LB-1997-1359
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-02 |
| Publisert: | LB-1997-01359 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Heggen og Frøland herredsrett Nr. 513/96 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01359 A/02 og LB-1997-01360 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1998-00615K . |
| Parter: | Ankende part: Kjell Kristian Brodahl (Prosessfullmektig: Advokat Jon Arild Resen-Fellie). Motpart: Liss-Benthe Moe (Prosessfullmektig: Advokat Johnny Melnæs). Sak 97-01360/97: Ankende part: Liss-Benthe Moe (Prosessfullmektig: Advokat Johnny Melnæs). Motpart: Kjell Kristian Brodahl (Prosessfullmektig: Advokat Jon Arild Resen-Fellie). |
| Forfatter: | Lagmann Georg Lund. Kst. lagdommer Nils Simonsen. Byrettsdommer Arne Anchersen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Sameigelova (1965) §2 |
Saken gjelder krav om utløsningsbeløp knyttet til påstått sameie mellom tidligere samboere.
Partene, Kjell Kristian Brodahl og Liss-Benthe Moe, er uenige om når samboerforholdet begynte og når det opphørte. Dog er det på det rene at de i en periode på 1980-tallet, frem til november 1986 leiet og bodde sammen på småbruket Måstad i Trøgstad kommune. De har en sønn, født i september 1980. Det er heller ikke omstridt at de i november 1986 sammen flyttet til småbruket Rognerud i Eidsberg kommune. Eiendommen ble i følge skjøte dagbokført 16 april 1986 overdratt til Brodahl for kr 590 000. I forbindelse med kjøpet ble det tatt opp et lån, stort kr 370 000 sikret med pant i eiendommen. Brodahl er oppgitt som skyldner og har undertegnet panteobligasjonen alene. Den resterende del av kjøpesummen ble betalt kontant. Ingen av partene hadde tidligere hatt noen tilknytning til eiendommen. Etter overtakelsen ble det bygget ny stall og garasje.
I juni 1994 inngikk Brodahl som kjøper og Olav Sørlie som selger kontrakt om kjøp av en fritidsbåt (snekke) med typebetegnelse SAGA 27 AC. Av kjøpesummen, kr 190 000 ble kr 15 000 betalt ved kontraktsinngåelsen og resten ved overtakelse. Begge beløp ble betalt kontant.
Høsten 1995 flyttet ankemotparten, Liss-Benthe Moe fra eiendommen Rognerud til en leilighet i Mysen. Brodahl ble boende.
I stevning datert 24 september 1996 til Heggen og Frøland herredsrett fremmet Moe et pengekrav overfor Brodahl på i alt kr 394 348,50 pluss renter. Kravet er basert på at hun hevder å være sameier med en halvpart i eiendommen Rognerud, fritidsbåten og en personbil. Brodahl avslo kravet, i det han mener de omstridte aktiva tilhører ham alene.
Heggen og Frøland herredsrett avsa dom den 27 januar 1997 med slik slutning: 1 Kjell Kristian Brodahl dømmes til å betale til Moe kr 214 394 -tohundreogfjortentusentrehundreognittifire 00/100- med tillegg av 12% rente p.a. fra 24. september 1996 til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse. 2
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Herredsretten kom til at Moe var medeier i eiendommen Rognerud med 35%. Eiendommens bruttoverdi ble satt til kr 730 000, hvilket etter fradrag for påhvilende pantegjeld, kr 161 303 ga en netto på kr 568 000, slik at hennes andel i følge herredsretten utgjorde kr 199 044. Herredsretten la videre til grunn at Moe var medeier i en personbil med 35%. Verdien av bilen ble satt til kr 1 000, slik at hennes andel utgjorde kr 350. Moes andel av fritidsbåten ble satt til kr 15 000.
