Hopp til innhold

LB-1999-1671 RG-2001-853

Fra Rettspraksis


Instans: Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato: 2000-12-18
Publisert: LB-1999-01671 RG-2001-853 (118-2001)
Stikkord: Mortifikasjon
Sammendrag:
Saksgang: Oslo byrett Nr 95-06257 A/12 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01671 M/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00237.
Parter: Ankende part: 1. Verdens Gang AS 2. Sjefredaktør Einar Hanseid (Prosessfullmektig: Advokat Ingvald Falch). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Knudsen).
Forfatter: Lagdommer Dag A. Minsaas, formann. Lagdommer Jørgen Brunsvig. Sorenskriver Marit Nervik. 4 meddommere
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §246, §247, §253, EMK (1999), EMK (1999), Grunnloven (1814) §100, §249, Domstolloven (1915) §230, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Ligningsloven (1980) §12-3, §3-13, Straffeprosessloven (1981) §440, EMK (1999) §3, EMK (1999)


Ved stevning av 25. august 1995 til Oslo byrett har A reist mortifikasjonssak mot Verdens Gang i anledning av ni ærekrenkende utsagn gjengitt i en reportasjeserie i VG høsten 1992. Foranledningen til reportasjene var at A var blitt etterlignet for å ha unndratt store beløp fra beskatning, og han var også blitt ilagt en betydelig straffeskatt. A hadde samtidig vært formann i Oslo ligningsnemnd, et verv som han innehadde i årene 1988-91

Saken startet da Oslo fylkesskattekontor den 22. juni 1989 varslet om at det ville foreta bokettersyn i X AS, der A og hans kompanjong, advokat B, samt selskapets daglige leder, C, eide en tredjedel hver. Bokettersynet ble etter kort tid utvidet til også å omfatte Advokatfirmaet B & A ANS og A. A påklaget vedtakene, og han anførte at hensikten med bokettersynene var å gjøre det umulig for ham å fortsette som leder av ligningsnemnda. Det hadde etter hvert oppstått store motsetninger mellom ham og flere ansatte ved Oslo ligningskontor. Etter As mening misbrukte nå ligningskontoret sin maktposisjon til å bli kvitt en «brysom», skattebetalervennlig, folkevalgt person. Klagen førte imidlertid ikke frem, og ettersynet ble avholdt.

Både bokettersynene og det betente forholdet mellom A og ligningskontoret ble offentlig kjent. Aftenposten skrev den 9. september 1989 om bokettersynet under overskriften «hevn og sjikane, sier advokat om ligningskontroll», hvoretter avisen gjenga As synspunkter på det usaklige i å iverksette ettersynet. A lot seg den 15. september samme år intervjue i samme avis, noe som medførte at ligningskontoret i et brev til bystyret beskyldte ham for å ha brutt taushetsplikten. A svarte med å reise ærekrenkelsessak mot ligningssjefen og den saksbehandleren som hadde parafert brevet. Denne saken ble forlikt blant annet mot at de to saksøkte betalte A 50.000 kroner. Den 5. mai 1990 berettet Dagbladet at A hadde anmeldt ligningskontoret og fylkesskattekontoret til politiet for brudd på taushetsplikten, idet han mente at opplysninger i forbindelse med ettersynet hadde lekket ut. X AS, advokatfirmaet, samt advokatene B og A saksøkte Oslo kommune den 6. mars 1992 med påstand om blant annet at vedtakene om å avholde bokettersyn skulle kjennes ugyldige, og at de skulle lignes i samsvar med innsendte selvangivelser.

Bokettersynsrapportene førte til at Oslo ligningsnemnd den 23. juni 1992 etterlignet både A og X AS for betydelige beløp for inntektsårene 1985-1990, og ila dem opptil 60% tilleggsskatt for enkelte poster. VG slo den 27. august samme år saken opp under overskriften «etterlignet for 3 mill.» Foruten å omtale etterligningen omtalte avisen også As oppfatning av bokettersynet tre år tidligere. Temaet ble fulgt opp den påfølgende dag i en artikkel under overskriften «saksøker skattegranskerne». A hadde saksøkt tre ansatte ved fylkesskattekontoret for ærekrenkelse. Videre refererte avisen nok en gang As synspunkter på det etter hans mening usaklige bokettersynet i 1989. Avisen fulgte opp den 2. september med overskriften «-uhørt av A!» der hans etterfølger som leder av ligningsnemnda anså As fremgangsmåte overfor de tre ansatte som uhørt. Den 7. september kunne VG bringe ytterligere detaljer fra ligningsnemndas vedtak med overskriften «krevde fradrag for «underslag"». Det ble opplyst at A hadde ført et påstått underslag av 672.909 kroner til fradrag i sine deleide firmaer, men at fradraget ikke var blitt godkjent. Ord som «fiktivt» og «angivelig» ble brukt senere i artikkelen. Det ble samtidig reist spørsmål om det var begått dokumentforfalskning i tillegg til skatteunndragelser. Den 14. september fortsatte serien under overskriften «nekter misbruk av klientkonti». Temaet for reportasjen denne gangen var at A, ifølge ligningsmyndighetene, hadde brukt klientkonti til å unndra inntekter av ferdig utførte oppdrag fra skatt. Den 16. september hadde avisen et stort fotografi av A under overskriften «advokatfremtid på spill». Ifølge VG handlet saken nå også om As fremtid som advokat, og avisen gjenga blant annet en generell uttalelse fra formannen i advokatforeningens disiplinærnemnd. Den 17. september redegjorde A i et kort leserinnlegg om sitt syn på det påståtte misbruket av klientkonti, og VG presiserte at beskyldningene mot A ikke gjaldt misbruk av klientmidler, men kun at han hadde misbrukt kontoen ved påstått unndragelse av skattbar inntekt. Artiklene den 17. september stod på trykk i Osloutgaven, men ikke i riksutgaven.

A påklaget ligningsnemndas vedtak til overligningsnemnda. I 1993 sendte han inn nye selvangivelser og nye regnskaper, og overligningsnemnda traff vedtak i 1994. Også i overligningsnemnda ble A etterlignet for betydelige beløp og ilagt straffeskatt. Ved Oslo byretts dom av 13. september 1996 ble As ligning for en stor del opphevet, og ved Borgarting lagmannsretts dom av 16. februar 1999 fikk han medhold blant annet i at underslaget foretatt av en ansatt, var reelt og fradragsberettiget, og at de omstridte midlene på klientkontoen ikke var «skattemodne». Xs skattesak ble hevet etter at det var åpnet konkurs i selskapet.

Oslo byrett - som hadde avventet lagmannsrettens dom i skattesaken - avsa den 9. april 1999 dom med denne domsslutning:

Følgende beskyldninger offentliggjort i Verdens Gang mandag den 07 09 92 erklæres for døde og maktesløse (mortifisert):

1.1 «KREVDE fradrag for «UNDERSLAG"».

1.2. «-Fiktivt, mener ligningsmyndighetene»

1.3. «Tidligere leder av Oslo ligningsnemnd, advokat A, førte et påstått underslag av kr 672.000,- i sine deleide firmaer til fradrag på selvangivelsen, men ligningsmyndighetene godtar ikke fradraget. Det ble ansett som fiktivt.»

1.4. «Etter et bokettersyn som har vart i tre år, er Ligningsnemnda kommet til at A handlet grovt uaktsomt da han utgiftsførte det han mener var et underslag i hans deleide firma X AS»

1.5. «Var det begått dokumentforfalskning - i tillegg til skatteunndragelse?»

