LB-2000-1478
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-22 |
| Publisert: | LB-2000-01478 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01478 A/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00100. Anke til Høyesterett fra D nektet fremmet, HR-2001-00767. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Harald Strand) mot A (Forsvarer: Advokat Oscar Ihlebæk). |
| Forfatter: | Lagdommer Mary-Ann Hedlund, formann. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Lagdommer Peter L Bernhardt. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §143, §233, Arveloven (1854) §69, §193, §196, §39, §60, §62, Tvistemålsloven (1915), Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Arveloven (1972) §73, Straffeprosessloven (1981) §376e, §432, §434, §436, §437 |
Tiltalte A, bopel - - 4 A, 0000 Oslo, pt i varetektsarrest, er født den *.*. 1968 i Tunisia. Han er norsk statsborger.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo den 20 januar 2000 ble han satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter
I
Straffeloven §233 første ledd,
for å ha forvoldt en annens død
Grunnlag er følgende forhold:
Lørdag 8.mai 1999 om morgenen på bopel i - - 4 A kvalte han sin hustru, B.
II
Straffeloven §143 første ledd 1. punktum,
for å ha mishandlet et lik eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
I løpet av lørdag 8. mai 1999 i leiligheten i - - 4 A i Oslo eller et annet sted, etter at B var død, skar av henne armene og klippet av henne håret.
Oslo byrett avsa 9 mars 2000 dom med slik domsslutning:
1. A født xx.xx.1968, dømmes for overtredelse av strl. §233 første ledd og av §143 første ledd 1. pkt. sammenholdt med strl. §62 til fengsel i 14 -fjorten- år. Til fradrag kommer 296 -tohundreognittiseks- dager for utholdt varetekt.
2. Han fradømmes retten til å ta arv etter og sitte i uskiftet bo etter B.
3. Han betaler oppreisning til C med kr 100.000 -etthundretusen-. Betalingsfristen er 14 -fjorten- dager.
4. Han betaler oppreisning til D med kr 20.000 - tyvetusen -. Betalingsfristen er 14 -fjorten- dager.
5. Saksomkostninger idømmes ikke.
I byretten nedla aktor også påstand om sikring. Denne del av aktoratets påstand ble ikke tatt til følge, men dette er ikke kommet til uttrykk i domsslutningen.
Tiltalte og påtalemyndigheten har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken fra A er en fullstendig anke og gjelder også arveretten og retten til å sitt i uskifte og oppreisningsbeløpene. Anken fra påtalemyndigheten gjelder sikring.
Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 12 mai 2000 ble begge ankene henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble avholdt den 6-20 desember i Oslo tinghus. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt i alt 38 vitner. Foruten den rettsmedisinske sakkyndige, lege Per Hoff Olsen, avgav Pål H Herlofsen og Hans Jakob Stang - begge spesialister i psykiatri - sakkyndigforklaringer. De rettspsykiatriske sakkyndige var også til stede under deler av ankeforhandlingen. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten er i samsvar med tiltalebeslutningen stillet to hovedspørsmål. Lagretten har besvart spørsmålene med ja. Retten la lagrettens kjennelse til grunn. Tiltalte blir i samsvar med lagrettens kjennelse å domfelle for overtredelse av straffeloven §233 første ledd og straffeloven §143 første ledd 1. punktum.
Aktor nedla slik påstand:
1. A, født *.*. 1968, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første ledd og straffeloven §143 første ledd, 1. punktum, jf straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 13 -tretten- år. Til fradrag går 583 -femhundreogåttitre- dager for varetektsfengsel.
2. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr 1 a-f med en lengstetid på 5 -fem- år.