Kjell Kristian Brodahl har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder utløsningsbeløpet knyttet til eiendommen Rognerud . Det er anført herredsretten har tatt feil når det i dommen er lagt til grunn at Brodahl ikke var eneeier av eiendommen. Liss-Benthe Moe har motanket, i det hun hevder hun ved utmålingen av pengekravet må høres med at hun er medeier med 50% i eiendommen Rognerud og i fritidsbåten.
Ankeforhandling ble holdt i Mysen 19 og 20 mai 1998. Begge parter møtte med sine respektive prosessfullmektiger. Det ble hørt partsforklaringer fra begge sider og i alt fem vitner hvorav to ved bevisopptak. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Utløsningsbeløpet på kr 350 vedrørende personbilen er ikke påanket.
Om saksforholdet for øvrig vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens merknader i det følgende.
Ankende part, Kjell Kristian Brodahls anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
Herredsretten har tatt feil når den har lagt til grunn som ubestridt faktum at samboerforholdet varte fra 1980 til 1995. Brodahl meldte flytting til Måstad så sent som i mai 1983. Samlivet mellom partene var konfliktfylt, og det må antas at samboerforholdet dem i mellom opphørte lange før de fysisk flyttet fra hverandre i 1995.
Etablering av samlivsforhold medfører ikke uten videre at det partene eier eller senere erverver blir sameie. Utgangspunktet er at hver fortsatt eier sitt. Sameie forutsetter avtale eller annen form for retsstiftende moment. Sameie kan tenkes etablert der partenes økonomi er så sammenfiltret at det ikke lenger er mulig å avgjøre hvem som eier hva.
Partene har hele tiden hatt adskilt økonomi. Bortsett fra at Moe hadde ordinær svangerskapspermisjon i forbindelse med sønnens fødsel i 1980 og at Brodahl ble uføretrygdet i 1989 har begge vært i inntektsgivende arbeid. Brodahl har også hatt betydelige inntekter fra hestesport, dels i form av salgsgevinster, dels travpremier.
Eiendommen Rognerud ble kjøpt av Brodahl, på hans initiativ alene. Samlivet mellom partene fungerte allerede den gang dårlig. Moe hadde flere ganger truet med å flytte, og var på utkikk etter egen leilighet. Det var ikke på noen måte forutsatt at de skulle flytte sammen til Rognerud. Brodahl har grunnbokshjemmel alene og var den som finansierte kjøpet, dels ved egne oppsparte midler, dels ved låneopptak han alene er ansvarlig for. Kontantbeløpet ble tatt fra Brodahls sparekonto i Eidsberg sparebank. Brodahl har ved egne midler selv stått for betjeningen av pantelånet som opprinnelig var på kr 370 000. Moe har overhodet ikke bidratt til finansieringen eller til betjeningen av pantelånet. Det må legges til grunn at Brodahl i perioden samboerforholdet varte mottok likviditetstilskudd fra sine foreldre med i alt kr 415 000, fordelt på kr 100 000 fra moren i mai 1986 i oppgjør for en gammel forpliktelse, kr 100 000 som arveforskudd i januar 1988 og kr 215 000 i arv etter farens død i mai 1990. Beløpene er benyttet til en ekstraordinær nedbetaling på pantelånet med kr 100 000, oppføring av stall og garasje samt kjøp av fritidsbåt.
Det foreligger ingen holdepunkter for at Moe ble sameier i eiendommen Rognerud ved anskaffelsen i 1986 eller at hun senere har bidratt på en slik måte at hun har opparbeidet eierandel. Moe hevder at hun har opparbeidet seg eierandel ved at hennes inntekter i det alt vesentlige gikk til familiens daglige underhold, slik at Brodahl kunne legge midler til side til innkjøp og kostnader tilknyttet eiendommen. Brodahl bestrider at et slikt "indirekte bidrag" gir grunnlag for eierrettigheter. Uansett har ikke Moes bidrag til familiens daglige utgifter vært større enn Brodahls. Hesteholdet er det ene og alene Brodahl som har stått for. Heller ikke Moes bidrag i form av eget arbeid på eiendommen er slik at det gir grunnlag for eierandel.
