgjørende punkter riktig både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Den er riktignok noe unøyaktig på enkelte punkter, men dette har ikke fått betydning for resultatet.

Ankemotparten understreker at denne saken ikke gjelder erstatning for direkte tap av beiteland eller erstatning for tap av rein. Saken gjelder erstatning for tap ved påstått redusert beitegrunnlag, med andre ord en form for ulempeerstatning. Ved tap av rein på grunn av issprekker som oppstår etter en vassdragsregulering gjelder det et ulovfestet objektivt ansvar for kraftverkseieren, jf. Rt-1986-1019, men noe slikt tap påstås ikke her å foreligge.

Det er i rettspraksis lagt til grunn at reindriften erstatningsfritt må finne seg i tiltak som gjør det nødvendig med en viss omlegging, både i driftsmåte og i terrengutnyttelse. Ved fastsettelsen av tålegrensen får prinsippene i naboloven §2 anvendelse. Det avgjørende må være hva som i 1993 var en påregnelig utvikling i lys av den alminnelige samfunnsutvikling, forholdene på Seiland og eksistensen av det gamle anlegget. Det er ikke her tale om en ny regulering, men gjenopptakelse av en gammel regulering. Dersom gjenopptakelsen må anses påregnelig, vil den normalt være erstatningsfri. Den nye reguleringen er ikke mer omfattende enn den tidligere reguleringen. Noe nytt areal tas ikke i bruk. De gamle loggbøkene viser at nedtappingen fra vinter til vår var fire meter hvert år. Den eneste forskjellen er at nedtappingen i mai nå går raskere enn ved den tidligere reguleringen.

Reintallet til de ankende parter har tidligere vært betydelig høyere enn dagens 600. Denne reduksjonen, som er i samsvar med den reduksjon som ellers har skjedd i Finnmark, er imidlertid begrunnet i andre forhold enn reguleringen av Oldervikvannet. Overbeite på Finnmarksvidda og ressurskrisen i næringen gjør det heller ikke påregnelig i overskuelig fremtid med en øking i reintallet fra dagens 600. Disse forhold utgjør en viktig bakgrunn når virkningen av reguleringen for Kemi-gruppen skal bedømmes.

Ankemotparten anfører at den reindriftssakkyndige må ha overvurdert risikoen for at rein faller ned i issprekker på Oldervikvannet. Det vises til at det aldri - verken før eller etter reguleringen i 1993 - er meldt at rein har falt ned i slike sprekker.

Opprustningen av kraftverket rokker ikke ved næringsgrunnlaget for Kemi-gruppens reindrift. Intet areal er gått tapt som beiteareal, det er i høyden tale om driftsulemper.

Mulige isproblemer på grunn av reguleringen rammer under enhver omstendighet bare en mindre del av reinflokken til Kemi-gruppen. Simlereinen som utgjør henimot 75-80% av reinen, ilandsettes fast i Store Bekkarfjord og berøres ikke av reguleringen. Oksereinen og ungdyrene ilandsettes spredt på en rekke steder, og på ulike steder fra år til år. Den reindriftssakkyndige har feilaktig lagt til grunn at det slippes ut et stort antall dyr i området omkring Oldervikvannet, at reinen uansett ilandføringssted trekker mot barbeite ved Oldervikvannet og at området ved Store Bekkarfjord bare benyttes av enkeltdyr.

Det generelle erstatnings- og ekspropriasjonsrettslige prinsippet om skadelidtes tilpasningsplikt gjelder også ved inngrep i reindriftsnæringen. Kemi-gruppen kan dels bruke andre egne beiteområder til erstatning for det området som eventuelt er gått tapt ved Oldervikvannet, og dels kan gruppen benytte vårbeite i Sara-gruppens område. Høyesterett må kunne legge til grunn at Kemi-gruppen som benyttet dette området fra 1997 til 1999, vil få en av to driftstillatelser som her vil bli ledige. Det vises ellers til de tilpasningsmuligheter som de tidligere instanser har pekt på.

Ankemotparten bestrider at ulempene for Kemi-gruppen av reguleringen overstiger tålegrensen. Dette gjelder selv om man ser bort fra at den nye reguleringen av vannet var ventelig. Lagmannsrettens dom må derfor bli å stadfeste.

Subsidiært gjør ankemotparten gjeldende at erstatningskravet som Kemi-gruppen - med støtte i den sakkyndiges rapport - har fremsatt for Høyesterett, er urealistisk høyt. Forhøyelsen av erstatningskravet har kommet svært sent under ankeforberedelsen, og dette har vanskeliggjort ankemotpartens forberedelser. Etter omstendighetene vil ankemotparten likevel ikke anmode om at utmålingen av en eventuell erstatning skal hjemvises til behandling ved lagmannsretten etter tvistemålsloven §392 annet ledd. Den reindriftssakkyndiges beregninger er av flere grunner uegnet som grunnlag for å fastsette en eventuell erstatning. Med det driftsmønsteret som Kemi-gruppen har, hvor simlene har vårbeite ved Store Bekkarfjord, kan tapet av beiteområdet omkring Oldervikvannet ikke gi grunnlag for erstatning for produksjonstap. Det er i høyden en ulempeerstatning som kan være aktuell. Når det gjelder størrelsen av et slikt tap, viser ankemotparten til at de reindriftskyndige meddommere i de tidligere instanser fastsatte erstatningen til henholdsvis kr 100.000, som også omfatter erstatning for tap av enkelte rein, og kr 50.000. Det bestrides at 25 prosent tillegget i vassdragsloven §134 kommer til anvendelse.

Alta Kraftlag AL har nedlagt slik påstand:

«1. Hålogaland lagmannsretts dom pkt. 1 stadfestes.

2. Alta Kraftlag AL tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett, med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.»

Jeg er kommet til at Kemi-gruppen har krav på erstatning etter reguleringen av Oldervikvannet, men finner at erstatningen må settes betydelig lavere enn det kravet som er fremsatt for Høyesterett.

