LB-1998-1822
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-10 |
| Publisert: | LB-1998-01822 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Avvisning, Oversittelse av ankefrist |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 98-01298 A/21 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-01822 K/04 |
| Parter: | Kjærende part: AS Centraltrykkeriet (Prosessfullmektig: Advokat Håvard Wiker v/advokatfullmektig Trine Melheim). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Leif A Storvik v/advokatfullmektig Ivar Hillestad). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Mitsem, formann, 2. Lagdommer Sveinung Koslung, 3. Lagdommer Kjersti Graver |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §296, §300, §301, §97, Domstolloven (1915) §146, §153, §154, §296, §170, §172, §175, §180, §360, §383, §384, §403, §41, §63, §64 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder kjæremål over beslutning om å fremme sivil sak for byretten. Ved dom av Oslo forliksråd 23 oktober 1997 ble A dømt til å betale AS Centraltrykkeriet kr 700.701,50 med tillegg av renter samt kr 13.635 i saksomkostninger. Grunnlaget for Centraltrykkeriets krav mot A var garantier som A og en annen person hadde stilt for husleieforpliktelser NorToy AS og Creative Corner Consultants ANS hadde overfor Centraltrykkeriet som utleier. Forliksrådets dom ble forkynt for A 14 november 1997.
A skrev 5 januar 1998 brev til Oslo byrett med følgende innhold:
Anke over domssluttning i sak nr. 97007253 ved Oslo Forliksråd.
Det henvises til tidligere innsendelse av 7 desember 1997 og senere samtale med Høgberg og Gregersen ved Deres kontor.
Undertegnede anker herved domssluttning for sak mellom Centraltrykkeriet As, 1345 Østerås og A, Måltrostveien 80, 0390 Oslo.
Prosessskrift følger pr. post.
Vedlagt domsutskrift fra Oslo Forliksråd.
A innga stevning, benevnt anke, datert 14 januar, men innstemplet av byretten 12 februar 1998. Stevningen var vedlagt bankremisse utstedt av Fokus Bank 12 februar 1998 lydende på ankegebyret, kvittert mottatt av byretten samme dag. I pålegg om tilsvar sendt Centraltrykkeriet 16 februar skrev byretten blant annet:
Saken anses rettidig, jfr. tvistemålsloven §296 i.f. på bakgrunn av den formuriktige, men rettede ankeerklæring av 05.01.98.
Centraltrykkeriet innga tilsvar 4 mars 1998 med prinsipal påstand om at saken skulle avvises under henvisning til at ankefristen på to måneder fra forkynnelsen av forliksrådets dom, jf tvistemålsloven §296, ikke var overholdt. I prosesskriv 16 april 1998 nedla A prinsipal påstand om at saken skulle fremmes. Oslo byrett besluttet 23 april 1998 å fremme saken med henvisning til tidligere merknad.
Centraltrykkeriet har i rett tid påkjært byrettens beslutning til lagmannsretten. Ved prosesskriv 22 mai 1998 har A imøtegått kjæremålet, men prinsipalt påstått Oslo forliksråds dom opphevet på grunn av litispendens. Det er vist til at Bærum forliksråd behandlet samme sak allerede 13 mai 1997, der A ikke møtte, og henviste saken til Asker og Bærum herredsrett etter krav fra Centraltrykkeriet. Ved brev 28 mai 1998 fra byretten ble Centraltrykkeriet gitt frist for bemerkninger til litispendesspørsmålet, idet retten uttalte at "Det opprinnelige kjæremål stilles i bero i påvente av at kjæremotpartens avvisningsbegjæring er avgjort". Ved prosesskriv 11 juni 1998 har Centraltrykkeriet motsatt seg at behandlingen av kjæremålet utsettes og anført at det er byrettens beslutning om å fremme saken som er påkjært, og at det derfor bare er dette spørsmålet lagmannsretten kan ta stilling til. Saken er oversendt lagmannsretten ved byrettens brev 15 juni 1998.
Den kjærende part, AS Centraltrykkeriet, har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Anken kan ikke være postlagt innen fristen den 14 januar 1998, slik A hevder. Det må legges til grunn at A leverte anken personlig eller med bud 12 februar 1988 samtidig med at rettens gebyr ble betalt. Anken kan uansett ikke anses foretatt innen fristen siden gebyret ikke var betalt innen ankefristens utløp, og byretten ikke har gitt utsettelse med innbetaling av gebyret, jf tvistemålsloven §170.
