LB-1999-703
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-08-20 |
| Publisert: | LB-1999-00703 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Halden byrett Nr 98-00321 M - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00703 M/03. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Jørn Sigurd Maurud) mot A (Forsvarer: Advokat Benedict de Vibe). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Melheim, formann. Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Byrettsdommer Peter Vogt. 4 lagrettemedlemmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §166, §34, §37d, §49, §3, §54, §60, §62, Straffeprosessloven (1981) §436 |
Tiltalte A, pt i varetektsfengsel er født xx.xx.1957. Frem til omkring 1990 var han til sjøs som styrmann. Da begynte han som selvstendig næringsdrivende med import av klær fra Thailand. Han har vært gift i Thailand, men er nå separert. Tiltalte opplyser at han fra januar 1998 har mottatt sosialstønad med kr 3050,- pr måned og husleiestønad. Da sosialstønaden nå er falt bort, har han måttet selge leiligheten.
Tiltalte er tidligere straffedømt slik det fremgår av den dokumenterte utskrift av strafferegisteret.
Ved tiltalebeslutning av 6 juli 1998 utferdiget av statsadvokatene i Oslo ble han satt under tiltale ved Halden byrett for overtredelse av:
I
Straffelovens §162, første og annet ledd, jfr. femte ledd
For ulovlig å ha innført eller overdratt stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, og overtredelsen er grov idet det særlig legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:
- I løpet av perioden fra april 1997 til 10. februar 1998, på E-6 over Svinesund i Halden, innførte han fra Danmark via Sverige til Norge ved minst fem anledninger til sammen ca. 30 kilo hasjisj, eller vesentlige deler av dette kvantum.
- Til tid som nevnt i post I a, i Oslo-området, overdrog han ved minst fire anledninger til sammen ca. 24 kilo hasjisj til en eller flere for politiet ukjente personer.
II
Straffeloven §166, første og annet ledd, jfr. §49
For å ha forsøkt å bevirke eller medvirke til at en ham vitterlig usann forklaring ble avgitt av en annen til noen offentlige myndighet i tilfelle hvor denne er pliktig til å forklare seg eller hvor forklaringen var bestemt til å avgi bevis.
Grunnlag er følgende forhold:
I løpet av mars 1998, mens han satt varetektsfengslet i Oslo kretsfengsel, forsøkte han å få B, som var siktet i samme sak til å endre sin politiforklaring ved å skrive et brev til B hvor han skrev bl.a. «at han har lest Bs politiforklaring og at den er sjofel og feil» og «hva du gjør med ditt liv, gjør du bare, men bland meg utenom». Han lyktes ikke i sitt forehavende idet B gjorde brevet kjent for politiet.
Straffeloven §62, første ledd, får anvendelse.
Det tas forbehold om å nedlegge påstand om inndragning.
Ved Halden byretts dom av 30 november 1998 ble A dømt i overensstemmelse med tiltalen til en straff av fengsel i 5 år. Det ble samtidig gitt dom for inndragning av kr 300.000,- .
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har i rett tid anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett for så vidt gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet m v. Ved lagmannsrettens beslutning av 1 mars 1999 ble anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg tinghus 17 - 20 august 1999. Tiltalte avga forklaring. Det ble avhørt 10 vitner hvorav ett ved telefonavhør. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Lagretten ble forelagt tre hovedspørsmål og to tilleggsspørsmål som alle ble besvart med ja. Retten legger kjennelsen til grunn.
Tiltalte blir etter dette å dømme i henhold til tiltalebeslutningen.
Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at det ved straffutmålingen må anses bevist at tiltalte har medvirket til innførsel til sammen ca 30 kilo hasj fordelt på fem turer. Dette gjelder 28 juni, 19 juli, 24 - 25 august og 28 september 1997 samt 10 februar 1998. Påtalemyndigheten har pekt på flere skjerpende omstendigheter.
Statsadvokaten har vist til Rt-1999-side 5, Rt-1998-267, Rt-1997-1309, Rt-1995-536, Rt-1993-336 og Rt-1998-734 hva angår narkotikaforbrytelsen. Det er videre vist til Rt-1999-26 og Rt-1995-1706 hva angår falsk forklaring.
