LB-1995-1598
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-05 |
| Publisert: | LB-1995-01598 |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Sivilprosess, Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 94-01488A - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01598 A. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Lagmannsrettens kjennelse stadfestet, se HR-1997-00034K . |
| Parter: | Ankende part: Synnøve Enersen og Odd Kristiansen (Prosessfullmektig: Advokat Magnus Stray Vyrje). Motpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Peter Vagle). |
| Forfatter: | Lagdommer Øystein Hermansen, formann, Lagdommer Sveinung Koslung, Sorenskriver Arnfinn Agnalt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Arbeidsmiljøloven (1977) §2, §3, §175, §181, §93, Folketrygdloven (1966), §7, Yrkesskadeforsikringsloven (1989), Barnevernloven (1992) §4-24, §4-26, §4-27, §5-7, §5-8 |
Kjennelse:
Saken gjelder om Synnøve Enersen og Odd Kristiansen som beredskapsforeldre hadde krav på å bli ansett som arbeidstakere i Oslo kommune i medhold av arbeidsmiljøloven (arbeidsmiljøloven) §3 nr 1.
Enersen og Kristiansen har fra 1989 etter avtale med Barnevernets ungdomssenter (BUS) i Oslo kommune mottatt ungdommer for midlertidig plassering i sitt hjem. I januar 1992 ble det inngått avtaler hvoretter BUS disponerte to plasser i beredskapshjemmet. Avtalene gjaldt for ett år om gangen med gjensidig oppsigelsesfrist på tre måneder. Sommeren 1993 kjøpte Enersen og Kristiansen en større bolig i Nittedal som hadde kapasitet til å ta imot enda to ungdommer. I forbindelse med søknad om banklån til boligen ga styreren for BUS 14 juni 1993 etter anmodning fra Enersen og Kristiansen en bekreftelse på at de var ansatt i kommunen.
Oslo kommune gikk 11 januar 1995 til oppsigelse av avtalene med Enersen og Kristiansen. Kommunen tilbød dem samtidig ny standardkontrakt for beredskapshjem. Denne har Enersen og Kristiansen ikke ønsket å gå inn på. De har i stedet etablert et aksjeselskap som leier ut plasser i beredskapshjemmet til kommunen. Partene er enige om at det tidligere avtaleforholdet dem imellom opphørte ved oppsigelsesfristens utløp 11 april 1995.
Enersen og Kristiansen tok 19 februar 1994 ut stevning mot Oslo kommune for Oslo byrett med prinsipal påstand om at de skulle anses som arbeidstakere i kommunen i henhold til arbeidsmiljøloven §3 nr 1. Subsidiært krevde de erstatning for tap påført dem ved kommunens bekreftelse av 14 juni 1993. Kommunen tok til motmæle. Oslo byrett avsa 7 februar 1995 dom med slik domsslutning:
1. Oslo kommune frifinnes.
2. Odd Kristiansen og Synnøve Enersen dømmes in solidum til å betale Oslo kommune kr 45000,- -kronerførtifemtusen- i saksomkostninger.
Oppfyllelsfristen er 2 -to- uker.
Det framgår av dommen av byretten av eget tiltak vurderte om søksmålet for så vidt gjaldt den prinsipale påstanden måtte avvises på grunn av manglende rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54. Retten kom imidlertid til at saken skulle fremmes til realitetsavgjørelse. Sakens nærmere bakgrunn framgår av byrettens dom.
Enersen og Kristiansen har påanket byrettens dom for så vidt gjelder spørsmålet om de var å anse som arbeidstakere og har i ankeerklæringen nedlagt slik påstand:
1. Synnøve Enersen og/eller Odd Kristiansen er å anse som arbeidstakere i Oslo kommune iht. arbeidsmiljøloven §3 nr. 1 frem til oppsigelsestidens utløfødt xx.xx.95.
2. Oslo kommune dømmes til å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Oslo kommune har i anketilsvaret nedlagt denne påstand:
Prinsipalt: Anken avvises.
