LB-1996-1455
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-05 |
| Publisert: | LB-1996-01455 |
| Stikkord: | Tvist om skifteavtale, Tidl |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr. A95-1032 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01455 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Einar Andreas Fuglesang). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Berit Aartun). |
| Forfatter: | Lagmann Ola R. Melheim, formann. Lagdommer Sveinung Koslung. Ekstraordinær lagdommer Christian Borchsenius |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §59, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder tvist om en skifteavtale kan settes ut av kraft, jf den tidligere ekteskapslov §59 annet ledd.
Drammen byrett avsa dom 20 februar 1996 med slik domsslutning:
1. A dømmes i hovedsøksmålet til å betale til B kr 173000,- med tillegg av renter kr 108933,05 og erstatning for inndrivelseskostnader kr 3637,50, samt 12% renter av kr 173000,- fra 20.12.95 og til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
2. B frifinnes i motsøksmålet.
3. Saksomkostninger tilkjennes ingen av partene.
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Det er lagt ned slik påstand:
1. Skifteavtalen av hhv. 28.02.93 og 25.10.93 settes ut av kraft.
2. A tilkjennes sakens omkostninger.
B har tatt til gjenmæle og lagt ned slik endelig påstand:
1. Byrettens dom stadfestes hva gjelder dommens pkt. 1 og 2.
2. A erstatter det offentlige sakens omkostninger så vel for byretten som for lagmannsretten og den egenandel som B måtte bli pålagt.
Ankeforhandling ble holdt i Drammen tinghus 20 og 21 mai 1997. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. Dokumentasjon fremgår av rettsboken.
Den ankende part, A, har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. For lagmannsretten er det særlig fremhevet:
Byretten har basert sin avgjørelse på at den ankende part må ha all risiko for en uventet utvikling på eiendomsmarkedet. Dette kan nok være et riktig utgangspunkt, men når verdiene blir så vesentlig forskjellige som i nærværende sak, er det i seg selv grunnlag for å sette avtalen til side i medhold av ekteskapsloven §59 annet ledd. I den totalvurdering som må foretas, foreligger også andre argumenter som taler i samme retning.
Det gjøres ikke gjeldende at det foreligger forhold vedrørende inngåelsen av avtalen som tilsier at det er grunnlag for å anvende avtaleloven ugyldighetsregler. Det fastholdes riktignok at mannen følte seg presset på forskjellige måter i forbindelse med undertegningen av avtalen i 1993. Det siktes her blant annet til et brev av 27 juli 1993 fra hustruens advokat hvor det blant annet ble uttalt at man ville ta direkte kontakt med banken selv om dette kunne diskreditere mannen overfor arbeidsgiveren. Selv om uttalelser av denne art ikke er tilstrekkelige til å bringe avtaleloven ugyldighetsregler inn i saken, må forholdet tillegges betydning ved den totalvurdering som retten skal foreta.
Hva angår den rent faktiske situasjonen i forbindelse med tilblivelsen av skifteavtalen, er partene i hovedsak enige. Den faktiske fremstilling i byrettens dom er i det alt vesentlige riktig, dog således at hustruen på et langt tidligere tidspunkt enn forutsatt av byretten, fikk rede på at man protesterte mot skifteavtalen. Dette er utdypet for lagmannsretten.
På ett punkt er det anført at saken kan stille seg annerledes etter bevisførselen for lagmannsretten. Dette gjelder spørsmålet om partene har ment at mannen reelt sett skulle overta den faste eiendommen. At han formelt aldri har overtatt den, er ubestridt. Det kan imidlertid være noe tvilsomt om han faktisk overtok, eller om han bare skulle forestå det salg som etter hvert fremsto som uomgjengelig nødvendig. Dette spørsmål kan få betydning for rettens totalvurdering.
Når det gjelder de forskjellige momenter som må tillegges betydning ved den konkrete rimelighetsvurdering, er det vist til de prinsipper som fremgår av lovens forarbeider, gjeldende teori og rettspraksis. Det er herunder blant annet vist til Strøm Bull: Avtaler mellom ektefeller (1993), særlig side 265-274.