Det er lagt ned slik påstand:
1. A, født xx.xx.1957, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf første ledd, jf §49, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og som fellesstraff med den betingede del av Kristiansand byretts dom av 9 januar 1997, jf straffeloven §54 nr 3, til en straff av fengsel i 5 -fem- år.
Til fradrag i straffen går 560 femhundreogseksti dager for utholdt varetekt, jf straffeloven §60.
2. A dømmes til å tåle inndragning av utbytte til fordel for statskassen med 300.000 -trehundretusen- kroner, jf straffeloven §34, jf §37d.
Forsvareren har gjort gjeldende at det må legges til grunn den samme tvilsrisiko ved reaksjonsspørsmålet som ved avgjørelsen av skyldspørsmålet, jf Rt-1998-1945. Ved vurderingen av straffverdigheten må det ikke bare ses hen til stoffmengden, men vel så mye til handlingens karakter, d v s tiltaltes rolle. Han har ikke vært en slik sentral person som aktor gjør gjeldende. Tiltalte har i første rekke oppbevart stoffet før han overdro det til andre som sto for selve omsetningen. Dette moment får også stor betydning for omfanget av den inndragning som eventuelt blir besluttet.
Forsvareren har videre vist til Rt-1982-25, Rt-1993-923, og særlig Rt-1988-734.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Tiltalte A anses på mildeste måte.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.
Lagmannsretten skal bemerke:
Når det gjelder straffutmålingen, må retten først ta standpunkt til omfanget av den narkotikaforbrytelse som lagretten har funnet bevist innenfor rammen av straffeloven §162 annet ledd. Det må således avgjøres om tiltalte har medvirket ved flere enn en av turene, jf tiltalens post I a. Denne avgrensning får også betydning for det inndragningsspørsmål som er knyttet til overtredelse av tiltalens post I b.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall:
Flertallet, lagmann Melheim, lagdommer Wiesener Haga, byrettsdommer Vogt og 2 av lagrettemedlemmene finner det bevist utover rimelig tvil at tiltalte har medvirket til innførsel ved alle de fem turene som er referert foran i dommen. Man fester ikke lit til tiltaltes forklaring om at han skulle møte C ved Tusenfryd den 10 februar 1998. Det legges til grunn at det var avtalt at tiltalte skulle møte kurér B der, slik han også gjorde det i de fire turene i 1997. De vitneuttalelser som går ut på at tiltalte ikke var tilgjengelig på de aktuelle datoer, er ikke egnet til å skape noen rimelig tvil på dette punkt. Det vises for øvrig til den begrunnelse som er avgitt av byrettens flertall.
Rettens mindretall, 2 av lagrettemedlemmene er enig med lagmannsrettens flertall når det gjelder de tre siste turene. Når det gjelder turene 28 juni og 19 juli 1997, finner mindretallet at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at tiltalte kan dømmes for medvirkning.
Ved den nærmere vurdering av reaksjonsspørsmålet må det avklares hvilken rolle tiltalte har hatt. Også på dette punkt har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, lagmann Melheim, byrettsdommer Vogt samt 2 av lagrettemedlemmene finner det bevist utover rimelig tvil at tiltalte har mottatt stoffet og overdratt det videre mot betaling til ukjente kjøpere. Han har således vært et viktig ledd i salgsopplegget og ikke bare vært en formidler av stoffet til en annen selger.
Mindretallet, lagdommer Wiesener Haga samt 2 av lagrettemedlemmene finner det ikke bevist at tiltalte har vært et ledd i selve salgsapparatet. Tiltalte har i første rekke overlevert stoffet til den egentlige kjøper, og senere i noen grad overlevert betalingen til enten kuréren eller selgeren i Danmark.
Den samlede lagmannsrett legger til grunn at det må reageres strengt mot grove narkotikaforbrytelser. Da de almenpreventive hensyn veier tungt, vil tiltaltes personlige forhold få mindre betydning.
I skjerpende retning er det lagt vekt på at tiltalte har medvirket til innførsel av et betydelig kvantum ved flere anledninger. Han har således utvist et vedvarende fast forsett. Han har også innsett den store spredningsfare som følger av en slik omfattende import.
Etter flertallets oppfatning må det også legges vekt på et klart profittmotiv. For mindretallets vedkommende blir dette ikke like fremtredende, idet han må antas å ha hatt en mindre godtgjørelse som mellommann. Denne godtgjørelse anslås til ca kroner 100 000,-.
