LB-1997-1647
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-18 |
| Publisert: | LB-1997-01647 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-8697 A/34 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01647 A/01 |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Andreassen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Thor Gardarsson). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jørgen Brunsvig, 2. Konstituert lagdommer Eirik Akerlie, 3. Byfogd Hilde Kollbær Strømme |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §35a, §44a, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §34 |
Dom:
Saken gjelder daglig omsorg og samværsrett til partenes felles barn, C, født xx.xx.1994.
A og B ble samboere ved årsskiftet 1993-94 etter å ha kjent hverandre over en lengre periode. Hun flyttet da til hans leilighet i - - -s vei 33 i Oslo. Foreldrene delte på omsorgsoppgavene den første tiden etter fødselen. Et par måneder etter fødselen fikk A bekkenløsning. Dette medførte betydelige helseplager, som fortsatt i noen grad er til stede. B hadde i flere perioder permisjon o.l. fra sin stilling som - - - ved Ullevål sykehus for å ivareta omsorgsoppgavene overfor C. Arbeidsdelingen mellom partene i Cs to første leveår er i noen grad omtvistet.
Samboerforholdet opphørte 14 september 1996. Det hadde da i en periode vært problemer mellom partene. Bruddet ble endelig ved at B skiftet lås til leiligheten og nektet sin samboer å komme inn etter at hun hadde vært på besøk hos en venninne. Han ga neste dag uttrykk for at han angret sin opptreden. Det var imidlertid ikke grunnlag for å fortsette samboerforholdet. B insisterte på at C skulle bo fast hos ham. Etter et par uker greide A å skaffe seg en leilighet på sitt tidligere hjemsted, X.
C var nesten 2 1/2 år da bruddet mellom foreldrene skjedde. Hun er idag snart 4 1/2 år. C har hele tiden siden foreldrene flyttet fra hverandre bodd fast hos sin far. A har hatt samvær med C siden få dager etter opphøret av samboerforholdet. Avstanden fra X til Oslo er ca 10 mil. Det har derfor ikke vært praktisk med midtukesamvær. Helgesamværene er til gjengjeld blitt forlenget. Det siste halvannet år har hun hatt samvær med C annenhver uke fra onsdag ettermiddag til mandag morgen. Hun har videre hatt samvær fire uker i sommerferien og annenhver jul og påske.
Helseplagene førte til at A ikke kunne gå tilbake til sin tidligere stilling ved - - -s kantine. Hun er fortsatt under attføring, men helsetilstanden er nå betydelig bedret. Hun flyttet i november 1997 sammen med D, og giftet seg med ham i april 1998. De bor i en enebolig ca en mil fra X sentrum, hvor nærmeste barnehage og skole ligger. Han har en datter på 5 år fra tidligere og har samvær med henne annenhver helg m.v. As foreldre og søster er også bosatt i X. Søsteren har en datter som nå er 5 år.
B er nå heltidsstudent ved BI i Oslo. Han forventer å være ferdig utdannet diplomøkonom om ca 2 år. Han er enslig, men har en kjæreste. De har så langt ikke planer om å flytte sammen. Bs foreldre, bror og søster bor også i Oslo.
Da partene ikke ble enige om hvem C skulle bo hos fast, reiste B sak ved stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse 29 oktober 1996. I saksforberedende møte 20 januar 1997 ble partene enige om at C skulle bo hos B frem til hovedforhandlingen, og om omfanget av As samværsrett i denne perioden. Oslo byrett avsa dom i saken 6 mars 1997 med slik domsslutning: 1997 med slik domsslutning:
1. B skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.94.
2. A skal ha rett til samvær med C som følger:
Annenhver helg fra torsdag ettermiddag til mandag morgen.
Annenhver onsdag ettermiddag med overnatting til torsdag morgen.
Fire uker i sommerferien og annenhver jul og påske.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. A skal ha den daglige omsorgen for datteren C f: 28.03.94.
2. B gis rett til samvær med C som følger:
Annenhver helg fra torsdag ettermiddag til mandag morgen.
Annenhver onsdag ettermiddag med overnatting til torsdag morgen.
Fire uker i sommerferien og annenhver jul og påske.
3. A eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
B har tatt til motmæle og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Byrettens domsslutning pkt 1 og 2 stadfestes.
