LA-1993-323

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-06-24
Publisert:	LA-1993-00323
Stikkord:	Jordskifte
Sammendrag:
Saksgang:	Aust-Telemark jordskifterett Nr 90-00002 - Agder lagmannsrett LA-1993-00323 A - Høyesterett HR-1994-00640. Anken nektet fremmet til Høyesterett.
Parter:	Ankende part: Eivind H. Eckbo, Eivind Eckbo d.y. (Prosessfullmektig: Advokat Oddvar Fosaas, Oslo). Motpart: Stein Helge Østerli (Prosessfullmektig: Advokat Nils Juel, Ulefoss).
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, formann. Ekstraordinær lagdommer Finn Elseth. Tilkalt dommer, sorenskriver Harald Jølle
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1979) §2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §360, §97, §62

Den 27/3 - 1990 fremsatte Eivind H. Eckbo og Eivind Eckbo d.y., som eiere av eiendommene Bjørnfall og Fønstul i Bø, begjæring overfor Aust-Telemark jordskifterett om rettsutgreiing etter jordskifteloven §2 bokstav h, idet de påsto at det tillå eiendommene andeler i Østerli sameie.

Den 30/11 - 1992 avsa jordskifteretten dom med slik domsslutning:

"1. Bjørnfall, gnr. 18, bnr. 10 og Fønstul gnr. 18 bnr. 18 i Bø kommune er ikke medeiere i Østerli sameie.

2. Slutningen settes til påanking straks i medhold av jordskifteloven §62 annet ledd."

Som øvrige parter for jordskifteretten var oppgitt Sveinung S. Østerli, Sveinung H. Østerli, Jarle Østerli, Hallvard H. Dalen, Stein Helge Østerli og Harry Stålen. Når det gjelder partenes anførsler for jordskifteretten, vises til dens rettsbok.

Eivind H. Eckbo og Eivind Eckbo d.y. (nedenfor benevnt Eckbo) anket dommen til Agder lagmannsrett. Stein Helge Østerli var oppført som ankemotpart. Senere trådte advokat Oddvar Fosaas inn som prosessfullmektig for de ankende parter. I prosesskrift av 14/9 - 1993 ble det fra Eckbos side under henvisning til tvistemålsloven §360 annet ledd, jfr. §97, fremsatt begjæring om at også de fem øvrige sameiere som er nevnt ovenfor ble oppført som ankemotparter. Subsidiært ble det begjært oppreisning mot oversittelse av ankefristen i forhold til disse sameierne.

Den 22/12 - 1993 avsa Agder lagmannsrett kjennelse med slik slutning:

"1. Begjæringen fra Eivind H. Eckbo og Eivind Eckbo d.y. om retting av ankeerklæringen til også å omfatte Sveinung S. Østerli, Sveinung H. Østerli, Jarle Østerli, Hallvard H. Dalen og Harry Stålen tas ikke til følge.

2. Begjæring fra Eivind H. Eckbo og Eivind Eckbo d.y. om oppreisning for oversittelse av ankefristen i forhold til Sveinung S. Østerli, Sveinung H. Østerli, Jarle Østerli, Hallvard H. Dalen og Harry Stålen tas ikke til følge."

Når det gjelder anførslene og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner, vises til kjennelsen.

Stein Helge Østerli, som i anken er oppført som ankemotpart, er således den eneste ankemotparten i saken. Han har, med advokat Nils Juel som prosessfullmektig, imøtegått anken.

Ankeforhandling ble holdt i Bø den 10. og 11. mars 1994. Eivind H. Eckbo møtte sammen med prosessfullmektigen. Han fremla fullmakt fra Eivind Eckbo d.y. Videre møtte Stein Helge Østerli sammen med sin prosessfullmektig.

Eivind H. Eckbo og Stein Helge Østerli avga partsforklaringer. Det ble videre avhørt fem vitner.

