HR-2001-969 - Rt-2002-71

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2002-01-18
Publisert:	HR-2001-00969 - Rt-2002-71 (15-2002)
Stikkord:	(Renteplikt-dommen, Rentedommen), Pengekravsrett, Advokatrett, Erstatning, Renter av erstatningsbeløp
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om plikt til å betale rente av et erstatningsbeløp for tiden før påkrav. A hadde engasjert advokat for å kreve innløst en festekontrakt. Lagmannsretten fant at advokaten hadde tedd seg uforsvarlig, slik at det kunne gi grunnlag for erstatning for gjennomføring av oppdraget, og at han derfor var ansvarlig for As tap. Tapet bestod i at A hadde fått for lav løsningssum, at han var påført advokatutgifter i en rettssak, som oppstod om innløsning av eiendommen, og at han dertil var pålagt å erstatte motpartens sakskostnader. A krevde også tap av renter for perioden fra de ulike kravene oppstod og til forsinkelsesrenten begynte som følge av at påkrav ble fremsatt overfor advokaten. Høysterett fant at spørsmålet ikke var regulert av Forsinkelsesrenteloven (1976) § 3 tredje ledd. Vidare at det ikke var grunn til å opprettholde den tradisjonelle læren om at renter krever særlig hjemmel. Om A kunne kreve erstatning for tapte rentemuligheter, måtte avgjøres for den konkrete situasjonen og på bakgrunn av vanlige erstatningsreglerr. I dette tilfellet gikk advokatoppdraget ut på å avvikle festeforholdet på gunstigst mulig måte. Da var ikke bare de tapspostene lagmannsretten gav dom for, men også det rentetapet som fulgte med, å anse som påregnelige erstatningsposter. Etter omstendighetene ble tapet beregnet ut fra den innskuddsrenten A kunne regne med ut fra størrelsen på totalsummen.
Saksgang:	Oslo byrett saknr 1999-08623 A/62 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-2847 A/01 og LB-2000-2848 A/01 - Høyesterett HR-2001-00969, 2001/969, sivil sak, anke
Parter:	A (advokat Rune Valaker - til prøve) mot B (advokat Knut Søraas)
Forfatter:	Oftedal Broch, Lund, Aarbakke, Kst dommer Mæland, Smith
Lovhenvisninger:	Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §2, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10

Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder spørsmål om plikt til å betale rente av et erstatningsbeløp for tiden før påkrav.

A engasjerte i 1994 advokat B for å kreve innløst en festekontrakt. B skrev til fester og meddelte at A var interessert i at fester innløste festet og overtok eiendommen. Brevet ble ikke besvart. B skrev så 17. august 1994 til fester at A med hjemmel i festekontrakten og med seks måneders varsel krevde at fester innløste eiendommen. Om innløsningssummen skrev B:

«Jeg tillater meg samtidig å foreslå at det i forbindelse med innløsningen blir avholdt en veiledende verditakst som eventuelt kan danne grunnlaget for innløsningssummen.»

I brev tilbake påpekte festeren at det fremgikk av festekontrakten at festeavgiften var utgangspunkt for løsningssummen. A forsøkte så å trekke seg fra kravet om innløsning, men etter søksmål fikk fester medhold av så vel herredsrett som lagmannsrett i at A var bundet av advokat Bs brev. Innløsningssummen ble ut fra festeavgiftens størrelse satt til kr 360.600. Lagmannsrettens dom ble rettskraftig da Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken til Høyesterett fremmet. Oppgjør for innløsning fant deretter sted i november 1998.

Side:72

Tiden for å kreve innløsning av eiendommen var meget uheldig valgt, sett fra As side. Festeavgiften ble regulert etter konsumprisindeksen hvert tiende år, og skulle reguleres 1. november 1996. Innløsningssummen ble således fastlagt ut fra festeavgiften slik denne var blitt regulert 8 år tidligere, 1. november 1986.