2. Følgende beskyldninger offentliggjort i Verdens Gang mandag den 14 09 92 erklæres for døde og maktesløse (mortifisert)

2.1. «NEKTER MISBRUK AV KLIENTKONTI»

2.2. «Ligningsmyndighetene i Oslo mener å ha avdekket at tidligere leder av Ligningsnemnda i Oslo kommune, advokat A, har brukt klientkonti til å unndra inntekter av ferdig utførte oppdrag fra skatt».

2.3. «Ligningsnemnda, som gjennomførte et omfattende bokettersyn hos A og hans hel- og deleide selskaper, finner det meget klanderverdig advokat A å karakterisere «skattepliktige beløp» på flere hundretusen kroner som klientmidler, og reagerer med å ilegge ham 60% straffeskatt på pengene.»

3. Følgende beskyldning offentliggjort i Verdens Gang onsdag den 16 09 92 erklæres for død og maktesløs (mortifisert):

3.1. «For hvis ligningsmyndighetene har rett i sine påstander og krav mot A, har advokaten brutt de aller helligste prinsipper for advokaters regnskapsførsel. Misbruk av klientkonti og grove skatteunndragelser er så graverende at advokatbevillingen står på spill.»

4. Verdens Gang AS dømmes til å betale oppreisning til A med 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner.

5. Redaktør Einar Hanseid Dømmes til å betale oppreisning til A med 15.000 - femtentusen - kroner.

6. Verdens Gang AS hefter solidarisk for beløpet under pkt. 5.

7. Verdens Gang AS og redaktør Einar Hanseid dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til A med 231.629 - tohundreogtrettientusensekshundreogtjueni - kroner.

8. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse.

Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens videre bemerkninger.

Verdens Gang AS har påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde dommen i sin helhet. A har motanket for så vidt gjelder oppreisningens størrelse. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus i dagene 20. - 23. november 2000. A og Einar Hanseid avga partsforklaringer. For Verdens Gang AS møtte politisk redaktør Olav Versto og avga forklaring. I tillegg ble fem vitner avhørt. Dokumentasjon ble foretatt som rettsboken viser. Da saken følger straffeprosesslovens regler, og ankemotparten under ankeforhandlingen fikk ordet før de ankende parter, referes As anførsler før Verdens Gangs og Hanseids.

A anfører sammenfatningsvis:

Hovedspørsmålet i saken er hvorvidt VG rettsstridig har ærekrenket A. Byretten har helt korrekt lagt til grunn at samtlige av de påklagede utsagn er ærekrenkende. Likevel har byretten utmålt for lave oppreisningsbeløp. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten, både i rettslig og faktisk henseende.

Det er enighet om at utsagnene er ærekrenkende. Ved tolkingen av dem må det tas utgangspunkt i ordlyden, og det avgjørende er hvorledes en alminnelig avisleser vil oppfatte dem. Teksten må suppleres ved valg av overskrifter, bilder, ingresser, bruk av bokstaver, og om den angrepne kommer til orde. Det vil ofte kunne foreligge flere tolkningsalternativer av et utsagn. Det avgjørende vil være om utsagnet er egnet til å gi en del av leserne det inntrykk at A har oppkonstruert underslaget, underslått klientmidler m.v., jf. Rt-1985-1421.

Straffeloven §247 verner forskjellige deler av omdømmet. I dette tilfellet er As gode navn og rykte krenket, og han er utsatt for tap av den for hans næring fornødne tillit. En nedsettende uttalelse om en annens sannferdighet eller hederlighet rammes av bestemmelsen, likeså påstander om å ha begått straffbare handlinger, jf. Johs. Andenæs og Anders Bratholm: Spesiell strafferett utvalgte emner (3. utgave) sidene 168 og 170. Advokatyrket er dessuten en næring som krever en særlig tillit, og det er nok at en del av tilliten tapes for at utsagnet skal rammes av bestemmelsen, jf. Andenæs og Bratholm side 175.

Utsagn nr 1.1 må forståes slik at underslaget er oppkonstruert av A. I artikkelen betegnes det som «fiktivt», «påstått», «angivelig», og skattestriden karakteriseres som «pikant». Utsagn 1.4 styrker dette. Det bestrides at ordet «fiktivt» viser til fradraget. Underslaget og fradraget er to sider av samme sak. Er underslaget reelt, er det fradragsberettiget, og motsatt er det ikke fradragsberettiget hvis det er fiktivt. Iallfall vil en del lesere oppfatte dette som om A har oppkonstruert et underslag som han har krevet fradrag for ved ligningen. I så fall foreligger en beskyldning mot A om å ha begått en straffbar handling, og utsagnet ligger i kjerneområdet for æresvernet. At A kom til orde dagen etter, endrer ikke dette. Skaden var allerede skjedd, og ikke alle leser VG daglig. Først i artikkelen den 16. september opplyste VG at en ansatt hadde erkjent å ha begått underslag. Frem til da hadde avisen insinuert at A kunne ha begått dokumentfalsk, jf. utsagn 1.5.

Klientkonti kan misbrukes på forskjellige måter. I denne saken er det spørsmål om å tolke utsagnene om misbruk av klientkonti enten som en beskyldning om at A har misbrukt dem til å unndra inntekter fra beskatning, eller som en beskyldning om at han har forgrepet seg på midler tilhørende klientene. VG valgte det siste tolkningsalternativet, noe som bekreftes ved at avisen - to dager etter at utsagnene var trykket - gjenga en generell uttalelse fra disiplinærnemdas formann om at klientmidler er hellige. Når formannens generelle uttalelse knyttes an til As skattesak under overskriften «advokatfremtid på spill» og kombinert med et fotografi av A i retten, er det lite tvilsomt at mange avislesere vil oppfatte dette dithen at A mistenkes for å ha underslått penger fra klientkontoen.

Ærekrenkeren - i dette tilfellet VG - har bevisbyrden for at beskyldningene er sanne. Også en skatteunndragelse er en straffbar handling. VG har da den samme bevisbyrden som den som ville gjelde for påtalemyndigheten i en eventuell straffesak om skatteunndragelse, jf. Rt-1988-1398. Denne bevisbyrden har VG ikke oppfylt. Underslaget var reelt. I motsetning til VG tok aldri ligningsnemnda eller overligningsnemnda standpunkt til spørsmålet, da de under ingen omstendighet ville godkjenne fradraget. Tvisten gjaldt i virkeligheten når et eventuelt underslag skulle komme til fradrag. Lagmannsretten la i dommen fra 1999 til grunn at regnskapsføreren hadde begått underslag, noe som også er bekreftet av flere vitner. At det skulle ha vært gjort dokumentforfalskning, har aldri vært noen problemstilling for ligningsmyndighetene. Problemstillingen omkring As klientkonto var allerede for ligningsnemnda hvorvidt en del av de midlene som stod på klientkontoen var opptjent av A og således skulle ha vært inntektsført hos ham. Senere har lagmannsretten i skattesaken gitt A medhold på dette punktet. VG har fått dette til å bli noe helt annet.

