Hopp til innhold

HR-2002-436 - Rt-2002-415

Fra Rettspraksis
Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 2002-04-12
Publisert: HR-2002-00436 - Rt-2002-415 (97-2002)
Stikkord: Straffeprosess, Vedtakelse av dom
Sammendrag: Saken gjaldt avvisning av anke etter vedtakelse av dom.
Saksgang: Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00436, straffesak, kjæremål
Parter: A (advokat Helge Næss Rustad) mot Den offentlige påtalemyndighet
Forfatter: Coward, Stang Lund, Oftedal Broch
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §166, §270, §52, §53, §54, Straffeprosessloven (1981) §318, §50


Saken gjelder avvisning av anke etter vedtakelse av dom.

A ble ved Sør-Østerdal tingretts dom av 10. januar 2002 dømt for overtredelse av straffeloven §270 første ledd nr. 1, jf. annet ledd og straffeloven §166 første ledd, til en straff av fengsel i 15 dager, hvor fullbyrdelsen av straffen i medhold av straffeloven §52, §53, §54 ble utsatt med en prøvetid på to år.

A var ikke til stede ved domsavsigelsen, og det ble besluttet at dommen skulle forkynnes for ham ved fremmøteforkynnelse på lensmannskontoret. A ble innkalt til, og møtte til forkynnelse på Åmot lensmannskontor fredag 11. januar 2002. Han vedtok dommen på stedet, og undertegnet forkynnelsesskjemaet.

Mandag 14. januar 2002 tilskrev As forsvarer, advokat Helge Næss Rustad, Sør-Østerdal tingrett og Hedmark Politidistrikt og opplyste om at vedtakelsen berodde på en misforståelse, og at A hadde ment å ta betenkningstid. Brevet ble sendt pr. telefax.

25. januar 2002 inngav A fullstendig anke. Eidsivating lagmannsrett avviste anken ved kjennelse av 28. februar 2002, etter at det var innhentet ytterligere opplysninger om årsaken til at A trakk vedtakelsen tilbake.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og har i den forbindelse anført at vedtakelsen av dommen berodde på en misforståelse. Han trodde at han måtte sone fengselsstraffen og betale saksomkostninger dersom han ikke vedtok dommen. Han forsto heller ikke at ankeretten gikk tapt ved vedtakelsen av dommen. Vedtakelsen kan derfor ikke anses bindende som viljeserklæring. Det vises også til at vedtakelsen ble trukket tilbake første arbeidsdag etter forkynnelsen, og at anken er inngitt innenfor den ankefrist som ville ha foreligget dersom han hadde tatt betenkningstid. Subsidiært anføres det at anken under alle omstendigheter bør behandles, jf. straffeprosessloven §318 eller det prinsippet som der legges til grunn. Domfelte kan ikke lastes for den misforståelsen som har oppstått og det forhold at anken ble fremsatt etter at dommen formelt var vedtatt, jf. straffeprosessloven §50.

A har lagt ned slik påstand:

«Eidsivating lagmannsretts avvisningskjennelse oppheves.»

Påtalemyndigheten anfører at vedtakelsen av dommen må anses som en bindende viljeserklæring fra domfeltes side og påstår kjæremålet forkastet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avvisning av en anke, og at utvalget har full kompetanse.

Lagmannsrettens begrunnelse for avvisningen var at den domfelte bindende hadde vedtatt dommen før anken ble fremsatt. I kjæremålet anføres det prinsipalt at vedtakelsen ikke var bindende, fordi den bygde på misforståelser fra den domfeltes side.

Utvalget bemerker at domfeltes vedtakelse av dommen bare kan settes ut av betraktning dersom den må anses ugyldig som viljeserklæring, jf. eksempelvis Rt-1985-770 med videre henvisning til Rt-1981-122. Det er en del eksempler i rettspraksis på at en anke over en straffedom er godtatt til tross for en tidligere vedtakelse, fordi vedtakelsen er antatt å bygge på en misforståelse og derfor «må anses ugyldig som viljeserklæring». Se blant annet Rt-1990-57, Rt-1980-1490, Rt-1977-167, Rt-1969-1372 og fremstillingene i Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven, 3. utgave side 175 og Andenæs: Norsk straffeprosess, 3. utgave bind II side 12.

Den domfelte i vår sak fikk en betinget dom i tingretten. Han anfører i kjæremålet at han trodde han måtte sone fengselsstraffen og betale saksomkostninger hvis han ikke vedtok dommen, og dessuten at han ikke skjønte at vedtakelsen innebar at han mistet retten til å anke. Misforståelsen ble oppklart i en samtale mellom ham og forsvareren den samme dagen som vedtakelsen hadde skjedd. Lensmannskontoret ble også underrettet om dette denne dagen.

Det foreligger i saken ikke noen egenrapport fra lensmannsbetjenten som forkynte dommen for den domfelte. I påtegningsskriv fra statsadvokatembetet heter det at lensmannsbetjenten kunne huske forkynnelsen, at den ble gjort på vanlig måte ved at han «foreholdt domfelte alle alternativene», at den domfelte sa at han ville bli ferdig med saken og vedtok dommen, og at forsvareren ringte samme dag og opplyste at vedtakelsen var en misforståelse. I feltet på forkynnelsesskjemaet der den domfelte har krysset av for vedtakelsen, heter det: «Det er gjort oppmerksom på at ankeretten går tapt ved vedtakelse av dommen.»

Kjæremålsutvalget har etter dette ikke grunnlag for å tro at lensmannsbetjentens redegjørelse overfor den domfelte ikke var korrekt. Utvalget er under tvil likevel kommet til at den domfelte kan ha misforstått opplysningene om hva en betinget dom innebærer, og hva vedtakelsen av dommen ville innebære. Vedtakelsen kan derfor i dette spesielle tilfellet ikke være til hinder for at anken tas under realitetsbehandling.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.