Eckbo har i hovedsak gjort gjeldende:

Østerli sameie er et realsameie, opprinnelig et beitesameie, som tilligger forskjellige eiendommer i Bø. En av disse eiendommene er Megarden. Megarden har opp gjennom tidene vært delt, og samlet igjen etter fraskillelse av bruk, slik at det Megarden som idag tilhører Stein Helge Østerli ikke fullt ut svarer til den opprinnelige gården. Eckbo hevder at det både til Bjønnfall og Fønstul tilligger sameieretter i Østerli sameie som har fulgt med ved utskillelse fra Megarden. Dette må tas i betraktning ved den beregning jordskifteretten forutsettes å skulle foreta av oppsitternes sameieparter, slik at Bjønnfalls og Fønstuls parter regnes å gå fra Megarden, med utgangspunkt i de fraskillelser som har funnet sted.

I 1848 ble den tidligere husmannsplassen, Bjønnfall, fradelt "gamle" Megarden og solgt for 100 spesiedaler. Den fikk løpenr. 18/51 b med skyld 2 ort. I 1852 ble resten av Megarden delt i Nigard og Oppigard, henholdsvis med løpenr. 18/51 a og løpenr. 18/51 c, hver med samme skyld, 2 daler, 2 ort og 14 skilling.

I 1901 ble en del av Oppigard, "Fønstul", med et skogstykke lagt til Bjønnfall, og skylden på Bjønnfall økte med omkring 26 skilling.

I skjøtet av 1854 for Bjønnfall heter det at "Førnevnte Plads" skal tilhøre kjøperen "som fuld og lovlig eiendom med al den Ret hvormed samme haver været eiet av mig og med alle til- og underliggende Herligheder - - ". Jordskifteretten har tatt feil når den har funnet at denne henvisningen bare er et standard uttrykk som ikke tilsier at Bjønnfall skulle ha andel i sameiet.

Første gang Østerli sameie vites nevnt i skriftlig materiale er i et forlik, "Foreening" av 6/10 - 1777, tinglyst 6/2 - 1778, hvor grensene for sameiet beskrives. Forliket er mellom Østerlioppsitterne på den ene side og prestegårdsoppsitterne på den andre, og det ble ført i grunnboken for "Bjørnfeld" da denne tidligere husmannsplassen under Megarden Østerli ble utskilt i 1848, hvilket tyder på at den har del i sameiet. I matrikkelen fra 1866 er Bjønnfall ført opp med 24 mål sandjord. Det var bra lauvskog, men ellers ikke skog nok til husbruk. Bjønnfall var et bruk med jord, og det fremgår av bygdeboka at det kunne dyrke korn og poteter, og at oppsitteren i 1858 hadde 3 kyr, 4 sauer og 2 geiter. Det var naturlig at Bjønnfall fikk del i sameiet, som det ville være avhengig av for husdyrdrift.

I 1901 ble det "på Fønstul eller Østerlid skov, gr.no 18 br.no 11 " holdt skyldsetningsforretning for å fraskille og skyldsette et til Gunder Gundersen Bjørnfald solgt skogstykke samt "slåttestulen Fønstul og beiteretten i sælgerens skovstrekning". Ved skyldsettingen er også nevnt "beiteret i sælgerens gjenværende eiendom ". Det fremgår av skyldsetningsforretningen at Fønstul er en eiendom der beiteretten blir ansett for vesentlig. Det må legges til grunn at den fikk en del i beitesameiet. Seteren ble etter 1901 en del av jordbruket på Bjønnfall.

Sameiet har vært brukt av Bjønnfalls eiere. Bergit Bjønnfall ble gift til Bjønnfall i slutten av forrige århundre. Det er ubestridt at hun i mange år fra omkring 1902 - setret med kyr på Nutestul, som tilhørte sameiet. Bruken fra lang tid tilbake viser at Bjønnfall med Fønstul hadde del i sameiet.