Det er i rettspraksis fastslått at reindriftsnæringen er erstatningsrettslig vernet ved inngrep i næringsutøvelsen gjennom båndlegging av arealer og forstyrrelser i driften. Fra den grunnleggende Altevann-dommen i Rt-1968-429, har Høyesterett gjennom avgjørelsene i Røssåga-dommen, også kalt Kappfjell-dommen, i Rt-1975-1029, Ailegas-dommen i Rt-1986-364 og Porsangermo-dommen i Rt-1986-1370 slått fast og presisert et særskilt erstatningsrettslig vern for reindriftsnæringen, jf. nærmere NOU 1993:34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark side 210-217.

I de saker Høyesterett tidligere har behandlet, har det vært reinbeitedistriktet som sådant som har fremsatt krav om erstatning. I dette tilfellet rammer inngrepet bare en gruppe av reindriftsutøverne i distriktet, og da må denne gruppen ha adgang til å fremme erstatningskrav, jf. NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur side 337. Dette er heller ikke bestridt fra ankemotpartens side.

Om innholdet av reindriftsnæringens erstatningsrettslige vern uttalte førstvoterende i Røssåga-dommen:

«Jeg finner grunn til å understreke at det som har erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon, er samenes reindrift som næring. Det er selve reindriftsnæringen med dens tradisjonelle og karakteristiske trekk i samenes livsform og livgrunnlag som er gitt rettslig anerkjennelse og beskyttelse. Gjennom nydyrking og driftsomlegging kan private grunneiere treffe tiltak som flyttsamene må avfinne seg med og må innrette sin reindrift etter. På samme måte vil flyttsamene, uten å ha krav på erstatning, måtte finne seg i at det offentlige - med sikte på å fremme allmennyttige formål - treffer tiltak som, uten å rokke ved selve næringsgrunnlaget for reindriften, kan gjøre det nødvendig for samene å foreta en viss omlegging av beitedriften i dens praktiske utøvelse, med hensyn til selve driftsmåten eller terrengutnyttelsen.»

Det fremgår her at reindriftsnæringen har en tilpasningsplikt, noe som også er i samsvar med alminnelige erstatningsrettslige og ekspropriasjonsrettslige prinsipper. Reindriftsnæringen plikter - for å begrense ulempene ved inngrep i næringens bruksområder - å foreta omlegginger i næringsutøvelsen så sant dette ikke rokker ved selve næringsgrunnlaget. Plikten til tilpasning gjelder både det sted og den måten reindriften utøves.

For at et inngrep i reindriftsnæringen - som ikke gjelder direkte tap av rein, jf. Fuglevatn-dommen i Rt-1986-1019 - skal utløse erstatningsplikt, må det overskride den tålegrense som her gjelder. Vurderingen av om tålegrensen er overskredet, skal foretas etter at tilpasningsplikten er oppfylt. Tålegrensen er ikke noen eksakt størrelse. Den vil blant annet bero på inngrepets karakter, omfang og betydning for utøveren.

I Røssåga-dommen i Rt-1975-1029 mente en enstemmig Høyesterett at kraftverkseieren ikke kunne pålegges erstatningsplikt for at reineierne ikke lenger kunne finne lav eller annet beite for sine dyr på det begrensede område som en kraftledning og en vei som var blitt kjørt opp langs anlegget, og som senere skulle brukes som oppsynsvei, la beslag på. Dette gjaldt - slik jeg forstår dommen - selv om man skulle finne at reineierne derved var blitt påført et visst økonomisk tap. At tålegrensen har selvstendig betydning fremgår også av Porsangermo-dommen og av NOU 1997:4 side 336-337. Ved inngrep og ulemper som direkte rammer reindriftsnæringen er det imidlertid ikke stilt særlig strenge krav i rettspraksis for å anse tålegrensen overskredet. I Røssåga-dommen ble overskjønnet opprettholdt for så vidt fire reinbeitedistrikter var tilkjent fra kr 5.000 til 30.000 i erstatning for ulike typer midlertidig tap. I Ailegas-dommen ble overskjønnet opprettholdt for så vidt ett reinbeitedistrikt var tilkjent kr 25.000 i erstatning fordi det i en anleggsperiode på 5 år ble avskåret fra å benytte et beiteareal på 700 daa.

En nærmere presisering av tålegrensen ville reise en rekke spørsmål. Det er imidlertid ikke nødvendig for meg generelt å gå nærmere inn på disse problemstillinger. På bakgrunn av prosedyren for Høyesterett vil jeg likevel knytte en bemerkning til lagmannsrettens behandling av tålegrensen. Flertallet i lagmannsretten nytter en formulering som kan forstås som om det mente at inngrepet for å være erstatningsbetingende må medføre vesentlige ulemper ut over den alminnelige tålegrensen. Når jeg leser lagmannsrettens dom i sammenheng, kan jeg imidlertid ikke se at flertallets uheldige uttrykksmåte har ført til at det anvendte et uriktig vurderingstema.

Ankemotparten har gjort gjeldende at vurderingskriteriene i naboloven §2 også får anvendelse når det er tale om inngrep i reindriftsnæringen. I Røssåga-dommen i Rt-1975-1029 uttalte imidlertid Høyesterett at naboloven og servituttloven ikke var anvendelige i denne type saker. Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for å anvende prinsippene fra naboloven §2 ved inngrep i reindriftsnæringen, noe som også må ha vært lagt til grunn i Røssåga-dommen. En annen sak er at enkelte av de vurderingsmomenter naboloven §2 viser til, etter omstendighetene kan bli trukket inn i vurderingen også når det er tale om inngrep som rammer reindriftsnæringen.

Jeg går så over til å se på de konsekvenser reguleringen av Oldervikvannet har medført for reindriften til Kemi-gruppen. Når regulerte vann tappes ned, vil det kunne oppstå sprekker i isen. Når sprekkene er dekket av snø, øker risikoen for at dyr skal falle ned og gå tapt. Forekomsten av issprekker og dybden på disse avhenger blant annet av nivåforskjellen mellom høyeste og laveste vannstand, nedtappingstakten og om området omkring vannet er bratt. Også vær-, nedbør- og temperaturforholdene vil ha betydning.

