LA-1995-45
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-22 |
| Publisert: | LA-1995-00045 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr: 94-01717 A - Agder lagmannsrett LA-1995-00045 K. Påkjært til Høyesterett - HR-1995-00369K - Kjæremålet forkastet. |
| Parter: | Kjærende part: Steinar Remetun (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen v/adv.flm. Ribe). Motparter: 1. Journalist Sjak R. Haaheim 2. Sjefredaktør Egil Remi Jensen 3. Fædrelandsvennen AS (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Strømme). |
| Forfatter: | Lagdommerne Per Holtar Evensen, John Årseth, Erling Strand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §275, §67, Straffeprosessloven (1981) §419, Straffeprosessloven (1887) §429, §102, §103, §172, §180, §274, Tvistemålsloven (1915), Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, §409, §413, §435, Straffeprosessloven (1981), Konkursloven (1984) §100, Konkursloven (1984) |
Gjennom stevning til Kristiansand byrett av 17. november 1994 saksøkte Steinar Remetun, med advokat Per Danielsen v/advokatfullmektig Sven Å. Ribe som prosessfullmektig, aviseieren Fædrelandsvennen AS, avisens sjefredaktør og en av avisens journalister med krav om erstatning (oppreisning) etter skadeserstatningsloven §3-6.
I tilsvar av 28. november 1994 påstod de saksøkte, med advokatfirmaet Schjødt AS v/advokat Vidar Strømme som prosessfullmektig, prinsipalt saken avvist. Til støtte for kravet om avvisning ble for det første påberopt at saken ikke hadde vært gjort til gjenstand for forliksrådsbehandling til tross for at betingelsene for å unnlate dette i medhold av tvistemålsloven §274 første ledd nr. 1 ikke hadde foreligget. Dernest ble det vist til at saksøkeren ikke hadde betalt de kr 23.000,- han var pålagt å betale til saksøkerne etter at en privat straffesak anlagt av ham mot disse var blitt avvist som følge av at saksøkeren ikke stillet slik sikkerhet for saksomkostninger som han var pålagt i medhold av straffeprosessloven §413. Det ble her vist til tvistemålsloven §67 tredje ledd som mentes å måtte få anvendelse når den forutgående sak som her var avvist. Som et tredje grunnlag viste advokaten til at saksøkerens bo var tatt under konkursbehandling, til konkursloven §100 og til Rt-1981-1195 flg.
Etter at saksøkeren i nytt prosesskrift av 15. desember 1994 hadde imøtegått avvisningspåstandene og selv påstått saken fremmet, avsa byretten uten forutgående muntlig forhandling den 20. desember 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 94-1717 A/02 avvises.
2. Steinar Remetun dømmes til å betale kr 4.000,- -firetusen- i saksomkostninger til Sjak R. Haaheim, Egil Remi Jensen, Fædrelandsvennen A/S. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse."
Kjennelsen ble forkynt for Remetun v/advokatfullmektig Ribe den 23. desember 1994, og den 5. januar 1995 påkjærte denne kjennelsen til Agder lagmannsrett. Kjæremålstilsvar ble inngitt av advokat Strømme 11. januar 1995, og saken innkom til lagmannsretten den 18. s.m. Senere er ytterligere prosesskrifter inngitt.
Steinar Remetun har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens avvisningskjennelse bygger på feil rettsanvendelse. Tvistemålsloven §67, dens tredje ledd, må leses i sammenheng med de foregående ledd, og det følger da at bestemmelsen omhandler tilfeller der saksøkeren har frafalt en sak og siden fremmer denne påny, ikke tilfeller der den tidligere sak ble avvist. I tillegg kommer at den første sak her ikke var en sivil sak, men en privat straffesak.
Den kjennelse byretten viste til, Rt-1940-338, er ikke avgjørende. Det er derimot kjennelse inntatt i Rt-1991-802 flg. som presiserer at tvistemålsloven §67 tredje ledd bare gjelder når den første sak er frafalt, ikke når den er avvist. For øvrig vises det til Hov: "Rettergang i sivile saker" (1991) side 106.
