LA-1998-1373

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-04-26
Publisert:	LA-1998-01373
Stikkord:	Avskjedigelse i arbeidsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr: 97-02038 A - Agder lagmannsrett LA-1998-01373 A.
Parter:	Ankende parter: 1. A 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Nordmo). Ankemotpart: Kjuttas Kro AS (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Hubert Senum).
Forfatter:	Lagmann Ola Rygg, formann. Lagdommer Tormod Rafgård. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen. To meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §366, §61C

Kristiansand byrett - byrettsdommer Knut Otterbech som enedommer - avsa 22. juli 1998 dom med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

1. Pizzapartner I AS v/styrets formann og Kjuttas Kro AS v/styrets formann frifinnes.

2. A og B dømmes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse in solidum å betale saksomkostninger til Pizzapartnes I AS v/styrets formann og Kjuttas Kro AS v/styrets formann med kr. 23.000,- - kronertjuetretusen - med tillegg av 12% rente p.a. fra oppfyllelsestids-punktet til betaling skjer.

I motsøksmålet:

1. A og B dømmes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse in solidum å betale erstatning til Pizzapartnes I AS v/styrets formann og Kjuttas Kro AS v/styrets formann med kr. 4.250,- - kronerfiretusentohundre- ogfemti - med tillegg av 12% rente p.a. fra 15. november 1997 og til betaling skjer samt erstatning med kr. 30.000,- - kronertrettitusen - med tillegg av 12% rente p.a. fra oppfyllelsestidspunktet og til betaling skjer.

2. A dømmes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til Pizzapartnes I AS v/styrets formann og Kjuttas Kro AS v/styrets formann med kr. 2.500,- - kronertotusenfemhundre - med tillegg av 12% p.a. rente fra 15. november 1997 og til betaling skjer.

3. Hver av partene bærer sine egne omkostninger i motsøksmålet.»

Foranledigelsen til søksmålet var at A og B 24. august 1997 ble avskjediget fra sine stillinger som henholdsvis daglig leder i Pizzapartner I AS og produktsjef/pizza-kokk i Kjutta Kro AS. De reiste så søksmål om gyldigheten av avskjedigelsene. Pizzapartner I AS og Kjutta Kro AS reiste motsøksmål med krav om erstatning.

Om enkelthetene i saksforholdet for øvrig, partenes anførsler og påstander for byretten og dennes vurdering av de omtvistede faktiske og rettslige spørsmål, vises til byrettens domsgrunner.

A og B - begge med advokat Sverre Nordmo som prosessfullmektig - har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett.

Pizzapartner I AS og Kjutta Kro AS - begge ved advokat Bjørn Hubert Senum - har imøtegått anken og påstått byrettens dom i hovedsøksmålet og motsøksmålet stadfestet.

Under ankeforberedelsen er de to ankemotpartene gått sammen igjen i ett selskap, under navnet Kjutta Kro AS.

Det har under ankeforberedelsen vært avholdt rettsmeglingsmøte, uten at det lyktes å komme frem til noe forlik.

Ankeforhandling ble avholdt i Tinghuset i Kristiansand mandag 1. og tirsdag 2. mars 1999. Lagmannsretten ble satt med to oppnevnte meddommere, jfr. arbeidsmiljølovens §61C første ledd.

De ankende parter møtte og forklarte seg. For ankemotparten møtte tidligere styreformann C. Han forklarte seg som vitne. Da saken var oppe for byretten var C styreformann og forklarte seg som part. Foruten C ble det avhørt 3 andre vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten.

De ankende parter v/advokat Nordmo har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Anken gjelder byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Sakens faktum frem til avskjedigelsene viser klart at de ankende parter mente å opptre i forståelse med sine arbeidsgivere, og at den aktuelle utvidelsen av salgsvirksomheten var akseptert som forenlig med de stillingene de hadde. Opplegget var å drive salg utenfor de stasjonære utsalgenes område, blant annet på Flekkerøy og i Mosby. De skulle ha innleide folk til å betjene mobilsalget, slik at de selv kunne utføre sine oppgaver som ansatte hos C. C visste hele tiden om planene og at et mobilkjøkken var innkjøpt med sikte på dette. Han ga ikke ved noen anledning til kjenne at han som arbeidsgiver ikke kunne akseptere den planlagte nye virksomheten. Oppstarten kan da ikke være saklig grunn for avskjed.

