LB-1997-2152
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-18 |
| Publisert: | LB-1997-02152 |
| Stikkord: | Eiendomsskatt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Fredrikstad byrett Nr. 96-01262 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02152 A/01 - Anket til Høyesterett; byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestet, se HR-1999-00020 A. |
| Parter: | Ankende part: Fredrikstad kommune v/ ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Lars Tobiassen). Motpart: Yngvar Bøckmann AS, v/ styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Thorvald Fredrik Grindstad). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Øystein Hermansen, formann, 2. Lagdommer Jørgen Brunsvig, 3. Konstituert lagdommer Eirik Akerlie med 2 fagkyndige meddommere |
| Lovhenvisninger: | Eigedomsskattelova (1975) §4, Byskatteloven (1911) §5, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §18, §19, §20, §21, §22, §33, §8, §9, Eigedomsskattelova (1975) |
Saken gjelder tvist om maskiner - vesentlig oppstilt i tre produksjonslinjer - i en industribedrift skal medtas i takstgrunnlaget for eiendomsskatt etter lov om eigedomsskatt til kommunane av 6 juni 1975 nr 29 (eigedomsskattelova) §4 annet ledd.
Harbornveien 50 ligger i industriområdet Øra i Fredrikstad kommune. Eiendommen tilhører eiendomsselskapet Yngvar Bøckmann AS, men er i sin helhet leiet ut til Brødrene Bøckmann AS. Sistnevnte selskap har i en årrekke drevet med glassmestervirksomhet, herunder produksjon av isolerglass. Brødrene Bøckmann AS var opprinnelig et datterselskap til eiendomsselskapet. I 1993 ble Brødrene Bøckmann AS overdratt til et fransk konsern.
På eiendommen Harbornveien 50 ble det i 1987 oppført et såkalt kombinasjonsbygg i stål på 13.000 kvm. Etter en påbygning har bygget i dag et samlet areal på hele 16.400 kvm. Lokalene har helt fra oppførelsen vært benyttet til produksjon av isolerglass m.v. Produksjonen er sterkt automatisert og skjer i hovedsak ved tre parallelle produksjonslinjer samlet i en hall på i størrelsesorden 8.000 kvm. Anlegget er blant de største produksjonsenhetene for isolerglass i Europa.
Bygget består videre av fire mindre haller med kjøreporter. Hallene inneholder henholdsvis engroslager, glassmesterverksted, produksjon av aluminiumsfasader (avdeling for Aluminium og PVC) samt noe spesialisert isolerglassproduksjon med eldre maskinutstyr. Mellom hovedhallen og de fire mindre hallene er det en bred transportgate. Ved siden av en av de mindre hallene ligger det kontordel på ca 965 kvm. med fasade mot Habornveien. Det er også noen få enkle kontorer i et par av produksjonshallene.
Taket i Habornveien 50 bæres av et system av stålsøyler. Innerveggene består av stålplater festet i noen av stålsøylene. Ytterveggene i bygget er isolert. Oppvarmingen skjer gjennom et rørsystem med fjernvarme. To kompressorer produserer trykkluft som gjennom et rørsystem blir transportert til maskiner og uttak for verktøy. I flere av hallene er det montert traverskraner oppunder taket.
Fredrikstad kommune gjennomførte i 1995 taksering av industrielle anlegg for å fastsette grunnlaget for eiendomsskatt. Eiendomsskattetaksten for Habornveien 50 ble satt til kr 63750000. Av dette utgjorde takstverdien for produksjonsutstyr kr 18750000,-.
Etter klage fra Yngvar Bøckmann AS traff kommunen vedtak om overskattetakst 16 oktober 1996. Skattetaksten ble der satt til kr 56100000,-. Overskattetakstnemdas vedtak var i overensstemmelse med ny verditakst for eiendomsskattetaksering avgitt av takstmennene Kjell Langgård (bygningssakkyndig) og Dag Edler (maskinsakkyndig). Produksjonsutstyret var der verdsatt til totalt kr 16100000,-.