Det er kun de rettsstridige utsagnene som er gjenstand for sanksjoner. For å sanksjonere et utsagn kreves etter norsk rett at angjeldende utsagn er utilbørlig. Hva som er utilbørlig beror igjen på en avveining mellom to menneskeretter som står mot hverandre; ytringsfriheten, som har kommet til uttrykk i EMK artikkel 10 og grunnloven §100, må avveies mot æresvernet, som er beskyttet etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 17. Etter EMK artikkel 10 (2) må det tåles en innskrenkning av ytringsfriheten blant annet for å verne andres omdømme, som har vern etter artikkel 8 (1). Det vises også til kommentaren til FN-konvensjonen side 305.

På enkelte områder - særlig på det politiske området og i den offentlige debatt - gjelder en utvidet ytringsfrihet. Imidlertid går det en grense også her for hvilke ytringer som tillates fremsatt. Utsagnets form og måten det fremsettes på, må vurderes, og man må være på vakt overfor utilbørlige angrep på hederlighet, lovlydighet og personlig vandel, jf. Rt-1990-257. A er advokat. Som leder for ligningsnemnda var han riktignok politisk valgt, men det gjør ham ikke til en politiker. Det er derfor snevrere rammer for å angripe ham enn det var for å rette et angrep mot vedkommende politiker omhandlet i dommen ovenfor, jf. Rt-1994-50. Rt-1994-506 gjaldt et helt spesielt tilfelle, der det knyttet seg en betydelig interesse til spørsmålet om hvilken troverdighet fornærmede hadde, og er ikke avgjørende for As sak.

I visse tilfeller nyter pressen et referatprivilegium, i den forstand at det er tilstrekkelig å føre bevis for beskyldningens eksistens uten å måtte bevise at innholdet er korrekt, jf. Andenæs og Bratholm side 199. Dette gjelder først og fremst referater fra møter i Stortinget, rettsmøter, siktelser og tiltalebeslutninger. Det er også reist spørsmål om ansvarsfriheten også omfatter riktig referat ved gjengivelse av beslutninger fattet av offentlig myndighet i saker som er undergitt offentlighet. I As sak er det imidlertid referert fra et vedtak som ikke er undergitt offentlighet, og som dertil etter all sannsynlighet er kommet VG i hende som følge av brudd på taushetsplikt. Noe referatprivilegium kan ikke oppstilles i en slik situasjon.

Ytterligere vilkår for straffrihet er at referatet fremstår som et referat, jf. Andenæs og Bratholm side 201. Det er videre ikke nevneverdig spillerom for «fargelegging» eller en «journalistisk vri», jf. Rt-1979-807, gjengivelsen må gi et avbalansert, korrekt og objektivt uttrykk for det som faktisk har passert, jf. Rt-1976-1055, og den må være nøktern, jf. Rt-1990-636. VGs omtale av A tilfredsstiller ingen av vilkårene. Beskyldningene mot A står for avisens egen regning, og omtalen av ham er verken korrekt, avbalansert eller nøktern, og den er dertil fargelagt. At A i mai 1998 ble dømt til å betale 50.000 kroner i bot for overtredelse av ligningsloven §12-3 nr. 1 b) jf. nr 2 for på vegne av et annet selskap å ha utferdiget uriktige fakturaer, er uten betydning. Personer som er straffedømte er vernet mot ærekrenkende og usanne beskyldninger som ligger utenfor straffesaken, jf. Rt-1992-854. A har for øvrig begjært straffesaken gjenopptatt.

Bestemmelsen om straffefrihet i straffeloven §249 nr. 3 medfører ikke at VGs beskyldninger går fri fra mortifikasjonskravet. Pressen kan i prinsippet påberope seg bestemmelsen, men den kan ikke tolkes lenger enn formålet tilsier. Det kreves imidlertid at avisen har utvist i enhver henseende tilbørlig aktsomhet, og det kan vanskelig vurderes om VG oppfyller dette vilkåret så lenge kilden er anonym.

Det er ikke noe nytt i norsk rettspraksis at straffeloven §246 og §247 må veies opp mot EMK artikkel 6, jf. Rt-1990-257. Den avveining av de kryssende hensyn som EMD foretar, er ikke grunnleggende forskjellig fra den som Høyesterett foretar ved sin vurdering av om en uttalelse faller innenfor ytringsfrihetens grenser, jf. Andenæs i Gjennomføring av internasjonale menneskerettigheter i norsk rett, side 82. I hovedsak har Strasbourgorganene lagt til grunn de samme vurderinger som norske domstoler, jf. Henry J. Mæland: Straff og mortifikasjon ved ærekrenkelser side 33. Beskyldningene som EMD vurderte i saken anlagt av bladet Tromsø (selfangerdommen) (EMD=REF00001216) atskiller seg fra beskyldningene mot A ved at A - i motsetning til selfangerne - ble navngitt og dertil avbildet. Den manglende navngivelse av selfangerne svekket den ærekrenkende effekt. EMD la i saken anlagt av Nilsen og Johnsen (Bratholmdommen) (EMD=REF00001209) vekt på at utsagnene hadde sin bakgrunn i en lang og opphetet debatt om politivold. Anders Bratholm var blitt beskyldt for utilbørlige motiver og hensikter, noe som etter EMDs oppfatning ikke burde oppfattes som påstander om fakta. Injuriantene hadde ment å gi utrykk for egne oppfatninger, og ytringene ble derfor tillatt. En påstand der Bratholm ble beskyldt for bevisste løgner, gikk imidlertid ut over grensene for tillatelig kritikk. Etter EMDs vurdering kunne denne ytringen oppfattes som en påstand om en kjensgjerning som kunne bevises. Beskyldningene mot A gjelder dokumentfalsk og underslag, fakta som kan bevises. Heller ikke har A kommet med harde utfall mot VG. At EMD la vekt på Bratholms beskyldninger mot sine motparter i debatten, er et hensyn som ikke gjør seg gjeldende i As tilfelle.

EMDs dom av 2. mai 2000, der Bergens Tidende ble frifunnet for å ha fremsatt ærekrenkende utsagn mot en plastisk kirurg (Røvdommen) (EMD=REF00001764) er den minst interessante i As sak. Avisen hadde gjengitt et viktig forhold av offentlig interesse, som berørte både forbrukerforhold og forholdet mellom en lege og hans pasienter. I den saken hadde også de norske domstolene tolket utsagnene ulikt.

VG fremsatte alvorlige beskyldninger mot A, noe som skjerpet kravet til aktsomhet ytterligere, jf. Rt-1999-1541. Beskyldningene gjelder faktiske forhold, og VG har ikke utøvet tilstrekkelig kildekritikk, jf. Høyesteretts dom av 30. november 1999 mellom Cappelen forlag m.fl. mot Haakon Bingen.

I Rt-2000-279 hadde en avis gjengitt et forvaltningsvedtak der to kjørelærere ble fratatt sine godkjenninger. Høyesterett tok ikke generelt stilling til spørsmålet om pressen fritt kan referere forvaltningsvedtak. Spørsmålet ble avgjort konkret, det ble lagt vekt på at saken var offentlig kjent fra før, og den inneholdt både forbruker- og trafikksikkerhetsaspekter. I motsetning til vedtaket om å etterligne A var dessuten vedtaket offentlig.

Om norsk retts forhold til EMK vises også til Hålogaland lagmannsretts dom av 11. oktober 2000 mellom Kåre Geir Lio m.fl. mot Nordlandsposten.