Det hevdes at As brev til byretten 5 januar 1998 ikke kan anses som en mangel- full ankeerklæring som kan rettes, jf Rt-1997-1846. Anke over forliksrådets dommer skal etter tvistemålsloven §296 utformes som en stevning. Brevet av 5 januar 1998 tilfredsstiller ikke lovens krav til innholdet av en stevning, jf tvistemålsloven §300 første ledd. Etter Centraltrykkeriets oppfatning er brevet bare et varsel om at A akter å anke, og ikke i seg selv noen anke. Byretten ga aldri noen rettefrist etter tvistemålsloven §360 eller §97. Når slik frist ikke er gitt, er det ikke grunnlag for å godta en rettet ankeerklæring som er innkommet ca en måned etter utløpet av ankefristen. Loven må forstås slik at dersom det ikke blir gitt rettefrist, må en anke som tilfredsstiller lovens krav foreligge innen utløpet av ankefristen.
Det antas at byretten i dette tilfellet veiledet A før han sendte inn brevet av 5 januar 1998, og på bakgrunn av brevets henvisning til "prosessskrift følger pr. post", var det forståelig at ikke retten foretok seg noe i sakens anledning. En mulig forsømmelse av rettens veiledningsplikt vil uansett ikke føre til at en anke som er framsatt etter ankefristens utløp, kan godtas, jf Rt-1991-187.
Det anføres at anken uansett må avvises som for sent framsatt siden feilen må anses forsettlig, og det er da ikke anledning til å rette, jf tvistemålsloven §97 og §360 annet ledd.
Det synes å framgå av prosesskriv 16 januar 1998 fra As prosessfullmektig at kjæremotparten har hatt store psykiske problemer som i perioder har gjort ham ute av stand til å ivareta sine interesser. Dersom framstillingen er riktig, anføres også at A ikke var prosessdyktig da anken/stevningen til byretten ble sendt inn. Hvis byretten hadde vært klar over forholdet, skulle den ex officio ha avvist saken, jf tvistemålsloven §41 første ledd. Når forholdet nå er kjent, må saken avsluttes ved at den nektes fremmet. A kan ikke etter oversittelse av ankefristen skaffe seg utvidet frist ved å gjøre gjeldende sin sinnslidelse.
Det bestrides at det er grunnlag for å gi oppreisning for oversittelse av ankefristen. Det er tvilsomt om reglene om oppreisning i det hele tatt kommer til anvendelse da disse ikke gjelder oversittelse av frist til å anlegge sak, og tvistemålsloven §296 indikerer at det er dette man står overfor ved anke over dom i forliksråd. Videre anføres at fristoversittelsen her er forsettlig og at det derfor ikke er adgang til å gi oppreisning. Det gjøres også gjeldende at fristen på en måned i domstolsloven §154 er oversittet.
A har i lengre tid trenert saken og påført Centraltrykkeriet betydelige tap og utgifter. Det er rimelig at denne saken nå avsluttes.
A har i prosesskriv 22 mai 1998 - under henvisning til litispendens - prinsipalt påstått Oslo forliksråds dom 23 oktober 1997 opphevet og saken avvist fra byretten. Denne påstanden kan ikke tas til følge av kjæremålsretten da lagmannsretten er bundet av kjæremålsgjenstanden, jf tvistemålsloven §403 annet ledd og §383, jf Rt-1968-1140 og Rt-1969-1407. Det er byrettens beslutning om å fremme saken som er påkjært, og det er følgelig bare dette spørsmålet lagmannsretten kan ta stilling til.
AS Centraltrykkeriet har nedlagt slik påstand:
1. Sak nr 98-01298 A/21 for Oslo byrett avvises.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger.
Kjæremotparten, A, har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Ved ny gjennomgang av dokumentene er det oppdaget at A selv brakte forholdet inn for Bærum forliksråd i 1997 med krav om at garantiene skulle kjennes ugyldige, subsidiært avkortning i garantibeløpene. Han møtte ikke til mekling 13 mai 1997, og Bærum forliksråd henviste deretter saken til Asker og Bærum herredsrett etter anmodning fra Centraltrykkeriet. Kravet er tvistegjenstand fra det tidspunkt forliksklage er kommet inn til forliksrådet, og opphører å være tvistegjenstand først ett år etter at saken blir henvist, jf tvistemålsloven §63. Centraltrykkeriet sendte forliksklage til Oslo forliksråd i samme sak 21 mai 1997, altså etter at saken var henvist av Bærum forliksråd. Det foreligger dermed litispendes, og etter tvistemålsloven §64 skal retten ex officio avvise litispendente saker. Oslo forliksråd skulle avvist saken av eget tiltak ettersom saken da allerede var henvist til Asker og Bærum herredsrett. Når dette ikke ble gjort, må Oslo byrett oppheve dommen fra Oslo forliksråd ettersom saken er pådømt til tross for at det forelå en avvisningsgrunn, jf tvistemålsloven §384 første ledd og Hov: Rettegang i sivile saker, 1994, side 578.