3. Han fradømmes retten til å ta arv og sitte i uskiftet bo etter B.
4. Han dømmes til å betale 150.000 -etthundreogfemtitusen- kroner i oppreisning til C innen 2 -to- uker, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
5. Han dømmes til å betale sakens omkostninger, fastsatt etter rettens skjønn.
Forsvarer nedla slik påstand:
1. Tiltalte A anses på mildeste måte.
2. Kravet om bemyndigelse til sikring, jf straffeloven §39 a-f innvilges ikke.
3. Erstatning til C fastsettes etter rettens skjønn oppad begrenset til 100.000 kroner.
4. Saksomkostninger ilegges ikke.
Ved straffutmålingen legger lagmannsretten følgende forhold til grunn:
Tiltalte er født og oppvokst i Tunisia. Han kom til Norge i 1988. Etter at hans første ekteskap var oppløst ved skilsmisse, giftet han seg i 1992 med B. De flyttet i 1995 inn i en tre roms leilighet i - - 4A i Oslo, hvor de senere bodde. Tiltalte har opplyst at han har hatt forskjellige jobber, så vidt skjønnes delvis på serveringssteder og delvis som renholder. I 1999 arbeidet B som konsulent i et reisebyrå. I tillegg hadde hun oppdrag som danser - såkalt magedans eller orientalsk dans - både i Norge og i utlandet. Hun holdt også kurs for andre interesserte i denne dansedisiplinen. B hadde etter det som er opplyst utdanning innen dans.
Om kvelden fredag 7 mai 1999 hadde B et oppdrag på et utested i Moss. Hun reiste direkte til Moss fra sitt arbeidssted i Oslo sentrum. Etter oppdraget ble hun kjørt hjem av en av musikerne, E og en venn av ham, F. De kom frem til - - tidlig om morgenen, anslagsvis i 05-tiden. Før de tok farvel avtalte E med B at han skulle hente henne neste kveld, idet de begge skulle opptre på det samme utestedet lørdag kveld. B ble satt av utenfor boligkomplekset på - - der hun og tiltalte bodde. Da bilen kjørte ut av området, observerte både E og F en mann som kom gående mot inngangen til boligkomplekset. Lagmannsretten legger til grunn at det var tiltalte. Dette er siste gang B ble observert av andre enn hennes ektefelle og eventuelt hans bror, G, som den gang var på besøk fra Tunisia og bodde i leiligheten.
Mandag 10 mai 1999 møtte ikke B på arbeid. Søsteren, H, ble varslet, idet det var uvanlig at B ikke meldte fra om forsinkelser eller fravær. Etter først å ha snakket med tiltalte kontaktet H sin mor, C. Mor og søster var meget bekymret for hva som kunne ha tilstøtt B og bestemte seg for å melde henne savnet. På deres oppfordring ble A med til politiet. Han hadde imidlertid ikke selv tatt noe initiativ i den retning og kom også for sent til avtalen med Brit og H. Til politiet sa A at B hadde kommet hjem og at hun hadde gått ut igjen tidlig på morgenen til en avtale. Hvem hun skulle møte visste han ikke. Han gav uttrykk for at han ikke var blitt bekymret fordi hans kone ofte skal ha vært bortreist på ulike oppdrag.
B var savnet i om lag en uke. I denne perioden ble C og H stadig mer engstelige for hva B kunne ha blitt utsatt for. De hadde jevnlig kontakt med A. C forsøkte - selv om hun opplevde forsvinningen som en voldsom påkjenning - å opptre med omtenksomhet og omsorg overfor svigersønnen.
Mandag 17 mai 1999 ble B funnet død i Gjersjøen utenfor Oslo. Liket lå i en sovepose i vannkanten da det ble observert av en sportsfisker. På Rettsmedisinsk institutt ble det avdekket at begge armene var skåret av i området ved skulderleddet. Håret var dessuten skamklippet. Neste dag ble det funnet en bag ute i vannet. Den inneholdt - foruten en sten på ca 25 kg - to plastemballerte pakker. Den ene emballerte pakken inneholdt de avskårne armene, den andre diverse gjenstander. En del av disse er ved senere kriminaltekniske undersøkelser blitt knyttet til tiltalte eller boligen i - - 4A.
