LA-1993-219
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-02-11 |
| Publisert: | LA-1993-00219 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett Nr. 92-01330 - Agder lagmannsrett LA-1993-00219. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: A, Tønsberg. (Prosessfullmektig: Advokat Knut B. Bjørnli, Tønsberg). Ankemotpart: A/L - - - - gaten Borettslag, Tønsberg (Prosessfullmektig: Advokat Arne Lie, Tønsberg). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Trude Sæbø. 2. Ekstraord. lagdommer Hans Jacob Hallvang 3. Ekstraord. lagdommer Martin Beer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §286, Avtaleloven (1918) §33, §36, §39, §180, Borettslagsloven (1960) §37, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-2 |
I sak mellom A og A/L - - - - gaten Borettslag ble det under hovedforhandling for Tønsberg byrett den 16. februar 1993 inngått slikt rettsforlik:
"1. Leieforholdet mellom AL - - - - gaten borettslag og A vedrørende leilighet 163042, - - - - gaten 2 D i X, opphører senest 31. desember 1993.
2. Senest samme dato plikter A å overdra sin andel og partialobligasjon i borettslaget til ny eier, eventuelt den person laget utpeker, jf borettsloven §37 første ledd.
3. Dersom A ikke har fraflyttet leiligheten innen 31. desember 1993, vedtar han tvangsfravikelse uten søksmål i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd (b).
4. Saken begjæres hevet som forlikt. Hver av partene bærer sine saksomkostninger. Forkynnelse av hevingskjennelse frafalles."
Saken gjaldt gyldigheten av borettslagets oppsigelse av A. På grunnlag av rettsforliket ble saken hevet den 17. februar 1993.
A har påanket rettsforliket til Agder lagmannsrett. A/L - - - - gaten Borettslag ved advokat Arne Lie har imøtegått anken, og har påstått rettsforliket stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 25. januar 1994. A møtte med advokat Knut B. Bjørnli som prosessfullmektig. A avga forklaring, og på vegne av borettslaget møtte lederen, Hans Fredrik Hansen, og avga forklaring. Det ble videre avhørt ett vitne. Det ble dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
A ved advokat Bjørnli har i hovedsak anført:
Rettsforliket er påanket under henvisning til tvistemålsloven §286 nr. 2, det vil si at forliket er ugyldig som overenskomst. Det vises til Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind II side 172, hvor det fremgår at de samme grunner som vil gjøre en utenrettslig avtale ugyldig, vil være ankegrunn etter denne bestemmelsen. Den ankende part vil påberope seg avtaleloven §36. Det vises til Rt-1989-90, hvor det fremgår at §36 kan få anvendelse på rettsforlik når det er tale om hel ugyldighet, og ikke bare revisjon, og det påberopes forhold som forelå ved avtaleinngåelsen.
Etter avtaleloven §36 kan en avtale settes til side for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Ved avgjørelsen skal det tas hensyn til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse samt omstendighetene for øvrig. Det anføres at det i denne saken ville være urimelig av borettslaget å gjøre rettsforliket gjeldende. Det som særlig påberopes er partenes stilling. Ut fra den sykdom den ankende part lider av, var det ikke likevekt mellom partene da rettsforliket ble inngått. Det vises til vitneforklaring fra den ankende parts lege om at han lider av schizoid personlighetsforstyrrelse, som grenser opp mot psykose. Da rettsforliket ble inngått, følte den ankende part seg presset, selv om det ikke var noen som objektivt sett utøvde press mot ham. Det vises til legens vitneforklaring om at den ankende part under press kan komme i en tilstand som ligger i grenselandet mot psykose, og hvor han ikke kan overskue konsekvensene av en avtale. Det kan da ikke være avgjørende at han i forbindelse med inngåelsen av rettsforliket fikk den juridiske bistand har hadde krav på.
Det er intet krav for å sette en avtale til side etter avtaleloven §36 at medkontrahenten var i ond tro. I det foreliggende tilfelle er det klart at borettslagets representanter oppfattet den ankende part som en spesiell person, og de burde forstått at han ikke var helt frisk.
I den helhetsvurdering som skal foretas etter §36 må det også være grunn til å se på konsekvensene av at rettsforliket blir satt til side. Hvis retten er i tvil, bør den anvende §36, slik at man får en fullstendig behandling av saken.
Subsidiært anføres at det er grunnlag for å anvende avtaleloven §33, jfr. §39. Borettslaget fikk kort tid etter at rettsforliket var inngått kjennskap til at den ankende part mente han ikke var bundet av det. På det tidspunkt hadde ikke borettslaget innrettet seg etter forliket, og det ville da stride mot redelighet og god tro å gjøre det gjeldende.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Rettsforlik inngått ved Tønsberg byrett 16. februar 1993 i sak 92-1330 A oppheves.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger."