Lagmannsrettens mindretall, 2 av lagrettemedlemmene finner på bakgrunn av sin bevisvurdering mht omfanget, at straffen passende bør settes til fengsel i fire år og seks måneder.
Lagmannsrettens flertall finner at straffen passende bør settes til fengsel i fem år i overensstemmelse med aktors påstand. Lagdommer Wiesener Haga slutter seg til dette, selv om hun har et annet syn på tiltaltes rolle når det gjelder overdragelsen av narkotika ved de fire første turene.
Straffen blir etter dette å fastsette til fengsel i fem år som inkluderer den betingede del av Kristiansand byretts dom av 9 januar 1997. Til fradrag i straffen går 560 dager for utholdt varetektsfengsel.
Etter den tidligere strl §34 kunne vinning oppnådd ved en straffbar handling inndras helt eller delvis hos den som vinningen tilfalt, og inndragningsadgangen var således fakultativ. Etter lovendring av 11 juni 1999 skal et utbytte av straffbar handling inndras, slik at denne reaksjon ikke lenger er fakultativ hvis vilkårene for øvrig er oppfylt. Den nye bestemmelse får imidlertid ikke anvendelse på nærværende sak, jf strl §3 første og annet ledd, og lagmannsretten står her i utgangspunktet fritt.
Den samlede lagmannsrett finner tilstrekkelig bevist at tiltalte må ha oppnådd noe økonomisk utbytte ved medvirkningen han er funnet skyldig i. Selv om rettens medlemmer har ulikt syn på omfanget av denne, er det den samlede retts oppfatning at inndragning bør foretas.
I den nye §34 er det uttrykkelig nedfelt at utgifter ikke kommer til fradrag, og dette var også fastslått i praksis etter den tidligere §34. Begge bestemmelser slår imidlertid fast at beløpet må fastsettes skjønnsmessig hvis størrelsen av vinningen/utbyttet ikke kan godtgjøres.
Lagmannsretten har også delt seg i vurderingen av hvilket utbytte en her kan anse godtgjort og hvordan inndragningsbeløpet bør fastsettes. Dette er dels konsekvens av rettens ulike syn på medvirkningens omfang og dels en følge av ulik vurdering av tiltaltes rolle for øvrig.
Flertallet bestående av lagmann Melheim, byrettsdommer Vogt og 2 av lagrettemedlemmene finner tilstrekkelig bevist at tiltalte som selger har hatt et betydelig utbytte. Det legges avgjørende vekt på Bs forklaring om at tiltalte ved en anledning leverte ham en konvolutt som inneholdt anslagsvis 150.000,- for videreformidling til C. Dette beløp antas å referere seg til salg av bare ett parti, og tiltaltes befatning med flere partier tilsier at hans samlede bruttoutbytte må ha vært større.
Da det er vanskelig å fastslå omfanget, settes inndragningsbeløpet skjønnsmessig til kroner 200.000,-.
Mindretallet bestående av lagdommer Wiesener Haga, og 2 av lagrettemedlemmene har ikke funnet tilstrekkelig bevist at tiltalte har hatt rolle som selger, og legger til grunn at han derfor bare har vært en mellommann. Også for en slik rolle antas han å ha mottatt godtgjørelse, men denne antas å ha vært atskillig mer beskjeden enn salgsprofitten. Mindretallet finner ikke grunn til å gå nærmere inn i noen beregning idet inndragningsbeløpet blir fastsatt i overensstemmelse med flertallets syn.
Etter flertallets standpunkt dømmes tiltalte til å tåle en inndragning til fordel for statskassen stor kroner 200.000,-.
Saksomkostninger blir ikke å idømme, jf strpl §436 annet ledd.
Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår foran.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1957 dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf første ledd, jf femte ledd og straffeloven §166 annet ledd, jf første ledd, jf §49, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og som en fellesstraff med den betingede del av Kristiansand byretts dom av 9 januar 1997, jf straffeloven §54 nr 3, til en straff av fengsel i 5 -fem- år.
Til fradrag i straffen går 560 -femhundreogseksti- dager for utholdt varetektsfengsel.
2. A dømmes til å tåle inndragning av utbytte til fordel for statskassen med 200.000 -tohundretusen- kroner, jf straffeloven §34, jf §37d.