HR-2000-660 - Rt-2000-1303

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2000-07-28
Publisert:	HR-2000-00660 - Rt-2000-1303 (310-2000)
Stikkord:	Straffeprosess, Uberettiget straffeforfølgning, Erstatning
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning.
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1998-1209 - Høyesterett HR-2000-00660, straffekjæremål
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet mot A (advokat Helge Wesenberg)
Forfatter:	Tjomsland, Stang Lund, Skoghøy
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §438, §444, §445, §100, §13, §318, §35, §385, §441, §446, §447, §449, §52, Straffeloven (1902) §171, §272, Menneskerettsloven (1999) EMKN A6

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven §444, §445 og §446.

A ble av Bergen byrett 6. februar 1997 dømt til fengsel i fem måneder for forbrytelser mot straffeloven §171 nr. 1 og §272 første ledd jf. tredje ledd. Ved Gulating lagmannsretts dom 2. april 1998 ble han frifunnet.

Tiltalebeslutningen, som var uttatt 4. juli 1996, gjaldt fem overtredelser av straffeloven §171 nr. 1, og én overtredelse av straffeloven §272 første ledd, jf. tredje ledd.

Grunnlaget for tiltalen for overtredelsene av straffeloven §171 nr. 1 var at A fem ganger i 1994 og 1995 mot bedre vitende skulle ha anmeldt straffbare handlinger og gitt uriktige opplysninger til politiet om forskjellige anslag mot ham og/eller familien. De anmeldte handlingene gjaldt knusing av rute på baksiden av hans bolig og trussel mot hans hustru, overfall av hans hustru i en gangtunnell, innbrudd i boligen med tyveri av blant annet sølvtøy og kontanter, legging av trusselbrev utenfor boligen, brannstiftelse på boligen og kasting av stein mot vindu i boligen. Disse handlingene skulle ifølge anmeldelsene ha vært utført av ukjente gjerningsmenn.

Grunnlaget for tiltalen for overtredelse av straffeloven §272 første ledd jf. tredje ledd var at han uriktig skulle ha gitt skademelding til forsikringsselskapet Gjensidige Forsikring med krav om forsikringsutbetaling av påstått tap - kr 116.344 - ved det anmeldte innbruddstyveriet.

Samtidig med at det ble tatt ut tiltale mot A, ble det tatt ut tiltale mot ektefellen, B, for de samme og en del andre forhold, og straffeforfølgningen mot dem ble forent til én sak etter straffeprosessloven §13. B ble av lagmannsretten dømt til fengsel i 120 dager, hvorav 75 dager betinget. Lagmannsretten fant at flere av de forskjellige anmeldte anslag mot familien var utført eller fingert av henne. A ble frifunnet fordi det ikke var flertall for å anta at han forstod dette da han inngav anmeldelsene til politiet og skademeldingen til forsikringsselskapet. Frifinnelsen fant sted under dissens på alle punktene, varierende fra seks dommere for frifinnelse og en for fellelse, til tre dommere for frifinnelse og fire for fellelse, jf. straffeprosessloven §35 første ledd.

A fremsatte 29. juni 1998 for Gulating lagmannsrett krav om erstatning for lidt økonomisk tap, fremtidig inntektstap og ikke-økonomisk skade i anledning av straffeforfølgningen.

Lagmannsretten ble ved behandlingen av erstatningskravet satt med to av de samme dommerne som i straffesaken, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. punktum. En dommer som deltok i straffesaken, lagmann Trovåg, ble under saksforberedelsen kjent inhabil ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 4. desember 1998 i lnr. 658/1998 jnr. 639/1998. (HR-1998-658-S)

Gulating lagmannsrett avsa 7. april 2000 på grunnlag av skriftlig behandling kjennelse som - etter rettelse - har slik slutning:

«Staten skal innen 2 - to - uker fra statsadvokaten mottar denne kjennelse betale til A erstatning for utgifter med 539.394 - femhundreogniogtredvetusentrehundreogfireognitti - kroner, erstatning for lidd inntektstap med 540.917 - femhundreogførtitusennihundreogsytten - kroner, erstatning for fremtidig inntektstap med 100.000 - hundretusen - kroner, og oppreisning med 100.000 - etthundretusen - kroner.»