Lagmannsretten bemerket at det ikke hadde vært foretatt noen sakkyndig utredning av Oldervikvannet, og at retten derfor var henvist til å vurdere muligheten for at issprekker kan oppstå, og om isforholdene i Oldervikvannet har skadepotensial i forhold til reindriften i området på grunnlag av det bevisstoff som ellers finnes i saken. Lagmannsretten - som var satt med fagkyndige meddommere - bygger derfor sin vurdering på sakens dokumenter, parts- og vitneforklaringer samt på det inntrykk den dannet seg ved befaringen i området. Retten bemerket at vinteren 1998/99 hadde vært mild og nedbørfattig i disse strøkene av Vest-Finnmark, og at isens beskaffenhet våren 1999 således ikke ga noe typisk bilde av hvordan isen vanligvis ville oppføre seg under nedtappingen.

Lagmannsretten konstaterte at terrenget langs deler av vannet var så bratt at issprekker ville kunne oppstå, og likeledes at det ville kunne oppstå issprekker ved rask nedtapping i tilknytning til de mange småøyer i vannet. Lagmannsretten fant derfor i likhet med herredsretten at den gjenopptatte reguleringen har gjort området ved Oldervikvannet mindre egnet som vårbeite. Den samlede lagmannsrett synes å ha lagt til grunn at området ved Oldervikvannet er varig tapt som vårbeite, med mindre reinen blir hindret i å komme ned til vannet.

For Høyesterett er dette spørsmålet bredere belyst ved rapporten fra den rettsoppnevnte sakkyndige, forsker Christian Nellemann. Han uttaler der at vurdering av sprekkforekomster i snødekte områder, hva enten dette er på bre, havis eller isdekket vann, ikke kan gjennomføres fra land uten spesielle forkunnskaper, og at det selv da vil være vanskelig. Til bruk for sin rapport har han fra 22. til 24. mai 2000 gjennomført målinger av sprekkforekomster på det regulerte Oldervikvannet og tre nabovann i samme området. Han uttaler her blant annet:

«Samlet for alle 4 vann ble 92% av alle registrerte sprekker funnet på det regulerte Olderviksvannet, som hadde et signifikant langt høyere forekomst av sprekker enn de andre vannene (....). Gjennomsnittsdybden av sprekker på Olderviksvannet var 170±17 cm. På en tilfeldig 50x50 m rute vil det altså forekomme 115-205 m med sprekker med en dybde =1,5 m. Reint fysisk ble det målt ca 1120 m med sprekker på de 7 sites på Olderviksvannet, hvorav en betydelig del var =2 m dype. Største målte dybde var 2,5 m til vannspeilet. Et anslag for vannet som helhet blir derfor anslagsvis ca 9600±1140 m med sprekker av betydning av denne dybde.

En rein eller reinskalv vil ha meget betydelige problemer med å komme opp av en sprekke med slike dimensjoner. En person uten utstyr vil også på samme måte ha store problemer med å komme opp pga. snø, is og sannsynlig gjennomslag i tynn is/råk under.

...

En betydelig [del] av sprekkene var ikke synlige, og er ikke inkludert. Dette er et velkjent fenomen fra for eksempel bresprekker, hvor det dannes tynne bruer/tak av fokksnø. I år med nysnø og vind vil svært mange sprekker ikke være synlige, for eksempel under landbaserte befaringer (...). Spesielt disse sprekkene utgjør en risiko. Disse avsløres helt klart ved ferdsel på det regulerte vannet, slikt det ble gjennomført her med sikring.

...

Mengden av sprekker vil variere årlig. Både dybde og bredde av sprekker øker signifikant med oppsprekkingsgraden (lengden av sprekkene) (....). Til sammenligning ble det ikke funnet sprekker av betydning på noen av de tre andre vann som ble undersøkt, selv ikke i bratte sider.

Vannet ble vurdert som særdeles farlig å ferdes på uten utstyr og sikring. Høye kanter langs sidene medfører stor oppsprekking. Dyp snø over isen medfører derfor en sprekkdybde langt over istykkelsen.»

Det er enighet mellom partene om at issprekkene på grunn av snøforholdene i år var spesielt store og dype. Dette har også den sakkyndige vært kjent med og lagt til grunn i sin rapport.

Ankemotparten har fremhevet at det ikke foreligger opplysninger om at rein rent faktisk har falt ned i issprekkene i Oldervikvannet, og mener at de tidligere instanser og særlig den rettsoppnevnte sakkyndige har overvurdert risikoen for dette. Det er nok så at det foreliggende erfaringsmaterialet - isolert sett - ikke støtter den sakkyndiges bestemte konklusjon på dette punkt, men jeg finner likevel ikke her grunn til å fravike de tidligere instansers og den sakkyndiges faglige vurdering. Når det ikke foreligger meldinger om at rein er falt i issprekker etter reguleringen i 1993, må dette sees på bakgrunn av at Kemi-gruppen - etter det opplyste - ikke har satt ut rein i Seibukta fra 1994 til i år. Jeg viser videre til at driftsmønsteret ved det nye kraftverket innebar en viktig endring i forhold til tidligere. Administrerende direktør Tor Emaus uttalte under bevisopptaket:

«Konsesjonen gir ingen begrensinger utover høyeste og laveste regulerte vannstand. Kraftlaget har en selvpålagt bestemmelse om å ligge med tilstrekkelig vann til to ukers forsyning i området i tilfelle feil på sjøkabelen. Dette vil si at magasinet nedtappes med 2 1/2 meter fra fullt nivå, tilsvarende kote 110.

Før snøsmeltingen begynner, som normalt starter rundt 10 mai, kjøres magasinet ned til laveste regulerte vannstand på kote 108,5 for å kunne ta imot smeltevannet. Kraftverket har et lite magasin i forhold til tilsigsmengden.»

