LB-1995-2267

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-02-10
Publisert:	LB-1995-02267
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sarpsborg byrett Nr. 94-01042 A - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02267 A.
Parter:	Ankende part: AS EPA (Prosessfullmektig: Advokat Arne Meidell). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Carl August Heilmann).
Forfatter:	Lagdommer Hjalmar Austbø, formann, Lagdommer Gunnar Vefling, Herredsrettsjustitiarius J. E. Aarsland Olsson, 2 meddommere
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1

Dom:

Saken gjelder krav om erstatning etter personskade.

A falt i gulvet da hun den 4 mars 1993 var på vei ut av varehuset EPA i Sarpsborg sentrum. Som følge av fallet fikk hun brudd i bekkenbenet og brudd i en ryggvirvel. Hun krevde ménerstatning og erstatning for påført og fremtidig økonomisk tap av AS EPA (EPA). EPA mente seg ikke erstatningsansvarlig og bestred kravet. A reiste sak for Sarpsborg byrett, som ut fra det faktum den la til grunn fant EPA erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Byretten avsa dom 6 juli 1995 med slik domsslutning:

1. A/S EPA dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til A kr 212950.- tohundreogtolvtusennihundreogfemti 50/100 hvorav kr 150950.50 etthundreogfemtitusennihundreogfemti 50/100 er erstatning for påløpte og fremtidige utgifter, og kr 62000.- sekstitotusen 00/100 - er menerstatning.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og fremstillingen nedenfor. AS EPA har anket dommen og lagt ned slik påstand:

1. EPA A/S frifinnes.

2. A betaler EPA A/S sakens omkostninger for lagmannsrett.

A har tatt til motmæle og har lagt ned slik påstand:

1. Sarpsborg byretts dom pkt. 1 stadfestes.

2. EPA A/S dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg 21 og 22 januar 1997. Fra den ankende part møtte advokat Sten Østby sammen med prosessfullmektigen. Ankemotparten, A, møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Retten hørte fem vitneforklaringer og forklaring fra den rettsoppnevnte medisinsk sakkyndige, overlege Thor K Veger og dessuten forklaring fra sakkyndig vitne, overlege Rasmus Lossius, begge nevrologer. Retten var på befaring og fikk bl a påvist hvordan døren som er omtalt i dommen funksjonerte og hvordan den kunne settes ut av funksjon. Det fremgår av rettsboken hva som ble dokumentert.

Den ankende part, AS EPA, har i det vesentlige anført:

EPA har ikke erstatningsansvar for As skade. Byretten har lagt feil faktum til grunn og den har bygget sitt standpunkt på feil rettsanvendelse når den er kommet til at det foreligger erstatningsansvar på objektivt grunnlag.

As fall skyldes ikke, som hun selv forklarer, at hun gikk på døren, som ikke åpnet seg. Da hun umiddelbart etter fallet ble lagt inn på sykehus, opplyste hun ifølge journalen at hun hadde hatt et lettere epilepsianfall og gått mot en vegg og deretter falt. Det er helt usannsynlig at legen som tok imot henne, har skrevet noe annet enn hun forklarte. Han kjente henne ikke og hadde ingen andre informasjoner om henne enn de hun selv ga. Den forklaring at hun gikk på døren, fordi den ikke åpnet seg, har hun kommet med i ettertid. Det er på det rene at døren funksjonerte i øyeblikket etter at A hadde falt, og det er ingen holdepunkter for at den ikke hele tiden har gjort det. Dersom den var satt ut av funksjon, kunne den bare aktiviseres igjen ved å benytte bryteren. Men det var ikke nødvendig. Døren gikk som den skulle. Stedet der A befant seg etter fallet ligger dessuten ca 3 meter fra døren. Dette viser at fallet ikke kan skyldes sammenstøt med døren.

