LA-1993-932
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-20 |
| Publisert: | LA-1993-00932 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holt herredsrett Nr 2-00257 A - Agder lagmannsrett LA-1993-00932 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Reidar Knutsen, Tvedestrand (Prosessfullmektig: Advokat Pål Christensen, Arendal). Motpart: Alf Tore Wroldsen, Tvedestrand (Prosessfullmektig: ingen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Trude Sæbø, rettens formann. 2. Lagdommer Erling Strand 3. Sorenskriver Odd Nørstebø |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §1, §23, §2, Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §180, §21, §79, Odelsloven (1974) |
I sak mellom Alf Tore Wroldsen og Reidar Knutsen avsa Holt herredsrett den 31. august 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Alf Tore Wroldsen kjennes i forhold til Reidar Knutsen berettiget til å løse på odel eiendommen gnr. 87 bnr. 40 i Tvedestrand kommune.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Reidar Knutsen med advokat Pål Christensen som prosessfullmektig har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Alf Tore Wroldsen med advokat Mie Reiersen som prosessfullmektig har imøtegått anken, og har påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling i saken ble holdt den 7. juni 1994 i Eydehavn. Før ankeforhandlingen hadde advokat Reiersen trukket seg som prosessfullmektig for Wroldsen. Wroldsen møtte heller ikke for lagmannsretten, men var representert av sin mor Tora Wroldsen med skriftlig fullmakt. Den ankende part Reidar Knutsen møtte med sin prosessfullmektig. Knutsen avga forklaring. Det ble dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken. Videre ble det foretatt befaring av eiendommen Reinsfjell, gnr. 87 bnr. 2 og 11 i Tvedestrand.
Reidar Knutsen ved advokat Christensen har i hovedsak anført:
Saken gjelder Alf Tore Wroldsens krav om odelsløsning av eiendommen Svartvannshagen, gnr. 87 bnr. 40 i Tvedestrand. Parsellen ble i 1963 av daværende eier, Alf Tore Wroldsens far Alfons Wroldsen, utskilt fra eiendommen Reinsfjell, gnr. 87, bnr. 2 og 11. Parsellen ble solgt til en utenforstående, men Alf Tore Wroldsen reiste løsningssak, og i 1965 ble eiendommen overskjøtet til ham. Alf Tore Wroldsen satt med eiendommen til 1990, da den ble solgt på tvangsauksjon til Reidar Knutsen. Alf Tore Wroldsen hevder å ha odelsrett til eiendommen Reinsfjell, som eies av hans mor, Tora Wroldsen. Av dette utleder han odelsrett og løsningsrett til parsellen Svartvannshagen.
Den ankende part har for lagmannsretten frafalt anførslene for herredsretten om at odelsløsning må nektes etter en analogi av odelsloven §21 annet ledd, eventuelt etter de ulovfestede regler om odelsmisbruk. For lagmannsretten anføres at odelsloven §23 er til hinder for odelsløsning. Dette grunnlaget var også fremme for herredsretten, men det heter i herredsrettens domsgrunner at det ikke ble gjort noe direkte poeng ut av forholdet mellom odelsloven §2 annet ledd og odelsloven §23.
Svartvannshagen er isolert sett ikke odlingsjord, jfr. odelsloven §2 annet ledd. Det er en ren skogeiendom, og i den odelsovertakst som ble holdt i 1965 i forbindelse med Alf Tore Wroldsens løsning av parsellen den gang heter det at eiendommen er på totalt ca 77 dekar, hvorav 48 dekar er produktiv skog og resten myr, vann og fjell. Etter odelsloven §2 annet ledd er en ren skogeiendom der det produktive arealet er under 100 dekar, ikke odlingsjord. Det bestrides imidlertid ikke at Svartvannshagen, som en utskilt parsell, kan løses på odel dersom hovedbruket Reinsfjell er odlingsjord. Det vises forsåvidt til Falkanger: Odelsrett og åsetesrett side 165-66. Det anføres at odelsløsning av Svartvannshagen i det foreliggende tilfelle er avskåret i medhold av odelsloven §23 fordi hovedbruket Reinsfjell ikke lenger er odlingsjord. §23 viser uttrykkelig til reglene i §2, men må leses slik at bestemmelsen også viser til odelsloven §1, jfr. Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentarer side 123.
Den ankende part vil hevde at Reinsfjell i dag er en eiendom som ikke tilfredsstiller arealkravene i odelsloven §2, og som øvrig fremstår i en slik forfatning at eiendommen heller ikke tilfredsstiller kravet etter §1.
