LA-1998-82
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-11-12 |
| Publisert: | LA-1998-00082 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedenes Sorenskriverembete nr: 96-00019 A - Agder lagmannsrett LA-1998-00082 A. Anket til Høyesterett, se HR-2000-00019A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen). Ankemotpart: Aust-Agder fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst) Hjelpeinterv. svak: Gjensidige Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst). |
| Forfatter: | Lagdommer Ivar Danielsen, formann. Lagdommer Inge Hobæk. Ekstraord. lagdommer Odvar Rye. Med fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §180, Psykisk helsevernloven (1961) §5 |
Saken gjelder spørsmålet om det foreligger grunnlag for erstatningsansvar i anledning en hendelse som fant sted i lukket akuttpost ved X Sentralsykehus, psykiatrisk avdeling, 2. august 1991, ca klokken 1700. A knuste vinduet i det værelset han lå og kastet seg deretter, med hodet først, ut gjennom vinduet. Han landet på bakken og kom alvorlig og livsvarig til skade. Høyden fra vinduskarmen til bakken var 280 cm. På bakken var det blomsterbedd og plen. Han reiste søksmål mot fylkeskommunen 29. november 1995. Nedenes herredsrett avsa dom i saken 24. september 1997 med slik domsslutning:
"1. Aust-Agder fylkeskommune frifinnes.
2. Partene bærer sine egne omkostninger."
Saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten, samt herredsrettens begrunnelse fremgår av herredsrettens dom.
Dommen er rettidig påanket av A og Aust-Agder fylkeskommune har imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt i Arendal fra 29. september til 2. oktober. Her møtte A og hans prosessfullmektig, advokat Steinar Winther Christensen. Aust-Agder fylkeskommune og Gjensidige Forsikring møtte ved sin prosessfullmektig, advokat Ivar Holst. Dessuten møtte den rettsoppnevnte sakkyndige, overlege Asbjørn Restan og det sakkyndige vitnet, overlege Bjørn Gunby. Det ble avholdt befaring på X Sentralsykehus og foretatt dokumentasjon, som fremgår av rettsboken. Den ankende part har i hovedsak gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og disse kan sammenfattes slik: Saken gjelder hvilken sikkerhet man har krav på som tvangsinnlagt i en lukket akuttpost,ved et psykiatrisk sykehus. Saken gjelder ikke ansvar for feilbehandling.
I forhold til begge ansvarsgrunnlag i saken har herredsretten feilaktig lagt avgjørende vekt på at sykehuset kun la til grunn at det forelå fluktfare innleggelsesdagen. Sykehuset anså ikke A som suicidal. Dette burde sykehuset tatt med i betraktningen. Det forelå en uttalt vrangforestilling, om at han fryktet å bli benyttet til eksperimentell medisinsk forskning. Uansett sto sykehuset overfor en sterkt sinnsforvirret person, som man måtte forvente det meste fra.
Det foreligger for det første ansvar for fylkeskommunen i henhold til skadeserstatningslovens §2-1 fordi ansatte i fylkeskommunen har utvist uaktsomhet. Det var uaktsomt av avdelingsoverlege Olav Bakke og anbefale at posten kun skulle utstyres med sikkerhetsglass i de tre isolatværelsene da denne posten ble etablert 1. januar 1983. På dette tidspunkt var det vanlig å utstyre lukkede akuttposter med sikkerhetsglass i alle værelser. På innleggelsesdagen ble det ikke foretatt noen vurderinger av sikkerhetsmessig karakter utover det at det ble satt inn 2 fastvakter. Det ble således ikke konkret overveiet om et av isolatene skulle benyttes. I anledning bevisbedømmelsen av disse spørsmål