LB-2001-3209
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-07 |
| Publisert: | LB-2001-03209 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 01-00547 A/17 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03209 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Arild Garmannslund, Jan Fredrik Nicolaisen (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Knudsen). Kjæremotpart: E-Bridge AS (Prosessfullmektig: Advokat Morten Foros Krohnstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Vincent Galtung. Lagdommer Anne Ellen Fossum |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §29, Straffeloven (1902) §270, §172, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder spørsmål om verneting.
Firmaet E-Bridge AS i Oslo inngikk avtale om forretningssamarbeid med firmaene Farmersgrove Inc og E-Cell International Inc 22 juni 2000. I henhold til avtalen skulle det opprettes et nytt aksjeselskap hvor aksjetegningen til de to sistnevnte skulle skje gjennom innskudd av aksjer i selskapet Road Pay.com Inc. Rettighetene etter avtalen ble kort etter overført fra Farmersgrove Inc og E-Cell International Inc til Sunrise Telecom Inc og Pacific Capital Group SA. De to sistnevnte selskapene ble saksøkt av E-Bridge AS ved stevning til Oslo byrett av 12 januar 2001 for kontraktsbrudd. De er i saken betegnet som saksøkte nr 1 og 2. Saksøkte nr 3 og 4, Arild Garmannslund og Jan Fredrik Nicolaisen representerte saksøkte nr 1 og 2 og deres rettsforgjengere ved kontraktsforhandlingene. De fire saksøkte påsto avvisning fordi ingen av de saksøkte hadde alminnelig verneting i Oslo.
Oslo byrett traff beslutning vedrørende avvisningsspørsmålet 6 juli 2001 med slik slutning:
Søksmål i Oslo byretts sak 01-547 A/17 fremmes.
Saksøkte nr 1 og 2 ble ansett for å ha verneting i Oslo i medhold av en vernetingsklausul i avtalen nevnt innledningsvis. Saksøkte nr 3 og 4 ble ansett for å ha verneting i Oslo i henhold til tvistemålsloven §29. Saksøkte nr 1 og 2 har ikke påkjært beslutningen.
Saksøkte nr 3 og 4 har i rett tid påkjært kjennelsen.
Kjærende parter har i det vesentligste anført:
Tvistemålsloven §29 kan ikke komme til anvendelse for ansvar i kontraktsforhold. E-Bridge AS har bygget hele sin sak på avtalen av 22 juni 2000 og de kjærende parters medvirkning til inngåelse og senere heving av avtalen. Saken dreier seg reelt sett om en kontrakt med påstander fra kjæremotpartenes side om erstatning for urettmessig heving. Det vises til at det på stevningens frontside er angitt at saken gjelder krav om «fastsettelsesdom på erstatning fremkommet ved uberettiget heving av avtale om forretningsmessig samarbeid, herunder stiftelse, oppkapitalisering og drift av aksjeselskap». Det vises også til at E-Bridge AS hevder å ha lidt tap i form av negativ kontraktsinteresse. Den negative kontraktsinteresse som kreves erstattet, kan ikke baseres på annet grunnlag enn avtalen av 22 juni 2000.
Saksforholdet kan ikke sammenlignes med saken referert i Rt-1990-382 hvor grunnlaget var at saksøkte hadde utvist utilbørlig forhold før kontrakten ble inngått. Denne kjennelsen åpner ikke for en generell adgang til å bruke tvistemålsloven §29 hvor grunnlag for mislighold er lagt allerede før kontrakt inngås. For øvrig vises til Skoghøy: Tvistemål (første utgave 1998) hvor det fremgår at det avgjørende er om «det er kontrakten som gjør den skadevoldende handling eller unnlatelse til en erstatningsbetingende omstendighet». Det vises til at det her er avtalen av 22 juni 2000 som erstatningskravet hviler på og som utgjør den påstått skadevoldende handling.
Uansett anføres at det i henhold til tvistemålsloven §29 ikke har inntrådt noen «umiddelbar skadevirkning» i Oslo. Selv om selskapets forretningsadresse er i Oslo skjedde forhandlingene og avtaleslutningen, altså det sted der «forledningen» angivelig skal ha funnet sted, i Bærum. Etterfølgende aktivitet skjedde blant annet i Bergen. Det er heller ikke godtgjort at selskapet har blitt påført noen umiddelbare skadevirkninger i Oslo.