Hva fritidsbåten angår må det legges til grunn at Moe betalte håndpengene på kr 15 000. Resten betalte Brodahl av egne sparepenger. Brodahl aksepterer at Moe har krav på å få tilbake beløpet på kr 15 000. I tillegg kommer kr 350 for personbilen.
Subsidiært er anført at det ikke er grunnlag for å sette bruttoverdien på Rognerud så høyt som det herredsretten har gjort. Taksten på kr 620 00 avgitt av Vidar Mysen 31 august 1996 gir et riktigere bilde. Hva fritidsbåten angår er Brodahl enig i herredsrettens verdiansettelse på kr 190 000.
I den utstrekning Moe får medhold i pengekravet er det ikke innvendinger mot rentekravet.
Kjell Kristian Brodahl har, i anken og motanken lagt ned slik, felles endelig påstand:
1 Kjell Kristian Brodahl frifinnes mot å betale kr 15 350 til Liss-Benthe Moe.
2 Kjell Kristian Brodahl tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.
Ankemotparten, Liss-Benthe Moes anførsler kan oppsummeres slik:
Sakens tema er for det første om det i løpet av de femten årene samboerforholdet varte er etablert sameie mellom partene i eiendommen Rognerud og i fritidsbåten, om så er tilfelle hvilke sameiebrøker som skal legges til grunn og dernest hvilke verdier som skal anvendes ved utmålingen av Moes utløsningskrav.
Vurderingen av om det er etablert sameie i aktiva anskaffet under samlivet er i hovedsak de samme for samboere som i ekteskap med felleseie. Hvorvidt sameie er stiftet avgjøres på bakgrunn av en samlet vurdering hvor bidragets størrelse og graden av fellesskap rundt ervervet er de to sentrale elementer. Også erverv av indirekte karakter har betydning, jf Tone Sverdrup "Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv" s 143 flg, s 180 og 319 med henvisninger til rettspraksis.
Lagmannsretten må legge til grunn at partene var samboere fra 1980, og at de bodde sammen på Måstad til 1986. Husleien ble i hovedsak betalt av Moe, men til tider også av Brodahl. Brodahl var dagpendler, dels også ukependler til Oslo. Moe måtte ta en vesentlig del av arbeidet med hestene, og av hensyn til dem tilpasse sin egen arbeidstid. Rundt 1984 ble de enige om å kjøpe sitt eget småbruk og de så på flere alternative eiendommer. Kjøpet av Rognerud var i utpreget grad et prosjekt de to var sammen om. Moe har forklart at de var på eiendommen flere ganger før de kjøpte. Grunnen til at bare Brodahls navn kom med på skjøtet var at det hastet med å sikre seg eiendommen. Selgeren hadde behov for penger umiddelbart, slik at de måtte handle raskt. Kontantbeløpet ble i hovedsak tatt av "hestekontoen", som var resultat av partenes felles innsats. Også investeringene på Rognerud i form av stall og garasje var resultat av felles innsats. Moes bror deltok aktivt i arbeidet og skaffet billige byggematerialer. Også Moe selv bidro med egeninnsats. Moe bestrider ikke at pantelånet ble betjent av midler fra Brodahls konto. Moe bidro imidlertid indirekte ved at hun dekket det alt vesentlige av partenes daglige løpende utgifter, slik at Brodahl kunne benytte sine midler til kostnader tilknyttet eiendommen. Moes inntekter har i det vesentlige gått med til familiens daglige underhold. Hun har brukt minimalt på seg selv. Fra 1986 og fremover skjedde en markant endring i partenes relative inntektsforhold. Moes årlige inntekter var stadig stigende. Med Brodahl var det, som følge av sykdom, motsatt. I perioden fra 1986 til 1995 hadde Moe en gjennomsnittsinntekt pr år på kr 150 000, mens Brodahls var kr 180 000.