Ved den tidligere driften av kraftverket skjedde tappingen gradvis for å dekke det løpende forbruk på Seiland. Nedtappingen var samlet like omfattende den gang, men den ble gjennomført på en annen måte. Det må kunne legges til grunn at den raske nedtappingen fra kote 110 til kote 108,5 har medført at risikoen for tap av rein i issprekkene i Oldervikvannet er blitt større enn under den tidligere reguleringen. Dette betyr at manglende opplysninger om at rein er falt i issprekkene under den tidligere driften, ikke får så stor betydning.

Lagmannsretten uttaler at arealene omkring Oldervikvannet som anses uegnet som vårbeiteområde, utgjør 2-3 km2. Mindretallet i lagmannsretten synes å mene at et større område ikke bør benyttes til reindrift. Det uttaler at den strategien reineierne har valgt - å holde reinen borte fra Seibukta - er den reindriftsfaglige sikreste, selv om den medfører merutgifter og merarbeid. Den reindriftssakkyndige for Høyesterett uttaler om dette:

«Ilandsetting av dyr ved Seibukta vil føre til trekk vestover over det regulerte vannet. Olderviksvannet ligger ca midt i vårbeiteområdet mellom Skarvevannet og Seibukta. En bratt kløft atskiller reinens trekkmuligheter på sørsiden av det regulerte Olderviksvannet fra demningen til innmarken ved Hakkstabben. En naturlig ferdselslei fører fra Seibukta til det regulerte Olderviksvannet, som normalt vil være, sammen med sidene av vannet, en naturlig ferdselsåre. ... Seibukta har tidligere vært brukt til i landsetting. Andre alternative landsettingsmuligheter finnes sannsynligvis, men landsetting av rein mellom Skarvevatnet og Seibukta vil etter all sannsynlighet medføre ferdsel forbi og over det regulerte vannet.»

Den reindriftssakkyndige vurderer risikoen for at rein som beiter i disse områder, skal falle i issprekker på Oldervikvannet, som større enn de som har vurdert dette spørsmålet tidligere. Dette har sammenheng med at han - i større grad enn de øvrige - mener at reinen vil trekke mot Oldervikvannet. Jeg kan likevel - uten dermed å ta stilling til enkelthetene i hans argumentasjon - ikke se at jeg har grunnlag for å fravike den sakkyndiges konklusjon. Dette innebærer at jeg legger til grunn at området mellom Seibukta og Skarvevannet ikke kan benyttes til vårbeite med mindre reinen kan holdes borte fra vannet. De ankende parter hevder at dette også gjelder området mellom Skarvevannet og Altneset. Et slikt standpunkt har imidlertid ikke støtte i rapporten fra den rettsoppnevnte sakkyndige og heller ikke i det øvrige bevismaterialet. Selv om det kan tenkes at enkeltdyr vil trekke mot Oldervikvannet også fra dette området, må dette antas å ville skje i mindre omfang enn fra området omkring Seibukta.

Spørsmålet er så om det likevel er mulig å benytte området mellom Seibukta og Skarvevannet som vårbeite fordi man ved hjelp av vokting kan holde reinen borte fra Oldervikvannet. Et slikt syn ble lagt til grunn av herredsretten og - så vidt jeg forstår - også av lagmannsrettens flertall. Lagmannsrettens mindretall mente at det var mulig - men ikke noen god løsning - ved hjelp av vokting å holde reinen i Seibukta, men at vokting ikke ville være et aktuelt alternativ i områdene omkring Oldervikvannet. Den rettsoppnevnte sakkyndige er svært avvisende til at vokting i disse områder vil være tilstrekkelig til i forsvarlig grad å sikre reinen, og uttaler i sin erklæring blant annet:

«Gjeting/driving er effektivt for å styre reinen i en generell retning. Det er ikke gjennomførbart å styre reinen inne et lite områder over lengre tid. Det er særdeles vanskelig å drive døgnkontinuerlig gjeting og styring av individuelle spredte reiner av rein på denne årstid innen et så lite område som Skarvevatnet-Seibukta. Området vil være et av de mest attraktive områder for reinen, og den vil naturlig trekke dit, også ved bruk av meget bratte lier. ...

Det understrekes på det klareste at gjeting/vokting, slik det er foreslått fra lagmannsrettens side, ikke er gjennomførbart pga. Olderviksvannets plassering. Dersom slik gjeting skulle foretas, måtte det kreve anslagsvis 2-3 personer på scootere i døgnkontinuerlig patruljering rundt vannet. Dette er helt urealistisk. Eneste mulighet vil være å hindre rein i å komme til området Skarvevannet-Seibukta, dersom man ikke ønsker rein på vannet. Vokting lokalt tilbakevises definitivt. Dette måtte i så fall gjennomføres ved inngjerding av vannet, som pga. av snøforholdene anslagsvis måtte være =3 m på enkelte plasser, og måtte utredes separat.»

Uten å ta stilling til alle enkeltheter i den sakkyndiges uttalelse på dette punkt, finner jeg å måtte legge til grunn at vokting, slik som anbefalt av lagmannsrettens flertall, ikke vil være et forsvarlig alternativ. Jeg antar at det heller ikke vil være aktuelt med vokting av rein i området omkring Seibukta. Når det derimot gjelder rein som ilandsettes i området mellom Skarvevannet og Altneset, vil reineierne antagelig ha bedre mulighet til å holde reinen unna områder omkring Oldervikvannet.

Virkningen for Kemi-gruppen av å miste vårbeiteområdene mellom Seibukta og Skarvevannet, avhenger av hvilke vårbeiter som gruppens driftsområde ellers omfatter. Flertallet i lagmannsrettens bemerkninger om at det beiteland Kemi-gruppen er avskåret fra representerer en meget beskjeden del av det totale beiteområdet i reindriftsdistriktet, er derfor ikke treffende. Areal som i utgangspunktet disponeres av andre driftsgrupper i distriktet, vil bare kunne trekkes inn i vurderingen dersom det kan legges til grunn at Kemi-gruppen vil få anledning til å anvende disse.

Den rettsoppnevnte sakkyndige har anslått det tapte beitearealet mellom Seibukta og Skarvevannet til å være på 5 km2, mens han har anslått Kemi-gruppens samlede vårbeite til ca 12 km2. I ankeerklæringen er Kemi-gruppens samlede vårbeiteareal oppgitt til et større areal. Disse anslagene er omtrentlige og usikre, og heller ikke av avgjørende betydning.