For øvrig er det i forhold til saksøkte nr 3 og 4 ikke på noen måte sannsynliggjort at det er grunnlag for erstatningsansvar etter «regelen om ansvarsgjennombrudd». Selv om det skulle legges til grunn at et slikt ansvar er mulig, kan det ikke få som konsekvens at de kjærende parter også er bundet av vernetingsklausulen i avtalen. Det vises her til at i den grad en avtale gir en tredjepart rettigheter, må også avtalen som hovedregel kunne gi bestemmelser som binder vedkommende tredjepart. Det er i denne saken klart at avtalen av 22 juni 2000 ikke gir de kjærende parter noen rettigheter.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
1. Søksmålet i Oslo byretts sak nr 01-547 A/17 avvises for Jan Fredrik Nicolaisen og Arild Garmannslund.
2. E-Bridge AS ved styrets formann tilpliktes å betale saksomkostninger til Jan Fredrik Nicolaisen og Arild Garmannslund med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.
Kjæremotparten har i det vesentligste anført:
Det er korrekt når Oslo byrett har besluttet at de kjærende parter har verneting i Oslo i henhold til tvistemålsloven §29. De tre vilkårene etter bestemmelsen er oppfylt. Søksmålet gjelder erstatning. Det er heller ikke bestridt. Skaden må være forøvd med «en skadegjørende handling». Når det gjelder spørsmålet om det dreier seg om ansvar i kontrakt vises det til at ansvaret her er begrunnet i at saksøkte nr 3 og 4 forledet saksøker til å gå inn på en avtale som de saksøkte visste ikke kunne gjennomføres som forutsatt av saksøker. Det vises her til kjæremotpartens prosesskrift til Oslo byrett 2. mars 2001 side 4, femte avsnitt. Det faktiske grunnlaget for erstatningskravet som har foranlediget saken er således noe annet enn medvirkning til kontraktsbrudd. Det vises også til de kjærende parters tilsvar av 16 februar 2001 side seks siste avsnitt hvor kjærende part legger til grunn at «ansvarsgrunnlaget må være culpa, og det antas at det må være regelen om erstatning utenfor kontrakt som vil gjelde for saksøkte nr 3 og 4».
For øvrig påberopes Rt-1990-382. E-Bridge AS har i mindre grad bygget sitt søksmål mot de kjærende parter på avtalen av 22 juni 2000 enn i det søksmål som er referert i denne kjennelsen.
De kjærende parter er ikke parter i avtalen av 22 juni 2000. De er saksøkt for forsettlig å ha forledet kjæremotparten til kostbare handlinger og unnlatelser, blant annet ved uriktig å gi kjæremotparten inntrykk av at Road Pay.com Inc aksjene hadde en verdi på 40 millioner kroner. Det vises også til at de kjærende parter ikke er krevet for den positive kontraktsinteresse. I motsetning til saksforholdet i Rt-1990-382 er kravet her ikke rettet mot kontraktspartene og heller ikke avhengig av kontraktene som ble inngått. Det vises til Tore Schei «Tvistemålsloven» side 174 hvor det fremgår at «hvis det er foretatt en handling som vil medføre ansvar uten hensyn til om det er inngått en kontrakt, må §29 få anvendelse». Tvistemålsloven §29 må antas å kunne gjøres gjeldende hvis den handling som hevdes å begrunne erstatningsplikt, innebærer et straffbart forhold, for eksempel bedrageri jf Rt-1964-376 og Rt-1984-393. I denne saken er det overveiende sannsynlig at de kjærende parter har forbrutt seg mot straffeloven §270 om bedrageri.
Det er riktig at den umiddelbare virkning i henhold til tvistemålsloven §29 første ledd er inntrådt i Oslo. E-Bridge AS har forretningsadresse i Oslo og det er skadelidtes hjemsted som regnes som virkningsstedet for skaden, jf Rt-1996-1090. Det vises her til at rettstekniske hensyn taler for at saksøkers forretningsadresse i Oslo regnes som erstatningsverneting.
Subsidiært anføres at de kjærende parter i kraft av sitt ansvar på grunnlag av regelen om ansvarsgjennombrudd også er bundet av vernetingsklausulen i avtalen av 22 juni 2000.
Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Saken fremmes.
2. Arild Garmannslund og Jan Fredrik Nicolaisen tilpliktes in solidum, en for begge og begge for en, å betale saksomkostninger til E-Bridge AS, org nr 982.201 004, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3, første ledd, første pkt, regnet fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten behandler først spørsmålet om hvorvidt tvistemålsloven §29 får anvendelse.
