HR-2001-426 - Rt-2001-1379

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	2001-11-01
Publisert:	HR-2001-00426 - Rt-2001-1379 (252-2001)
Stikkord:	Strafferett, Foretaksstraff, Medierett
Sammendrag:	Saken gjaldt foretaksstraff for eierselskapet til en avis etter at én eller flere journalistet i avisen, med godkjenning fra vaktlederen, hadde kjøpt ecstasytabletter gjennom en kilde. Bakgrunnen var å vise hvor lett det var å skaffe ecstasy i Z. Artikkelen om dette var del av en større artikkelserie i X. Høyesterett la til grunn at det etter Straffeloven (1902) § 48 a var hjemmel for å bruke foretaksstraff mot avisselskapet. Det ble vist til avgjørelsene i Rt-1998-652 (Østlandets Blad) og Rt-2000-234 (Aftenposten). Dette måtte gjelde selv om det var lagt til grunn en fri og selvstending stilling for redaktøren. Situasjonen var likevel ikke annerledes enn i svært mange andre type selskaper der arbeidet måtte gjøres av personer som fyller særlige kvalifikasjonskrav eller handler på grunnlag av særskilte autorisasjoner. Med hensyn til om det var grunnlag for å bruke foretaksstraff, jf. Straffeloven (1902) § 48 b, ble det tatt utgangspunkt i Rt-1998-652. Det ble pekt på hensynet til lovlydighet. Videre ble det vist til at journalistene forsettlig brøt forbudet mot å kjøpe narkotika, og at dette dessuten var godkjent av vaktlederen. At ingen i avisen ville opplyse hvem som hadde vært involvert, talte også for foretaksstraff. Når det likevel ikke ble benyttet foretaksstraff, ble det lagt vekt på den særlige stillingen media har i samfunnet. Media har en viktig oppgave med å opplyse og sette søkelys på ulike sider ved samfunnet. Ikke minst gjelder dette i forhold til et samfunnsproblem som narkotika. Dette blir gjort i samfunnets interesse. Det sentrale for media er å referere, men det kan også i visse tilfeller være nyttig å dokumentere gjennom egenhandling. Etter dette kom Høyesterett, under tvil, til at det ikke skulle benyttes foretaksstraff mot avisselskapet og påtalemyndighetens anke ble forkastet.
Saksgang:	Stavanger byrett saknr 2000-1010 M - Gulating lagmannsrett LG-2000-2037 M - Høgsterett HR-2001-00426, straffesak, anke
Parter:	Den offentlege påtalemakta (statsadvokat Inger Marie Sunde - til prøve) mot Stavanger Aftenblad ASA (advokat Hans Stenberg-Nilsen)
Forfatter:	Utgård, Stang Lund, Matningsdal, Frisak, Smith
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §48a, §48b, §162, Arbeidsmiljøloven (1977) §87, Straffeprosessloven (1981) §268

Dommar Utgård: Saka gjeld spørsmålet om føretaksstraff for eigarselskapet for ei avis, jf. straffelova §48a og §48b.

Stavanger politidistrikt utferda 10. august 2000 eit førelegg mot Stavanger Aftenblad på 10.000 kroner for brot på straffelova §162 første ledd, jf. §48a. Grunnlaget var følgjande:

«Torsdag 20. juli 2000 eller kort tid forut for dette i Stavanger, som ansatt i Stavanger Aftenblad, kjøpte en eller flere av avisens journalister 5 ecstasytabletter av en ikke navngitt person.»

Selskapet vedtok ikkje førelegget, og påtalemakta sende saka til Stavanger byrett for pådømming, jf. straffeprosesslova §268. Under hovudforhandlinga påsto påtalemakta bota sett til 100.000 kroner.

Stavanger byrett sa 5. oktober 2000 dom med slik domsslutning:

«Stavanger Aftenblad ASA frifinnes for straff.»