Ser man på tidspunktene for når Brodahl skal ha mottatt de ulike likviditetstilskudd fra familien i form av oppgjør for gamle forpliktelser, arveforskudd og arv finner man at midlene ikke kan ha blitt benyttet til finansiering av ekstraordinært nedbetaling av pantegjeld, og bygging av garasje og stall slik han hevder.
Også kjøpet av fritidsbåten i 1994 var et felles prosjekt. De var enige om å kjøpe båten fordi de hadde behov for felles aktiviteter utenom småbruket og hesteholdet. Kjøpet ble muliggjort ved pengeinnskudd på kr 15 000 fra Moe og resten fra sparepenger Brodahl hadde kunnet legge seg opp fordi Moe i alle år finansierte familiens daglige underhold.
Hva sameiebrøken angår er det ikke grunnlag for å fravike hovedregelen om like deler i sameieloven §2 første ledd. Det er også vist til Tone Sverdrup "Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv" s 445 flg. I tilfellet det ikke er grunnlag for å hevde at partene hadde like store eierandeler i eiendommen Rognerud allerede ved ervervet i 1986 gjøres gjeldende at Moe under samlivet suksessivt har opparbeidet en eierandel på 50%.
Herredsretten har korrekt satt brutto verdien av eiendommen Rognerud til kr 730 000, overensstemmende med takstmann Arne Borgers takst av 22 mai 1996. Borger har lang erfaring i taksering av eiendommer i Indre Østfold. Han har i sin vitneforklaring utdypet de momenter han særlig har tillagt vekt og bekreftet at taksten ligger innenfor det konsesjonsmyndighetene antas å ville akseptere. Partene er enige om at verdien av fritidsbåten skal settes til kr 190 000.
Liss-Benthe Moe har i anken og motanken lagt ned slik felles endelig påstand:
1 Kjell Kristian Brodahl dømmes til å betale til Liss-Benthe Moe kr 379. 348,50 med tillegg av 12 % p.a. renter regnet fra 09. 03. 96.
2 Kjell Kristian Brodahl dømmes til å betale til Liss-Benthe Moe sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av 12 % p.a. renter av omkostningsbeløpet fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at etablering av et samlivsforhold i seg selv ikke innebærer at det partene da eier eller senere erverver blir sameie mellom dem. Utgangspunktet er at hver fortsatt eier sitt. Sameie forutsetter avtale eller annet retsstiftende moment. Ved siden av avtale kan grunnlag for sameie eksempelvis være at partenes økonomi har vært så sammenfiltret at det ikke lar seg gjøre å fastslå hvem som eier hva, eller at enkelte eiendeler er innbrakt på en slik måte at man etter en konkret vurdering kommer til at de tilhører partene i fellesskap. Dette er fastslått i en rekke høyesterettsdommer, herunder Rt-1978-1352 flg, særlig s 1358 og Rt-1984-497 flg, særlig s 502 og 503. Lagmannsretten bemerker videre at man i dette tilfellet står overfor to parter der begge under hele samlivet oppebar enten arbeidsinntekter eller trygd. Partene står derfor i en annen stilling enn i "husmordommene", Rt-1975-220 og Rt-1980-1403. Lagmannsretten legger til grunn at partene så lenge samlivet bestod hadde hver sine spare- og lønnskonti som de disponerte alene. Det er ikke påvist at partenes økonomi var sammenfiltret på en slik måte at det ikke er mulig å fastslå hvem som eide hva. Spørsmålet blir da om de omstridte aktiva er innbrakt på en måte som gjør at de etter en konkret vurdering må antas å være i sameie mellom partene.
Aktivaene partene strides om, eiendommen Rognerud og fritidsbåten, er ervervet under samlivet. Lagmannsretten finner det godtgjort at begge aktiva ble ervervet med sikte på felles bruk for partene og sønnen. Hva eiendommen Rognerud angår fungerte den slik i nærmere ti år. Lagmannsretten legger således til grunn at Brodahl ikke kan høres med at initiativet til anskaffelsen av eiendommen i det alt vesentligste kom fra ham. Også fritidsbåten ble, inntil partene skilte lag i 1995, benyttet i fellesskap slik siktemålet var.