I en slik situasjon blir det avgjørende at det ikke skjedde noen form for saksbehandling forut for avskjedigelsene. Et forhandlingsmøte ville kunne ha oppklart de misforståelsene som i realiteten var avskjedsgrunnlag. Byretten har unnlatt å drøfte og å ta stilling til om et forhandlingsmøte kunne ha ledet til en overenskomst. Meningen med å kreve drøftelser forut for avskjed er ikke bare å få klarlagt fakta - det er også spørsmål om å få oppklart eventuelle misforståelser.

A var ikke bare daglig leder av Pizzapartner I - han var også aksjonær og eide 10 % av aksjene i bedriften.

Denne opplysningen fremkommer ikke i byrettens dom.

Som nytt dokument i saken er fremlagt et brev fra A til Christiansand Bryggeri AS av 14. juni 1997. Brevet bekrefter at de ankende parter i hvert fall på det tidspunktet mente å opptre i samarbeid med sine arbeidsgivere. En lang rekke andre forhold viser det samme. De ankende parter forberedte og igangsatte virksomheten i full åpenhet.

For byretten krevde ingen av de ankende parter å bli gjeninnsatt i stillingene. I ankesaken påstås dom for gjeninnsettelse av B, i samsvar med tilkjennegivelse av et slikt krav i prosesskrift av 18. desember 1998. Bakgrunnen for påstandsendringen er at B har vært uten arbeid siden avskjedigelsen, og at han på grunn av dårlige norskkunnskaper og det faktum at han er blitt avskjediget av tidligere arbeidsgiver har svært vanskelig for å få arbeid annet sted.

De ankende parter har vist til Friberg: Arbeidsmiljøloven s. 495 og til Dege: Arbeidsgivers styringsrett (1997).

Vedrørende motsøksmålet er anført at A ikke kan være erstatningsansvarlig for at C unnlot å oppfylle sin betalingsplikt overfor ankemotpartene. Videre fastholdes det at de ankende parter ikke kan ha noe ansvar for mulige økte driftsutgifter som følge av at de ble avskjediget og måtte erstattes med nye personer. Dette er en følge av avskjedigelsene, og noe som måtte tas i betraktning når ankemotpartene vurderte om de skulle gå til avskjedigelse eller ikke. Det er ingen praksis for å tilkjenne erstatning for tap av denne art.

Det er om erstatningskravene vist til Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold (3. utgave 1995) s. 370 og til Dege l.c. bind III s. 508.

De ankende parter, som begge har fått fri sakførsel i ankesaken, har nedlagt slik påstand:

«I hovedsøksmålet:

1. Pizzapartner I AS' avskjed av A kjennes ugyldig.

2. Pizzapartner I AS dømmes til å betale A erstatning fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

3. Pizzapartner I AS dømmes til å erstatte A/det offentlige saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

4. Kjuttas Kro AS'avskjed av B kjennes ugyldig.

5. B gjeninnsettes i stilling.

6. Kjuttas Kro AS dømmes til å betale B erstatning fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

7. Kjuttas Kro AS dømmes til å erstatte B/det offentlige saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

I motsøksmålet:

1. A og B frifinnes mot å betale kr. 4.250,-.

2. Pizzapartner I AS og Kjuttas Kro AS tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett til A og B i fellesskap med tillegg av 12% årlig rente fra oppfyllelsestidspunktet.»