Den alminnelige oppfatningen var at Bjønnfall hadde andel i sameiet. Eckbo har om dette vist til vitneforklaringen fra Olav G. Østerli, født 1913. Olav G. Østerli var formann i sameiet i 30 år, fra 1960. Han har forklart at det fra gammelt ikke var strid om sameiet, og at alle regnet med at Bjønnfall var medeier i det. Han har bekreftet at Bergit Bjønnfall i et utall av år benyttet Nutestul og beitesameiet. Det var først etter at sameiet ble utnyttet i turistsammenheng, blant annet til utleie av hyttetomter, og inntektene ble større, at uenigheten om Bjønnfalls sameierett oppsto. Da Olav G. Østerli innkalte sameierne til møte i 1990, ble også Eckbo innkalt, fordi Østerli tok det for gitt at Eckbos eiendommer Bjønnfall og Fønstul hadde andeler i sameiet, slik bruken og oppfatningen hadde vært så lenge han kunne minnes.

Eckbo har vist til kontrakt med sameiet, dagbokført i 1939, hvor det heter:

"Advokat E. Eckbo leier øvre del av Østlie sameie, som strekker seg fra Øisteinnuten og ned i en rett linje fra Bokstulnuten til Okslestanderen, rett over høieste Krintelifjellet. Avokat E. Eckbo betaler for dette i leie pr år kr 100,- samt forplikter seg til å gi avkall på sin del av sameiet nedenfor denne linje. Leien forutsetter å strekke seg over et tidsrum av 20 år."

Eckbo hevder at ordene " sin del av sameiet nedenfor denne linje", klart viser at han i kraft av eiendomsretten til Bjønnfall og Fønstul har del i sameiet.

Bakgrunnen for ovennevnte kontrakt var at Eckbos far ønsket å drive med geiter i større utstrekning enn hans sameiepart tilsa. Kontrakten må forstås slik at hans bruk av den øvre del av sameiet skulle være eksklusiv, bortsatt fra at det uttrykkelig var sagt at retten til jakt og fiske ikke skulle berøres av den. Når kontraktstiden var over, i 1959, ble retten i henhold til hans del som før. Denne oppfatningen er bekreftet av vitneforklaringen til Olav G. Østerli, som ble formann på den tid kontraktstiden utløp. Østerli forklarte i den sammenheng at når han i brev av 27/11 - 1964 brukte ordene "eventuell sameiegerett", var det bare fordi han som formann ville uttrykke seg nøytralt, siden meningen var at saken skulle opp for jordskifteretten.

Eckbo har også vist til brev av 7/4 1951 til Landbruksdepartementet hvor betydningen av Bjønnfalls beiterett på Lifjell er understreket. Brevet antas å være forfattet av hans fars gårdsbestyrer.

At ikke leiekontrakten ble tinglyst som heftelse på Eckbos egne eiendommer, Bjønnfall og Fønstul, har sin naturlige forklaring i at det var de øvrige bruk som ga større rett i sameiet i leieperioden enn andelen til Bjønnfall og Fønstul tilsa. Det kan ikke utledes noe om sameieretten av det. Det sentrale er at det fremgår av kontrakten at Eckbo fra før hadde en del i sameiet.

Eckbo har videre anført at det var vanlig at det ved fradeling av mindre eiendommer i delings- og salgsdokumentene ikke ble direkte nevnt at brukene skulle ha forholdsmessig andel i beitesameier som hovedbrukene hadde del i, selv om det var meningen. Dette ble ofte ansett for å ligge i en henvisning som "med alle til- og underliggende Herligheder", jfr. det som er nevnt ovenfor om dette. I andre tilfeller ble det ikke sagt noe om at andel i beitesameiet fulgte med, fordi det var en selvsagt nødvendighet. Historisk skulle sameiene i fjellet først og fremst fylle brukenes behov for beite, også for de fraskilte plassene som etablerte seg som egne bruk. Her var husdyrholdet vesentlig, og for å klare det var andel i sameiet viktig. Eckbo har vist til Lars Reinton: Sæterbruket i Noreg, side 149, hvor det fremgår at det er vanlig at sjøleierbruk som drev med husdyr og som før var husmannsplasser, ved utskifting fikk del i seter- og beitesameie. Når det gjelder rettspraksis har Eckbo vist til Rt-1975-1122, Rt-1977-1192 og Rt-1978-455.