Det er anført fra kjærende parter at søksmålet i realiteten gjelder ansvar i kontrakt hvor §29 ikke får anvendelse. Lagmannsretten viser til Skoghøy som sitert av kjæremotparten hvor det fremgår at det avgjørende er om det er kontrakten som gjør den skadevoldende handling til en erstatningsbetingende omstendighet. I dette tilfellet påstås erstatningsgrunnlaget for saksøkte nr 3 og 4 å være handlinger foretatt forut for og under kontraktsforhandlinger. Slik stevningen er formulert, er det i forhold til saksøkte nr 3 og 4 anført flere ansvarsgrunnlag. Det er således anført i stevningen at saksøkte nr 3 og 4 var klar over at Road Pay.com Inc. aksjene som skulle skytes inn i selskapet ikke var verd 40 millioner kroner. Det er fra saksøker anført at det i realiteten dreier seg om bedrageri i henhold til straffeloven §270. Lagmannsretten legger til grunn at det generelt ikke er grunnlag for unntak fra hovedregelen om at kontraktsansvar er unntatt fra §29 selv om kontraktsbruddet er forårsaket av utilbørlige handlinger jf. Schei, Tvistemålsloven, kommentarutgave I, 2. utgave side 174.
Etter lagmannsrettens oppfatning har saken enkelte likhetspunkter med saksforholdet i Rt-1990-382 hvor Høyesterett la vekt på at «Selv om ansvaret er avhengig av de investeringskontrakter som ble inngått og i hvilken utstrekning de enkelte investorer har lidt tap, kan dette ansvaret likevel ikke vurderes som et ansvar i kontraktsforhold i forhold til tvistemålsloven §29. Det kan for eksempel ikke utelukkes at disse saksøkte kan bli ansvarlig for tap på det nevnte generelle grunnlag, selv om ansvaret ikke kan pålegges vedkommende investeringsrådgiver». Det er imidlertid antatt i teorien at denne avgjørelsen har sammenheng med at det var tilfeldig hvem som ble rammet av den uforsvarlige virksomheten jf. Schei side 174 og at avgjørelsen ikke gir grunnlag for en generell anvendelse av §29 selv om det utilbørlige forhold har funnet sted på et tidspunkt før kontrakt blir inngått. Det vises også til Rt-1991-339 hvor Høyesterett fant at §29 ikke kunne anvendes i forhold til tredjemann som ikke var part i kontrakten der denne skulle ha foranlediget kontraktsbruddet.
I den aktuelle sak er de påståtte ansvarsgrunnlag for de kjærende parter nært knyttet til kontraktsforholdet. De var selv ikke part i avtalen, men førte forhandlingene på vegne av saksøkte nr 1 og 2. Opplysningene om verdien av aksjene i Road Pay.com Inc, som er en del av det påståtte ansvarsgrunnlag i saken, ble fremsatt overfor E-Bridge AS i egenskap av å være kontraktspart. Lagmannsretten har under en viss tvil kommet til at disse handlinger var så vidt nær knyttet til kontrakten at det i relasjon til tvistemålsloven §29 dreier seg om ansvar i kontrakt. De øvrige ansvarsgrunnlag som refererer seg til uberettiget heving av kontrakten er likeledes i relasjon til tvistemålsloven §29, å anse som ansvar i kontrakt. Det må også gjelde anførselen om at de kjærende parter lot selskapene gå inn i en kontrakt de ikke hadde til hensikt å etterleve.
Det er også anført at de kjærende parter er erstatningsansvarlige etter reglene om ansvarsgjennombrudd slik at den avtalte vernetingsregelen i kontrakten av 22 juni 2000 også må gjelde for dem, selv om de ikke er parter i avtalen. Det vises for så vidt til Rt-1991-339 hvor saksøker påberopte identifikasjon mellom aksjeselskapets verneting og aksjeeier uten å få medhold i dette. Selv om vedkommende kan identifiseres med selskapet på materielt grunnlag, vil ikke reglene om ansvarsgjennombrudd uten videre gjelde på det prosessuelle området.
Kjæremålet har etter dette ført frem, og Oslo byretts beslutning blir å omgjøre. Avgjørelsen vedrørende tvistemålsloven §29 har budt på tvil, og saksomkostninger tilkjennes derfor ikke, verken for byrett eller lagmannsrett, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken avvises fra Oslo byrett for Arild Garmannslund og Jan Fredrik Nicolaisen.
2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.