LB-1995-2021

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-02-14
Publisert:	LB-1995-02021
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 93-08960 A/58 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02021 A.
Parter:	Ankende part: Atle Korsmo (Prosessfullmektig: Advokat Harald Rognhaug). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Ulf Larsen).
Forfatter:	Lagdommer Hans Kristian Bjerke, formann, Lagdommer Kjersti Graver, Herredsrettsdommer Trond Mangseth
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687), Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Straffeprosessloven (1981) §445, §447, Straffeprosessloven (1981), Domstolloven (1915) §200, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Tolloven (1966) §45, §50, §213, §444, §446, §469, Viltloven (1981), Straffeprosesslov ikrafttredelseslov (1985)

Dom:

Saken gjelder om staten er erstatningsansvarlig for ødelagt beslag av dypfryst vilt.

Etter ransaking hjemme hos Atle Korsmo 14 september 1990, tok politiet beslag i ca 170 dypfryste fugler og annet vilt, samt 6 utstoppede fugler. Viltet ble av politiet bragt til Stavanger Museum for undersøkelse og oppbevaring. De dypfryste individene ble der oppbevart i en beslaglagt fryseboks tilhørende Atle Korsmo. Beslagene ble foretatt i forbindelse med etterforskning i en annen sak.

I midten av desember 1990 ble det oppdaget at strømførselen til zoologisk magasin i museet, der Korsmos fryseboks stod, var kuttet. Det dypfryste viltet i fryseboksen var tint opp og senere funnet uegnet for preparering. Strømbruddet skyldtes at en sikring var skrudd ut, uten at årsaken senere er blitt endelig avklart. Det hadde i 1984 vært et tilsvarende tilfelle av opptining av beslaglagt dypfryst vilt, den gang etter at et støpsel var trukket ut. Det samme skjedde igjen i 1994. Etterforskning har ikke bragt klarhet i forholdet. Etter strømbruddet i 1990 ble det montert en lampe utenfor rommet, som skulle varsle om strømbrudd i kretsen. Den kunne imidlertid ikke avsløre at ledningen til en fryser var dratt ut. Det rom der de beslaglagte individene ble oppbevart, var det som huset museets egne spesielt verdifulle zoologiske arter. Rommet var avlåst, men flere ansatte hadde nøkkel.

I oktober 1991 fikk Korsmo tilbake de 6 utstoppede fuglene. Han fikk samtidig tilbud om tilbakelevering av et antall dypfryste individer, som politiet hadde frigitt. Dette avslo Korsmo, da han i mellomtiden hadde fått underrretning om at det hadde vært opptining i fryseren, og han ville ikke overta viltet før skadeomfang og årsaksforhold var avklart. Det er fremlagt skriftveksling mellom Korsmo, som også var representert ved advokat, og Stavanger politikammer fra januar 1992 og fremover våren/sommeren 1992, vedrørende tilbakeleveringen og Korsmos vilkår for den.

Stavanger politikammer utferdiget 3 januar 1992 et bøteforelegg samt inndragningsforelegg for faunakriminalitet. De ble ikke vedtatt av Korsmo.

Ved Stavanger byretts dom av 9 desember 1992, forkynt for Korsmo 12 januar 1993, ble han dømt for overtredelse av viltloven, idet han ikke hadde ført oppgave over vilt han mottok, og for besittelse av fredet vilt, til en bot kr 10000, samt inndragning av en kaie og en haukugle.

Korsmo hadde midlertidig autorisasjon fra Direktoratet for Naturforvaltning til å drive med ervervsmessig preparering av vilt, av 25 mai 1987. Korsmos autorisasjon var tidsbegrenset til 1 juni 1989. Domfellelsen førte til at Direktoratet for Naturforvaltning meddelte Korsmo at han fikk en sperrefrist på 3 år, regnet fra 23 desember 1992, før han kunne søke om varig autorisasjon som preparant. Vilkårene for å få slik autorisasjon ble skjerpet fra 1993.