På grunnlag av den rettsmedisinske undersøkelse og den utdypende forklaring fra den rettsmedisinsk sakkyndige, dr. Hoff Olsen, legger lagmannsretten til grunn at B ble kvalt ved kverking. Kverking er den rettsmedisinske betegnelse på kvelning som utføres på den måte at gjerningsmannen holder hendene rundt offerets hals. Det er anslått at det kan ta fra et halvt og opp mot et par minutter før døden inntrer. Lagmannsretten legger - i samsvar med lagrettens kjennelse - til grunn at A drepte sin kone B i leiligheten i - - 4A om morgenen lørdag 8 mai 1999. Om det var noen spesielle omstendigheter som utløste drapshandlingen er ikke nærmere avklart. Den rettsmedisinske undersøkelse viser at det var brudd på tungeben. Det ble også registrert tydelig blødning i bløtvevet omkring bruddstedet. Lagmannsretten legger på grunnlag av den rettsmedisinsk sakkyndiges forklaring til grunn at det er en klar indikasjon på at grepet har vært kraftig.
A er også funnet skyldig i å ha mishandlet liket av sin kone. Lagmannsretten legger ved straffutmålingen til grunn at den mishandlingen som bestod i å skjære av armene ble begått en viss tid etter at døden var inntrådt. Om denne skjendingen av Bs lik skjedde samtidig som håret ble skamklippet, er ikke blitt avklart. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at begge likskjendingshandlingene ble utført i løpet av lørdagen. Om A utførte disse ugjerningene alene eller sammen med sin bror G - som også oppholdt seg i leiligheten - er heller ikke avklart med sikkerhet.
Lagmannsretten legger til grunn at A lørdag kveld fraktet liket og bagen med de avskårne armene til Gjersjøen, og at han da var sammen med sin bror G.
Straffutmåling
A er tiltalt for og han er funnet skyldig i forsettlig drap etter straffeloven §233 første ledd og likskjending etter straffeloven §143.
Selv om tiltalen ikke gjelder drap begått under særdeles skjerpende omstendigheter etter straffeloven §233 annet ledd, finner lagmannsretten at de mange skjerpende omstendighetene ved de to ugjerningene samlet sett må lede til en straffereaksjon opp mot det nivå som kan utledes av rettspraksis for drap under særdeles skjerpende omstendigheter. At påtalemyndigheten har valgt å ta ut separat tiltale etter straffeloven §143 og ikke har ansett den etterfølgende likskjendingen som en særdeles skjerpende omstendighet, jf Rt-1989-1330, bør etter lagmannsrettens syn, slik forholdene i denne saken ligger an, ikke tillegges utslagsgivende vekt ved straffutmålingen.
Lagmannsretten legger ved straffutmålingen - og under iakttakelse av de beviskrav som også skal legges til grunn for omstendigheter som hører under straffespørsmålet, jf Rt-1998-1945 - til grunn at B opplevde at hun var i den ytterste fare før hun ble drept av sin mann. Utskrift fra hennes mobiltelefon viser at hun har forsøkt å ringe sin venninne I kl 0533. Lagmannsretten legger til grunn at dette oppkallet var et forsøk på et nødrop. Skadene viser at A har tatt et kraftig tak rundt halsen. Det er også merker på halsen som gir en sterk indikasjon på at B har forsøkt å gjøre motstand. Selv om verken motiv eller den nærmere foranledning er blitt avklart, fremstår drapshandlingen som en klart aggressiv ugjerning mot en hjelpeløs kvinne. Det anses også som skjerpende at drapet ble begått et sted hvor offeret måtte kunne forvente å være trygg.
Den etterfølgende skjendingen av liket må ved straffutmålingen anses som en ytterst graverende handling. Handlingen fremstår som et klart uttrykk for voldelig aggresjon rettet mot avdøde. Om det må tilskrives tiltaltes kulturelle bakgrunn eller andre forhold er uten betydning for straffutmålingen.