Saksøkeren er enig med byretten i at vilkårene etter tvistemålsloven §274 første ledd nr. 1 må anses oppfylt, samt i at saksøkers oppreisningskrav er av slik (strengt personlig) art at konkursloven §100 og tvistemålsloven §102 og §103 ikke er til hinder for saksanlegget uavhengig av saksøkerens konkursbo. Remetuns konkursbo er for øvrig sluttet 20. februar 1995. Boet er således opphørt som eget rettssubjekt, og Remetun har igjen full rådighet over sine eiendeler og økonomiske forhold for øvrig.
Som nytt avvisningsgrunnlag har kjæremotpartene nå påberopt seg straffeprosessloven §419 annet ledd. Bestemmelsen er imidlertid ikke aktuell her, idet Remetun ikke trådte tilbake fra den første sak. Annet ledd må sammenholdes med tredje ledd som bestemmer at saksøkeren ved visse forsømmelser fra hans side under rettergangen skal anses å ha trådt tilbake. Unnlatelse av å stille pålagt sikkerhet er ikke nevnt i bestemmelsen som må tolkes antitetisk. For øvrig må tilbaketreden skje uttrykkelig eller forutsetningsvis ved inngåelse av forlik.
Det var riktig av retten å avvise den første sak, jfr. Bjerke/Keiserud "Straffeprosessloven" II side 403, siste avsnitt til §413. Når saken avvises, er det ikke riktig fremgangsmåte å anke de borgerlige krav etter straffeprosessloven §435. Vilkåret for særskilt anke er at det borgerlige kravet er pådømt av underinstansen. Er kravet avvist av retten, kan ikke denne avgjørelsen påankes etter reglene i bestemmelsen, jfr. Bjerke /Keiserud 444 pkt. 3 til §435.
Steinar Remetun har nedlagt slik påstand:
"1. Saken fremmes.
2. Kjæremotpartene tilpliktes in solidum å betale kjærende parts saksomkostninger i kjæremålet med en oppfyllelsesfrist på 14 dager."
Kjæremotpartene har i hovedsak anført:
Byrettens avgjørelse er korrekt. For øvrig fastholdes de to avvisningsgrunner som byretten ikke hadde foranledning til å ta stilling til, samtidig som et nytt grunnlag påberopes.
Den foregående sak i straffeprosessens former var basert på det samme forhold og de samme rettsregler som nærværende søksmål. Eneste forskjell er at det nå ikke kreves mortifikasjon, noe som gjør at sivilprosesessens former kommer til anvendelse.
Byrettens begrunnelse for avvisning etter tvistemålsloven §67 tredje ledd tiltres. Det er ikke tvilsomt at nærværende sak kan avvises selv om den første sak ble ført i straffeprosessens former. Når forskjellen bare er at det nå kreves mindre, idet mortifikasjonskravet utgår, er det åpenbart tale om "samme krav", eksempelvis i relasjon til reglene om rettskraft. Avgjørelsen i Rt-1991-802 som for øvrig ikke kan gis anvendelse ut over det typetilfelle den gjaldt, tilsier ikke at avvisning ikke kan skje.
Det må nødvendigvis ses hen til bakgrunnen for at den første sak ble avvist. Riktig begrepsbruk ville for øvrig vært heving, sml. straffeprosessloven §419.
Rettsfølgen av den forsømmelse Remetun gjorde seg skyldig i, unnlatelse av å stille pålagt sikkerhet, er at man anses "trådt tilbake" fra saken etter straffeprosessloven §419. Rettsinstituttet "tilbaketredelse" er særegen for straffeprosessloven, og må likestilles med en tilbaketrekning av saken etter tvistemålsloven regler. I motsetning til den kjennelse som er referert i Rt-1991-802, gjør de samme formål seg gjeldende som ved ordinær tilbaketrekning av saken. Det menes å følge av Rt-1940-338 at avvisning kan skje selv om sak nr. 1 ikke formelt er trukket tilbake.
Det må tillegges vekt at nærværende saksanlegg fremstår som et forsøk på omgåelse av det sikkerhetskrav som tidligere er stillet.
Som nytt avvisningsgrunnlag påberopes straffeprosessloven §419 annet ledd. Det er her uttrykkelig bestemt at man ikke kan "ta forfølgningen opp på ny", så fremt saken avsluttes på grunn av slik tilbaketreden som var aktuell. Dette må være slik å forstå at kravet heller ikke kan forfølges i annen prosessform. Særlig må dette gjelde når det som her finnes en tilsvarende avvisningsgrunn i tvistemålsloven §67, såvel første som tredje ledd. Ellers ville resultatet være at det forelå en avvisningsgrunn etter begge prosessformer, men at man ved bare å bytte prosessform oppnår et annet resultat.