A tok 13. september 1999 ut stevning mot advokat B med krav om erstatning for tap han var påført ved oppdragets utførelse.

Oslo byrett avsa 14. april 2000 dom med slik domsslutning:

«1. Advokat B betaler erstatning til A med 232.165 - tohundreogtrettitotusenetthundreogsekstifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra den 3. april 1999 og til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A anket dommen og B erklærte aksessorisk motanke.

Borgarting lagmannsrett avsa dom 28. mai 2001 med slik domsslutning:

«I Hovedanken

1. B betaler i erstatning til A 221.171 - tohundreogtjueentusenetthundreogsyttien - kroner. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra 3 april 1999 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

II Motanken

1. A frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til A 30.000 - trettitusen - kroner. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

III Saksomkostninger for byretten.

Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Lagmannsretten fant, på samme måte som byretten, at Stangeby var erstatningsansvarlig for As tap som følge av den uforsvarlige måten B hadde utført advokatoppdraget på. Begge retter tilkjente erstatning for de samme poster, men beregningen og dermed erstatningssummen var som det fremgår noe ulik, uten at dette har betydning i saken.

Den første tapsposten gjaldt differansen mellom eiendommens innløsningsverdi slik den ville ha blitt fastsatt etter festeavgiften pr. 1. november 1996 og den fastsatte innløsningsverdien på kr 360.600. Dette beløpet beregnet lagmannsretten til kr 95.878. B var videre ansvarlig for saksomkostninger som festeren var tilkjent i løsningssaken. Disse utgjorde kr 60.293. Endelig måtte B betale tilbake det salær han hadde mottatt, fratrukket de advokatomkostninger som lagmannsretten anså at A uansett ville hatt i forbindelse med oppdraget. Dette beløp satte lagmannsretten til kr 65.000.

A krevde renter av disse beløp fra kravene oppsto, men lagmannsretten - som byretten - tilkjente bare renter fra 3. april 1999, som var en måned etter påkrav, jf. forsinkelsesrenteloven §2. Lagmannsretten fant

Side:73

at Bs opptreden ikke var så kvalifisert klanderverdig at erstatning for rentetap skulle tilkjennes.

A har anket over lagmannsrettens dom. Anken er begrenset til spørsmålet om renter av erstatningen, og gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse. Lagmannsrettens dom er således rettskraftig for de fastsatte tapsposter. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 21. august 2001 ble anken tillatt fremmet for Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

Saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. Det er ikke fremlagt nye bevis for Høyesterett. Partene er enige om faktum.

Den ankende part A gjør i det vesentlige gjeldende:

Dersom A skal få dekket det tap han er påført ved Bs erstatningsbetingende handlinger, er det ikke nok at han får tilkjent differansen mellom den løsningssum som burde vært oppnådd, og den som ble fastsatt. På grunn av rettssaken om løsningssummen, ble denne sum først utbetalt i november 1998 i stedet for 1. november 1996, som ville ha vært oppgjørsdato dersom B hadde utført oppdraget på forsvarlig vis. Dertil kommer at festeren ved oppgjøret motregnet med de tilkjente saksomkostninger og den festeavgift som var innbetalt mens saken varte, slik at differansen mellom den løsningssum som A skulle ha oppnådd og det han faktisk fikk utbetalt, utgjorde kr 198.674. Renter kreves av dette beløp fra 1. november 1998 og til påkravsrente begynte å løpe 3. april 1999. Den siste erstatningsposten, As innbetalte honorar til B, som lagmannsretten satte til kr 65.000, betalte A i avdrag over flere år. Også for dette beløpet kreves det renter fra betaling frem til 3. april 1999.