Påtalemakta anka til Gulating lagmannsrett, som forkasta anken ved

Side:1380

orskurd 23. februar 2001. I avgjerda la lagmannsretten til grunn at det var heimel for å nytte føretaksstraff mot Stavanger Aftenblad etter straffelova §48a, men at det ikkje var grunn til dette ut frå skjønsregelen i §48b.

Påtalemakta har anka lagmannsrettens orskurd til Høgsterett og gjort gjeldande at det - slik lagmannsretten kom til - er heimel til å nytte føretaksstraff, og at denne heimelen bør nyttast. Stavanger Aftenblad har gjort gjeldande at det ikkje er heimel til å nytte føretaksstraff, og at det i alle tilfelle ikkje er grunn til å nytte straff mot føretaket i dette tilfellet.

Eg er under tvil komen til at anken må forkastast.

Stavanger Aftenblad hadde i tidsrommet 14. til 24. juli 2000 ein serie artiklar om narkotikaproblemet i Stavanger. Avisa la serien breitt opp. Artiklane handla om kjøp og sal av narkotiske stoff, behandlingstilbodet for narkomane, gateprostitusjon mellom narkomane, situasjonen for pårørande og auken i bruken av rusmidlar. Tysdag 18. juli hadde avisa ein artikkel med overskrifta «Ny ecstasytopp i Stavanger», der avisa viste til opplysningar frå politiet i Stavanger om ein kraftig auke i talet på beslag, låge prisar og lett tilgang på stoffet. Intervju med ungdommar i byen støtta opp under desse opplysningane.

Torsdag 20. juli, eller rett før det, ringde ein eller fleire av journalistane i Stavanger Aftenblad til ein kontakt i narkotikamiljøet og bestilte fem ecstasytablettar. Journalistar frå avisa køyrde så kontaktpersonen til ein stad i Stavanger der han skaffa tablettane frå ein for avisa ukjend person. Dette tok ein snau time. På grunnlag av dette vart det skrive ein artikkel i Stavanger Aftenblad der kjøpet vart omtala, og der det også vart peika på kor lett det var å skaffe ecstasy i byen.

Vaktleiaren på kveldsskiftet i avisa hadde på førehand gitt klarsignal for kjøpet. Vakthavande redaktør vart først orientert etter at kjøpet var gjennomført, og han avgjorde då at artikkelen skulle trykkjast. Sjefredaktøren var på ferie og vart først orientert neste morgon rett før trykkjetid.

Politiet starta etter kort tid etterforsking av kjøpet. Redaksjonen i Stavanger Aftenblad nekta å gi opp namnet på den eller dei som hadde skrive artikkelen om kjøpet av ecstasy. Det same gjaldt namnet på den som var vaktleiar. Etter dette gjekk politiet ikkje vidare med etterforskinga av kven i redaksjonen som hadde kjøpt tablettane, eller som hadde medverka til dette. I staden utferda, som er omtala tidlegare, påtalemakta førelegg mot Stavanger Aftenblad ved styreformannen.

Føretaksstraff kan etter straffelova §48a berre nyttast når «... et straffebud er overtrådt». I dette tilfellet er det på det reine at ein eller fleire journalistar i Stavanger Aftenblad kjøpte fem ecstasytablettar frå ein ikkje namngjeven person i Stavanger den 20. juli 2000 eller rett før det. Den eller dei som på dette viset kjøpte tablettane, handla forsettleg.

Forsvararen har gjort gjeldande at det må tolkast inn i straffelova §162 ein rettsstridsreservasjon, i det journalisten eller journalistane her ikkje handla «ulovlig» ut frå føremålet med kjøpet som han meiner ligg utanfor dei tilfella paragrafen tek sikte på. Eg kan ikkje sjå at dette er haldbart. Som nemnt blir handlinga ramma av ordlyden i §162. Journalistar kan ikkje i høve til rettsstridsreservasjonen ha ei særstilling samanlikna med alle andre.