Ankemotparten, Kjutta Kro AS, v/advokat Senum har henholdt seg til byrettens dom, som for hovedsøksmålets vedkommende hevdes å være korrekt både i resultatet og begrunnelsen. Hva motsøksmålet angår, er ankemotparten bare delvis enig i byrettens måte å se saken på, men av prosessøkonomiske grunner har man avstått fra motanke. Ankemotparten har for øvrig i hovedsak anført:

Det nye kravet om gjeninnsettelse av B påstås prinsipalt avvist med henvisning til tvistemålslovens §366 annet ledd.

Subsidiært påstås kravet ikke tatt til følge, blant annet med henvisning til at begge de ankende parter ved flere anledninger har sagt fra at gjeninnsettelse ikke anses aktuelt. Det er om dette vist til Dege l.c. bind II s. 368 og til avgjørelser i Rt-1996-481 og Rt-1982-1721.

Byrettens gjengivelse av fakta i saken er korrekt, bortsett fra en datofeil: Pizzapartner I AS ble utskilt som egen bedrift 1. mars 1997 - ikke 1. mai 1997 som angitt i byrettens dom. Videre er det ikke riktig at mobilkjøkkenet sto på parkeringsplassen utenfor Kjutta Kro på Hånes hele tiden fra ultimo mai til august 1997, slik det står i byrettens dom. Det riktige er at vognen sto der i 2-3 uker i mai/juni 1997.

Ankemotparten har som for byretten vist til at det ble sagt klart fra allerede i april 1997 at selskapene de ankende parter var ansatte i ikke var aktuelle som deltakere i et mobilsalgsprosjekt, at de ankende parter ble nektet å profilere mobilkjøkkenet med reklameskilt for Kjutta-produkter, at de ble nektet å bruke navnet Pizzapartner II på sitt foretak og at C nektet å selge pizzabunner til dem slik at de måtte kjøpe disse av en konkurrent i bransjen. Dette burde ha avklart situasjonen. Det er uforståelig at de ankende parter på denne bakgrunn kan påstå at de mente å ha fått klarsignal for oppstart og at de så på den planlagte virksomheten som et samarbeidstiltak.

C vurderte hele tiden mobilsalgprosjektet som uforenlig med fortsatt ansettelse hos ham. Den direkte foranledning til avskjedigelsene var for B vedkommende sykmeldingen, og for As vedkommende at han prioriterte mobilsalget fremfor sine plikter som daglig leder av Pizzapartner I AS. B sykmeldte seg åpenbart nettopp for å kunne stå til disposisjon under MC-treffet i Lillesand.

Å bortta ting som tilhører arbeidsgiveren for å benytte dem i egen virksomhet, ligger nær opp til å kunne betegnes som tyveri. Om tyveri som avskjedsgrunn er vist til avgjørelser i Rt-1991-811, Rt-1990-813 og Rt-1983-1481. Avgjørelsene viser at tyveri er avskjedsgrunn selv når det er ubetydelige verdier som er stjålet.

Om unnlatte forhandlinger før avskjedigelsene ble gitt er anført at forhandlinger ikke ville ha endret på noe. Faktum som lå til grunn for avskjedigelsene er blitt bekreftet - og endog bestyrket - i ettertid. Det ble for øvrig holdt et forhandlingsmøte 1. oktober 1997, uten at noe nytt av betydning kom frem.

Etter ankemotpartens mening er det ikke grunn til å vurdere avskjedsgrunnlaget forskjellig for de to.

Subsidiært vedrørende hovedsøksmålet er anført at det uansett er tale om sterkt klanderverdige forhold, jfr. Dege l.c. bind III s. 500 nederst og s. 243 og Rt-1997-58, Rt-1992-1023 og Rt-1965-769.

I tilfelle det skal tilkjennes erstatning er ankemotparten enig i at det ikke gjøres fradrag for sosiale ytelser, jfr. Dege l.c. bind III s. 509. Det skal i tilfelle heller ikke gjøres fradrag for arbeidsledighetstrygd oppebåret i tidsrommet fra 1. januar 1997 til 1. oktober 1998.