Grunnlaget for rentekravet er alminnelig erstatningsrett. Det anføres at forsinkelsesrenteloven ikke regulerer spørsmålet om renter før påkrav, men at spørsmålet må løses ut fra erstatningsrettens vanlige regler. Det er mange eksempler i rettspraksis på at renter av erstatningsbeløp er tilkjent for perioden før påkrav, særlig ved grovere mislige forhold. Det er en utvikling i retning av å tilkjenne slike renter i flere tilfeller. I vår sak tilsies renteplikt av sterke rimelighetsgrunner. As oppdrag til B var at denne skulle vareta hans økonomiske interesser ved realisering av eiendommen. Bs vanskjøtsel av oppdraget påførte A tap, bl.a ved at summen ble betalt to år senere enn dersom B hadde utført oppdraget forsvarlig. Det er ingen grunn til at A skal bli belastet med tapet forårsaket av Bs rettsbrudd. Dette syn gjelder også for rentetap påført A ved at han måtte erstatte festeren saksomkostninger og utbetale B hans honorar, men først oppnådde forsinkelsesrente vedrørende disse to postene på et senere tidspunkt. Når det gjelder tilbakebetalingen av honorar, kommer i tillegg at B hadde fordelen av over lang tid å kunne disponere beløp han var uberettiget til.

Et moment i forhold til hvor tapet bør plasserers, er at B som advokat pliktet å ha forsikring som dekker tapet, mens A ikke har, og heller ikke kunne ha tegnet forsikring for sitt tap.

Størrelsen av tapet må fastsettes ut fra bankenes utlånsrente, og det antas at en årlig rente på 8 % er passende. En mer individuell erstatningsfastsettelse kan alternativt settes til det beløp festeavgiften ville utgjøre etter justeringen pr. 1. november 1996.

Side:74

A har nedlagt slik påstand:

«1. B betaler erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 92.000,- med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrentelovens §3 første ledd, 1. punktum fra 3. april 1999 til betaling skjer.

2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett, saksomkostningspostene for byrett og lagmannsrett tillegges et skjønnsmessig beløp for dekning av avsavnsrente.

3. Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.»

Ankemotparten B gjør i det vesentlige gjeldende:

Det eksisterer ikke noen alminnelig renteplikt i tilknytning til pengefordringer etter norsk rett. Hjemmelen for å kreve rente må finnes i lov, avtale eller sedvane.

De tilfeller der Høyesterett har tilkjent renter i erstatningssaker uten at dette er grunnet i lov eller avtale, gjelder situasjoner der skadevolder har opptrådt kvalifisert klanderverdig, eksempelvis ved straffbare handlinger. Dette er ikke tilfelle her.

Etter at forsinkelsesrenteloven innførte en generell forsinkelsesrente, som gjennomgående har ligget langt over det vanlige rentenivået, er behovet for å erstatte rentetap ut over lovens regler sterkt redusert.

Forsinkelsesrenteloven åpner i §3 tredje ledd for en adgang til å tilkjenne rentetap mv. ut over lovens normalerstatning. Denne regelen må også antas å regulere i hvilke tilfeller rente kan tilkjennes før påkrav er gitt. Etter forarbeidene til forsinkelsesrenteloven skal regelen i §3 tredje ledd bare brukes unntaksvis. Dette tilsies også av at lovens hovedhensikt ellers ikke ville bli oppnådd. Normalerstatningen skal nettopp hindre konflikter og saksanlegg omkring beregningen av et individuelt rentetap. Selv om §3 tredje ledd skulle forstås slik at den ikke regulerer perioden forut for påkrav, er rettspraksis fra før loven restriktiv. Og behovet for ytterligere rentekompensasjon er langt mindre etter innføringen av forsinkelsesrente.

Dersom det foreligger et ansvarsgrunnlag for å kreve rente, hevdes subsidiært at det ikke er ført bevis for at A har lidt noe konkret tap, og aldeles ikke noe tap som overstiger det han etter forsinkelsesrenteloven har mottatt i rentegodtgjørelse.

Under ingen omstendighet er det grunnlag for å benytte utlånsrenten. Det avgjørende måtte være den rente A fikk på sine andre bankinnskudd. Heller ikke dette er opplyst, men kan antas å være 1 til 1 1/2 % p.a.