Subsidiært: Byrettens dom stadfestes.
I begge tilfelle: Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 15 oktober 1996. Synnøve Enersen og Odd Kristiansen møtte sammen med advokat Stray Vyrje. Oslo kommune var representerert ved fungerende avdelingssjef Marit Bergum Hansen som møtte sammen med advokat Vagle. Ankeforhandlingen ble foreløpig begrenset til å gjelde avvisningsspørsmålet, jf tvistemålsloven §93, og saken ble deretter tatt opp til avgjørelse av retten.
De ankende parter, Synnøve Enersen og Odd Kristiansen, har i hovedsak anført: Saken gjelder om de ankende parter etter det avtaleforholdet de hadde med kommunen inntil 11 april 1995, var å anse som arbeidstakere i henhold til arbeidsmiljøloven §3 nr 1. Enersen og Kristiansen har et reelt og beskyttelsesverdig behov for å få dette spørsmålet rettslig avklart. De oppfattet seg som en del av BUS og dermed som ansatte i kommunen. De har også fortsatt ønske om et ansettelsesforhold til kommunen. Aksjeselskapet ble etablert i påvente av at den pågående rettssaken skulle lede til en avklaring.
Byretten har riktig kommet til at de ankende parter har rettslig interesse i å få dom for sin posisjon som arbeidstakere, selv om Kongen ennå ikke har gitt regler om arbeid som utføres i arbeidstakerens hjem, jf arbeidsmiljøloven §2 nr 6.
Arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven §3 nr 1 omfatter etter ordlyden enhver som utfører arbeid i annens tjeneste, altså i utgangspunktet også de som utfører arbeidet i eget hjem, jf blant andre Friberg: Arbeidsmiljøloven, 1990 62. Det må også kunne legges til grunn at arbeidsmiljøloven krav til arbeidsmiljøet, jf §7, får anvendelse på hjemmearbeid selv om særregler for denne typen arbeid ennå ikke har blitt fastsatt i forskrift, jf drøftelsen i Jakhelln: Fjernarbeid, 1996 5861. Det vises også til Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold, 1985 17, hvor han uttaler om hjemmearbeid at det "nok (må) legges til grunn at det gjelder et krav om saklig grunn for oppsigelse også i slike arbeidsforhold".
Enersen og Kristiansen deltok på jevnlige møter hos BUS. Deler av arbeidet foregikk derfor utenfor hjemmet. I Rt-1989-624, hvor arbeidsgiver drev fiskeoppdrett, og det i den forbindelse ble fraktet fr til anlegget med en plastbåt, la Høyesterett til grunn at arbeidsmiljøkravene i et arbeidsforhold med sammensatte arbeidsoppgaver måtte være de samme, uavhengig av om arbeidsoppgavene ble utført under transport på sjøen, som er unntatt fra arbeidsmiljøloven, jf §2 nr 2 a. Det kan videre spørres om ikke de ankende parters beredskapshjem må anses som en institusjon som er en integrert del av BUS. Beredskapshjemmet er underlagt Fylkesmannens tilsyn etter barnevernloven §5-7 og §5-8. Det ble brukt til plasseringer etter barnevernloven §4-24, §4-26 og §4-27, og loven krever da at plasseringen skjer i en institusjon.
De ankende parter har bare bedt om dom for at de var å anse som arbeidstakere i henhold til arbeidsmiljøloven §3 nr 1. Dette spørsmålet må avgjøres uavhengig av om de utførte sitt arbeid i en institusjon eller i eget hjem.
Uansett vil det ha betydning for de ankende parter i relasjon til andre regelverk å få fastslått at de er arbeidstakere i henhold til arbeidsmiljøloven §3 nr 1. Arbeidstakerbegrepets kjerne er felles for ulike rettsområder, og en avklaring av arbeidstakerposisjonen vil kunne få betydning i forhold til ferierettigheter, lønnsgaranti og ulike trygdeytelser, jf blant annet Ot.prp.nr.50 (1993-94) side 55.