VG har rettet alvorlige beskyldninger mot A om et straffbart forhold og avisen konstaterer at han er skyldig. Dette godtas ikke av EMD, jf. dommen av 29. august 1997 mellom Worm og Østerrike, og i dom av 27. juni 2000 mellom Constantinescu og Romania ble en beskyldning mot tre lærere om underslag ansett som ærekrenkende, ettersom de ikke hadde blitt dømt av noen domstol. I dom av 22. februar 1989 (Barfoddommen) ble en kritikk av to dommere ansett ærekrenkende, idet det måte ha vært mulig å kritisere domstolen uten å gå til personlig angrep mot rettens medlemmer. Det vises også til Kommisjonens avgjørelse av 21. januar 1997 mellom Grech m.fl. og Malta. Det må etter denne gjennomgangen konkluderes med at EMD ikke aksepterer ytringer som går på en persons hederlighet løs.

Alle - også A - har krav på å bli betraktet som uskyldig inntil det motsatte er bevist. VG konstaterer derimot underslag og misbruk av klientkonti.

Journalisten opptrådte ikke aktsomt da han skrev beskyldningene mot A, og det er flere momenter som skjerpet kravet til avisens aktsomhet. Beskyldningene mot A er særdeles grove, både skatterettslig og strafferettslig. Om de hadde vært sanne, ville forholdet ha medført ubetinget fengsel. Antakelig har avisen fått tilgang til ligningsnemndas vedtak ved at ansatte på ligningskontoret har brutt sin taushetsplikt. VG visste om striden mellom A og ligningskontoret, og A hadde varslet om mulig maktmisbruk. Dessuten forelå det kun en skjønnsligning av A. Avisen burde ha undersøkt nærmere om det var noe i dette, og forelagt ham beskyldningene før de kom på trykk. I så fall ville han ha kunnet forklare tallene og dessuten oppgitt navnet på revisor og underslageren, som kunne ha bibragt avisen det korrekte forhold. For øvrig kontaktet VG den 15. september underslageren, som stod frem i avisen dagen etter og erkjente sin brøde, men da var beskyldningene fremsatt og skaden skjedd.

Oppslagene i VG er på flere punkter i strid med pressens «Vær Varsom"-plakat. Det vises til plakatens punkt 1.5, hvoretter pressen skal beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra offentlige myndigheter. I dette tilfellet er inntrykket nærmest motsatt; ligningskontoret ble beskyttet mot A. Han vant i det alt vesentlige frem i skattesaken, og overligningsnemnda var inhabil. I punktene 3.3. og 3.4 foreskrives særskilte krav til kildekritikk, og at premissene gjøres klare i intervjusituasjonen og i forhold til kilder og kontakter. VG benyttet seg av kilder som brøt taushetsplikten, og avisen presenterte ikke beskyldningene for A før den trykket dem. Dette er også i strid med punkt 3.9 om å utnytte andres uvitenhet. At advokatbevillingen hans stod på spill, var en problemstilling som aldri hadde vært fremme før. At premissene ikke var klargjort for A på forhånd, vises også ved avisens presisering den 17. september. En avis skal etter punktene 4.2 og 4.4 klargjøre hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer, og overskrifter, henvisninger og ingresser skal ikke gå lengre enn det er dekning for i stoffet. Spørsmålet om advokatbevillingen står helt ut for VGs regning. Ligningsnemnda foretok seg en ren skattemessig vurdering både av underslaget og midlene på klientkontoen. Det er derfor ingen dekning for beskyldningen om at A krevde fradrag for fiktive underslag, og at han hadde misbrukt klienkontoen. Skattesaken ble fremstilt kort og tendensiøst. Imøtegåelsen av beskyldningen om misbruk av klienkontoen kom på trykk to dager senere, noe som ikke er i samsvar med punktene 4.13 og 4.14 om adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. VGs presisering kom etter ytterligere én dag, men den ble bare trykket i osloutgaven, ikke i riksutgaven.

Det må også legges vekt på avisens valg av form. Beskyldningene gjentas over flere sider under tendensiøse, helsides overskrifter. Beskyldningene er av en slik art at de borer rett inn i den tillit som A er avhengig av for å kunne drive sin advokatvirksomhet. Beskyldningene kunne også skade hans ansatte, som er avhengige av hans inntekter. A er blitt utsatt for beskyldninger som går mye lenger enn den som EMD fant ærekrenkende i Bratholmdommen.

Det må legges begrenset vekt på at A selv gikk ut i avisene. Han måtte svare på journalistenes spørsmål og valgte å komme med noen balanserende opplysninger. Forøvrig hadde han ikke gått ut mot ærekrenkeren - VG - men mot en etat og et system. Straffedommen mot ham er åpenbart trukket frem av VG i den hensikt å svekke hans troverdighet. Dommen kaster ikke noe lys over spørsmålet om VG hadde rett i det avisen skrev om A høsten 1992.

Omtalen av A er massiv og preget av omfattende og grove beskyldninger, som er hentet fra taushetsbelagte opplysninger. Skattesaker er av privat karakter. VGs oppslag er i strid med uskyldspresumsjonen, særlig når det hevdes at advokatbevillingen hans står på spill.

Rettsstridigheten kan variere noe med hvilke rettsfølger det er tale om, jf. Rt-2000-279. Den som krenker en annens ære, kan pålegges å betale slik erstatning for skade av ikke økonomisk som retten finne rimelig, jf. skadeserstatningsloven §3-6 første ledd 2. punktum. I realiteten innebærer dette at skadelidte har krav på en slik sum hvis han faktisk har lidt «tort og smerte», jf. Nils Nygaard: Skade og ansvar (3. utgave) side 137. A har åpenbart lidt «tort og smerte». Beskyldningene mot ham er grove, de fikk store skadevirkninger og påførte ham en betydelig omsetningssvikt i de påføl-gende år. På den annen side ble VG advart på forhånd mot å omtale skattesaken. Dette bør og må avisen stå til ansvar for. Om utmålingsnivået vises til NOU 1996:12 side 50, annen spalte, Rt-1987-764, Rt-1994-174 og side 348.

A har nedlagt denne påstand:

1. Verdens Gang AS dømmes til å betale oppreisning til A med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 500.000,- innen to uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 12% morarente fra forfall og til betaling skjer.

2. Redaktør Einar Hanseid dømmes til å betale oppreisning til A med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 50.000,- innen to uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 12% morarente fra forfall og til betaling skjer.

3. Verdens Gang AS dømmes til å hefte solidarisk for det beløp Einar Hanseid blir dømt til å betale, jfr pkt 2.

4. Hovedanken forkastes forøvrig

5. Verdens Gang AS og Einar Hanseid dømmes til in solidum til å betale As saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av morarente fra forfall og til betaling skjer.

Verdens Gang AS og Einar Hanseid anfører sammenfatningsvis:

Det spørsmålet som reises i saken er hvorvidt VG innenfor ytringsfriheten hadde rett til å skrive at A var blitt etterlignet og hva etterligningen av ham bestod i. A hadde gjennom lengre tid løftet skattesaken til et nivå av offentlig karakter. Han var leder i ligningsnemnda og hadde rettet kraftige beskyldninger mot ansatte ved ligningskontoret. VG har ikke beskyldt A for noe som helst. Avisen har videreformidlet ligningsnemndas vedtak og As uenighet i dette. Dette vedtaket hadde VG rett til å videreformidle

Det er trykkefrihet i Norge, jf. grunnloven §100 og EMK artikkel 10. Det følger av menneskerettighetsloven §3 at EMK ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. menneskerettighetsloven §3. Det følger av bestemmelsen at dersom det tolkningsresultat som følger av konvensjonen fremstår som rimelig klart, må norske domstoler legge konvensjonsbestemmelsen til grunn selv om dette skulle medføre at innarbeidet norsk lovgivning eller praksis blir tilsidesatt, jf. Rt-2000-996. Det er åpenbart at EMK skal fortolkes etter de samme prinsipper som EMD benytter. At de aktuelle reportasjene ble trykket før vedtakelsen av menneskerettighetsloven, er uten betydning for vurderingen av saken. Den presumsjonen som gjelder for samsvar mellom folkeretten og norsk rett, må praktiseres slik at det ikke oppstår konflikt mellom EMKs bestemmelser og praksis etter konvensjonen, jf. Rt-2000-279.