Når det gjelder arealene på Reinsfjell, vises til den skylddelingsforretning som ble holdt i 1963 ved fradelingen av Svartvannshagen. Det heter her at hovedbølets gjenværende areal var 8 dekar dyrket jord og 70 dekar produktiv skog. Det anføres at skogarealet er for høyt angitt. Teknisk etat i Tvedestrand kommune har målt arealene på kartet. Reinsfjell er delt i to teiger, en teig rundt husene og en skogteig. På den teigen som ligger nærmest husene, er det ca 5 dekar skog og fjellgrunn. Den andre teigen er av teknisk etat målt til ca 25 dekar. Det erkjennes at det under befaringen ble klarlagt at det ved oppmålingen er gått ut fra uriktige grenser, idet det til teigen hører ytterligere et trekantformet stykke mot vest. Dette tillegget er imidlertid i hvert fall under 10 mål.
Eiendommen har ca 8 dekar dyrket eller tidligere dyrket mark. Størstedelen av arealet er tilgrodd med tildels meget høye løvtrær. Den ankende part overlater til lagmannsretten å vurdere om det overhodet er så meget som 5 dekar jordbruksareal på eiendommen i dag. Dersom man skulle komme til at jordbruksarealet ligger mellom 5 og 10 dekar, er det ytterst tvilsomt om skogarealet er så stort at den produksjonsmessige verdi samlet tilsvarer minst 10 dekar jordbruksareal, jfr. odelsloven §2 første ledd.
Reinsfjell er en eiendom som i beste fall ligger i grenselandet for arealkravene etter odelsloven §2. Det må da legges vesentlig vekt på den faktisk bruk som foregår og har foregått på eiendommen, jfr. Rygg og Skarpnes side 18. Den ankende part vil anføre at eiendommen i dag ikke brukes til landbruksdrift. Det har i hvert fall ikke vært noen landbruksproduksjon på eiendommen etter 1988, og før dette var produksjonen ytterst beskjeden. Provokasjoner om å fremlegge oppgave over landbruksproduksjonen de siste 10 år er ikke blitt besvart.
Med hensyn til rettspraksis vedrørende kravene etter odelsloven §1 og §2 vises til Rt-1972-1274, Rt-1972-1286, Rt-1974-195 og Rt-1976-628. Det er lagt vesentlig vekt på om den drift som har foregått, har gitt noe vesentlig tilskudd til eierens næring.
Konklusjonen må bli at Reinsfjell i dag ikke er odlingsjord, jfr. odelsloven §23.
Ankemotparten har anført at når han tidligere har eid Svartvannshagen med odel, har han fortsatt odelsrett, og har vist til odelsloven §79 første ledd. Denne bestemmelse er imidlertid en overgangsregel for de tilfeller hvor noen før den nye odelsloven trådte i kraft hadde fått en aktuell løsningsrett, og bestemmelsen har ingen anvendelse i den foreliggende sak.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Reidar Knutsen frifinnes.
2. Alf Tore Wroldsen tilpliktes å erstatte Reidar Knutsen sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Alf Tore Wroldsen ved moren Tora Wroldsen har i retten vist til det anketilsvar advokat Reiersen har inngitt på Wroldsens vegne, samt advokat Reiersens senere prosesskrift i saken. Videre hevdes det at skogarealet på eiendommen er større enn anført av den ankende part, og ialt 73,5 dekar.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Reidar Knutsen tilpliktes å betale Alf Tore Wroldsens saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
Saken står i en noe annen stilling for lagmannsretten enn for herredsretten, ettersom den ankende part har frafalt anførslene om analogisk anvendelse av odelsloven §21 og om odelsmisbruk. Videre erkjennes det at selv om Svartvannshagen isolert sett ikke er odlingsjord, og dermed etter odelsloven §23 ikke kan løses på odel, vil den kunne løses dersom det hovedbruket den er utskilt fra, eiendommen Reinsfjell, er odlingsjord. Som ny anførsel for lagmannsretten har imidlertid den ankende part fremholdt at Reinsfjell idag ikke kan ansees som odlingsjord, og når hovedbruket ikke er odlingsjord, kan heller ikke parsellen Svartvannshagen løses på odel.