Kjøpekontrakten for eiendommen Rognerud er ikke fremlagt, men det er ikke omstridt at Brodahl alene undertegnet som kjøper. Også skjøtet ble utferdiget til ham alene. Det er ikke tvilsomt at kjøpesummen for eiendommen kr 590 000 ble finansiert ved et pantelån i Eidsberg sparebank på kr 370 000. Resten ble betalt kontant. På panteobligasjonen er Brodahl alene oppført som långiver. Lagmannsretten legger videre til grunn at kontantbeløpet ble tatt fra konti tilhørende Brodahl. Den vesentligste del, kr 203 000 kom fra hans sparekonto i Eidsberg sparebank. Det er fra begge parter anført at innestående på sparekontoen i betydelig grad kan henføres til inntekter fra travhester, dels salgsgevinster, dels innkjørte pengepremier. Med ett unntak er det tale om hester Brodahl var eier av. Unntaket gjelder en hest sønnen eiet og som ble solgt til slakt i desember 1991. Lagmannsretten legger til grunn at det var Brodahl som i det alt vesentlige stod for treningen og stellet av hestene, at han var alene om alle avgjørelser vedrørende hestene så som kjøp og salg m m og at de midler som ble skutt inn var hans. Moens befatning med hestene skjedde i det alt vesentlige mens partene bodde på Måstad og omfattet til foring og transport av trener i perioder Brodahl var fraværende på arbeid. Lagmannsretten er under noe tvil kommet til at hennes befatning med hestene var for perifer til at det kan tillegges vekt i den sammenheng det her er tale om. Det er på det rene at Moen ikke deltok direkte i noen del av finansieringen av kjøpet av eiendommen Rognerud.
Det er heller ikke omstridt at det var Brodahl, som av pengemidler tilhørende ham, dekket alle kostnader ved eiendommen, herunder betaling av renter og avdrag på pantelån, skatter- og avgifter m m. Videre var det Brodahl, som av midler tilhørende ham, finansierte byggingen av stall og garasje på eiendommen.
Moen har anført at Brodahls muligheter til å finansiere kjøpet av Rognerud, investeringene i garasje og stall samt dekke forpliktelsene i h h t pantelånet og andre kostnader tilknyttet eiendommen skyldes at hun av sine midler i de femten år samlivet varte dekket familiens kostnader til daglig underhold. Lagmannsretten legger til grunn at slik betaling av forbruksutgifter, etter en konkret vurdering, kan gi grunnlag for etablering av sameie, jf Tone Sverdrup, "Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv" s 379 flg. I nærværende sak er det på det rene at Brodahl, samboerperioden sett sett under ett, har hatt langt høyere lønnsinntekter enn Moe. Forskjellen i inntektsnivå var særlig markert frem til 1986. Hertil kommer at Brodahl, i motsetning til Moe, mottok betydelige likviditetstilskudd fra sin nære familie. På grunnlag av fremlagt dokumentasjon og vitneforklaringen fra Anne-Lise Wøien legger lagmannsretten til grunn at Brodahl, i januar 1986 mottok kr 100 000 fra moren som oppgjør for en gammel forpliktelse. Videre legges til grunn at han i januar 1988 mottok et betydelig beløp i arveforskudd. Det hersker noe uklarhet om beløpet var kr 100 000 eller kr 44 000, uten at dette er avgjørende. Avslutningsvis mottok han etter farens død i 1990 er arv på kr 215 588. Tilsammen dreier det seg om likviditetstilskudd på godt over kr 300 000. Lagmannsretten legger til grunn at Brodahl benyttet kr 100 000 av de mottatte midler til ekstraordinær nedbetaling på pantleånet og at en betydelig del av det resterende ble satt inn i eiendommen Rognerud og i fritidsbåten. Brodahl har etter lagmannsrettens syn i hele perioden samlivet besto hatt nok midler til å dekke alle kostnader tilknyttet eiendommen uten at det har gått ut over dekningen av hans andel av fellesutgifter. Hertil kommer at kostnader som renteutgifter, strøm og offentlige avgifter, som Brodahl har dekket alene, må kunne anses som fellesutgifter. Lagmannsretten er etter dette kommet til at Moes bidrag til partenes daglige livsopphold ikke avviker fra det Brodahl har bidratt med i slik grad at det gir grunnlag for etablering av sameie i eiendommen Rognerud. Lagmannsretten kan heller ikke se at er etablert slikt sameie ved avtale, felles forståelse partene i mellom eller ved bidrag i form av egeninnsats fra Moes side. Noe utløsningskrav på Moes hånd med grunnlag i sameie i eiendommen Rognerud er det da ikke grunnlag for.