Det er for øvrig vist til Rt-1989-231 på s. 241.

Ankemotparten Kjutta Kro AS v/advokat Senum har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt:

Byrettens dom stadfestes.

2. Subsidiært:

Kravet om at B skal gjeninntre i stillingen avvises.

3. Atter subsidiært:

Kjuttas Kro AS frifinnes for kravet om at B skal gjeninntre i stillingen.

4. I alle tilfeller:

A og B tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, med tillegg av 12% årlig rente fra oppfyllelsestidspunktet.»

Lagmannsretten har funnet avgjørelsen tvilsom, men ser noe annerledes enn byretten på deler av saksforholdet og er også kommet til et annet resultat.

Slik lagmannsretten vurderer saken, måtte det være nokså åpenbart allerede fra medio april 1997 - da C sa fra at det ikke var aktuelt for de to selskapene å engasjere seg i mobilsalg - at en realisering av planene med bare A og B som deltakere var problematisk. Allerede på dette tidspunkt - før mobilkjøkkenet var innkjøpt - burde partene ha klarlagt på en langt mer detaljert og grundig måte enn det skjedde om mobilsalg i den påtenkte form overhodet var forenlig med fortsatt ansettelse hos C, og i tilfelle på hvilken måte virksomheten i så fall måtte drives. Den etterfølgende utvikling viste tydelig nok at det hadde vært nødvendig med en slik forhåndsavklaring.

Lagmannsretten har festet seg ved at C, som i den innledende fase viste positiv interesse for mobilsalg, nå mener at virksomheten ikke lot seg kombinere med oppgavene de to hadde som ansatte hos ham når arbeidsgiverselskapene ikke skulle være aktivt med som deltakere. Dette er et synspunkt lagmannsretten kan ha forståelse for, men som C - ikke minst fordi han tidligere hadde vært positiv til planene - burde ha tilkjennegitt på en klar og utvetydig måte. Det er etter bevisførselen klart at det gjorde han ikke - verken før de ankende parter gikk til innkjøp av mobilkjøkkenet i slutten av mai 1997, eller senere. Tvertimot utarbeidet han en momentliste, som han leverte de ankende parter i mai eller juni 1997, og hvor ett av momentene nettopp var hvorledes deres arbeidsforhold skulle kunne kombineres med utøvelsen av mobilsalget. Det kom ingen reaksjon fra de to på momentlisten, og C foretok seg da ikke noe mer. Denne passive holdningen var etter lagmannsrettens mening en avgjørende feil fra Cs side, og må anses å ha vært en hovedfaktor i den begivenhetsutvikling som ledet frem til avskjedigelsene.

Det er følgelig et forhold som må komme sentralt inn ved vurderingen av om det var, eller ikke var, saklig grunnlag for å avskjedige de to da det ble gjort. Slik det skjedde, fikk ikke A og B anledning til å velge mellom fortsatt ansettelse hos C eller satsing på egen virksomhet med mobilsalg. Det burde de etter lagmannsrettens mening ha fått anledning til før de ble avskjediget.

Lagmannsretten kan ikke være enig med byretten i at C ikke hadde grunn eller anledning til å reagere overfor de to bare på grunnlag av kjøpet av mobilkjøkkenet. Det er en for formell betraktning, når situasjonen var at C visste hvilke planer de to hadde og at han selv hadde vært med på planleggingen og stilt seg positivt til tanken. Etter lagmannsrettens mening burde C ha sagt klart fra allerede da han selv trakk seg ut hvis han mente at det ikke ville være forenlig med fortsatt ansettelse hos ham om de to startet opp mobilsalg alene. Når han ikke gjorde det, ligger nok forklaringen i noe C sa i sin vitneforklaring: «Jeg ville ikke legge meg ut med gutta, det ville ha blitt et problem.»