2. B eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 18 og 19 august 1998. Begge parter møtte med sine prosessfullmektiger. Partene avga forklaring. Den oppnevnte sakkyndige, psykolog Ståle W. Reigstad, overvar ankeforhandlingen frem til prosedyren og forklarte seg i tilknytning til sin rapport av 13 mars 1998. Det ble avhørt to vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Rapporten fra psykolog Reigstad er ny for lagmannsretten. Saken står for øvrig i alt vesentlig i samme stilling som for byretten. Nærmere enkeltheter fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Ved vurderingen av hva som er best for barnet, må det legges vekt på hvordan C kan oppnå best samlet foreldrekontakt. A vil være hjemmeværende dersom hun får den daglige omsorgen, og dermed kunne ta seg mer av C enn det B vil ha anledning til. C kan dermed tilbringe mindre tid i barnehage eller skolefritidsordning enn dersom hun bor fast hos far. A er villig til å samarbeide om utvidet rett til samvær for B. C har sterk følelsesmessig tilknytning til mor.
Det er liten risiko ved miljøskiftet dersom C skal bo fast hos mor. C har hatt omfattende samvær med mor over lengre tid. C har knyttet kontakt med mors familie og har venner i X. Blant annet har hun god kontakt med sin kusine. Det er andre barn i det området hvor mor bor. C er sikret plass et par dager i uken i korttidsbarnehage i X. Omsorgsmulighetene fremover er det sentrale. A er nå gift. C vil hos mor kunne vokse opp i stabile forhold og med et trygt nærmiljø.
I rapporten fra den sakkyndige er status quohensynet tillagt for stor vekt. Risikoen ved miljøskifte er liten i dette tilfellet. Heller ikke i rettspraksis er denne risiko uten videre tillagt vesentlig betydning, jf f. eks. Rt-1979-833. Foreldrenes personlige egenskaper er ikke tilstrekkelig vurdert. Noe høyere utslag på symptom- og belastningstesten (CBCL: Child Behavior Check List) basert på opplysninger fra mor enn fra far kan skyldes at C maser mest på den av foreldrene som hun er mest trygg på.
Det er ingen holdepunkter for at tapet ved ikke å få den daglige omsorgen vil føles tyngre for far enn for mor. Det må også legges vekt på at nåværende ordning ble etablert ved rettsbrudd fra fars side.
Ankemotparten, B, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Det vil være best for C fortsatt å bo fast hos far. Far har utøvet en vesentlig del av omsorgen frem til nå og prioriterer omsorgen for C meget høyt. C har bodd i - - -s vei 33 i hele sitt liv. Hun trives godt i barnehagen, som ligger like ved boligen. Hun har flere venner i nabolaget og har god kontakt med fars familie, som også bor i Oslo.
Når foreldrene står såvidt likt når det gjelder følelsesmessig kontakt med C, personlige egenskaper og omsorgsevne, må risikoen ved miljøskifte tillegges stor vekt. Risikoen ved miljøskifte er i rettspraksis ofte tillagt avgjørende betydning når det ikke foreligger sterke grunner i motsatt retning, jf f. eks. Rt-1953-1374, Rt-1984-268, Rt-1985-179 og Rt-1985-467. Det vil være uheldig å bryte C opp fra den etablerte ordning, som fungerer godt. Den sakkyndige har etter sin forklaring i retten vurdert partenes personlige egenskaper, men ikke funnet forhold av særlig betydning for spørsmålet om hvem som skal ha den daglige omsorgen.
Det vil ikke gi bedre samlet foreldrekontakt dersom mor skulle overta omsorgen. God kontakt med begge biologiske foreldre er det vesentlige. Som følge av reiseavstanden mellom foreldrenes bosteder og fars studier, og etter hvert arbeidssituasjon, vil det ikke være mulig for ham eventuelt å ha midtukesamvær, eller forlenget helgesamvær. Kontakten med den av foreldrene som ikke har den daglige omsorg, ville dermed bli tilnærmet halvert. Gjeldende samværsordning fungerer godt.
Det bestrides at Bs opptreden da samlivbruddet fant sted er av betydning. Det erkjennes at hans fremgangsmåte overfor A Gøttland den 14 september 1996 fremstod som brå. Han angret seg umiddelbart og tilbød ankemotparten å flytte tilbake, eventuelt å hjelpe henne med å skaffe seg egen leilighet i nærheten. Han bidro til å etablere en samværsordning så raskt som mulig.
Omsorgen for C har styrt mønsteret for Bs liv siden hun ble født. Det ville bli et svært sterkt tap for ham dersom han ikke lenger skulle ha den daglige omsorgen, jf f. eks. Rt-1985-197.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelse.
Avgjørelsen av hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorg, d.v.s. som barnet skal bo hos fast, skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet, jf barneloven §35a, jf §34 tredje ledd fjerde punktum. Spørsmålet må avgjøres på grunnlag av en konkret, skjønnsmessig helhetsvurdering.