Reduksjonen i verdsettelsen av produksjonsutstyret i forhold til eiendomsskattetaksten fra 1995 skyldes at maskiner og utstyr i glassmesterverkstedet og avdelingen for Aluminium og PVC ble holdt utenfor ved overtaksten. Videre var småmaskiner og enkeltstående maskiner som ble ansett som umoderne tatt ut av takstgrunnlaget. Takstverdien på kr 16100000,- inkluderer verdien av fire traverskraner og to kompressorer.Yngvar Bøckmann AS har akseptert at dette utstyret medtas i grunnlaget for eiendomsskatt. Kompressorene eies av produksjonsselskapet, Brødrene Bøckmann AS. Tvisten gjelder om maskinene i de tre produksjonslinjene i hovedhallen skal medtas i takstgrunnlaget for eiendomsskatt.
Fredrikstad byrett avsa dom i saken 15 mai 1997 med slik slutning:
1. Fredrikstad kommunes overskattenemds vedtak av 30. september 1996 oppheves forsåvidt gjelder maskiner/maskintekniske anlegg. Ved ny ansettelse av takstverdien medtas kun 4 stk traverskraner og 2 stk luftkompressorer.
2. Fredrikstad kommune dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen å betale Yngvar Bøckmann A/S saksomkostninger med kr 35.000 - kronertrettifemtusen.
Fredrikstad kommune har i rett tid påanket dommen. Yngvar Bøckmann AS har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Fredrikstad 27 og 28 januar 1998. Lagmannsretten var satt med to fagkyndige meddommere. Fredrikstad kommune var representert ved næringskonsulent Rune Antonsen, som avga forklaring som vitne. Styreformann Gunnar Sten-Bøckmann møtte som lovlig stedfortreder for Yngvar Bøckmann AS og avga forklaring. Det ble avhørt ytterligere to vitner. Retten foretok befaring av eiendommen. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for byretten. De nærmere enkeltheter fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Den ankende part, Fredrikstad kommune, har i det vesentlige anført:
Overskattetakstnemdas vedtak er gyldig. Maskinene i linjeproduksjon i isolerglassavdelingen skal medtas i takseringsgrunnlaget. Skatteobjektet er anlegget i sin helhet. Produksjonslinjene hører økonomisk, forretningsmessig og funksjonelt sammen med eiendommen for øvrig. Bygget er spesialutformet og dimensjonert for industriell produksjon av isolerglass. Det vises til at konkurransesituasjonen nødvendigjør svært store produksjonsenheter. Det er en utpreget samhørighet mellom utformingen av bygget og de tre produksjonslinjene. Spesialtilpasningen fremgår av takhøyde, installasjonen av traverskraner, kompressorer, kjøreporter m.v.
Det finnes ikke tilsvarende bygning i regionen med hensyn til størrelse eller utforming. Endret bruk av bygningen krever kostnadskrevende ombygning og vil ikke være regningssvarende. Utleie ville kreve at bygningen ble oppdelt på en helt ny måte da ingen enkelt virksomhet ville ha behov for så store lokaler. Nye leietakere ville vanskelig kunne nyttegjøre seg installasjoner som f. eks. alle traverskranene.
Produksjonen skjer ved hjelp av kostnadskrevende, store og tunge maskiner som må stå i linje. Flytting av produksjonen ville kreve at maskinene ble installert i et tilsvarende utformet spesialbygg. Produksjonsutstyret karakteriserer anlegget. Den faste eiendom, herunder anlegget, er skatteobjektet etter eiendomsskatteloven. Det er derfor uten betydning om henholdsvis bygningsmasse og maskinene i produksjonslinjene har ulike eiere.
Dersom produksjonslinjene i lokalene til Yngvar Bøckmann AS skulle unntas fra grunnlaget for eiendomsskatt, ville dette innebære et brudd på likhetsprinsippet, både i forhold til skattytere i Fredrikstad kommune og i landet ellers. Fredrikstad kommune har benyttet erfarne takstmenn som har hatt tilsvarende oppdrag også for en rekke andre kommuner.
Fredrikstad kommune har nedlagt slik påstand:
1. Fredrikstad kommune frifinnes.
2. Fredrikstad kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, Yngvar Bøckmann AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Overskattetakstnemdas vedtak er ugyldig som følge av feil rettsanvendelse. Legalitetsprinsippet begrenser hva som kan medtas i takstgrunnlaget ved eiendomsskatt. Nemda har gått utenfor sin materielle kompetanse. Selv om maskiner er oppstilt for linjeproduksjon, er disse ikke uten videre en del av grunnlaget for eiendomsskatt.