Lagmannsretten er imidlertid enig med ankemotparten og byretten i at også A og B er atskillig å bebreide i forbindelse med forberedelsene til, og oppstartingen av, mobilsalg-prosjektet. Også de - og i hvert fall A - burde ha innsett at kombinasjonen av ansettelse hos C og egen næringsvirksomhet i samme bransje ikke var uproblematisk når det viste seg at C valgte å ikke være med. Det virker også konstruert når A og B i ettertid så sterkt fremhever at de hele tiden så på tiltaket som et samarbeidsprosjekt. Det er vanskelig å forstå at de kunne se det slik etter at C både hadde nektet dem å profilere mobilvognen med Kjutta-produkter og nektet dem å registrere selskapet sitt under navnet Pizzapartner II. Det ligger nær å mistenke de to - i hvert fall A - for å ha vært klar over Cs negative holdning, og for bevisst å ha unnlatt å søke en nødvendig forhåndsavklaring fordi det kunne ha stanset hele prosjektet. Slik situasjonen for de to var etter at mobilvogn var kjøpt inn, var det fristende å tenke som så at når C med kjennskap til planene ikke uttrykkelig hadde nektet dem å sette i gang, måtte de kunne tolke dette som en stilltiende aksept fra hans side.

Det er altså etter lagmannsrettens syn begått feil og forsømmelser på begge sider når det gjelder den manglende forhåndsavklaring av betingelsene for oppstart av mobilsalget.

Lagmannsretten er ikke enig med ankemotparten i at avslagene på å få profilere vognen med reklame for Kjutta-produkter og på å få benytte Pizzapartner II som firma, i seg selv måtte gi de ankende parter varsel om at planene deres var urealiserbare.

Disse avslagene måtte nok gjøre det klart for de to at den nye virksomheten ikke ble sett på som noe samarbeidsprosjekt fra Cs side. På den annen side var det også et poeng at disse avslagene ble gitt uten noen innsigelse mot selve virksomheten og uten at C så mye som antydet at den kunne få følger for deres ansettelser hos ham. Avslaget på kjøp av pizzabunner kom så sent at det ikke kan tillegges noen betydning for spørsmålet om hva de ankende parter måtte forstå med hensyn til stillingmessige konsekvenser av mobilsalgsvirksomheten.

Lagmannsretten kan ikke helt ut tiltre byrettens vurdering av klanderverdigheten i de ankende parters måte å forholde seg på.

Det må i den forbindelse has for øyet at de kan ha ment - og forsåvidt også hatt grunn til å tro - at virksomheten lot seg forene med fortsatt ansettelse hos C. A var medeier i Pizzapartner I AS og daglig leder. På den bakgrunn kan det ikke være noe å si på at han inngikk avtalen med arrangøren av MC-treffet i Lillesand i lokalene i Dronningensgt. 55. Det var etter lagmannsrettens vurdering heller ikke spesielt kritikkverdig at de samme lokalene ble benyttet til lagring av mobilsalg-varer, uten at A innhentet spesiell tillatelse til dette fra C. Lån av arbeidsgiverens utstyr og varer uten særskilt tillatelse kommer i en noe annen stilling - det må karakteriseres som kritikkverdig, uten at det dog er grunn til å likestille det med tyveri slik det ble antydet fra ankemotpartens side under ankeforhandlingen.

Den enkelthandling som etter lagmannsrettens mening ligger nærmest saklig avskjedsgrunn, er B' sykmelding. Det er forståelig at C reagerte da han så sin sykmeldte produktsjef i arbeid i mobilkjøkkenet i Lillesand. Selv om B trodde at C aksepterte selve kombinasjonen av ansettelse og egen næringsvirksomhet, så kunne han ikke tro det var akseptert at han skulle kunne sykmelde seg fra arbeidet som produktsjef i Kjutta Kro for å drive mobilsalg.

- Nå er det riktignok ikke uten videre klart at B sykmeldte seg i denne bevisste hensikt, men slik var det naturlig for C å oppfatte situasjonen.

Lagmannsretten legger til grunn at A var den aktive tilretteleggeren når det gjaldt mobilsalg-prosjektet, og at B i det vesentlige fikk sine informasjoner fra A.