Påtalemyndigheten har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å rette seg mot lovanvendelsen, saksbehandlingen (mangelfulle kjennelsesgrunner) og - subsidiært - erstatningens størrelse.

Den kjærende part - påtalemyndigheten - har i korte trekk anført:

Det er ikke sannsynliggjort at A ikke har foretatt de handlinger han var tiltalt for. Vilkårene for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444 er således ikke til stede. Lagmannsretten har lagt til grunn at det er tilstrekkelig for A å sannsynliggjøre at de subjektive vilkår for straff ikke er til stede. Dette er ikke riktig. Retten skulle gått inn på en nærmere vurdering av hvilken bevistvil som knytter seg til de subjektive vilkårene for straff, jf. Rt-1999-1053, og graden av subjektiv skyld hos tiltalte, eventuelt om det var noe klanderverdig ved handlingene.

Lagmannsrettens kjennelse er mangelfullt begrunnet. Retten har nøyd seg med å referere konklusjonene i dommen for hvert enkelt tiltalepunkt, uten å gå inn på de omfattende, bakenforliggende vurderingene fra flertall og mindretall. Flere av disse vurderingene i dommen gir tilkjenne at det har vært grunnlag for å bebreide eller klandre A, men ikke i tilstrekkelig grad til å domfelle ham. Denne mangelfulle begrunnelse av kjennelsen er spesielt påfallende når en av dommerne ikke var med på straffesaken.

Vurderingsgrunnlaget er for snevert når lagmannsretten bare har sett hen til konklusjonene i dommen fra de dommerne som stemte for frifinnelse. Lagmannsretten skulle ha sett saken i sammenheng med saken mot ektefellen, og den skulle ha vurdert blant annet om det ikke måtte stilles ekstra strenge krav til As aktsomhet i betraktning av hans kjennskap over lengre tid til ektefellens sykdom og problemer, og hennes tidligere anmeldelser av straffbare forhold.

Lagmannsretten har feilaktig unnlatt å legge vekt på den sterke tvil som rådet om hvorvidt A hadde den nødvendige kunnskap som ville ha gjort at han måtte straffedømmes. I Bergen byrett ble han domfelt for samtlige poster i tiltalebeslutningen, og i lagmannsretten har et varierende antall dommere stemt for fellelse etter de forskjellige postene.

A har også ved sin holdning og atferd under saken bidradd til at det tok lenger tid for politiet å oppklare bakgrunnen for de anmeldte forhold. Hans opptreden må karakteriseres som klanderverdig, og den gjorde at det også ble rettet mistanke mot ham selv.

Lagmannsretten tar feil når den har funnet at det er grunnlag for erstatning i samme omfang også etter straffeprosessloven §445. Lagmannsretten har vist til de meget langvarige rettsforhandlinger i saken, påtalemyndighetens omstendelige og vidløftige bevisførsel, mediefokuseringen og at A måtte forlate sin stilling. A bidro selv i vesentlig grad til disse forhold ved sin opptreden i ektefellens og egen sak.

Med sitt kjennskap til ektefellens tidligere anmeldelser, sykdom og medikamentmisbruk gjennom lang tid, burde A hatt mistanke til at de anmeldte forhold ikke var reelle, og han burde ha avverget anmeldelsene eller opptrådt på en måte som gjorde det lettere for påtalemyndigheten å forstå sammenhengen. I stedet hevdet A under hele saken at hustruen var uskyldig og gav ikke tilkjenne noe snev av mistanke mot henne. Samlet gjorde ektefellene «felles front» mot de mistankene som ble rettet mot dem under etterforskningen.

Et kvalifisert flertall av dommerne har i lagmannsrettens dom gitt uttrykk for den oppfatning at A i alle fall fra 9. november 1995 (trusselbrevet) kjente til at ett eller flere av de anmeldte forholdene ikke var reelle.