Det er dokumentert at A i mange år - og i tiden forut for fallet - ofte hadde hatt lette epilepsianfall eller "absencer". Den oppnevnte medisinsk sakkyndige, overlege Veger har konkludert både sin skriftlige og muntlige erklæring med at epilepsi er den mest sannsynlige årsak til fallet. Riktignok har overlege Lossius, som var sakkyndig vitne, i sin skriftlige erklæring gitt uttrykk for at det er meget lite sannsynlig at As epilepsi har vært årsaken til at hun skadet seg. Da han skrev dette, kjente han imidlertid ikke til at A hadde hatt relativt hyppige anfall i lang tid - også i tiden forut for fallet. Han hadde lagt til grunn hennes forklaring om at hun hadde vært fri for anfall i mange år. I sin muntlige forklaring i retten reserverte han seg derfor mot konklusjonen i den skriftlige erklæringen.

Det er ikke nødvendig å påvise årsaken til fallet. Etter omstendighetene i saken er det tilstrekkelig at det er godtgjort at fallet ikke skyldes døren.

Dersom retten skulle komme til at fallet ble utløst av at A gikk på døren, er EPA likevel ikke erstatningsansvarlig, verken etter reglene om uaktsomhetsansvar eller etter reglene om ansvar på objektivt grunnlag.

Døren er meget driftssikker. Den fungerer som den skal og åpner/lukker seg mange hundre ganger om dagen. Bryteren - til å slå av og på strømmen - er plassert vanskelig tilgjengelig for uvedkommende. Begge dørbladene har lett synlige vertikale kantlister av aluminium, slik at det er lett å se dørens bevegelser og om den er åpen/lukket. Det er ikke uforsvarlig og uaktsomt å ha skyvedør av denne typen. Når en person går mot døren med normal fart, vil døren alltid ha åpnet seg før personen rekker frem til døren.

EPA er heller ikke erstatningsansvarlig etter reglene om objektivt ansvar. Døren representerer ikke noe faremoment eller risiko for ulykke ut over det dagliglivet bringer, jf Florisdommen, Rt-1966-1532. Dersom det skulle forekomme funksjonssvikt, eller om døren skulle stoppe kortvarig eller helt stanse, f eks fordi uvedkommende holder den igjen eller på annen måte med makt hindrer den i å bevege seg, er skaderisikoen liten. Den som skal passere døren vil dessuten kunne registrere om den har åpnet seg eller ikke, slik at han/hun eventuelt kan stanse om den ikke åpner seg.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at det foreligger ansvarsgrunnlag og erstatningsplikt, aksepterer EPA begrenset erstatningsansvar på på to av kravspostene slik:

Menerstatning. Den oppnevnte sakkyndige har beregnet at A har fått 12-15 % medisinsk invaliditet som følge av skaden etter fallet. Avrundet til 15 % invaliditet beregnes hennes menerstatning etter vanlig beregningsmodell til kr 38 000. EPA godtar under den nevnte forutsetning dette menerstatningsbeløpet.

Utgifter til å anskaffe og installere dusjkabinett. EPA godtar under samme forutsetning å erstatte utgifter med inntil kr 13 000, som er halvparten av kravet på kr 26 000. Grunnen til halveringen er at ifølge den oppnevnte sakkyndiges vurdering kan bare en del av A s helseplager tilbakeføres til skader etter fallet.

Utgifter til rengjøring. EPA legger etter den oppnevnte sakkyndiges uttalelse til grunn at A kan gjøre lettere husarbeid og at bare rundt halvparten av hennes helseplager kan tilbakeføres til skadene etter fallet. Etter prinsippet om omfordeling av arbeidsoppgaver mellom ektefeller, må ekteparet innrette seg slik at mannen tar det tunge husarbeidet, mens A tar det lette. Det er således ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning for rengjøringsutgifter.

Ekstra reiseutgifter. EPA kan ikke se at det foreligger medisinsk dokumentasjon for kravet. A kan gå og dessuten stige av og på buss. Hun er således fullt ut i stand til å reise med offentlige transportmidler. Redusert livsutfoldelse skal for øvrig dekkes under posten menerstatning.

Ankemotparten, A, har i det vesentligste anført: Etter bevisføringen må det anses godtgjort at døren ikke åpnet seg. Det var derfor A gikk på den, falt og pådro seg skader. Det er klar årsakssammenheng mellom dørens funksjonssvikt, As skader og hennes tap. EPA er erstatningsansvarlig både etter reglene om erstatning på subjektivt grunnlag og etter reglene om objektivt ansvar.