Etter at dommen var rettskraftig, hadde Korsmo krav på tilbakelevering av de individer som var beslaglagt, utover de to som ble inndratt. Det foreligger ikke en entydig oversikt, men det er enighet om at det var ca 170 stykker. Politiets inndragningsforelegg av 3 januar 1992 omfattet 114 eksemplarer. Differansen var ikkesøkepliktig vilt. Det er enighet om at alt er ødelagt. Korsmo har senere fått igjen 4 - 5 eksemplarer, men mener det ut fra listene skulle ha vært 8-10.

Ved stevning til Stavanger byrett av 30 juli 1993 krevde Korsmo erstatning etter de objektive regler i straffeprosesslov kap 31. Ved kjennelse av 12 oktober 1993 ble søksmålet avvist av Stavanger byrett, under henvisning til at tremånedersfristen etter straffeprosesslov §447 var utløpt.

Ved stevning av 3 november 1993 til Oslo byrett reiste Atle Korsmo erstatningssak mot staten v/Justisdepartementet og Stavanger Museum. Oslo byrett avsa 19 mai 1995 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

Stavanger Museum frifinnes.

2. Atle Korsmo dømmes til å betale saksomkostninger til - Staten v/Justisdepartementet med kr 30000,- -trettitusen 00/100-. - Stavanger Museum med kr 48306,50 -førtiåttetusentrehundreogseks 50/100 innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse.

Atle Korsmo har i rett tid påanket dommen hva angår krav mot staten v/Justisdepartementet.

Under ankeforberedelsen for lagmannsretten ble taksidermist Per K. Thorsland, Zoologisk Museum i Oslo, oppnevnt som sakkyndig, for å vurdere verdien av det ødelagte viltet. Han anslo verdien av de 170 spesifiserte enhetene til samlet kr 407.600 (korrigert sum). Viltets egenverdi i upreparert stand ble anslått til kr 49100. Det uttales at vurderingen av egenverdien kan være vanskelig da nesten samtlige søkepliktige viltarter vil bli inndratt til samlinger og institusjoner i Norge. Thorsland beregnet prepareringskostnadene av samtlige viltarter, ut fra hva en selvstendig næringsdrivende preparant/taksidermist ville ta, til kr 231200.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 4 og 5 februar 1997. Korsmo møtte og avga forklaring. Det ble avgitt forklaring av den sakkyndige. Det ble avhørt fem vitner, hvorav fire var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Atle Korsmo, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Atle Korsmo tilkjennes erstatning fra staten v/Justisdepartementet fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 407600, med tillegg av 15 % rente pa fra 26.1.1993 til 31.12.1993 og deretter 12 % pa frem til betaling skjer.

2. Atle Korsmo tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, staten v/Justisdepartementet, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Prinsipalt:

Byrettens dom stadfestes.

Subsidiært:

Erstatningen reduseres i forhold til ankepåstanden.

2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:

Staten har tatt lovlig beslag i viltet. Da straffedommen var rettskraftig 26 januar 1993, skulle alt utenom de to inndratte fuglene leveres tilbake, jf straffeprosesslov §213. Det ødelagte beslaget utgjør et tap for Korsmo på kr 407.600 i henhold til den sakkyndiges vurdering. Det dreide seg om vilt han hadde samlet opp over mange år, og som han ville bruke mange år fremover på å preparere. Noen få av individene tilhørte andre. Korsmo har vært utsatt for et tap han ikke hadde noen muligheter for å innvirke på. Han hadde hørt om strømbruddet i 1984, og foreslo at fryseren skulle bli stående plombert hos ham isteden. Det er politiet som skapte risikoen gjennom å oppbevare beslaget på museet. Det må også tas hensyn til at staten har den langt beste bæreevne til å ta det økonomiske tapet.