Etter straffelova §48a er det eit vilkår for bruk av føretaksstraff at brotet på straffebodet er gjort av nokon som har handla «på vegne av»

Side:1381

eit føretak. Stavanger Aftenblad har gjort gjeldande at det er redaktøren som etter redaktørplakaten har det redaksjonelle ansvaret for innhaldet i avisa, og at han her ikkje kan instruerast av styret. I redaktørplakaten heiter det såleis mellom anna:

«En redaktør forutsettes å dele sitt blads grunnsyn og formålsbestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme avisens meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret.»

I Rt-1998-652, Østlandets Blad, viste førstvoterande til dette sitatet. Han la til:

«Jeg kan ikke se at det som anføres om styrets instruksjonsrett overfor redaktøren medfører at fotograf A i denne saken ikke har handlet på utgiverens vegne. I Rt-1982-654, som gjaldt spørsmålet om en byggherre kunne straffes etter den dagjeldende arbeidsmiljøloven §87 for overtredelse begått under entreprenørens virksomhet, framheves det riktignok at en «naturlig forutsetning» for foretaksstraff ved oppdragstakeres lovbrudd, er at foretaket har «en reell myndighet til instruksjon og kontroll». Ved ansvar for en selvstendig oppdragstakers lovbrudd synes denne begrensningen naturlig. I vår sak er det derimot tale om en ansatt som av sin foresatte fikk overlevert scanneren til bruk i sin virksomhet, og som ledd i produksjonen av utgiverens produkt - avisen. Arbeidsmetodene og kvaliteten på avisen har direkte økonomisk betydning for utgiveren.»

Det er grunn til å vise til at drøftinga om instruksjon og kontroll gjeld ansvaret for sjølvstendige oppdragstakarar, jf. Rt-1982-645. Det var ikkje tvil om at føretaket var ansvarleg når ein tilsett fekk utlevert utstyr frå ein føresett «til bruk i sin virksomhet, og som ledd i produksjonen av ... avisen». At medieføretak kan få føretaksstraff, er også påpeika i Rt-2000-234, Aftenposten.

Det må etter dette vere slik at også redaktøren etter §48a handlar på vegner av føretaket. Redaksjonen i ei avis er også ein del av føretaket. Her kan det ikkje vere nødvendig å gå nærare inn på kva stilling ein redaktør har i ei avis, jf. det som er gjort gjeldande i høve til redaktørplakaten og redaktøren si uavhengige stilling andsynes aviseigar og styre. Ved tilsetjing av redaktør vil eit styre til vanleg godta at det i redaksjonelle samanhengar er redaktøren som tek avgjerdene på vegner av føretaket. Situasjonen er her likevel ikkje ulik det som skjer i mange andre føretak. Eigaren av eit sjukehus kan til dømes ikkje instruere legane i utføring av medisinsk arbeid, men det kan ikkje vere tvilsamt at det kan nyttast føretaksstraff mot føretaket også for reint medisinsk arbeid. Og situasjonen er i realiteten den same i svært mange bransjar der arbeidet må gjerast av personar som fyller særlege kvalifikasjonskrav eller handlar med grunnlag i særskilde autorisasjonar. Dette viser at høvet til instruksjon og kontroll av eigne tilsette ikkje er kriterium for avgrensing av «på vegne av».

Spørsmålet blir så om det er grunn til å nytte føretaksstraff mot Stavanger Aftenblad, jf. straffelova §48b. Også her er det naturleg for meg å ta utgangspunkt i Rt-1998-652, Østlandets Blad, der det vart uttala at det ikkje kan «oppstilles noen generell presumsjon om

Side:1382

at foretaket bør straffes når vilkårene i §48a er oppfylt». Førstvoterande viste deretter til Innst.O.nr.55 (1990-1991) side 3 der det vart sagt at «foretaksstraff ikke bør anvendes i andre tilfeller enn hvor dette anses hensiktsmessig». Han uttala vidare at omsyna som talar for og mot føretaksstraff må vurderast frå sak til sak. Dette er eg einig i.

I §48b er det nemnt ein del omsyn som det særleg skal takast omsyn til i vurderinga av om det skal nyttast føretaksstraff.