I den første sak brukte byretten uttrykket "avvisning" i stedet for "hevning" som er foreskrevet i straffeprosessloven §419. Ordbruken kan ikke være avgjørende.
Da Remetun ikke har angrepet byrettens avgjørelse i den første sak må det legges til grunn, også i forhold til tvistemålsloven regler, at det foreligger en endelig avgjørelse om at saken ikke kan gjenopptas. Dette må følge av at det has en positiv bestemmelse om at forfølgningen ikke kan tas opp på nytt, en bestemmelse som griper inn i sakens realitet på samme måte som tvistemålsloven §67. Motpartens anførsel om at straffeprosessloven §409, som lovens §419 viser til, må tolkes antitetisk, er en mindre treffende innfallsvinkel, idet bestemmelsens ordlyd innebærer en formålsangivelse, ikke en positiv oppramsing av plikter som kan overtres. Bestemmelsens kjerne er rettens temmelige vide rett og plikt til å sette frister, jfr. Salomonsens kommentar til straffeprosessloven, 1925, bind 2, side 190 flg. Straffeprosessloven §419 var ment å tilsvare den eldre lovs §429, jfr. f.eks. straffeprosesskomiteens innstilling av 1969 353.
Ut fra en slik formålsbetraktning ville det bli aldeles urimelig om den aktuelle rettsvirkning skulle inntre ved f.eks. et forsinket prosesskrift, men ikke i et tilfelle som nærværende hvor man med åpne øyne oversitter en frist for en helt sentral prosesshandling.
Noen utvidende fortolkning av straffeprosessloven §409 er for øvrig ikke nødvendig. Rettens pålegg om å stille sikkerhet inneholdt to elementer, for det første selve den materielle plikt etter straffeprosessloven §413, og dernest en bestemmelse om når denne prosesshandling senest kan foretas. Remetun overtrådte begge aspekter.
Anførselen om at manglende forliksrådsbehandling vil kunne medføre avvisning av nærværende sak opprettholdes for det tilfelle at det ikke skulle finnes at nærværende sak er "den samme" som den foregående private straffesak. Da Remetun ikke har innhentet noe samtykke fra konkursboet, må avvisning følge av Rt-1981-1195. Kravets art kan ikke tilsi noen annen løsning.
Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten skal bemerke: I den sak som nå er avvist, reiser Remetun de samme krav som han fremmet mot de samme saksøkte i den tidligere reiste og avviste private straffesak, dog således at krav om mortifikasjon ikke lenger foreligger. De faktiske og rettslige grunnlag for kravene er de samme i begge saker.
Etter at Remetun hadde anlagt den private straffesak, besluttet Kristiansand byrett etter begjæring fra de saksøkte og i medhold av straffeprosessloven §413 å pålegge Remetun å stille sikkerhet for de saksomkostninger han måtte bli pålagt å betale til disse, oppad begrenset til kr 60.000,-. Beslutningen ble påkjært til lagmannsrett og videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg som forkastet kjæremålet, men satte ny frist for sikkerhetsstillelsen. Fristen ble satt til 2 uker regnet fra forkynnelsen av utvalgets kjennelse. Denne frist gikk ut uten at Remetun stillet sikkerhet eller søkte fristforlengelse, og byretten avsa avvisningskjennelse den 7. mars 1994.
Ved ny kjennelse av 21. april 1994 påla Kristiansand byrett Remetun å betale til de saksøkte kr 23.126,- som erstatning for deres saksomkostninger ved den avviste sak. Kjennelsen ble rettskraftig, men beløpet sto fortsatt udekket da nærværende sak ble anlagt 17. november 1994.
I samsvar med de saksøktes påstand fant byretten at nærværende sak måtte avvises i medhold av tvistemålsloven §67 tredje ledd, samtidig som den kom til at saken ikke kunne avvises på grunn av manglende forliksrådsbehandling. Et tredje påberopt grunnlag, det at saken måtte avvises fordi Remetuns bo var under konkursbehandling, fant byretten ikke grunn til å ta stilling til. Om avgjørelsesgrunnene vises det til byrettens kjennelse.