På bakgrunn av partenes forklaringer for lagmannsretten og den sakkyndige rapport utarbeidet av psykolog Ståle W. Reigstad m.v. har lagmannsretten et klart inntrykk av at begge parter er godt egnet til å ha den daglige omsorgen for C. Det fremstår som om begge har en meget god og nær kontakt med C og god evne til å ivareta datterens behov. Begge parter har bestrebet seg på å samarbeide om samvær og skjerme C i forhold til konflikten om hvem som skal ha den daglige omsorgen.
C har helt fra hun ble født bodd i - - -s vei 33 i Oslo. Etter samlivsbruddet mellom foreldrene i september 1996 har hun bodd fast hos B. Det fremstår som om C idag har en trygg og velordnet tilværelse. Psykolog Ståle W. Reigstad har i sin rapport for lagmannsretten angitt at C er en velfungerende og trolig psykisk sterk jente.
B har hatt en sentral rolle i omsorgen for C siden hun ble født. Han har i de senere årene vært den viktigste omsorgspersonen i det daglige. Helt fra tidlig i 1995 har C gått i - - - barnehage, som ligger like ved farens leilighet. A opplyste i sin partsforklaring at C ved et par anledninger i den senere tid hadde gitt uttrykk for at hun ikke har lyst til å gå i barnehagen. Etter lagmannsrettens oppfatning fremstår dette likevel ikke som uttrykk for at C mistrives i barnehagen. Det fremgår av partsforklaringen fra B og vitneforklaringer at C leker mye med andre barn i nabolaget i - - - s vei 33. Hun har også ellers et godt sosialt nettverk i Oslo, herunder mye kontakt med farens familie. Ved skolestart om to år vil hun kunne begynne på - - - skole, som ligger kort vei fra farens leilighet.
A har bodd i X siden høsten 1996, og i sin nåværende bolig siden noe før årsskiftet 1997/98. Gjennom de utvidete helgesamvær og ferier m.v. har C trolig beholdt like nær følelsesmesig kontakt med sin mor som sin far. C er godt kjent med morens hjemmemiljø. Hun har mye kontakt med morens familie, herunder sin kusine på fem år. Derimot har hun så langt i mindre grad fått kontakt med barn på samme alder i nærmiljøet hos moren. Avstanden fra morens bolig til barnehage og skole er relativt lang. Da moren eventuelt vil være hjemme på heltid de nærmeste år, og det går skolebuss fra hennes bolig, har de nevnte forhold imidlertid uansett liten betydning.
A har giftet seg og B har fått kjæreste siden saken ble behandlet i byretten. De foreliggende opplysninger tilsier at partenes nye forhold i alt vesentlig har skapt nye, positive tilknytninger for C.
Det vil alltid foreligge usikkerhet ved vurderingen av omsorgssituasjonen i fremtiden. Det fremstår som om begge parter har en relativt stabil livssituasjon, og prioriterer hensynet til C meget høyt. Lagmannsretten finner derfor ikke grunnlag for å legge vekt på mulig usikkerhet i denne forbindelse. Oppvekstmiljøet hos henholdsvis far og mor vil være forskjellig. Det foreligger imidlertid ikke indikasjoner på at C har særlige behov som kan tilfredsstilles best hos en av dem. Barnets kjønn tillegges ikke særlig vekt.
Lagmannsretten er kommet til at hensynet til størst mulig samlet foreldrekontakt ikke er noe tungtveiende argument for endring av den daglige omsorgen. Også om C skulle bo hos sin mor, ville hun gå i deltidsbarnehage. Om to år vil hun begynne på skolen. Det tillegges ikke vesentlig vekt at mor eventuelt vil kunne være hjemmeværende og dermed ha noe mer tid til å være sammen med C enn det far har anledning til. Ingen av partene har reist tvil om den annens vilje til å sikre omfattende samværett for den som ikke har den daglige omsorgen. C har idag omfattende samvær med sin mor. Fars utdannelse og sannsynlig fremtidig arbeidssituasjon medfører at han, som følge av reiseavstanden, vanskelig ville kunne ha samvær annet enn i helger og ferier dersom mor skulle ha den daglige omsorgen. C ville følgelig i et slikt tilfelle få mindre kontakt med den av foreldrene som ikke har den daglige omsorgen, enn situasjonen er idag. Det er mer usikkert hvordan partenes livssituasjon vil være om to år, når C begynner på skolen.
Etter en samlet vurdering er lagmannsretten - i likhet med den sakkyndige - kommet til at B fortsatt bør ha den daglige omsorgen for C. På bakgrunn av erklæringen fra den sakkyndige og hans referat fra samtaler med ansatte i - - - barnehage samt parts- og vitneforklaringer fremstår det som om hun idag har en trygg og velordnet tilværelse. I denne situasjonen bør man etter lagmannsrettens oppfatning unngå å utsette et så lite barn for den risiko for belastning som vil foreligge ved flytting til et nytt miljø. Hun ville ved flytting oppleve at kontakten med personer som idag har stor betydning for henne, blir redusert. Hun vil videre være avhengig av å knytte nye relasjoner til andre barn og voksne i mors nærmiljø, ansatte og barn i ny barnehage, fritidsaktiviteter m.v. Flytting ville innebære en risiko for ustabilitet.