Hva angår forholdene i forbindelse med tilblivelsen av avtalen, er det fremhevet at den er ført i pennen av hustruens advokat. Mannen hadde ikke råd til juridisk bistand. Hans kontakt med advokaten var begrenset til noen telefonsamtaler. De forskjellige alternativer som motparten nå innfortolker i avtalen med sikte på å sikre hustruen under alle forhold, var det ikke lett for mannen å sette seg inn i. Det "press" som mannen følte under forhandlingene og som er omtalt foran, er momenter av betydning ved vurderingen. Den ankende part bestrider at han hadde noen særlig bedre innsikt enn hustruen i de mange lån som alle var tatt opp på formelt riktig måte. Mannen har ikke fortiet opplysninger for hustruen på noe punkt.
De betenkeligheter som knytter seg til tilblivelsen av skifteavtalen, er i seg selv ikke tilstrekkelig til å underkjenne avtalen. Når momentene sees i sammenheng med den senere utvikling, fremstår det imidlertid totalt sett en slik ubalanse i mannens disfavør, at avtalen må settes til side. Det er særlig to forhold som fremstår som relevante bristende forutsetninger.
Det fremgår av skifteavtalen at hustruen skulle leie huset frem til 1 januar 1996. Denne avtale var bindende, men ble sagt opp med virkning fra 1 april 1994 da hun og datteren flyttet til Bergen. Hvis avtalen hadde blitt overholdt, ville den gitt mannen et tilskudd på tilsammen ca kr 122000, noe som ville gjort det lettere å betjene lånene.
Den avgjørende omstendighet for å underkjenne avtalen ligger imidlertid i den uventede utvikling i eiendomsmarkedet. Ved inngåelsen av skifteavtalen hadde mannen basert seg på to tidligere takster i henholdsvis 1986 (kr 950.000) og i 1989 (kr 1200000) og en veiledende prisantydning i 1991 (kr 930.000). Mannens aksept av skifteavtalen bygget derfor ikke på noen lettvint og sjansepreget vurdering. Det er derfor galt når byretten i realiteten karakteriserer hans opptreden som uaktsom. Selv om mannen hadde søkt faglig bistand, ville han ikke fått noe annet råd enn at et salg i 1993/1994 kunne innbringe en kjøpesum korresponderende med de foreliggende takster og uttalelser. Dette er nærmere utdypet for lagmannsretten ved fremleggelse av en oversikt utarbeidet av OPAK vedrørende prisutviklingen for boliger i Oslo og omegn i den aktuelle periode. På bakgrunn av de opplysninger man hadde om den aktuelle gjeld, noe i overkant av kr 1200000, ville mannen riktignok ikke ha kommet i balanse. Han var imidlertid innstilt på å ta belastningen med et underskudd på ca kr 200300.000 i det endelige oppgjør.
Når den takst som ble avgitt 9 mars 1994 (av NITO) og som ble lagt til grunn for salget, var vesentlig lavere enn forutsatt, må avtalen settes til side i henhold til læren om bristende forutsetninger. Dette er nærmere utdypet ved henvisning til de momenter som skal tillegges særlig vekt i henhold til gjeldende teori og praksis.
Det er ikke grunnlag for å kritisere mannen for ikke å ha fremsatt innsigelser mot skifteavtalen på et tidligere tidspunkt. Salgsoppgaven fra megleren forelå i juli 1994. Allerede i september, dvs ca tre måneder senere, ble det fremsatt innsigelser med sikte på å få satt avtalen til side. Det er således ikke grunnlag for klanderverdig passivitet.
Til motpartens anførsler og innsigelser er det fremhevet at man kan reise spørsmål om ikke huset ble gitt ektefellene i fellesskap og ikke som en gave til hustruen alene. Hennes uttalelser om at hun har vært ukjent med mannens økonomiske disposisjoner, er tilbakevist. Dette gjelder enn mer utsagnet om at mannen skal ha brukt deler av lånene til privat forbruk. Det er heller ikke dekning for anførselen om at det var mannen som opprinnelig foreslo den ordning som skifteavtalen senere bygger på.