henvises til at journalen ikke omtaler sikkerhetsmessige vurderinger. Det vises til Rt-1989-674 og RG-1992-250 hvor lignende spørsmål er behandlet. Dersom det ble foretatt vurderinger av sikkerheten var disse for dårlige. Sikkerheten skulle vært tillagt betydelig vekt i den første fase etter innleggelsen. Særlig gjelder det i et tilfelle som dette hvor det umiddelbart forut har forekommet alvorlige episoder, med betydelig fare både for A selv og hans pårørende. Posten fikk informasjon og gjentagende advarsler fra As far om at sikkerheten måtte skjerpes. De som tok beslutninger har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til den informasjonen og de advarslene som ble gitt. Ulykken kunne vært forhindret dersom ett av to enkle tiltak hadde blitt benyttet. For det første skulle A vært lagt i isolatet. Alternativt skulle man fortsatt med to fastvakter. Det var også en feilvurdering at man unnlot å fjerne løse gjenstander fra værelset. Både saftkannen og den ledige stolen i værelset ble bevisst brukt av A umiddelbart før han stupte ut igjennom det knuste vinduet. Den sakkyndige og det sakkyndige vitnet er begge av den oppfatning at det burde vært benyttet værelse med sikkerhetsglass. Den sakkyndige trekker imidlertid inn forhold som ikke har relevans for det sikkerhetsmessige i sin endelige vurdering. Forøvrig har den sakkyndige, under ankeforhandlingen, presisert at hans konklusjon er basert på den forutsetning at posten foretok en vurdering av om A skulle ha værelse med sikkerhetsglass. Bevis for at en slik vurdering ble foretatt er ikke ført. Det gjøres dessuten gjeldende at de leger som tok beslutninger på innleggelsesdagen ikke var klar over at posten hadde værelser med og uten sikkerhetsglass. Dette er i seg selv uaktsomt. En eller flere av de ansatte har begått feilvurderinger innleggelsesdagen. Dersom feilvurderingene hver for seg ikke er tilstekkelige til å utløse ansvar er de det når de sees samlet. De krav man med rimelighet kan stille til sikkerheten i en lukket post er ikke oppfylt i denne saken. Det er henvist til RG-1992-449.
Det foreligger også erstatningsplikt på ulovfestet objektivt grunnlag. Utgangspunktet er hvem som er nærmest til å bære tapet i den foreliggende situasjon. Manglende sikkerhetsglass og løse gjenstander i værelset innebar en alvorlig og åpenbar sikkerhetsmangel. Med sikte på sinnsforvirrede pasienter,som A, fremsto den løsning man her benyttet som en uforsvarlig ordning. Det er vist til Rt-1948-1111, Rt-1970-1192, Rt-1972-965, Rt-1988-1003 og Rt-1991-1303. Dessuten er det vist til Nils Nygaard, " Skade og ansvar ", 4. utgave, s. 280, flg. Det anføres videre at de tradisjonelle kriterier for ulovfestet objektivt ansvar, stadig, typisk og ekstraordinær skaderisiko, foreligger. Kriteriene må bedømmes i forhold til denne type pasienter, og det er da ikke tvilsomt at risikoen er typisk og påregnelig. Siden dette sykehus så og si var alene om ikke å ha sikkerhetsglass i alle vinduer var risikoen her ekstraordinær. Det er av betydning at den aktuelle sikkerhetsmangel kunne vært utbedret ved enkle midler. Det ble også henvist til Norsk Pasientskadeserstatnings regelverk og vist til avgjørelser derfra. A nedla slik påstand:
"1. Aust-Agder fylkeskommune er erstatningsansvarlig for de skader og det tap A ble påført ved ulykken 2. august 1991 på X Sentralsykehus, Psykiatrisk avdeling.
2. Aust-Agder fylkeskommune dømmes til å betale sakens omkostninger til A og det offentlige for herredsretten og lagmannsretten."