Det bestrides at to likeverdige menneskeretter stå mot hverandre i denne saken. Borgerne har ved menneskerettighetene vern mot inngrep i sine rettigheter fra de offentlige organene, men ikke mot inngrep fra private rettssubjekter. EMD vurderer dette utelukkende på grunnlag av EMK artikkel 10 nr. 2.

EMD har klargjort meget tydelig at utgangspunktet om ytringsfrihet skal fortolkes meget snevert. Befolkningen har krav på informasjon. En begrensning av ytringsfriheten krever en overbevisende argumentasjon, jf. EMDs dom i saken mellom Sunday Times og Storbritannia. Det foreligger ingen slik spesielt god grunn til å nekte VG å trykke artiklene.

VG må ta ansvaret for det som står skrevet, ikke for det som ikke er skrevet. Norsk rett har tradisjonelt tatt utgangspunkt i det totalinntrykk ytringene vil gjøre på den alminnelige leser, der man legger større vekt på overskrifter og ingresser samt billedmaterialet enn på det som står med vanlig trykk. I vedlegg nr. 1 til NOU 1999:27 side 242 uttrykkes imidlertid skepsis til hvorvidt EMD vil slutte seg til dette utgangspunktet. I Røvdommen la EMD i realiteten en annen forståelse av de påklagde artiklene til grunn enn Høyesterett gjorde. EMD la vekt på hva som stod skrevet i dem, ikke på hva som kunne utledes av tonen. Det samme følger av Bratholmdommen avsnitt 50. Det ligger også innenfor ytringsfriheten å overdrive, jf. selfangerdommen avsnitt 59.Ytringenes form og stil samt virkemidlene som benyttes, er ikke i seg selv god nok grunn til sensur, jf. vedlegg 1 til NOU 1999:27 side 247 annen spalte. Ytringsfriheten omfatter også formen.

For å fylle kravet til sannhetsbeviset kreves ikke mer enn at VG med vanlig sannsynlighetsovervekt godtgjør at utsagnene er sanne. VG har ikke beskyldt A for annet enn irregulære skattemessige forhold. I skattesaker gjelder ikke noe prinsipp om at tvilen skal komme skattyteren til gode. Konsekvensen av byrettens anvendelse av bevisbyrdereglene kunne - hvis skattesaken hadde fått et annet utfall - ha blitt at ligningen av A ble opprettholdt, samtidig som VG ble dømt for å ha fremført usanne beskyldninger fordi avisen ikke klarte å oppfylle de strengere beviskravene som gjelder i straffesaker. For strenge bevisbyrderegler vil medføre en begrensning i pressens legitime interesse i å bringe frem sannsynlige forhold som for tiden ikke kan belegges med strafferettslige bevis. Dette ville ikke være noen overbevisende begrensning av ytringsfriheten.

Utsagnene den 7. september 1992 er en presis gjengivelse. Underslaget var påstått, ligningsnemnda hadde nemlig ikke tatt stilling til dette. Det er også riktig at nemnda ikke godkjente fradraget. VG har ikke skrevet at underslaget var fiktivt. I setningen «det blir ansett som fiktivt» peker ordet «det» rent tekstlig tilbake på fradraget, ikke helt tilbake til underslaget.

Neste dag ble påstanden om misbruk av klientkonti slått opp. Det står intet om misbruk av klientenes midler. Det som omhandles er misbruk av kontoen. I ingressen opplyses klart hva vedtaket går ut på. Penger stod på kontoen uten å bli oppgitt til beskatning. Således må mulig tvil om tolkningsmåten være avklart. Noe annet er å tolke inn en beskyldning. Avisen må imidlertid ha den tillit til sitt publikum at folk kan lese. Om noen misforstår, er ikke det VGs ansvar.

Hermetegnet i utsagn 1.1 gjør ikke ytringen ulovlig. Det reises nok et spørsmål om hva underslaget var. Svaret fremgår ikke av overskriften, men følger allerede av ingressen. «Fiktivt» er ikke et presist uttrykk. Uttrykket må leses i sammenheng med teksten, og da knytter det seg til at fradraget ikke kan kreves. A kan mislike ordet, og det er mulig at andre ord ville ha vært mer treffende. Domstolene kan imidlertid ikke gå inn på mindre nyanser

Utsagn 1.4 har dekning i ligningsnemnda vedtak på side 151.

I utsagn 1.5 reises spørsmålet om det foreligger dokumentforfalskning. Regnskapsføreren hadde trukket sin tilståelse tilbake, og det var da naturlig å reise spørsmålet om det forelå noe falsk. Deretter fremkommer As kommentarer, og at regnskapsføreren igjen endret sin forklaring. Spørsmålet besvares ved hans nye erkjennelse. Det kunne like gjerne vært reist spørsmål om falsk forklaring. Beskyldingen retter seg for øvrig ikke mot A, men mot underslageren. Det må være tillatt å stille et slikt spørsmål i en tekstsammenheng.

Til utsagn nr. 2.1. anføres at det er absurd å kreve mortifisert at A nekter å ha misbrukt klientkonti. Han hevder jo dette selv, men han mener at det ligger en innebygget insinuasjon i ytringen. En klientkonto kan misbrukes på flere måter, eksempelvis ved å blande egne og andres midler. Påstand 2.3 er en gjengivelse av ligningsnemndas vedtak på side 147-148.

I utsagn 3.1 er det lagt inn den forutsetning at hvis forholdene er slik som ligningsnemnda mener, kan det reises spørsmål om A kan tape advokatbevillingen. I en offentlig samtale må det kunne reises et slikt spørsmål uten at avisen holdes ansvarlig for et svar som ikke er gitt.

Det er tilstrekkelig for VG å bevise at underslaget ikke ga fradragsrett, og ingen rettsavgjørelser har satt dette til side. Klientkontoen er misbrukt idet A satte egne, opptjente midler på den for å unndra skatt. Dette er bekreftet både av overligningsnemnda og byretten, men ikke av lagmannsretten. Da var imidlertid situasjonen en annen, idet A hadde fremlagt nye regnskaper. Lagmannsretten har uttrykkelig sagt at ligningsnemndas vedtak var gyldig før det nye regnskapet forelå. Følgelig var påstanden riktig da den ble publisert.

Det er kun de utilbørlige utsagn som er rettsstridige. I denne sammenheng må det vektlegges at A selv hadde brakt saken inn i det offentlige rom ved å anlegge søksmål, både mot kommunen og mot saksbehandlere i ligningsetaten på grunn av deres utkast til vedtak. Da må han tåle en viss offentlighet med hensyn til sine egne skatteforhold. Slik som A gikk ut med grove beskyldninger mot de ansatte, kunne hans egne skatteforhold få betydning for vurderingen av anklagene, idet man lett kunne mistenke A for å beskytte seg selv, sml. Rt-1994-506 og side 518. I Rt-1996-180 ble det lagt avgjørende vekt nettopp på at den krenkende selv hadde gått ut offentlig med kraftige beskyldninger mot en etat. At ligningsnemndas vedtak - i motsetning til vedtaket omhandlet i Rt-2000-279 - ikke var offentlig, kan ikke være avgjørende, jf. EMDs dom i selfangersaken avsnittene 68 og 71.