For vurderingen av inngrepet er det av vesentlig betydning hva de tapte beitearealene har vært benyttet til. Det er etter mitt syn ikke tvilsomt at det er beitearealet ved Store Bekkarfjord som har vært og er det viktigste beiteområde for Kemi-gruppen. Det er her simlereinen er blitt ilandsatt, noe som blant annet er bekreftet i Mikkel Kemis partsforklaring. Den sakkyndige har anslått simlene til å utgjøre ca tre fjerdedeler av det totale reinantall. I en sakkyndig rapport avgitt i 1995 til Fylkesmannen i Finnmarks landbruksavdeling og Reindriftsadministrasjonen uttales det at «en i området rundt Store Bekkarfjord har frodige lier med gras og urter».

Det foreligger til dels motstridende utsagn om i hvilken utstrekning området mellom Seibukta og Skarvevannet har vært benyttet som vårbeite for rein. Jeg finner etter bevisførselen å måtte legge til grunn at dette området i atskillig utstrekning har vært benyttet som beiteområde for okserein og ungdyr. Men Kemi-gruppen har også benyttet andre områder til slikt beite.

Spørsmålet blir så hva som i fremtiden kan være beiteområde for den reinen som tidligere beitet i området mellom Seibukta og Skarvevannet. Ankemotparten anfører at det må kunne legges til grunn at Kemi-gruppen vil få en av de to driftstillatelsene innenfor Sara-gruppens driftsområde som - etter det opplyste - ikke blir gjenopptatt. Både de faktiske forhold og de rettslige sider omkring denne problemstillingen er i begrenset utstrekning belyst for Høyesterett. Det har ikke vært noen ordinær bevisførsel om spørsmålet. Dette har sammenheng med at fristen for de tidligere utøvere til å melde fra om de vil gjenoppta driften etter endt omstillingsperiode, utløp så sent som 30. juni i år. Det savnes blant annet opplysninger om hvorvidt det vil bli delt ut nye tillatelser dersom ikke alle de gamle gjenopptar driften. Selv om det er en mulighet for at Kemi-gruppen vil få en slik tillatelse, anser jeg dette for å være for usikkert til at det er riktig å legge det til grunn ved avgjørelsen av erstatningsspørsmålet.

Jeg finner derfor å måtte legge til grunn at Kemi-gruppen må benytte sine øvrige arealer som beite for okserein og ungdyr. Dette har i betydelig utstrekning skjedd også tidligere. Det beiteområde som nå anses som tapt, er bare ett av flere områder som har vært nyttet til slikt vårbeite. Både området mellom Skarvevannet og Altneset og området nord for Altneset i Store Kufjord har før reguleringen i 1993 vært benyttet til vårbeite for okserein og ungdyr. I en viss utstrekning har de også beitet sammen med simlene i Store Bekkarfjord.

Ved vurderingen av om inngrepet i reindriften overstiger tålegrensen, tar jeg utgangspunkt i at reguleringen av Oldervikvannet har medført at Kemi-gruppen har mistet en ikke ubetydelig del av sitt vårbeite. At reguleringen ikke har medført endringer i de botaniske forhold, kan etter mitt syn da ikke tillegges særlig vekt. Tapet av beiteområde har gjort Kemi-gruppen mer sårbar overfor fremtidige inngrep og andre hindringer i driftsforholdene. Den vanskelige ressurssituasjonen for reindriften i Finnmark har forsterket dette. Kemi-gruppen har i løpet av noen år redusert reintallet slik at det nå er på ca 600 dyr. Denne reduksjon i reintallet er i samsvar med en generell reduksjon av antallet rein i Finnmark. På bakgrunn av den generelle ressurssituasjonen i næringen og myndighetenes virkemidler foreligger det etter mitt syn ikke holdepunkter for at det vil være aktuelt for Kemi-gruppen å øke reintallet vesentlig i den nærmeste fremtid.

Ankemotparten anfører at den tidligere reguleringen av Oldervikvannet har betydning for fastsettelsen av tålegrensen. Jeg kan imidlertid ikke se at dette forhold kan tillegges betydning slik saken her ligger an. For meg er det tilstrekkelig å vise til at driftsmønsteret under den tidligere regulering var annerledes, og jeg finner å måtte legge til grunn at det aktuelle beiteområdet den gang kunne benyttes. Det er da ikke nødvendig for meg å ta stilling til betydningen av at det gamle kraftverket ikke hadde vært i drift på 5-10 år da Kemi-gruppen påny etablerte seg på Seiland, og heller ikke andre problemstillinger som her oppstår, jf. lagmannsrettsdommen i RG-1986-385.

Den reindriftssakkyndige mener at det foreligger et betydelig produksjonstap på grunn av reguleringen. Selv om jeg i utgangspunktet legger atskillig vekt på den sakkyndiges vurdering, er jeg likevel blitt stående ved at det ikke kan anses sannsynliggjort at Kemi-gruppen er påført et slikt tap på grunn av det tapte reinbeite i området fra Seibukta til Skarvevannet. På bakgrunn av Kemi-gruppens driftsmønster er det etter mitt syn ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anta at reduksjonen i reintallet har sammenheng med reguleringen av Oldervikvannet. Heller ikke lagmannsrettens mindretall - de to fagkyndige meddommerne - mente et slikt tap var påført. En avgjørende svakhet ved den reindriftssakkyndiges vurdering på dette punkt er - slik jeg ser det - at han ikke har tatt utgangspunkt i Kemi-gruppens aktuelle driftsmønster, men i stedet har forutsatt at reintallet må reduseres forholdsmessig med samme andel som beiteområdet. Den omstendighet at den vesentligste delen av reinen også før reguleringen ble ilandsatt ved Store Bekkarfjord, er ikke tilstrekkelig hensyntatt i hans rapport. Det er etter mitt syn heller ikke grunnlag for å anta at 600 rein innebærer et maksimum for hvor mange rein Kemi-gruppen kan ha på sine samlede vårbeiteområder på Seiland. Jeg viser i den forbindelse blant annet til at gruppen i perioden 1994-1996 hadde et langt større antall rein på sine beiteområder.