Det var ingen vitner til hendelsen. A er den eneste som vet hva som skjedde, og hun husker det. Hun har forklart i retten at hun gikk mot døren. Hun så at aluminiumslistene ytterst på dørbladene ikke gikk fra hverandre, altså at døren ikke åpnet seg. Dette registrerte hun for seint til at hun rakk å stoppe, med den følge at hun gikk på døren og falt. Hun har forklart at hun er sikker på at hun ikke forvekslet dørbladkarmene av aluminium med den faste aluminiumskarmen på glassveggen til høyre for døren.

Dersom retten ikke legger til grunn hennes beskrivelse av hva som skjedde, ser den bort fra forklaringen til den eneste person som kjenner hendelsesforløpet. Det som er ført inn i journalen på sykehuset, og som kan peke i en annen retning, kan ikke tillegges vekt. Legen som førte journalen må ha misforstått henne. Legen må ha gjengitt som hennes utsagn slutninger som legen selv har trukket ut fra fragmenter av hva hun i sin smertetilstand maktet å forklare.

Dersom hun hadde hatt epilepsianfall, hadde hun ifølge det sakkyndige vitnet, overlege Lossius ikke husket noe. Ettersom hun husker det som skjedde, kan således epilepsianfall utelukkes. Denne slutningen underbygges også av det faktum at hun aldri har hatt anfall mens hun har vært i bevegelse. Ifølge den samme sakkyndige er erindring om opplevelser imidlertid ikke uforenlig med en tilstand av begynnende lettere epilepsianfall. Det er mulig hun kan ha vært i en slik tilstand. I så fall er det uten betydning, da det ikke er denne tilstanden som har forårsaket fallet. Det avgjørende må være at hun husker hendelsesforløpet. Siden hun gjør det, og hennes beskrivelse av dette er den eneste tilgjengelige iakttakelse av hva som hendte, må den legges til grunn av retten.

De anfall hun fra tid til annen har hatt, har vært begrenset til meget korte øyeblikk og har vært av en slik karakter at omverden knapt har merket dem. Det har således ikke vært tale om fysisk svikt i form av fall, eller lignende.

Det er tilstrekkelig for å utløse erstatningsplikt å konstatere at døren har sviktet og forårsaket fallet. Skadelidte har da rett til erstatning, både etter regelen om husbondsansvar kombinert med uaktsomhet, jf skadeserstatningsloven §2-1, og etter rettspraksis om ansvar på objektivt grunnlag.

Alminnelig erfaring tilsier at automatiske fysiske innretninger, også skyvedører, fra tid til annen svikter eller bringes ut av funksjon. Det kan være mange årsaker til det, blant annet ungdommer som tukler med mekanismen. Under befaringen ble det blant annet demonstrert at det er mulig å holde døren i ro en kort stund med makt, men slik at den likevel funksjonerer normalt etterpå. Sannsynligheten taler for at noe slikt kan ha skjedd. Det er ikke nødvendig å påvise grunnen til at det skjedde.

Når det gjelder vurderingen av uaktsomhetsansvaret må retten legge til grunn at dørbladene, som var av gjennomsiktig glass, ikke var merket. Derfor var det vanskelig å se dem. Dette var i seg selv uforsvarlig. Det var også uforsvarlig at hovedbryteren for døren ikke var låst inn i skap, eller på annen måte gjort utilgjengelig for uvedkommende.

De synspunkter som i en rekke dommer har ledet til ansvar på objektivt grunnlag passer på skyvedørsarrangementet og gir grunnlag for å fastslå at EPA er erstatningsansvarlig. Rettspraksis har lagt vekt på om innretningen er i stadig bruk og tilgjengelig for et stort publikum, slik at skade erfaringsmessig fremtrer som uunngåelig. Videre er det lagt vekt på om det er stor risiko for skade når det skjer noe irregulært, selv om det irregulære sjelden inntreffer. Det er også lagt vekt på om skade lett kunne forebygges og på en vurdering av hvem som er nærmest til å bære skaden. Følgende dommer ble summarisk gjennomgått og påberopt: "Gesimsdommen" 1939 766, "Mønepannedommen" Rt-1977-695, "Løftekranedommen" Rt-1969-109, "Epileptikerdommen" Rt-1970-1192, "Kabelfergedommen" Rt-1988-1003, "Kloakkledningsdommen" Rt-1975-1081, "Heisdørdommen" Rt-1957-1097 og dommer i Rettens Gang, Rg 1988 977, Rt-1990-818 og Rt-1991-916. Det ble dessuten vist til Lødrup: "Lærebok i erstatningsrett" (andre utgave) side 160 flg.