Det kan ikke kreves at VG skulle ha gjort ytterligere undersøkelser om riktigheten av ligningsnemndas vedtak. Normalt må en avis kunne stole på offentlige rapporter, jf. EMD i selfangersaken avsnitt 72. I selfangersaken visste endog avisen at enkelte av uttalelsene i rapporten var uriktige, jf. dommen side 46. Norske domstoler er bundet av avgjørelsene fra EMD, og når EMD tolker konvensjonen annerledes enn norske domstoler har gjort, må norske domstoler trekke konsekvensene av det, jf. Carsten Smith i Juristkontakt nr. 6/2000 side 10. A er dessuten en offentlig person som har ytret seg offentlig, og har et lavere beskyttelsesnivå enn en privatperson som foretar en privat handling, jf. vedlegg nr. 1 til NOU 1999:2000 side 41. I denne saken forelå et offentlig vedtak fattet etter kontradiktorisk behandling.

At vedtaket ikke var offentlig, kan ikke være avgjørende. Saken hadde betydelig offentlig interesse. Ligningsnemndas tidligere leder var beskyldt for skatteunndragelser. Unndragelsene hadde delvis skjedd mens A satt i sitt folkevalgte tillitsverv. Under slike omstendigheter måtte det være berettiget å rette søkelyset mot ham som en offentlige maktperson. Dertil kommer at han på sin side tidligere hadde gått hardt ut i pressen, anmeldt ligningskontoret, saksøkt ligningssjefen, kommunen og ansatte i ligningsetaten, han hadde gjentatt beskyldningene i et oppslag i VG den 28. august 1992, og var blitt offentlig kritisert av en senere leder av ligningsnemnden fem dager senere. Klimaet var opphetet. I denne situasjonen måtte det være en sentral oppgave for pressen å avsanne eller beriktige, og artiklene må ses i dette lys.

Fra den første av VGs artikler gis en bred fremstilling av As synspunkter. Det fremgikk med all tydelighet at det gikk mot et rettslig oppgjør, og at ligningssaken således langt fra var avsluttet. VG selv inntok ikke noe standpunkt i saken.

Det er var ikke noe som tydet på at ligningsnemnda tok feil. Saken ble grundig vurdert innad i avisen før den ble trykt, og trykkingen ble som følge av det utsatt én dag.

As ubehageligheter skyldes hans egne økonomiske disposisjoner, utfall og innspill, ikke artiklene i VG. Han måtte rettmessig finne seg i å bli omtalt, og han protesterte da heller ikke på den første artikkelen der det ble slått opp at han var etterlignet. Skulle VG bli dømt på det foreliggende grunnlaget, vil det svekke pressens muligheter for å undersøke og avdekke klanderverdige forhold i samfunnet og dens muligheter for å bidra i den offentlige samtale.

Under enhver omstendighet må Einar Hanseid frifinnes. Han sørget for at nyhetsredaktøren selv tok hånd om saken, og avisen har etablert betryggende rutiner gjennom flere beslutningsnivåer før saker som denne trykkes.

Verdens Gang AS og Einar Hanseid har i begge ankene nedlagt denne påstand:

1. Verdens Gang AS og Einar Hanseid frifinnes.

2. Verdens Gang og Einar Hanseid tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Objektivt rammes de påklagede utsagnene av straffeloven §246 og §247, hvilket heller ikke er bestridt av VG. Ettersom A ved lagmannsrettens rettskraftige dom i det alt vesentlige har fått medhold i skattesaken, er det heller ikke ført sannhetsbevis for dem. Hovedregelen er da at utsagnene kan kreves mortifisert, jf. straffeloven §253 nr. 1. Lovens hovedregel må imidlertid tolkes innskrenkende, eller - som det gjerne uttales - det gjelder en rettsstridsreservasjon, jf. Rt-2000-279 og Andenæs og Bratholm side 242. Avgjørende er om ytringen under de konkrete forhold etter den alminnelige oppfatning i samfunnet er utilbørlig eller ikke. Et forhold kan være kritikkverdig, uten at det dermed kan stemples som så grovt at det er utilbørlig, jf. Andenæs og Bratholm side 178-179.

I utgangspunktet må det legges til grunn at det er rettsstridig å omtale en skatteyters ligningsforhold slik VG omtalte etterligningen av A. Ligningsopplysninger er underlagt taushetsplikt, jf. ligningsloven §3-13, og vedtaket om etterligning og tilleggsskatt er ikke offentlig. Dertil kommer at A ved lagmannsrettens dom i 1999 fikk medhold i det alt vesentlige skattesaken, slik at omtalen av ham har vist seg å være uriktig. Riktignok kan pressen etter rettspraksis i enkelte tilfelle ansvarsfritt referere beskyldninger fremsatt av andre, men om dette gjelder forvaltningsvedtak og uttalelser fra offentlige myndigheter i sin alminnelighet, er usikkert, jf. Andenæs og Bratholm side 205. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette, da referatprivilegiet neppe kan gjelde i et tilfelle som dette, hvor vedtaket ikke er offentlig, og VG etter all sannsynlighet har fått tilgang til opplysningene som følge av en eller flere funksjonærers brudd på taushetsplikten. Likevel kan det ikke uten videre konstateres at de aktuelle påklagede utsagn er ulovlige. Rettsstridighet er et upresist begrep, og det kan neppe gis en uttømmende oppregning av hvilke momenter som gjør et utsagn rettsstridig. Dette må bero på en nærmere avveining av de motstridende hensyn.

Ved avveiningen må det ses hen til ytringsfrihetsbestemmelsene både i grunnloven §100 og i internasjonale konvensjoner, særlig EMK artikkel 10 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 17. På den annen side må hensynet til ytringsfriheten avveies mot de skadevirkningene som ytringen kan påføre den fornærmede, jf. EMK artikkel 10 nr. 2, som tillater innskrenkninger i ytringsfriheten blant annet for å verne andres omdømme eller rettigheter. Det følger videre av menneskerettsloven §3 at dersom det tolkningsresultat som følger av EMK fremstår som rimelig klart, må norske domstoler legge konvensjonsbestemmelsen til grunn, selv om dette skulle medføre at innarbeidet norsk lovgivning eller praksis blir tilsidesatt, og norske domstoler skal benytte de samme tolkingsprinsipper som EMD, jf. Rt-2000-996. Høyesterettsjustitiarius har dessuten uttalt at Høyesterett føler seg bundet av avgjørelsene fra EMD, jf. Carsten Smith i Juristkontakt nr. 6/2000 side 10. EMD anser videre ytringsfriheten som en av grunnpilarene i et demokratisk samfunn. Denne friheten er riktignok begrenset av unntakene i EMK artikkel 10 (2), som likevel må fortolkes strengt. Behovet for begrensninger av ytringsfriheten må godtgjøres på en overbevisende måte, jf. Røvdommen avsnitt 48.