Det bemerkes at lagmannsretten ikke har hatt opplysninger som gir grunnlag for å konstatere forskjeller i partenes personlige egenskaper som bør tillegges vesentlig vekt ved vurderingen. De forskjeller som er beskrevet med hensyn til hver av partenes samspill med C under besøk fra den sakkyndige er små og kan være situasjonsbetingede. Beskrivelsene i rapporten, herunder av observasjonene til de ansatte i - - - barnehage, underbygger dette. Lagmannsretten har merket seg at B i forbindelse med samlivbruddet mellom partene opptrådte på en måte som påførte både A og C en unødig stor belastning. På bakgrunn av opplysningene om hans etterfølgende opptreden m.v., er lagmannsretten kommet til at episoden ikke tillegges særlig betydning.
Den reelle konflikten gjelder spørsmålet om hvem barnet skal bo hos fast. Partene har imidlertid nedlagt påstand om fastsettelse også av samværsrett. Avgjørelse om samværsrett skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf barneloven §44a tredje ledd fjerde punktum.
Lagmannsretten finner at det er av vesentlig betydning for C at hun bevarer den nære og trygge kontakten også med sin mor. A har idag samvær med C annenhver helg fra onsdag ettermiddag til mandag morgen, fire uker i sommerferien og annenhver jul og påske. Partene har videre vært fleksible når det gjelder å avtale endringer ved behov. Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at samværsordningen fortsatt bør være i overensstemmelse med dagens ordning. På grunn av reiseavstanden mellom foreldrenes bosteder, vil midtukesamvær normalt være for anstrengende for C. Lagmannsretten konstaterer at partene har funnet frem til en god samværsordning.
Når C starter på skolen i august 2000, vil det ikke være praktisk med utvidete helgesamvær. Reduksjonen i antall dager med samvær i tilknytning til helgene kan delvis kompenseres ved noe utvidet samvær i perioder med skolefri. Spørsmålet ble tatt opp av lagmannsretten under ankeforhandlingene, men uten at partene kunne skissere forslag til løsninger nå.
Skolestart ligger et par år frem i tid. Det vil alltid foreligge usikkerhet om partenes livssituasjon så langt frem i tid. På bakgrunn av partenes felles forståelse for behovet for omfattende samvær, og den evne til fleksibilitet som er utvist, er lagmannsretten kommet til at det ikke bør fastsettes klare rammer for gjennomføringen av utvidet samvær i tilknytning til skolefri m.v. nå. Domskonklusjonen - for såvidt angår samværsretten - utformes derfor tilsvarende den eksisterende ordning, og vil trolig bare kunne følges frem til C begynner på skolen.
Etter dette blir pkt. 1 og 3 i domsslutningen i byrettens dom å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig med byretten i avgjørelsen av omkostningsspørsmålet. Da domskonklusjonen i byrettens dom gir en mindre omfattende samværsrett enn det som er blitt praktisert, og som fremstår som den beste ordningen i dagens situasjon, avsier lagmannsretten ny domskonklusjon overensstemmende med den ordning som har gjeldt i det siste halvannet år.
Da B ikke har fått medhold fullt ut i forhold til sin påstand angående samværsretten, kan anken ikke anses å ha vært forgjeves. I samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 annet ledd pålegges likevel A delvis å erstatte Bs omkostninger for lagmannsretten. Anken har bare ført frem i et punkt av mindre betydning, som i liten grad har vært omtvistet. B har krevet dekket saksomkostninger med kr 16740,-. Saksomkostningene fastsettes etter dette skjønnsmessig til kr 12000, som i sin helhet utgjør salær. Oppnevnelsen av den sakkyndige er skjedd i begge parters interesse, og utgiftene bør etter omstendighetene deles mellom partene. B har fått innvilget fri sakførsel. A pålegges på denne bakgrunn å betale de idømte saksomkostninger til det offentlige, men slik at hun må betale direkte til B tilsvarende hans egenandel. Egenandelen utgjør kr 300.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom, domsslutningens pkt. 1 og 3, stadfestes.
2. A skal ha rett til samvær med C som følger:
Annenhver uke fra onsdag ettermiddag til mandag morgen.
Fire uker i sommerferien og annenhver jul og påske.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom til B 300 -trehundre- kroner og til det offentlige 11.700 -ellevtusensjuhundre- kroner.