Gjennom rettspraksis er det oppstilt vilkår for når arbeidsmaskiner kan medtas etter eigedomsskattelova §4 annet ledd siste punktum. For at maskinene skal anses som "ein part av sjølve foretaket", må det i utgangspunktet foreligge spesielle bygningsmessige forhold som knytter de enkelte maskiner til bygningen. Maskinene i produksjonslinjene er medtatt i takstgrunnlaget uten en tilstrekkelig vurdering av utformingen av bygget. Kombinasjonsbygget er ikke spesialtilpasset isolerglasproduksjon. Det eneste særpreg er byggets størrelse.
Habornveien 50 er oppført som et moderne kombinasjonsbygg. Ved prosjekteringen er det lagt vekt på at bygget også kan benyttes til alternative virksomheter, f. eks. utleie til flere virksomheter innenfor produksjon, lager e.l. dersom isolerglassproduksjonen skulle bli innskrenket eller opphøre.
Gulvet er plant. Rominndelingen er gjennomført ved at stålplater er skrudd fast til søylene. Rominndelingen kan dermed endres uten at det påløper vesentlige kostnader. Kjøreportene i enden av de fire mindre hallene og transportgaten sentralt i bygget muliggjør enkel adkomst til en rekke separate enheter. Det er enkelt å installere ytterligere kjøreporter. Traverskranene gjør bygget attraktivt for mange typer virksomheter. Takhøyden tilsvarer vanlig standard med 8 meter i arealer med traverskraner og ellers 4 meter. Kompressorstasjonen er ikke særpreget eller vesentlig for isolerglassproduksjon. Det er mulig å bygge ytterligere kontorer i hallene slik at disse kan benyttes til selvstendige virksomheter. Øraområdet er attraktivt for mange typer næringsvirksomhet. Eksisterende leienivå - kr 400 pr. kvm. - tilsier at alternativ bruk etter eventuelle nødvendige ombygninger vil bli regningssvarende.
De aktuelle arbeidsmaskiner kan ikke ses som en integrert del av anlegget, d.v.s. den faste eiendom slik dette er definert i eigedomsskattelova §4 annet ledd. Etter rettspraksis må den økonomiske og forretningsmessige tilknytning mellom maskiner og bygning være forankret i noe fysisk. Det foreligger ikke spesielle bygningsmessige forhold som knytter de enkelte maskiner i produksjonslinjene til bygningen. Det er ikke foretatt spesiell fundamentering eller utsparing av hensyn til maskinene. Selv om enkelte av maskinene er fastskrudd, er dette bare for å sikre stabilitet i produksjonslinjene, og uansett ikke avgjørende rettslig sett. De aktuelle maskiner har relativt sett begrenset vekt. Ingen veier over ett tonn. Den enkelte maskin har også begrenset størrelse. Opprinnelig ble isolerglass produsert ved mer håndverksmessig drift. Maskinell linjeproduksjon er en konsekvens av automatiseringen. Maskinene er enkle å flytte, og dette blir dels også gjort.
Et tilleggsmoment er at tilknytningen mellom den faste eiendom og produksjonslinjene blir ytterligere svekket som følge av at bygget blir utleid til, og at produksjonsmaskinenen eies av, en virksomhet med helt andre eierinteresser enn Yngvar Bøckmann AS. I de tilfelle hvor det etter rettspraksis har vært grunnlag for å medta arbeidsmaskiner i takstgrunnlaget, har det dreiet seg om særpregete maskiner og anlegg, f. eks. tunge og omfangsrike maskiner som smelteovner og presser plassert i spesialtilpassete bygninger, jf Utv. bd. II s. 794 (HRD) (Porsgrund Metallverk), mølle, jf Rt-1919-562 (Bjørsvig melforretning) eller elektrolyseanlegg, jf Rt-1934-465 (AS Rjukanfoss).