Dersom litispendens ikke anses å foreligger, krever A at saken fremmes for Oslo byrett. Byrettens beslutning om å fremme saken, er korrekt.
A påberoper seg prinsipalt at anken ble sendt byretten 14 januar 1998, og den er således rettidig, jf tvistemålsloven §296 annet punktum. Det er tilstrekkelig at anken er postlagt innen ankefristens utløp, jf domstolloven §146 annet ledd. At anken ikke er kvittert mottatt av byretten før 12 februar 1998, kan ikke legges A til last. Anken må anses som en stevning, jf §296 første punktum, og stevningen fyller kravene i tvistemålsloven §300, noe heller ikke motparten bestrider.
Subsidiært anfører A at det er en saksbehandlingsfeil at han ikke fikk anledning til å rette opp den mangelfulle ankeerklæringen av 5 januar 1998, jf tvistemålsloven §97 og Rt-1984-391. Det innsendte brev dokumenter at feilene var uforsettlige. Brevet blir ellers meningsløst, idet formålet åpenbart var å bringe forliksrådets dom inn for byretten til avgjørelse. Brevet sammenholdt med den vedlagte domsutskriften fra Oslo forliksråd viser at A ønsker seg fri for betalingsforpliktelsene overfor Centraltrykkeriet. At byretten hadde veiledet A før han sendte brevet, betyr ikke at ikke retten også har plikt til å gjøre det når retten finner at stevningen ikke fyller lovens krav. Et særlig moment her er at A på daværende tidspunkt ikke hadde prosessfullmektig. Et annet moment av vesentlig vekt er at A på dette tidspunkt - og fortsatt - lider under store psykiske problemer, som har ført til at han har vært ute av stand til å ivareta egne interesser, jf attest fra dr G P Cramer av 16 april 1998. Avgjørelsen i Rt-1991-187 bygger på den forutsetning at det ikke var sendt noe som kunne anses for en ankeerklæring. Dette er ikke tilfellet her, idet A i brevet har identifisert dommen fra Oslo forliksråd og også identifisert motparten. Det må her også legges vekt på at A da han sendte brevet, etter sine forutsetninger, fulgte rettledningen fra retten.
Det bestrides at anken må avvises fordi gebyret først ble betalt 12 februar 1998. Retten har gjennom konkludent atferd besluttet at saken kunne fremmes etter tvistemålsloven §170 tredje ledd, og det kan ikke kreves noen uttrykkelig beslutning om dette, jf kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 12 oktober 1990 i sak HR-1990-00518K .
Atter subsidiært krever A oppreisning for oversittelse av ankefristen, jf domstolloven §153. Han har ikke oversittet ankefristen forsettlig, og han har utvist liten grad av forsømmelse. Saken har stor betydning for A og hans familie. Videre må det legges vesentlig vekt på As psykiske tilstand, jf Rt-1988-458.
A har nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt: Oslo forliksråds dom av 23. oktober 1997 oppheves. Forøvrig avvises sak nr 98-01298 A/21 fra Oslo byrett ex officio.
2. Subsidiært: Saken fremmes for Oslo byrett ved at kjæremålet forkastes.
3. I begge tilfeller: A tilkjennes sakens omkostninger.
Lagmannsretten har vært i kontakt med vedkommende dommer i byretten som har meldt tilbake at As brev 5 januar 1998 ikke er registrert i rettens administrative brevjournal. Heller ikke tidligere innsendelse av 7 desember 1997, som det er vist til i brevet 5 januar 1998, er registrert i denne journalen. Dommeren har også samtalt med funksjonærene Høgberg og Gregersen i byrettens ekspedisjon, som A ifølge brevet skal ha vært i telefonkontakt med. Gregersen mente å huske at hun hadde hatt telefonkontakt med A, men kan ikke huske noe konkret om innholdet i samtalen. Høgberg har ingen erindring om telefonsamtale med A.
Det bemerkers innledningsvis at kjæremotpartens prinsipale påstand om at forliksrådets dom skal oppheves på grunn av litispendens bare blir aktuell å ta stilling til dersom saken fremmes for byretten. Dette spørsmålet kan uansett ikke prøves av lagmannsretten i et kjæremål over byrettens beslutning om å anse anken rettidig og dermed fremme saken.