Ankemotparten har i hovedsak gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og disse kan sammenfattes slik:
Ikke enhver vurderingsfeil er erstatningsbetingende. Det er vist til Rt-1978-482 og Rt-1980-1299. Det var ikke uaktsomt å anvende vanlig vindusglass i deler av posten da denne ble ombygget til lukket akuttpost. Lokalene var allerede i bruk til sykehus. Man beholdt derfor de eksisterende vinduer, bortsett fra i isolatet. Det var dyrt å sette inn sikkerhetsglass og posten var ment som en midlertidig løsning. I 1993 flyttet psykiatrisk avdeling inn i nytt bygg i nærheten. Lokalene man tok i bruk i 1983 lå i 1. etg. med lav høyde til bakken. Posten var dessuten organisert slik at isolatet, som besto av tre værelser og en gang, i sin helhet kunne avlåses og derved skjermes mot resten av posten, om nødvendig. Vitnet, avd. overlege Wisløff, som har betydelig erfaring når det gjelder bygging av psykiatriske sykehus, uttalte at posten, under angitte forutsetning, ikke var uforsvarlig. Det er forøvrig ikke korrekt å trekke den slutning, som den rettsoppnevnte sakkyndige har gjort, nemlig at sikkerhetsglass i hele avdelingen var faglig riktig, fordi dette var vanlig ved slike poster. Denne posten må vurderes konkret. Det er heller ikke riktig å trekke et skille mellom behandlingstiltak og sikkerhetstiltak slik motparten hevder. Utstyr og innredning må dessuten sees i sammenheng med øvrige tiltak, særlig det vakthold som benyttes. Posten hadde et gjennomtenkt opplegg, hvor det ble lagt betydelig vekt på at det må skapes trygghet rundt pasienten. Pasienten blir derved roligere og sikkerhetsrisikoen reduseres. Det er således ikke grunnlag for å hevde at sikkerheten ikke har vært vurdert. De dommer det er henvist til om den bevismessige betydningen av protokollasjon i pasientjournalen passer ikke i denne saken. Det vises her til uttalelsen fra den rettsoppnevnte sakkyndige. Overlegenes eventuelle manglende kunnskap om hvor det var sikkerhetsglass er ikke ansvarsbetingende. De var begge kjent med at posten hadde isolat som ble benyttet der det ble ansett å være behov. Det var sykepleiernes oppgave å vurdere hvilke værelser som skulle benyttes i det enkelte tilfellet. Dette var en del av rutinen i forbindelse med innleggelser. De vurderinger som ble foretatt på innleggelsesdagen var faglig tilfredsstillende,slik forholdene fremsto. De tiltak som ble iverksatt var tilstrekkelige til å hindre suicidal- og rømmingsforsøk som kunne forventes. Man plikter ikke å treffe foranstaltninger som er egnet til å forhindre enhver eventualitet. Fastvakt med mulighet for å tilkalle hjelp på kort varsel, må være tilstrekkelig overfor en pasient som ikke viser spesielle tegn på uro. Det som skjedde var uventet, kom uten forvarsel og ble gjennomført planlagt og målbevisst. Dette er uvanlig og derfor upåregnelig. Det var ikke årsakssammenheng mellom skaden og det faktum at det var en saftmugge og en ledig stol i værelset.
Det foreligger ikke ansvar på ulovfestet objektivt grunnlag. Spørsmålet om uforsvarlig ordning er i realiteten et uaktsomhetsansvar basert på anonyme og kumulative feil. I den anledning vises det til det som er gjort gjeldende i det foregående. Skaden var ikke en nærliggende følge av den normale bruk av dette værelset. Skaden var heller ikke et resultat av et handlingsforløp som lett ville kunne skje. Den mest nærliggende skaderisiko ved et knuselig vindu i en psykiatrisk avdeling vil være kuttskader. Det er vist til Rt-1972-965 og Rt-1970-1192. Sistnevnte dom, Epileptikerdommen, har i tillegg andre ulikheter med situasjonen i herværende sak. Ankemotparten og hjelpeintervenienten nedla slik påstand :
"1. Punkt I i Nedenes herredsretts dom av 24.09.97 stadfestes.
2. Aust-Agder fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsrettens flertall, lagdommer Ivar Danielsen, lagdommer Inge Hobæk, ekstraordinær lagdommer Odvar Rye og meddommerne B og C er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse. Saken fremstår forøvrig i hovedsak i samme stilling for lagmannsretten, som den gjorde for herredsretten. Det sakkyndige vitnet, seksjonsoverlege Bjørn Gunby er imidlertid nytt for lagmannsretten.
Av hendelsesforløpet innleggelsesdagen er det uomtvistet at innleggelsen fant sted tidlig om morgenen, med politiets hjelp. Dette skjedde etter forutgående alvorlige episoder hjemme hos As foreldre, hvor det ble brukt kniv og hvor A forsøkte å rømme ut gjennom vinduet. Han ble da påført et kutt i hånden. A ble innlagt i medhold av §5 i lov om psykisk helsevern. Det ble også vedtatt tvungen medikamentell behandling. Man fant imidlertid ikke grunnlag for å anvende tvangsmedisinering, eller tvangsmidler, slik situasjonen utviklet seg utover dagen. A hadde først to fastvakter, og senere på dagen en fastvakt. Ca. klokken 17.00 kastet A plutselig saft i ansiktet på vakten, knuste vindusglasset med en ledig stol og kastet seg deretter ut det knuste vinduet med hodet først.