Eckbo har lagt ned slik påstand:

"1. Det fastsettes at eiendommene Bjønnfall, gnr. 18 bnr. 10 og Fønstul, gnr. 18 bnr. 18 i Bø er sameie i Østerli sameie. Det fastsettes likeledes at sameieandelen for disse eiendommene går til fradrag i sameieandelen for eiendommen gnr. 18 bnr. 9 og 11 i Bø, som blir å fastsette under jordskifterettens utsatte behandling av denne sak.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett."

Stein Helge Østerli har i hovedsak anført:

Det er ikke noe i adkomstdokumentene for Bjønnfall eller Fønstul som tilsier at de skulle ha andel i Østerli sameie. Det kan heller ikke utledes av bruken opp gjennom tidene eller av rettsoppfatningen.

Jordskifteretten har vurdert riktig når den har tatt utgangspunkt i at det ikke er nevnt i skyldsetnings- eller salgsdokumentene for Bjønnfall og Fønstul at de skal ha rett i Østerli sameie. Det vises til det som er uttalt i jordskifterettens dom side 11 om utskillelsen av Bjønnfall i 1848 og skjøtet av 1854. Jordskifteretten har også vurdert riktig når den ikke har lagt mer i uttrykket "med al den Ret hvormed samme haver været eiet af mig og med alle til og underliggende Herligheder..", at det er et standard uttrykk som ikke tilsier at Bjønnfall skal ha eierandel i Østerli sameie, jfr. samme side i dommen. For øvrig hevdes at Bjønnfall ikke har utøvet bruk i kraft av eiendomsrett i sameiet, men i høyden en begrenset beiterett basert på underhåndsavtale.

Det er ikke belegg for at det var vanlig at husmannsplasser fikk retter i seter- og beitesameier som de brukene de var utskilt fra hadde del i, slik Eckbo har gjort gjeldende. Ved utskillelse av bruk med større jordarealer kunne slikt skje, men det er det ikke tale om her. Ved salg av skog, som også fulgte med i kontrakten for Fønstul, var det ikke naturlig at det fulgte med retter eller andeler i beitesameiene.

I siste del av kjøpekontrakten av 20/8 - 1901 vedrørende sæteren Fønstul m.v. er det tatt inn følgende bestemmelse som viser at det med Fønstul bare skulle følge en begrenset rett i sameiet, og ikke en andel i det:

"Det bemærkes at slattestulen på Vårbu skal underligge til beite, kjøperen har ret til husefang og ved i sameiet for fjeldsæteren Nutestul, dog uten ansvar for sælgeren."

Som jordskifteretten har bemerket trengtes ikke rett til husefang og ved i sameiet dersom Fønstul hadde eierandel i det.

Det som er nevnt i skjøtet av 9/10 - 1901 om at - - "Thi skal den saaledes solgte anpart med slattestule og beitningsret herefter følge og tilhøre kjøberen med fuld eiendomsret- - ", gir ikke holdepunkt for at Fønstul har del i sameiet. Sameiedel er heller ikke i skjøtet nevnt som salgsobjekt.

Av skyldsetningsforretningen av 2/9 - 1901 for Fønstul nevnes bare beiteretten i "sælgerens skovstrækning", ikke i Østerlisameiet, hvilket ville vært naturlig om Fønstul skulle ha andel der.

Kontrakten av 1939, som Eckbo har vist til, gir ikke holdepunkt for at Bjønnfall hadde eierandel i sameiet. I så fall måtte kontrakten også vært tinglyst som heftelse på Bjønnfall, hvilket den ikke ble. Det tyder tvert om på at Bjønnfall og Fønstul ikke er med i sameiet. Kontrakten kan ikke forstås anderledes enn at Eckbos retter i sameiet opphørte når leietiden utløp, slik jordskifteretten har gjort rede for, jfr. dens dom side 11.

Det bestrides ikke at Birgit Bjønnfall i mange år brukte Nutestul og hadde kyr på beite i sameieområdet. Bruken hadde imidlertid ikke utgangspunkt i andel i sameiet. Det var noe hun fikk lov til. Seteren ble samtidig brukt av Megarden, og det kan ikke ses bort fra at de fra Megarden så det som en fordel at det også var andre som holdt til der.