Nærværende sak har derimot større likhet med Rt-1924-922 (Nydalens Compagnie) hvor et stort antall vevstoler, spinnemaskiner m.v. var plassert i store saler. Disse ble holdt utenfor takstgrunnlaget etter daværende byskattelov §5 annet ledd. Høyesterett la vekt på at bygningene ikke var oppført med sikte på installasjon av slike arbeidsmaskiner og ikke hadde noen særpreget utforming av hensyn til maskinene, at maskinene kunne ha vært plassert i mindre rom m.v. Heller ikke i Habornveien 50 er maskiner og bygning knyttet til hverandre på en måte som gjør at maskinene kan anses som en integrert del av virksomheten. Den relativt begrensete størrelse på maskinene og mulighetene til å flytte på disse - selv om de dels var fastskrudd i gulvet - ble også tillagt vesentlig vekt i Rt-1933-1182 (Moestues trykkeri). Ytterligere vises blant annet til dommer inntatt i Utv. bind III s. 54 (papirposeproduksjon m.v.) og s. 630 (trykkeri) samt Eiker, Modum og Sigda herredsretts dom av 14 mars 1995 (trevarefabrikk).
Yngvar Bøckmann AS har nedlagt slik påstand:
1. Fredrikstad byretts dom stadfestes.
2. Fredrikstad kommune tilpliktes til innen to uker fra dommens forkynnelse å erstatte Yngvar Bøckmann AS selskapets saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Etter eigedomsskattelova §33 første ledd trådte eiendomsskatteloven i kraft 1 januar 1976, med unntak av enkelte angitte bestemmelser, herunder §8 og §9 (om prinsipper for verdsettelsen) og §18, §19, §20, §21 og §22 (om saksbehandling og rettslig prøving). Eigedomsskattelova §4 er ikke nevnt blant de bestemmelser som fikk utsatt ikrafttredelse.
Etter §33 annet ledd gjelder enkelte bestemmelser i byskatteloven av 18 august 1911 nr. 9 inntil videre, herunder §5. Eigedomsskattelova §4 annet ledd og byskatteloven §5 annet ledd regulerer etter sin ordlyd samme spørsmål. Formålet med utsatt ikrafttredelse av enkelte bestemmelser i 1975-loven var ønsket om å samordne takseringen av faste eiendommer til bruk henholdsvis ved formues- og inntektsskatt og eiendomsskatt, jf Ot prp nr 44 (1974-75) s. 10. På denne bakgrunn ble det besluttet at bestemmelsene i eiendomsskatteloven om beregningen av skattegrunnlaget (verdsettelsesprinsippene) og visse saksbehandlingsregler ikke skulle tre i kraft samtidig med resten av loven, jf også NOU 1996:20 Ny lov om eiendomsskatt s. 16. Henvisningen i eigedomsskattelova §33 annet ledd må derfor etter lagmannsrettens oppfatning være ment bare å gjelde byskatteloven §5 første ledd, som omhandler generelle prinsipper for verdsettelsen av faste eiendommer. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at spørsmålet om maskiner inngår i takseringsgrunnlaget må avgjøres på grunnlag av eigedomsskattelova §4 annet ledd. For ordens skyld nevnes at overskattetakstnemda i sitt vedtak har en generell henvisning til eiendomsskatteloven av 1975 som hjemmel for vedtaket.
Objektet for eiendomsskatt er i utgangspunktet den faste eiendom. For "verk og bruk", herunder fabrikker, gjelder en særlig avgrensning etter eigedomsskattelova §4 annet ledd tredje og fjerde punktum. Lagmannsretten finner at lokalene i Haborveien 50 med tilhørende produksjonslinjer på bakgrunn av størrelse og utforming omfattes av lovens begrep "verk og bruk". Dette er som nevnt en av Europas største produksjonenheter for isolerglass.
Eigedomsskattelova §4 annet ledd tredje og fjerde punktum lyder: Bygningar og anlegg skal reknast saman med verket eller bruket når dei høyrer til eller trengst i verksdrifta. Arbeidsmaskinar og tilhøyrsle og ting som kan setjast i klasse med slikt, skal derimot ikkje reknast med utan tingen er ein part av sjølve foretaket.
