LA-1993-11
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-23 |
| Publisert: | LA-1993-00011 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg namsrett Nr.: 92-01377 - Agder lagmannsrett LA-1993-00011 K. Kjæremålet forkastes i Høyesterett, se HR-1993-00268 K. |
| Parter: | Kjærende part: 1. Telemark Handversentral AS 2. Ann Mari Jore (Prosessfullmektig: Advokat Stig Tufte-Johnsen, Oslo). Motpart: Adelsten A/S, Tønsberg (Prosessfullmektig: Advokat Morten Steenstrup, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth, lagmann Ola Rygg, førstelagmann Arne Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §54, §172, §175, §176, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §2, Aksjeloven (1976) |
År 1993 den 23. februar ble rettsmøte holdt på Agder lagmannsretts kontor i Skien.
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik kjennelse:
Telemark Handverksentral A/S og Ann Mari Jore krevde i november 1992 midlertidig forføyning ved Tønsberg namsrett mot Adelsten A/S. Kravet gikk ut på at Adelsten skulle tilpliktes å stanse markedsføring og salg av en bestemt type gensere. Det ble 1. desember 1992 holdt muntlig forhandling om begjæringen og namsretten avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig forføyning mot Adelsten AS avvises.
2. Telemark Handverksentral A/S og Ann Mari Jore tilpliktes in solidum innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse å betale Adelsten A/S saksomkostninger med kr 25.400,- - kronertjuefemtusenfirehundre 00/100 -."
Avgjørelsen er begrunnet i manglende rettslig interesse i en midlertidig forføyning. Det nærmere saksforholdet, partenes anførsler og påstander, samt namsrettens vurdering, fremgår av kjennelsen.
Telemark Handverksentral A/S og Ann Mari Jore, begge med advokat Stig Tufte-Johnsen som prosessfullmektig, har påkjært slutningens pkt. 2, saksomkostningsavgjørelsen, til Agder lagmannsrett. Det er prinsipalt gjort gjeldende at omkostningsavgjørelsen forutsetningsvis bygger på feil rettsanvendelse. Subsidiært hevdes at namsrettens premisser for avgjørelsen av det materiellrettslige hovedspørsmålet er mangelfulle og at omkostningsavgjørelsen derfor må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Adelsten A/S med advokat Morten Steenstrup som prosessfullmektig har imøtegått kjæremålet.
De kjærende parters anførsler kan sammenfattes slik: Namsretten har lagt til grunn for sin avgjørelse i det materiellrettslige hovedsspørsmålet at et rettslig pålegg overfor Adelsten A/S (morselskapet) i henhold til den påstand som ble nedlagt av den kjærende part for namsretten ikke vil kunne få noen direkte og umiddelbar virkning for de 46 butikkaksjeselskapene (alle 100 % eide datterselskaper). Det hevdes at namsretten i sin begrunnelse har lagt til grunn en uriktig forståelse av aksjeloven bestemmelser, og det er i kjæremålet gjort nærmere rede for dette. Det hevdes videre at vilkårene for å få midlertidig forføyning forelå når retten avsa sin kjennelse, og at det således forelå et sannsynliggjort krav og en forføyningsgrunn. På denne bakgrunn anføres at den kjærende part ville ha vunnet frem i henhold til den påstand som ble nedlagt for namsretten dersom riktig rettsanvendelse hadde vært lagt til grunn, og at vilkårene for tilkjenning av saksomkostninger forelå, jfr. tvistemålsloven §172. I tilfelle lagmannsretten ikke finner tilstrekkelig grunnlag for en prejudisell avgjørelse i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven bestemmelser, vil namsrettens omkostningsavgjørelse måtte oppheves og hjemvises til fortsatt behandling ved namsretten.