Anke over en dom i forliksrådet skjer ved at det inngis stevning til herreds- eller byretten, og fristen for slik stevning er to måneder fra forkynnelsen av dommen, jf tvistemålsloven §296. Ankefristen i vår sak utløp 14 januar 1988. Lagmannsretten legger til grunn at stevningen, benevnt anke, datert 14 januar, men først innstemplet av byretten 12 februar 1988, ikke ble postlagt innen fristens utløp. Det har formodningen mot seg at postgangen skulle ta så lang tid. Videre er det opplyst at anken ankom byretten uten konvolutt, noe som tilsier at den ikke ble sendt i posten, men innlevert til byretten. Også dateringen av bankremissen som fulgte med som vedlegg, viser at anken ikke kan være postlagt innen utløpet av ankefristen.
Etter lagmannsrettens vurdering må As brev 5 januar 1988 anses som en mangelfull ankeerklæring. Brevet identifiserer hvilken dom det ankes over og hvem som er parter i saken. Videre sies det uttrykkelig at dommen påankes, jf overskriften og formuleringen "Undertegnede anker herved...". Lagmannsretten er således ikke enig med den kjærende part i at brevet av 5 januar 1998 bare er å oppfatte som et varsel om at A vil anke, og ikke i seg selv noen anke. Det er helt på det rene at brevet innholdsmessig ikke fyller kravene til en stevning, jf tvistemålsloven §300 første ledd.
Spørsmålet blir da om byretten skulle gitt Jørensen en frist for å rette anken, jf tvistemålsloven §97 og §301. Dette forutsetter at feilen ikke er forsettlig. Det er på det rene at A før han sendte brevet hadde hatt telefonisk kontakt med byretten, selv om det ikke foreligger nærmere opplysninger om hvilken vegledning han mottok. Når det videre tas i betraktning at A i brevet varsler at et prosesskriv vil bli ettersendt, indikerer dette at A må ha vært oppmerksom på at brevet ikke var tilstrekkelig for å avbryte ankefristen. Dette bekreftes i ettertid av at han innga en formriktig ankeerklæring 12 februar og daterte denne 14 januar 1998, samme dag som ankefristen utløp, uten i mellomtida å ha mottatt ytterligere vegledning fra byretten. Det må da etter lagmannsrettens vurdering anses å foreligge en forsettlig feil som det ikke er anledning til å rette. Det forhold at A på det aktuelle tidspunkt skal ha hatt store psykiske problemer, jf den framlagte legeerklæring fra dr Cramer, kan ikke sees å ha innvirket på hans motiver, og kan ikke frata manglene karakteren av å være forsettlige feil. Lagmannsretten mener derfor at det ikke var noen saksbehandlingsfeil at A ikke fikk anledning til å avhjelpe manglene i den ufullstendige ankeerklæringen som brevet av 5 januar 1998 representerte.
Etter dette legger lagmannsretten til grunn at As anke over forliksrådets dom er for sent inngitt.
A har subsidiært begjært oppreisning for fristoversittelsen. Det legges til grunn at lagmannsretten har kompetanse til å behandle oppreisningsbegjæringen, jf Skoghøy: Tvistemål, side 529, med henvisninger til rettspraksis. For å kunne gi oppreisning, er det et vilkår at fristforsømmelsen ikke er forsettlig, jf domstolloven §153 første ledd. Etter lagmannsrettens syn må det legges til grunn at A var kjent med ankefristen, at han hadde mulighet for å inngi anke og at han dermed var klar over at fristen ikke ble overholdt, jf drøftelsen ovenfor. De påberopte psykiske problemene kan ikke endre dette forholdet. Det foreligger da en forsettlig fristoversittelse som det ikke kan gis oppreisning for, og begjæringen blir å avslå.
Kjæremålet har etter dette ført fram. A pålegges å erstatte AS Centraltrykkeriets saksomkostninger for byretten og lagmannsretten, jf tvistemålsloven §175 første ledd og tvistemålsloven §172, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, idet retten ikke finner grunnlag for å frita ham for erstatningsplikten. Omkostningene settes skjønnsmessig til kr 3 000 for byretten og kr 2 000 for lagmannsretten, til sammen kr 5 000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken avvises fra Oslo byrett.
2. Begjæringen om oppreisning tas ikke til følge.
3. A betaler 5 000 - femtusen - kroner til AS Centraltrykkeriet i saksomkostninger for byretten og lagmannsretten innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.