I dette tilfellet fylte VG åpenbart et informasjonsbehov ved å meddele resultatet av bokettersynet, og EMD har vektlagt publikums rett til informasjon og pressens rolle som offentlig vakthund, jf. Webersaken avsnitt 50 bokstavene (a) og (b). At fylkesskattekontoret hadde vedtatt å avholde bokettersyn hos lederen av ligningsnemnda, var i seg selv egnet til å påkalle offentlig interesse. Ytterligere oppsiktsvekkende var As reaksjon ved å påklage vedtaket, og ikke minst den begrunnelsen som han ga for klagen. Ifølge Aftenposten anså han ettersynet som en hevnaksjon og en sjikanøs forfølgning og betegnet det som en ren «skivebom», iverksatt i den hensikt å gjøre det umulig for ham å fortsette som formann i ligningsnemnda. Konflikten mellom A og ligningskontoret ble ytterligere tilspisset ved gjensidige beskyldninger om brudd på taushetsplikt og As politianmeldelse av ligningskontoret i den forbindelse. Før ligningsnemnda hadde fattet noe vedtak, anla han skattesak der han blant annet nedla påstand om at vedtaket om bokettersyn var ugyldig, og at han hans selvangivelse skulle legges til grunn for ligningen. As hadde i realiteten reist spørsmål om ansatte i ligningsetaten hadde gjort seg skyldige i grovt myndighetsmisbruk, sml. Rt-1996-180. Når A på denne måten hadde satt spørsmålet på dagsordenen, var det etter lagmannsrettens vurdering en oppgave for pressen å bringe frem nærmere opplysninger om grunnlaget for bokettersynet og hva det hadde resultert i. Slike opplysninger kunne ha bekreftet eller avsannet uttalelser om kritikkverdige forhold i ligningsetaten, og dermed si noe om seriøsiteten i den kritikken som A hadde fremsatt. At avsløringene var ubehagelige for A, kan ikke være avgjørende. Riktignok var det gått tre år siden bokettersynet ble vedtatt, men ligningsnemndas vedtak forelå ikke før sommeren 1992. Tidsmomentet kan derfor ikke tillegges avgjørende betydning.

At VG fikk tilgang til opplysningene ved at en eller flere ligningsfunksjonærer sannsynligvis hadde brutt sin taushetsplikt, er et hensyn ved rettsstridighetsvurderingen, men det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke et avgjørende hensyn. Som det er redegjort for, forelå et åpenbart informasjonbehov, delvis skapt av A selv. Kritikken mot de ansatte var fremsatt offentlig, og A hadde gjort søksmålet mot dem offentlig kjent. Om VG på grunn av taushetsplikten skulle ha unnlatt å omtale saken, ville det ha medført at alle andre enn A ble avskåret fra å komme offentlig til orde. Under enhver omstendighet var taushetsplikten neppe til hinder for at de ansatte - i egenskap av saksøkte - hadde meddelt VG hva stevningen mot dem gikk ut på, og hva som var grunnlaget for den. Etter all sannsynlighet kunne derfor VG ha fått lovlig tilgang til opplysningene etter at stevningen var forkynt for de saksøkte noen dager senere. Under disse omstendigheter kan ikke lagmannsretten se at det overfor A var rettsstridig å gjengi opplysninger fra ligningsnemndas vedtak, selv om det kan ha foreligget et formelt brudd på taushetsplikten.

At A senere har fått medhold i skattesaken, kan heller ikke være et avgjørende hensyn. Det må tillegges vesentlig vekt at den alminnelige interessen for informasjon om saken forelå høsten 1992, sml. Rt-1990-636 om den tilsvarende problemstillingen ved omtale av sivile rettssaker, der det senere blir fastslått at de gjengitte utsagnene er uriktige. Heller ikke kan VG bebreides for ikke å ha gjort nærmere undersøkelser om riktigheten av opplysningene. Pressen skal normalt ha rett til å kunne stole på innholdet i offentlige rapporter uten å måtte iverksette uavhengige undersøkelser, jf. selfangerdommen avsnitt 68. Generelt må det kunne sies at et vedtak fattet av en ligningsnemnd må tillegges stor troverdighet, og i As tilfelle forelå det ikke klare holdepunkter for at vedtaket var feil. Lagmannsretten uttalte for øvrig i dommen fra 1999 at det ikke var noe å utsette på ligningsnemndas vedtak ut fra de opplysninger som forelå høsten 1992.

For at utsagnene skal være rettmessige, må de også ha tilstrekkelig dekning i det faktum som forelå høsten 1992. Beskyldningene mot A kan sammenfattes i fire hovedgrupper; om han hadde krevet fradrag for et oppkonstruert underslag (utsagn 1.1 - 1.4), om det forelå dokumentforfalskning i forbindelse med dette (utsagn 1.5), om han hadde misbrukt klientkontoen (utsagn 2.1 - 2.3), og om advokatbevillingen hans stod på spill (utsagn 3.1).

Når det gjelder underslagsgruppen, utsagn 1.1, er ordet «underslag» i overskriften satt i anførselstegn, noe som umiddelbart gir avisleseren inntrykk av at det ikke var begått noe underslag, men at A likevel hadde krevd fradrag for et. Bruken av ordet «fiktivt» i utsagnene 1.2 og 1.3 er ytterligere egnet til å forsterke dette inntrykket, og ytterligere forsterkes det ved at den videre teksten inneholder uttrykksmåtene det «angivelige» underslaget, og det «han» (A) mener er underslag. Inntrykket modereres imidlertid noe ved opplysningen om at A fastholder at underslag er begått. Artikkelen oppsummeres med at de påståtte underslåtte midlene er tilbakeført - uten at de er inntektsført. Dermed avsluttes det hele med det som var den virkelige situasjonen; A hevdet at underslag var begått, noe som ligningsnemnda ikke hadde tatt stilling til, fordi den ikke ville godta fradraget uansett om underslag var begått eller ikke. Forholdet var uavklart, og således avviker hovedinntrykket av utsagnene noe fra det faktiske forhold.

Avviket er likevel ikke tilstrekkelig til at utsagnene blir rettsstridige. Riktignok må en del lesere ha sittet igjen med det hovedinntrykk at tvisten mellom A og ligningsvesenet gjaldt noe mer enn en tvist om tolkningen av fradragsreglene, og lagmannsretten skal videre være enig med A i at VG kan kritiseres noe for valget av ordet «fiktivt». Den journalistiske frihet tillater imidlertid en grad av overdrivelse eller endog provokasjon, jf. EMD i selfangerdommen avsnitt 59. Selv om avisen kan kritiseres noe for ordvalget, er dette - sett i lys av EMDs praksis - etter lagmannsrettens oppfatning ikke tilstrekkelig til å anse utsagnene som utilbørlige.

I utsagn 1.5 reises spørsmålet om det var begått dokumentforfalskning i tillegg til underslaget, uten at spørsmålet besvares. Det foreligger således ingen konkret beskyldning om at noen har begått dokumentforfalskning, men det uttrykkes en mistanke om at det kan ha skjedd. Etter lagmannsrettens oppfatning hadde VG grunn til å reise spørsmålet. Regnskapsføreren hadde i en skriftlig og udatert erklæring tilstått underslaget, men overfor fylkesskattekontoret hadde han trukket tilståelsen tilbake, for så igjen å fastholde den opprinnelige erklæringen. Det var således skjellig grunn til mistanke om at den daglige lederen iallfall hadde avgitt falsk forklaring. At dette ble betegnet som dokumentfalsk istedenfor den mer riktige betegnelsen falsk forklaring, er etter lagmannsrettens vurdering ikke tilstrekkelig til å gjøre utsagnet utilbørlig. Begge handlinger er straffbare, og de er omtrent like straffverdige. For øvrig er det intet i teksten som tyder på at det var A som kunne mistenkes for dette forholdet. Omtalen av ham gjaldt fradraget.