Lagmannsretten er enstemmig kommet til at det ikke var uaktsomt å begrense bruken av sikkerhetsglass til værelsene i isolatet. Isolatet kunne i sin helhet, avlåses fra den øvrige del av posten. Ved å tilpasse rutinene til dette kunne avdelingen drives faglig tilfredsstillende. Avdelingsoverlege Wisløff, som har betydelig erfaring med planlegging av lukkede avdelinger, bekreftet dette.
Etter det som er kommet frem, legger lagmannsretten til grunn at legene ved avdelingen på innleggelsesdagen er usikre på om de den gang var klar over at avdelingen hadde rom med og uten sikkerhetsglass. De er imidlertid sikre på at de kjente til at posten hadde et isolat som ble benyttet når det var nødvendig. Det var sykepleiernes oppgave, i det daglige, å vurdere hvor de forskjellige pasienter til enhver tid skulle ligge. Dette var en del av den faste rutinen. Både behandlings- og sikkerhetsaspekter ble i den forbindelse tatt med i betraktning. Det var alminnelig kjent blant sykepleierne at posten hadde værelser med og uten sikkerhetsglass. Det var derfor, slik lagmannsretten vurderer det, ikke i seg selv ansvarsbetingende dersom legene som var på vakt ikke var klar over at noen værelser ikke hadde sikkerhetsglass.
Lagmannsretten legger videre til grunn at de vurderinger som ble foretatt på innleggelsesdagen også omfattet sikkerheten. Sikkerhet og behandling inngår forøvrig i den totale vurdering som foretas. Ved vurderingen av de konkrete tiltak ble det tatt såvel sikkerhetsmessige som behandlingsmessige hensyn. For det første var det i starten to fastvakter hos A. Da man senere samme dag gikk over til en fastvakt var vedkommende utstyrt med alarm og kunne tilkalle assistanse som ville kunne være tilgjengelig på fra 5 til 15 sekunder. A ble lagt i oppredd belteseng, for det tilfelle at han skulle bli tiltagende urolig og vanskelig å kontrollere. Sikkerhetsmessige vurderinger er ikke omtalt i journalene. Den ankende part har den forbindelse henvist til Rt-1989-674 og RG-1992-250 og gjort gjeldende at dette må være avgjørende for den bevismessige vurdering av spørsmålet. Lagmannsretten er ikke enig i dette. De to nevnte avgjørelser gjaldt begge forløpet av operasjoner og oppfølging av disse, og hvor det i utgangspunktet var betydelig bevistvil til stede. Det er i denne saken ikke tvil om at sikkerheten har vært vurdert. Dette gjelder også spørsmålet om i hvilket værelse A skulle plasseres.
Når det gjelder de øvrige vurderinger som ble foretatt på innleggelsesdagen er lagmannsretten av den oppfatning at disse skjedde på faglig forsvarlig måte. A hadde kontinuerlig tilsyn. Legen som var på vakt, daværende assistentlege Sæther, så til A flerer ganger i løpet av dagen. Han var også inne hos ham like etter at man var gått over til en fastvakt ca kl. 12.00. Det ble konferert om A flere ganger i løpet av dagen ved posten. Sykepleier Inger Beate Larsen kom på vakt kl.15.00. Hun ble orientert om hans situasjon og ble kjent med at han var paranoid psykotisk med vrangforestillinger og angst. Likeledes ble hun gjort kjent med episoden i hjemmet forut for tvangsinnlegelsen. Hun ble opplyst at han hadde vært rolig etter innleggelsen. Før hun overtok fastvakten hos ham satt en mannlig ekstravakt der ca en halv time, mens hun satte seg nærmere inn i journalen og det som forøvrig forelå av opplysninger om A. Da hun overtok hilste hun på han og snakket noe med han. Det ble ikke sagt mye. Samtalen gjaldt enkle, dagligdagse spørsmål. A spurte om hennes arbeid ved sykehuset og i hvilken etasje de befant seg. Han var hele tiden rolig. Slik situasjonen fremsto så hun ingen grunn til å overprøve de beslutninger som var tatt med hensyn til romplassering og vakthold. Larsen var klar over at isolatene hadde sikkerhetsglass og at det ikke var slikt glass forøvrig i posten. Den fare som forelå dersom han skulle bli urolig mente hun var fullt kontrollerbar med de muligheter for å tilkalle hjelp som forelå. Vanligvis viser pasienten tegn til uro før noe alvorlig inntrer. Hun har aldri opplevet en slik hendelse som i dette tilfelle. Før episoden inntrådte virket det nærmest som A hadde sovnet. Pusten hans tydet på det. Hun