B har nedlagt slik påstand:

«Advokat B frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken i hovedsak må gis medhold.

Det første spørsmål er om renteplikten for tiden før påkrav reguleres av forsinkelsesrenteloven §3 tredje ledd. Bestemmelsen lyder slik:

«Erstatning for rentetap e.l. som ikke dekkes av forsinkelsesrenten, fastsettes under hensyn til partenes forhold og omstendighetene ellers.»

Etter min mening tyder ordlyden - «som ikke dekkes av forsinkelsesrenten»

Side:75

- på at bestemmelsen gjelder tiden mens forsinkelsesrenten løper, det vil si i forhold til ytterligere erstatningskrav for perioden etter påkravet. At spørsmålet om renteplikt forut for denne perioden faller utenom §3 tredje ledd, støttes av at Morarenteutvalgets mandat var begrenset til «morarentens størrelse og vilkårene for at morarente skal påløpe», jf. NOU 1974:54 side 7. Og systematisk dreier bestemmelsene i loven seg, når man ser bort fra §3 tredje ledd, i all hovedsak om forsinkelsesrenten. Dette synspunktet er også lagt til grunn av teorien innen feltet, jf. Krüger: Pengekrav, annen utgave 1984, side 396-397 og Bergsåker: Pengekravsrett 1994 side 177.

Spørsmålet om renter av erstatningskrav før påkrav må dermed løses på annet grunnlag enn forsinkelsesrentelovens bestemmelser. Tradisjonelt har oppfatningen i norsk rett vært at renteplikt bare foreligger dersom det er et særskilt grunnlag for det. Dette er uttrykt slik av Morarenteutvalget, som utgangspunkt for utvalgets fremstilling av gjeldende rett (side 10):

«I norsk rett forutsetter rente normalt hjemmel. Dette betyr at man ikke uten videre kan forlange det alminnelige rentenivå lagt til grunn for forrentning i et hvilket som helst gjeldsforhold. En forrentning av pengekrav kommer bare på tale hvor dette følger av lov, avtale eller en fast etablert sedvane.» sedvane.»

Men utvalget peker også på at det hadde vært en utvikling i retning av å åpne for flere tilfeller der renteplikt var aktuell. En mulighet for kreditor til å oppnå rente lå i

» ... de alminnelige reglerom erstatningsplikt ved mislighold og skadeforvoldelse . Etter omstendighetene kan renten figurere som en tapspost i erstatningsoppgjør og således føre til at kreditor blir holdt skadesløs i forbindelse med konkrete rentetap påført ham i egenskap av skadelidt eller kontraktspart.»

De tilfeller der skadelidte uten særskilt lovhjemmel er blitt tilkjent rente av erstatningsbeløpet, har særlig vært der skadevolder har opptrådt kvalifisert klanderverdig, jf. Rt-1995-1641, som gjaldt forsikringsbedrageri, og Rt-1966-979, som gjaldt mislige forhold fra en bankkasserer. Men det er også eksempler på at renter har vært tilkjent uten at skadevolder har utvist noen grovere former for uaktsomhet, jf. Rt-1963-914, som gjaldt det offentliges beslag av en betydelig formue, som over lengre tid ble innsatt på ikke rentebærende foliokonto. Her uttalte annenvoterende som representant for flertallet:

«... jeg kan ikke se at det fra statens side er godtgjort at det var grunn til, som forholdene her lå an, å holde hele formuen på foliokonto i den lange tid forvaltningen varte. ... Når da det endelige resultat ble at tiltalen mot Ulfsjöö ble frafalt og formuen ubeskåret ble levert tilbake til ham, må staten etter min oppfatning tilsvare de renter som kunne ha vært oppnådd.»