Jeg er derimot - som de tidligere instanser - kommet til at tapet av vårbeiteområdet mellom Seibukta og Skarvevannet vil føre til et visst merarbeid for Kemi-gruppen. Dette vil være tilfellet dersom en del av reinen ilandsettes i området mellom Skarvevannet og Altneset. I så fall vi det bli et visst merarbeid med å holde reinen unna Oldervikvannet. Dersom Kemi-gruppen skulle velge å la oksereinen og ungdyrene beite sammen med simlene i Store Bekkarfjord, vil det være et merarbeid på grunn av mer uro i flokken. Når Kemi-gruppen i hovedsak har valgt å la simlene beite for seg, har dette nettopp vært fordi gruppen har ansett dette for å være den reindriftsfaglige beste løsningen. Også dersom Kemi-gruppen skulle få anledning til å benytte Sara-gruppens beiteområde, må det antas å bli et merarbeid i forhold til om reinen hadde hatt anledning til å beite i Seibukta. Det vil da blant annet bli en oppgave å skille reinen fra rein som tilhører andre driftsgrupper. Generelt må bemerkes at Kemi-gruppen - når den har mistet beiteområdet mellom Seibukta og Skarvevannet - vil ha færre valgmuligheter enn tidligere når det gjelder hvilke beiteområder som skal anvendes det enkelte år. Dette vil i enkelte år kunne være en klar ulempe. Etter mitt syn overstiger ulempene den tålegrensen som er anvendt i rettspraksis ved inngrep i reindriftsnæringen.

Omfanget av det merarbeidet - som jeg her har antydet - er det vanskelig å ha noen bestemt formening om. Erstatningskravet er under denne synsvinkel ikke godt belyst for Høyesterett. Det kunne derfor være et spørsmål om Høyesterett burde henvise behandlingen av erstatningsutmålingen til lagmannsretten, jf. bestemmelsen i tvistemålsloven §392 annet ledd. Ingen av partene har imidlertid ønsket dette, og jeg finner at erstatningen bør utmåles på grunnlag av det materiale som nå foreligger.

Jeg kan - slik saken er opplyst - ikke se at merarbeidet vil være særlig omfattende. Utgifter til arbeidshjelp er ikke dokumentert. Heller ikke lagmannsrettens mindretall - som fastsatte ulempeserstatningen til kr 50.000 - har ansett merarbeidet for å være av vesentlig omfang. Jeg er likevel blitt stående ved at erstatningen bør settes noe høyere enn lagmannsrettens mindretall, som bygde på at Kemi-gruppen kunne bruke Sara-gruppens beiteområde. Det må fastsettes en samlet erstatning som omfatter både lidt og fremtidig økonomisk tap, herunder også rentetap frem til domstidspunktet. Jeg er kommet til at denne erstatningen skjønnsmessig bør settes til kr 160.000. Forholdene omkring de fremlagte regninger for bruk av helikopter er etter mitt syn ikke opplyst på en slik måte at disse kan erstattes i tillegg til den skjønnsmessige erstatning jeg har utmålt.

Kemi-gruppen har under henvisning til vassdragsloven §134 krevd et tillegg på 25 prosent i erstatningen. Vassdragsloven §134 fastsetter at ved «tvungen avståing etter §21, §62 eller §63 og ved tvungen avståing etter §17 av hensyn til vassforsyning til industribruk skal den erstatning som skjønnet fastsetter, betales med et tillegg på 25 prosent». Vassdragsloven §136 nr. 1 har en tilsvarende bestemmelse for etterskjønn for senskader. Erstatningsbetingende inngrep i reindriften må i forhold til disse bestemmelser etter mitt syn betraktes som inngrep i privatrettslige rettigheter.

Alta Kraftlag AL fikk i 1993 etter søknad konsesjon til regulering av Oldervikvannet i medhold av vassdragsloven §104 - §106. Den erstatning som Kemi-gruppen tilkjennes i denne saken, er en konsekvens av denne reguleringen. Dersom kraftlaget hadde fått ekspropriasjonstillatelse etter vassdragsloven §62 til inngrepet i Kemi-gruppens beiterettigheter, og kraftlaget hadde tatt ut skjønnsbegjæring mot Kemi-gruppen, ville Kemi-gruppen under skjønnet hatt krav på 25 prosenttillegget. Etter mitt syn bør resultatet bli det samme om kravet - som i dette tilfelle - i stedet behandles i et ordinært erstatningssøksmål reist av rettighetshaverne.

Jeg er kommet til at den tidligere reguleringen ikke medfører at dette spørsmålet kommer i en annen stilling. Alta Kraftlag AL fikk etter ordinær saksbehandling - med søknad og varsel - en ny og selvstendig konsesjon til regulering av Oldervikvannet. Da denne konsesjonen ble gitt, hadde det tidligere kraftverket ikke vært i drift på 15-20 år. Det må etter mitt syn legges til grunn at de ulemper som jeg mener det må gis erstatning for, ikke oppstod under den tidligere reguleringen. Ulempene som her erstattes, er en følge av driften av kraftverket under den nye reguleringen.

Kemi-gruppen bør etter mitt syn tilkjennes en samlet erstatning på kr 200.000.

Kemi-gruppen har fått medhold i at Alta Kraftlag AL er erstatningsansvarlig, men det beløp som jeg mener gruppen bør tilkjennes omfatter ikke erstatning for produksjonstap som ble krevd for Høyesterett. Det forhøyede erstatningskrav for Høyesterett har imidlertid ikke medført at ankesaken har fått vesentlig større omfang enn den ellers ville hatt. Jeg finner at Kemi-gruppen bør tilkjennes saksomkostninger for alle instanser, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 annet ledd.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommar Utgård: Eg kan i det hovudsaklege slutte meg til dei synsmåtane førstvoterande legg til grunn med omsyn til det rettslege vernet for reindriftsnæringa. Eg er også einig med førstvoterande i at det ikkje er grunnlag for skadebot for produksjonstap. Derimot ser eg noko annleis enn han på utmålinga av skadebot for ulemper, og eg meiner dessutan at det ikkje er heimel for tillegget på 25% til skadebota.