Kjøpesummen for fritidsbåten, kr 190 000 ble i sin helhet finansiert med kontante midler, hvorav Moe bidro med kr 15 000 og Brodahl med det resterende. Moes anførsel om at hun må anses for sameier i båten for en andel ut over kontantinnskuddet på kr 15 000 er, i tillegg til at det er tale om en anskaffelse de var enige om og skulle benytte i fellesskap, begrunnet som for eiendommen Rognerud, nemlig at hun ved dekning av partenes utgifter til daglig livsopphold gjorde det mulig for Brodahl å spare sine midler. Lagmannsretten er ikke enig i Moens syn på dette punkt, og viser til drøftelsen ovenfor. Lagmannsretten bemerker i tillegg at Brodahls likviditetstilgang i årene samlivet bestod var tilstrekkelig til at han også kunne finansiere kontantinnskuddet i fritidsbåten uten at det gikk på bekostning av hans andel av fellesutgifter. Brodahl har akseptert at Moe skal ha tilbake kontantinnskuddet på kr 15 000 pluss renter.
Lagmannsretten bemerker avslutningsvis at et vederlagskrav også kan grunnes på ulovfestede restitusjonsprinsipper, jf Rt-1984-497 flg. Et slikt grunnlag er imidlertid ikke gjort gjeldende i nærværende sak.
Moe tilkjennes etter dette et beløp stort kr 15 350. Hertil kommer renter. Rentekravet, 12 % p a fra 9 mars 1996 er akseptert av Brodahl og legges til grunn.
Retten finner å kunne utforme felles slutning for hoved- og motanken.
Saksomkostninger:
Etter resultatet lagmannsretten er kommet til er saken for herredsretten er dels vunnet dels tapt, slik at hver av partene bør bære sine omkostninger for herredsretten, jf tvistemålsloven §174 første ledd.
Anken har ført frem, men lagmannsretten har funnet saken såvidt tvilsom at Brodahl ikke bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd. Lagmannsretten viser til at det har vært tvil om hvorvidt Moes medvirkning i hesteholdet muliggjorde finansieringen av kontantinnskuddet ved kjøpet av eiendommen Rognerud.
Motanken har vært forgjeves. Lagmannsretten finner at Moe, overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør dekke Brodahls omkostninger i anledning motanken. Advokat Resen-Fellie har lagt frem omkostningsoppgave hvoretter han i motanken krever saksomkostninger med kr 12 000. Omkostningsoppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Kjell Kristian Brodahl frifinnes mot å betale til Liss-Benthe Moe 15.350 -femtentusentrehundreogfemti- kroner med tillegg av 12 -tolv- prosent rente p a fra 9 mars 1996 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse. Herredsrettens dom pkt 2 stadfestes.
I hovedanken:
Hver part bærer sine saksomkostninger.
I motanken:
Liss-Benthe Moe dømmes til å betale saksomkostninger til Kjell Kristian Brodahl med 12.000 -tolvtusen- kroner, med tillegg av 12 -tolv- prosent rente p a fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.