Ved erstatningsutmålingen er det en feil at lagmannsretten har godtatt regningen fra det private etterforskningsfirmaet Thune Security AS fullt ut. Firmaet var engasjert av begge de tiltalte. Lagmannsretten har unnlatt å vurdere hvilken betydning firmaets innsats hadde, og betydningen av at A ikke begjærte ytterligere etterforskningsskritt ved påtalemyndigheten før firmaet ble engasjert. Kravet må forkastes i sin helhet. Subsidiært kan ikke mer enn halvparten dekkes.

Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at A i realiteten var tvunget til å si opp sin stilling som rådmann.

Dokumentasjonen for inntekter fra kommunale tilleggsverv, som lagmannsretten har bygget på, er ikke forelagt påtalemyndigheten.

I begjæringen var krevet erstatning for fremtidig inntektstap fra 1. august 1998. Lagmannsretten tilkjente kr 150.000 for lidt tap fra 1. august 1998 til kjennelsens dato, og kr 100.000 for fremtidig tap. Det savnes nærmere kriterier for den skjønnsmessige beregning, og selv om beløpene er fastsatt skjønnsmessig, er det et uforståelig stort avvik mellom de to beløpene hensett til den betydelig lengre varighet av det fremtidige inntektstap.

Vilkårene for oppreisningserstatning etter straffeprosessloven §446 er ikke til stede når vilkårene for erstatning etter §444 eller §445 ikke er til stede. Subsidiært anføres at det ikke foreligger særlige grunner som tilsier oppreisningserstatning i og med at A uansett ville ha blitt utsatt for mye av den samme belastningen ved at hustruen ble straffedømt.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt påstås saksøkers erstatningsbegjæring ikke tatt til følge, subsidiært at erstatningsbeløpet settes vesentlig ned.»

Kjæremålsmotparten - A - har i korte trekk anført:

Lagmannsretten har gitt uttrykk for at «det er sannsynliggjort» at de subjektive vilkår for å straffe A ikke var til stede. Med dette må lagmannsretten ha ment at A har oppfylt sin bevisbyrde etter §444. Det er ikke feil av lagmannsretten at den har funnet at straffeprosessloven §444 gir grunnlag for erstatning når det er sannsynliggjort at de subjektive vilkår for straff ikke er til stede, jf. Rt-1999-685.

Det er ikke noen feil at lagmannsretten ikke har kommentert «graden av subjektiv skyld». Det er ikke riktig at det i premissene i dommen er gitt uttrykk for at det har vært grunnlag for å bebreide eller klandre A for hans handlemåte. Tvert i mot synes det frifinnende flertall å konkludere med at det ikke er grunnlag for å si at A har vist sviktende dømmekraft.

Det er uklart hva påtalemyndigheten mener med at «det faktiske utgangspunkt for lagmannsrettens avgjørelse i forhold til straffeprosessloven §444 er ufullstendig begrunnet». Lagmannsretten har klart gitt til kjenne hvilket faktum den har lagt til grunn som sannsynlig. Lagmannsretten har i tilstrekkelig grad drøftet sammenhengen med straffesaken mot ektefellen.

Når påtalemyndigheten viser til byrettens fellende dom og til de ulike dissensene i lagmannsrettens dom, krenker påtalemyndigheten uskyldspresumsjonen etter EMK art. 6 nr. 2.

Lagmannsrettens vurdering etter straffeprosessloven §445 er subsidiær i forhold til erstatningsgrunnlaget etter §444. Påtalemyndigheten, som innledningsvis opplyser at kjæremålet gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen, synes egentlig å være uenig i rettens rimelighetsvurdering etter §445. Det er en helt uriktig og urimelig påstand at A selv bidro til vidløftiggjøring av saken og mediefokuseringen.

Når det gjelder erstatningsutmålingen og regningen fra Thune Security AS, bemerkes at det etter straffeprosessloven §444 er tilstrekkelig at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom det økonomiske tap og ansvarsgrunnlaget. Erstatning etter paragrafen er ikke begrenset til «nødvendige utgifter», som i §438.

Det var både forståelig at A engasjerte Thune Security AS etter byrettens fellende dom, og det var nødvendig. Det var oppstått en tillitskrise mellom A og etterforskerne ved Bergen politikammer. Dette ble forsterket ved den splittelse mellom etterforskerne og politimesteren som oppstod i anledning saken. A kunne vanskelig ha tillit til at etterforskerne skulle gå gjennom sin egen etterforskning med et kritisk blikk.