Forsøket på å skjule liket og de avskårne armene i Gjersjøen anses som en klart straffskjepende omstendighet i seg selv. Hertil kommer at forsøket på å skjule liket gjorde at det tok tid før det ble klart hva som hadde tilstøtt B, med den påkjenning dette innebar for hennes nærmeste. Tiltaltes adferd for øvrig overfor svigermoren og svigerinnen i savnet-perioden tillegges også vekt i skjerpende retning ved straffutmålingen. I ettertid må det særlig for C være tungt at tiltalte tok i mot omsorg og trøst fra henne.
Formildende omstendigheter foreligger ikke. Under henvisning til de mange straffskjerpende omstendigheter som foreligger fastsettes straffen til fengsel i 14 år, jf straffeloven §62. Til fradrag kommer 585 dager for utholdt varetekt, jf straffeloven §60.
Sikring
Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om sikring. Etter straffeloven §39 første ledd kan påtalemyndigheten gis bemyndigelse til sikring dersom en straffbar handling er begått av en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner og det er fare for at gjerningsmannen på grunn av denne tilstanden vil foreta en ny straffbar handling.
Sikring er ikke å anse som straff. Sikringsinstituttet er begrunnet i samfunnets behov for å beskytte seg mot fare for nye forbrytelser. Det må foreligge en kvalifisert fare for ny kriminalitet, jf Rt-1988-262.
Tiltalte har vært rettspsykiatrisk observert av Pål H. Herlofsen og Hans Jakob Stang, begge spesialister i psykiatri. De var begge oppnevnt som sakkyndige for Oslo byrett og avga en felles rettspsykiatrisk erklæring datert l desember 1999. Den Rettsmedisinske Kommisjon har ikke hatt bemerkninger til erklæringen. I erklæringen konkluderte de sakkyndige med at tiltalte hadde mangelfullt utviklede, men ikke varig svekkede sjelsevner. Konklusjonen om mangelfullt utviklede sjelsevner er forankret i diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse. Herlofsen og Stang har vært oppnevnt som rettspsykiatrisk sakkyndige også for lagmannsretten. De har ikke avgitt noen ny skriftlig erklæring. Etter å ha vært tilstede under deler av forhandlingene i lagmannsretten har de fastholdt sin tidligere konklusjon.
I redegjørelsen for lagmannsretten gav de sakkyndige begge uttrykk for at det var vanskelig å kunne begrunne en vurdering av gjentakelsesfaren. De ønsket derfor ikke å trekke noen konklusjon. Slik lagmannsretten oppfattet deres redegjørelser, mener de begge at det knytter seg stor usikkerhet til spørsmålet om gjentakelsesfare.
På grunnlag av de sakkyndiges vurderinger legger lagmannsretten til grunn at tiltalte har mangelfullt utviklede sjelsevner. Lagmannsretten er imidlertid, riktignok under noe tvil, kommet til at det andre grunnvilkåret for sikring - at det foreligger en kvalifisert fare for gjentakelse av straffbare handlinger - ikke er oppfylt. Tiltalte er tidligere domfelt en gang. Han ble i 1992 dømt for overtredelser av straffeloven §193 første ledd og straffeloven §196 første ledd til fengsel i 90 dager. Av denne straffen ble 60 dager gjort betinget med en prøvetid på to år. Selv om forholdet må anses som et alvorlig lovbrudd, kan lagmannsretten likevel ikke se at denne dommen, som ligger mange år tilbake i tid, kan underbygge en konklusjon om kvalifisert gjentakelsesfare, verken isolert eller sammenholdt med andre opplysninger i saken om tiltaltes rusmiddelrnisbruk og adferd for øvrig.