Når det gjelder bruken forøvrig, er det opplyst at det omkring 1906 var en hogst i sameieområdet, og at Bjønnfall da ikke fikk andel i utbyttet. Det viser at bruket ikke kunne ha eierandel i sameiet.

For øvrig bemerkes at Eckbo siden 1960 har vist liten aktivitet for å få fastslått sin rett i sameiet, selv om det i flere år har vært stor utbygging der. Nå har sameiet en årlig nettoinntekt på ca. kr 120000,- av festetomter.

Stein Helge Østerli har lagt ned slik påstand:

"1. Jordskifterettens dom, punkt 1, stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett."

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten og skal bemerke:

Østerli sameie ligger på Lifjell i Bø kommune i en høyde fra ca 660 til ca 1200 meter over havet, og er etter det opplyste på omkring 2800 dekar.

Første gang sameiet vites omtalt i dokumenter er i den under anførslene nevnte "Foreening" av 6/10 - 1777, tinglyst 6/2 - 1778. Etter skyldsetningsforretningen i 1847 ble foreningen nevnt i grunnboken for "Bjørnfeld" under "Adkomster og heftelser". Det er uklart hva som kan legges i det, og lagmannsretten har ikke funnet å kunne tillegge det avgjørende vekt ved avgjørelsen av spørsmålet om det ved utskillelsen fulgte med andel for Bjønnfall i Østerli sameie.

Det er ikke omstridt at det har vært en utstrakt bruk av beitesameiet fra Bjønnfalls side gjennom mange år. Det er opplyst at Bergit Bjønnfall setret på Nutestul med ganske stor buskap fra 1902 og henimot 1937 da hun solgte Bjønnfall og Fønstul til Eckbo senior. Nutestul ligger i den nedre del av sameiet. Lagmannsretten finner at denne bruken tyder på at Bjønnfall har andel i sameiet. Det er ikke holdepunkter for at Bergit kunne setre ut fra et annet rettsgrunnlag, eller at hun fikk lov til å gjøre det som en villighet fra Megarden eller de andre sameiebrukenes side.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at rettsoppfatningen fra gammelt har vært at Bjønnfall med Fønstul hadde andel i sameiet. Olav G. Østerli, som var formann i sameiet i ca 30 år fra 1960, har forklart at sameierne regnet Bjønnfall som medeier i sameiet, og at det tidligere ikke var strid om det. Han husker hans far skrev under leiekontrakten av 14/2 - 1938, som det er gjengitt fra under anførslene. Bakgrunnen var at Eckbo skulle bruke hele den øvre del av sameieområdet til beite for geiter, og det var mer enn Bjønnfalls del ga rett til, selv om Eckbo i leietiden ga avkall på å bruke den nedre del av området. Derfor betalte han i tillegg en årlig leie. Den linjen som er beskrevet i kontrakten for utøvelsen av bruken, var et naturlig skille for geitedriften, blant annet fordi det her i " høieste Krintelifjellet" er et bratt område. Lagmannsretten legger til grunn Østerlis vitneforklaring om dette, slik det her er nevnt.

Lagmannsretten finner at siste del av denne kontrakten peker i retning av at Eckbo hadde eierdel og ikke bare leierett i sameiet, jfr. ordene "sin del av sameiet nedenfor denne linje", og kontrakten kan ikke forstås slik at han varig fraskrev seg sin rett her. Kontrakten er underskrevet av Gunnar Østerli, Halvor Østerli, Aaste Stålen, Svennung Østerli d.y., Hans S. Østerli, Helga Østerli og Gunhild Østerli. Det gjør det sannsynlig at den alminnelige rettsoppfatning var at Bjønnfall hadde sameierett. Etter det opplyste var flere av de som undertegnet i en slik alder at det taler for at denne rettsoppfatningen har vært fra gammel tid, noe Bergits bruk også tyder på. At Bjønnfall og Fønstul ikke fikk del i resultatet av en hogst i 1906, kan peke i motsatt retning. Lagmannsretten har imidlertid ikke funnet å kunne legge avgjørende vekt på det. En nærliggende årsak kan være - slik Olav G. Østerli ga uttrykk for i sin vitneforklaring - at Bjønnfall og Fønstul som var mindre bruk, måtte gi avkall på del i utbyttet av hogsten fordi de ble ansett for å ta ut sin eierandel i sameiet ved seterdrift og beite.