Det er ikke noe krav etter loven at denne typen utgifter skal være forhåndsgodkjent av påtalemyndigheten eller domstolen. Det er heller ikke noe krav at det kan påvises en nytteeffekt av utgiften. Det må antas at vitneprovene fra de private etterforskerne i dette tilfellet hadde stor bevismessig betydning.

Thune Security AS ble engasjert av A alene, og han alene står økonomisk ansvarlig for oppdraget. At etterforskerne i stor grad også måtte gå inn på hustruens sak, er en naturlig følge av sammenhengen mellom sakene.

Etter Bergen byretts fellende dom var det umulig for A å bli sittende i sin stilling som rådmann i Bergen kommune. Han følte seg tvunget til å si opp sin stilling, og han ville ellers ha blitt sagt opp. Dette er i overensstemmelse med signal fra formannskapet etter et ekstraordinært formannskapsmøte som ble avholdt samme dag dommen forelå.

Lagmannsrettens utmåling av erstatning for fremtidig inntektstap og for ikke-økonomisk skade er meget knapp i forhold til de fremsatte krav. A aksepterer likevel rettens skjønnsmessige utmåling.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Kjæremålet forkastes.

2. Staten erstatter As utgifter for Høyesteretts Kjæremålsutvalg.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

Den angrepne avgjørelse er truffet av lagmannsretten som første instans. Kjæremålsutvalget har derfor full kompetanse.

Påtalemyndigheten har for det første anført at lagmannsrettens kjennelse er mangelfullt begrunnet, og at kjennelsen derfor må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.

Denne kjæremålsgrunnen kan ikke føre frem.

Etter straffeprosessloven §52 skal kjennelser ha «grunner». Dette innebærer at det må fremgå hvilket faktum retten bygger på, og hvordan rettsreglene er anvendt. Hvor omfattende begrunnelse som kreves, avhenger av sakens karakter og viktighet.

Lagmannsretten har både gjort rede for hvilket faktum den har lagt til grunn, og hvordan straffeprosesslovens regler om erstatning og oppreisning er anvendt. Dette er tilstrekkelig for å tilfredsstille kravene til kjennelsesgrunner.

For det annet har påtalemyndigheten anført at vilkårene for erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 - §446 ikke er til stede.

Etter straffeprosessloven §444 har siktede i tilfeller hvor han blir frifunnet, krav på erstatning av staten for det økonomiske tap han har lidt ved forfølgningen «dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen». Dersom siktede har fremkalt forfølgningen ved tilståelse eller på annen måte ved eget forsettlig forhold, har han ikke krav på erstatning. Erstatningen kan også settes ned eller helt falle bort dersom siktede har «medvirket til skaden på en måte som kan legges ham til last».

Det siktede etter ordlyden og forarbeidene må sannsynliggjøre for at han skal få krav på erstatning, er at han objektivt sett ikke har begått den handling han har vært tiltalt for, se Straffeprosesslovkomiteens innstilling til lov om rettergangsmåten i straffesaker (1969), side 364. Det er ikke tilstrekkelig at han sannsynliggjør at kravet til subjektiv skyld ikke er oppfylt. I forarbeidene er det imidlertid lagt til grunn at det må kunne likestilles med at handlingen ikke er begått, at den er objektivt rettmessig, for eksempel på grunn av nødverge, se Straffeprosesslovkomiteens innstilling side 364. Etter rettspraksis må det også gjøres unntak for tilfeller hvor handlingen ikke i det ytre i alle fall bærer et visst preg av å være et straffbart forhold, men fortoner seg som dagligdags og uskyldig, se for eksempel Rt-1999-685. Utvalget uttalte i denne kjennelsen:

«Det følger ... av lovens ordlyd - og for øvrig også av forarbeidene, jf Straffeprosesesslovkomitéens innstilling side 364 - at den som objektivt sett har begått den handling siktelsen gjelder, ikke har krav på erstatning etter §444 selv om hans forhold ikke er straffbart fordi de subjektive straffbarhetsvilkår mangler. Slik utvalget ser det, kan imidlertid dette bare gjelde som utgangspunkt og hovedregel. Reglene må antas utformet med henblikk på handlinger som i det ytre bærer iallfall et visst preg av å være straffbare forhold. Imidlertid kan også en handling som i det ytre fortoner seg som dagligdags og uskyldig, objektivt sett oppfylle gjerningsbeskrivelsen i et straffebud direkte eller som en medvirkningshandling, dersom den på grunn av andre personers forbryterske forhold er kommet til å utgjøre ledd i et straffbart forhold. Dersom «gjerningsmannen» i et slikt tilfelle kan sannsynliggjøre at han ikke har utvist forsett eller - avhengig av skyldkravet - uaktsomhet i forhold til de omstendigheter som knytter handlingen til et straffbart forhold, ville det være svært lite rimelig om erstatning etter §444 skulle være utelukket.»

Dette unntaket må imidlertid etter kjæremålsutvalgets oppfatning ha en begrenset rekkevidde, jf. Rt-1999-1053. Som hovedregel er det et vilkår for at siktede skal ha krav på erstatning etter §444, at han sannsynliggjør at han ikke har begått den objektive handling han har vært tiltalt for.

I den foreliggende sak har lagmannsretten lagt til grunn som sannsynlig at A ikke har handlet mot bedre vitende, og at dette for den type straffbare handlinger som denne saken gjelder, må likestilles med at handlingene ikke er begått. Denne lovforståelse er kjæremålsutvalget uenig i. Både de anmeldelser A har gitt til politiet, og den skademelding han inngav til forsikringsselskapet, er objektivt sett uriktige. Selv om han er frifunnet fordi han ikke har opptrådt forsettlig, kan han i slike tilfeller ikke ha krav på erstatning etter §444.

Det blir etter dette spørsmål om A kan tilkjennes erstatning etter straffeprosessloven §445.

Etter denne bestemmelse kan retten selv om vilkårene etter §444 ikke foreligger, tilkjenne siktede erstatning for «særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig».

Bestemmelsen har karakter av en «sikkerhetsventil» og gir ikke anledning til å tilkjenne erstatning på grunnlag av en alminnelig rimelighetsvurdering. Det skal etter loven og praksis i henhold til den meget til for at et erstatningskrav etter §445 skal tas til følge. Det er satt som vilkår at det må foreligge en ganske spesiell eller særlig vidtgående («uforholdsmessig») skade, og at det må foreligge «kvalifiserte rimelighetsgrunner» for at erstatning skal kunne tilkjennes, se for eksempel Rt-1987-95, Rt-1987-533, Rt-1988-1046, Rt-1992-736, Rt-1994-721, Rt-1998-1345, Rt-1999-1075 og Rt-1999-2086. I forarbeidene er det uttalt at det «vesentlige er at det foreligger et ekstraordinært tilfelle som de vanlige regler ikke passer på, og hvor det ville være klart urimelig om siktede skulle nektes erstatning for en spesiell skade som det ikke sto i hans makt å avverge eller begrense», se Ot.prp.nr.35 (1978-1979), side 239.

Lagmannsretten har i den foreliggende sak lagt til grunn at selv om vilkårene for erstatning etter §444 ikke skulle anses å foreligge, vil A ha krav på erstatning etter §445 i det samme omfang som etter §444 «på grunn av den helt usedvanlige og uforholdsmessige belastning saken var for ham». Som nærmere begrunnelse anfører lagmannsretten:

«Lagmannsretten viser til de meget langvarige hovedforhandlinger i saken, påtalemyndighetens omstendelige og vidløftige bevisførsel med «troverdighetsvitner», til den sterke mediafokusering A ble utsatt for, og til at han måtte forlate sin stilling. Lagmannsretten mener at kvalifiserte rimelighetsgrunner foreligger og at erstatning bør tilkjennes.»

Kjæremålsutvalget har kommet til at vilkårene for erstatning etter §445 i dette tilfellet er til stede og kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse lagmannsretten har gitt.