Lagmannsretten vil for øvrig tilføye at tiltalte nå idømmes en lengre fengselsstraff. Selv om grunnvilkåret om gjentakelsesfare hadde vært til stede, er det lagmannsrettens vurdering - slik forholdene i denne saken ligger an - at sikringsbemyndigelse likevel ikke burde gis. Det vil først være aktuelt å benytte en sikringsbemyndigelse ved løslatelse fra fengselsstraffen. For tiltalte i denne saken ligger dette langt frem i tid. Hensett til at tiltalte fortsatt er en relativt ung mann og at mulighetene til endring ifølge de sakkyndige ikke helt kan utelukkes, vil det etter lagmannsrettens syn være mest i samsvar med nyere rettspraksis at sikringsbemyndigelse ikke gis, jf Rt-1990-604 og Rt-1992-176.
Arveretten
Statsadvokaten har påstått tiltalte fradømt retten til å ta arv og til å sitte i uskiftet bo etter avdøde.
Etter §69 i arveloven av 1854 skulle en arving alltid tape sin arverett når han enten forsettlig hadde drept arvelateren eller på straffbar måte latt være å hjelpe ham i livsfare slik at han omkom. Ved arveloven av 1972 §73 ble kretsen av de straffbare handlinger som kunne begrunne tap av arverett utvidet, samtidig som anvendelsen av bestemmelsen ble gjort fakultativ og det ble åpnet adgang til å bestemme at arveretten bare delvis skulle falle bort. I den komiteinnstilling som lå til grunn for loven, er på side 245 nevnt en del hensyn som bør tillegges vekt ved den skjønnsmessige avgjørelse etter §73. Den bærende betraktning bør være at arveretten skal være forbrutt dersom man finner det umoralsk eller urimelig om gjerningsmannen kan gjøre gjeldende arverett. Under høringsbehandlingen av lovforslaget ble det tatt opp forslag om at forbrytelse av arveretten skulle inntre automatisk i de tilfelle der arvingen var kjent skyldig i forsettlig drap på arvelateren. Departementet fant imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag til å ta opp dette forslag, jf Ot.prp.nr.36 (1968-1969) side 199.
I Rt-1988-599 har Høyesterett uttalt at utgangspunktet ved forsettlig drap av arvelateren bør være at gjerningsmannen frakjennes retten til å ta arv i sin helhet. Noe annet ville føles som umoralsk eller urimelig. Men det følger av det som er sagt ovenfor, at det også i slike tilfelle må skje en individuell vurdering.
Lagmannsretten - de tre fagdommere - finner det på bakgrunn av den redegjørelse for sakens omstendigheter som er gitt i forbindelse med straffutmålingen, ikke tvilsomt at A i medhold av arveloven §73 bør fradømmes retten til å ta arv og til å sitte i uskiftet bo etter B, jf Rt-1982-1256.
Oppreisningskravet
Bs foreldre ble skilt da hun var ganske liten. Ved Oslo byretts dom 9 mars 2000 ble fornærmedes far tilkjent oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 siste ledd med 20.000 kroner. Fornærmedes mor ble tilkjent oppreisning med 100.000 kroner. Tiltalte har anket over byrettens utmåling av oppreisningsbeløpene. Kravene behandles etter straffeprosessloven §434. Aktor har i lagmannsretten kun nedlagt påstand om at oppreisning tilkjennes fornærmedes mor med 150.000 kroner og bistandsadvokaten har begrunnet kravet nærmere i sin prosedyre. Tiltaltes forsvarer har i retten nedlagt påstand om at oppreisning til C fastsettes etter rettens skjønn, dog begrenset oppad til 100.000 kroner.
Kravet om oppreisning skal avgjøres av lagmannsrettens tre fagdommere, jf straffeprosessloven §376e. Aktor har under ankeforhandlingen ikke nedlagt påstand om oppreisning til fornærmedes far. Lagmannsretten kan for dette sivilrettslige krav ikke gå utenom partenes påstander. Kravet om oppreisning til fornærmedes far kan etter dette ikke pådømmes i forbindelse med straffesaken. Bs far vil eventuelt være henvist til å forfølge kravet etter tvistemålslovens regler, jf straffeprosessloven §432 siste ledd.
På grunnlag av de påstander som er nedlagt i retten, reiser kravet om oppreisning til Bs mor kun spørsmål om utmåling av et beløp.