Straffeprosessloven erstatningsregler i kap 31 er ikke uttømmende, her reguleres kun forhold som faller innen tremånedersfristen. Det er grunnlag for objektivt ansvar for staten utenfor dette regelverk, og fristen stenger ikke for sivilt søksmål etterpå.

Staten har et ulovfestet objektivt ansvar for skader på beslaglagt gods. Det dreier seg om en risikopreget virksomhet, når staten, i egen interesse, beslaglegger slikt dypfryst materiale, som har lett for å bli ødelagt ved strømbrudd. Korsmo hadde ingen mulighet for å innvirke på oppbevaringsforholdene. Politiet måtte være forberedt på at strømbrudd kunne skje, og sørge for sikkerhetsrutiner, blant annet at fryseren ble sjekket med jevne mellomrom. Det tidligere strømbrudd i 1984 tilsa at det var særskilt foranledning til dette. Når politiet valgte å oppbevare beslaget på museet og ikke på politikammeret, måtte de ha kontroll med at det ble forsvarlig oppbevart og holdt øye med.

Det er forvaltningspraksis, både i Justisdepartementet og på politikammere, for at det gis erstatning for skadet beslag, uten hensyn til om staten kan bebreides noe. Objektivt ansvar følger også av rettspraksis. Det vises til den såkalte Lysakerdommen i Rt-1875-330. I en dom i Rt-1970-1192 ble staten ansvarlig for skade en epileptiker fikk da han brant seg på radiatoren i cellen han var anbragt i, da radiatoren ble ansett som et særskilt og utpreget faremoment. Det vises videre til Viggo Hagstrøm, Offentligrettslig erstatningsanvar, side 224 flg, der denne dommen anses som et utslag av en generell regel om at staten er objektivt ansvarlig for lovhjemlete tvangstiltak som får atypiske følger pga objektivt sett uforsvarlige eller uheldige forhold. Det fremholdes her at denne regel må være riktig rettspolitisk. Borgerne har ingen mulighet for å beskytte seg mot slike lovhjemlete tiltak, og det er behov for beskyttelse mot atypiske skadefølger selv om faren forbundet med tiltaket ikke er "ekstraordinær". Det er behov for et nødvendig supplement fordi de alminnelige regler ikke gir tilstrekkelig beskyttelse.

Staten er videre ansvarlig etter regelen i NL 5-8-17 om forvareransvar, et culpaansvar med omvendt bevisbyrde. Det vises til Rt-1952-536, der denne regel ble gitt anvendelse på det offentligrettslige område, og der det uttales at forvareren er erstatningspliktig med mindre han godtgjør at han er uten skyld i begivenheten. Det har relevans for inneværende sak når det i denne dommen ble fremhevet som et vesentlig moment at det var fremmed eiendom de offentlige tjenestemenn passet på, og at eieren var avskåret fra å øve noen kontroll med behandlingen. Forvareransvaret er lovhjemlet på enkelte offentligrettslige områder, som etter tolloven §45. I en dom i Rt-1950-367 ble staten gjort ansvarlig for tap etter den daværende tollovs §50, etter et tyveri av utenforstående eller tollvesenets egne folk.

Det foreligger videre grunnlag for culpansvar etter skadeserstatningsloven §2-1. Staten har arbeidsgiveransvar for skade som skyldes mangel på kontrollrutiner og forsvarlig sikkerhetsopplegg fra politiets og museets ansattes side.

Korsmos økonomiske tap er kr 407600. Verdsettelsen av tapet er satt skjønnsmessig. Den sakkyndiges anslag av råverdien av viltet i upreparert stand til kr 49100, er lavt satt. De anslåtte prepareringskostnadene til kr 231200, omfatter materialutgifter, som er relativt beskjedne, videre arbeidsinnsats, markedsførings- og salgskostnader. Korsmo kunne blant annet ha oppbevart viltet i fryser til sperrefristen på 3 år for å søke ny autorisasjon var ute. Selv om han ikke kunne drive ervervsmessig preparering, måtte han kunne kreve dekket direkte kostnader. Videre kunne han benytte utstoppede individer til å bytte til seg nytt materiale.

Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:

De særregler om objektivt erstatningsansvar for staten ved strafforfølgning som er inntatt i straffeprosessloven kap 31, må ses som en uttømmende regulering av statens objektive ansvar på området. Bak regelen ligger de rettspolitiske hensyn som er fremhevet av Korsmo. Hvis han hadde fremmet krav innen tremånedersfristen etter straffeprosesslov §447, ville han ha vært avskåret fra å anlegge sivilt søksmål om det samme. Erstatningsreglene i den gamle straffeprosesslov er kommentert av Anders Bratholm i Erstatning til uskyldig fengslede, der det på side 61 uttales at det neppe kan statueres et objektivt ansvar for det offentlige uavhengig av daværende straffeprosesslov §469. Det må isåfall følge av spesialbestemmelser, som etter dstl §200, der det dog forutsettes at det er utvist skyld fra tjenestemannens side. I forarbeidene til någjeldende straffeprosesslov, Innstilling om Rettergangsmåten i straffesaker fra Straffeprosesslovkomiteen, 1969 367, uttales at det vil være mindre naturlig å gi siktede adgang til å fremme sitt krav ved sivilt søksmål, fordi det er krav som har direkte tilknytning til en straffesak, og erstatningsvilkårene dessuten finnes i straffeprosessloven. Også Johs. Andenæs gir i Norsk Straffeprosess, bind II, 1994 262, uttrykk for at siktedes mulighet til å nå frem med sivilt søksmål etter at fristen i straffeprosesslov §447 er ute, vil være avhengig av at det er et culpagrunnlag, eventuelt arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven §2-1. Samme syn fremkommer i Bjerke/Keiserud Straffeprosessloven med kommentarer, bind II, 2. utgave, side 1045.

Subsidiært anføres at vilkårene for et ulovfestet objektivt erstatningsansvar som ansvarsgrunnlag, ikke foreligger. Forutsetningene om at det skal foreligge en stadig og ekstraordinær risiko, eller om en nærliggende og særpreget fare knyttet til beslaget, foreligger ikke. Den mest sannsynlig skadeårsak er sabotasje, og den kan ikke anses typisk for virksomheten. Strømbruddet i 1984 tilsa ikke at det var grunn til å få slik mistanke. Det vises til Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4. utgåve, side 264 flg. Viggo Hagstrøms avhandling, Offentligrettslig erstatningsansvar, kan ikke tas til inntekt for et annet syn. Det fremgår her på side 16 at hvor det foreligger spesialregulering av det offentliges ansvar som i straffeprosesslov kap 31, omfattes den ikke av den videre fremstilling i avhandlingen.

Statens arbeidsgiveransvar for polititjenestemennene etter skadeserstatningsloven §2-1, forutsetter at det foreligger culpøs handling eller unnlatelse fra deres side. Det er ikke situasjonen. For politiet måtte oppbevaring på et av museets sikreste rom, sammen med zoologisk avdelings mest verdifulle gjenstander, fremstå som svært trygt i 1990. Strømbruddet i 1984 ble ansett som et hendelig uhell blant dem som kjente til det.

Ettersom erstatningsansvaret må anses uttømmende regulert i straffeprosessloven kap 31, er det ikke grunnlag for forvareransvar. Forøvrig betviles at det kan stilles opp et generelt prinsipp om at bevisbyrden i såfall skal snus. Tidligere rettspraksis gir anvisning på vanlig bevisbyrde. Culpa mangler også i forhold til dette ansvarsgrunnlag.