Når jeg på denne bakgrunn skal vurdere spørsmålet om renteplikt for erstatningsbeløpene i vår sak, peker jeg først på at det nok i dag er en allmen oppfatning - også utenfor kommersielle forhold - at rådighet over penger og annen likviditet har en pris, og at det derfor i økende

Side:76

grad både kreves renter av pengefordringer, og erkjennes at renter må betales. Morarenteutvalgets forslag, nedfelt i forsinkelsesrenteloven §2 første ledd, om at det gjelder renteplikt ved alle privatrettslige krav fra forfallstid så sant denne er avtalt, og ellers fra en måned etter påkrav, kan i seg selv sies å være et bidrag til denne utvikling. At det alminnelige rentenivået i Norge i perioder har vært høyt, har åpenbart også hatt betydning.

Jeg nevner at Høyesterett i noen tilfeller har tilkjent rentekompensasjon uten å ha hatt noen klar hjemmel å holde seg til. Ett område er ekspropriasjonssaker der det utviklet seg en praksis med å tilkjenne rente av ekspropriasjonserstatningen fra det tidspunkt da eksproprianten hadde tiltrådt eiendommen, jf. eksempelvis Rt-1970-192. Prinsippet er nedfelt i ekspropriasjonserstatningsloven 6. april 1984 nr. 17 §10. Fra senere tid kan vises til praksis der Høyesterett tilkjenner en part saksomkostninger for de tidligere retter, mens dette opprinnelig ikke var tilkjent. Her er det blitt tilkjent et beløp i «avsavnsrente», fordi beløpet i disse tilfeller ikke kan anses forfalt - og forsinkelsesrente dermed ikke påløper - før oppfyllelsesfristen for Høyesteretts dom er utløpt. I den første sak der denne problemstilling ble nærmere omtalt, Rt-1983-127, uttalte førstvoterende:

«Når Høyesterett tilkjenner saksomkostninger for alle retter, antar jeg imidlertid at omkostningene bør settes til et samlet beløp, men at det ved beregningen av omkostningene for byretten og lagmannsretten bør legges til grunn at den ankende part bare får dekket sine utgifter fullt ut når det tas hensyn til den tid som er gått etter at de tidligere retters dommer ble avsagt.»

Ut fra de forhold jeg nå har nevnt, er det slik jeg ser det ikke grunnlag for å opprettholde den tradisjonelle lære om at renter krever særskilt hjemmel. Det tap skadelidte påføres ved å oppnå erstatning lenge etter at skaden er påført ham, kan ikke lenger avfeies med at rentekrav ikke er hjemlet, men må vurderes som en mulig erstatningsberettiget tapspost. Hvorvidt en erstatning skal omfatte et rentetap, må avgjøres utfra en vurdering av den konkrete situasjon og på bakgrunn av vanlige erstatningsrettslige regler.

Ankemotparten har fremholdt at forsinkelsesrenteloven har redusert behovet for å kreve rente fra før det er fremsatt krav på et konkret erstatningsbeløp. Etter loven kan skadelidte utløse plikten for skadevolder til å svare forsinkelsesrente ved å fremsette påkrav, under forutsetning av at erstatningskravet anses forfalt. Fordi forsinkelsesrenten stort sett har ligget betydelig høyere enn markedsrenten, er den i særlig grad egnet til å fungere som normalerstatning.

Jeg skal ikke utelukke at dette moment bør vektlegges i enkelte saker. Særlig kan det være grunn til å tillegge det betydning der skadelidte har utvist passivitet overfor skadevolder, og ganske spesielt dersom skadevolder var uvitende om det oppståtte tap.