Subsidiært hevdes at namsrettens premisser for avgjørelsen av det materiellrettslige hovedspørsmålet er mangelfulle. Dersom namsrettens avgjørelse som følge av dette ikke kan prøves med hensyn til lovanvendelsen, må avgjørelsen oppheves som følge av saksbehandlingsfeil.
Til kjæremotpartens anførsel om at det bare er lovanvendelsen for omkostningsavgjørelsen som kan prøves ved kjæremålet, og ikke lovanvendelsen for avvisningsavgjørelsen, gjøres gjeldende at en selvstendig prøvelse av avvisningsspørsmålet ville i dette tilfellet ha vært utelukket. I den situasjon som forelå etter at namsretten hadde truffet sin avgjørelse ville den kjærende part ikke hatt tilstrekkelig rettslig interesse i et selvstendig kjæremål over avvisningskjennelsen, idet det aktuelle varelager under enhver omstendighet ville ha vært utsolgt før kjæremålet kunne ha blitt avgjort. Spørsmålet om hvorvidt namsrettens avvisningskjennelse bygget på en korrekt rettsanvendelse da den ble avsagt, kunne etter dette uansett bare ha vært prøvet prejudisielt i forbindelse med kjæremålet. En fortolkning av tvistemålsloven §181 hvoretter omkostningsavgjørelsens rettmessighet i det foreliggende tilfelle alene kunne ha vært overprøvet i forbindelse med et uhjemlet og formålsløst kjæremål over avvisningskjennelsen, kan ikke være holdbar.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt
1. Telemark Handverksentral A/S tilkjennes saksomkostninger for namsretten med kr 11.000,-.
2. Ann Mari Jore tilkjennes saksomkostninger for namsretten med kr 11.000,-.
Subsidiært
Tønsberg namsretts kjennelse av 1. desember 1992, pkt. 2 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved namsretten.
I begge tilfeller
1. Telemark Handverksentral A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 3.500,-.
2. Ann Mari Jore tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 3.500,-."
Kjæremotparten har i det vesentlige anført: Prinsipalt gjøres gjeldende at spørsmålet om rettslig interesse og avvisning er rettskraftig avgjort, og at lagmannsretten må bygge på namsrettens vurdering angående spørsmålet om rettslig interesse når den skal ta stilling til saksomkostningsspørsmålet. Ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet er lagmannsrettens kompetanse begrenset slik at den underordnede retts avgjørelse bare kan oppheves hvis den er i strid med loven, jfr. Rt-1983-1089. Det er lovanvendelsen for omkostningsavgjørelsen, ikke for tvistegjenstanden, som kan prøves, jfr. Rt-1969-769. Riktig nok gjelder dette ikke fullt ut, jfr. Schei: Tvistemålsloven, bind 1, 387. Det er antatt at lovanvendelsen kan prøves når den har direkte betydning for selve vurderingen av saksomkostningsspørsmålet. Dette gjelder således bare helt spesielle forhold som f.eks. hvor retten har bygd sin omkostningsavgjørelse på en uriktig lovanvendelse om at søksmålet ikke ville føre frem, jfr. Rt-1987-113, om prosessforutsetningene var til stede, jfr. Rt-1981-1195, eller om det foreligger gyldig forfall.
I kjæremålet er ikke påberopt feil lovanvendelse når det gjelder selve vurderingen av omkostningssspørsmålet, men derimot når det gjelder selve realiteten, om saken skulle avvises eller ikke. Lagmannsretten har ikke adgang til å prøve om avvisningsspørsmålet bygger på riktig lovanvendelse, jfr. kjæremålsutvalgets kjennelse 28. juni 1958 (lpn. 169 B/1958) hvor beslutning om avvisning ikke var brakt inn til prøvelse av lagmannsretten, og lagmannsretten måtte etter utvalgets oppfatning legge til grunn at det forelå en rettskraftig beslutning om avvisning. Lagmannsretten kunne således ikke oppheve saksomkostningsavgjørelsen på det grunnlag at avvisningsavgjørelsen var uriktig. Kjæremålets prinsipale påstand må således avvises.