Oldervikvatnet vart demt opp på 1940-talet i samband med bygginga av det privateigde Hakkstabben kraftverk som var i drift frå 1949. Det må leggjast til grunn at familien Kemi har hatt reindrift på Seiland frå før den tid, og eg legg ikkje vekt på mindre avbrot frå og med 1976 til og med 1984, bortsett frå 1981. Kraftverket var i drift til 1978, eller kort tid før det. Demningane vart då ikkje fjerna, men det måtte etter det opplyste mykje arbeid til på dei før kraftverket kunne startast opp att i 1994. Det må i 1985 ha stått som uvisst om kraftverket ville kome i drift igjen. Dersom kraftverket hadde starta opp med lik drift i 1994 som den som hadde vore før 1978, ser eg det då slik at det ikkje ville ha vore nokon ny skade å vurdere.

Det var lagt sjøkabel frå fastlandet til Seiland i 1963, men usikker elektrisitetsforsyning gjorde at det likevel var sterkt ønskjeleg med lokal drift av kraftverk på Seiland. Løyvet etter vassdragslova §106 jf. §104 gav Alta Kraftlag rett til å manøvrere magasinet etter eige behov. Alta Kraftlag har i praksis halde att 1,5 meter - av i alt 4 meter - av reguleringshøgda til rett før vårløysinga. Med rask tapping på ei veke av denne reserven, blir det sprekker i isen som ikkje oppstod under den tidlegare drifta der kraftverket skulle sikre jamn levering av elektrisitet heile året. Fram til 1978 var det små ulemper for reindrifta med reguleringa av Oldervikvatnet, men eg legg likevel til grunn at desse ulempene ikkje kan trekkjast inn ved utmålinga av skadebot nå, jf. Porsangermo-dommen i Rt-1986-1370. Det er såleis spørsmål om Alta Kraftlag har plikt til å svare skadebot som følgje av endra manøvrering av magasinet.

Eg går så over til å sjå på kva ulemper endra manøvrering har ført til for reindrifta til Kemi-gruppa.

Både heradsretten og lagmannsretten var sett med fagkunnige meddommarar, som hadde teoretisk og praktisk bakgrunn frå reindrift. For Høgsterett har forskar Christian Nellemann vore rettsoppnemd sakkunnig.

Som nemnt vil rask tapping av magasinet kunne føre til sprekker i isen. Ein samrøystes lagmannsrett, som også var på synfaring i området, la til grunn at det ikkje kan «ses bort fra at nedtapping av vannet sammen med særlig ugunstige værforhold fra tid til annen vil kunne medføre alvorlig oppsprekking av is i en for reindriften kritisk periode». Det har ikkje kome fram noko som gir grunnlag for ei endra vurdering. Den sakkunnige Nellemann har gjort sitt arbeid våren 2000, som begge partar har vore einige om har vore eit år med ekstraordinære snøtilhøve.

Spørsmålet er så i kor stort omfang området ved Oldervikvatnet har vore nytta til vårbeite. Førstvoterande omtalar at området ved Store Bekkarfjord har vore og er det viktigaste beiteområdet for Kemi-gruppa. Simlereinen - som utgjer om lag tre fjerdedelar av all reinen - har vore slept der. Resten av reinen, okserein og årskalvar, har til vanleg vore slept andre stader. I lagmannsrettsdommen er det sagt at det i tidsrommet frå og med 1986 til og med 1993 var transport av dyr til Seibukta 4 gonger, og at knapt vinterbeite på fastlandet har ført til spreiing av flokken og transport av mindre flokkar til nærliggjande vårbeiteplassar med eigen flåte. Bevisføringa i saka viser også at Kemi-gruppa har nytta ulike beiteområde og sett reinen i land ulike stader, ut frå tidspunktet for transport til Seiland og ut frå tilhøva dei enkelte åra. Den særlege risikoen issprekkene utgjer, er størst for rein som blir sett i land nær vatnet før isen blir dårleg av andre grunnar enn sprekkene.

Kemi-gruppa har nå berre om lag halve reintalet samanlikna med tilhøvet i 1990, og dette kjem av dårleg tilgang på vinterbeite på Finmarksvidda. Som førstvoterande legg eg til grunn at det ikkje er haldepunkt for at det vil vere aktuelt for Kemi-guppa å auke talet på rein vesentleg i den næraste framtida. Seiland er ikkje opplyst å ha den same knappe ressurssituasjonen.

Eg vurderer såleis den endra manøvreringa av magasinet i Oldervikvatnet til å føre til mindre ulemper for reindrifta enn det førstvoterande har kome til. Utgangspunktet er at reindriftsutøvarane har ei tilpassingsplikt, og eg viser her til det førstvoterande har gitt att frå Røssåga-dommen. Slik tilpassing kan i noko mon føre til meirarbeid eller andre kostnader, utan at dette gir krav på skadebot.

Tilpassing vil - som førstvoterande gjer greie for - kunne skje på fleire måtar. Halvert reintal i høve til for ti år sidan må gjere at tilpassinga blir lettare enn det ho elles hadde vore. Eg har likevel under tvil vorte ståande ved at ulempene går ut over tolegrensa, og at Alta Kraftlag då skal svare skadebot for den del av ulempene som ligg over denne grensa.

Skadebota må fastsetjast ved skjønn. Heradsretten kom til 100.000 kroner som omfatta renter til domstidspunktet. Mindretalet i lagmannsretten - dei fagkunnige meddommarane - gjekk inn for ei skadebot på 50.000 kroner med tillegg av renter frå 1. juni 1994. Sjølv om vurderingane bak tala var ulike, gir desse vurderingane haldepunkt for korleis desse dommarane har sett på verknadene for Kemi-gruppa. Eg legg stor vekt på desse vurderingane. Samstundes ser eg utmålinga i samanheng med det allmenne synet på ulempene som eg har gitt uttrykk for. Etter dette vil eg røyste for ei skadebot på 100.000 kroner som omfattar renter til domstidspunktet.