Kommunens anførsel om at Enersen og Kristiansen ikke lenger har noen aktuell interesse av å få dom i saken etter at avtaleforholdet er avsluttet, kan heller ikke føre fram. Når det legges til grunn at saken hadde aktuell betydning da den ble pådømt i byretten, kan denne interessen ikke være gått tapt ved at de ikke har angrepet oppsigelsen. Det er vist til Andreassen i Jussens Venner 1994 55 og Schei: Tvistemålsloven I side 131 med videre henvisninger til rettspraksis. Det må legges vekt på at de ankende parter allerede hadde engasjert seg og gått til sak før kommunen sa opp avtalene. Byrettens dom forelå, og anke var uttatt, da avtaleforholdet opphørte ved utløpet av oppsigelsesfristen 11. april 1995. Det kan ikke stilles samme krav til interessens styrke under ankeforhandlingen som ved saksanlegget, jf blant annet Rt-1958-1290, særlig dommer Gaarders votum referert på side 1294. Det er også et moment at det her gjelder en sak mot en offentlig motpart, jf Aasland i Jussens Venner 1967 216.
For de ankende parters framtidige virksomhet som omsorgsforeldre for Oslo kommune, er det av betydning å få en avgjørelse av om de etter det tidligere avtaleforholdet var å anse som arbeidstakere. Organiseringen av virksomheten som et aksjeselskap var ikke noe de ønsket, men kom som et mottrekk til kommunens oppsigelse og overgang til standardavtale der beredskapsforeldrenes stilling som oppdragsmottakere er framhevet. En realitetsavgjørelse vil også være av prinsipiell betydning for beredskapsforeldre generelt, idet flere fylkeskommuner har ansett seg rettslig forpliktet til å gå til regulær ansettelse av sine beredskapsforeldre.
De ankende parter har nedlagt påstand om at saken fremmes.
Ankemotparten, Oslo kommune, har i hovedsak anført:
Det foreligger to selvstendige forhold som hver for seg tilsier at saken må avvises for lagmannsretten. Under enhver omstendighet må de to forholdene samlet sett lede til avvisning.
Det bemerkes at de ankende parter påstår å være i et ansettelsesforhold i forhold til de to opprinnelige plassene i beredskapshjemmet, men ikke for de to ekstra plassene som ble etablert i 1993.
Det er enighet om at det tidligere avtaleforholdet mellom partene, som saken refererer seg til, er endelig opphørt. Det er derfor et fortidig rettsforhold som det kreves dom for. Da avtalene ble oppsagt fra kommunens side, skjedde det som ledd i en generell opprydding i kontraktsforholdene for kommunens beredskapshjem. De ankende parters virksomhet drives nå i aksjeselskaps form, noe som er økonomisk gunstigere for dem enn om de skulle vært ansatt i kommunen. Det har ikke framkommet noe om at de nå er interessert i et ansettelsesforhold. Det foreligger heller ikke noe aktuelt erstatningskrav eller andre rettsvirkninger som ønskes utledet av det tidligere avtaleforholdet. Det kan ikke påvises at en dom vil ha noen aktuell rettsvirkning for de ankende parter, noe som er et minimumskrav for å kunne få saken realitetsbehandlet.
Hovedregelen er at rettslig interesse må foreligge på ethvert trinn av saken, jf Schei: Tvistemålsloven I side 131. Høyesterett har i en rekke avgjørelser lagt til grunn at saken skal avvises dersom det inntrer endringer i den faktiske situasjonen som tilsier at den rettslige interessen i å kreve dom ikke lenger er til stede, jf blant annet Rt-1991-1222 og Rt-1992-1056. I nærværende sak foreligger ikke noen avskjedssituasjon eller andre infamerende forhold som kunne tilsi at saken behandles selv om den aktuelle interessen er bortfalt.
Det er videre vist til dommen i Rt-1989-1116 og kjennelsen i Rt-1991-1468. Sistnevnte sak gjaldt en søkers adgang til å få prøvet ansettelsesvedtak selv om dommen ikke ville få noen rettslig betydning fordi de aktuelle vikariatene var bortfalt. Her kom Høyesterett til at rettslig interesse ikke forelå, og fravek tidligere kjennelse i Rt-1990-460.