Det er således en forskjell mellom de to med hensyn til hva de burde ha forstått om Cs holdning til planene. Når C ga så uklare signaler som han gjorde, var det naturlig for B å holde seg til de opplysninger han fikk av A. Det er også klart at i den utstrekning de to kan bebreides for ikke selv å ha tatt initiativ til en avklaring overfor C, er det i første rekke A som må bebreides.

Lagmannsretten ser det derfor slik at avskjedsgrunnlaget er mest tvilsomt i forhold til B, selv om det som påpekt foran var hans sykmelding som direkte foranlediget avskjedigelsen av dem begge, og selv om B' sykmelding som nevnt er den mest kritikkverdige enkeltfaktor i det faktagrunnlag avskjedene er begrunnet med.

Det kan ikke uten videre tas for gitt at B ville ha blitt avskjediget hvis det på forhånd var blitt holdt forhandlingsmøte slik arbeidsmiljøloven legger opp til som vanlig prosedyre. Det bemerkes i denne forbindelse at C ga B ubetinget ros som en særdeles dyktig pizza-kokk. Det er opplyst at C kom til Lillesand etter en 15-16 timers arbeidsdag på Kjevik; det kan ha medvirket til en noe for kontant reaksjon på de iakttakelser han gjorde. I et slikt forhandlingsmøte som normalt skal holdes før avskjed eventuelt gis, ville naturligvis også meromkostningene ved å ta inn nye folk til erstatning for de to - de meromkostningene som Kjutta Kro AS nå krever erstattet i sitt motsøksmål - ha vært et moment, og et moment som trakk i retning av å unngå avskjed.

Lagmannsretten er blitt stående ved at det etter en helhetsvurdering ikke var tilstrekkelig grunnlag for en så drastisk reaksjon som avskjed, og at dette er det riktige synspunkt i forhold til begge de ankende parter - selv om det som påpekt foran er en viss forskjell med hensyn til hva de to kan bebreides for. Pkt. 1 og 4 i påstanden fra de ankende parter tas etter dette til følge.

Hva erstatningskravene angår, mener lagmannsretten at begge de ankende parter bør tilkjennes en erstatning, men at denne bør reduseres vesentlig på grunn av klanderverdige forhold fra begges side i forbindelse med de hendelsene som endte opp med avskjedigelsene, jfr. arbeidsmiljølovens §66 nr. 5. Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å gå inn på noen eksakt beregning av faktisk inntektstap og hva der skal eller ikke skal gjøres fradrag for. Erstatningen fastsettes skjønnsmessig til kr. 20000,- for A og kr. 35000,- for B, for begges vedkommende med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer slik som påstått.

Påstanden om gjeninntakelse av B i stilling må avvises, idet betingelsene etter tvistemålslovens §366 annet ledd for å pådømme dette kravet i ankesaken ikke kan ses å være oppfylt. Det er tale om et krav som det ikke var nedlagt påstand om og som derfor ikke er pådømt av byretten, kravet utspringer ikke av ankesaken eller av motpartens forhold, og det er heller ikke spørsmål om noen påstandsendring som faller inn under oppregningen til slutt i §366 annet ledd. Det betyr at det etter loven ikke er prosessuell adgang til å realitetsbehandle dette kravet. Det avsies kjennelse i samsvar med dette.

Ad motsøksmålet:

Kjutta Kro AS har i motsøksmålet reist 3 erstatningskrav.

Kravet på kr. 4250,- gjelder erkjente forhold og har ikke vært omtvistet verken for byretten eller i ankesaken. Kravet tas til følge, med 12 % rente fra 15. november 1997 til betaling skjer slik som påstått. Kravet er rettet mot begge, og også solidaransvar er erkjent.