I opprekninga i §48b er det først vist til den preventive verknaden av straff. Det kan ikkje aksepterast at aviser bryt norsk lov. Ikkje minst gjeld dette på eit felt som kjøp av narkotika. Reint allment er det viktig at dette blir halde fram for media.

Journalistane har forsettleg brote forbodet mot å kjøpe narkotika. Dette er i seg sjølv alvorleg og har ein uheldig signaleffekt. Gjennom godkjenninga frå vaktleiaren blir handlinga også meir enn ei enkeltståande feilvurdering frå ein eller fleire journalistar i avisa. I vurderinga kjem dessutan inn at journalisten eller journalistane gjennom kjøpet av ecstasy også fekk vedkomande kontaktperson til å kjøpe stoffet frå ein tredjeperson. Framgangsmåten hadde vore uakseptabel ved etterforsking frå politiet si side, jf. særleg Rt-1984-1076 og Rt-1993-473. Dette gjer etter mitt syn handlinga særleg kritikkverdig.

Dei som var med på kjøpet, medrekna vaktleiaren som godkjende det, kan straffast for brot på straffelova §162. Når dette ikkje har skjedd, er det fordi ingen i redaksjonen har vore viljuge til å gi opplysningar om kva journalistar som var innblanda eller kven som var vaktleiar. Sjefredaktøren har vist til at han har ansvaret for innhaldet i avisa, men han har ikkje handla på nokon slik måte at han kan straffast etter §162. At ingen enkeltperson blir straffa, kan med ei viss vekt tale for bruk av føretaksstraff.

Ofte kan det vere slik at eit føretak har hatt vinst ved å bryte lovreglar. I dette tilfellet kan handlinga etter mitt syn ikkje sjåast i ein slik samanheng. Artikkelen om narkotika var ein av fleire i ein serie om bruk av narkotika, og serien hadde ikkje noko preg av å skulle få fram sensasjonar. Det aktuelle oppslaget var då også plassert inne i avisa. Dei fleste kjøparane av avisa er dessutan etter det opplyste faste tingarar. Som særleg byretten har peika på, kunne den valde metoden synast kontroversiell med den følgje at avisa lett kunne kome i konflikt med eigne lesarar.

Regelverket i Stavanger Aftenblad regulerte på handlingstidspunktet ikkje tilfelle som dette. Grunnen til det synest mest å ha vore at ingen hadde tenkt på ein slik situasjon. I ettertid er det laga reglar i avisa med sikte på å hindre slike handlingar.

Når eg alt i alt og under slik tvil er komen til at det her ikkje er føremålstenleg å nytte føretaksstraff mot Stavanger Aftenblad, er dette med grunnlag i den særlege stillinga som media har i samfunnet. I ei slik skjønsvurdering må det vere rett å leggje vekt på omsynet til vern av ytringsfridommen og med det også på arbeidskåra til media. Aviser og andre media har viktige oppgåver i å opplyse og setje under drøfting ulike sider ved samfunnet. Omsetning og bruk av narkotika representerer eit stort samfunnsproblem, og media har ei oppgåve i å avdekkje og synleggjere dette. Det er grunn til å leggje vekt på at dette blir gjort i samfunnets interesse. Som framheva mellom anna i dommen om Østlandets Blad, bør det takast eit visst omsyn til at metodane til media også kan tene generelle

Side:1383

samfunnsinteresser ved at dei har innverknad på kva opplysningar som blir kjende for ålmenta. Det sentrale for media er sjølvsagt å referere, men i visse samanhengar kan det også vere nyttig å dokumentere gjennom eigenhandling. Eg finn det ikkje nødvendig å gå inn på kva verdi dokumentasjon gjennom eigenhandling hadde i dette tilfellet.

Eg røystar etter dette for slik

orskurd:

Anken blir forkasta.

Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Matningsdal: Likeså.

Dommer Frisak: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter røystinga sa Høgsterett slik

O R S K U R D :

Anken blir forkasta.