Anken må avvises også fordi arbeidsmiljøloven ikke gjelder for hjemmearbeid, jf §2 nr 6, slik at det vil være uten praktisk og rettslig betydning å få fastslått om de ankende parter kom inn under lovens arbeidstakerbegrep. Når de ifølge påstanden krever dom for at de skal anses som arbeidstakere i henhold til arbeidsmiljøloven §3 nr 1, må begrunnelsen være at de ønsker fastslått at denne lovens materielle regler kommer til anvendelse. §2 nr 6 slår imidlertid fast at arbeidsmiljøloven ikke gjelder for hjemmearbeid så lenge forskrifter ikke er gitt, jf ordlyden "om, og i hvilken utstrekning". Denne bestemmelsen kan ikke bortfortolkes. Det vil da være uten betydning om de ankende parter får medhold i sin påstand. Loven vil uansett ikke gjelde for dem. De ankende parter ønsker i virkeligheten dom for en rettslig karakteristikk basert på et foreliggende faktiske forhold, uten at dette får konkrete rettsvirkninger. Dette er det ikke anledning til, jf Aasland, Jussens Venner, hefte 7/8 - 1967, punkt 2.25.
Det er en ny anførsel når de ankende parter nå hevder med henvisning til møter i BUS at arbeidet dels ble utført utenfor hjemmet. Slike møter kan uansett ikke frata arbeidet preg av å være hjemmearbeid. Det er også uten betydning for avvisningsspørsmålet om hjemmet eventuelt skulle defineres som institusjon etter barnevernloven.
Byretten tok feil når den kom til at arbeidstakerposisjon etter arbeidsmiljøloven §3 nr 1 kunne gitt de ankende parter rettigheter utenfor arbeidsmiljøloven. Det er ikke gitt at arbeidstakerbegrepet er det samme i andre lovverk som i arbeidsmiljøloven. Dette må vurderes i relasjon til det enkelte regelsett, jf Ot.prp.nr.50 (1993-94) side 53-54, og Jakhelln: Fjernarbeid side 13. Den særlige definisjonen i arbeidsmiljøloven §3 nr 1 har bare gyldighet for denne loven, og definisjonen kan ikke automatisk benyttes eller gi arbeidstakeren rettigheter i andre sammenhenger, selv om den ofte kan være vegledende.
På grunn av størrelsen er dette beredskapshjemmet atypisk. Det bestrides at en dom ville få generell eller prinsipiell betydning for andre beredskapshjem.
Kommunen har nedlagt påstand om at anken avvises.
Lagmannsretten har kommet til anken må bli å avvise.
Det bemerkes innledningsvis at den subsidiære påstanden om erstatning er frafalt for lagmannsretten. Saken gjelder derfor i ankeomgangen bare kravet om fastsettelsesdom for at Enersen og Kristiansen var å anse som arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven §3 nr 1.
Vilkårene for å få fremmet et fastsettelsessøksmål er angitt i tvistemålsloven §54. Søksmålet må gjelde " et retsforhold eller en rettighet", og parten må ha "en retslig interesse" av å få dom i saken. I dette siste ligger blant annet det krav til søksmålssituasjonen at det må foreligge en aktuell interesse i å få saken avgjort. Det enkelte vilkår etter §54 kan ikke ses isolert. Avgjørelsen av om en sak skal tillates fremmet, vil bero på en helhetsvurdering. Det sentrale vurderingstemaet er om parten har tilstrekkelig behov for en rettslig avklaring av det som er sakens tvistegjenstand.