Når det gjelder forholdene vedrørende klientkontoen, var den faktiske situasjon at A, etter ligningsnemndas oppfatning, hadde midler på klientkontoen, som skulle ha vært oppgitt til beskatning, og for dette forholdet var han blitt ilagt 60% tilleggsskatt. Overskriften i utsagn 2.1 er i samsvar As oppfatning, i den forstand at han benektet å ha misbrukt klientkonti. Overskriften forutsetter imidlertid at A var blitt beskyldt for nettopp dette, ellers ville den ha vært meningsløs. Den umiddelbare forståelsen av overskriften (utsagn 2.1) blir derfor etter lagmannsrettens vurdering at advokaten sannsynligvis har misbrukt klientmidlene, selv om en klientkonto i prinsippet kan misbrukes også på andre måter. Det inntrykket som skapes i overskriften, korrigeres imidlertid allerede i ingressen, som er en presis gjengivelse av ligningsnemndas oppfatning (utsagn 2.2). Deretter opplyses i teksten at det er gjennomført bokettersyn hos A og hans hel- og deleide selskaper, noe som også er riktig. Ligningsnemndas karakteristikk av As handlemåte er i samsvar med vedtaket, og det var også tilfellet at han var blitt ilagt 60% tilleggsskatt (utsagn 2.3). At overskriften i første omgang kan gi inntrykk av at misbruket gjaldt klientenes midler, ligger etter lagmannsrettens vurdering innenfor den journalistiske frihet etter EMDs praksis, iallfall når hovedinntrykket korrigeres i den etterfølgende ingressen og teksten.

Utsagn 3.1 om advokatbevillingen kommer i en noe annen stilling enn de tidligere utsagnene. Her foreligger ingen omtale av ligningsnemndas vedtak, og ytringene står helt ut for VGs regning. Overskriften «advokatfremtid på spill» er heller ikke riktig. Det var aldri tale om å frata advokat A bevillingen. Det er imidlertid ikke overskriften eller ingressen som kreves mortifisert, men de to umiddelbart etterfølgende periodene i teksten.

Den første av disse to periodene er riktig så langt at A ville ha brutt prinsippene for advokaters regnskapsførsel, hvis ligningsmyndighetene hadde rett. At bruddet gjelder «de aller helligste» prinsippene for slik regnskapsførsel, kan nok være en overdrivelse, ettersom VG aldri har ment å beskylde A for underslag av klientmidler. Karakteristikken av det mulige bruddet på regnskapsprinsippene er unødig krenkende for A. EMD har imidlertid lagt til grunn at EMK artikkel 10 også beskytter sjokkerende og krenkende ytringer, og at det i den journalistiske frihet også ligger et visst rom for overdrivelser, jf. vedlegg nr. 1 til NOU 1999:27 side 316. At karakteristikken er krenkende, er etter lagmannsrettens vurdering ikke tilstrekkelig til å anse det som rettsstridig så lenge avisen hadde rett i at regnskapsreglene etter ligningsnemndas mening var brutt.

Den andre perioden er riktig i den forstand at det å unndra tre millioner kroner fra beskatning ved hjelp av klientkontoen, og å innrette regnskapene slik at de medfører skjønnsligning, er forhold som i prinsippet kan medføre tap av bevillingen, jf. domstolloven §230 nr. 1. Det uriktige består i at det aldri var vurdert å inndra As bevilling. Videre må det legges til grunn at økonomisk sett var dette utsagnet mest egnet til påføre ham skade. At en advokat har en tvist med ligningsmyndighetene, er neppe egnet til å medføre tap av klienter i samme grad som en påstand om at han i nær fremtid står i fare for å miste bevillingen. På den annen side har EMD i selfangersaken - riktignok under dissens - akseptert utsagn som avisen må ha visst ikke var riktige. På bakgrunn av det rom for overdrivelser som følger av EMDs praksis, og at utsagnet inneholder en prinsipiell del som ikke er uriktig, finner lagmannsretten under en viss tvil at heller ikke denne påstanden er utilbørlig.

Det gjenstår å ta stilling til hvorvidt utsagnene er utilbørlige ut fra en samlet vurdering av sammenhengen, billedbruk, oppsettet m.v. Samtlige utsagn inngår i en reportasjeserie over nærmere tre uker, inntil serien avsluttes med et forholdsvis anonymt leserinnlegg av A og av VGs ytterligere anonyme presisering. Leserinnlegget og presiseringen ble for øvrig kun trykket i avisens Osloutgave. Samtlige reportasjer går over minst en heldekkende side under helsides overskrifter og med fotografier av A i forskjellige sammenhenger. På den annen side har EMD vært tilbakeholdende med å tillegge den generelle tonen i en avisartikkel avgjørende vekt, jf. Røvdommen avsnitt 56. EMK artikkel 10 beskytter ikke bare substansen i den aktuelle ytringen, men også den form som den presenteres i, jf. NOU 1999:27 side 247. Selv om beskyldningene var egnet til å skade den tillit som A er avhengig av i sitt advokatyrke, er likevel ikke avvikene fra det virkelige forholdet, vinklingen og overdrivelsene større enn at ytringene ligger innenfor hva EMD har godtatt av hensyn til den journalistiske frihet. Etter As utspill hadde offentligheten et rimelig krav på å få vite hva det omstridte bokettersynet hadde ført til, og det kunne ikke forlanges at avisen skulle vente med å omtale dette til rettskraftig dom forelå syv år senere. Han fikk fortløpende komme til orde og redegjøre for sin oppfatning av konflikten, og det fremgår klart at partene hadde ulike syn på den. At tvisten ville få sin endelige løsning i rettsapparatet, og at ligningsnemndas oppfatning ikke var det siste ordet i saken, fremstod også som forholdsvis klart. At han ikke ble forelagt til uttalelse konkret hva avisen hadde til hensikt å skrive, er etter lagmannsrettens vurdering ikke avgjørende.

VG og Einar Hanseid blir etter dette å frifinne.

Hovedanken har etter dette ført frem, men saksomkostninger tilkjennes likevel ikke, jf. straffeprosessloven §440 første ledd sammenholdt med tvistemålsloven §180 annet ledd og unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd. Saken gjelder et rettsområde under rask utvikling, der grensene for ytringsfriheten endres i takt med utviklingen både i Norge og internasjonalt. Avgjørelsen har frembudt tvil, særlig med hensyn til utsagn 3.1. Det var således fyllestgjørende grunn for A til å la saken komme for byretten, og å ta til gjenmæle mot anken i lagmannsretten. Motanken har vært forgjeves. I medhold av hovedregelen i straffeprosessloven §440 jf. tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes VG og Einar Hanseid saksomkostninger i anledning denne. Beløpet settes i samsvar med advokat Falchs omkostningsoppgave, settes beløpet til 10.000 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Verdens Gang AS og Einar Hanseid frifinnes.

2. Saksomkostninger i anledning hovedanken tilkjennes ikke, hverken for byretten eller lagmannsretten. I anledning motanken betaler A innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse 10.000 -titusen- kroner i saksomkostninger for lagmannsretten til Verdens Gang AS og Einar Hanseid.