Anlegg skal følgelig inngå i skattegrunnlaget "når dei høyrer til eller trengst i verksdrifta" Hovedspørsmålet blir etter dette om maskinene i de tre produksjonslinjene for isolerglass i hovedhallen er en del av "sjølve foretaket" i eiendomsskatteloven forstand. Lovens ordlyd gir begrenset veiledning. Den tidligere lovbestemmelsen i byskatteloven §5 annet ledd er ment videreført ved eigedomsskattelova §4 annet ledd. Etter byskatteloven §5 annet ledd var det blant annet et vilkår at maskinene var "nødvendige for anlæggets øiemed". For arbeidsmaskiner ble det oppstilt som tilleggsvilkår at de "utgjør en integrerende del av anlægget".
Ordlyden i eigedomsskattelova §4 annet ledd og lovens forhistorie tilsier etter lagmannsrettens oppfatning at det kreves et sterkt tilknytningsforhold mellom maskinene og den fast eiendom - slik denne er definert i eigedomsskattelova §4 annet ledd - for at produksjonsmaskiner kan inngå i takstgrunnlaget. Lovforarbeidene synes ikke å gi særlig veiledning når det gjelder det aktuelle spørsmål.
Da eigedomsskattelova §4 annet ledd innebærer en videreføring av bestemmelsen i byskatteloven §5 annet ledd, vil rettspraksis etter den tidligere lovbestemmelsen fortsatt være av betydning. Av rettspraksis fremgår at det ikke bare er lagt vekt på om maskinene rent fysisk er integrert i anlegget, men særlig om det foreligger en sterk økonomisk og forretningsmessig tilknytning mellom maskinene og anlegget for øvrig, jf særlig Rt-1934-465 (Rjukanfoss) og Utv. bind II s. 794 (Porsgrund Metallverk), og på den annen side Rt-1924-922 (Nydalens Compagnie) og Rt-1933-1182 (Moestues trykkeri). Spørsmålet avgjøres ved en konkret skjønnsmessig vurdering.
Habornveien 50 ble oppført med sikte på at lokalene skulle benyttes til moderne, automatisert produksjon av isolerglass. Hovedhallen har en særpreget dimensjonering. Den er i størrelsesorden 8.000 kvm. Takhøyden er på 8 meter. Lokalet er langstrakt og tilpasset linjeproduksjon. Enkelte av maskinene er fastmontert i gulvet. Det er etablert kjøreramper i hver av endene på hovedhallen slik at råstoffer kan fraktes inn i den ene enden og ferdige produkter kan fraktes ut i den andre enden. I hver av endene av hovedhallen er det videre arealer for mellomlagring m.v.
Hovedhallen fremstår etter lagmannsrettens oppfatning som spesialtilpasset til de tre produksjonslinjene for isolerglass. Store lokaler er nødvendig ved isolerglassproduksjon blant annet som følge av at et av råstoffene er store glassplater som blir tilskåret og bearbeidet. Også sluttproduktet har normalt relativt betydelig størrelse. Bredden på hallen muliggjør tre parallelle produksjonslinjer. Det er tre traverskraner i taket med lange løpebaner i hallens lengderetning. Kranene har en betydelig spennvidde - henholdsvis 20 og 12 meter.
Produksjonslinjene i hovedhallen er kjernen i virksomheten. Maskinene er avanserte og kostbare. Beløpene fastsatt av overskattetakstnemda er ikke bestridt. Hver av produksjonslinjene er plassert under en kran. Produksjonslinjene inneholder 4 maskinstasjoner, som er innbyrdes avhengige for å fremstille produktet. Funksjonelt må derfor maskinene i hver av linjene ses som et hele. Lagmannsretten legger derfor mindre vekt på at den enkelte maskin har relativt begrenset vekt og kan flyttes eller skiftes ut på en forholdsvis enkel måte.
Dersom produksjonen skulle flytte, ville dette kreve en bygning som i hovedtrekk har tilsvarende størrelse og utforming som hovedhallen, med tillegg av kontorlokaler og lokaler for andre støttefunksjoner. Av konkurransemessige hensyn må driftsenheten ha et betydelig omfang. Samlet sett vil det følgelig være behov for meget betydelige arealer. Kravene til produksjonsarealenes størrelse, behovet for kraner, kjøreramper m.v. innebærer at det vil være meget vanskelig å finne eksisterende lokaler som kan tilpasses den aktuelle isolerglassproduksjon. Det er imidlertid neppe behov for at de tre produksjonslinjene står i samme hall. Kostnadene ved å etablere produksjonen på et nytt sted vil etter lagmannsrettens oppfatning bli meget betydelige.