Oslo kommune har anført to avvisningsgrunnlag. For det første at saken må avvises fordi en dom for at de ankende parter er å anse som arbeidstakere i henholdt til arbeidsmiljøloven §3 nr 1, vil være uten rettslig og praktisk betydning for dem siden hjemmearbeid uansett ikke er omfattet av arbeidsmiljøloven, jf arbeidsmiljøloven §2 nr 6. Det andre avvisningsgrunnlaget går på at det ikke foreligger noen aktuell interesse siden det avtaleforholdet som var bakgrunnen for tvisten, nå er endelig opphørt. Under enhver omstendighet, anfører kommunen, må de to forholdene samlet sett lede til at anken avvises.
Lagmannsretten tar utgangspunkt i den påstanden de ankende parter har nedlagt i ankeerklæringen. Påstanden går ut på at Enersen og Kristiansen skal anses som arbeidstakere i Oslo kommune i henhold til arbeidsmiljøloven §3 nr 1 fram til oppsigelsestidens utløp 11 april 1995. Det de ankende parter ønsker fastslått, er at de kom inn under arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven slik dette er definert i §3 nr 1. Alternativet er at de var å anse som oppdragsmottakere, slik kommunen hevder. Spørsmålet blir om det kan påvises at en dom i samsvar med påstanden ville hatt noen betydning for deres konkrete rettigheter og plikter, slik at de hadde behov for en rettslig avklaring. Lagmannsretten kan vanskelig se at så var tilfelle.
Det legges til grunn at det alt vesentlige av det arbeid Enersen og Kristiansen utførte som beredskapsforeldre, ble utført i deres hjem. At de også deltok i enkelte møter hos BUS, kan etter rettens vurdering ikke frata arbeidet karakteren av å være hjemmearbeid. Det vises for så vidt til dommen i Rt-1989-624, som er påberopt av de ankende parter. Møtene utenfor hjemmet må anses som en naturlig, integrert del av virksomheten i beredskapshjemmet. Lagmannsretten kan heller ikke se at arbeidet som beredskapsforeldre kommer i en annen stilling i relasjon til spørsmålet om virksomheten er å anse som hjemmearbeid, selv om beredskapshjemmet etter reglene i barnevernloven blir definert som en institusjon som blant annet er underlagt fylkesmannens tilsyn.
Lagmannsretten finner etter dette at de ankende parters arbeid må anses som hjemmearbeid og omfattes av arbeidsmiljøloven §2 nr 6. Bestemmelsen lyder slik:
Kongen avgjør om, og i hvilken utstrekning, loven skal gjøres gjeldende for arbeid som utføres i arbeidstakerens hjem.
Det er på det rene at forskrifter i medhold av §2 nr 6 ikke er gitt. Det må da kunne fastslås at arbeidsmiljøloven ikke ville fått anvendelse for de ankende parter som beredskapsforeldre, selv om de hadde vært omfattet av arbeidstakerbegrepet i lovens §3 nr 1. Lagmannsretten kan ikke slutte seg til den oppfatningen at lovens krav til arbeidsmiljøet likevel får anvendelse for arbeid som utføres i arbeidstakerens hjem, selv om det ennå ikke er gitt forskrifter for denne typen arbeid. En dom i samsvar med påstanden ville således etter rettens mening ikke hatt betydning for de ankende parters rettigheter og plikter i forhold til arbeidsmiljøloven materielle bestemmer.
Lagmannsretten kan heller ikke se at en dom i de ankende parters favør ville endret deres rettsstilling i relasjon til annen lovgivning. Selv om arbeidsmiljøloven må anses som en hovedlov på arbeidsrettens område, kan avgrensningen av arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven ikke uten videre legges til grunn i andre sammenhenger. I prinsippet må den nærmere avgrensning av begrepet foretas i relasjon til den enkelte lov, jf Rt-1968-725. Det vises også til Jakhelln: Fjernarbeid, 1996 13, hvor han uttaler:
Hvorvidt annen arbeidsrettslig lovgivning får anvendelse hvor arbeidstakeren utfører arbeid i sitt eget hjem m.v. beror i utgangspunktet på en tolkning av den enkelte lov, eksempelvis nevnes ferieloven, permitteringslønnsloven, yrkesskadeforsikringsloven m. fl.