Ankemotparten, B, har i det vesentlige bygget på de samme anførsler som for byretten. Disse er utdypet i anketilsvaret. For lagmannsretten er det særlig fremhevet:
Byrettens dom er riktig i resultatet, dog således at det ikke fremgår av dommen at retten i realiteten har vært i tvil. Det var derfor ikke grunnlag for å la hver part bære sine omkostninger, jf tvistemålsloven §172.
Hustruen mottok i 1987 halvdelen av huset som gave fra foreldrene. Hun brakte derfor inn i boet en betydelig verdi. Det er ikke dekning for den nye anførsel om at gaven skulle tilfalle begge ektefellene. Også den annen halvdel av huset ervervet ektefellene billig, i 1988.
Det ble inngått en muntlig skifteavtale ved bruddet i oktober 1992. Avtalen var basert på et forslag fra mannen som ble nedfelt i skifteavtalen ca et år senere. Mannen var klar over at gjelden kunne overstige husets verdi. At differansen ble større enn hva han nå hevder var forutsatt, må han selv bære risikoen for. Dette må særlig gjelde når man tar hensyn til at han hadde god tid til å bringe nærmere klarhet i saken.
Det var mannen som styrte familiens økonomi. Hustruen ble informert i begrenset utstrekning. Først etter påsken i 1992 ble hun klar over hvor vanskelig situasjonen var. Hun stiller seg uforstående til hva deler av lånene er gått til. Av kjøpesummen på kr 250.000 for den annen halvdel i huset, står fortsatt kr 40.000 ubetalt. Selv om en godtar en fremlagt oppstilling over utbetalinger på ca kr 611000, utgjør dette bare ca halvparten av den gjeld som forelå da ektefellene gikk fra hverandre. Denne er som for byretten beregnet til kr 1230144.
Det er videre vist til at ved den totalvurdering som retten må foreta, kan det legges vekt på partenes nåværende økonomiske og personlige situasjon. Dette er utdypet ved opplysninger om mannens og hans samboers økonomiske forhold.
For den rettslige vurdering er det vist til blant annet lovens forarbeider og Rt-1967-682, Rt-1982-796, Rt-1990-1099 og Rt-1990-1106.
Lagmannsretten er under noen tvil kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Det legges til grunn at partene inngikk muntlig avtale om skifte i forbindelse med bruddet i oktober 1992. Avtalen bygget i hovedsak på et forslag fra mannen. Det gikk ut på at han skulle overta all gjeld, forutsatt at han fikk huset og en del av inventaret.
Lagmannsretten legger til grunn at mannen ved dette var innforstått med at han kunne disponere rettslig over huset. Han var kjent med ektefellenes samlede gjeld på nevnte tidspunkt. Retten legger til grunn at mannen med denne avtalen ikke bare skulle ha fullmakt til å forestå et eventuelt salg av huset. Om mannen allerede etter den muntlige avtale skulle være forpliktet til å selge huset, er noe uklart.
Hustruen var på sin side innforstått med at hun med dette ga avkall på huset. Hun var allerede i oktober 1992 neppe klar over at det ble avtalt eller forutsatt at huset skulle selges. For henne var det viktigste at mannen overtok gjelden, samt at hun i noen tid fikk bo i huset sammen med datteren. Hustruen var klar over at paret hadde stor gjeld og at dette kunne gjøre det vanskelig å beholde huset. Hennes innsikt i gjeldsforholdene var imidlertid mindre eksakte enn mannens.
Senere i oktober 1992 tok hustruen kontakt med en advokat. Han tilskrev mannen som det fremgår av brevet av 30 oktober 1992. Brevet bygger på den muntlige avtalen. Det er imidlertid ikke sagt noe direkte om at huset forutsettes solgt. Forutsetningen om at mannen allerede hadde overtatt huset, fremgår imidlertid av siste avsnitt på side 1, hvoretter den formelle overskjøting vil finne sted når leiekontrakt foreligger sammen med en bekreftelse fra banken på overtagelsen av hustruens lån.