Dersom driften skulle bli flyttet, vil det neppe være grunnlag for å benytte hovedhallen m.v. til annen produksjonsvirksomhet slik lokalene er utformet i dag. Etter lagmannsrettens oppfatning vil utleie til annen virksomhet kreve at ikke minst hovedhallen, blir oppdelt i mindre enheter. Det vil trolig være behov for å bygge nye skillevegger, enkelte kjøreporter og i tillegg kontorenheter i tilknytning til enkelte av lokalene. Samtlige traverskraner vil på grunn av størrelsen og plasseringen vanskelig kunne utnyttes fullt ut ved utleie av bygget.
På den annen side er det klart at slike kraner er attraktive for flere typer bedrifter. Ombygging av et slikt kombinasjonsbygg kan gjennomføres på en enklere måte, og er mindre kostnadskrevende enn for mange andre typer industrilokaler. Muligheten til alternativ utnyttelse ble tillagt vekt da bygget ble oppført.
Endret bruk vil etter lagmannsrettens oppfatning likevel kreve ombygningningskostnader av relativt betydelig omfang. I tillegg til ombygningskostnader vil det også oppstå tap som følge av at det vil ta tid å finne tilstrekkelig mange nye leietakere.
Dersom maskinene i de tre produksjonslinjene skulle bli flyttet til andre lokaler, ville det etter lagmannsrettens oppfatning samlet sett oppstå uforholdsmessige kostnader og tap.
Eiendommen Habornveien 50, med tilhørende bygningsmasse, og maskinene eies av ulike rettssubjekter. Siden 1993 har det, som nevnt, stått forskjellige eierinteresser bak henholdsvis Yngvar Bøckmann AS og Brødrene Bøckmann AS. Eiendomsskatten er en objektskatt knyttet til fast eiendom, med de presiseringer og tillegg av dette begrep som fremgår av eigedomsskattelova §4. Lovens ordning tilsier at eiendomsskattens størrelse for det enkelte skatteobjekt ikke uten videre kan være avhengig av om f. eks. produksjonsmaskiner blir skilt ut eller overdratt til et annet selskap, om maskinene er leiet e.l. Etter lagmannsrettens oppfatning vil det forhold at produksjonsutstyr er eiet av andre enn den som eier den faste eiendommen etter omstendighetene kunne ha betydning for vurderingen av om det foreligger et tilstrekkelig tilknytningsforholdet etter eigedomsskattelova §4 annet ledd siste punktum.
Anlegget i Habornveien 50 har i alt vesentlig hatt den samme utforming siden 1987. Produksjonslinjene i hovedhallen med 4 maskinstasjoner har i hovedtrekk vært uendret siden lokalene ble tatt i bruk. Salget av produksjonsvirksomheten til nye eierinteresser i 1993 endret ikke driftsforholdene ved anlegget. Det er i januar 1998 inngått leiekontrakt mellom Yngvar Bøckmann AS og driftsselskapet for ytterligere 10 år. Det dreier seg følgelig om en meget langsiktig samhørighet mellom produksjonsmaskinene og anlegget for øvrig. Lagmannsretten kan således ikke se at det har noen avgjørende betydning i denne saken at henholdsvis den faste eiendom og de aktuelle maskiner er eiet av ulike rettssubjekter.
Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at det foreligger en så sterk teknisk / funksjonell og økonomisk tilknytning mellom de omtvistede maskinene og anlegget for øvrig at disse maskinene må anses som "ein part av sjølve foretaket". Fredrikstad kommune har etter dette hjemmel for å medta de aktuelle maskiner i takstgrunnlaget for eiendomsskatt etter eigedomsskattelova §4 annet ledd.
Anken har ført frem. Fredrikstad kommune har vunnet saken fullstendig. Lagmannsretten finner imidlertid at spørsmålet har vært tvilsomt. Det finnes lite rettspraksis angående eiendomsskatteloven. Rettspraksis etter den tidligere lov er av eldre dato og gir i begrenset grad konkret veiledning. Det var rimelig å bringe saken inn for domstolene. Retten er etter dette kommet til at hver av partene bærer egne saksomkostninger både for byrett og lagmannsrett, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Fredrikstad kommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.