Det kreves menerstatning og erstatning for økonomisk tap med følgende beløp:

Menerstatning. As primærlege, Stephan Barbari, som i mange år har hatt henne som pasient, og som derfor kjenner hennes helsetilstand og har sett den store forandring som skjedde etter skaden, har anslått hennes invaliditet til 25-35 %. Ifølge Barbari tilsier imidlertid hennes reduserte muligheter for livsutfoldelse at hun ved utmåling av menerstatning oppgraderes til gruppe 4 i forskriftene for yrkesskade, slik at erstatningen fastsettes etter en invaliditetsprosent på 50. Med en kapitaliseringsfaktor på 9,84 gir det etter utregningsreglene et kapitalisert menerstatningsbeløp på kr 134 000.

Lidt tap. Partene er enige om at anskaffelse og installasjon av dusjkabinett har kostet kr 26 000. A er ikke enig i at det er grunn til å halvere erstatningsbeløpet og krever utgiftene dekket i sin helhet.

Fremtidige utgifter til rengjøring. A er ikke i stand til å utføre verken løpende rengjøring eller periodiske hovedrengjøringer. Hun krever erstattet utgifter til å leie rengjøringshjelp etter følgende beregning: 4 timer hver uke - kr 50 pr time til løpende rengjøring, og kr 3 000 to ganger i året til hovedrengjøring. Med en kapitaliseringsfaktor på 10,986 gir det et erstatningskrav på kr 180 000.

Ankemotparten har ikke anket byrettens dom. Erstatningen vil derfor måtte begrenses til det totalbeløp byretten har satt. Ankemotparten overlater til lagmannsretten å bestemme erstatningspostene innenfor dette beløpet.

Lagmannsretten bemerker at saken er bedre opplyst nå enn den var for byretten. For lagmannsretten ble det oppnevnt medisinsk sakkyndig. I tillegg møtte et medisinsk sakkyndig vitne. Begge har utarbeidet skriftlige uttalelser. Dessuten har begge gitt forklaring i retten og svart på spørsmål.

Lagmannsretten legger på et avgjørende punkt til grunn et annet faktum enn byretten. Etter bevisføringen finner den således ikke sannsynliggjort at A støtte mot døren. Den finner for øvrig heller ikke tilstrekkelige holdepunkter for at døren ikke har funksjonert. Etter dette faller grunnlaget for erstatningskravet bort.

Etter bevisføringen lar det seg ikke gjøre å fastslå sikkert hva som var årsak til at A falt på vei ut av forretningen. Selv om hun mener å huske hendelsesforløpet, finner lagmannsretten etter en samlet vurdering av bevisene ikke helt ut å kunne legge hennes forklaring til grunn. Den var for øvrig heller ikke helt entydig. Således finner retten ikke sannsynliggjort - som allerede nevnt - at hun var i berøring med døren før hun falt. Et vesentlig moment i vurderingen er følgende nedtegning i sykehusjournalen ved innleggelsen samme kvelden: "Pasienten har epilepsi med petit malanfall. I dag i butikken gikk hun under et anfall mot en vegg og falt på hø. hofte." Det vises også til opplysninger fra journalen til hennes primærlege om at hun gjennom flere år - også så sent som 3-4 måneder før fallet i butikken - har opplyst at hun relativt ofte har hatt lettere epilepsianfall.

Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det en erindringsforskyvning. Slike erindringsforskyvninger er ikke uvanlige. Opplysningene om at hun kort tid etter episoden ga den samme forklaring til sin ektefelle som hun nå ga i retten, er etter rettens vurdering usikre. De må veies mot sannsynligheten for at legen som tok imot henne og som ikke kjente henne, men som må ha vært opptatt av å finne ut hva som hadde tilstøtt henne, har skrevet noe annet enn det hun selv forklarte. Legen er for øvrig ikke kontaktet for eventuelt å avklare dette gjennom vitneforklaring.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, nevrolog Thor K Veger, har i retten fastholdt sin skriftlige uttalelse om at han holder epilepsianfall som den mest sannsynlige årsak til fallet. Overlege Veger kjenner As sykehistorie, også opplysningene fra hennes primærlege om hennes epilepsianfall. Han fastholdt sin konklusjon også etter at han ble gjort kjent med den skriftlige uttalelsen fra nevrolog Lossius om at det er meget lite sannsynlig at A s epilepsi kan være årsak til at hun skadet seg. Overlege Veger var forhindret fra å være til stede da overlege Lossius senere forklarte seg. Da overlege Lossius under den muntlige forklaringen fikk mer fullstendig kunnskap om As sykdomshistorie, og at hun ikke hadde vært anfallsfri de siste årene, reserverte han seg mot konklusjonen i den skriftlige uttalelsen som han hadde avgitt tidligere. De sakkyndiges uttalelser om sykdommens karakter og utslag inngår i rettens totale bevisvurdering.

Et annet moment i rettens bevisvurdering var forklaringen fra vitnet Berit Hassel. Hun så ikke selve fallet, men løp straks til for å hjelpe. Da hun kom til stede befant A seg ca 3 meter fra skyvedøren. Under befaringen var det meningsforskjell mellom A og vitnet på dette punktet. Vitnet ga imidlertid en god grunn for hvorfor hun godt husket stedet - nær rekkverket for trappen ned til underetasjen.

Selv om A - etter det hun forklarte - kan ha tatt et par skritt bakover før hun falt, og selv om hun skulle ha falt bakover, er det usannsynlig at hun likevel skulle ha havnet så langt fra døren hvis hun hadde støtt sammen med den slik hun beskriver. Det er også usannsynlig at de to ukjente personene som først kom til for å hjelpe henne kan ha rukket å trekke henne så vidt langt bort fra døren før vitnet Hassel kom til.

Det er også usannsynlig om A, som gikk relativt langsomt, ikke skulle ha rukket å stoppe hvis hun så at døren ikke åpnet seg. Noe avgjørende moment er imidlertid dette ikke. Hun har selv forklart at hun var opptatt av å se om hun kunne få øye på ektefellens bil utenfor. Derfor så hun ut og mot høyre. Det kan ha distrahert henne - også slik at hun kan ha forvekslet aluminiumskarmen der veggen slutter med aluminiumskarmen på dørbladene. Døren og deler av den tilstøtende glassveggen har en viss likhet. Dette kan ikke avklares og er uten betydning i totalvurderingen.

Det er på det rene at døren funksjonerte som den skulle umiddelbart etter fallet, da vitnet Hassel løp ut for å hente A s ektefelle. Dette viser at åpne- og lukkemekanismen ikke har vært satt ut av funksjon. Bortsett fra As egen forklaring som er kommentert foran, finner retten ikke holdepunkter for at døren ikke har funksjonert som den skulle.

Slik lagmannsretten etter bevisføringen vurderer det faktiske hendelsesforløpet er det ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning. EPA blir derfor å frifinne.

Lagmannsretten går etter dette resultatet ikke inn på partenes øvrige anførsler.

Anken har ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, bør ankemotparten, A, erstatte motparten omkostningene for lagmannsretten, i det ingen av unntaksbestemmelsene i paragrafens annet ledd kommer til anvendelse. Omkostningene settes i samsvar med inngitt oppgave til kr 27 125, derav kr 15 000 i salær.

EPA har ikke krevet erstatning for sine omkostninger for byretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. AS EPA frifinnes.

2. A betaler 27 125 -tjuesjutusenetthundreogtjuefem- kroner i saksomkostninger til AS EPA innen 2 -to- uker etter at dommen er forkynt.