I vårt tilfelle finner jeg imidlertid at argumentene for å tilkjenne erstatning for rentetap er sterke. Jeg peker på at A henvendte seg til B for å få hjelp til å få avviklet festeforholdet på gunstigst mulig måte. At A deretter stolte på B også når det oppsto en rettslig konflikt, er meget

Side:77

forståelig. For A konkretiserte tapet seg først da rettssaken mot festeren var endelig avgjort. Tapet da besto ikke bare i at innløsningssummen ble for lav, men også i at pengene ble betalt to år for sent. Dette rentetapet ser jeg som en påregnelig tapspost i erstatningsoppgjøret. På samme måte stiller det seg med saksomkostninger som ble ilagt A. Fra han betalte beløpet og til forsinkelsesrente begynte å løpe i forhold til B, gikk han glipp av en renteinntekt, og dette var en følge av Bs uforsvarlige utførelse av oppdraget. As betaling av Bs honorar i anledning løsningssaken må ses på tilsvarende måte, slik at A har hevet advokatoppdraget, og krevd sin ytelse refundert, og dessuten erstatning for det tap han har lidt ved å gå glipp av rentefordelen i mellomtiden.

Det gjenstår å ta standpunkt til utmålingen av erstatningen for As rentetap. I utgangspunktet er hans eget tap avgjørende. Meget taler imidlertid for en standardisering ut fra det man etter forholdene i saken kunne kalle en «normalpris» på penger. I vår sak mener jeg denne må fastsettes med utgangspunkt i bankenes innskuddsrente for beløp i den størrelsesorden det dreier seg om, her rundt en halv million kroner. Erstatning tilsvarende utlånsrenten, som den ankende part har krevd, mener jeg forutsetter at han hadde behov enten for å betale gjeld eller oppta lån. Dette er ikke hevdet.

Jeg finner ikke noen veiledning i den ankende parts henvisning til festeavgiftens størrelse som mål på rentetapet, idet det nettopp er festeretten som er avløst. Heller ikke finner jeg grunnlag for ankemotpartens syn om at «overskudd» på forsinkelsesrenten skal tjene som fradragspost i As tap. De to postene dekker hver sin periode, og har delvis ulik begrunnelse.

Spørsmålet om rentenivået ved innskudd for de aktuelle år er meget lite opplyst for Høyesterett, og jeg må derfor foreta en skjønnsmessig fastsettelse. Med utgangspunkt i beløpene og en årlig rente mellom tre og fire prosent, fastsettes det totale rentetap til kr 40.000. Det er da foretatt et visst fratrekk fordi A i en periode rådet over innbetalt festeavgift, som deretter ble motregnet i innløsningssummen.

Etter det resultat jeg er kommet til, må A tilkjennes saksomkostninger. Renter er krevd med opp til kr 92.000, og A kan ikke anses å ha fått medhold fullt ut. Da forhandlingene i all hovedsak har dreiet seg om hvorvidt det forelå grunnlag for renteplikt, bør han likevel tilkjennes fulle saksomkostninger for Høyesterett, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §174 annet ledd. Etter lagmannsrettens resultat, der A vant frem i de øvrige spørsmål med unntak av en beregning av utgangspunktet for festeavgiften, som jeg tillegger liten betydning, må saksomkostninger også tilkjennes for de tidligere instanser. Det er fremlagt omkostningsoppgave som legges til grunn. Omkostningene for byretten er oppgitt til kr 81.622, hvorav kr 54.000 er salær. For lagmannsretten er oppgitt kr 91.412, hvorav kr 52.000 er salær. Og for Høyesterett er oppgitt kr 92.015, hvorav kr 50.000 er salær. For lagmannsretten ble A delvis tilkjent omkostninger med kr 30.000. Jeg formulerer ny slutning for saksomkostningene for alle retter, som etter dette utgjør kr 265.049. Det er krevd avsavnsrente for omkostningene for lagmannsretten og herredsretten. Dette tilkjennes ved at omkostningsbeløpet totalt fastsettes til kr 276.000.

Side:78

Jeg stemmer for denne

dom:

1. A tilkjennes erstatning fra B med 40.000 - førtititusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra 3. april 1999 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler B til A 276.000 - tohundreogsyttisekstusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Kst. dommer Mæland: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. A tilkjennes erstatning fra B med 40.000 - førtititusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra 3. april 1999 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler B til A 276.000 - tohundreogsyttisekstusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.