Subsidiært anføres at namsrettens beslutning om at rettslig interesse ikke forelå bygger på riktig rettsanvendelse, og kjæremotparten slutter seg til namsrettens bemerkninger i denne sammenheng.
Til den kjærende parts anførsel om at det foreligger mangelfull begrunnelse av det materiellrettslige hovedspørsmålet som må medføre opphevelse, gjør kjæremotparten prinsipalt gjeldende at en slik anførsel må avvises da det ikke er begjært kjæremål over avvisningsbeslutningen. Når det påberopes saksbehandlingsfeil, må det i det minste gjelde feil i den saksbehandling som ligger til grunn for den avgjørelse som påkjæres. Den begrunnelse som namsretten har gitt om saksomkostningene tilfredsstiller mer enn nok kravene til begrunnelse. Subsidiært anføres at også namsrettens begrunnelse for det materiellrettslige spørsmålet mer enn tilfredsstiller loven krav, og at den under enhver omstendighet ikke kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
2. Tønsberg namsretts kjennelse stadfestes.
I begge tilfeller:
3. Telemark Handverksentral AS og Ann Mari Jore tilpliktes in solidum å betale Adelsten AS saksomkostninger for lagmannsretten med kr 7.500,-."
Lagmannsretten skal bemerke: Kjæremålet gjelder en omkostningsavgjørelse som er truffet av namsretten ved kjennelse. Lagmannsrettens kompetanse etter tvistemålsloven §181 annet ledd er begrenset til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Lagmannsretten kan også prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil, jfr. Schei: Tvistemålsloven, bind 1, 387, og mest praktisk her er spørsmålet om omkostningsavgjørelsen er mangelfullt begrunnet. Etter nevnte bestemmelse er lagmannsretten bundet av den underordnede retts bevisvurdering, ikke bare når avgjørelsen er truffet ved dom, men også når det foreligger en realitetskjennelse, jfr. Schei l.c. 388 og de henvisninger til rettspraksis som der er gjort.
Namsretten har ikke vurdert om vilkårene for midlertidig forføyning var til stede, men har avvist begjæringen med den begrunnelsen at rettslig interesse ikke forelå. Selve avvisningskjennelsen er rettskraftig. Lagmannsretten har ikke kompetanse til å prøve om avvisningskjennelsen bygger på riktig lovanvendelse, idet dette som nevnt ikke er angrepet. Det lagmannsretten skal avgjøre er om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven, og ved denne vurderingen må lagmannsretten legge til grunn at det foreligger en rettskraftig avgjørelse om avvisning, jfr. kjennelse 28. juni 1958 inntatt i Bøhn/Strenge Næss: Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg, side 215.
Namsretten har avgjort omkostningsspørsmålet etter hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2, idet den har antatt at unntaksregelen i §175 ikke kan få anvendelse. Lagmannsretten kan ikke se at avgjørelsen er i strid med loven.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil ved omkostningsavgjørelsen. Den begrunnelse namsretten har gitt for avgjørelsen må anses tilstrekkelig.
Namsrettens omkostningsavgjørelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og den kjærende part bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motparten hans nødvendige omkostninger ved kjæremålet. Kjæremotpartens prosessfullmektig har i tilsvaret krevet dekket saksomkostninger med kr 7.500,-. Han har senere inngitt et kort prosesskrift, uten å angi noe høyere beløp. Det er inngitt tilsvar og, som nevnt, et senere prosesskrift. Lagmannsretten finner at de omkostninger som har vært nødvendige for å få saken betryggende utført ikke bør overstige kr 4.000,-, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd, og fastsetter erstatningen i samsvar med dette.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Telemark Handverksentral A/S og Ann Mari Jore plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen in solidum å betale kr 4.000,- - kronerfiretusen - til Adelsten A/S v/advokat Morten Steenstrup.