Foruten å opprettholde de tre avvisningsgrunnlag som ble påberopt for byretten, har de saksøkte/kjæremotpartene for lagmannsretten påberopt et fjerde grunnlag, straffeprosessloven §419 annet ledd. Mens saken har stått for lagmannsretten, er Remetuns konkursbo blitt sluttet. Remetun har dermed fått full råderett i sine økonomiske anliggender, hvorfor det ikke lenger er aktuelt å gå inn på konkursloven regler som avvisningsgrunn.
Lagmannsretten finner heller ikke grunn til å foreta noen nærmere vurdering av spørsmålet om avvisning som følge av unnlatt forliksrådsbehandling, idet en retts avgjørelse om å anse en foretatt mekling som lovlig, eller om å fremme en sak uten mekling, ikke er gjenstand for kjæremål når motparten som her har hatt anledning til å uttale seg før avgjørelsen ble truffet. Det vises for så vidt til tvistemålsloven §275 tredje ledd, til Tore Schei: " Tvistemålsloven med kommentarer" side 153 og til kjennelser inntatt i Rt-1968-498 og Rt-1970-696. Etter sin ordlyd gjelder §275 tredje ledd riktignok bare det tilfelle at retten fremmer saken, men bestemmelsen antas også å måtte få anvendelse på et tilfelle som det her foreliggende, nemlig der retten i en kjennelse positivt uttaler at en avvisningspåstand basert på manglende forliksrådsbehandling ikke kan føre fram.
I motsetning til byretten finner lagmannsretten ikke at nærværende sak kan avvises i medhold av tvistemålsloven §67 tredje ledd. Som anført av den kjærende part, anses denne bestemmelse bare anvendelig som avvisningsgrunn når den første sak er frafalt og således ikke når den som her ble avvist. Dette er kommet klart til uttrykk i kjennelse inntatt i Rt-1991-802, og lagmannsretten kan ikke se at den omstendighet at den avviste sak i dette tilfellet er en privat straffesak, kan tilsi et annet resultat her.
Som nytt avvisningsgrunnlag har kjæremotpartene for lagmannsretten påberopt seg straffeprosessloven §419 annet ledd. Lagmannsretten finner at saken heller ikke på dette grunnlag kan avvises, og skal for så vidt bemerke:
Etter straffeprosessloven §419 annet ledd skal en privat straffesak heves dersom saksøkeren trer tilbake fra forfølgningen, og blir dette gjort, kan saksøkeren ikke gjenoppta forfølgningen. Partene er uenige om hvorvidt Remetuns unnlatelse av å stille den pålagte sikkerhet for saksomkostninger innen utløpet av den av retten satte frist skulle anses som om han trådte tilbake fra forfølgningen eller ikke. Som konsekvens av dette er de også uenige om hvorvidt det var riktig som gjort av retten å avvise den private straffesak istedet for å heve denne.
Lagmannsretten er enig med byretten i at når pålegget om sikkerhetsstillelse ikke ble etterkommet innen den fastsatte frist - som vilkår for å fremme saken - ble saken å avvise, jfr. Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer II, 403. Saken ble således ikke fremmet for byretten, og straffeprosessloven §419 var ikke aktuelt å anvende. Det var således riktig av byretten å avsi kjennelse om avvisning, idet det ikke forelå noen tilbaketreden fra forfølgningene.
Lagmannsretten er således blitt stående ved at de påberopte avvisningsgrunner ikke kan føre fram, og det avsies derfor kjennelse for at saken fremmes.
Steinar Remetuns kjæremål har ført fram, og i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd finner lagmannsretten å måtte pålegge motpartene å dekke hans omkostninger i forbindelse med kjæremålet. Omkostningene er av Remetuns prosessfullmektig oppgitt til ialt kr 8.010,-, herav salær kr 5.100,- og gebyr kr 2.910,-. Det er inngitt 3 korte prosesskriv, og lagmannsretten finner at erstatningen ikke bør settes høyere enn kr 6.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Sak A nr. 94-1717 ved Kristiansand byrett fremmes.
2. Sjak R. Haaheim, Egil Remi Jensen og Fædrelandsvennen AS v/styrets formann tilpliktes en for alle og alle for en å betale til Steinar Remetun kr 6.000,- - kronersekstusen - som erstatning for saksomkostninger innen 2 - to-uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.