Et opprinnelig krav på kr. 6000,- rettet både mot A og B ble av byretten tatt til følge med kr. 2500,- og slik at A alene ble kjent ansvarlig. Om bakgrunnen for dette kravet vises til byrettens domsgrunner. Kjutta Kro AS har påstått byrettens dom stadfestet på dette punkt, mens A har påstått seg frifunnet. Lagmannsretten kan for sin del ikke se at det er noe ansvarsgrunnlag mot A for dette kravet.

Det var etter lagmannsrettens mening feil å frafalle kravet mot C. Men det er i tilfelle en feil som ikke kan avbøtes ved å rette kravet mot A, som etter lagmannsrettens syn ikke opptrådte på ansvarsbetingende måte i forbindelse med den avtalen som ble inngått med C og som C misligholdt.

Det tredje kravet gjelder meromkostninger pådratt ved at de ankende parter etter å ha blitt avskjediget måtte erstattes med nye personer. Kravet er rettet mot begge, ble opprinnelig beløpsbegrenset til kr. 100000,-, og ble av byretten tatt til følge med kr. 30000,- som begge ble ansett solidarisk ansvarlige for. I og med at det nå avsies dom for at avskjedigelsene er ugyldige i forhold til begge de ankende parter, faller dette kravet i motsøksmålet bort.

Domsresultatet i motsøksmålet blir etter dette at A og B ikke pålegges erstatningsansvar for noe mer enn de kr. 4 200,- med tillegg av renter som de hele tiden har erkjent å skylde. Motsøksmålet er etter dette helt tapt for Kjutta Kro AS, som overensstemmende med hovedregelen i tvistemålslovens §174 sammenholdt med §180 annet ledd bør tilpliktes å erstatte det offentlige saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten. De deler av advokat Nordmo's salærkrav for begge instanser som gjelder motsøksmålet, anslås skjønnsmessig til kr. 12000,-.

I hovedsøksmålet har anken etter dette ført delvis frem for begge de ankende parter. Omkostningsspørsmålet skal følgelig avgjøres etter bestemmelsene i tvistemålslovens §174 sammenholdt med §180 annet ledd. Overensstemmende med hovedregelen i §174 antas saksomkostninger ikke å burde idømmes verken for byretten eller for lagmannsretten. Selv om de ankende parter har fått medhold i hovedspørsmålet om gyldigheten av avskjedigelsene, har avgjørelsen voldt tvil og de ankende parter har på kritikkverdig måte fremkalt den situasjon som ledet til at de ble avskjediget. Saksomkostninger tilkjennes således ikke.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I hovedsøksmålet:

1. Pizzapartner I AS' avskjed av A kjennes ugyldig.

2. Pizzapartner I AS dømmes til å betale A erstatning med kr. 20000,- - tjuetusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

3. Kjutta Kro AS' avskjed av B kjennes ugyldig.

4. Kjutta Kro AS dømmes til å betale B erstatning med kr. 35000,- - trettifemtusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

5. Hver av partene bærer sine omkostninger både for byretten og lagmannsretten.

I motsøksmålet:

1. A og B frifinnes mot å betale kr. 4250,- til Kjutta Kro AS, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 15. november 1997 til betaling skjer, innen 2 - to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Kjutta Kro AS v/styrets formann kr. 12000,- - tolvtusen - til det offentlige innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Lagmannsretten avsa deretter slik

kjennelse:

I prosesskrift av 18. desember 1998 har B v/advokat Sverre Nordmo fremsatt en ny påstand om at han gjeninnsettes i stillingen. Påstanden ble ikke fremsatt i byrettssaken; det er således tale om et krav som omfattes av tvistemålslovens §366 annet ledd. Påstanden ble fastholdt under ankeforhandlingen. Ankemotparten har prinsipalt påstått kravet avvist.

Lagmannsretten har i sine domsgrunner foran kommet til at det etter tvistemålslovens §366 annet ledd ikke er prosessuell adgang til å realitetsbehandle dette kravet, som da blir å avvise.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Påstand fra B om gjeninnsettelse i stilling, fremsatt i prosesskrift av 18. desember 1998, avvises.