Retten har for utmålingen av oppreisningsbeløpet lagt til grunn de faktiske omstendigheter som er beskrevet ovenfor i forbindelse med utmåling av straff. Det er hevet over tvil at omstendighetene i tilknytning til selve drapet og tiltaltes etterfølgende handlinger og atferd, har påført fornærmedes mor betydelige lidelser av psykisk og til dels fysisk art. Selv om C etter eget ønske ikke har vært sykemeldt, fremstår hun på grunnlag av sin egen forklaring i retten som en person med redusert førlighet, og med vesentlige belastninger for en alminnelig, naturlig livsutfoldelse. Hun har søkt bistand fra lege og psykolog for å håndtere de vedvarende problemer disse lidelser volder henne. Hun synes også selv i stand til å bidra så langt som mulig for å bearbeide den betydelige smerte som er påført henne. Det er likevel vanskelig å si med noen grad av sikkerhet hvor lenge hennes problemer vil bestå i en eller annen form. Lagmannsretten er etter en samlet vurdering enstemmig kommet til at oppreisning tilkjennes C med 120.000 kroner.
Saksomkostninger
Lovens hovedregel er at den som blir idømt straff, skal pålegges å erstatte staten nødvendige saksomkostninger, jf straffeprosessloven §436 første ledd. Denne bestemmelse kommer også til anvendelse når siktede ved bruk av rettsmiddel ikke oppnår noen forandring av skyld - eller straffespørsmålet til sin gunst, jf straffeprosessloven §436 annet ledd, jf Bjerke/Keiseruds kommentarutgave til straffeprosessloven bind II side 1026 ff. Det vises også til Rt-1994-1188.
Ved sin anke har tiltalte ikke oppnådd noen endring til sin gunst av skyldspørsmålet eller straffespørsmålet. Påtalemyndighetens anke for så vidt gjelder bemyndigelse til å anvende sikringsmidler har heller ikke ført frem. Tiltaltes saksomkostningsansvar må da begrenses slik at ansvaret ikke omfatter den del av saksomkostningene som gjelder sikringsspørsmålet.
Saksomkostninger skal bare ilegges dersom det antas mulig å oppnå betaling, og skal avpasses etter siktedes økonomiske evne, jf straffeprosessloven §437 siste ledd. Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte ikke har løpende inntekter. De opplysninger som foreligger om tiltaltes formuesstilling er noe sparsomme. Det er imidlertid opplyst at ektefellene hadde felleseie og at det er midler i boet, blant annet leiligheten i - - 4A. Det må antas at denne har en ikke ubetydelig omsetningsverdi og at salg vil gi en nettogevinst uavhengig av om regress måtte bli gjort gjeldende mot A i forhold til den gjeldsforsikring som er trådt i kraft. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke utelukke at tiltalte etter skifte av felleseiet vil ha en netto boslodd, men at størrelsen av denne er usikker. På denne bakgrunn fastsettes saksomkostningene skjønnsmessig til 15.000 kroner.
Kravet om oppreisning og påstanden om at A skal fradømmes retten til å ta arv og sitte i uskifte etter B er avgjort av lagmannsrettens tre fagdommere; spørsmålet om straff, sikring og saksomkostninger er avgjort av lagmannsrettens syv medlemmer, jf straffeprosessloven §376e.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født *.*. 1968, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første ledd og av straffeloven §143 første ledd 1. punktum - alt sammenholdt med straffeloven §62 - til en straff av fengsel i 14 -fjorten- år. Til fradrag kommer 585 -femhundreogåttifem- dager for utholdt varetekt.
2. Sikringsbemyndigelse gis ikke.
3. A, født *.*. 1968, fradømmes retten til å ta arv og sitte i uskiftet bo etter B.
4. I oppreisning til C betaler A 120.000 -etthundreogtjuetusen- kroner med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.
5. I saksomkostninger til det offentlige betaler A 15.000 -femtentusen- kroner.