I den etterfølgende tid var det liten kontakt mellom partene. Mannen ble purret av hustruens advokat, og de utvekslet noen telefonsamtaler. Ved brev av 25 august 1993 fikk mannen oversendt forslag til skifteavtale, som allerede var undertegnet av hustruen. Mannen ble bedt om å underskrive dersom han aksepterte innholdet. Han underskrev avtalen 25 oktober 1993.
Som det fremgår av den skriftlige avtale, er det nå kommet inn en forutsetning hvoretter partene er enige om at huset skal selges (side 1, fjerdesiste avsnitt). Lagmannsretten antar at dette skyldes at partene nå var seg mer bevisst enn i oktober 1992 at man ikke kunne beholde huset. Det vises blant annet til at hustruen 2 februar 1993 hadde fått varsel om rettslig inkasso vedrørende det lån hun opprinnelig var debitor for, men som mannen skulle stå ansvarlig for. Det kan riktignok synes noe inkonsekvent at man allerede i oktober 1992 hadde avtalt eller forutsatt at mannen skulle overta (erverve) huset, dersom det var klart at det skulle selges. Som allerede berørt, er det grunn til å tro at forutsetningen om salg utviklet seg gradvis etter hvert som økonomien ble svakere. Dersom mannen hadde greid sine økonomiske forpliktelser, ville hustruen neppe ha motsatt seg at mannen ble stående som eier av huset. Det er grunn til å tro at når mannen ventet til 25 oktober 1993 med å underskrive avtalen, var det blant annet fordi han overveiet ytterligere om det kunne være mulig å beholde huset.
For den videre vurdering av om avtalen bør settes til side, legger lagmannsretten til grunn som bevist at mannen allerede høsten 1992 var innforstått med at hans utspill kunne ende med tap. Gjelden var som nevnt anslått til kr 1233144, dog således at det antagelig var påløpt ytterligere noen renter vedrørende hustruens lån. Noen klar formening om det eksakte tap kan mannen ikke ha hatt i oktober 1992. Han har imidlertid uttalt at han kalkulerte med et underskudd på kr 200-300.000 på det tidspunkt da han innså at han måtte selge huset. Ved denne vurdering skal han ha lagt avgjørende vekt på de to takstene som var holdt i 1986 (kr 950.000) og i 1989 (kr 1200000) og prisantydningen i 1991 (kr 930.000).
Lagmannsretten legger også til grunn at mannen da han inngikk avtalen, tok hensyn til at hustruen på dette tidspunkt var arbeidsledig og ikke hadde økonomisk evne til å betjene noen lån. Mannen tok også i betraktning at datteren skulle slippe å flytte før hun var ferdig med videregående skole. Lagmannsretten legger videre til grunn at det var mannen som hadde styrt familiens økonomi, og at det var han som mottok alle innbetalingskrav, herunder på det lån som sto i hustruens navn.
Lagmannsretten er enig med den ankende part i at den kjøpesum som ble oppnådd ved salget 11 april 1994 må ha fremstått som en bristende forutsetning. Som byretten finner man imidlertid at dette forhold sett i sammenheng med de øvrige momenter som er fremhevet i anførslene, ikke er tilstrekkelig til at avtalen i sin helhet kan settes til side på grunnlag av bestemmelsen i den tidligere ekteskapsloven §59 annet ledd. Ved denne vurdering er lagmannsretten enig i at mannen er å kritisere fordi han ikke foretok nærmere undersøkelser om hva som måtte bli utfallet av den avtalen som partene inngikk i oktober 1992, som ble nedfelt i den skriftlige avtalen ved hans undertegning 25 oktober 1993. Han var seg bevisst allerede i oktober 1992 at hans utspill kunne påføre ham et tap, om enn ikke i samme størrelsesorden som det som fremsto på salgstidspunktet, nemlig kr 756.619 (eksklusiv eventuelle renter). Retten legger til grunn at mannen hadde bedre forutsetninger enn hustruen for å vurdere både gjeldens omfang og eiendommens verdi da ektefellene gikk fra hverandre.