Tilsvarende gjelder for de forskjellige bestemmelser i folketrygdloven.
Lagmannsretten finner etter dette at en dom i samsvar med de ankende parters påstand ikke ville gitt dem rettigheter etter arbeidsmiljøloven og heller ikke i forhold til annen lovgivning. Det er da etter rettens vurdering vanskelig å se at de hadde rettslig interesse i søksmålet.
Etter rettens syn er det uansett klart at det nå ikke foreligger noen aktuell interesse som kan tilsi at anken fremmes til realitetsbehandling. Det er enighet om at det angjeldende avtaleforholdet med kommunen opphørte med endelig virkning pr 11 april 1995. Oppsigelsen ble ikke bestridt av de ankende parter. De har frafalt erstatningskravet mot kommunen, og det foreligger heller ikke andre uoppgjorte forhold mellom partene med utspring i det tidligere avtaleforholdet. De ankende parter har etter lagmannsrettens mening ikke påvist at en realitetsavgjørelse av saken vil få noen konkret framtidig betydning for dem, verken i forhold til Oslo kommune eller andre. De ankende parters virksomhet drives nå i aksjeselskaps form, og det er selskapet som inngår avtaler om plasseringer i beredskapshjemmet. De ankende parter har riktignok anført at selskapet ble stiftet i påvente av at den pågående rettssaken skulle føre til en avklaring, og at de fortsatt kan være interesert i å få et ansettelsesforhold til kommunen. Dette framstår imidlertid etter rettens vurdering som lite aktuelt etter at kommunen har utarbeidet ny standardkontrakt for sine beredskapsforeldre nettopp med sikte på å avklare deres stilling som oppdragsmottakere. Lagmannsretten kan heller ikke se at dom i saken vil kunne få noen særlig prinsipiell betydning for andre beredskapsforeldres rettslige stilling slik situasjonen nå er. Uansett kan dette etter rettens vurdering ikke være tilstrekklig til å tillate anken fremmet.
Lagmannsretten legger til grunn at søksmålsbetingelsene, herunder kravet til rettslig interesse, må foreligge på alle trinn av saken. Faller den rettslige interessen bort, må saken avvises eller søksmålet heves. Det vises til Schei: Tvistemålsloven I side 125 og side 131, hvor han videre uttaler:
At tilstrekkelig rettslig interesse var til stede da saken ble reist, kan imidlertid være et argument for at interessen også er tilstrekkelig på avgjørelsestidspunktet eller eventuelt ved ankesakens avgjørelse, selv hvor forhold av betydning for søksmålsadgangen er endret .... Men det må alltid kreves at det på domstidspunket er av rettslig betydning for parten å få avgjort saken ....
I dette tilfellet er det etter lagmannsrettens syn ikke tvilsomt at de ankende parters rettslige interesse må anses bortfalt i og med at de ikke lenger står i noe avtaleforhold til kommunen, og det ikke er påberopt noen rettsfølge som utledes av det tidligere avtaleforholdet. I tillegg kommer at det framstår som meget tvilsomt om kravet til rettslig interesse var oppfylt da saken ble behandlet av byretten. Lagmannsretten finner derfor at anken må bli å avvise.
De ankende parter må pålegges å betale saksomkostninger til kommunen for lagmannsretten, jf hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd, idet retten ikke finner grunnlag for å frita dem for omkostningsansvaret. Advokat Vagle har inngitt omkostningsoppgave, hvor salæret for lagmannsretten utgjør kr 25000. Retten finner omkostningene rimelige og nødvendige og tar kravet til følge.
I og med at anken blir avvist, er det ikke grunnlag for å overprøve byrettens omkostningsavgjørelse. Det vises til at det normalt er en forutsetning for en overprøving at anken kommer til realitetsbehandling. Noe kjæremål over omkostningsavgjørelsen i h.t. tvistemålsloven §181 er ikke fremmet. Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Synnøve Enersen og Odd Kristiansen in solidum til Oslo kommune 25.000 -tjuefemtusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.