Hovedspørsmålet for lagmannsretten blir etter dette om Reinsfjell er odlingsjord. Ankemotparten har anført at dette er uten betydning, fordi han har eid Svartvannshagen med odel, og den nye odelsloven ikke får noen virkning i tilfelle hvor man etter den gamle odelslov hadde odelsrett til en eiendom, jfr. odelsloven §79. Lagmannsretten finner det klart at denne anførselen ikke kan føre frem. §79 er en overgangsregel, som innebærer at den nye loven ikke får virkning for tilfelle hvor det etter den gamle lov var oppstått en aktuell løsningsrett før den nye loven trådte ikraft. Det er ikke tilfelle her. Løsningsretten fikk ankemotparten da tvangsauksjonsskjøtet ble tinglyst i 1990.
Det avgjørende blir etter dette om ankemotparten har odelsrett til Reinsfjell. Lagmannsretten er kommet til at denne eiendommen i dag ikke er odlingsjord. En eiendom der jordbruksarealet er under 5 dekar er ifølge odelsloven §2 annet ledd aldri odlingsjord, og lagmannsretten finner at denne bestemmelsen får anvendelse i dette tilfellet. Jordbruksareal er i forarbeidene til loven definert som "fulldyrka og overflatedyrka jord, samt anna jord som utan vidare kultivering er skikka til slåtteng eller kulturbeite". Jord som må dreneres eller ryddes før den kan tas i bruk til landbruksproduksjon, regnes derimot ikke som jordbruksareal. Det vises til Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentarer side 20. På Reinsfjell har det etter det opplyste tidligere vært et jordbruksareal på ca 8 dekar. Ved befaringen kunne retten konstatere at en stor del av dette arealet nå er tilgrodd med høye løvtrær. Etter det opplyste har arealet neppe vært brukt til jordbruksproduksjon etter krigen. Dersom det igjen skulle tas i bruk som jordbruksareal, ville det nærmest få karakter av nydyrking. En slik utvikling er lite tenkelig. Det viser blant annet til uttalelse fra landbruksnemnda i Tvedestrand i forbindelse med den ankende parts søknad om konsesjon for erverv av Svartvannshagen. Enkelte av naboene til Reinsfjell hadde i denne forbindelse meldt seg som interessenter til å overta skogstykket, og landbruksnemnda vurderte spørsmålet om å benytte statens forkjøpsrett. I den forbindelse uttalte nemnda at den mer tradisjonelle landbruksdrift i området må sies å være opphørt. Det er svært lite som taler for at ervervsmessig landbruk av betydning vil bli etablert der i overskuelig fremtid. Den dyrkede jorda er for det meste grodd til, og bare mindre stykker blir slått.
Reinsfjell kan heller ikke ansees som odlingsjord etter bestemmelsene i odelsloven §2 annet ledd 2. punktum. Etter den oppmåling på kartet som den ankende part har latt foreta, skal den rene skogteigen være 25 dekar. Det er imidlertid klart at eiendomsgrensen går noe annerledes enn man gikk ut fra ved oppmålingen, men tillegget er neppe mer enn ca 10 dekar. I tillegg kommer litt skogareal på den teigen som ligger ved husene. Samlet er man imidlertid langt fra 100 dekar. Det skal bemerkes at heller ikke ut fra ankemotpartens syn, som går ut på den rene skogteigen er på 73,5 dekar, blir det samlede skogareal 100 dekar. Tallet 73,5 har for øvrig ankemotparten funnet på kartet. Lagmannsretten finner det klart at dette tallet må referere seg til noe annet enn størrelsen av den aktuelle skogteigen. Størrelsen av de ulike eiendommer blir ikke angitt på denne måten på kart.
Ankemotparten har anført at løsningsretten er i behold dersom de to eiendommene Svartvannshagen og Reinsfjell tilsammen tilfredstiller kravene til odlingsjord. Retten er ikke enig i dette, og viser til Falkanger: Odelsrett og åsætesrett side 166. Det skal bemerkes at det i denne saken ikke er tale om fradeling og delsalg i den hensikt å unngå odelsløsning.
Anken har etter dette ført frem, og den ankende part blir å frifinne for kravet om odelsløsning. Lagmannsretten finner likevel at herredsrettens omkostningsavgjørelse bør stadfestes. Slik saken var anlagt for herredsretten, måtte ankemotparten få medhold. Det ble for herredsretten ikke anført at hovedbruket Reinsfjell i seg selv ikke var odlingsjord.
I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør ankemotparten erstatte den ankende parts omkostninger for lagmannsretten. Advokat Christensen har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 14390,-, hvorav kr 13500,- er salær. Oppgaven legges til grunn. I tillegg kommer ankegebyret med kr 11875.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Reidar Knutsen frifinnes.
2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Alf Tore Wroldsen til Reidar Knutsen kr 26265,- -tjuesekstusentohundreogsekstifem- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.