To av dommerne i lagmannsretten deltok ved behandlingen av straffesaken, og på grunnlag av en vurdering av de bevis som foreligger, har lagmannsretten kommet til at siktede verken ved inngivelsen av anmeldelsene til politiet eller ved inngivelsen av skadeoppgaven til forsikringselskapet har handlet mot bedre vitende. Selv om Høyesteretts kjæremålsutvalg har full overprøvingskompetanse, finner utvalget det vanskelig å overprøve den bevisvurdering lagmannsretten har foretatt på dette punkt.

I tillegg til den belastning som selve straffeforfølgningen har medført, følte A seg nødt til å si opp sin stilling som rådmann i Bergen. Selv om kommunen formelt ikke tvang ham til å si opp stillingen, finner utvalget at det måtte være vanskelig for ham å fortsette som rådmann etter at han var domfelt i byretten, og at han derfor i realiteten var nødt til å si opp. På denne bakgrunn må den skade som A er blitt påført som følge av straffeforfølgningen, anses særdeles vidtgående, og på samme måte som lagmannsretten finnet utvalget at det slik denne saken ligger an, foreligger kvalifiserte rimelighetsgrunner for å tilkjenne erstatning.

Påtalemyndigheten har i kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg anført at A burde hatt mistanke til at de anmeldte forhold ikke var reelle, og at han også selv i vesentlig grad har bidratt til at bevisførselen i saken fikk det omfang den fikk. Kjæremålsutvalget er kommet til at disse anførslene ikke kan føre frem. Lagmannsretten har ikke funnet holdepunkter for at A «burde ha opptrådt annerledes fordi han burde ha hatt mistanke til sin hustrus oppriktighet», eller at han på noen måte har motarbeidet etterforskningen. Kjæremålsutvalget finner det vanskelig å overprøve lagmannsrettens bedømmelse på dette punkt.

Det må etter dette legges til grunn at vilkårene for erstatning etter §445 er til stede.

Dersom vilkårene for erstatning etter §444 eller §445 er til stede, kan retten etter §446 «når særlige grunner taler for det» tilkjenne siktede et passende beløp som oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som han har lidt ved forfølgningen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse i Rt-1993-1118 uttalt at bestemmelsen særlig tar sikte på tilfeller hvor siktede har vært undergitt frihetsberøvelse, men at forholdene også ellers kan innebære en så alvorlig påkjenning for siktede at vilkårene for å tilkjenne oppreisning er til stede.

Lagmannsretten har kommet til at det er grunnlag for å tilkjenne oppreisning, og har som begrunnelse anført:

«Oppreisning kan tilkjennes når der er særlige grunner som taler for det, jf. straffeprosessloven §446. Slike grunner er her den lange tid straffeforfølgningen varte, - nesten 2 1/2 år, og den påkjenning saken var, med hovedforhandling i to og en halv måned i byretten og vel to måneder i lagmannsretten, samt den offentlige oppmerksomhet saken uunngåelig måtte vekke. Nu ble saken utvilsomt mer omfangsrik ved at As hustru var medtiltalt, noe som imidlertid A ikke kan lastes for. Men man må se bort fra den ekstra påkjenning det må ha vært for A at hans hustru også var tiltalt og endog ble straffedømt. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge til grunn at A er blitt varig merket av saken, men den har vært en særlig påkjenning for ham, også bortsett fra forholdet med hustruen. Særskilt må nevnes at bevisføringen i saken i stor utstrekning gikk ut på å påberope hendelser til dels langt tilbake i tiden for å søke å vise en viss modus i handlemåte. Det må virke meget tungt å få sin fortid trukket frem og brukt på en slik måte.»

Den bedømmelse lagmannsretten her har foretatt, slutter utvalget seg til.

Det må etter dette legges til grunn at også vilkårene for oppreisning etter §446 er til stede.

Subsidiært har påtalemyndigheten angrepet lagmannsrettens erstatningsfastsettelse.

Den erstatning lagmannsretten har tilkjent A, består av erstatning for utgifter med kr 539.394, erstatning for lidt inntektstap med kr 540.917 og erstatning for fremtidig inntektstap med kr 100.000.