Ved erstatningsutmålingen skal det tas utgangspunkt i gjenanskaffelsesverdien, jf Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4. utgåve, side 86. Den utgjør etter den sakkyndiges vurdering kr 49100. Korsmo vil imidlertid ha vansker med å finne et legalt marked for viltet. Vilt han ikke kan dokumentere er lovlig ervervet, vil bli inndratt. Ettersom han mangler autorisasjon, kan han ikke en gang preparere de søkepliktige artene. Endel av disse ville ha blitt inndratt til fordel for Viltfondet. Den manglende autorisasjon innebærer også at han ikke kan ta betaling for vilt han har preparert. Det betviles at han vil fylle vilkårene for å få ny autorisasjon, når han hittil ikke har tatt noen skritt i retning av å få de nødvendige kvalifikasjoner. Som hobbypreparant kan han ikke ta vederlag for utstoppingen. De kostnadene som ligger inne i erstatningskravet på kr 407.600 er etter dette av en art som han ikke kan kreve erstattet. Utgifter til materiale ved prepareringen har Korsmo spart og de skal ikke regnes med i erstatningen. Det er kun et meget beskjedent beløp som eventuelt skal erstattes.

Lagmannsretten bemerker:

Det er ikke omtvistet at det beslag politiet foretok av viltet var lovlig. I utgangspunktet skulle det som ikke ble inndratt ha vært tilbakelevert Korsmo etter at straffedommen var rettskraftig. Stavanger byrett fant at det kun forelå bevis for at to av de fredete fuglene i fryseboksen var ulovlig felt vilt som tilhørte Viltfondet. Når det gjaldt det øvrige fredete viltet som var beslaglagt, fant retten blant annet at det var usikkerhet knyttet til både i hvor stor utstrekning Korsmo hadde fått tillatelser av Direktoratet for Naturforvaltning til å beholde viltet, samt i hvilken grad han i god tro hadde kjøpt importerte fugler som importørene hadde fremvist importtillatelse for. I en straffesak skal slik usikkerhet komme ut i tiltaltes favør. I en erstatningssak må skadelidte i utgangspunktet føre bevis for at erstatningsvilkårene foreligger.

Såsant erstatningskravet var blitt fremsatt innen tremånedersfristen i straffeprosesslov §447, ville det ha blitt å prøve etter straffeprosesslov §445. Fryseboksen ble utsatt for strømbrudd mens den var i politiets varetekt. Skaden må anses lidt ved strafforfølgningen.

Staten er etter reglene i straffeprosessloven ansvarlig for et bredt spekter følger av lovhjemlete tvangstiltak på objektivt grunnlag. straffeprosesslov §444 omfatter alle former for økonomisk tap ved strafforfølgning, også fremtidig tap, mens §445 gir en generell hjemmel for å tilkjenne erstatning ut fra en ren rimelighetsvurdering, uavhengig av om siktede frifinnes eller at forfølgningen mot ham innstilles, og §446 hjemler adgang til å tilkjenne erstatning for skade av ikkeøkonomisk art.

Lagmannsretten er av den oppfatning at straffeprosessloven gir uttømmende anvisning på det offentliges objektive ansvar for den skade Korsmo har lidt under strafforfølgningen. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at den foran refererte innstilling fra straffeprosesslovkomiteen, side 367, er av vesentlig betydning, hvor adgangen til sivilt søksmål ikke foreslås, "især fordi kravet har direkte tilknytning til en straffesak og erstatningsvilkårene dessuten finnes i straffeprosessloven". Lagmannsretten viser også til at det i sentrale rettsvitenskaplige fremstillinger på området, fremkommer som en generell oppfatning at statens objektive ansvar må anses uttømmende regulert gjennom straffeprosessloven regler.

Ansvaret vil også kunne innbefatte mer atypiske følger av objektivt sett uheldige forhold, som det rettspolitisk kan argumenteres for at staten bør ha ansvar for, jf Viggo Hagstrøm side 225. Det vises i denne sammenheng også til Ot.prp.nr.35 (1978-79) Om lov om rettergangsmåten i straffesaker, side 239, kommentarer til straffeprosesslov §445. Det er her uttalt at det uten hensyn til om det er grunn til å holde siktede skadesløs etter de vanlige regler, etter forholdene vil kunne være rimelig at han får erstatning for en ganske spesiell eller særlig vidtgående (uforholdsmessig) skade som han er blitt påført under forfølgningen. Det heter videre: "Om dette er skjedd ved at det er begått en feil fra myndighetenes side, eller om det dreier seg om en upåregnelig skadefølge av et ordinært etterforskningsskritt, bør ikke være avgjørende." Med et så omfattende lovregulert objektivt ansvar for staten, er det ikke grunnlag for et ulovfestet objektivt ansvar på samme område.