Eg går så over til å drøfte om Kemi-gruppa har krav på 25 prosent tillegg til skadebota. Heimel kan vere vassdragslova §134 som gjeld ved tvungen avståing med heimel i §17, §21, §62 og §63, eventuelt vassdragslova §136 som i særskilt nemnde situasjonar gir heimel for etterskjønn der det har vore tvungen avståing.

Etter mitt syn byggjer ikkje Alta Kraftlag på noka ny avståing ved reparasjon og oppattbygging av dam og kraftverk i 1993. Eg legg til grunn som uomtvista at Alta Kraftlag sin rettsforgjengar demde opp Oldervikvatnet på 1940-talet etter avtale med grunneigaren. Avtalen sette ikkje krav til manøvreringa av magasinet. Reindrifta var ikkje inne i biletet ved etableringa av denne avtalen, men Alta Kraftlag må likevel her ha lovleg rettsgrunnlag også i høve til reindrifta. Høgsterett drøfta dette spørsmålet i Porsangermo-dommen innteken i Rt-1986-1370, der spørsmålet var om staten var ansvarleg for den del av verksemda til forsvaret som var etablert i åra 1946-1950. Spørsmålet kom opp i samband med vesentleg utviding av forsvaret sin aktivitet frå 1972. Førstvoterande uttala følgjande på side 1377:

«Under henvisning til prosedyren, vil jeg nevne at det ikke kan være riktig å anse etableringen av Garnisonen i Porsanger som rettsstridig i forhold til reindriftsnæringen. Den vanlige oppfatning den gang var at en slik virksomhet måtte kunne etableres uten noen begrensninger av hensyn til reindriftsnæringen. Det har senere skjedd en utvikling når det gjelder det rettsvern denne næring har, men dette kan ikke gi grunnlag for å anse tidligere etablert virksomhet som rettsstridig. Jeg kan heller ikke se at et slikt synspunkt kan få noen betydning ved vurderingen av de erstatningsspørsmål saken gjelder.»

Sjølv om damanlegget i Oldervikvatnet forfall, vart det ikkje gitt opp av anleggseigaren, og grunneigaren samtykka i 1988 i at avtalen om regulering av Oldervikvatnet vart transportert til Alta Kraftlag som ny rettshavar. Eg kan såleis ikkje sjå at Alta Kraftlag her byggjer på eit nytt erverv av retten til å regulere vatnet. Det var då ikkje nødvendig for Alta Kraftlag å søkje om samtykke til oreigning.

For meg er det sentralt at eit løyve etter vassdragslova §106, jf. §104 ikkje er eit oreigningsløyve men åleine inneber varetaking av allmenne interesser, sjå her Sørensen og Olafsen: Lov om vassdragene (1951) side 148.

Eg kan såleis ikkje gi Kemi-gruppa medhald i kravet på 25 prosent tillegg til skadebota.

Ut frå resultatet har Kemi-gruppa berre fått delvis medhald i kravet sitt, og eg har også vore i tvil om resultatet. Eg har likevel kome til at Kemi-gruppa bør tilkjennast sakskostnader for alle rettane, jf. tvistemålslova §180 annet ledd, jf. §174 annet ledd. Særleg legg eg då vekt på at eg - med den endring som følgjer av seinare tidspunkt for forfall av skadebota - har kome til same resultatet som heradsretten, som også tilkjende Kemi-gruppa sakskostnader. Eg er einig med førstvoterande i at auka krav for Høgsterett ikkje har ført til nemnande meirarbeid. Sakskostnadene blir fastsette i samsvar med godkjende arbeidsoppgåver. Sakkunnig må reknast oppnemnd etter krav frå begge partane, og saksøkjar blir då tilkjent halvparten av kostnadene med sakkunnig som sakskostnader. Sakskostnader, som blir funne nødvendige, blir etter dette tilkjent Kemi-gruppa med i alt 308.645 kroner, av dette salær 189.977 kroner og resten utlegg. Kemi-gruppa har hatt fri sakførsel for alle rettar, og det skal betalast i alt 77.836 kroner til Kemi-gruppa og 230.809 kroner til det offentlege.

Eg røystar etter dette for slik

dom:

1. Alta Kraftlag AL blir dømt til å betale 100.000 - eitthundretusen - kroner til Kemi-gruppa ved Mikkel Persen Kemi med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova §3 første ledd første punktum, for tida 12 - tolv - prosent årleg rente, frå utgangen av oppfyllingsfristen til betaling skjer.

2. Alta Kraftlag AL blir dømt til å betale sakskostnader til Kemi-gruppa ved Mikkel Persen Kemi med 77.836 - syttisjutusenåttehundreogtrettiseks - kroner og til det offentlege med 230.809 - tohundreogtrettitusenåttehundreogni - kroner med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova §3 første ledd første punktum, for tida 12 - tolv - prosent årleg rente, frå utgangen av oppfyllingsfristen til betaling skjer.

3. Oppfyllingsfristen er 14 - fjorten - dagar frå forkynninga av dommen.

Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Utgård.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Etter røystinga sa Høgsterett slik

D O M :

1. Alta Kraftlag AL blir dømt til å betale 100.000 - eitthundretusen - kroner til Kemi-gruppa ved Mikkel Persen Kemi med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova §3 første ledd første punktum, for tida 12 - tolv - prosent årleg rente, frå utgangen av oppfyllingsfristen til betaling skjer.

2. Alta Kraftlag AL blir dømt til å betale sakskostnader til Kemi-gruppa ved Mikkel Persen Kemi med 77.836 - syttisjutusenåttehundreogtrettiseks - kroner og til det offentlege med 230.809 - tohundreogtrettitusenåttehundreogni - kroner med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova §3 første ledd første punktum, for tida 12 - tolv - prosent årleg rente, frå utgangen av oppfyllingsfristen til betaling skjer.

3. Oppfyllingsfristen er 14 - fjorten - dagar frå forkynninga av dommen.