Det er gjort gjeldende at mannen også kan kritiseres for ikke å ha sørget for ny takst før han underskrev skifteavtalen høsten 1993. Dette fremgår også av byrettens dom. Dersom man legger til grunn at mannen ble bundet allerede ved den muntlige avtalen høsten 1992, er det mindre grunn til kritikk på dette punkt. Det blir derfor forutsetningene i oktober 1992 og den senere utvikling av eiendomsmarkedet som blir avgjørende. Hva som likevel står fast, er at mannen ikke på et langt tidligere tidspunkt gjorde bestrebelser med sikte på å endre den muntlige avtalen. Det gikk således nesten to år fra denne ble inngått og til det første protestbrevet av 9 september 1994. I denne perioden, og særlig etter undertegningen 25 oktober 1993, har hustruen innrettet seg etter forholdene. På sin side har hustruen gitt avkall på et hus som for en halvdel var innbrakt av henne som gave. Etter dette sitter hun idag igjen uten aktiva av betydning. Den innsigelse som refererer seg til at hun trådte ut av leieavtalen med virkning fra 1 april 1994, kan ikke tillegges særlig vekt i negativ retning. På dette tidspunkt var det bestemt at huset skulle selges. Dersom dette skulle skje med en borett, ville det ytterligere ha innvirket på kjøpesummen.
Lagmannsretten har ved den videre vurdering også tatt hensyn til partenes nåværende økonomiske og personlige situasjon. Mannen har etablert seg i et samboerforhold i en ny enebolig som tilhører samboeren. Hun er i fast stilling og har en nettoinntekt på ca kr 11.000 pr. måned. Mannen er fortsatt ansatt i banken. Hustruen arbeider nå i halv stilling som nattevakt og tjener kr 100.000 brutto pr. år. Hun tar kurs med sikte på videreutdanning. Hun bor nå i en leid toromsbolig sammen med datteren, som er 22 år gammel.
Lagmannsretten finner etter en totalvurdering av disse forhold at selv om det er inntrådt en ubalanse i mannens disfavør, er det i overensstemmelse med lovens strenge vilkår ikke grunnlag for å sette skifteavtalen helt eller delvis til side.
Anken har etter dette vært forgjeves. Den ankende part bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Motparten har fri sakførsel. Det er innvilget fri sakførsel for to prosessfullmektiger for lagmannsretten, idet advokat Hans M. Bjørge først hadde saken. Advokat Aartun har fremlagt arbeidsoppgave, pålydende kr 17010, som i sin helhet er salær. Det er tatt forbehold om avkortning. Avkortning og endelig salærfastsettelse kan først skje når advokat Aartun har avgitt uttalelse og kjæremålsfristen er ute.
Som det fremgår av bevillingen for fri sakførsel, vil ankemotparten bli avkrevet en egenandel på kr 300 pluss en tilleggsandel som utgjør 25% av det salær som blir fastsatt. Lagmannsretten antar at ankemotparten har krav på å få erstattet av den ankende part det beløp som hun blir avkrevet i egenandel og tilleggsandel. Dette beløp kan være gjenstand for klage. Forutsatt at ankemotparten betaler egenandel og får denne erstattet av den ankende part, må hans plikt til å erstatte det offentliges utgifter til motpartens prosessfullmektig reduseres tilsvarende. Lagmannsretten har utformet domsslutningen etter denne forutsetning. Det er nå ikke mulig å fastsette det nøyaktige beløp i domsslutningen.
Når det gjelder omkostningene for byretten, finner lagmannsretten at dens avgjørelse bør stadfestes. Ved typiske skjønnsmessige avgjørelser av denne art foreligger det ofte tvil, selv om det ikke avspeiles så lett i formuleringene. Selv om avgjørelsen har bydd på tvil i lagmannsretten, er tvilen ikke så sterk at det er grunnlag for å oppheve omkostningene etter tvistemålsloven §180 første ledd. Tvilen er imidlertid tilstrekkelig til at hver part bør bære sine omkostninger for byretten. Slik saken ligger an, er det ikke grunnlag for å skille mellom omkostningene i hovedsøksmålet og i motsøksmålet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom pkt. 1, 2 og 3 stadfestes.
2. A erstatter det offentlige sakens omkostninger for lagmannsretten, herunder eventuell egenandel til B med det beløp som endelig blir fastsatt. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra endelig fastsettelse.