Et eventuelt ansvar for staten må i den foreliggende sak således bygges på et uaktsomhetsansvar. Det anses ikke å forligge. Staten kan ikke bebreides for årsaksrekken som førte frem til at det dypfryste viltet ble tint opp og ødelagt. Det måtte i 1990 i utgangspunktet anses som en særlig betryggende oppbevaring når fryseboksen ble plassert på et museum med fagekspertise på området, sammen med museets egne arter i et rom museet anså som trygt. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å bebreide politiet at det ikke ble sørget for særlige sikkerhets- og kontrollrutiner for å sjekke at strømmen var på. Det måtte anses unødvendig med det valgte oppbevaringssted. Muligheten for et tilsiktet strømbrudd i den beslaglagte fryseboks lå utover det det var naturlig å kreve at politiet skulle tenke på. At det seks år tidligere var skjedd et uforklarlig strømbrudd i en beslaglagt fryser på samme sted, kunne ikke i seg selv foranledige skjerpete forholdsregler. Det kan ikke sees å være forhold ved det beslaglagte viltet som tilsa at det skulle behandles som så risikoutsatt at ikke oppbevaring på museet sammen med dets egne verdifulle arter, var fullgod.

Lagmannsretten finner således at det ikke er grunnlag for kritikk mot noen ansatte på politikammeret, og at staten derfor ikke kan holdes erstatningsansvarlig etter domstolloven §200 annet ledd.

Når lagmannsretten ikke finner at det foreligger klanderverdig opptreden fra ansattes side, er det heller ikke grunnlag for arbeidsgiveransvar for staten etter skadeserstatningsloven §2-1 hva gjelder ansatte på politikammeret. Staten kan ikke i medhold av denne regel holdes ansvarlig for museets ansatte. Museet var selvstendig oppdragstaker for politikammeret. Oppdragsgivers ansvar etter §2-1 omfatter ikke oppdragstakers skadevoldende handling. Det er ikke klarlagt hva som var grunnen til at sikringen ble skrudd ut. Med sabotasje som mest sannsynlige årsak, foreligger heller ikke grunnlag for et ansvar for staten på annet, ulovfestet grunnlag.

Lagmannsretten finner ikke at det utenom de ovennevnte grunnlag, foreligger et forvareransvar for staten basert på NL 5-8-17. Også dette ansvarsgrunnlag forutsetter at det kan rettes kritikk mot plasseringen av fryseboksen på museet og manglende kontroll fra politiets side. Uansett om bevisbyrden her skulle være omvendt, kreves det også her et uaktsomhetsgrunnlag, altså at politiet kan bebreides noe. Det bemerkes at når det offentlige gjennom rettspraksis er funnet ansvarlig for oppbevart gods etter denne lovbestemmelse, er det gjennomgående vist til hensyn som er ivaretatt gjennom straffeprosessloven erstatningsregler på sitt område, jf således Rt-1952-536.

Anken har vært forgjeves, og den ankende part bør erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke særlige grunner som tilsier at det gjøres unntak fra hovedregelen. Omkostningene utgjør i henhold til omkostningsoppgave fra advokat Ulf Larsen kr 31510, hvorav kr 30.000 er salær. Det er ikke fremsatt innvendinger fra den annen part, og lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, bør byrettens omkostningsavgjørelse bli stående, jf hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Atle Korsmo betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til staten v/Justisdepartementet kr 31.510 -kronertrettientusenfemhundreogti- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.