De utgifter på kr 539.394 som A har fått erstattet, er utgifter som han har pådratt seg ved å engasjere Thune Security AS til privat etterforskning under behandlingen av straffesaken.

Etter utvalgets oppfatning kan utgifter som siktede har hatt til å forsvare seg under straffesaken, ikke kreves erstattet etter straffeprosessloven §444, men må i tilfelle kreves erstattet etter §438, jf. Rt-1999-1598. Etter denne bestemmelse skal retten i tilfeller hvor en offentlig straffeforfølgning ender med frifinnelse, tilkjenne siktede erstatning av staten for «nødvendige utgifter til hans forsvar», med mindre han selv forsettlig har pådratt seg mistanken. Det fremgår av §441 3. punktum at krav om erstatning etter denne bestemmelse må fremsettes «innen en måned etter at det ble adgang til det». Bestemmelsen inneholder ikke noen uttrykkelig hjemmel for å gi oppreisning for fristoversittelse. Etter utvalgets oppfatning må imidlertid bestemmelsen i §318 første ledd komme tilsvarende til anvendelse, jf. Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven, Bind II, 2. utgave (1996), side 1039. Dette innebærer at dersom fristen blir oversittet av en grunn som ikke bør legges siktede til last, og kravet blir fremsatt innen to uker etter at det forhold som fremkalte forsinkelsen, er falt bort, skal kravet tas til behandling til tross for fristoversittelsen.

I den foreliggende sak ble lagmannsrettens dom i straffesaken avsagt 2. april 1998, og etter det som er opplyst i begjæringen om erstatning, ble dommen forkynt for A ved opplesning samme dag. Begjæringen om erstatning er fremsatt 29. juni 1998. Kjæremålsutvalget har ikke tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til om fristen for å fremsette krav om erstatning for forsvarsutgifter, er oversittet. For det tilfelle at fristen ikke skulle finnes å være oversittet, har utvalget heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om og i tilfelle hvor meget av utgiftene til privat etterforskning som kan anses som «nødvendige» forsvarsutgifter. På denne bakgrunn finner utvalget at lagmannsrettens kjennelse på dette punkt må oppheves, jf. straffeprosessloven §385 annet ledd.

Det beløp på kr 540.917 som A har fått i erstatning for lidt inntektstap, fordeler seg på kr 390.917 i inntektstap fordi han måtte si opp rådmannsstillingen, og kr 150.000 i inntektstap på grunn av tapte bierverv.

Etter utvalgets oppfatning må det legges til grunn at A som følge av straffeforfølgningen måtte si opp stillingen som rådmann, og at han som følge av dette også har mistet inntekter på grunn av tapte bierverv. Når det gjelder den nærmere beregning av inntektstapet, viser utvalget til lagmannsrettens begrunnelse som utvalget slutter seg til.

A har siden 1. august 1998 vært ansatt som direktør ved - - Handelshøyskole. De kr 100.000 lagmannsretten har tilkjent i erstatning for fremtidig inntektstap, er begrunnet med at han de første årene vil tjene noe mindre i denne stillingen enn det han ville ha gjort som rådmann. Utvalget er enig i denne vurderingen. Beløpet må fastsettes skjønnsmessig. Utvalget har ikke grunnlag for å tilsidesette den vurdering lagmannsretten har gjort.

I oppreisning har lagmannsretten tilkjent A kr 100.000. Utmålingen av oppreisningen er ikke angrepet.

Etter dette må lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt angår erstatning for utgifter til engasjement av Thune Security AS som privat etterforsker, mens kjæremålet for øvrig må forkastes.

A har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Straffeprosessloven gir ikke anledning til å tilkjenne saksomkostninger ved behandling av krav om erstatning for uberettiget forfølgning. Etter §449 fjerde ledd skal siktede i tilfeller hvor det blir avholdt muntlig forhandling, ha forsvarer hvis ikke retten finner det unødvendig. Ellers kan siktede få oppnevnt forsvarer etter straffeprosessloven §100 annet ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt angår erstatning for utgifter til engasjement av Thune Security AS som privat etterforsker. For øvrig forkastes kjæremålet.