Ankemotparten ved advokat Lie har i hovedtrekk anført:
Utgangspunktet er at et rettsforlik skal ha samme virkning som en rettskraftig dom. Tvistemålsloven §286 er en sikkerhetsventil, som inneholder unntak fra hovedregelen. I denne saken har den ankende part påberopt bestemmelsen i §286 nr. 2, det vil si at rettsforliket er ugyldig som overenskomst. Prinsipalt er anført at avtaleloven §36 kommer til anvendelse, subsidiært avtaleloven §39, jfr. §33.
Rettsforliket ble inngått etter at alle de ni påberopte vitner hadde forklart seg, og den ankende part hadde avgitt partsforklaring. Det gjensto bare tilleggsforklaring fra den ankende part samt prosedyre da dommeren tok opp spørsmålet om forlik. Han skisserte mulige løsninger, hvoretter partene konfererte med sine prosessfullmektiger. Tanken var at den ankende part skulle få tid til å områ seg, selge leiligheten og skaffe seg en ny. Det var den ankende part selv som foreslo den datoen som ble fastsatt i rettsforliket, nemlig 31. desember 1993.
Den ankende part møtte med prosessfullmektig som han tidligere hadde uttrykt at han hadde tillit til. Det var ikke noe påfallende ved den måten han opptrådte på i retten. Han virket godt forberedt, og visste å ivareta sine interesser under forhandlingene. I ettertid har den ankende part anført at han var helt uforberedt på at det i retten kunne bli tale om forlik. I tidligere korrespondanse hadde imidlertid den ankende part selv foreslått minnelige ordninger.
Det aksepteres ut fra den vitneforklaring som er avgitt av den ankende parts lege at den ankende part føler stress sterkere enn folk flest, og at han i slike tilfelle kan komme til å velge den letteste vei ut av situasjonen. Dette er imidlertid en reaksjon som de fleste kan ha i en stresset situasjon, men det aksepteres at den ankende part reagerer sterkere på stress enn andre. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at han ikke forsto hva forliket gikk ut på. Reelt sett var det et valg mellom å godta å flytte ut av leiligheten på en bestemt dato, eller å ta sjansen på at han kunne tape saken.
Forliksforhandlingene ble innledet ca kl. 17.30, men man hadde hatt rikelig med pauser, inkludert to spisepauser. Når det gjelder forlikets innhold, anføres at oppsigelsen av den ankende part neppe var urimelig. Forliket innebar at han fikk bo i leiligheten i over ti måneder etter at forliket var inngått. Objektivt sett kan det neppe anses som noe stort inngrep at han måtte fraflytte leiligheten. Det ville ikke vært vanskelig å skaffe seg annen bolig.
Det anføres at det skal meget til å anvende avtaleloven §36 på rettsforlik. Det vises her til Rt-1989-90, hvor tre av de fem dommerne ga uttrykk for at det ikke kan være særlig rom for å anvende denne bestemmelsen som ugyldighetsgrunnlag for rettsforlik. Videre vises til avgjørelse inntatt RG-1984-1010, RG-1991-635, Rt-1953-1031, Rt-1962-503 og Rt-1971-84. Ut fra de retningslinjer som er trukket opp i rettspraksis kan det ikke være grunnlag for å anvende §36 i det foreliggende tilfelle.
Subsidiært har den ankende part påberopt avtaleloven §33, jfr. §39. Disse bestemmelser kan ikke komme til anvendelse. Borettslaget har innrettet seg etter rettsforliket så langt som man kunne, nemlig ved ikke å iverksette oppsigelsen. Borettslagets representanter hadde ingen grunn til å tro at den ankende part var i en slik sinnstilstand at han ikke kunne inngå avtaler. Det vises blant annet til at han har hatt eneomsorgen for to barn. Først under ankeforhandlingen for lagmannsretten ble for øvrig hans påstand om ikke å være bundet av rettsforliket nærmere underbygget ved vitneforklaringen fra hans lege. Først på dette tidspunkt har borettslaget fått kjennskap til forhold som eventuelt kunne komme i betraktning etter avtaleloven §39.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Rettsforliket stadfestes.
2. A dømmes til å betale saksomkostningene i forbindelse med ankeforhandlingene."
Lagmannsretten skal bemerke:
Den ankende part har påstått rettsforliket av 16. februar 1993 opphevet fordi det er ugyldig som overenskomst, jfr. tvistemålsloven §286 nr. 2. Han har prinsipalt anført at forliket er ugyldig i medhold av avtaleloven §36.