I et PM datert 12/10 - 1950 satt opp - så vidt forstås fra Eckbos fars side - heter det at "Eiendommen Bjørnfald blev i sin tid i første rekke erhvervet for å sikre Borgja Gård beite- og seterrettigheter i Lifjeld." Da Eckbo den 18/9 - 1970, skrev til jordskiftedommeren om Bjønnfalls rett i sameiet, var det bare Hans Østli, ankemotpartens far, som protesterte, har Eckbo forklart. Dette svarer forsåvidt til Olav G. Østerlis vitneforklaring om at den alminnelige rettsoppfatning i manns minne var at Bjønnfall og Fønstul hadde eierandeler. Seter- og beitebruken har foregått i alle fall fra omkring århundreskiftet, og for Bjønnfalls vedkommende sannsynligvis også før. Dette tyder på at det ble etablert en rettstilstand med sameieandel for Bjønnfall alt ved fradelingen i 1848. Det er også sannsynlig ut fra at andel i sameiet var av særlig betydning for hovednæringsgrunnlaget på Bjønnfall, som alt fra utskillelsen var husdyrhold.

Lagmannsretten er kommet til at det også fulgte en eierandel med seteren Fønstul. Dette synes å ha vært rettsoppfatningen og utgangspunkt for bruk i det vesentlige på samme måte som for Bjønnfall, og har en viss støtte i formuleringen i skjøtet om at "anpart med slaattestule og beitningsret", skal følge med full eiendomsrett. Eivind Eckbo jr. har for øvrig i et brev av 7/4 - 1951 til Landbruksdepartementet i forbindelse med den før nevnte oreigningssak pekt på at det fulgte beiterett på Lifjell med Fønstul seter.

Lagmannsretten har ikke funnet det avgjørende at adkomstdokumentene ikke inneholder utvetydig bestemmelse om at eierandel i sameiet skulle følge med. Ut fra det som er sagt foran, er det sannsynlig at meningen likevel har vært det. Både langvarig bruk og fast rettsoppfatning som nevnt, gjør det sannsynlig at de tidligere plassene fikk sameieandel helt fra utskillelsen. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til Rt-1975-1122, Rt-1976-986 og Rt-1978-455 som omhandler saker der det heller ikke var uttrykkelig sagt at brukene skulle ha sameierett.

Stein Helge Østerli har hevdet at Eckbo i flere år har vist slik passivitet når det gjelder å få fastslått sin sameierett, at det taler mot hans påstand. Lagmannsretten er ikke enig i det, og finner ikke grunn til å gå nærmere inn på anførselen.

I den foran nevnte kjennelse av lagmannsretten den 22/12 - 1993 heter det på side 6 "at den mulige sameierett som tilligger Eckbos eiendommer i første rekke vil være utledet av eiendommen Megarden tilhørende Stein Helge Østerli,- - ". Etter det som er kommet frem under ankeforhandlingen er lagmannsretten enig i det. Det er jordskifteretten som skal fastsette omfanget av Eckbos andel i sameiet, og med bakgrunn i den dom lagmannsretten nå avsier kan det ikke tillegges Bjønnfall og Fønstul andeler fra andre bruk enn ankemotpartens.

Ankesaken har etter dette ført frem og saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172. Lagmannsretten finner at det foreligger slike særlige omstendigheter, det siktes da til den tvil saken har frembudt, at hver av partene bør bære sine saksomkostninger for begge retter.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Eiendommene Bjønnfall, gnr. 18, bnr.10 og Fønstul, gnr. 18 bnr. 18 i Bø har sameieandeler i Østerli sameie.

Sameieandelene for disse eiendommene går til fradrag i sameieandelen for eiendommen Megarden gnr. 18, bnr. 9 og 11 i Bø. Andelenes størrelse blir å fastsette under jordskifterettens utsatte behandling av saken.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.