mener A må ha planlagt nøye det som skjedde. Hun har aldri opplevet at en kaotisk pasient samtidig vurderer rasjonelt slik A gjorde. Larsen hadde vært ansatt ved sykehuset fra 1986. Hennes erfaring var at urolige pasienter roet seg når man var til stede hos dem. Hun hadde aldri hørt at pasienter hadde rømt eller tatt sitt liv med fastvakt hos seg. I verste fall regnet hun med at hun ville kunne forsinke pasienten ved å holde fast i ham til assistanse kom. Hun var kjent med at rømming fra posten tidligere hadde skjedd ved knusing av vindu. Da hadde pasienten imidlertid ikke hatt fastvakt. Sikkerheten var forøvrig et sentralt tema i opplæringen ved avdelingen. Det ble lagt stor vekt på forebyggende sikkerhet. Sikkerhet og behandling ble sett i sammenheng. Det ble også trent på konkrete sikkerhetstiltak, for eksempel øving i beltelegging av urolige pasienter. Den rettsoppnevnte sakkyndige er av den oppfatning at de foretatte vurderinger innleggelsesdagen er faglig tilfredsstillende. Han forutsatte i denne forbindelse at man hadde vurdert romplasseringen. Den sakkyndige påpekte at risikoen for akutt uro og selvmord er størst den første tiden etter en tvangsinnleggelse. Det vil som oftest komme forvarsler som oppfanges når man har fastvakt, og som gir anledning til å ta forholdsregler i tide. I dette tilfellet roet pasienten seg og inntok også etter en tid veske. I den foreliggende situasjon var dette tegn på bedring. Den episoden som deretter skjedde var atypisk. Lagmannsretten legger det som her er beskrevet om hendelsesforløpet denne dagen til grunn og er på denne bakgrunn av den oppfatning at det ikke er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet fra fylkeskommunens ansatte.
Når det gjelder spørsmålet om objektivt ansvar har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet er av den oppfatning at ansvar heller ikke foreligger på dette grunnlag. Spørsmålet blir om risikoen for beskadigelse, ved at pasienten forsøkte å komme ut gjennom vinduet, var et risikomoment av en slik art at fylkeskommunen blir ansvarlig på objektivt grunnlag. Spørsmålet må vurderes ut ifra det som er opplyst om postens rutiner og sikkerhetsopplegg forøvrig. Lagmannsrettens flertall er av den oppfatning at det ikke forelå slik risiko i dette tilfellet. Uhellet ble utløst av et uventet hendelsesforløp hvor As planlagte og overrumplende handlinger står sentralt. Vinduet representerte, med fastvakt og alarm, ikke et slikt "nærliggende faremoment" som Høyesterett baserte sin avgjørelse i "Epileptikerdommen" på. Lagmannsretten kan heller ikke se at det var en uforsvarlig ordning å ta hånd om A slik man i dette tilfellet gjorde. Hverken romplasseringen det forhold at man hadde en fastvakt eller utstyret som befant seg i værelset, representerte en nærliggende risiko i forhold til A, slik forholdene fortonte seg i tiden før uhellet. Det vises i den forbindelse til vitneforklaringen fra Inger Beate Larsen.
Lagmannsrettens mindretall, meddommerne D og E - er av den oppfatning at fylkeskommunen er nærmest til å bære tapet i den foreliggende situasjon. Fylkeskommunen foretok en avveining da man valgte å begrense sikkerhetsglasset til vinduene i isolatet. Man tok da bevisst en risiko. Når denne risikoen manifesterer seg er det urimelig om skadelidte ikke kompenseres for det tap som oppstår.
Lagmannsrettens flertall er av den oppfatning at A må erstatte motpartens saksomkostninger under henvisning til hovedregelen tvistemålsloven §180 første ledd. Det gjøres ingen endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Advokat Ivar Holst har krevet saksomkostninger for sin part dekket med til sammen kr 105.006 for lagmannsretten. Av dette utgjør salæret kr 75.000. Motparten har ikke hatt noe å bemerke til omkostningsoppgaven. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn. I tillegg vil A være ansvarlig for utgiftene til den sakkyndige for lagmannsretten og rettsgebyr.
Domsslutning:
1. Nedenes herredsretts dom stadfestes.
2. A tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale Aust-Agder fylkeskommune saksomkostninger for lagmannsretten med 105.006 - etthundreogfemtusenogseks - kroner.