Det følger av dom inntatt i Rt-1989-90 flg. at avtaleloven §36 kan tenkes anvendt på rettsforlik når det er tale om hel tilsidesettelse på grunnlag av forhold på avtaletidspunktet. Tre av dommerne ga uttrykk for at det i praksis ikke vil være særlig rom for anvendelse av §36 på rettsforlik. Annenvoterende, som to av dommerne sluttet seg til, uttalte i denne forbindelse: "Det er en normalsituasjon at rettsforlik inngås under tvil og med trykk fra prosessituasjonen under hovedforhandlingen. Partene, som har latt det komme til sak, kan ved forlik bringe prosessen til ende der og da, eller la saken gå sin gang med økonomiske og menneskelige omkostninger mot et usikkert utfall som kan ligge år inne i fremtiden. Partene har et vanskelig valg, hvor rimeligheten av forlikets innhold i seg selv bare vil være en del av de omstendigheter som må tas med ved vurderingen. Valget vil være definitivt for så vidt som forliket vil ha virkning som en rettskraftig dom. På denne bakgrunn har jeg vanskelig for å se at det kan bli særlig rom for å bruke avtaleloven §36 som ugyldighetsgrunnlag for rettsforlik. Når partene - som her - har vært bistått av advokater, og hvor bevisførselen dessuten var avsluttet før forliket var inngått, må det iallfall stilles meget strenge krav til den urimelighet som skulle kunne lede til oppheving av forliket."
Lagmannsretten er enig i det syn flertallet av Høyesteretts dommere ga uttrykk for i ovennevnte dom. I den foreliggende sak var den ankende part bistått av prosessfullmektig for byretten, og bevisførselen var ferdig da spørsmålet om forlik ble tatt opp av dommeren. Etter det opplyste skisserte dommeren forlikets innhold, idet han ga uttrykk for at en løsning kunne være at borettslaget ga den ankende part utsettelse med å fraflytte leiligheten. Etter en pause hvor begge parter fikk anledning til å konferere med sine prosessfullmektiger, ga den ankende part selv uttrykk for at han i så fall måtte ha frist til 31. desember 93 med å fraflytte leiligheten. Dette innebar at han fikk over ti måneder til å ordne seg med salg av leiligheten og kjøp av ny bolig.
Den ankende part har vist til at han lider av en alvorlig personlighetsforstyrrelse, som gjør at han i en stresset situasjon har vanskelig for å vurdere alle konsekvenser av en avtaleinngåelse. Rettsforliket ble inngått på slutten av en lang dag i retten, og han hadde ikke sovet særlig natten i forveien. Selv om han ikke ble presset til å inngå forliket, følte han et press, som gjorde at han ikke fullt ut kunne vurdere konsekvensene av forliket.
I den dom som er inntatt i Rt-1989-90 flg., ble det fra den ankende parts side anført at han på grunn av en hodeskade var betydelig intellektuelt redusert. I likhet med hva som er anført i nærværende sak ble forliksforhandlingene tatt opp etter en lang rettsdag, og den ankende part var uforberedt på at dette kunne skje. Disse forhold førte ikke til at Høyesterett anvendte avtaleloven §36. Lagmannsretten vil bemerke at det forlik som ble behandlet i Høyesterettsdommen synes adskillig mer komplisert enn forliket i nærværende sak.
Som anført av annenvoterende i Høyesterettsdommen er det en normalsituasjon at rettsforlik inngås under tvil og med trykk fra prosessituasjon under hovedforhandlingen. Lagmannsretten antar at det er normalt å føle en slik situasjon som stressende. Videre legger man til grunn at den ankende part på grunn av sin psykiske lidelse har følt dette i særlig grad. Likevel finner lagmannsretten ikke grunn til å tvile på at han har forstått hva forliket innebar. Det var enkelt og oversiktlig, og den ankende part foreslo selv den dato som ble satt for fraflytting av leiligheten. Forlikets innhold fremtrer i seg selv ikke som urimelig. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å anvende avtaleloven §36. Retten finner støtte for dette syn i den øvrige rettspraksis som ankemotparten har vist til.
Subsidiært har den ankende part anført at forliket er ugyldig i medhold av avtaleloven §39, jfr. §33. Lagmannsretten finner at denne anførselen åpenbart ikke kan føre frem. Retten er enig med ankemotparten i at det først under ankeforhandlingen for lagmannsretten ble dokumentert at den ankende part lider av en personlighetsforstyrrelse. Selv om den ankende part ble oppfattet som spesiell, finner lagmannsretten ikke at ankemotparten hadde noen grunn til å tro at han ikke kunne inngå bindende avtaler. Ankemotparten har innrettet seg etter avtalen for så vidt som man i samsvar med rettsforliket har latt oppsigelsen ligge og godtatt at den ankende part skulle få bo i leiligheten ut året 1993.
Anken blir etter dette å forkaste. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Lie har fremlagt omkostningsoppgave på kr 12500, som er salær til prosessfullmektigen. Oppgaven legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til - - - - gaten Borettslag A/L kr 12500 - kronertolvtusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.